Rigel - Urettens ekko

Rigel – den glemte katastrofen

 

Omtalt av Marit Helene Hernes, Bokmelderlauget

Alle kjenner historien om Titanic: passasjerskipet som kolliderte med et isfjell. 1500 mennesker omkom i det kalde havet sørøst for Newfoundland i 1912 mens omtrent 700 overlevde. Det er skrevet artikler og laget filmer om den forferdelige hendelsen og fortsatt fasinerer katastrofen.,

Slik er det ikke med fortellingen om Rigel: en av verdenshistoriens største skipskatastrofer regnet i antall omkomne.  Skipsulykken er fortsatt den verste i Norge, og den skjedde i Nordland.

Seint i november 1944 var stykkgodsbåtene Rigel og Korsnes sammen med to tyske følgefartøy på vei sørover med omtrent 2570 av tyskernes fanger ombord. De aller fleste var sovjetrussere, jugoslaver og polakker. I tillegg kom mannskap og soldater. Fangene var stuet sammen i lasterommene og hadde ikke fri tilgang ut. Alle båtene i konvoien ble bombet av britiske fly utenfor Tjøtta på Helgelandskysten. Minst 2500 mennesker mistet livet i angrepet. 267 personer overlevde. Den enorme menneskelige tragedien har fått liten oppmerksomhet både lokalt og nasjonalt.

Ida Larmo har grepet fatt i denne historien i sin sakprosategneserie «Rigel - Urettens ekko» (Strand Forlag 2022). Hun bruker både Roy Jacobsens roman «Hvitt hav» fra 2015 og Trond Carlsens mangeårige dokumentasjon av katastrofen og det norske arbeidet i årene etter krigen som kilde for tegneserien.  

Leserne møter den russiske straffangen, Julian Oresjkin, gjennom hans år i tysk fangenskap fra oktober 1941, til krigens slutt. Han var først i Polen i noen måneder og deretter flere år i Finnmark. Det var år preget av umenneskelig slit, endeløs lidelse og vonde møter med tyske fangevoktere. Etter hvert presenteres de åtte nordmennene som var fanger under transport ombord og andre norske som bidrar til at noen blir reddet fra drukningsdøden og unnslapp tyskerne.

Det er ei mørk fortelling og Ida Larmo benytter seg av forskjellige virkemidler for å få fram budskapet. Det er et svært godt grep å la leseren følge personer som faktisk har levd gjennom hele fortellingen. Det gjelder selvfølgelig spesielt 23-åringen Oresjkin, men også den jevngamle nordmannen Asbjørn Schultz, som greide å berge både seg selv, en annen fange og en tysk soldat fra å omkomme under bombingen.  

Flere offisielle dokumenter er gjengitt som fotografier i noen av tegningene. Det gjelder f.eks. Julian Oresjkins registreringskort som krigsfange. Vi får umiddelbart et inntrykk av ham: alder, utseende, opprinnelse. På samme vis blir okkupasjonsmaktens forbud mot å ha kontakt med de sovjetrussiske fangene presentert, og det er flere lignende innklipp av formelle dokumenter som er opplysende og minner oss om at det er virkelige historiske hendelser vi leser om.

Størrelsen på tegningene varierer fra bilder som går over to hele A4-sider som oversikten over toget av fanger til fots på, de polske fangene som synger sammen i lasterommet på Rigel og til små «vanlige» ruter. Både det lille og store formatet fungerer godt hver for seg og sammen.  De bidrar også til å angi tempoet i hendelsesforløpet.

Streken er tydelig, av og til grov. Larmo klarer likevel å få fram sterke følelser i de naturalistiske tegningene, for eksempel i ansiktsuttrykkene. Et par ganger griper hun til det surrealistiske som i de helsides tegningene om opplevelsen av sult og om det uutholdelige onde.  De britiske flyene er tegnet som svarte, skumle fugler som slipper sin dødelige last over konvoien og de som flyter i havet.  

Når en blar raskt gjennom boka oppleves mørke, dystre farger som dominerende. Sort, mørkegrått, brunt, oransje er mye brukt for å beskrive fangelivet og bombinga. Men så kan leseren oppdage fargeklatter i bildene. Det er flere steder barn, de vises med røde og blå klesplagg.

Vi er heller ikke i tvil når vi hopper ut av fortellingen og følger forfatteren/tegnerens tanker om fangene og Rigel, så det er en raffinert bruk av farger som understøtter fortellingen i boka. Helt til slutt kan en dvele ved den aller siste sida i boka. Der er det gjemt en skatt av ei tegning.

Boka har et treffende forord av Roy Jacobsen. Han rammer inn fortellinga med korte, prinsipielle spørsmål og refleksjoner om krig og menneskeverd. Det er en utmerket opptakt til lesinga og aktualiserer boka på en glimrende måte for et svært bredt publikum. Tegneserien må også være svært aktuell for bruk i skolen spesielt for de øverste trinnene i ungdomsskolen og for alle utdanningsprogram i videregående skole.

Forfatteren oppgir kildene sine: Bøker, TV-dokumentarer, avisreportasjer og en rekke nettsteder.  Ida Larmo fikk Brageprisen 2022 med åpen klasse: Sakprosa for barn og unge med Rigel - Urettens ekko.

 Klikk her og bla i utvalgte deler av Rigel - boka. Klikk her.

 Illustrasjoner © Strand forlag 2022

Ida Larmo 

Rigel - Urettens ekko

223 sider, innbundet 27,5 * 21,5 cm

Strand forlag, 2022 

Pris kr 399,-

 

Hold ut, vi kommer snart

 «Hold ut, vi kommer snart!» slik oppfattet folkene i Finnmark budskapet i kong Haakons og statsminister Nygaardsvolds taler fra London. Sjøl om de fleste i fylket ble tvangsevakuert sørover av tyskerne fra oktober 1944 til våren 1945 var det over 23.000 i Finnmark som valgte en annen strategi. De gjemte seg i fjell og fjorder, gammer og huler, mens andre evakuerte østover til de russisk-frigjorte delene av landet.

Britt Sonja Olaussens familie på Sørøya var av de sistnevnte, og her begynner hennes egen fortelling i januar 1945, knapt seks måneder gammel. 32 personer seilte med fiskeskøyta Ståltind mot det frigjorte Vardø med slokte lanterner, en 20 timers lang ferd i hard sjø, og med trussel om dødsstraff hvis de ble oppdaget.

Olaussen starter boka med reisen, men går raskt år tilbake i tid og trekker opp en historisk ramme for Sørøya, første gang nevnt i 1291. Hovedfokus er lagt på 17-1900 tallet med konge- og adelsgods, næringsgrunnlag og bosetningsmønster. På Sørøya og Finnmark var det først handelsmenn med monopol, som etter hvert ble avløst av kjøpsteder, frihandel og pomorhandel.

MK Ståltind

Innledninga gir en grei og grundig innføring, og personaliseres med familie og slekt i de nærmeste generasjonene forut for hennes egen tid. Slit og nød, fødsel og død var velkjente gjester, og familiehistorien binder sammen levekårene med den dramatiske evakueringa mot øst. Godt illustrert med fotos av folk, gårder og fjorder.

Verdenskrigens start høsten 1939 fikk raskt konsekvenser for Finnmark. Da Sovjetunionen angrep Finland i november var vinterkrigen i gang, og det ble behov for norske soldater til nøytralitetsvakt. Alta bataljon ble sendt til Kirkenes, og Olaussen forteller at mange fra Sørøya ble rekruttert til en hard, kald og ekstrem tjeneste. General Fleischer konkluderte med at soldatene «blev avdelinger som kunne brukes i krig».

Erfaringene kom godt med etter 9. april 1940, og nettopp Alta bataljon spilte en sentral rolle da Narvik ble gjenerobret fra tyskerne i slutten av mai. Forfatteren skriver medrivende om de dramatiske hendelsene som soldatene opplevde. Snø og gjørme, matmangel og dårlig med søvn, likevel gjorde bataljonen en solid krigsinnsats. Bataljonen med finnmarkinger kom gjennom kampene med små tap, men også noen fra Sørøya ble såret og drept i kampene.

Etter kapitulasjonen kom tyskerne til Finnmark og etablerte seg på Sørøya. Det nye «herrefolket» var ikke av den verste sorten i behandlinga av sivilbefolkningen, men rasjonering og varemangel ble en del av hverdagen. Krigshandlingene merket folk godt. Da et tysk fly styrtet i 1942 ble 17 sivile arrestert og torturert for plyndring. Drivende miner var en fare for fiske og skipsfart og flere fiskebåter forsvant på havet. Inn mot land rak det også miner, livbåter og lik. En måtte være forsiktig med hva en tok i, både voksne og barn.

Spionhula fikk navnet etter ei norsk partisangruppe som holdt til her i 18 måneder. De fikk ikke gjort noe særlig, og okkupasjonsmakta lot dem holde på ettersom gruppa ikke klarte å sende radiomeldinger til Sovjet-Russland. Da var det like greit å la de udugelige partisanene holde på, unngå straffereaksjoner mot de lokale medhjelperne og bevare det relativt greie forholdet til sivilbefolkninga.

I spenninga mellom krigførende parter må hverdagslivet gå videre. Olaussen forteller hvordan avbrutt skolegang, tjeneste i egen eller andres familie ga unge jenter på 13-16 år et stort ansvar for hus- og fjøsstell, matlaging, klesstell og barnefødsler. Her er det mye interessant kvinnehistorie som ikke har kommet inn i skolebøkene.

Krigen i Finland påvirket Norge på nytt høsten 1944, da president Mannerheim inngikk fredsavtale med Sovjetunionen og kastet de tyske styrkene ut. 200.000 mann og mye krigsutstyr skulle på 14 dager trekkes ut av landet, og inn i Finnmark. Derfor måtte den norske sivilbefolkninga flyttes sørover, frivillig og tvungen evakuering ble iverksatt. Hvis ikke kunne finnmarkingene både hindre de tyske troppenes retrett, og hjelpe de russiske styrkene som fulgte i deres fotspor. Norske nazister regnet med at 30-40 % av sivilbefolkninga kunne dø under evakueringa, tyske anslag lå noe lavere, ca 25 %.

Evakueringsbåt

I denne situasjonen fikk kongen og statsministerens taler enorm betydning; «London hadde sagt at engelskmannen og norske soldater skulle komme snart». Mange Sørøyværinger forberedte seg straks til overvintring. Terrenget var kupert og forvitret, hundrevis av gammer, huler, bergkløfter kunne brukes til et kortvarig opphold – en måned eller to – før hjelpa kom fra vest. Dyr ble slaktet, mat, ved, klær m.m. ble båret til provisoriske skjulesteder. Oppholdet ble både lengre og tøffere enn forestilt. Ca 1100 personer valgte hulelivet, omtrent like mange ble evakuert av tyskerne, før hus og uthus ble brent ned av fienden. En ungdom beskrev det slik: Det var i all sin gru et fantastisk syn. 

Nordsandfjordhula - ser du inngangen?

Inngang til flukthula over

Hoveddelen av boka dreier seg om de dramatiske månedene med evakuering og flukt, livet i hulene og de hyppige tyske raidene for å finne de norske flyktningene. Noen ble tatt og sendt sørover, men flertallet klarte å holde ut til norske eller allierte båter tok dem til frigjorte områder i Øst-Finnmark eller til Skottland. Fortellinga er detaljert og spennende og Britt Sonja formidler en lite kjent og viktig historie fra nær fortid. 

Svært mange personer og familier får dokumentert sin krig, enten de dro sørover i Norge eller østover mot friheten. Det er nettopp fortellinga av vanlige folks liv et halvår i kritiske materielle og menneskelige situasjoner som griper leseren. Med fare for eget liv, valgte de å følge parolen «Hold ut, vi kommer snart». Her får vi fortalt deres kamp for Norges fred og framtid.

Boka er et godt døme på hvordan en familiehistorie kan settes i en større sammenheng og dermed presentere krigshistorien med vanlige mennesker og deres fortellinger. Barn og gamle, kvinner og menn som ikke omtales i historiebøkene får her sin strabasiøse krigstid dokumentert på en forbilledlig måte. Britt Sonja Olaussen har laget ei unik bok som må inn på pensumlistene, fra ungdomsskole til universitet.

Omtale ved Viggo Eide

Britt Sonja Olaussen
Hold ut, vi kommer snart
Sørøya 1940-1945
Krigsutbrudd, okkupasjon og evakuering.

Eget forlag 2021
Opplag 1.000, kr 323,-
21,5 x 15 cm, innbundet, 209 sider 

© Fotos levert av Birger-Jan Johansen, Nystad i Bodin.

Oppfinnsomme onga i en krigsherja by

Kirsten Limstrand er et ektefødt barn av fredsrusen i 1945. Født i februar -46 har hun sjøl beregnet at hun ble «unnfanget i sengehalmen» i dagene etter frigjøringa.[1] Nå har Limstrand endelig gitt ut sin lenge planlagte barndoms- og oppveksterindring, til glede for mange ventende lesere, ikke minst de som vokste opp i samme periode.

Forut for, og som et ledd i skrivinga, har Kirsten Margrethe Jacobsen Limstrand holdt flere bildeforedrag for et lydhørt publikum. Det tror jeg var meget lurt, ettersom emner, historier og artigheter ble utprøvd på målgruppa.

Oppfinnsomme onga i en krigsherja by - omhandler mer enn hennes egne erindringer. Kirsten starter med et avstemt og konsentrert tablå av bombedagen 27. mai, bygget på faghistoriske bøker og hennes egen mors opplevelser på jobb på telegrafen, mens bombene falt og murpussen «sto som en sky rundt dem». [2] Hadde mor Eva Margrethe blitt truffet av kulene, eller søkt tilflukt i en kjeller, ville ikke denne boka ha kommet ut.

De første vel 20 sidene er historiene om bombinga og krigsårene i familien. Deretter følger 50 sider om huset hun vokste opp i, Rensåsgata 37 og nabolaget med alle ungene. Limstrand forteller godt om sine røtter, foreldrene, bestemor, mormor og ‘Kristine på kvistloftet’, ei gammeltante på farssida.[3] Slekt og voksne gir en god forståelse av hva som gjorde Kirsten til Kirsten. Barneårene og venninnene er ikke fraværende i denne bakgrunnsfortellinga – tvert i mot.

Fra midten av boka konsentrerer forfatteren seg om det tilhørerne på hennes foredrag likte så godt, å bli fortalt, påminnet og overrasket av jentenes kulturhistorie på 40- og 50-tallet. Her er Limstrand dønn ærlig, og innrømmer at hun i ettertid – i et par tilfeller - skjemmes over seg sjøl som barn. Dette skulle jeg ikke gjort! Men for all del, det meste er hyggelige minner, trivelig oppvekst på skola, i gata, på speideren og danseskola – hvordan klarer Kirsten å huske alt? De mange fortellingene er rikt illustrert med bilder fra familiens album og offentlige fotos. Spesielt de private fotoene av barn i lek og selskaper, på landet, skitur eller bilferie viser situasjoner som mange vil kjenne seg igjen i.

Boka har mange kapitler og emner; bestevenninner, kinokø, vinterlek, pikerom og samlemani, m.v. og alt koker ned til ett felles emne, jentelek i fellesskapet. Her tror jeg mange lesere får seg en god mimrestund. Da er det flott at alvor og nød på forhånd er presentert for leseren. Heldige skolejenter som fikk fru Forfang (Lillian) til lærer i alle sju årene – de forgudet henne og det ser ut som at følelsene var gjensidige. De kalte forresten lærerinna for frøken i alle år: «Frøken, kan jeg få gå i gården» betydde «jeg må på do snarest, ellers tisser jeg meg ut». Og hvem tror dere tisset seg ut? Nettopp!

Kirsten Limstrand tegner et positivt bilde av oppveksten i etterkrigstida. Hun velger å avgrense tematikken, det som «noen ganger har vært litt ondt lar jeg ligge» skriver hun.[4] Det tror jeg er lurt, dette er ikke hennes sjølbiografi, dette er en jente- og litt guttebiografi om oppvekstår under enkle kår. Familiene hadde lite, både økonomisk og materielt, men ungene tok godt igjen for det gjennom mye oppfinnsomhet og spillopper.

Noen mindre detaljer er åpenbart feil, men de kan rettes opp.[5] Barndomserindringenes verdi er størst, her er historiene viktigere, levd liv mer interessant enn et byggeår på 50-tallet.

Et par private og personlige forhold deler Kirsten med oss lesere. Hun var i oppveksten ei lubben, beskjeden og sky lita jente. Ingen som kjenner henne i dag vil bruke disse ordene. Rørende er det å lese, flere steder i boka, om det gode forholdet mellom henne og storebroren Bjørn. Vennskap, omsorg, støtte og glede. Da er det tilgitt at han, etter å ha fulgt lillesøster på skola, lot som han ikke kjente henne.[6]

Kirsten Limstrand stiller seg med denne boka på linje med Marie Bjørnslie (1892-1981) som i ei årrekke skrev om folk og hus i gamle Bodø, i hennes tilfelle før krigen. Nå har etterkrigstidas barn fått sine fortellinger, og disse vil bli flittig sitert i framtida av journalister og historikere. Forresten er det litt synd at boka ikke har stive permer. Jeg tror leserne kommer til å lese den i filler - av ren og pur glede.

Eget forlag 2021
Heftet, 182 sider, kr 299

Omtale ved Viggo Eide

- - - - -
[1] Side 35
[2] Side 15
[3] Kusine til bestefaren, side 74
[4] Side 5
[5] Side 151- foto av sykehuset med taket før brannen i 1968, boka sier at det er taket etter brannen, det er feil fotoet er fra før brannen. Nordlands Framtid, tirsdag 13. februar 1968.
På samme side oppgis både 1955 og 1956 som byggeår for speiderpikehytta. Riktig år er 1954. Nordlands Framtid, fredag 4. juni 1954.
[6] Side 43

Hverdag i ruinene - Bodø 1940-1945

Historiker Linda Haukland ga i 2012 ut den første, grundige boka om livet i Bodø under krigen. Hovedfokus er hverdagslivet, men forfatteren går både i bredden og dybden for å sette bodøværingenes krigsopplevelser i sin sammenheng. Dette er ei populærvitenskapelig fortelling med faghistorisk tyngde. Kildene er både skriftlige om muntlige, og det er nok de mange opplysninger, historier og opplevelser fra ca 25 tidsvitner som gir boka en dynamikk som fenger de fleste leserne.

Hverdag i ruinene er inndelt i fire bolker. Den første delen beskriver månedene før krigen kom til Norge 9. april og tida fram til den store bombedagen 27. mai da nesten hele Bodø gikk opp i brann etter et omfattende tysk terrorangrep på en nesten demilitarisert kystby. Haukland plasserer Bodø på kartet og beskriver lokale initiativ for å hjelpe Finland under «vinterkrigen» mot Sovjetunionen november 1939 til mars 1940. Når krigens alvor går opp for bodøværingene starter mange friville lag og nye aksjoner arbeidet med dekke forventede sivile og militære behov.

Krigens handlinger både i Sør-Norge, på Helgeland og ikke minst de enorme slagene i og rundt Narvik i nord vekket opp både privatpersoner, bedriftseiere og offentlig forvaltning. Evakuering av varer og utstyr startet tidlig opp, etterfulgt av evakuering av befolkningen til nærliggende kommuner, i første rekke herredet Bodin som omkranset byen. Derfor omkom bare 15 personer – sivile og militære – om ettermiddagen 27. mai 1940 da 200 sprengbomber og 1000 brannbomber utslettet byens sentrum og 60 % av bolighusene. Dessverre opplevde både butikker og privathus en betydelig plyndring i dagene etterpå.

Den andre delen av boka omhandler vanlige folks hverdagsliv med store og små problemer. Her kommer en rik variasjon av opplevelser og hendelser – sett nedenfra - som viser at mange opplevde det samme. Samtidig poengterer historiker Linda Haukland at det ikke er grunn til å kalle summen av krigserfaringene som en kollektiv bevissthet eller felles offisiell historie. Her briljerer hun også med godt språk og en fin blanding av skriftlige kilder og personlige anekdoter. 

Den tredje bolken fokuserer på det mer farlige, tyske soldater, sikkerhetspolitiet, NS-medlemmer og det store innslag av krigsfanger på halvøya. Siviles kontakt med vanlige soldater var mer vennlig på landet enn i byen. Men en fordobling av innbyggertallet i en husvill by skapte situasjoner som mange ganger fikk et negativt utfall. Et NS-medlem – torturisten Jonny Larsen – er spesielt omtalt. Han ble også dømt til døden etter krigen og henrettet på Bremnes fort nord for Bodø. Det er godt å lese at tidsvitnene, som i 1947 mente at straffen var fortjent, i dag ser på saken med mildere øyne: «straffen var for streng».

Bokas fjerde bolk er en kort gjennomgang av kapitulasjon og fred, festiviteter og hjemsending av krigsfanger, før den nye hverdagen kommer, men: «Bodø ble aldri det samme igjen etter andre verdenskrig».

Hverdag i ruinene er rikt illustrert med et vell av sort/hvitt-fotos og dokumenter, tabeller og faktabokser. Av naturlige grunner er mange fotos i lite format. Dessverre gir ikke trykkingen alle bildene full rettferdighet, noen blir for matt.

Totalt sett gir Linda Hauklands «Hverdag i ruinene» et godt tverrsnitt av Bodø under krigen og den kan trygt anbefales for historisk interessert, også dem som ikke er hjemmehørende i byen.

Omtalt av Viggo Eide

Linda Haukland
Hverdag i ruinene
Bodø 1940-1945
270 sider, innbundet 21,5 *21,5 cm
Orkana Akademisk 2012
Pris kr 379