tirsdag 6. desember 2022

Årbok for Skjerstad 2022

 Raushet og samhold

Årbok for Skjerstad er kommet. Den er på 96 sider med et mangfoldig innhold i flere sjangre: sang, dikt og artikler. Fire av artiklene er opptrykk fra årbøkene av 1990 og 1993. En artikkel har vært publisert i Saltenposten i år og en har sin opprinnelse på Facebook. Knapt tjue sider er viet en kort gjennomgang av innholdet i menighetsbladet «Skjerstad rundt» i perioden 2013 -2017. I tillegg finner vi en bildekavalkade fra 2021. i omtalen er bare noen av de nyskrevne artiklene kommentert.

Odd Jørgen Nilsen bidrar med fire gode artikler. Den første forteller om en småbarnsfamilie som ble evakuert fra Bodø til Breivik før bombingen av byen i 1940. De blir tatt imot av snille og hjelpsomme mennesker. Vi får vite om krevende reiseveier, omtanke og arbeid for å få hverdagslivet til å fungere. Men husrom får de, og barna får venner. Etter omtrent fem måneder i Breivik dro familien tilbake til Bodø. Litt seinere i boka skriver forfatteren om to familier til som kom til Breivik, og i hvert fall den ene familien ble der i tre år og beholdt kontakt med folkene som de var hos også etter krigen.
I artiklene går det fram at flere fra Bodø, ble evakuert til Breivik. Forfatteren stiller selv spørsmål ved hvorfor det kunne være slik og reflekterer over om det var bekjentskaper som lå til grunn for stedsvalget. Det hadde vært interessant å få vite mer om dette: hvor mange ble evakuert til Breivik? Hvem sto bak denne evakueringa?

Som leser av boka får man i det hele tatt inntrykk av at skjerstadværingene har vært vant til å innlosjere folk. Kanskje var det vanlig for dem å tenke at de alltid hadde plass til en person til?

Inntrykket befester seg i Nilsens artikkel om «Folketellingen i 1920», ikke den mest spennende overskriften, men innholdet er interessant. Vi får vite hvordan ei folketelling skulle gjennomføres. Det var ingen liten oppgave i en spredt bosatt kommune når det var krav om personlig oppmøte fra den som sto for tellinga. I tillegg blir vi presentert for åtte personer bosatt på Store Kvanås hvor slett ikke alle i huslyden var i familie med hverandre. Det er interessant å reflektere over hva som hadde bragt disse åtte sammen. Det offentliges ansvar for folks liv og helse var svært begrenset, men det fantes likevel ordninger for å ivareta de som av en eller annen grunn hadde behov for bistand. Vi kan lure på hvordan det gikk videre i livet med f.eks. fosterbarn Roar som var 12 år eller skogsarbeider Albrigt på 21.

I artikkelen «Den vanskelige mellomkrigstida» ser forfatter Per Anker Johansen situasjonen i lokalsamfunnet i sammenheng med regionale og internasjonale forhold. Det er et ambisiøst prosjekt, og han lykkes ganske godt. Men kanskje hadde det vært klokt å dele denne artikkelen i to: en del om økonomiske og politiske tema, og deretter en ny artikkel om det som gjelder kulturelle forhold som forfatteren kaller «klær og væremåte» og «lag og foreninger». Det hadde gitt anledning til å rendyrke noen særtrekk slik at konklusjonene som blir trukket hadde blitt tydeligere, og det spesielle ved Skjerstad hadde kommet bedre fram. I økonomisk forstand var det stagnasjon, men man greide seg fordi det ikke manglet mat og varme.
 
Finn Kristensens artikkel «Slåttonn på Kvanndal» illustrerer godt Anker Johansens poeng når han beskriver hvordan man tar i bruk krevende arealer for å få nok fór til buskapen – altså nok mat til eget bruk og eventuelt salg.
Delen om lag og foreninger i Anker Johansens artikkel er artig og rørende lesing og forteller om samhold, kreativitet og hva som kan skje når ungdommer slår seg sammen. Etableringen av Misvær Musikkforening er i seg selv en fortelling om oppfinnsomhet og pågangsmot. Kanskje er det mulig å utvikle temaet lag og foreninger i neste årbok og gå nærmere vår tid? I tillegg: hva kom Skjerstads kvinner sammen om? De er ikke nevnt.

Den fine forsida på boka med bilde av Ukrainas nasjonale kammerensemble Kyiv Soloists på besøk er kanskje et moderne symbol på skjerstadværingenes raushet overfor andre.

Det er mye positivt å si om det formelle ved boka. Det er kildehenvisninger og ingresser. Fotografer eller eiere av bildene er kreditert. Det hadde også vært fint med en kort presentasjon av forfatterne, f.eks. hvilken tilknytning de har eller har hatt til Skjerstad. I tillegg ville et kart over området eller kommunen slik den var før den ble en del av Bodø vært nyttig. Med tanke på neste årbok bør nok redaksjonen reflektere over hvor klokt det er å trykke opp artikler fra tidligere årbøker. