lørdag 20. november 2021

Vakkert fra Steigen - årbok 2021

Omslaget til Årboka er også i år eit kunstverk av Hugo Aasjord, denne gongen årets sagaspelplakat. Foto: Marit Schrøder Elvik

Årbok for Steigen er nestor i årbokfamilien i Salten. Årets bok er nr. 46 i ubroten rekke, alle utgitt av Steigen historielag. Redaktør i år er Inge J. Albrigtsen. Boka har 104 sider, og kunstnaren Hugo Aasjords vakre sagaspelplakat prydar det laminerte omslaget; eit skikkeleg blikkfang. Årboka har ei markert todeling; dei første 33 sidene er omtale av viktige hendingar i kommunen det siste året, og resten av boka er fylt med meir tradisjonelt årbokstoff.

 

  Ein fiks detalj er å illustrere innhaldsoversynet.

Den innleiande kavalkaden imponerer både som formidlar av det høge aktivitetsnivået i næringsliv og kulturliv i Steigen, og at han med kortfatta ordbruk og illustrasjonar informerer godt. At steigværingen er nærverande, får vi òg stadfesta når ei pridemarkering samlar 200 deltakarar – og at to steigværingar har mottatt Kongens fortjenstmedalje på eitt år, må vere godt over middel. Gjennom fleire innslag får vi inntrykk frå eit variert næringsliv i kommunen, der ikkje minst unge forretningsfolk tykkjest få det til. Eit aktivt historielag har reist minnesmerke over samekona Anna i Makkvatnet, og Langsteinen, bautasteinen som vart skamfert i 2014, er restaurert og avdukinga er sjølvsagt omtalt. Bjørn Erik Stemlands prolog ved avdukinga dannar en fin overgang til neste avdeling. Her følgjer 13 velskrivne artiklar med vekslande tema.

Langsteinen vart atterreist 27. august 2021, og Årboka var der. Foto: Bjørn Erik Stemland

Langsteinen vart atterreist 27. august 2021, og Årboka var der.  

Foto: Bjørn Erik Stemland

Mellom dei har eg henta eit utval eg meiner speglar heilskapen. Lars Sandbak skriv om folk som flyttar inn og ut av Folda; om dølar og ranværingar som kom, om etterkomarane sitt liv i Folda og om somme som reiste vidare til Amerika. Sandbak skriv godt, men han får etter kvart eit stort persongalleri å halde styr på. Innvigde lesarar har visseleg stor nytte av beretninga, men denne lesaren – og truleg mange med meg – ramlar raskt av lasset. Stoffet er interessant, men framstillinga blir for summarisk og springande. Det kunne etter mitt skjønn ha vore delt opp i fleire artiklar med større innleving i kvar av dei omtalte fasane.

Andor Normann skriv varmt om venen Rolf Jensen. Rolf vart fødd under dramatiske omstende i Kirkenes sommaren 1944. Faren var tysk soldat, og det gjorde ikkje livet lettare for unge Rolf og mora Jenny. Rolf kom til Folda og til oppofrande fosterforeldre, og fekk eit godt liv. Normann skildrar venen på en verdig måte, og vi møter eit mangesidig menneske, ein pelementmakar i Normanns ordbruk. Det er likevel noko uforløyst i teksten. Når Rolfs bakgrunn blir så nøye gjort greie for, ville det gitt forteljinga ein ekstra dimensjon om Rolfs tankar og røynsler om barndom og opphav hadde kome fram. For eg reknar med at dei to gode venene snakka om det i sine mange stunder saman.

Rolf Jensen saman med mor, far og bestemor i Kirkenes. Ukjend fotograf.

Sidsel Bakkes beretning om ei kiste på vandring er spennande lesing. Bakkes kartlegging av ferda blir hjelpt av nokre dokument i kistelokket, mellom anna nokre brev frå mor til son på 1780-tallet. Med desse og andre kjelder, og litt spekulering, fortel Bakke ei truverdig historie om kistas ferd gjennom tid og rom til ho hamna nørdst på Engeløya. Undervegs får vi spennande og gripande skildringar om folk kista har møtt på turen, og flotte foto hjelper oss med det visuelle inntrykket.

Oskar Kristiansen har tatt føre seg bruket Elvshaug i Stamsvika i Nordfold gjennom 100 år – med eit blikk attover til 1700-tallet. Hovudpersonane Olaf og Borghild kom hit frå Sørfold, og Kristiansen fortel fengande om liv og levemåte gjennom dei hundre åra på garden i klassisk gardshistoriesjanger. Skribenten gjer greie for kjeldene han har brukt, og han bruker dei godt til å gje oss eit bilete av daglegliv, sesongvariasjonar, hushold med fleire generasjonar og ikkje minst; at det går framover! Eit rikt biletutval utfyller teksten godt.

Årbok for Steigen held seg bra med veteranar. To som eg vil tru har vore med frå starten, er Aasmund Gylseth og Bjørn Erik Stemland. Gylseth skriv godt om då MS Salten grunnstøytte utanfor Brennsundvær i 1974. Med den unge passasjeren Merete Nilsen som  hovudperson skildrar han dramatikken med å få berga folk i land på ein fengande måte. Stemland skriv om «Atle og Kjell», to gründarar som fekk fart på Leinesfjord. Verksemda NYMA er kjernen i strevet deira, og vi får ein fin kronologisk gjennomgang av utviklinga fram til i dag – med knoppskytingar og om andre firma som har hatt tilvære i NYMA. For meg blir likevel artikkelen for leksikalsk med vekt på kva dei gjorde meir enn kva dei tenkte og kva som motiverte dei. Det ville vore spennande å vite. Til slutt i artikkelen får vi vite at Rigmor og Tuppi var viktige, dei òg …

Som siste eksempel vil eg trekkje fram Jan Andersen. Han skriv om ho Atzenia som strikka ullunderbukser, og som er det einaste kvinneportrettet i årboka. Atzenia får ikkje så mykje rom å boltre seg på i teksten; det er vel like mye om skribenten sine opplevingar av nemnde plagg. Derimot boltrar Andersen seg på tastaturet og syner fabelaktig evne til skildring, også i en annan artikkel der han skildrar ungane sin uteleik på femtitalet. Skriv meir, Jan Andersen!

Jarl-Arne Pedersen skriv om presten Fredrik Nicolai Jensen og omtalar han som kan hende den mest fargerike presten i Steigen nokon gong. Dette biletet med kyrkjeferd over Langsteinbakken er malt av Jensen ca. 1870 og heng i Steigen kirke. Foto: Jarl-Arne Pedersen. 

Årbok for Steigen er vakker, og ho er original med fordelinga mellom fortid og nåtid. Det har kan hende gått ut over «fortida» ved at artiklane her ikkje spenner så vidt ein kunne ønskje. Når boka i tillegg stoppar på side 104, forsterkar det inntrykket av at ho er litt tynn ...
Det redaksjonelle grepet på denne delen verker heller ikkje så bevisst som på «nåtida». For denne lesaren er det òg eit sakn at ikkje bidragsytarane er presentert. Nokre ord og eit foto hadde gjort seg. Å kreditere alle fotografar er også ein pen skikk.

Omtalt av Inge Strand  

Årbok for Steigen 2021
104 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgivar: Steigen historielag
Pris: kr 300,-

torsdag 18. november 2021

Barske beiarværinger - årbok for beiarn 2021

Årbok for Beiarn 2021 fra Beiarn historielag ble lansert i november. Det er ei innholdsrik bok på 128 sider med mange tekster i ulike sjangre og med et gjennomført tiltrekkende utseende. Tekstene omhandler tidsspennet fra Svartedauden til 2021. Bruken av bilder og illustrasjoner fra mange perioder supplerer tekstene med viktig informasjon om personer, boforhold, arbeidsprosesser og klesskikk til hverdag og fest. De bidrar på en svært god måte til forståelsen av innholdet i de ulike artiklene.

En utfordrende natur
 
Allerede i de første kapitlene om Magdaelven/Muoidejåhka blir vi presentert for et eksempel på hvordan beiarværingene har møtt utfordrende levevilkår med kreativitet, pågangsmot og stor dugnadsvilje. Et bygdelag ønsket å bygge sitt eget kraftverk for et begrenset område i kommunen i 1944. Målet var å få elektrisitet inn i husene. Dette lot seg ikke realisere den gang til tross for i herdig innsats både med planlegging og omfattende dugnadsarbeid. Kanskje var initiativtakerne i overkant optimistiske, men historien om kraftverket var likevel ikke slutt. Det kan man lese mer om i boka. I omtalen av elva og området rundt får vi også vite om samisk bosetting og spor av dette i stedsnavnene sammen med skildring av hvordan menneskeliv har gått tapt i møte med elva.

Nærheten til, avhengigheten av og kjærligheten til naturen gjennomsyrer mange av artiklene på forskjellige måter. Ingrid Bakklund forteller om Arnold Furumo som var buss-sjåfør da både veier og busser var av en helt annen standard enn i dag. Jorunn Krokstrand skildrer hvordan hun taklet mange måneder på hjemstedet i covid-isolasjon uten tilgang til rennende vann og med frosne avløp. Bjørg Carlsen omtaler sin onkel Erling som i tillegg til et aktivt arbeidsliv engasjerte seg både i idrett, naturvern og enda mye mer, og Karl Johan Krokstrand forteller om oppfinnsomme gutter som organiserte helt egen skidag med innlagte matstasjoner. Her understreker illustrasjonene humoren i teksten. Mest rørende er kanskje artikkelen Fougner Steens gårdsbok tilrettelagt av Øystein Ringaker. Leseren får i meget nøkterne ordelag informasjon om været, vekstforhold og viktige hendelser på gården i tida fra 12.1.59 og til 12.11.60.

Hardt arbeid og stor dugelighet

Artikkelen av Hans Sandmo tilrettelagt av Harald Sandmo er svært interessant lesing. Den forteller om mannsarbeid på Sandmo gjennom et kalenderår. Det var variert og mye tungt arbeid der en fikk bruk for kreftene og kreativiteten både i skogen, til tømmerfløting, på gården og som fisker i Lofoten. Det er interessante beskrivelser av hvordan ting ble gjort og hvilke ressurser og teknikker man gjorde seg nytte av.

I artikkelen av Johanna Sandmo får vi kunnskap om jente- og kvinnelivet som var preget av barnefødsler og omsorg for små og store i hus og hjem. Inkludert i dette arbeidet var produksjon av klær en viktig oppgave. Søm var noe mange av jentene måtte lære seg tidlig i livet. Det var vanlig å stille i selvsydde kjoler til konfirmasjonen, i hvert fall i tida før krigen.

Kyndighet på mange områder forteller også artikkelen av Åge Sevaldsen om i portrettet av samen og jegeren Børs-Nils. Han var en mester når det gjaldt produksjon og reparasjon og tilpassing av skytevåpen til jaktbruk. Nils levde fra 1856 til 1929 og opparbeidet seg kompetanse gjennom praktisk arbeid flere steder i Beiarn, i Oslo og i Sverige hvor han endte sine dager.

Innimellom beskrivelsen av krevende natur og hardt arbeid får vi også noen fine beskrivelser av sosialt fellesskap i artiklene om Ho Bestemor i Førrkjærran og Handelsmann Asbjørn Laksosnes. Gyda Tollånes artikkel om Tollå Sanitetsforening sier også noe om hvordan mange års innsats har beriket lokalsamfunnet både sosialt, materielt og økonomisk.

Sussi H Gabrielsens artikkel om skikken med jul-Anders utmerker seg når det gjelder skildring av tradisjoner. Her finner vi livlige beskrivelser illustrert med skumle bilder av masker og utkledde jul-Anderser. Man må være en skikkelig beiarværing for ikke å bli vettskremt hvis man møtte en slik gjeng en mørk kveld – for ikke å si fikk dem på besøk!

Årboka er lett å lese. Den gode bildebruken er allerede nevnt, men i tillegg bruker redaksjonen korte sammendrag – ingresser – foran hver artikkel. Det letter lesinga. Artiklene er også utstyrt med kildeliste og en kort omtale av hver forfatter. Det er veldig bra. Mange vil finne mye spennende å lese i årboka.

Kronikkforfatteren er med i Bokmelderlauget som omtaler lokale bøker fra vårt distrikt.

Omtale ved Marit Hernes, historiker

fredag 12. november 2021

Saltdalsboka 2021

Årets bok er den tredje etter at Saltdal historielag i 2019 gjenopptok årbokarbeidet som Saltdal kommune sto bak i årene 1980-2015. Den nye redaksjonen skriver at deres konsept «er å sette søkelys på bruk av bilder og korte historier». Den målsettinga holder ord, og umiddelbart kan årboka framstå som en lettvekter, sammenlignet med de andre utgivelsene i Salten. Men skinnet bedrar, Saltdalsboka er full av interessante historier, god fortellerglede og raus bildebruk. Mye annet kan forbedres til seinere utgivelser, men mange og gode bilder må beholdes. Jeg ble imidlertid forbløffet over at så mange artikler var usignert. Hvem er forfatterne? 
  
Det tradisjonelle årbokstoffet er godt ivaretatt ved omtale av predikanten Hans Nielsen Hauges reise til Nordlandene og hans besøk i Saltdal i 1803. Reiseruta hans ble seinere til telegrafruta, og redaksjonen utfyller historien godt med topografiske og geografiske opplysninger. Fortellingene om kirka på Saltnes, hvor opprøreren H. N. Hauge kun fikk tale på trappa, passer godt inn her. Kirka ble seinere solgt til Trondenes herred og satt opp på Evenskjer i Tjeldsund, mens inventaret kom til Tovik kirke i Skånland. Fire artikler på til sammen 20 sider gir en bred og innsiktsfull presentasjon av predikantens ferd og lokal kirkehistorie knyttet til jubileet.

T.v.: Peder Mikkelsen fulgte som 7-8 åring H. N. Hauge på deler av hans Nordlandsreise.
T.h.: Prekestolen fra Saltnes kirke.
 
Personportretter er det mange av i årboka, knyttet til liv og virke, men mest hobbyer. Kjell Kristoffersen var i 25 år en aktiv fotoinnsamler i Saltdal, noe alle årbøkene har hatt stor nytte av. Arne Johansen i Botn bygde sin egen tresjark på 90-tallet. Odd Pedersen samlet biler, og vi får fortellingen om en Volvo PV 1953-modell. Saltdal Tempoklubbs medlemmer tar vare på mopedhistorien, de holder fortsatt hjulene i gang med felles mekking og lange sommerturer. Og Sverre Støre samler fortsatt veteranbiler i den gamle lokstallen på Røkland.

Et fotballfenomen i Oslo på 60- og 70-tallet omhandler en tiårig epoke der Saltdalskameratene og Fauske-Sprint møttes til vennskapelig lokalderby i hovedstaden. Jusstudentene Bjørn Richard Monssen (Kameratene) og Johan Fredrik Remmen (Sprint) fikk med seg spillere som arbeidet eller studerte i Oslo. Oslotreffet ble raskt en årlig tradisjon som samlet mange deltakere og tilskuere. Artikkelen med mange foto er Saltdalbokas lengste med 13 sider. 
Remmen og Monssen

Per Koren Solvang
Tidstypisk er Per Koren Solvangs erindringsartikkel om Punkrockbandet Svartedauen. Han skriver lett og ubeskjedent om egne påfunn og provoserende tekster på tidlig 80-tall. Nordlandsposten skrev på første side om «popgruppe fra Rognan med bunnrekord i sjofelheter», og avisas lesere fulgte opp med rasende innlegg i «Dagens telefon». Kanskje ikke så rart når en sang om skjending på kirkegården ble avsluttet med oppfordringa sett «fyr på alle kjerken og dræp alle præstan». Dette til tross, jeg synes Solvang er både modig og redelig når han trekker fram historiene fra den tid, som mest handler om musikk og bandmedlemmer.

Det er vanlig, ja nær sagt forventet, at ei årbok trykker historier fra egen bygd eller kommune som aldri har stått på trykk. Årets Saltdalsbok bringer krigshistorie fra Narvik 1940 som erfarne krigshistorikere aldri har hørt om. Det er ganske unikt så gjennomdokumentert denne historien er. Hele sju artikler på 33 sider omhandler andre verdenskrig, fra nøytralitetsvakt våren 1940 til Tysklandsbrigaden i 1950.

Oddmund Joakimsens artikkel om Feltkremasjon i Narvik 1940 er grunn god nok til at alle krigshistoriske entusiaster bør lese Saltdalsboka. Hva skulle de norske styrkene gjøre når fienden flyktet mot svenskegrensa og etterlot seg mange døde soldater? Samtidig var det mange norske ofre som måtte prioriteres på kirkegårdene.

Feltkremasjon ble løsninga for å bli kvitt tyske lik i hopetall. Smittefaren var akutt og det ble besluttet å brenne de døde fiendene i strandsona ved Orneset, nordøst for byen. I dag starter Hålogalandsbrua like bortenfor. Det ble sanitetstroppen i IR 15 som fikk den utrivelige oppgaven, ferske og utrente soldater som kun hadde vært innrullet vel ei uke tidligere. Beskrivelsene er heldigvis ikke detaljerte, men historien og de unike fotoene viser krigens redsler i en uvanlig og ukjent fortelling. Her navngis også flere saltdalinger som var involvert i skipsforlis, krigshandlinger og den nesten uutholdelige kremasjonen av døde mellom kreosotbehandlete jernbanesviller, dynket i olje: Dette var mye verre å være med på, enn de groteske kampene mot tyskerne på Taraldsfjellet!

Saltdalsboka 2021 skiller seg ut når de legger ved et laust bilag til leserne. Årets gave er sogneprest og botaniker Søren Christian Sommerfeldts kart over Saltdal fra 1827. Kartet er nydelig håndkolorert av Heidi Johansen fra Bodø. Jeg antar at det kommer opp i ramme i mange Saltdalshjem. 
 
Hovedkonklusjonen er at Saltdalsboka 2021 er ei meget god årbok.

Litt av Sommerfeldts kart fra 1827

Mine umiddelbare forslag til redaksjonen er å gjøre titlene tydeligere, gjerne midt på linja og med fonter i en gjennomgående stil og farger. Bruken av lange avsnitt med fet skrift er tungt å lese og må opphøre. Nesten like ille er lange avsnitt i kursiv. Innrykk er bra når sitatene er lange.

Teksten kan gjerne være satt over to spalter når det ikke kolliderer med bildene, og lange ord må deles. Det siste sjenerer leseren når setninger blir tidlig avsluttet fordi neste (lange) ord ikke er delt, og havner på linja nedenfor.

Korrekturen må bli bedre, og trykksatsen, som i år er produsert og sendt til trykkeriet i fire (?) bolker gir pussige utslag. Til dømes forsetter side 47 på side 49, og sistnevnte fortsetter på side 48. Artikkelen om Skonnerten Orianna staver båtnavnet med dobbel n sju ganger, og med enkel n tre ganger.
Omtale ved Viggo Eide
Saltdalsboka 2021 
127 sider, innbundet 24,5 * 17,5 cm
Utgiver: Saltdal historielag 2021
Pris kr 300,-

lørdag 6. november 2021

Historier fra Sørfold - årbok 2021

Årbok nr 42 fra Sørfold historielag inneholder 32 tekster med illustrasjoner, flest artikler, men også dikt og sanger. Her er det ikke rom for å kommentere alle bidragene. Noen tema er derfor trukket fram.

Det er klokt å åpne boka med en presentasjon av kommunen. Det skaper forståelse for innholdet i de andre artiklene. Det passer bra sammen med presentasjonen av Rago nasjonalpark som ble etablert for 50 år siden og er kjent utenfor kommunen. Både presentasjonen av kommunen og Rago bidrar til å gjøre kommunen interessant for alle lesere som kanskje ikke har vært i området og andre som ikke nødvendigvis har tenkt på denne delen av Sørfold som sammen med tilgrensende svenske områder er en del av det største vernede området i Europa.

Arbeidsliv

Folk i Sørfold har opprinnelig levd av jordbruk og fiske, noen har også vært på kvalfangst. I boka får vi også morsomme og interessante artikler om bønder som har etablert seg etter 1980. Vi får et lite innblikk i pendling til gruvearbeid og utflytting til industrietableringer i Mo i Rana og Mosjøen etter andre verdenskrig. Gjennom presentasjonen av Elkem Salten og store omstillinger i driften blir Sørfold knyttet til et internasjonalt marked. Hvorfor flyttet folk fra kommunen? Kanskje kan det være en ide til neste bok å få noen til å fortelle litt om dette?

Folkeliv

Elisabeth Arntzen Balstad har i artikkelen Minner fra en fjern tid Min barndom skrevet om to bryllup i familien på slutten av førtitallet og begynnelsen av femtitallet. Hun var selv gjest som jente og skriver levende om hvert av bryllupene. Stort sett var hele familien invitert og siden reiseveien var lang og til tider strabasiøs gikk bryllupet noen ganger over flere dager. Balstad beskriver hvordan de først rodde fra hjemmet på Engan til Bonåsjøen for deretter å overnatte i bryllupsgården i Bonådalen. Dagen etter ble de kjørt med lastebil til Bonåsjøen og fraktet med skøyte til Røsvik hvor vielsen fant sted og hvor brudefølget måtte gå en kilometers vei til kirka. Etter vielsen var det samme rute tilbake til Bonådalen og middag med småsteik til hovedrett. Kanskje ikke alle rakk fram til selve vielsen på grunn av dårlig vær, i så fall kunne det være en mulighet for å gjennomføre en liten ekstra seremoni, et «etterbryllup», hvor bruden ble pyntet på nytt til småjentenes store fryd! Så gikk veien hjem tredje dagen etter møte med slekt og venner.

Astrid Bjørknes Dolmen skriver også en varm artikkel om Bakstekjerringer. Den forteller om hvordan baking av lefser og flatbrød foregikk. Indirekte får vi et innblikk i kvinnefellesskap som ellers ikke blir omtalt så mange steder i boka.

Samferdsel

Som fortellingene fra bryllupene og kartet i presentasjonen av kommunen viser får leseren et inntrykk av hvor viktig kommunikasjonen mellom bygdene og ut av kommunen har vært og er. Einar Frismos artikkel om Bygderuta før i tida forteller om mot, samarbeid, kreativitet og stor innsatsvilje fra de som etablerte og driftet bygderuta med avtale med kommunen fra 1961 for at folk kunne leve og arbeide i de forskjellige bygdene: levere melk, motta post og gods, reise både innenfor kommunen og ut av den. Skoleelevene fikk skyss som for mange medførte at de kunne komme seg hjem i helgene.

Anerkjennelsen av hva gode kommunikasjoner kan bety lokalt ser vi også i Mikal Arntzens artikkel om Kobbelvutbyggingen og E6 rundt Leirfjorden. Veiutbygginga kom i gang da det ble klart at NVE ville sette i gang Kobbelvutbygginga, og et intenst lokalt engasjement sammen med politisk påvirkning både lokalt, regionalt og på nasjonalt nivå hadde betydning for dette arbeidet i tillegg til det som kan se ut som dristighet når det gjaldt å ta beslutninger. Virkningen av all denne aktiviteten ble at veien – den nye delen av E6 - åpnet et år før opprinnelig planlagt og ble feiret 10. juli 1986. Men forhåpningene om mange nye arbeidsplasser ble ikke oppfylt. Folketallet har i stedet sunket og bygder er blitt avfolket.

Ei innvending

I en av artiklene blir gamle fortellinger direkte gjengitt slik de etter sigende er blitt fortalt. De omtaler spesielt samer på støtende og upassende måter. Disse fortellingene burde ikke vært med i boka på denne måten.

Oppsummert

Årboka 2021 vekker interesse både for kommunen og flere av temaene som blir berørt og ideer til nye områder det kunne være spennende å vite mer om. Vel blåst! 

Omtale av Marit Helene Hernes

torsdag 4. november 2021

Om straumkallar, vikingspor og kamplystne kvinner - Saltstraumboka 2021


Omslaget til Saltstraumboka 2021 gir oss utsikt frå Lurfjelltinden til delar av bokas nedslagsfelt. Innmaten gir oss innsikt i liv og levemåte gjennom tidene. Foto: Ann-Heidi Seines.

Saltstraumen Historielag har gitt ut 14. årgang av Saltstraumboka. Det er blitt ei fin og leseverdig bok med 120 sider variert innhald om folk og hendingar frå området rundt Saltstraumen gjennom eit langt tidsspenn. Boka har laminert omslag, og baksatsen er eit kart over dekningsområdet.

Naturleg nok er straumen eit sentralt element i ei slik bok. Redaksjonen har funne fram Carl Schøyens Nord i værene (1943) og trykt kapittelet som omtalar Saltstraumen. Det er eit hyggeleg attersyn med ein tekst som er gløymd, men som skildrar «fossen» og dramatiske førestillingar om han. Her kunne redaksjonen likevel ha løfta opplevinga med dramatiske foto frå straumens velde.

Schøyens beretning er kopla mot tre skildringar om forlis og farefulle ferder i straumen. Dei omhandlar delvis same hendinga, men med ulike forteljarar. Det gir lesaren eit vidare perspektiv og er absolutt eit godt grep frå redaksjonen. Einar Furre og Janne Magnussen sine illustrasjonar til tekstane gir oss ei djupare oppleving.

Ei anna vellykka kopling er Ann-Heidi Seines’ artikkel om Seines & omegn husmorlag og John Lars Seines’ artikkel om «Husmorveien». Å drive husmorlag på Straumøya var slett ingen enkel oppgåve frå starten i 1956. I tillegg til tradisjonelt lagsarbeid vart kampen om betre vegsamband mellom grendene på øya ei kjerneoppgåve – også slik at medlemmane slapp å komme «buksvåte» til møta. I artikkelen om «Husmorveien» får vi eit tilbakeblikk og følgjer strevet vidare – både i og utanfor husmorlaget. Beretninga er eit klassisk døme på utkanten sin strid mot «myndigheitan», men nesten 50 år etter kampstart kunne folk feire at også asfalten var på plass. Artiklane er illustrerte, men bileta frå «Husmorveien» kunne gjerne ha vore større, og eit kart over anleggsområdet hadde hindra denne meldaren å hamne på bærtur…

Portrett høyrer med i ei årbok. Edny Sannes voks opp ved Saltstraumen, men flytta ved seksårsalderen med familien til Ny-Ålesund på Svalbard. Artikkelen er frå ein ekstern publikasjon, og denne melderen slit med å komme innpå straumjenta Edny. Denne teksten kunne med fordel vore skriven om med lokalt perspektiv.

  

Somme tekstar ropar på illustrasjonar. Saltstraumboka har dyktige folk til å svare, som Janne Magnussen: Ekspedisjonsbåten ror ut.

Odd Willy Hansen har skrive om kommunepolitikaren Hans O. Marvold som syner seg å vere noko langt meir. Som mange andre hamna Marvold i Sulis, og han arbeider ved gruver og anlegg før dramatiske omstende bringar familien tilbake til Marvoll. Her bygg dei opp garden, og Marvold engasjerer seg i politikk og organisasjonsliv. Skildringa av virket hans blir samstundes ei beretning om samfunnsutviklinga på Nordlandskysten og vil være nyttig lesnad for mange utanfor bokas nedslagsområde.

O.W. Hansen har også skrive artikkelen om nestorane frå Seivåg, brørne Torbjørn Seiring (96) og Odd Kristiansen (91). Ein reiser ikkje monument over levande menneske, men denne artikkelen kan likevel seiast å vere eit verbalt monument over to rørige, gamle menn, som framleis bidrar på sine interesseområde.

Mariann Kristiansen har skrive om å restaurere hus, og om hinder som kan dukke opp undervegs. I hennar tilfelle kom det fram eit fornminne under golvet. Kristiansen fortel levande om restaureringsprosessen og om å ha arkeologar i arbeid i huset samstundes. Konklusjonen så langt er at det truleg er eit funn frå vikingtid. Denne velskrivne teksten kunne ha blitt endå meir interessant om rapporten frå utgravinga hadde vore klar, og lesaren hadde fått vite visst kva som gøymer seg under golvet. Artikkelen er illustrert med foto frå utgravinga, men det er synd at dei vart for mørke i trykken til å kunne kaste best mogleg ljos over funna.

Elisabeth Nilsen har skrive både om Galleri Saltstraumen og Saltstraumen Museum. Beretninga om galleriet kastar ljos over eit for mange gløymt prosjekt. For oss uinnvigde er det imponerande kva som kan bli gjort når oppfinnsemd, pågangsvilje og mange gode hjelparar går saman. Her kom ein kulturminister og opna galleriet, og utstillarlista er lang og med mange kjente namn, som sortlandskvinna Britt med det klingande etternamnet Boutrous-Gahli. At ei slik verksemd ikkje kan drivast utan konflikt, overraskar ikkje, men forfattaren er open om det. Det overraskar heller ikkje at forfattaren hadde ein finger med i spelet, og vi får såleis også demonstrert utfordringa med å skrive «frå innsida». Eg tykkjer Nilsen greier det bra.

Innslaga om Saltstraumen Museum er på den eine sida om ei storfelt gåve museet har fått med kvinneklede etter ein velhalden familie i Vikan og på Løding. Det har blitt ei flott utstilling på museet, og ein rikt illustrert artikkel i årboka. Då er det synd at bileta er alt for knuslete til å kunne formidle både heilskap og detaljar ved plagga. For små bilete er eit gjennomgåande fenomen ved boka, og eg vil rå redaksjonen til å vurdere biletbruken med nye og større auge i neste utgåve.


Frå utstillinga på Saltstraumen Museum: 
Raffe hovudplagg frå tidleg 1900-tal. Foto: Elisabeth Nilsen.

Det andre innslaget er om Team Bachstad som gav raus omtale til museet under sommarens turne til Nordkapp. Slike klapp på skuldra er god indremedisin og så vel unt for lokale kulturarbeidarar!

Saltstraumboka har mange gode skribentar. Somme er nemnd, og i tillegg vil eg nemne Arnfinn M. D. Thesen som skriv levande om matskikkar til jul, og om pikeforeningen Indias Håp, Gudmund Solstad, som skriv om turar i fjella sør om straumen, Tore Topp, som skriv om skonnerten «Moder» som hadde ein omflakkande seilas både før og etter at han kom i Peter Schjelderup på Skånlands eige. La meg òg nemne Bjørnar Enoksens artikkel der han formidlar Martinus Knaplunds fordomsfrie beretning om kvardagslivet på Knaplund under den tyske okkupasjonen, og redaktør Arild Larsens artikkel om arbeidet med å utarbeide gradteigskart i området. Dette er spennande stoff og kunne ha blitt endå meir leseverdig om Larsen hadde frigjort seg frå kjeldene og fortalt med eigne ord.

Eg vil gje honnør til redaksjonen for velgjort arbeid, sjølv med dei innvendingane eg har kome med. I tillegg er korrekturlesinga ikkje heilt patent, fotokrediteringa er også mangelfull, og det overraskar at redaksjonen ikkje har registrert skrivemåten til fjellmassivet i sør: Børvasstindan, og fjordarmen i vest: Saltfjorden.

Men det er småplukk som redaksjonen gjer noko med i neste utgåve.

Omtalt av Inge Strand

Saltstraumboka 2021
120 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgivar: Saltstraumen Historielag 2021
Pris kr 275,-

torsdag 28. oktober 2021

Gildeskålboka 2021

Den 41. Gildeskålboka starter med en fin presentasjon av modellbygger Magnus Mentzoni (1922-2005) og hans snekkerkunst, med vekt på modeller av nordlandsbåter som jekter og fembøringer. Kurt-Johnny Olsen skriver om både sivilt yrke, hans liv og etter hvert de mange båtmodellene han laget. Nordlandsjekta som henger under taket i Bodin kirke er hans verk.


Tidligere ordfører og lensmann Walter Pedersen er på heimebane når han gir en samlet oversikt over lensmennene som har regjert i Gildeskål gjennom tidene til stillingen ble omdefinert til politistasjonssjef for Gildeskål, Meløy og Rødøy i 2017. Det har vært lensmenn i kommunen i ca 700 år, og fra 1649 vet vi navnet på dem. Pedersen gir en ryddig og interessant gjennomgang og har med foto av Edvard Pedersen som ble lensmann i 1854 og alle hans etterfølgere.

Dessverre skuffer det at den eneste kvinna – konstituert lensmann Vigdis Nygård – avbildes med et dårlig sort-hvitt foto mellom fargebilder av menn. At hun omtales på fem linjer er ok. Vigdis ble godt presentert i en glimrende artikkel i fjorårets bok, og ikke minst av den grunn kunne redaksjonen funnet et bedre foto av Nilsen.

En kort tresiders artikkel om Fleina – gården, brukerne og bruksnumrene – er ikke korrekturlest godt nok for logiske feil. Surr i navnebruk flere steder gjør at leserne kan hoppe over artikkelen i år og satse på at hele artikkelen kommer på nytt neste år.

De tre lengste artiklene er på 10-11 sider. Jakta «Mamma» - fraktefart med base i Gildeskål av Erna Sundsfjord og Bodil Jensen er en av dem, og er virkelig interessant. Detaljert og innholdsrik om en båt fra 1891 som ble kjøpt i Kristiansund i 1902 og satt i fraktefart med klippfisk, tørrfisk, tran og bein sørover, og med salt, potet, tønnebånd, trevirke nordover. Dette er lite omtalt fra før og gir oss gode bilder av klippfisk-næringa i Nordland.


Skipsloggen er referert i artikkelen og gir i sin enkle og dramatiske form et unikt bilde av fraktefarten. På sin første tur på vei hjem i dårlig vær kom «Mamma» til Brønnøysund 23. desember 1902 i storm og sterk straum: «Besluttet nå, da hjemkomst til jul ansås umulig, at vi skulle holde jul i Brønnøy. Telegraferte derom hjem».

Historien omhandler mange frakteturer langs kysten, om grunnstøtinger og til og med navn på mannskapene om bord, ofte med titler som skipper, kokk og sløyere. Jakta Mamma var en seilbåt og fikk sin første motor rundt 1935. Her stopper de detaljerte fortellingene også. MK Mamma ble solgt i 1969 til Askøy ved Bergen.

Mer båt blir det i Historien om Olav Haugen og misjonsbåtene. Reidulf og Ulf-Stian Haugen skriver om sin far og bestefar fra Sørarnøy som ble frelst i troen i 1957, 36 år gammel. Olav var maler og handelsreisende, og etter omvendelsen ble det misjonsbåtene som opptok hans liv langs nordlandskysten. Forfatterne skriver godt og nøkternt om sitt opphav med flere fotos av de mange båtene som Haugen (1921-1988) drev for Maran Ata og Pinsebevegelsen.

Harald Breivik skriver grundig om Postgang langs kysten av Nordland med vekt på Gildeskål. Han presenterer temaet med god penn og sterkt engasjement. Artikkelen er illustrert med flere fargebilder og gir informasjon langt utover kommunens grenser.

Gildeskaals folkeskoler 1896-1900 er også ført i pennen av Breivik. Han gir et tidstypisk bilde av skolevesenet etter at den nye folkeskola avløste omgangsskola rett før århundreskiftet. Barnekullene var tallrike, og elevtallet på den tid var over 725 elever hvert år. Nå, 120 år seinere, er det knapt 200 barn i skolepliktig alder i kommunen. Interessant er det, men ikke overraskende, at kvinnelige lærere (lærerinner het det før) hadde betydelig lavere lønn enn sine mannlige kolleger.

Kvalitet er det også over Oscar Bergs redegjørelse om Handelsstedet Sandvik i 1700-årene – Jekteleie og Benkestokkslekt. Jektefarten sto sentralt i Sandvika og Berg skriver både om næringsliv, gårder og slekter. Gamle tingbøker i arkivene inneholder ofte spennende historier, ikke minst om mange forlis som rammet folk og gård. 

Berg har også med et interessant tidsbilde i Gildeskål for 100 år siden – Nødsarbeid, tuberkulose og krisetider anno 1921. Jeg har stor sans for artikler som går i dybden og bredden innenfor et avgrenset tidsrom, i dette tilfelle året 1921. Fem valglister styrte kommunen, ingen av dem var dagens politiske partier. Arbeidsledighet og nødsarbeid, skoler og fiskerier og ikke minst mye god bygdekrangel har Oscar løftet ut av herredstyrets forhandlingsprotokoll. Forfatterens evne til å lage gode historier av tørt papir slutter aldri å imponere leseren.

Å ha sine besteforeldre i Nordland mens en sjøl bor på Østlandet, er temaet i Grethe Halds beretning om Henrik Gjelseth, bestefar og bestmann. Med stor glede og respekt presenterer
hun Hilda (1893- 1969) og Henrik (1898-1983) og sitt ferieliv med dem. Det var godt å komme til Inndyr og spise uer og gammelsalta sei. Henrik var forresten ansatt i Redningsselskapet i mange år, og her får vi gode historier og bilder fra levd liv.

Aud i Åfjord som ung

Rørende er Møte med Aud i Åfjord, hvor Lill Hilde Kaldager forteller om 18-åringen Gunnar Vollans møte med Aud fra Blixvær i 1975. Den korte fortellingen er en epilog til fjorårets artikkel om et dramatisk forlis sør for Givær i 1931, og leserne vil nok huske denne historien best av alle de 37 kapitlene i Gildeskålboka.

Her passer det å trekke fram Håkon Kristiansen og Tormod Johansens fortelling om En tapper redningsdåd utenfor Henningsvær i Lofoten i 1932. Jeg tror ikke mange er klar over hvor primitive båter fiskerne hadde så sent som rett før krigen. En åttring uten motor og kun med seil til drivkraft blir fort hjelpeløs når uværet slår til. Da Andreas Svendsen (1869-1934) endelig fikk Carnegies medalje for tapper dåd var han allerede død. Hans siste ord var «Blås nu ut lampa i Jesu namn».

I ei kystkommune som Gildeskål preger de mange øyer og fjorder kommunikasjonene. Johan Sandvik forteller til Rolf Hessvik om Barndomsopplevelser fra fraktefart. Særlig fortellingene om frakt av sei og uer til indre Salten er morsom lesning, ikke minst om hvordan farten gjennom Saltstraumen ble beregnet og gjennomført. Etter krigen var miner et stort problem. Vi får fortellinga om ei mine som tilfeldigvis ble oppdaget i skinnet fra nordlyset ei høstnatt i 1946. Spennende lesning.

Hessvik skriver også en artikkel om sine egne tungvinte reiser med buss, ferge og skyssbåt, og formidler Johan Andersens mange morsomme historier om et par artigkarer fra Arnøya på 50-tallet. Fornøyelig lesning.

Redaksjonen trykker også et elevarbeid fra 1965 – The history of Forstranda. Sjøl om dette «stort sett er ren avskrift» synes jeg teksten illustrert med skoleungenes mange tegninger er et friskt pust blant artiklene. De som laget dette må være over 70 år i dag, og er nok blant leserne av årboka.

 

Jeg synes kvinners historie har fått liten plass i Gildeskålboka i år. Et hederlig unntak er Sandvika i Nordarnøy av Irene Andreassen som forteller mye om kvinnenes arbeid på gården slik det ble gjenfortalt i slekta for noen år siden. God informasjon om både personer, arbeid, matproduksjon, klær og blomster – for å vise bredden.

Den siste historiske artikkelen står Leif Larsen fra Einvollbakken på Kjelling for. Han skriver om tida på Framhaldskolo på Saura på 60-tallet(?). En fornøyelig ungdomsfortelling om hybelliv, forelskelser og vennskap. Hjemlengselen til familien på Kjelling ble en dag i september så stor at han tyvlånte en robåt og rodde hjem til middagsbordet og mammas heimelaga kjøttkaker med potet og gulrøtter: «Dyredeogme kor godt da va.»

Gildeskålboka 2021 har 22 historiske artikler og 15 årsrevy-reportasjer fra bygdene. 27 % av stoffet er dagsfersk, og jeg antar at det er bevisst for å dokumentere nåtiden for ettertiden.

I årets bok savner jeg artikler om den samiske historien. Og når skal nyere folkegrupper, flyktninger og innvandrere bli nevnt? Dessuten burde alle årbøker trykke et kart over kommunen i alle årgangene, gjerne på de indre omslagssidene.

Omtale ved Viggo Eide  

Gildeskålboka 2021  
144 sider, innbundet 
 25,5 * 19 cm 
Utgiver: Gildeskål kommune 2021 
Pris kr 275,-

lørdag 16. oktober 2021

Om fødsel, liv og død i Indre Salten - Fauskeboka 2021

Med oppvekst i gruvesamfunnet Løkken Verk i Trøndelag, der gruvedrifta ble nedlagt i 1987 etter 333 år, og der vi levde i ly av Wallenberg sjakt og Orkla Grube-Aktiebolag, hørte vi mye om folk som hadde flytta mellom Sulis og Løkken. For eksempel Linge-soldaten Torfinn Bjørnaas ble født i Sulitjelma 1. august 1914 og flytta med familien til Løkken da han var ett år gammel. Han kom seg til Storbritannia i 1941 og ble sentral i sabotasjeaksjoner i Orkladalføret mot kobber- og kistransporten til Tyskland. Han deltok også i aksjoner i Sulitjelma og ved Elverum. Han ble tildelt Krigskorset med sverd og flere andre norske og britiske utmerkelser. Artiklene om Sulitjelma i Fauskeboka 2021 vekker på denne bakgrunn umiddelbar interesse hos meg. 

En søndagskveld på tur til Sulitjelma. Båten ser stappfull ut, men her tar de om bord enda en passasjer utenfor Engan.  
(Foto: Kåre Enges samling, fotograf N. Helgesen, Bodø)
 
Av de 28 kortere og lengre tekstene og bildefortellingene i årets fauskebok dreier ni artikler seg om gruvedrift, klassekamp og sosialt liv i Sulis. Jeg velger å nevne spesielt Inger Elisabeths Håkestads artikkel om kommunikasjonene, som bl.a. forklarer hvorfor det ikke lenger går noen jernbane til Sulis - i motsetning til Orkladalførets elektriske Thamshavnbane som fremdeles rusler opp og ned dalen etter nedlegginga av gruvedrifta i 1987, dog bare om sommeren som museumsjernbane. Historia som Håkestad forteller, summeres opp i en effektiv ingress:

Siste tog juli 1972 
«Først ble det tre ulike jernbaneprosjekter, utallige båter av forskjellig størrelse, diverse motoriserte kjøretøyer og et sjøfly. Det tok over 80 år fra gruvedriften var i full gang og til veien var kjørbar med bil for folket i Sulitjelma.»

Folk i Sulis hadde imidlertid skaffet seg biler; bildet fra Furulund stasjon i juli 1972 med et langt tog lastet opp med folkevognbobler og andre privatbiler bak ett av diesellokomotivene gjør inntrykk i dag. Sulisfolket var på tur for å nyte fellesferien. Fotografen knipset bildet bare dager eller kanskje timer før både toget og sporet ble tatt bort, og jernbanen var en saga blott. De tre påfølgende ukene i isolasjon uten verken jernbane eller vei ble det satt opp et fireseters småfly fra Nordving A/S, administrert av Saltens Bilruter A/S. 

Absolutt siste tog fra Sulitjelma, juli 1972. (Fra Kåre Enges samling, fotograf ukjent)

Men jeg må også nevne beretninga om den «Tindebestigende jordmor», frøken Marie Uhlen, ført i pennen av Paul Henrik Hage. I tillegg til jordmor var hun diakonisse og operasjons- og narkosesjukepleier. Hun fortalte åpent om sine til dels dramatiske opplevelser til avisene. Som 90-åring ble hun intervjuet i Oslo av Nordlands Framtid i 1964, og viste stolt fram et innramma hylningsdikt undertegna «takksamme mødre i Sulitjelma». Hun virket der i 19 år, fra 1901 til 1920.


Marie Uhlen 1874 – 1971. Bilde fra Morgenposten 1953 
 
 
  
På lærerseminar i Tromsø
Brigt Kristensen bruker livet og virket til representanter fra egen slekt til å speile samfunnsendringer i Indre Salten. I Fauskeboka for 2020 fortalte han om slekts- og gårdshistoria til eldste sønnen på det første sjøleierbruket på Fauske vestre, Johan Peter Pedersen – Johan Persa –, som bidro til starten på Fauske som et senter i denne delen av Salten. I årets bok er den samme Johan og hans yngre bror Bernhards skolegang og seinere lærerutdanning ved seminaret i Tromsø som er utgangspunkt for skildringa av allmueskolen og dens utvikling fra omgangsskole til fastskole etter loven av 1860. Det skjedde også en endring fra en i hovedsak kristendomsskole som forberedte elevene på konfirmasjonen, til en skole med flere verdslige fag, en allmenndannende skole. Et voldsomt rabalder utløste P.A. Jensens lesebok som bl.a. inneholdt utdrag av Bjørnsons En glad gut og - enda verre – gudemyter fra den hedenske, norrøne tid.

Johan Persa (Johan Peter Pedersen) 1836 – 1928 var gammelonkel til far til artikkelforfatteren.  (Bildeeier: Grethe Gjerde)

Et spill med liv og død 
Slektshistorielaget har sørget for å aktualisere denne utgivelsen ved å plassere på forsida tidligere sjukepleier Lisbeth Lundbakk, som med synlig glede mottar Fauske kommunes første koronavaksinestikk. Kvikkleireskred ble en uhyggelig realitet 30. desember 2020 på Gjerdrum. Redaksjonen trykker opp igjen avdøde Wilhelm Nordhaugs illustrert artikkel om leirraset på Klungset høsten for 100 år siden, der to mennesker mista livet. Ingen liv gikk tapt da det gikk et ras i Tortenli 17. januar 2008, noe Kenneth Svendsen forteller om. Kvikkleireras er et spill med liv og død, som Nordhaug skrev.

Minnestøtta ved stedet hvor leirraset gikk i 1921 (Foto: John Strøm) 
 
Fauskebokas 41. årgang inneholder et mangfoldig stoff på de 170 store sidene – fra hvordan menneskelig aktivitet førte maneter inn i Nedrevatnet, som Kjell Bakken forteller om, om jernalderfunn på Erikstad fortalt av Asbjørn P. Lind, John Strøms redegjørelse for strevet med å etablere Fauske vannverk til samme forfatters presentasjon av viktig kildemateriale om Sulitjelmaaffæren i 1918. Til sammen gir Fauskeboka også denne gang innsikt i grunnlaget for menneskers liv og samfunn i området over et langt spenn av tid.

Boka er rikt illustrert med fotografier og andre bilder og illustrasjoner, men krediteringen av bildeeiere eller fotografer er noe mangelfull.

Omtale av Jorulf Haugen, redaktør av bydelsavisa Nor’sia
Bokmelderlauget: ildsjeler som omtaler lokal, historisk litteratur

tirsdag 5. oktober 2021

Hold ut, vi kommer snart

 «Hold ut, vi kommer snart!» slik oppfattet folkene i Finnmark budskapet i kong Haakons og statsminister Nygaardsvolds taler fra London. Sjøl om de fleste i fylket ble tvangsevakuert sørover av tyskerne fra oktober 1944 til våren 1945 var det over 23.000 i Finnmark som valgte en annen strategi. De gjemte seg i fjell og fjorder, gammer og huler, mens andre evakuerte østover til de russisk-frigjorte delene av landet.

Britt Sonja Olaussens familie på Sørøya var av de sistnevnte, og her begynner hennes egen fortelling i januar 1945, knapt seks måneder gammel. 32 personer seilte med fiskeskøyta Ståltind mot det frigjorte Vardø med slokte lanterner, en 20 timers lang ferd i hard sjø, og med trussel om dødsstraff hvis de ble oppdaget.

Olaussen starter boka med reisen, men går raskt år tilbake i tid og trekker opp en historisk ramme for Sørøya, første gang nevnt i 1291. Hovedfokus er lagt på 17-1900 tallet med konge- og adelsgods, næringsgrunnlag og bosetningsmønster. På Sørøya og Finnmark var det først handelsmenn med monopol, som etter hvert ble avløst av kjøpsteder, frihandel og pomorhandel.

MK Ståltind

Innledninga gir en grei og grundig innføring, og personaliseres med familie og slekt i de nærmeste generasjonene forut for hennes egen tid. Slit og nød, fødsel og død var velkjente gjester, og familiehistorien binder sammen levekårene med den dramatiske evakueringa mot øst. Godt illustrert med fotos av folk, gårder og fjorder.

Verdenskrigens start høsten 1939 fikk raskt konsekvenser for Finnmark. Da Sovjetunionen angrep Finland i november var vinterkrigen i gang, og det ble behov for norske soldater til nøytralitetsvakt. Alta bataljon ble sendt til Kirkenes, og Olaussen forteller at mange fra Sørøya ble rekruttert til en hard, kald og ekstrem tjeneste. General Fleischer konkluderte med at soldatene «blev avdelinger som kunne brukes i krig».

Erfaringene kom godt med etter 9. april 1940, og nettopp Alta bataljon spilte en sentral rolle da Narvik ble gjenerobret fra tyskerne i slutten av mai. Forfatteren skriver medrivende om de dramatiske hendelsene som soldatene opplevde. Snø og gjørme, matmangel og dårlig med søvn, likevel gjorde bataljonen en solid krigsinnsats. Bataljonen med finnmarkinger kom gjennom kampene med små tap, men også noen fra Sørøya ble såret og drept i kampene.

Etter kapitulasjonen kom tyskerne til Finnmark og etablerte seg på Sørøya. Det nye «herrefolket» var ikke av den verste sorten i behandlinga av sivilbefolkningen, men rasjonering og varemangel ble en del av hverdagen. Krigshandlingene merket folk godt. Da et tysk fly styrtet i 1942 ble 17 sivile arrestert og torturert for plyndring. Drivende miner var en fare for fiske og skipsfart og flere fiskebåter forsvant på havet. Inn mot land rak det også miner, livbåter og lik. En måtte være forsiktig med hva en tok i, både voksne og barn.

Spionhula fikk navnet etter ei norsk partisangruppe som holdt til her i 18 måneder. De fikk ikke gjort noe særlig, og okkupasjonsmakta lot dem holde på ettersom gruppa ikke klarte å sende radiomeldinger til Sovjet-Russland. Da var det like greit å la de udugelige partisanene holde på, unngå straffereaksjoner mot de lokale medhjelperne og bevare det relativt greie forholdet til sivilbefolkninga.

I spenninga mellom krigførende parter må hverdagslivet gå videre. Olaussen forteller hvordan avbrutt skolegang, tjeneste i egen eller andres familie ga unge jenter på 13-16 år et stort ansvar for hus- og fjøsstell, matlaging, klesstell og barnefødsler. Her er det mye interessant kvinnehistorie som ikke har kommet inn i skolebøkene.

Krigen i Finland påvirket Norge på nytt høsten 1944, da president Mannerheim inngikk fredsavtale med Sovjetunionen og kastet de tyske styrkene ut. 200.000 mann og mye krigsutstyr skulle på 14 dager trekkes ut av landet, og inn i Finnmark. Derfor måtte den norske sivilbefolkninga flyttes sørover, frivillig og tvungen evakuering ble iverksatt. Hvis ikke kunne finnmarkingene både hindre de tyske troppenes retrett, og hjelpe de russiske styrkene som fulgte i deres fotspor. Norske nazister regnet med at 30-40 % av sivilbefolkninga kunne dø under evakueringa, tyske anslag lå noe lavere, ca 25 %.

Evakueringsbåt

I denne situasjonen fikk kongen og statsministerens taler enorm betydning; «London hadde sagt at engelskmannen og norske soldater skulle komme snart». Mange Sørøyværinger forberedte seg straks til overvintring. Terrenget var kupert og forvitret, hundrevis av gammer, huler, bergkløfter kunne brukes til et kortvarig opphold – en måned eller to – før hjelpa kom fra vest. Dyr ble slaktet, mat, ved, klær m.m. ble båret til provisoriske skjulesteder. Oppholdet ble både lengre og tøffere enn forestilt. Ca 1100 personer valgte hulelivet, omtrent like mange ble evakuert av tyskerne, før hus og uthus ble brent ned av fienden. En ungdom beskrev det slik: Det var i all sin gru et fantastisk syn. 

Nordsandfjordhula - ser du inngangen?

Inngang til flukthula over

Hoveddelen av boka dreier seg om de dramatiske månedene med evakuering og flukt, livet i hulene og de hyppige tyske raidene for å finne de norske flyktningene. Noen ble tatt og sendt sørover, men flertallet klarte å holde ut til norske eller allierte båter tok dem til frigjorte områder i Øst-Finnmark eller til Skottland. Fortellinga er detaljert og spennende og Britt Sonja formidler en lite kjent og viktig historie fra nær fortid. 

Svært mange personer og familier får dokumentert sin krig, enten de dro sørover i Norge eller østover mot friheten. Det er nettopp fortellinga av vanlige folks liv et halvår i kritiske materielle og menneskelige situasjoner som griper leseren. Med fare for eget liv, valgte de å følge parolen «Hold ut, vi kommer snart». Her får vi fortalt deres kamp for Norges fred og framtid.

Boka er et godt døme på hvordan en familiehistorie kan settes i en større sammenheng og dermed presentere krigshistorien med vanlige mennesker og deres fortellinger. Barn og gamle, kvinner og menn som ikke omtales i historiebøkene får her sin strabasiøse krigstid dokumentert på en forbilledlig måte. Britt Sonja Olaussen har laget ei unik bok som må inn på pensumlistene, fra ungdomsskole til universitet.

Omtale ved Viggo Eide

Britt Sonja Olaussen
Hold ut, vi kommer snart
Sørøya 1940-1945
Krigsutbrudd, okkupasjon og evakuering.

Eget forlag 2021
Opplag 1.000, kr 323,-
21,5 x 15 cm, innbundet, 209 sider 

© Fotos levert av Birger-Jan Johansen, Nystad i Bodin.