Pelle Molins død

 

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Pelle Molins siste år

Historiker og forfatter Jan Oscar Bodøgaard har skrevet det han omtaler som en dokukrimbok med tittelen Pelle Molins død.  Forfatterens motto for boka er at «Ikke alle personer, hendelser og dokumenter er oppdiktet».  Hendelsene i boka er lagt til Bodø og Sulitjelma i 1895 – 1896 og til Simrishamn i Skåne i 2023.

For dem som har lest litt historie fra Salten, vil flere av personene i fortellingen være velkjente, og forfatteren og frue er blant aktørene i de begivenhetene som han vil ha oss til å tro fant sted for et par år siden i Sverige.  Slik jeg leser boka Pelle Molins død, er en dokukrim en fiksjonsfortelling om kriminelle handlinger som involverer virkelige personer i fortid og/eller nåtid.  Fortellingen er basert på såvel reelle som fiktive dokumenter, og forfatteren bruker sin fantasi til å lage sammenheng og spenning i historien.

Men tema er hvorfor og hvordan Pelle Molin døde i Bodø i ung alder og fant sitt siste hvilested ved Bodøs gamle gravplass i Breivika; der er det på en høyreist stein hogd inn følgende tekst:

PELLE MOLIN
Ådalens diktare
f. Multra Sverige 8 - 7- 1864
d. Bodø 26 - 4 - 1896

 

Pelle Molins grav t.h. Den nedlagte kirkegården i Breivika ligger vakkert til ved havet. Foto: Viggo Eide.

Jeg vil imidlertid ikke røpe for mye om Pelle Molins død og slik spolere spenningen for leserne av boka.  Den fortjener nemlig mange lesere.

Forfatteren og historikeren Bodøgaard har med sine fortellergrep levendegjort både virkelige og oppdiktede begivenheter på våre trakter for 130 år siden, og det oppleves relevant når han for eksempel refererer til filmen Sulis 1907 fra 2023.

Pelle Molin var en svensk kunstmaler, forfatter og journalist som døde i Bodø knapt 32 år gammel i 1896.  Hans mest kjente litterære verk heter Ådalens poesi som ble utgitt året etter at han døde.

 

Gruvearbeiderne ved Giken gruve i Sulitjelma ca. 1900. Foto: Nicolai Helgesen. 

Fra Sulitjelma skrev Molin i svenske aviser om de vanskelige arbeidsforholdene i gruvene, noe som gjorde at han ble bortvist av det svenske gruveselskapet. Han ble beskyldt for unasjonal og krenkende oppførsel overfor den svenske stat. Blant annet skrev han om «Den stora grufolyckan i Sulitjelma» 1. september 1895, trykt i Jämtlands-Posten i 1896. To arbeidere ble drept i en eksplosjon i Giken-gruva.  Eksplosjonen hadde sammenheng med at ingeniøren Olof Wenstrøm hadde fått plassert et gassoljefat inne i gruva. Ingeniøren hadde erfaring fra gruvedrift i Amerika. Både Wenstrøm og stiger Peder Lorentsen Solberg ble frikjent i rettssaken etter gruveeksplosjonen.

Nordland, ei av flere aviser i Bodø, var den første som omtalte «Den store gruveulykka i Sulitjelma» 9. september 1895, ei uke etter hendelsen.

Flere av artiklene i svenske aviser er lagt ut av Sulitjelma Historielag på nettstedet www.sulisavisa.no.  I denne bokomtalen trekker jeg inn stoff hentet fra avisartikler og brev fra Pelle Molin; av litteraturlista sist i boka framgår at forfatteren har basert sin framstilling blant annet på dette stoffet.  I tillegg har han altså koblet det han har funnet i kildematerialet med hva som kanskje kan ha skjedd. 

I brev til familie og venner beskrev Pelle Molin dagliglivet i Bodø og ikke minst sitt forhold til flere av byens kvinner.  Han anså seg forlovet med Marie Engen, søster til den kjente fotografen, kvinnesakskvinnen og politikeren Louise Engen.  Men han skal ha hatt flere kvinneeventyr; kvinnene i Bodø omtalte han som vakre og villige, noe han mente hadde sammenheng med at fersk fisk var en viktig del av kostholdet.

Marie Engen 1864 – 1932 var Pelle Molins forlovede og stelte ham ukene før han døde. Foto: Lovise Engen.

Sulitjelma Historielag har fått hjelp av Umeå universitetsbibliotek med å publisere Pelle Molins korrespondanse fra tida i Sulitjelma og Bodø.  I et langt brev til en norrlandsk venninne datert 10. februar 1896 forteller han om opplevelser og framtidsplaner. Her et kort utdrag:

«Ja, det har varit tider! Men Norge och Nordland är ett intressant land.  Det er icke sällsynt att se ett helt led af hvalfiskar gå framför kanten af ett sillstim, ett «sillberg».  Her simma hundretusental af ejder.  På sommaren lägga de sina ägg och plocka af sig sin dun, nästan inne i boningsrummet ute på de s.k. fågleværen. Och vetter fönstret åt norr, sofver man under två månaders tid med midnattssol i sitt rum.»

En av planene det ikke ble noe av, var å følge med Salomon August Andrée på hans nordpolsekspedisjon til Spitsbergen. Det er den ekspedisjonen den svenske forfatteren Per Olof Sundman forteller om i boka Ingeniør Andrées luftferd.

Oppholdet i Nord-Norge skal uten tvil ha vært Pelles lykkeligste og mest produktive tid. Det ene var forholdet til Marie Engen; dessuten skrev han flittig både avisreportasjer og noveller. Noen av hans fineste villmarksfortellinger ble til under tida i Nord-Norge. Molins kunstneriske og litterære arbeid endret seg etter at han kom til Norge; hans artikler ble mer samfunnsengasjerte. Et slikt skifte er visst ikke uvanlig blant kunstnere og forfattere i eksil. Men så ble han syk.

Pelle Molin oppfordret til forsoning mellom Norge og Sverige i unionspolitikken. Dette var noe som langt fra alle svensker satte pris på. Han ble omtalt som Norgesvenn, unionsmotstander og fiende av Sverige. Landets sikkerhet sto på spill!

Det var en oppfatning i gruveledelsen at Pelle Molin måtte stoppes. De kunne ikke la ham fortsette å skade selskapet. Han måtte svekkes, men hvordan skulle det skje? Bolaget disponerte flasker med giftmerker; rottegift med arsenikk omtalt som suliskrutt.

Oppslagsverkene har ulike versjoner av Pelle Molins tidlige død. Arkiv i Nordland opplyser at han etter en fjelltur i Sulitjelma pådro seg en forkjølelse som han aldri ble frisk av. Ifølge Svenskt biografiskt lexikon ble han imidlertid «sjuk i en leversjukdom som gick över i gulsot, han fick hög feber och efter tre veckors svåra plågor dog han i en hjärtattack.» I et brev datert 27. mai 1896 fra Marie Engen, som siteres i Bodøgaards bok, opplyser Marie at han døde av en «tarmbetennelse som etter hvert gikk over til gulsott.» Hun fortsetter:

«Han ble sett til av to leger; han hadde et sterkt, friskt legeme og ingen kunne tro at han skulle dø. Selv sa han ofte under sin sykdom, at han trodde han døde; og da han et par dager før han døde fikk vite at han måtte dø, var han svært fattet og tilfreds, synes han var ferdig med livet, hadde hatt så mange skuffelser og sorger, var trett, ville gjerne dø hos oss, som elsket han, ellers kunne jo døden komme når han engang var forlatt og alene, han hadde jo ikke noe hjem. Han var ofte ikke seg selv bevisst, smertene var så store, derfor ble det i hans siste dager ikke snakket så mye, han hadde ofte vanskelig for å snakke. Likevel var hans ånd klar i hans siste øyeblikk, og han sa farvel til oss alle. Han døde som et trett barn sovner, stille og fredelig.»

Ådalens Poesi - Pelle Molins eneste bok ble publisert året etter at han døde i Bodø. Foto av Henrik Ibsens eksemplar.

I 2023 fikk angivelig forfatteren og hans frue hånd om eldre privatbrev, aviser og annet stoff med tilknytning til Pelle Molin mens paret oppholdt seg i Sverige. Da skal de ha fått to representanter for sikkerhetspolitiet på døra. Noen hadde vært løsmunnet om dette materialet som blant annet innbefattet dokumenter som muligens kunne skade den svenske stat. Etter Palmedrapet i 1986 skal forskrifter til svensk lov ha blitt innskjerpet når det gjelder å offentliggjøre opplysninger som kan skade staten. Politimennene tok med seg materialet til vurdering, men fruen hadde vært forutseende og lagret dokumenter på minnepenn.

