Til Fauskemarmorens pris

Omtalt av Marit Hernes, Bokmelderlauget

I 2021 utga Fauske slektshistorielag «ANKERSKE PÅ FAUSKE». Det er ei bedriftshistorie for perioden 1882 – 2020. Forfatter og redaktør av boka er Ingvar Lindahl som har vært ansatt i Norges geologiske undersøkelser. Han har blant annet utarbeidet en oversikt over natursteinslokaliteter i Nordland hvor ulike typer naturstein er testet med tanke på bruk som bygningsstein. Gjennom dette arbeidet fattet han spesiell interesse for brytingen av marmor på Fauske.

Lindahl gjør oppmerksom på at boka kan leses på forskjellige måter, og det er et godt råd. Boka er skrevet slik at den gir leserne fine muligheter for variert bruk. Den har nyttige overskrifter som gjør det lett for leseren å finne fram og se tema hen ønsker å fordype seg i. Det er også god bruk av bilder og andre illustrasjoner. De viser tydelig at marmor kan ha et svært variert utseende. Den har vært brukt i mange samfunn, til ulike og tider og formål. Fra Fauske ble steinen for en stor del sendt som hele blokker. Bare en liten del ble bearbeidet lokalt. 

Marmoren knytter Fauske til forskjellige nasjoner, steder og bygninger både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Eksporten har gått til Amerika, Asia, og Europa hvor steinen har vært brukt i særdeles eksklusive omgivelser. I dag kan vi for eksempel se marmoren fra Fauske i hovedforsamlingens sal i FN-bygningen. Nasjonalt er det kanskje helst via gulvene på Gardermoen lufthavn og i Nidarosdomen nordmenn flest opplever marmoren. I Nordland er den representert på bygninger som Glasshuset i Bodø og brukt i kirker.

Et annet leservennlig grep er «faktaboksene» som er tydelig markert og gir utfyllende informasjon eller nyttige oppsummeringer. En ulempe er at de fører til mange gjentakelser, men fordelene er absolutt større enn ulempene.

Forfatterens omfattende kompetanse og interesse for stein og mineraler kommer tydelig til uttrykk i boka. Leseren får introduksjon til bruk av karbonater, kalkstein og marmor: hva det er og hva det har vært brukt til. Vi får oversikt over oppdagelse og kartlegging av marmor i Nordland fra midt på 1700-tallet og blir kjent med mange pionerer innenfor dette området. Leseren får også innføring i hvordan steinen faktisk ble brutt – hvilke redskaper og hjelpemidler som har vært til rådighet. Det kan vel være at noen av disse beskrivelsene er for de aller mest interesserte, men arbeidsmåter og teknologi hører absolutt hjemme i ei bedriftshistorie.

Det er et savn at andre forhold rundt bedriften Ankerske nesten ikke er berørt. Det gjelder relasjonen mellom bedriften og lokalsamfunnet. En arbeidsplass med fra 30 – 150 arbeidere ansatt i perioden 1883 - 1970 årene og noen færre etter det, må selvsagt hatt stor betydning i sitt nærområde. 

 
Det er også bildene som til fulle gir inntrykk av hvilket slit som lå bak arbeidet med uttaket av marmoren og fraktingen av store blokker fra Løgavlen til havet på sin videre ferd ut i verden. Det var hardt arbeid både for arbeidsfolkene og for hestene foran hestejernbanen under oppstarten og mange år framover. Vi savner dette slitet grundigere omtalt i teksten.

1. mai 1896 gikk Fauske & Omegns Arbeiderforening i tog. Kravene var «8 Timers Arbeidsdag og Lige Borgerret for Alle!». Det var kanskje ikke helt tilfeldig at den første fagforeninga nord for Trondheim ble stiftet på Fauske? Det ville vært interessant å få vite noe mer konkret om forholdet mellom arbeidsfolk og ledelsen gjennom årene, hvilke oppfatninger ledelsen i Ankerske har hatt av sin rolle i lokalsamfunnet og om kommunens syn på bedriften gjennom tidene.

Hensikten med boka er å gi en oversikt over selskapene som har drevet marmorbruddet fra 1882 til 2020. Tittelen tilsier at fortellingen om driften på Fauske skal være sentral. Kanskje er disse to temaene vanskelig å dekke i samme historie? Skildringen av forholdet mellom gründerne Stoltz og Anker på slutten av 1800-tallet og noen av eiernes og disposisjoner på andre områder er eksempler på forhold som er gitt for stor plass i boka. De hadde trolig liten betydning for situasjonen på Fauske.

Til tross for noen innvendinger: Boka om «Ankerske på Fauske» er ei fin bok. Den er oversiktlig, har en leservennlig utforming med gode bilder og illustrasjoner. Heldigvis er det også tenkt på at målgruppen for boka kan være lesere med forskjellig bakgrunn og interesser så den kan brukes i mange sammenhenger.

Bruno Krauskopf - et fargerikt kunstnerliv

Bruno Krauskopf var en tysk maler som flyktet til Norge i 1933, da Hitler kom til makten. I 14 år bodde han på Jæren og malte knauser og fjorder, hus og folk, båter og byliv. Det var hans «drøm å komme til Lofoten engang», og han besøkte Lofoten for første gang under vinterfisket i 1935. Det ble flere kunstreiser nordover de to neste årene, og hans motiver fra Nord-Norge er godt gjenkjennelige.

I fjor kom boka om Bruno Krauskopfs liv og kunst ut på Jæren forlag, og det er ei interessant bok å lese, også for oss nordlendinger. Forfatter er lektor og historiker Svein Westlye i Sandnes, som i ei årrekke har skrevet om og forsket på kunstnerens liv og virke gjennom 68 år i tre land. Den er blitt et fargesterkt minne om en ukjent maler som betydde mye i sin tid. Bildematerialet er usedvanlig rikt, og godt gjengitt i stort format.

Westlye presenterer kunstnerens liv og epoker i Tyskland, Norge og USA. Materialet om årene i Norge gis naturlig nok størst plass. Her har forfatteren god tilgang på både skriftlige og muntlige kilder og på kunstverk. Boka har også imponerende mye informasjon om kunstnertiden i Berlin etter første verdenskrig.

Krauskopf kom tidlig inn i den radikale kunstnergruppa «Die Novembergruppe» og høstet anerkjennelse og priser for sine arbeider. Motivene var variert, fra altertavler til reiseskildringer, og uttrykket ble mer ekspresjonistisk og kubistisk. Da nazistene kom til makten i 1933 endret alt seg. Hans abstrakte kunst passet ikke de nye herrene, den ble erklært som «entartet» eller degenerert.

I Norge ble han primært en jærmaler, «jeg må bo ved havet». Westlye påviser at stilen og motivene går igjen hos samtidige norske malere, men Krauskopf brukte farger- og kontrast mye kraftigere enn andre. En ung, lokal billedkunstner ble sterkt fascinert over dristigheten og siteres på «at Krauskopf så Jæren og de vertikale linjene i landskapet med nye øyne … Han var en ypperlig billedbygger».

Forfatteren formidler på en god måte Krauskopfs opp- og nedturer i sitt nye hjemland, tidvis var det flest nedturer. Hans tyske bakgrunn ble et problem for ham. Westlye viser hvordan maleren slet med å venne seg til et nytt land, språk og kultur, for så å frykte for sitt eget liv da Tyskland angrep Norge i 1940. Okkupantene overså ham, heldigvis, men det gjorde ikke de norske landssvikmyndighetene i 1945. Krauskopf satt arrestert ni dager i 1945 og ble utvist i 1948.

Forfatteren formidler en tragisk farse. På grunn av manglende bevis ble det ingen straffesak, men uten norsk statsborgerskap kunne han likevel utvises til Tyskland. Bruno Krauskopf valgte å reise frivillig til USA. Jeg synes at boka beskriver en ganske opprørende behandling av maleren, men Westlye formidler historien nøkternt - her må vi lete mellom linjene etter hans syn på prosessen. 

Bruno Krauskopf var en pen og stilig mann, forteller forfatteren. Han hadde fem koner i løpet av livet, hvorav tre var norske. Han fikk fem barn. Det er flott å lese hvordan kvinnene og barna på så mange måter ble en del av hans liv og hans kunst. Maleriet på omslaget forteller alt, et dobbelt sjølportrett der han maler seg sjøl i sving med penselen, og motivet er en gruppe på tre personer: Bruno bak sin daværende kone Ruth og sin neste kone Else, som står halvnaken.

Det var elektrisitetsbestyrer Kjeld Langfeldt i Svolvær som inviterte Bruno til Lofoten og ga ham fri kost og losji og tilgang til et atelier. Folk og miljø, fjell og hav, unger, fiskere og samer ble festet til lerretet, og her igjen ser vi den krauskopfske stil, røft, intenst og fargesterkt. Bruno var kjent for sin dårlige økonomi, han betalte gjerne sin gjeld med malerier. Det er derfor ikke utenkelig at det i dag kan finnes flere Krauskopf’er i Lofoten, på vegger, loft eller kjellere. Kanskje noen har en ukjent kunstskatt i sitt eie?

Boka om maleren Bruno Krauskopf er en grundig og dyp innføring i et spennende kunstnerliv som ga oss vakker og engasjerende kunst. Språket er godt og lettlest. Fortellingene er gode, mange morsomme historier, bildematerialet vakkert. En del opplysninger gjentas, det er greit fordi materialet er omfattende og informasjonen er relevant flere steder. Noen mindre ortografiske feil kan rettes opp i neste utgave. Jeg vil hevde at mange historie- og kunstinteresserte vil ha stor glede av denne boka. Krauskopfs fargebruk kan inspirere dagens kunstnere til dristig bruk av farger. Han malte sine beste bilder i Norge.

Omtale ved Viggo Eide

Bruno Krauskpf - et fargerikt kunstnerliv
254 sider, innbundet 
 
Jæren forlag 2021
Pris kr 399,-

Skoltesamisk byggeskikk

 Liten men viktig bok om kulturarv

Et turistanlegg basert på skoltesamisk bygningstradisjon – som ikke ble bygd – er opphavet til boka Skoltesamisk byggeskikk. Ideen ble til i forbindelse med et planlagt turistanlegg i Neiden, Sør-Varanger, skoltesamenes viktigste område i Norge. På 82 rikt illustrerte sider har Bodø-arkitekt Gisle Jakhelln samlet materiale som til nå har foreligget spredt, for å gi en mer helhetlig oversikt over skoltesamisk byggeskikk. Mye fotomateriale er signert fotograf og arbeider-aktivist Ellisif Wessel (1866-1949), og mye er hentet fra arkiver og museumssamlinger, men forfatteren har også selv vært ute med kamera.

Byggeskikk omfatter både byggestil og byggemetoder, inkludert ressursbruk og bygningenes betydning for fysisk og sosialt livsmiljø. Jakhelln har en praktisk tilnærming, der byggeskikk knyttes til skoltesamenes hverdagsliv og samfunnsorganisering. Det er et godt pedagogisk grep. Hans bruk av begrepet «ressursområde» fungerer også godt. Slik framheves det at skoltesamenes naturbruk og flyttemønster ble bestemt av årstidenes gang og av naturens premisser innenfor et større område enn det den bofaste befolkningen pleide å forholde seg til, og at byggeskikken igjen var et resultat av denne måten å leve på. Det virker logisk at byggverk i vinterbyer og på sommerboplasser hadde ulike formål og ulik utførelse. Da er også materialkunnskap og materialvalg interessant, og spesielt hvordan dette utviklet seg over tid kunne gjerne utdypes nærmere.

Skoltesamer ved båtnaust

Det kommer tydelig fram hva som var særegent skoltesamisk, sammenliknet med andre samiske tradisjoner, særlig den nordsamiske. Selv om sammenlikningen i hovedsak skal være med det nordsamiske, er også eksempler fra andre områder og tradisjoner tatt med. Det viser seg dessuten at skoltesamisk tradisjon var influert av finsk og russisk bondekultur – og til og med av den russisk-ortodokse kirken, gjennom St. Georgs kapell i Neiden.

Jakhelln leverer en viktig brikke i et større puslespill som dokumenterer det samiske mangfoldet i vårt land, og i våre naboland. I dette puslespillet, hvor mange brikker fortsatt mangler, er skoltesamisk kultur og tradisjon blant de mindre dokumenterte delene. Boka berører hvordan deres tradisjoner har røtter tilbake til 1000-tallet, og hvordan de kom under sterkt press på 1800- og 1900-tallet.

Innledningsvis har Jakhelln gruppert de ti ulike samiske språkområdene i fire større områder: Sør-samisk, midt-samisk, nord-samisk og øst-samisk, noe som i utgangspunktet er et lettfattelig grep for å vise at det samiske området er heterogent, både språklig og kulturelt. Dessverre er de fleste kartene gjengitt med veldig liten skrift, så her må den interesserte leser ta fram forstørrelsesglasset.

Fjøsgamme, plansnitt

Grensene mellom de ulike samiske områdene er i seg selv et utfordrende tema. Et hovedkart i boka er basert på en kilde fra 2007, og det er diskutabelt. Mye har skjedd etter 2007, særlig i midt-samisk område, som strekker seg helt sør til Hemnes. Her pågår stadig et arbeid for å løfte fram og systematisere kunnskap om det samiske i vårt område. Både pitesamisk og umesamisk språk har blitt normert, og det blir da misvisende å bruke kart som kaller midtsamisk område kun for lulesamisk område. Dette viser igjen at kunnskapen om det samiske er et puslespill i ferd med å legges, der biter mangler, og der totalbildet må endres når nye biter kommer på plass. Dermed blir det også stadig flere nyanser å ta hensyn til.

Den neste milepælen for de ulike samiske kulturområdene er den nye stedsnavnsloven som nå er under utarbeidelse. Den vil få betydning for hvilke samiske tradisjoner som kan gjøre seg gjeldende. Dette tør være interessant også for storsamfunnet, siden det har vært en vedvarende utfordring at de største samiske gruppene har skygget for de mindre. Alt dette har betydning for hvordan de ulike gruppene kommer til syne på et kart og i et samfunn.

Torvgamme og laftet hus

Og i dette samme puslespillet er altså Jakhellns bok et bidrag til kunnskap om det øst-samiske. Samtidig er boka et bidrag til å dokumentere skoltesamisk språk ved at både norske, nordsamiske og skoltesamiske navn på de ulike bygningstypene er tatt med. En liten, men viktig bok om kulturarv på Nordkalotten, utgitt med støtte fra Sametinget og Norsk kulturråd.

Omtale ved Astrid Marie Holand

Gisle Jakhelln: Skoltesamisk byggeskikk

ČálliidLágádus, 2021

Djupdykk i Hamarøys historie - Årbok 2021

Djupdykk i Hamarøys historie

Foto © Solveig Hirsch

Redaksjonen av 2021-årgangen av Årbok for Hamarøy har lagt vekt på å bruke fotografi og andre illustrasjoner i formidlinga av det historiske stoffet. De 123 heftede A4-sidene har rikelig med bildestoff, blant annet over 20 sider årskavalkade i hovedsak hentet fra arkivet til NordSalten Avis, andre avisklipp gjerne fra for hundre år siden, og artikkelstoffet er illustrert med mange historiske bilder.

Tøffe fotballjenter fra Hamarøy slo i fotballsesongen 2021 klubber som Nordstranda, Grand Bodø og Innstranda. Ane Thorp Steinsvåg (t.h.) og Gro Herseth Stenersen har trent jentene i flere år. Foto © Johannes Sandberg

 

Anna i Makkvatnet

Den 34. årgangen av Årbok for Hamarøy åpner med Prosjektet Anna i Makkvatnet, som kulminerte 22. juni med at sametingspresident Aili Keskitalo avduket minnesmerket over flyktninglosen Anna. Det må utvilsomt ha vært den største begivenheten i Hamarøy i 2021. Historia om Anna Petrine Karoline Pedersen ble fortalt av Børge Strandskog i årboka fra 1994; hun var en del av et nettverk av samiske grenseloser og bidro alene til at mange flyktninger kom seg i trygghet over på svensk side. Etter først å ha blitt stemplet av Staten som landssvikere mottok de samiske grenselosene i 2005, over 35 år etter Annas død, kong Haralds beklagelse. Denne gangen forteller Idar Sørensen om det store arbeidet som er blitt nedlagt av historielaga i Steigen og Hamarøy og en rekke andre gode krefter som Árran Lulesamiske senter, Sametinget, Nordlandsmuseet og turstiprosjektet i Hamarøy.

Med Annas liv og historie i sentrum var rammene for prosjektet det samiske, det lokalhistoriske og det krigshistoriske, samt folkehelseperspektivet ved at det er tilrettelagt en tursti i traséen til den flyktningruta Anna brukte.

Fra avdukinga av minnesmerket over Anna i Makkvatnet. Fra venstre ordfører i Hamarøy Britt Kristoffersen, kunstner Sissel Horndal, statsforvalter Tom Cato Karlsen og sametingspresident Aili Keskitalo. Foto © Kjell Fredriksen/Fotonordfra

Nevnte Børge Strandskog forteller deretter om Anna Bergitte Knutsdatter Kintal og Per Olsen Guovvek og deres og deres etterkommeres slitsomme liv på Lappnes. Yngstesønnen Knut tok seg over til Sverige under krigen og engasjerte seg i grenselosinga. Rådmann Per Eidsvik uttalte i 1989 at «Lappnes representerer en kulturhistorisk verdi og burde ha blitt tatt vare på». Nå er de gamle gårdshusa borte, og dyrkajorda er i ferd med å bli tatt over av kratt og skog.

Redaktør Eyolf Apold er representert med hele ni kortere og lengre tekster i årboka; den mest interessante etter min vurdering er hans redegjørelse for hvordan Hamarøy fikk kommunegrense helt inn til riksgrensa. I den 12 siders artikkelen forteller han om major Peter Schnitlers forarbeid i 1743 som resulterte i grensetraktaten av 1751, samt feltarbeidet med oppsetting av grenserøyser og merker i 1762-63. Noen av oss har glede av å lese lange sitater på 1700-talls dansk; for andre kan det muligens falle litt tungt. Kanskje originalartikkelen kunne vært lagt på historielagets hjemmeside og blitt presentert i årboka i en versjon med et mer modernisert språk.

Utsnitt av grensekart 1747. Det såkalte Marcelliuskartet, utgitt av det svenske «Lantmätericontoiret» på grunnlag av de svenske befaringer t.o.m. 1746. Det skal vise dissensen mellom de svenske og de norske oppfatninger av grenselinjen. 

 

Redaktøren redegjør blant annet også for etablering og utvikling av elektrisk energi i Nord-Salten, dvs. det som starta som Nord-Salten Kraftlag AL og som fra 2010 har vært Nord-Salten Kraft AS. Etableringen skjedde for 75 år siden, men arbeidet starta allerede i 1938 med fellesmøte mellom representanter fra daværende kommuner i området. Lederen for andelslaget, tannlege Hilmar Norgrenn fra Oppeid i Hamarøy, konstaterte 19.12.1953 da strømmen for første gang gikk ut fra kraftstasjonen, at dette var et «stort øieblikk i Nord-Saltens historie».

Stoff om infrastruktur, kommunikasjoner og annen samferdsel er ellers fyldig representert i årboka. Her markeres 80 år med Riksvei 50/Europavei 6, bilens historie på Finnøy, eventuelt hurtigruteanløp i Sørkil, persontrafikk med drosje i Hamarøy, lokalbåtene i Nordland og Hamarøy, samt turisttrafikk og planer om å bygge turisthotell på Ulsvågskardet. Norges Automobil-Forbunds (NAF) historie i kommunen vies også plass. Stoff med slikt innhold har gjerne stor interesse hos lesere utenfor den primære målgruppen til lokalhistoriske skrifter.

Andre verdenskrig er naturligvis også representert i denne årboka. Tom Remi Jacobsen har en kort artikkel om «The Grand Old Lady» HMS «Warspite», med ærerik deltakelse under begge verdenskrigene, foreviget rett utenfor Tiltvika. Trond Inge Mathisen skriver om krigsfangene Leonid og Nikolai som begge ble registrert inn i krigsfangeleiren på Tømmerneset 5. august 1943. 3. juni 1944 rømmer de til fjells, men blir forfulgt og skutt hhv 4. juni og 7. juni. Leonid blir liggende igjen i fjellet og aldri funnet. Hamarøy Krigsminnemuseum minnes ham slik:

Så hviler Leonid Krajev der opp i Øver-Solo.

Rundt seg har han de evige fjell.

Over seg har han den blå blå himmel.

Minnet lever.

Korrekturen kunne vært bedre i artikkelen om Leonid og Nikolai; forfatteren bruker to ulike etternavn på Nikolai i de korte tekstene. I artikkelen om Hamarøys første misjonær av Roald H. Finvik må det være noe feil med hensyn til årstall.

I tilknytning til et intervju i tidsskriftet «Det Nordlige Norge» 1918-19 gjengis noen av Julius Forsaas karakteristiske «Nordlandsgubber»

Også Årbok for Hamarøy 2021 dokumenterer at arbeid med lokalhistorie er en maskulin syssel. Av 13 tekstforfattere er kun én kvinne, Karin Aagaard-Nilsen, som skriver om restaurering av en modellbåt. Det burde være tema for fylkets lokalhistoriske redaksjoner å finne ut hvordan flere kvinner kan bli trukket inn i dette arbeidet. Selv om markante kvinner blir fortjenstfullt framhevet også i dette lokalhistoriske verket, vil jeg anta at tema og vinklinger kunne blitt noe annerledes hvis kjønnsfordelingen blant forfatterne hadde vært noe mer balansert.

Det feminine blir iallfall brukt som blikkfang for boka, og hvis vi skal kåre det beste forsidebildet blant årbøkene som historielagene i Nordland gav ut i 2021, vil Hamarøy historielags bok utvilsomt være en sterk kandidat. Hamsunsenterets Solveig Hirsch har avbildet Yvonne Thomassen idet hun skal senke seg ned i det fine badeanlegget friluftsfag-folka ved Knut Hamsun videregående skole har saget ut i isen på Kalstadvatnet – mens fjellrekka i Sørbygda med lys på toppene danner bakgrunn.

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget