torsdag 9. april 2015

Hverdag i ruinene - Bodø 1940-1945

Historiker Linda Haukland ga i 2012 ut den første, grundige boka om livet i Bodø under krigen. Hovedfokus er hverdagslivet, men forfatteren går både i bredden og dybden for å sette bodøværingenes krigsopplevelser i sin sammenheng. Dette er ei populærvitenskapelig fortelling med faghistorisk tyngde. Kildene er både skriftlige om muntlige, og det er nok de mange opplysninger, historier og opplevelser fra ca 25 tidsvitner som gir boka en dynamikk som fenger de fleste leserne.

Hverdag i ruinene
er inndelt i fire bolker. Den første delen beskriver månedene før krigen kom til Norge 9. april og tida fram til den store bombedagen 27. mai da nesten hele Bodø gikk opp i brann etter et omfattende tysk terrorangrep på en nesten demilitarisert kystby. Haukland plasserer Bodø på kartet og beskriver lokale initiativ for å hjelpe Finland under «vinterkrigen» mot Sovjetunionen november 1939 til mars 1940. Når krigens alvor går opp for bodøværingene starter mange friville lag og nye aksjoner arbeidet med dekke forventede sivile og militære behov.


Krigens handlinger både i Sør-Norge, på Helgeland og ikke minst de enorme slagene i og rundt Narvik i nord vekket opp både privatpersoner, bedriftseiere og offentlig forvaltning. Evakuering av varer og utstyr startet tidlig opp, etterfulgt av evakuering av befolkningen til nærliggende kommuner, i første rekke herredet Bodin som omkranset byen. Derfor omkom bare 15 personer – sivile og militære – om ettermiddagen 27. mai 1940 da 200 sprengbomber og 1000 brannbomber utslettet byens sentrum og 60 % av bolighusene. Dessverre opplevde både butikker og privathus en betydelig plyndring i dagene etterpå.


Den andre delen av boka omhandler vanlige folks hverdagsliv med store og små problemer. Her kommer en rik variasjon av opplevelser og hendelser – sett nedenfra - som viser at mange opplevde det samme. Samtidig poengterer historiker Linda Haukland at det ikke er grunn til å kalle summen av krigserfaringene som en kollektiv bevissthet eller felles offisiell historie. Her briljerer hun også med godt språk og en fin blanding av skriftlige kilder og personlige anekdoter. 



Den tredje bolken fokuserer på det mer farlige, tyske soldater, sikkerhetspolitiet, NS-medlemmer og det store innslag av krigsfanger på halvøya. Siviles kontakt med vanlige soldater var mer vennlig på landet enn i byen. Men en fordobling av innbyggertallet i en husvill by skapte situasjoner som mange ganger fikk et negativt utfall. Et NS-medlem – torturisten Jonny Larsen – er spesielt omtalt. Han ble også dømt til døden etter krigen og henrettet på Bremnes fort nord for Bodø. Det er godt å lese at tidsvitnene, som i 1947 mente at straffen var fortjent, i dag ser på saken med mildere øyne: «straffen var for streng».


Bokas fjerde bolk er en kort gjennomgang av kapitulasjon og fred, festiviteter og hjemsending av krigsfanger, før den nye hverdagen kommer, men: «Bodø ble aldri det samme igjen etter andre verdenskrig».


Hverdag i ruinene er rikt illustrert med et vell av sort/hvitt-fotos og dokumenter, tabeller og faktabokser. Av naturlige grunner er mange fotos i lite format. Dessverre gir ikke trykkingen alle bildene full rettferdighet, noen blir for matt.


Totalt sett gir Linda Hauklands «Hverdag i ruinene» et godt tverrsnitt av Bodø under krigen og den kan trygt anbefales for historisk interessert, også dem som ikke er hjemmehørende i byen.


Omtalt av Viggo Eide
Linda Haukland
Hverdag i ruinene
Bodø 1940-1945

270 sider, innbundet 21,5 *21,5 cm
Orkana Akademisk 2012

Pris kr 379

onsdag 31. desember 2014

Saltstraumboka 2014


Sjuende utgave av Saltstraumboka står støtt med en fot i fortida og en i samtida. For å starte med det sistnevnte, samtidsstoffet består av fakta som har interesse i lang tid. 50-årskonfirmanter, avgangsklassen 2014 og Saltstraumen Nærmiljøsenter gir viktig personalinformasjon. Presentasjon av naturen rundt og i Straumen utfyller årboka som kilde for framtidige lesere. Ca 15 av 120 sider er samtidsstoff og balanserer det historiske på en fortreffelig måte, i år også.

De historiske artiklene varierer i innhold og lengde. Boka starter med to artikler om 1814, et naturlig emne i 2014. Arild Larsen beskriver over åtte sider hvordan livet i «Straumen 1814» var, med utgangspunkt i folketellinga 1801. Årene under napoleonskrigene (1807-14) var tøffe pga blokade, varemangel, uår og sviktende fiske. Alle gårdene i Straumen og Sundan er beskrevet, med antall sjøleiere, husmenn/strandsittere og innerster. Hverdagslivet et meget godt fortalt ut fra statistikk og historiske bøker. En vinkling som andre årbøker gjerne kunne ta Saltstraumboka etter i sine utgivelser. Enn så lenge, les denne artikkelen.

Den andre 1814-artikkelen omhandler valgmannen Eric Blix, handelsmann og skipper i Kapstøa, som var én av to valgmenn fra Bodø prestegjeld til amtsvalgmøtet i Nordlands amt i forkant av Riksforsamlinga på Eidsvoll. Odd Willy Hansen gir en fin redegjørelse for Blix sitt liv og virke, og om Kapstøas videre skjebne. Handelsstedet ble avviklet i 1895. Verken Eric Johan Blix eller noen andre nordlendinger møtte på Eidsvoll fordi amtmann Elster på Bodøgård aldri innkalte til noe amtsmøte. Men Blix fikk i alle fall et tillitsvotum fra mennene i kirkesognet. Han var respektert blant sine egne.

Et annet tidsbilde av livet ved Saltstraumen er Gudmund Solstads flotte resyme av Paul Knaplunds erindringer fra tiden før han emigrerte til Amerika i 1906. Knaplund ble historieprofessor i Wisconsin, og ga ut memoarene «Mornings – old and new» i 1963. Den første delen – de norske erindringene – ble omsatt av samme Solstad og gitt ut av historielaget i 2011. Jeg synes det er helt i orden at oversetteren lager et resyme av sitt tidligere arbeid. Han begår ingen bokmelding, men gir oss et grundig tidsbilde av et samfunn som hadde gjennomgått forholdsvis få endringer siden 1850-tallet og som knapt ble vesentlig endret før krig og okkupasjon kom til landet. Sett i sammenheng med 1814-artikkelen og 1906-erindringene er en epoke på langt over hundre år godt beskrevet i Saltstraumboka 2014. 


Mange årbøker mangler stoff om kvinnene i bygda. Slik er det heldigvis ikke i Saltstraumboka. To varme lærerinneportretter, utdrag av ei minnebok og generelt mye om kvinnenes oppgaver i hverdag og slit kan vi lese om i flere artikler. Ei heller det samiske perspektivet mangler, i år med to artikler bl.a. om Saltfjellet reinbeitedistrikt som dekker sørsiden av Saltstraumen-området. Hvor hav møter fjell og bumann møter nomader har det samiske innslaget alltid vært betydelig. Og til fjelltravere i området: Per Karlso/Per Karlsa var same.

Årets bok er ei Sareptas krukke med en variasjon av artikler om mye forskjellig fra Lofothesten, kongebesøk, korn og kvern, til krig og okkupasjon. Dessuten fortsetter redaksjonen sin stødige hånd med en lekker og ryddig layout. 


I en artikkel har imidlertid redaksjonen sovet i timen. En i utgangspunktet flott sak om en krigsseiler, som omkom under en konvoi i Nord-atlanteren i 1943, har flere skrivefeil som skjemmer leseropplevelsen. Trist.

Uansett svekker ikke dette inntrykket av ei solid årbok 2014 for Saltstraumen som alle med røtter i området kan lese med godt utbytte.


Omtalt av Viggo Eide

Saltstraumboka 2014
120 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver: Saltstraumen museum 2014
Pris kr 250,-
http://saltstraumen-museum.wips.no

fredag 19. desember 2014

Fauskeboka 2014

Fauskeboka 2014 – folk før er den andre årgangen Fauske Slektshistorielag gir ut etter et mangeårig kommunalt feilskjær. Kjernen i boka er artikler om og fra den gamle tid, hele 27 i tallet på 117 sider. Det blir nesten litt for mye gamledager, sjøl om dette nok er en reaksjon på den kommunale årsrevyen som tidlige seilte under dette flagget. Jeg kommer tilbake til dette til slutt. 2014-utgaven er uten tvil et solid produkt.

Fauskeboka ikke har noe hovedtema eller rød tråd. Vel, tråden er nok de mange gode historiene. 12 av de 27 artiklene står redaksjonens tre medlemmer for, dvs godt halve boka. Else Gylseth Nilsen har to varme personportretter; Om forretningskvinna ”Minken” som solgte damehatter og brudekjoler og hjalp fauskedamene å kle seg på moderne vis fra 1930 til 1970-tallet. Og om altmuligmannen Edmund Olsen fra Sjønstå. Begge disse artiklene trigger leseren, dette er godt laget og kunne vært på flere sider.

Det er de nære ting som møter oss gjennom Fauskeboka, ei gravstøtte, en bil med sjel, skihopperhistorier - faktisk tre slike – og et rikt bildegalleri, hele 160 fotos ifølge redaksjonen. For lokalhistorisk interesserte i indre Salten er dette ei god bok. For de som ikke sogner til distriktet er det flere interessante artikler. Jeg vil framheve artikkelen om den folkekjære sogneprest Rudolf Tønder. Han tjente flere steder nordpå og var ingen A4-prest. Tønder virket 20 år på Fauske, og hans dramatiske endelikt i Saltdalselva rystet alle, langt utenfor menigheten. Rudolf Tønders ikoniske livshistorie er nøkternt framstilt med en rekke fotografier fra reiser og tjeneste.

Hvorfor er ”Fauske sentrum” akkurat der det er? Hvorfor kom handelssenteret på gården Fauske vestre, i stedet for Finneid, Leivset eller Venset, enn si gruvesamfunnet Sulitjelma? Redaksjonsmedlem, og leder i slektshistorielaget, Kjell Bakken redegjør for utviklinga og følger opp med Ole Tobias Olsens fauskefotos fra 1873. Hele tre artikler som samlet gir et godt innblikk i sentraliseringstrekkene som skapte handelssentrumet. Interessant, og en god måte å formidle nyervervet kunnskap.

Ei årbok har plass til mange slags temaer. Skoleklassers skipsadopsjon av utenriksfartøy og brevveksling med kaptein og mannskap har mange lesere opplevd sjøl. I boka får vi en flott historie om flere slike adopsjoner som ga bygdeelevene et friskt pust fra den store verden. Såkalte smale emner som går i dybden fenger gjerne leserne, og redaksjonen lover en fortsettelse i neste års Fauskebok.

Rundt 1950 emigrerte et par valnesfjordfamilier til Australia. Vi leser om forhistorien som startet i 1924 og får et godt innblikk i immigrantenes hverdag på den andre siden av kloden. Husbygging, jobb, ekteskap og skilsmisser, mange vet ikke om den modere emigrasjonen til dette kontinentet. Menneskenes liv er godt gjenfortalt, også om de gangene de kom på besøk i gamlelandet.

Fauskeboka har noen forbedringspunkter å jobbe med til neste utgave. Språklige feil irriterer unødvendig. Normal rettskrivning er viktig, komma foran ordet ”men” og bedre korrekturlesning må til. I artikkelen om fire guttunges skihopping i Sulis skriver forfatteren ”den tysk-østerriske hoppuka” fem ganger på fire forskjellige måter. Bare én gang er uttrykket stavet korrekt. Dessuten tror jeg at redaksjonen er for tilbakeholden med å endre tekst i innsendte artikler. Når en frase gjentas to ganger i samme setning burde redaktørene skrevet om setningen.

Årbøker skal i hovedsak være historiske, men de skal også fenge leserne. Derfor bør en framtidige årbøker ha flere artiklene som dekker den nære historie, der leserne gjenkjenner personer, steder og hendelser fra sitt eget liv. Fauskeboka har én slik artikkel, om torgselgere på 80- og 90-tallet. Tenk målgruppenes alder, også de som ble født etter at fjernsynet kom i 1964.

Totalt sett er Fauskeboka 2014 ei god bok. Mange gode historier, et rikt bildemateriale og stoff fra alle kommunens hovedområder: Valnesfjord, Fauske og Sulitjelma. Kvinnene er med i mange artikler, her er ingen mannsdominans. En lett redigert barnefortelling passer godt inn blant reportasjene. Jeg ser fram til neste års utgave. 

 Omtalt av Viggo Eide

Fauskeboka 2014
117 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver:
Fauske Slektshistorielag 2014
Pris kr 250,-

http://www.fauskeslektshistorielag.no/

søndag 5. januar 2014

Saltstraumboka 2013



Saltstraumboka er med sin sjette utgave 2013 godt etablert blant de gode lokalhistoriske årbøkene. Årets bok har 31 store og små artikler på 114 nettosider og inneholder emner og historier som absolutt er av interesse for historieinteresserte, også utenfor bygdas egen krets. Mange gode illustrasjoner gjør boka både lettlest og tiltrekkende.

Spesielt og positivt i 2013-utgaven er at redaksjonen velger å markere stemmerettsjubileet – 100 år med allmenn stemmerett for kvinner. Nesten halve boka har artikler med et klart kvinneperspektiv; skrevet av kvinner, omhandler kvinner og levd liv med vekt på kvinnenes innsats i heim, omsorg og gårdsdrift. Jeg synes at årets tema er flott gjennomført og har en helhet som høyner leseropplevelsen. 


I et samfunn nesten fritt for leger var Martha i Ripnes god å ty til når ulykken var ute. Mange fikk hjelp av henne. Trolldom var det ikke, men tradisjonsgods overlevert fra eldre familiemedlemmer. Og når kvinner tok en utdannelse var det gjerne innenfor helsestellet, slik vi leser om jordmor Olga Kvarv og diakonisse Laura Hasselberg (th.). Sistnevnte faktisk i to artikler. Artiklene om Straumen sanitetsforening, ho Tordis puinn Fjell og Anna Marvoll gir alle gode portretter av kvinneliv før.

Skolehistorie får vi gjennom markeringen av 25 årsjubileet til den nye fellesskola - et resultat av veier og bruer som kom på slutten av 1970-tallet. Karl Jan Solstad forteller om omgangsskola og refererer fra omgangsskolelærar Gerhard Pedersens observasjoner på 1860-tallet. Her er ikke pedagogikken mest framtredende, men dagligliv, sosiale forhold og friluftsliv. Innen skolehistorien vil jeg trekke fra Per Bjørn Pedersens korte epistler om skoletannlegen og ”50-øresbanken: Skolesparing fra sjuårsalderen. Små fornøyelige perler viser at kort også kan være godt.

Krigsseilernes saga får et nytt kapittel i historien til krigsseileren Gunnar Jenssen fra Hella. Artikkelen er en innertier, ettersom mange lesere i disse tider fordyper seg i den populære krigsseilertrilogien til forfatteren Jon Michelet. Den lokale krigsseileren portretteres varmt, og jeg merket meg episoden da hans mor på Straumøya ”hørte hans rop” da han i 1941 ble torpedert et stykke sørvest for Irland.

Det faller naturlig at neste artikkel i Saltstraumboka 2013 også er en kriger, Afghanistanveteranen Fredrik Lind Irgens – et portrett i serien utflytta straumværinger.

Redaksjonen har en god hånd med integreringen av dagsaktuelle temaer blant det historiske stoffet. Her vil jeg trekke fram den gode artikkelen om fuglelivet på sjø og i fjæra rundt Saltstraumen. Lenger bak i boka også supplert med tre sider om Sundstraumlian naturreservat. Natur er også kulturhistorie, og stoff om friluftsliv kan fenge flere lesere utenfor målgruppa.

Kystkultur er en rød tråd i svært mange årbøker, naturligvis. Men selfangst er sjelden omtalt. I 2013-boka får vi lese om familien Schjelderups ishavsfangst gjennom vel 50 år fra Skånland handelssted. Et ukjent emne som viser kystens internasjonale virksomhet fra Arktisk til Antarktisk. Her finnes sikkert stoff til framtidige årbøker.

Slektshistoriske elementer finner vi i noen artikler. Det burde vært minst en slik artikkel i hver årbok. Vekslingen mellom mange korte og noen lengre artikler fungerer utmerket, og boka har som vanlig stor overføringsverdi til andre nordlandske bygder. Helt til slutt i Saltstraumboka 2013 finner vi et kart over området som hjelper leserne som ikke er lokalkjente til følge historiene gjennom geografien.

Omtalt av Viggo Eide
Saltstraumboka 2013
120 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver: Saltstraumen museum 2013
Pris kr 250,-
http://saltstraumen-museum.wips.no/

søndag 20. oktober 2013

Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825–1930


De fleste nordmenn har slektninger i Amerika, og nesten alle amerikanerne har sine slektsrøtter i andre land. I sommer kom forfatter og slektsforsker Liv Marit Haakenstad ut med et solid samleverk om de mange nordmenn og -kvinner som i en hundreårsperiode forlot gamlelandet for å skape seg et anstendig liv, hus og arbeid under fremmede himmelstrøk. De dro til mange land, de fleste til Amerikas forente stater, USA.
Derfor er det også naturlig at boka går mest i dybden på amerikanske immigranter.

Slektsforskningens popularitet og utbredelse gjør at stadig flere ønsker å leite etter slektninger i andre land. Det er ikke en enkel materie har jeg forstått: Denne anmelder kan ingen ting om emnet. Det nærmeste jeg er kommet er å søke i Digitalarkivets emigrantprotokollar. Derfor leser jeg Haakenstads bok med nybegynnerens briller.

Slektsgranskerens guide har to hovedbolker, første bolk er generelt om utvandringen og er på ca 200 sider. Andre bolk handler om kilder og metoder for å finne utvandrerne, og er på ca 175 sider. I tillegg kommer innledninger, litteraturlister, stikkord og personregister, til sammen 436 detaljerte og rikt illustrerte sider.

Utvandringens historie bygger primært på andre forfattere og Liv Marit Haakenstad henter stoffet fra svært mange bøker. I tillegg har hun gjennom reiser og egen slektsforskning første­hånds kjennskap til forholdene, spesielt i USA.  Startåret i boktittelen - 1825 - er uløselig knyttet til Cleng Persons emigrantgruppe med båten Restauration, men forfatteren omtaler også til tidligere emigranter på 1600- og 1700-tallet. Vi får vite hvilke mennesker som dro, sosiale og geografiske fellestrekk, illustrert med enkeltpersoners historier.

Reiseruten  var komplisert, ikke bare i Norge, også gjennomreisa fra øst- til vestkysten i Storbritannia og Atlanterhavsfarten. Vi får lese om agentene i Norge som solgte billetter og rekrutterte emigrantene, skipene og selskapene, samt billettpriser og prepaid tickets. Mange har sett i emigrantlistene at billetten var betalt i utlandet. Hvordan gikk det for seg? Og hvordan kommunisert utvandrerne med slekt og venner hjemme i by og bygd? Ikke alle kom fram til Amerika, noen døde, noen ble rundlurt underveis, andre ble returnert. En mulig årsak til at du ikke finner igjen dem som dro.

Ankomsten i USA og Canada er grundig beskrevet, spesielt grundig om Ellis Island. Det samme er reisen innover i landet, settlementer (større bosetninger av nordmenn) og bosettinger. Vi leser om aviser, yrker, religiøs organisering og hverdagslivet. Første bolk av boka er meget detaljert, men også overflatisk og knapp. Dette er forståelig når Haakenstad skal beskrive et stort, komplisert materiale som dekker en lang historisk periode. Det kan først virke som en ulempe, men er egentlig en stor fordel. Leseren får en grundig oversikt med gode, løpende kildehenvisninger som han eller hun kan skumlese. Når en seinere har funnet ut hvilken havn en slektning emigrerte fra og hvilken båt vedkommende dro med kan en slå opp og finne mer ut om skipsselskapet, de lokale agentene, mottakelsen i England, avreisen fra Liverpool osb. for å nevne noen dømer. Slektsgranskerens guide er i så måte en god håndbok, også på det generelle planet.

Et par avsnitt kan rettes opp i neste opplag. Det mangler tall på hvor mange som omkom ved ulykka i Eriekanalen i 1852. Døde alle 132 nordmennene? Forfatteren nevner en overlevende ved navn, var han den eneste som overlevde? Nettstedet norwayheritage.com opererer med 67 omkomne nordmenn. En annen unøyaktighet er å oppgi datoen 31. desember som telledatoen i alle seks folketellingene 1865 til 1910.

Boka er som sagt rikt illustrert, men bare i sorthvitt. Det er synd, men har sikkert en økonomisk forklaring. Kanskje kan forlag eller forfatter legge illustrasjonene ut på et eget nettsted, ettersom mange kart og en del avisartikler blir for smått for leserne. Søylediagrammene på side 207 er direkte dårlige og må endres. Dessuten liker jeg ikke at alle bilder framstår med tredimensjonal skygge, slik at de svever over boksida. Det er enerverende i lengen. Framheving av faktabokser og transkriberte tekster fungerer fint med egen innramming. 


I bokas del 2 viser Liv Marit Haakenstad hvor vi kan finne kilder til utvandringen i Norge, England, USA og Canada. Fra amerikabrev, bilder og koppevaksinasjoner, til militærruller, auksjonsprotokoller og skipslister. Her opplyses hvor kildene finnes på nett, arkiver og museer. Ved å lese transkriberte amerikabrev får vi et tidstypisk bilde av både et skriftspråk og et hverdagsliv langt unna det vi kjenner fra vår egen tid.

Kildeopplysningene er utmerkete og detaljerte, og som novise innen emigrasjonssøk finner jeg dette både nyttig og inspirerende. Når vi lesere seinere skal arbeide med en konkret utvandring tror jeg disse opplysningene vil være til stor hjelp.

På samme måte som i bokas første bolk, er USA viet størst plass i den praktiske bolken til slutt. På internett omtales både betalingstjenester og gratis databaser og Haakenstad kommer med mange gode dømer som viser prosessen fram til å finne hvor emigrantene ble av. Det er ofte ikke lett, bare amerikaniseringen av norske personnavn kan skape uoverstigelige hindringer. Slektsgranskerens guide til utvandringen kan i så måte bidra til å komme mange skritt videre i ditt arbeid.

Boka er et solid stykke arbeid med mange gode opplysninger og tips for slektsforskere som skal lete etter utvandrere. Er du nybegynner i faget er valget lett. Liv Marits bok er nok den beste håndboka du kan finne om norsk utvandring sett ut fra et slektsperspektiv. Anbefales!

Omtalt av Viggo Eide - også trykket i Slekt & data 3/2013

Liv Marit Haakenstad:
Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825–1930
Vigmostad og Bjørke, 2013.    436 sider

søndag 15. april 2012

Sørfold 2011

Gammelt og nytt preger denne årboka i skjønn forening. Og for å starte med det siste; boka avsluttes med en 13 siders årskavalkade i farger, en ok avrunding også på årboka. I tillegg inneholder Sørfold 2011 sju artikler om året som gikk, men heldigvis med en historisk vinkling. Vi får jubileet for 250 års kirke på Rørstad, flytting av et gammelt gårdsanlegg, kystled og postled, kombinert med lokale arrangementer. Til sammen 23 sider gjort på en elegant måte, gammel lokalhistorie i dagens samfunn.

Tre artikler omhandler emigrasjon til Amerika, det gikk godt for driftige foldværinger ”over there”. Både her, og i artikler om folk i bygda, er det en god del slektshistorie som interesserer leserne. I samme gate er også Marie Zakariassens en-sider om Navns nevnelse, om hvordan navn ble utlagt i dialekta, knyttet opp til farsnavn, stedsnavn eller skavank, samt rein forvrengning av typene Nikolone – Nekkoline, Pål – Pálj (tjukk lj).

Sørfold Lokalhistorielag har hatt kvinnelig leder i 30 (?) år. Dette avspeiles på forbilledlig vis i ei god årbok med mye kvinneperspektiv. Andre årbøker kan godt kopiere ideen denne boka: å presentere lokale sydamer som klipte, tråklet, sydde og tilpasset både nye og omsydde klær til familie, slekt og folk i bygda. Hele 17 korte, men informative biografier av kvinner som gikk fra håndsymaskinen via tråmaskinen til den elektriske varianten de tok i bruk etter 1955, da de fikk strøm fram til husan. ”Sydamene” er bokas lengste artikkel og har interesse langt utenfor kommunegrensene.

Mellom artiklene er det mange gode småstubber, bilder og notiser. Før nevnte Marie Z. har også ei side med gamle ord og uttrykk. Frodige språkblomster som tidligere var i bruk i hele Salten. Hva med: ”Då stormen reiv ne naust gjækk da tell dundas mæ båtan og heile sulamitten”.

Konklusjonen er at lokalhistorielaget igjen har laget ei solid årbok, vel verdt å lese.

Omtale av Viggo Eide
Sørfold 2011
112 sider, innbundet 26 * 19 cm
Utgiver: Sørfold Lokalhistorielag 2011

søndag 4. mars 2012

Fauskeboka 2011

Fauskerevyen ville vært en dekkende tittel på denne tynne boka med stort og smått fra året som gikk. Hele 55 sider med aktuelle hendelser, personer og aktiviteter. Fra tunnelåpning og kommunevalgresultatet til Fauskeværinger som har gjort noe stort eller spesielt i fjoråret. Alle tre ordførerne som kommunen hadde i fjor er sjølvsagt med.

Artiklene er så gjennomillustrert at antall sider ikke sier noe om lengden på teksten. Til sammen er det knapt 25 sider som kan fenge oss som ikke bodde i Fauske i 2011. Den unge reindriftssamen Mats Pavall er portrettert på fire korte, men interessante sider, og er faktisk åpningsartikkelen i Fauskeboka. Det samiske innslaget kunne godt vært mer utdypet.

I andre halvdel av boka er det samlet noen historiske artikler, hvorav Cato A. Hultmann igjen imponerer med et varmt portrett av jernbanemannen Magne Mælen (1915-2011) som han rakk å intervjue før
Mælen gikk ut av tiden. Mælen fulgte jernbaneutbygginga nordover fra Mosjøen i 1941 til Fauske 1958, Bodø 1961 og deretter fortsatt i NSB-systemet. Nordlandsbanen er en viktig transportåre og utbygginga vi får lese om her er av stor interesse også utenfor Fauske. Hultmanns artikkel er dessuten den med mest tekst i boka.

Bjørn Erik Stemland har to gode barndomserindringer, hvorav en kort sak omtaler badedagen på Hagenes hver fjortende dag på 40 og 50-tallet. En tid da mange ikke hadde eget bad med dusj eller badekar. En fin skildring.


Den historiske artikkelen som kunne interessert flest lesere er dessverre ikke god nok. Leivsetmannen – Johannes Bratteng, død 1967 – var Nordlands mest kjente hebreder i sin tid. Like kjent som Marcello Haugen på Lillehammer og Snåsakaillen i dag. Her får vi et par gode historier, men det er så mye interessant å ta tak i at jeg likevel er skuffet over resultatet.

Johannes Bratteng var en stor og kraftig, lutrygget kar med et skarpt blikk og ”øyne som kunne se tvers igjennom en”. Han stilte blod (stoppet blødninger), helbredet sjuke og krøplinger, han hjalp både besøkende og folk over telefonen. Joralf Gjerstad fra Snåsa møtte faktisk Bratteng to ganger, men ikke for å få hjelp. Første gang var ca 1962-63 da Gjerstad og kona hadde fått en gratistur med Nordlandsbanen. Gjerstads skulle da besøke en annen familie på Leivset, men ville se til Bratteng samtidig. Da de kom til Brattenggården var det lang kø av folk som skulle ha hjelp. Kona ville snu, de hadde jo ikke noe ærend til Bratteng. Mens de sto der kom Leivsetmannen ut, ”gikk forbi hele køen, peivet fram Joralf Gjerstad” og ba ham inn. ”Du har evner du, og dem må du aldri slutte å bruke. Du må bare fortsette” sa Johannes Bratteng til Snåsakaillen.

Leivsetmannen – Johannes Bratteng – burde vært interessant for en faghistoriker.

Årets Fauskebok er en lettvekter blant årbøkene og fokuserer mest på sin samtid. Jeg håper de innfødte har glede av å lese boka, men ikke for raskt. Det tar knapt en time. Ta et hovedkapittel pr uke.
 
Omtalt av Viggo Eide
Fauskeboka 2011
80 sider, innbundet 26 * 19 cm
Utgiver: Fauske kommune 2011