Pelle Molins død
AvJan Oscar Bodøggaard
Forenkla forlag 2024 Bodø
111 sider

 

Avisa Nordland 15. mars 2025

Mora vårres - ho fru Gryt

Elsa Gryt som 21-åring. Bildet er tatt i Oslo på slutten av skoleåret på ungdomsskolen på Hurdal Verk i 1947-1948.

Mora vårres - ho fru Gryt

 Omtalt av Inger Bærug og Marit Helene Hernes. Bokmelderlauget

Eldrid Gryt er oppvokst i Skjerstad og har skrevet moras livsfortelling, ei rikt illustrert bok på nesten tre hundre sider i A-4-format. Forfatteren har en god penn, med fin flyt i framstillinga og interessante refleksjoner underveis. Elsa Helene Gryt (1926-2000) likte seg best i bakgrunnen, og ungene ante kanskje at hun ikke hadde ønska å få ei bok om seg. Muligens ville hun ment at flere av de mange og lange sitatene fra brev som hun og andre i familien skreiv til hverandre, og som gjengis i Mora vårres, burde fått ligge urørt. I tillegg til den store brevsamlinga er Eldrids personlige notater, søskensamtaler og notater fra Elsas reiser på eldre dager kilder for boka. Den er kronologisk framstilt, med tre hoveddeler: Livet før ektemannen Morten (1926-43), livet med Morten (1943-65) og livet etter Mortens død (1965-2000).

Bading heime i Brønnøya i Helligvær midt på 1940-tallet. Vi ser fra venstre mammas tante Helga, tremenning Astrid fra Vetterøya – medelev på Hurdal Verk, broren Arne og Elsa.

Elsa kom fra Brønnøya i Helligvær. Mora døde av tuberkulose da Elsa var fem år, og jenta vokste opp hos familie. Vi skjønner at hun lærte tidlig at livet ikke er en lek. Hun var vitebegjærlig og pliktoppfyllende, oppdratt i indremisjonsmiljø og måtte bli igjen på øya mens andre ungdommer dro ut. Men det kom noe godt ut av det: Som 17-åring møtte Elsa sin livs kjærlighet, Morten, tre år eldre og oppvokst på ei anna øy i været, Grytøy. Nå skola han på Sørvær og var aktiv i ei frilynt ungdomsgruppe. Det var mange og vanskelige diskusjoner om tvil og tro hos det forelska paret, men vi kan vel konkludere med at kjærligheten og Elsa vant; Morten blei kristen og de to planla ei framtid sammen.

Mamma og pappa forlovet seg på Landego 6.mai 1945. Dagen etter fikk de i lag med mange andre reise til Bodø for å feire freden! Tyskland hadde kapitulert den kvelden, men offisielt markeres frigjøringsdagen 8.mai.  

Familiens flotte Opel Rekord 1960-modell utafor Klokkergården sommeren 1961. I et brev skildrer pappa et biluhell vi hadde da vi nesten var heimkommet fra Alnesturen. Agnar og Eldrid ble befalt å stille oss opp for å skjule bulken!

Det blei giftemål i 1949, og i løpet av drøyt seks år fødte Elsa fem barn, Randolv, Gjermund, tvillingene Eldrid og Halvard og Agnar. Småbarnsfamilien flytta flere ganger, blant annet til Oslo, der Morten fullførte lærerskolen. I 1956 slo familien seg permanent ned på Skjerstad, først i Klokkergården, så i nybygd hus, Grytbo. Morten jobba som lærer, seinere skoleinspektør. Han var aktiv i lokalmiljøet, klokker i kirka og bidro hjemme med fem svært aktive unger pluss sauer, gris, kalv og høns. Elsa var husmor og familiens nav. Det virker som dagene og åra fløy for fembarnsmora; det var sying, strikking, matauk og kristelig- og annet foreningsliv (med selvsydd «foreningskjole»!). 

I vår barndom ble St. Hans på Skjerstad feira på Heia, her i 1961. Den dagen fikk vi lov til noe så sjeldent som å kjøpe oss ei lita brusflaske og en kjekspakke – fritt valgt - stor fryd!  Forfatterens valg: Eventyrbrus og Gjendekjeks

Elsa hadde sterke meninger og meningers mot, og satt en periode i kommunestyret. I lokalmiljøet var «ho fru Gryt» sikkert respektert. Å være lærerkone innebar i seg sjøl en viss sosial status, og Elsa satt ikke på stas! Å rusle i fjæra eller se sport på fjernsyn gav kjærkomne friminutt; det kunne være fotball på løkka eller skiskyting på tv. Også etter at Elsa måtte opereres for tuberkulose og var på sanatorium, virker det som livet kom i normal gjenge for den sporty og kristent engasjerte familien. Men Elsa sleit med eneansvaret når Morten var på tjenestereiser. Hun følte seg utrygg og var bekymra. Vi kommer sjelden helt inn på henne. Elsas dypere tanker var vel forbeholdt ektemannen, gode venninner, huslegen og Gud? I brevene til svigerforeldrene blir det mest om hverdagslige gjøremål, unger, klær og gaver. Som kvinner av i dag kan vi lure på om ressurssterke Elsa var fornøyd med sitt oppofrende liv, eller om hun lengta etter å ta utdanning, å «realisere seg sjøl»?

  

 Familiebilde. I mars 1961 fikk vi endelig, etter flere utsettelser, tatt det eneste familiebildet vi har av oss alle sju. Bildet ble tatt hos fotograf Johnson & Sotberg i Bodø.

I 1962 ramma tragedien: Ektemannen Morten døde uventa, 42 år gammel. Han hadde nettopp starta bygginga av Grytbo. Krisa var så stor at Elsa, 39 år gammel, hadde mest lyst til å følge mannen sin i grava. Eldrid beskriver hennes mismot og en «defensiv pessimisme». Men for ungenes skyld måtte hun bite tennene sammen. Først da barnebarna kom mange år seinere, sa hun at «isen inni meg smelta».

Som enke var Elsa bra stilt økonomisk. Hun var pris- og kvalitetsbevisst, men kunne skeie ut med dattera på kafé i Bodø og unne seg sjøl og andre fine ting. Vi leser at «et par nydelige crepestrømper» fra svigermora var kjærkomne. Elsa konsentrerte seg om ungene og deres behov, og alle fem skikka seg vel. Hun tok sertifikat, og fikk seinere jobb i eldreomsorgen, der hun stortrivdes. De siste leveåra blei vanskelige, siden hun blei ramma av demens. Eldrid skriver åpent om moras sykdom, og har interessante refleksjoner. Den konkrete beskrivelsen av Elsas sykdomsforløp oppleves veldig privat og burde kanskje ha vært forbeholdt den nærmeste familien.

 

Ute på hytta. Mamma med oppvasken ved Langvatnet på tidlig 1990-tallet. Familiens enkle hytte lå oppe på Skjerstadfjellet – et ynda turmål for henne. 

Målgruppa for Mora vårres er Elsas etterkommere. De fem søsknene ville at barnebarna og øvrige familie skal bli kjent med henne og hennes livsløp. Eldrid løfter derfor mora fram fra historias glemsel selv om hovedpersonen kanskje ikke ville bifalt det. Boka blir en hyllest til ei verdsatt mor.

 

Søskenflokken i 1996. Bildet er tatt i Rensåsparken, dagen etter at vi skulle ha feira mammas 70-årsdag. Fordi hun fikk et lite slag to dager før selskapet, måtte hun til behandling på sykehuset. Dermed samla vi storfamilien til feiring i Bodø.

Av forordet går det fram at boka forhåpentligvis også kan være av allmenn interesse. Det kan vi svare bekreftende på: Gjennom å følge Elsa og hennes familie i stort og smått får vi interessante glimt inn i hverdagsliv, oppvekst og levekår fra 1950-tallet og framover. For folk fra Helligvær og Skjerstad byr boka på interessant lokalhistorie. Den kan også brukes som kilde for elever i skolen, for å sammenlikne tida før og nå på ulike områder. Det vil kreve forarbeid og tilrettelegging, for Mora vårres er ei stor og tung bok i dobbelt forstand, uten mye luft mellom linjene eller tematisk inndeling.

Elsa som person og livsløpet hennes gjør inntrykk på oss moderne tobarnsmødre. Tenk bare: Fem unger på seks år, uten vaskemaskin!

Storfamilien Gryt på Graddholmen i juli 2020 i anledning Randolvs 70-årsdag. Etterkommerne til Elsa er 18 barnebarn og 42 oldebarn til nå. De aller fleste av ætlingene er til stede her.

Mora vårres - Elsa Helene Gryt - 1926-2000
Av Eldrid Gryt
Utgitt av Osberget AS , 2024
296 sider

 

Avisa Nordland 8. mars 2025

 

FRA NORD - Nordkalottens billedhistorie 1550-1850

Fabelaktig biletreise på Nordkalotten

 Omtalt av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Terje Øiesvold gav på nyåret 2024 ut bokverket «Fra Nord – Nordkalottens billedhistorie 1550­–1850» på Orkana forlag. Vel ein månad seinare døydde Øiesvold, knapt 75 år gamal. Utgivinga vart markert med eit godt besøkt bokbad i Stormen bibliotek.

Terje Øiesvold var lækjar og professor i psykiatri ved UIT/Norges arktiske universitet. I tillegg kjenner vi han som naturven, særleg frå tida som leiar for Folkeaksjonen Spar Saltfjellet frå slutten av 1970-talet og framover. Hans bibliofile interesse har ikkje vore så godt kjend. Ikkje di mindre har Øiesvold gjennom ein 20-årsperiode samla bokillustrasjonar og trykk om Nordkalotten til det som truleg var den mest komplette samlinga av denne arten og om dette området.

Samlingsbilete etter Johan Georg Krünitz (1794). Kolorert koparstikk. Samlingsbileta var sett saman av einskildmotiv til ein heilskap.

Ei lita bok av Øiesvold frå 2016: Bodø – et tohundreårsminne: i Anne Grønbech Sussemells fotspor (Forenkla forlag) kan vere ein forsmak på det som skulle kome. Boka byggjer på A.G. Sussemels minnebok og skildrar Bodin i tiåra før 1814, men forfattaren brukar òg element frå reiseskildringar etter utlendingar på reise i Nord-Noreg til å kaste lys over tidbolken. 

  

Fiske ved Vaage («Pesca di Vaage»). Illustrasjon frå den italienske utgåva av Leopold von Buchs reiseskildring 1817.

Tema for boka Fra nord er bilethistorie om Nordkalotten gjennom 300 år, i perioden 1550 til 1850. Kjeldematerialet er hovudsakleg henta frå bøker i forfattarens samling og mindre frå sjølvstendige kunstverk. Biletkunstnarane si interesse for det nordlege kom seinare, ifølgje forfattaren. Materialet er kronologisk ordna i 16 kapittel og gjerne knytt til ein særskild opphavsperson eller skildrar, som Olaus Magnus og Francesco Negri. Somme kapittel er topografisk eller tematisk ordna, som kapitla om Moskstraumen og om samiske folk. I tillegg til primærkjeldene har Øiesvold belagt framstillinga si med eit imponerande utval sekundær litteratur, og eg vurderer verket som eit vitskapleg arbeid.

Den gamle kyrkja i Hammerfest. Frå «Atlashistorique et pittoresque». Teikna av Auguste Mayer. Litografert av Jacottet og Bayot, og seinare handkolorert.

Det siste kapittelet omhandlar vitskap og kunst. Den franske naturforskaren Paul Gaimard leia tre vitskaplege ekspedisjonar på Nordkalotten rundt 1840. Det vitskaplege resultatet av ekspedisjonane er ikkje så imponerande, ifølgje Øiesvold, men historiske og litteraturhistoriske studiar frå ekspedisjonen, og ikkje minst dei storslegne plansjeverka, har kvalitetar som er vel verd å halde fram: Øiesvold siterer Nils M Knutsen/Per Posti (2002): «… det mest omfattende og mest praktfulle verk om Norge, det nordlige Skandinavia og Spitsbergen som noen gang er utgitt.» Øiesvold brukar mange av desse plansjane som illustrasjon, og han har umaka seg til å lage både biografi og bibliografi over publiserte bidrag etter desse ekspedisjonane.

Det fell for langt å ta føre seg alle kapitla i boka i denne meldinga. Eg vel å gå nøyare inn på eit kapittel som knyter handling til våre område.

Ei samling skrekkelege sjøuhyre inspirert av Olaus Magnus’ «Carta Marina» (1539). Frå Sebastian Münsters «Cosmografia» (1550).

Ludvig Filip var konge i Frankrike frå 1830. Før det levde han eit omskifteleg liv i eksil etter 1795 då faren vart avretta etter mistanke om forræderi og sympati for revolusjonen i 1789. I 1795 bestemte han seg for å reise gjennom Skandinavia, heilt til Nordkapp. Under reisa kom han til Bodin prestegård der han hadde opphald ein periode hos prost Erik Gerhard Schytte. Prestegarden var bygd i 1750 og presten Friis engasjerte den kjende malaren Gottfried Ezekiel til å dekorere rom i prestegarden. På eitt av desse roma skulle Ludvig Filip ha budd …

Då prestegarden seinare vart riven, vart eitt av dei dekorerte romma rekonstruert i ei ny bygning – og har sidan blitt nemnt som «Ludvig Filip-rommet».

Reisa til Ludvig Filip er vigd eit kapittel hos Øiesvold. Det er lite skriftleg materiale frå denne reisa. Historikaren Jorulf Haugen har skrive om prestegarden og Ludvig Filip-rommet i Nordland fylkesleksikon: «Om Louis Philippes reise og opplevelser i Skandinavia foreligger det ikke noen samtidig, troverdig beretning verken fra ham sjøl eller andre.» Det har han truleg rett i.

Like fullt greier Øiesvold til ein viss grad å rekonstruere Ludvig Filips reise. Han bruker litteraturen og ikkje minst biletmateriale frå andre ekspedisjonar, og viser samband med  andre ekspedisjonar, ikkje minst med Paul Gaimard nemnd ovafor, som naut godt av den seinare kong Ludvig Filips velvilje. Rekonstruksjonen er ikkje lytefri, men likevel truverdig. Forfattaren er ikkje kategorisk og prøver ikkje å gje inntrykk av at «slik var det»; meir at «slik kunne det ha vore».

 

Torghatten. Frå «Atlas historique et pittoresque». Teikna og litografert av Auguste Mayer, seinare handkolorert.

 Verket er ikkje berre ei bilethistorie. Det gjev – som vist – også spennande og nyttig real- og personalhistorisk informasjon. Rett nok i ein annan kontekst enn vi finn i tradisjonelle historieverk, og det verkar såleis som eit supplement og alternativt perspektiv på historia slik vi kjenner henne i historiebøkene. Bruken av biletmaterialet som kjelde for beretningane er kan hende det viktigaste elementet.

Boka gir også gode opplevingar, og her er det òg det rike illustrasjonsmaterialet som gjer arbeidet. Naturfenomen som Moskstraumen og nordlyset, naturformasjonar som Nordkapp og Sulisfjella formidla med den tidas blikk, er overveldande. Dåtidas menneske er skildra i fest og arbeid, og om det er nokon som lurar på korleis sjølve Djevelen ser ut? Du finn bilete av han i dette verket.

Sameleir. Frå «Atlas historique et pittoresque». Teikna av Auguste Mayer. Litografert av Bayol og seinare handkolorert.

«Fra nord» er ei praktbok i stort format. Illustrasjonane kjem til sin rett, og utforminga er tiltalande. Ein innbydande detalj markerer nye kapittel: venstre oppslagsside gir rom for eit tankevekkande sitat, prenta på ein nedtona illustrasjon. All ære til bokdesignaren!

Forfattaren takkar i føreordet ei mengd gode hjelparar, ikkje minst sine eigne barn, og han dediserer verket til sine noverande og framtidige barnebarn. Truleg ei medviten handling og ein raus gest frå han som kjende lagnaden sin. 

Nordlyset skapte då som no mektig inntrykk på dei reisande og er rikeleg representert mellom illustrasjonane i boka. Her frå «Atlas de physique». Teikna av Louis Bevalet og litografert av Himely.

Boka kan lesast frå perm til perm. Likevel vil dei fleste lese og studere kapitla i tilfeldig rekkefølgje. Somme vil søke etter område og personar, og då hadde det vore greitt med register over topografi og personar.

Det er den einaste innvendinga eg evnar å kome med til dette verket.

Utgjevinga er støtta av Norsk kulturfond og Nordlandsmuseet.

 

Omslaget er pryda med eit utsnitt av A.F. Skjöldebrands «Grotte ved Nordkapp» (1802), gravert av I.F. Martin og samtidig kolorert.

Fra Nord – Nordkalottens billedhistorie 1550 - 1850
491 sider, innbunde 30*24 cm
Orkana forlag 2024
Pris: kr 499,-

Avisa Nordland, 4. mai 2024 - side 22-23