lørdag 16. oktober 2021

Om fødsel, liv og død i Indre Salten - Fauskeboka 2021

Med oppvekst i gruvesamfunnet Løkken Verk i Trøndelag, der gruvedrifta ble nedlagt i 1987 etter 333 år, og der vi levde i ly av Wallenberg sjakt og Orkla Grube-Aktiebolag, hørte vi mye om folk som hadde flytta mellom Sulis og Løkken. For eksempel Linge-soldaten Torfinn Bjørnaas ble født i Sulitjelma 1. august 1914 og flytta med familien til Løkken da han var ett år gammel. Han kom seg til Storbritannia i 1941 og ble sentral i sabotasjeaksjoner i Orkladalføret mot kobber- og kistransporten til Tyskland. Han deltok også i aksjoner i Sulitjelma og ved Elverum. Han ble tildelt Krigskorset med sverd og flere andre norske og britiske utmerkelser. Artiklene om Sulitjelma i Fauskeboka 2021 vekker på denne bakgrunn umiddelbar interesse hos meg. 

En søndagskveld på tur til Sulitjelma. Båten ser stappfull ut, men her tar de om bord enda en passasjer utenfor Engan.  
(Foto: Kåre Enges samling, fotograf N. Helgesen, Bodø)
 
Av de 28 kortere og lengre tekstene og bildefortellingene i årets fauskebok dreier ni artikler seg om gruvedrift, klassekamp og sosialt liv i Sulis. Jeg velger å nevne spesielt Inger Elisabeths Håkestads artikkel om kommunikasjonene, som bl.a. forklarer hvorfor det ikke lenger går noen jernbane til Sulis - i motsetning til Orkladalførets elektriske Thamshavnbane som fremdeles rusler opp og ned dalen etter nedlegginga av gruvedrifta i 1987, dog bare om sommeren som museumsjernbane. Historia som Håkestad forteller, summeres opp i en effektiv ingress:

Siste tog juli 1972 
«Først ble det tre ulike jernbaneprosjekter, utallige båter av forskjellig størrelse, diverse motoriserte kjøretøyer og et sjøfly. Det tok over 80 år fra gruvedriften var i full gang og til veien var kjørbar med bil for folket i Sulitjelma.»

Folk i Sulis hadde imidlertid skaffet seg biler; bildet fra Furulund stasjon i juli 1972 med et langt tog lastet opp med folkevognbobler og andre privatbiler bak ett av diesellokomotivene gjør inntrykk i dag. Sulisfolket var på tur for å nyte fellesferien. Fotografen knipset bildet bare dager eller kanskje timer før både toget og sporet ble tatt bort, og jernbanen var en saga blott. De tre påfølgende ukene i isolasjon uten verken jernbane eller vei ble det satt opp et fireseters småfly fra Nordving A/S, administrert av Saltens Bilruter A/S. 

Absolutt siste tog fra Sulitjelma, juli 1972. (Fra Kåre Enges samling, fotograf ukjent)

Men jeg må også nevne beretninga om den «Tindebestigende jordmor», frøken Marie Uhlen, ført i pennen av Paul Henrik Hage. I tillegg til jordmor var hun diakonisse og operasjons- og narkosesjukepleier. Hun fortalte åpent om sine til dels dramatiske opplevelser til avisene. Som 90-åring ble hun intervjuet i Oslo av Nordlands Framtid i 1964, og viste stolt fram et innramma hylningsdikt undertegna «takksamme mødre i Sulitjelma». Hun virket der i 19 år, fra 1901 til 1920.


Marie Uhlen 1874 – 1971. Bilde fra Morgenposten 1953 
 
 
  
På lærerseminar i Tromsø
Brigt Kristensen bruker livet og virket til representanter fra egen slekt til å speile samfunnsendringer i Indre Salten. I Fauskeboka for 2020 fortalte han om slekts- og gårdshistoria til eldste sønnen på det første sjøleierbruket på Fauske vestre, Johan Peter Pedersen – Johan Persa –, som bidro til starten på Fauske som et senter i denne delen av Salten. I årets bok er den samme Johan og hans yngre bror Bernhards skolegang og seinere lærerutdanning ved seminaret i Tromsø som er utgangspunkt for skildringa av allmueskolen og dens utvikling fra omgangsskole til fastskole etter loven av 1860. Det skjedde også en endring fra en i hovedsak kristendomsskole som forberedte elevene på konfirmasjonen, til en skole med flere verdslige fag, en allmenndannende skole. Et voldsomt rabalder utløste P.A. Jensens lesebok som bl.a. inneholdt utdrag av Bjørnsons En glad gut og - enda verre – gudemyter fra den hedenske, norrøne tid.

Johan Persa (Johan Peter Pedersen) 1836 – 1928 var gammelonkel til far til artikkelforfatteren.  (Bildeeier: Grethe Gjerde)

Et spill med liv og død 
Slektshistorielaget har sørget for å aktualisere denne utgivelsen ved å plassere på forsida tidligere sjukepleier Lisbeth Lundbakk, som med synlig glede mottar Fauske kommunes første koronavaksinestikk. Kvikkleireskred ble en uhyggelig realitet 30. desember 2020 på Gjerdrum. Redaksjonen trykker opp igjen avdøde Wilhelm Nordhaugs illustrert artikkel om leirraset på Klungset høsten for 100 år siden, der to mennesker mista livet. Ingen liv gikk tapt da det gikk et ras i Tortenli 17. januar 2008, noe Kenneth Svendsen forteller om. Kvikkleireras er et spill med liv og død, som Nordhaug skrev.

Minnestøtta ved stedet hvor leirraset gikk i 1921 (Foto: John Strøm) 
 
Fauskebokas 41. årgang inneholder et mangfoldig stoff på de 170 store sidene – fra hvordan menneskelig aktivitet førte maneter inn i Nedrevatnet, som Kjell Bakken forteller om, om jernalderfunn på Erikstad fortalt av Asbjørn P. Lind, John Strøms redegjørelse for strevet med å etablere Fauske vannverk til samme forfatters presentasjon av viktig kildemateriale om Sulitjelmaaffæren i 1918. Til sammen gir Fauskeboka også denne gang innsikt i grunnlaget for menneskers liv og samfunn i området over et langt spenn av tid.

Boka er rikt illustrert med fotografier og andre bilder og illustrasjoner, men krediteringen av bildeeiere eller fotografer er noe mangelfull.

Omtale av Jorulf Haugen, redaktør av bydelsavisa Nor’sia
Bokmelderlauget: ildsjeler som omtaler lokal, historisk litteratur

tirsdag 5. oktober 2021

Hold ut, vi kommer snart

 «Hold ut, vi kommer snart!» slik oppfattet folkene i Finnmark budskapet i kong Haakons og statsminister Nygaardsvolds taler fra London. Sjøl om de fleste i fylket ble tvangsevakuert sørover av tyskerne fra oktober 1944 til våren 1945 var det over 23.000 i Finnmark som valgte en annen strategi. De gjemte seg i fjell og fjorder, gammer og huler, mens andre evakuerte østover til de russisk-frigjorte delene av landet.

Britt Sonja Olaussens familie på Sørøya var av de sistnevnte, og her begynner hennes egen fortelling i januar 1945, knapt seks måneder gammel. 32 personer seilte med fiskeskøyta Ståltind mot det frigjorte Vardø med slokte lanterner, en 20 timers lang ferd i hard sjø, og med trussel om dødsstraff hvis de ble oppdaget.

Olaussen starter boka med reisen, men går raskt år tilbake i tid og trekker opp en historisk ramme for Sørøya, første gang nevnt i 1291. Hovedfokus er lagt på 17-1900 tallet med konge- og adelsgods, næringsgrunnlag og bosetningsmønster. På Sørøya og Finnmark var det først handelsmenn med monopol, som etter hvert ble avløst av kjøpsteder, frihandel og pomorhandel.

MK Ståltind

Innledninga gir en grei og grundig innføring, og personaliseres med familie og slekt i de nærmeste generasjonene forut for hennes egen tid. Slit og nød, fødsel og død var velkjente gjester, og familiehistorien binder sammen levekårene med den dramatiske evakueringa mot øst. Godt illustrert med fotos av folk, gårder og fjorder.

Verdenskrigens start høsten 1939 fikk raskt konsekvenser for Finnmark. Da Sovjetunionen angrep Finland i november var vinterkrigen i gang, og det ble behov for norske soldater til nøytralitetsvakt. Alta bataljon ble sendt til Kirkenes, og Olaussen forteller at mange fra Sørøya ble rekruttert til en hard, kald og ekstrem tjeneste. General Fleischer konkluderte med at soldatene «blev avdelinger som kunne brukes i krig».

Erfaringene kom godt med etter 9. april 1940, og nettopp Alta bataljon spilte en sentral rolle da Narvik ble gjenerobret fra tyskerne i slutten av mai. Forfatteren skriver medrivende om de dramatiske hendelsene som soldatene opplevde. Snø og gjørme, matmangel og dårlig med søvn, likevel gjorde bataljonen en solid krigsinnsats. Bataljonen med finnmarkinger kom gjennom kampene med små tap, men også noen fra Sørøya ble såret og drept i kampene.

Etter kapitulasjonen kom tyskerne til Finnmark og etablerte seg på Sørøya. Det nye «herrefolket» var ikke av den verste sorten i behandlinga av sivilbefolkningen, men rasjonering og varemangel ble en del av hverdagen. Krigshandlingene merket folk godt. Da et tysk fly styrtet i 1942 ble 17 sivile arrestert og torturert for plyndring. Drivende miner var en fare for fiske og skipsfart og flere fiskebåter forsvant på havet. Inn mot land rak det også miner, livbåter og lik. En måtte være forsiktig med hva en tok i, både voksne og barn.

Spionhula fikk navnet etter ei norsk partisangruppe som holdt til her i 18 måneder. De fikk ikke gjort noe særlig, og okkupasjonsmakta lot dem holde på ettersom gruppa ikke klarte å sende radiomeldinger til Sovjet-Russland. Da var det like greit å la de udugelige partisanene holde på, unngå straffereaksjoner mot de lokale medhjelperne og bevare det relativt greie forholdet til sivilbefolkninga.

I spenninga mellom krigførende parter må hverdagslivet gå videre. Olaussen forteller hvordan avbrutt skolegang, tjeneste i egen eller andres familie ga unge jenter på 13-16 år et stort ansvar for hus- og fjøsstell, matlaging, klesstell og barnefødsler. Her er det mye interessant kvinnehistorie som ikke har kommet inn i skolebøkene.

Krigen i Finland påvirket Norge på nytt høsten 1944, da president Mannerheim inngikk fredsavtale med Sovjetunionen og kastet de tyske styrkene ut. 200.000 mann og mye krigsutstyr skulle på 14 dager trekkes ut av landet, og inn i Finnmark. Derfor måtte den norske sivilbefolkninga flyttes sørover, frivillig og tvungen evakuering ble iverksatt. Hvis ikke kunne finnmarkingene både hindre de tyske troppenes retrett, og hjelpe de russiske styrkene som fulgte i deres fotspor. Norske nazister regnet med at 30-40 % av sivilbefolkninga kunne dø under evakueringa, tyske anslag lå noe lavere, ca 25 %.

Evakueringsbåt

I denne situasjonen fikk kongen og statsministerens taler enorm betydning; «London hadde sagt at engelskmannen og norske soldater skulle komme snart». Mange Sørøyværinger forberedte seg straks til overvintring. Terrenget var kupert og forvitret, hundrevis av gammer, huler, bergkløfter kunne brukes til et kortvarig opphold – en måned eller to – før hjelpa kom fra vest. Dyr ble slaktet, mat, ved, klær m.m. ble båret til provisoriske skjulesteder. Oppholdet ble både lengre og tøffere enn forestilt. Ca 1100 personer valgte hulelivet, omtrent like mange ble evakuert av tyskerne, før hus og uthus ble brent ned av fienden. En ungdom beskrev det slik: Det var i all sin gru et fantastisk syn. 

Nordsandfjordhula - ser du inngangen?

Inngang til flukthula over

Hoveddelen av boka dreier seg om de dramatiske månedene med evakuering og flukt, livet i hulene og de hyppige tyske raidene for å finne de norske flyktningene. Noen ble tatt og sendt sørover, men flertallet klarte å holde ut til norske eller allierte båter tok dem til frigjorte områder i Øst-Finnmark eller til Skottland. Fortellinga er detaljert og spennende og Britt Sonja formidler en lite kjent og viktig historie fra nær fortid. 

Svært mange personer og familier får dokumentert sin krig, enten de dro sørover i Norge eller østover mot friheten. Det er nettopp fortellinga av vanlige folks liv et halvår i kritiske materielle og menneskelige situasjoner som griper leseren. Med fare for eget liv, valgte de å følge parolen «Hold ut, vi kommer snart». Her får vi fortalt deres kamp for Norges fred og framtid.

Boka er et godt døme på hvordan en familiehistorie kan settes i en større sammenheng og dermed presentere krigshistorien med vanlige mennesker og deres fortellinger. Barn og gamle, kvinner og menn som ikke omtales i historiebøkene får her sin strabasiøse krigstid dokumentert på en forbilledlig måte. Britt Sonja Olaussen har laget ei unik bok som må inn på pensumlistene, fra ungdomsskole til universitet.

Omtale ved Viggo Eide

Britt Sonja Olaussen
Hold ut, vi kommer snart
Sørøya 1940-1945
Krigsutbrudd, okkupasjon og evakuering.

Eget forlag 2021
Opplag 1.000, kr 323,-
21,5 x 15 cm, innbundet, 209 sider 

© Fotos levert av Birger-Jan Johansen, Nystad i Bodin.

tirsdag 31. august 2021

Oppfinnsomme onga i en krigsherja by

Kirsten Limstrand er et ektefødt barn av fredsrusen i 1945. Født i februar -46 har hun sjøl beregnet at hun ble «unnfanget i sengehalmen» i dagene etter frigjøringa.[1] Nå har Limstrand endelig gitt ut sin lenge planlagte barndoms- og oppveksterindring, til glede for mange ventende lesere, ikke minst de som vokste opp i samme periode.

Forut for, og som et ledd i skrivinga, har Kirsten Margrethe Jacobsen Limstrand holdt flere bildeforedrag for et lydhørt publikum. Det tror jeg var meget lurt, ettersom emner, historier og artigheter ble utprøvd på målgruppa.

Oppfinnsomme onga i en krigsherja by - omhandler mer enn hennes egne erindringer. Kirsten starter med et avstemt og konsentrert tablå av bombedagen 27. mai, bygget på faghistoriske bøker og hennes egen mors opplevelser på jobb på telegrafen, mens bombene falt og murpussen «sto som en sky rundt dem». [2] Hadde mor Eva Margrethe blitt truffet av kulene, eller søkt tilflukt i en kjeller, ville ikke denne boka ha kommet ut.

De første vel 20 sidene er historiene om bombinga og krigsårene i familien. Deretter følger 50 sider om huset hun vokste opp i, Rensåsgata 37 og nabolaget med alle ungene. Limstrand forteller godt om sine røtter, foreldrene, bestemor, mormor og ‘Kristine på kvistloftet’, ei gammeltante på farssida.[3] Slekt og voksne gir en god forståelse av hva som gjorde Kirsten til Kirsten. Barneårene og venninnene er ikke fraværende i denne bakgrunnsfortellinga – tvert i mot.

Fra midten av boka konsentrerer forfatteren seg om det tilhørerne på hennes foredrag likte så godt, å bli fortalt, påminnet og overrasket av jentenes kulturhistorie på 40- og 50-tallet. Her er Limstrand dønn ærlig, og innrømmer at hun i ettertid – i et par tilfeller - skjemmes over seg sjøl som barn. Dette skulle jeg ikke gjort! Men for all del, det meste er hyggelige minner, trivelig oppvekst på skola, i gata, på speideren og danseskola – hvordan klarer Kirsten å huske alt? De mange fortellingene er rikt illustrert med bilder fra familiens album og offentlige fotos. Spesielt de private fotoene av barn i lek og selskaper, på landet, skitur eller bilferie viser situasjoner som mange vil kjenne seg igjen i.

Boka har mange kapitler og emner; bestevenninner, kinokø, vinterlek, pikerom og samlemani, m.v. og alt koker ned til ett felles emne, jentelek i fellesskapet. Her tror jeg mange lesere får seg en god mimrestund. Da er det flott at alvor og nød på forhånd er presentert for leseren. Heldige skolejenter som fikk fru Forfang (Lillian) til lærer i alle sju årene – de forgudet henne og det ser ut som at følelsene var gjensidige. De kalte forresten lærerinna for frøken i alle år: «Frøken, kan jeg få gå i gården» betydde «jeg må på do snarest, ellers tisser jeg meg ut». Og hvem tror dere tisset seg ut? Nettopp!

Kirsten Limstrand tegner et positivt bilde av oppveksten i etterkrigstida. Hun velger å avgrense tematikken, det som «noen ganger har vært litt ondt lar jeg ligge» skriver hun.[4] Det tror jeg er lurt, dette er ikke hennes sjølbiografi, dette er en jente- og litt guttebiografi om oppvekstår under enkle kår. Familiene hadde lite, både økonomisk og materielt, men ungene tok godt igjen for det gjennom mye oppfinnsomhet og spillopper.

Noen mindre detaljer er åpenbart feil, men de kan rettes opp.[5] Barndomserindringenes verdi er størst, her er historiene viktigere, levd liv mer interessant enn et byggeår på 50-tallet.

Et par private og personlige forhold deler Kirsten med oss lesere. Hun var i oppveksten ei lubben, beskjeden og sky lita jente. Ingen som kjenner henne i dag vil bruke disse ordene. Rørende er det å lese, flere steder i boka, om det gode forholdet mellom henne og storebroren Bjørn. Vennskap, omsorg, støtte og glede. Da er det tilgitt at han, etter å ha fulgt lillesøster på skola, lot som han ikke kjente henne.[6]

Kirsten Limstrand stiller seg med denne boka på linje med Marie Bjørnslie (1892-1981) som i ei årrekke skrev om folk og hus i gamle Bodø, i hennes tilfelle før krigen. Nå har etterkrigstidas barn fått sine fortellinger, og disse vil bli flittig sitert i framtida av journalister og historikere. Forresten er det litt synd at boka ikke har stive permer. Jeg tror leserne kommer til å lese den i filler - av ren og pur glede.

Eget forlag 2021
Heftet, 182 sider, kr 299
Omtale ved Viggo Eide
- - - - -
[1] Side 35
[2] Side 15
[3] Kusine til bestefaren, side 74
[4] Side 5
[5] Side 151- foto av sykehuset med taket før brannen i 1968, boka sier at det er taket etter brannen, det er feil fotoet er fra før brannen. Nordlands Framtid, tirsdag 13. februar 1968.
På samme side oppgis både 1955 og 1956 som byggeår for speiderpikehytta. Riktig år er 1954. Nordlands Framtid, fredag 4. juni 1954.
[6] Side 43

fredag 5. februar 2021

Årbok for Skjerstad 2020


Ka du frætta dar?
er navnet til årboka som omhandler den tidligere nordlands­kommunen, etter 2005 en del av Bodø kommune.  Årets Jubileumsutgave er den 30. i rekka. 38 små og større artikler på 107 sider.

Den største begivenheten i 2020 er nok utgivelsen av Skjerstad gårds- og slektshistorie i fem bind. Forfatter Terje Gudbrandson avslutter (?) her minst 45 års arbeid med lokal­historien i Bodø, inkludert de tre tidligere herreder; Bodin, Kjerringøy og Skjerstad.


Randolf Gryt skriver kort og nøktern om innsamling av opplysninger og foto fram til publiseringa sist høst. Denne anmelder vil gi stor honnør til ildsjelene fra Skjerstad som klarte å få finansiert utgivelsen med gamle vannkraftmidler og politisk kløkt. All ære til dere alle!

Gryt fortsetter med rettsprosessen mot prosten Jon Torstensson rundt 1620.  Me too på 1600-tallet forteller at «utuktige og løsaktige begjæringer», fra mektig menn mot kvinner ikke er en ny oppfinnelse.  Sjølve rettssaken er en besynderlig prosess, sett med dagens briller, han ville neppe blitt dømt i dag og fratatt sitt presteembete. Men slik var regelverket da, og vi lesere kan fundere; var presten Jon skyldig eller ikke, hadde han «villet bekrenke henne»?

Kvinnenes klær i gamle dager et temaet til slekts- og lokalhistoriker Gunnar Berg når han på sju sider skriver om Quindens gangkæder  på 1700-tallet. Artikkelen er så grundig og detaljert at noe blir tungt å lese. Her skulle teksten blitt oppdelt i flere avsnitt eller blanke linjer. Den siste siden om et skifte i en rik familie er mye bedre framstilt enn de foregående.

«Ka frætta du …» inneholder flere personportretter med historier fra eget eller andres liv, personer og bygda rundt dem.

De mektige trær av Odd Jørgen Nilsen omhandler maleren Søren Fjeldnes 1876-1962, hans oppvekst Skjerstad og som ung kunstner i Bodø på tidlig 1900-tallet. Fjeldnes var også en ivrig botaniker og omtales bl.a. slik: «Søren fikk formannen i skjønnhetsrådet, en herr Bakker, til å fatte interesse for å plante noen trær i Storgata.» Hvor kommer denne opplysningen fra? Og navnet Bakker er nok skrivefeil for Bacher.  Jeg savner kildehenvisninger, bl.a. til Marie Bjørnslies artikkel i Nordlandsposten 8. august 1959 om Kunst og kunstnere i det gamle Bodø, som det siteres flittig fra.

Da er det mye mer ryddig når en hel artikkel hentes fra Nordlandsposten 26. september 1959 hvor journalist Tor Holstad skriver om plassen Fjeldnes i Skjerstad. Stedet heter på kart Fjellnes, og ligger ca 5 km øst for Breivik-bygda. I tillegg til geografibeskrivelsene har Holstad med mye god gårds- og slektsopplysninger.

‘Sandbåtan’ fra Skjerstad var viden kjent, og omtales i flere artikler, Steinar Leithe har det i Minner fra de gode gamle dager. Det samme emnet finner vi også i Robert Vinjes intervju, Arvid minnes, hvor hundre år gamle Arvid Lundbakk forteller.  Mye god lokalhistorie der om flere felt.

Personlig merket jeg meg opplysningen om Lundbakks jobb som omreisende selger av Elektrolux-støvsugere til folk flest i årene 1964-71. Var det han som kom hjem til oss i Vestbyen og solgte en støvsuger til mine foreldre? Merket stemmer, og den var i bruk i ca 50 år til helt den ble pensjonert i 2015.

Begge disse erindringsartiklene er god og underholdende lesning.

Spennende er Kirsten varsler om bestemorens uhell i bærskogen av Finn Kristiansen. Tittelen forteller alt, og det er en imponerende historie om ei tøff jente på åtte år som gikk langt, langt i delvis ukjent terreng for å varsle folk. I tillegg får vi personalhistorien til noen av hovedpersonene. Kristiansen oppgir sine kilder, i dette tilfelle nær familie med navns nevnelser samt slektsbøker og årbøker fra både Fauske og Skjerstad.

Årbokas lengste artikkel, på 10 sider, omhandler Skiidrett i Skjerstad av Odd Lekang. Han starter med et møte på Vestvatn grendehus i mars 2020 om samme tema og forteller deretter om skieventyret gjennom 120 år etter at Misvær Idrettslag ble stiftet ved forrige hundreårsskifte. Stoffet er grundig gjennomgått og rikt illustrert.

Gårdene i omlandet solgte sjøl grønnsaker, kjøtt og juletrær til Bodø by før om åran. En ‘høydare’ er Steinar Sivertsen (1943-2020) fortelling om Torghandel i Bodø på 1950-tallet. På tre korte sider maler han et detaljert bilde om innhøsting og logistikk for å komme fram til byen og lørdagshandelen på torget.  De handlende tok ikke ferga til Vågan på nordsida av fjorden, da en del av Skjerstad herred. Nei, de leide i fellesskap ei skøyte for å frakte dem fredag ettermiddag gjennom Saltstraumen, over Saltfjorden og rundt Skagodden til Bodø.

Straumen var det største problemet, her måtte en ikke «komme for seint» pga tidevannet. Sivertsen sjøl var med den gangen skipper Sigurd Kvikstad motvillig gikk i igjennom på sterk utgående strøm. Det ble en meget dramatisk ferd gjennom verdens sterkeste malstrøm. «En opplevelse som brant seg fast i et ungt guttehjerte».

Skjerstadboka har også med årets 17. mai-tale som Odd Jørgen Nilsen holdt ved bautaen til 25 gamle Frithjof Emil Johnsen Breivik ved Skjerstad kirke. Talen er velskrevet og setter den unge mannens liv og skjebne i relieff til krigens kamp og grunnlovens verdier. En original og vellykket vri på de tradisjonelle syttende-mai-taler.

Nilsen står også bak historien om en krambod, bank og bolig i Breivik: Mer enn bare en krambod. Vi får en femsiders artikkel med mange detaljer om handel, bank, okkupasjon og vedhugst. Bittersøtt er historien om Harda fra Fleinvær som fikk to døtre med Heinz, okkupasjonsmaktens representant i Breivik under krigen.

Helt sikkert mye nytt her for årbokas lesere. Jeg synes fortsatt at kildene burde vært oppgitt, mye er nok muntlige informanter. Både de og skriftlige kilder må tas med, ikke minst for de som vil gå dypere inn i temaet.

Med mange korte artikler, 12 av dem på bare ei side, kan ikke alt omtales. Leserne vil likevel finne gode historier i både en- og tosiderne. Til dømes i «Bestefar sitt medisinskap» og «Historien om en hund» som begge inneholder transport av nødvendigheter, både til bygda og mellom bygda og utmarksgårdene.

Åtte av de 107 sidene inneholder tekst og fargebilder fra stort og smått i året som gikk.

Omtale ved Viggo Eide

 Årbok for Skjerstad 2020

112 sider, innbundet 25,5 * 18cm

Utgiver: Årboknemnda i Skjerstad 2020

Pris kr 300,-

lørdag 23. januar 2021

Gildeskålboka 2020


Den 40. Gildeskålboka er ei lekker årbok med interessante artikler, en variasjon av eldre og nyere tema, samt mange og store bilder. Utstyrt med god, lesbar skriftfont, fargebilder, varierte sidebakgrunner, godt tabeller og flotte titler gjør boka til ei ekte gavebok for gildeskålværinger over hele landet.

Knapt 40 artikler på 140 sider sier noe om bredden. Og om lengden, to av tredeler artikler er på 1-3 sider.

Jeg vil starte omtalen med årets hovedartikkel på 20 sider, om Jakten på den forhatte og forfulgte lærer Lindblom – en av de tre mest kjente gildeskålværingene gjennom tidene. Alle som har besøkt den gamle kirkegården i Gildeskål, og sett jernkorset til den tidligere kirkesanger og lærer, står igjen som et stort spørsmålstegn; Hvem, hva og hvorfor?

Konservator Oscar Berg ved Nordlandsmuseet er en dyktig historiker og formidler. For fire år siden gikk han til verk for å samle alle myter og historier om hr Lindblom, samt finne de nakne fakta i et mangfold av kilder. Resultatet er en spennende fortelling, der han først refererer den muntlige tradisjonen fra aviser, opptegnelser og bygdebøker.  Når Berg går over til å matche historien mot de historiske kilder; kirkebøker, folketellinger, fangeprotokoller, panteregistre og taterberetninger taper ikke spenningen seg, tvert imot.

Berg skriver godt og saklig. Hans fortelling nyanserer og forklarer mange myter og gir oss et bilde av en stridbar mann med hissig gemytt, men også en mann med mange positive egenskaper.  Fortellinga om læreren under jernkorset er grunn god nok til å kjøpe Gildeskålboka 2020

Et grundig portrett av Gildeskåls førstekvinnelige lensmannsbetjent – Vigdis Nygård f. 1947 – åpner boka under vignetten «Årets profil» Her har journalisten Kurt-Johnny Olsen levert en interessant og sympatisk artikkel om Vigdis som i 1985 ble hentet til lensmannskontoret for å jobbe merkantilt, men som raskt ble midlertidig lensmannsbetjent. Etter å ha tatt Politihøgskola i Oslo 1988-90 kom den formelle utdanninga på plass, og i dette yrket virket hun fram til pensjonsalderen som ikke oppgis, men ser ut til å være rundt 2003.

Det mest interessante i dag er ikke at hun var tidlig kvinne i dette yrket, men fortellingene om hennes arbeid i bygda med både forebyggende og medmenneskelig engasjement. Barn og ungdom var viktig å ta vare på, spesielt de med omsorgs- og rusproblemer. I tillegg til alvorlige saker, fra innbrudd, narko og ja, faktisk drap. Hun kom også borti «noen faste som holdt liv i nabokrangelen» - ei formulering som får leseren til å dra gjenkjennende på smilebåndet.

Olsen har heldigvis også lagt inn slektshistorie i portrettet, ca to av ni sider, det hører med når ei årbok presenterer en person så grundig som Vigdis Nygård blir. Det eneste jeg savner er forklaring på hvorfor hun ikke fikk fast stilling som lensmann i Gildeskål, ettersom hun var konstituert i stillinga en tid. Ville hun ikke det sjøl, eller var det andre årsaker?

Johan Sandberg skriver kort om «Drama på havet sør for Givær» i mai 1931 da tre brødre Pedersen, alle i 20-årene omkom. En trist og dramatisk ulykke der de tre mennene fikk den fjerde personen, Aud Andersen, opp på båthvelvet før de sjøl forsvant i havet. De som reddet jenta glemte aldri skrikene hennes.

«Sandvikas siste bonde» av Bibianny Kontny er også en kort sak om Odd Berg Thomesen (1948-2004) som ble stelte sine gamle foreldre i mange år og ble en familieenkemann. Odd overtok et jordløst barndomshjem og bygde det opp til et veldrevet småbruk med sau på leid grunn, etter hvert kjøpt grunn av både bnr. 1 og bnr. 2.  Jeg savner opplysninger om når han ble født og navn på hans ‘ungdomskjæreste sørfra’ som flyttet inn på et eller annet tidspunkt. Enkle søk i nb.no forteller både fødselsåret og at samboeren er identisk med artikkelforfatteren.

Prinsipielt synes jeg at alle årbokredaksjoner bør opplyse noe mer enn navnet til sine medarbeidere. Ikke minst når det er slektskap og nær tilknytning til steder og personer som omtales, og faglig bakgrunn der det er relevant. Kurt-Johnny Olsen er jo profesjonell journalist.

Gildeskålboka inneholder mye slektshistorie. Bengt-Arne Sundsfjord skriver om ranværingen Ole Davidsen 1813-1899 som levde et omflakkende liv før han gikk over fjellet til Gildeskål. Familien bodde i kummerlige kår under en steinheller på Stien i Sundsfjorddalen. Ole og slekta hans hadde mye dramatikk og ulykker, så det var ikke å forundres at han ble en særing og «ein artig skruve som det gikk mange ord om».[1] Det står både fysiske minner og mange anekdoter igjen etter karen. Jeg synes Sundsfjord framstiller Ol-Davisa med respekt og saklighet.

Svanhild Lind presenterer Poststedene i Gildeskål, de ulike poståpneri, brevhus, feltpoståpneri, underpostkontor m.v. som har eksistert på stedene Fleinvær, Fleina, Sørfugløy, Nordfugløy, Nordarnøy, Sørarnøy, Nygårdsjøen, Kjelling, Forstranda, Sundsfjord, Framnes, Mårnesstranda, Alsvik, Finsetodden, Kvarsnes i Salten, Inndyr, Sørfinset, Gildeskål prestegård og Storvik.

Posthistorien gjennomgås greit, med gode illustrasjoner fra Norges Postmuseum. Det er flott at ei av mange årbøker presenterer post- og  filatelidelen av samferdsels­historia. Alle emner interesserer neppe alle lesere, og bredden gjør årbøkene til gode oppslagsverk.

Ministerialboka, side 272

Storstorm i 1893 på Lofothavet er også ført i pennen av Svanhild Lind. Her får vi historien om en båtmannskap på fire som omkom i en januarstorm som tok 130 liv. Karene i alderen 17 til 55 var fra Horsdal, Våg og Inndyr. Denne artikkelen kunne vært bedre da nesten alt er avskrifter fra et par gamle avisartikler og vedtatte regler om «anvendelse av den indsamlede kapital» til de etterlatte etter ulykka.

En av illustrasjonene er fra prestens kirkebok hvor det klart og tydelig står seks navn på gildeskålværinger som omkom i denne stormen. I høyremargen har klokkeren tydelig skrevet at de fem øverste omkom «paa en og samme baat». Også de to andre burde vært omtalt. Lind bruker antallet fire omkomne, som Nordlandsposten trykket 8/2-1893. Her har redaksjonen sviktet. Jeg synes et så dramatisk tema fortjener en litt lengre artikkel.

Trond A. Thoresen skiver ni sider om Nygårdsjøens oppvekstsenters 30 årsjubileum. Artikkelen er grundig og omfattende, med lærere og rektorer, elever og barnehagebarn, prolog, fotos og mye stort og smått. Thoresen har gjort et solid stykke arbeid som vil glede de som har vært tilknyttet Nygårdsjøen i denne perioden eller som kjenner de som blir presentert. En slik artikkel er absolutt på sin plass i ei årbok.

MS Harriet er Helge Jæger Nilsens fortelling om noen krigsdager i 1940 slik hans far Bjarne Jæger Nilsen opplevde det. Faren var flyver i marinens flyvåpen (ja det het det da) og måtte komme seg til Tromsø etter bombinga av Bodø.  Løsningen var «å kvittere ut en av kystverkets båter» ettersom han opprinnelig var utdannet styrmann.  På to sider presenteres en kort og morsom historie, men jeg kan ikke avsløre poenget her. Den må leses.

To andre krigstema følger på. Interessant å få historien Farlig nærhet til krigshandlinger - om en bolig på Sørarnøy som 26. april 1944 ble lettere skadet under et alliert flyangrep på en liten tysk konvoi. Granatsplintene kunne drept folkene i huset, men heldigvis hadde de kommet seg litt unna ytterveggene. Sverre Andreassen gjorde rett da han valgte å la en liten splint stå igjen i sengegavlen sin, for når ungene hans «får familie kan jeg fortelle denne historia, og så kan de gå og kjenne på splinten».

Forstranda skole, 1988 © Åge Hustad

Nye og interessante opplysninger får leserne i Kjell Roger Eikesets artikkel om Skolehusene fra Spillum til Gildeskål. Dampsaga og høvleriet i Namsos laget prefabrikkerte, komplette skolehus som de solgte flatpakket til mange kommuner, også i vårt fylke. Til Gildeskål kom det minst fem slike skolehus, det eneste som ikke ble levert fra Spillum var stein til grunnmur, takskifer og ovner. Til og med kateter og utedo kom fra Namsos. Eikeset beskriver prosessen fra A til Å, til og med dagens bruk av de nedlagte skolene.

Årsaken til at skoler ble masseprodusert i Namsos var kombinasjonen av tømmer og sagbruk ved Namsens munning og en ny skolelov som avviklet omgangsskole-ordningen og krevde egne skoler i hver krets. Det var mange kommuner som valgte å kjøpe ferdig-skoler. Denne historien har paralleller i nord og sør.

Den historiske bolken i Gildeskålboka avsluttes med en Dialektplakat over lokale ord som Inndyr skole har laget; mellabær, abala og æstimer med flere. Vi får med ei ordliste med forklaringer og den egner seg godt som filologisk quiz.  Dialektformen og stavinga som brukes på dialektordene er ok, men ikke konsekvent.  Forklaringa er nyttig, men her vil nok innholdet oppfattes noe forskjellig fra sted til sted i Nordland, og mellom nordlendinger og andre fylker. 

De siste 50 sidene av årboka har 23 små artikler fra hva som skjedde i Gildeskål i 2019-2020. En dagsfersk andel på 35 % av årboka er mye, men jeg synes både tekst og bilder presenterer stoffet godt. Dette vil stå seg i ettertid som interessant. Vi får presentert flere markeringer og arrangementer, utdeling av priser, stipend og gaver, konfirmanter og 10. klassinger. Da får det stå sin prøve at ordføreren er avbildet hele 10 ganger. Men ettersom han ikke hovedpersonen i artiklene er det helt greit.

Litt historisk statistikk over befolkningsutviklinga 1951-2020, aldersfordelinga fram til 2040 og sysselsettinga de siste 10 årene er et interessant innslag. Færre fødes og flere blir over 80 år. Samtidig som at folketallet er redusert med 1000 personer har sysselsettinga økt med vel 100. Gildeskål er blitt en pendlerkommune, der folk pendler både inn (uten å bosette seg her) og ut til nabokommunene.

Gildeskålboka 2020 står seg godt og bør stå i bokhylla til alle gildeskål-væringer i og utenfor bygda. Noen små skrivefeil og unøyaktigheter i tekst og referanser burde redaksjonen ha fanget opp og korrigert.

 Omtale ved Viggo Eide

Gildeskålboka 2020 

144 sider, innbundet 25,5 * 19 cm

Utgiver: Gildeskål kommune 2020

Pris kr 275,- 


[1] Gildeskålboka s. 26 siterer fra Folkeminne frå Salten III, 1952.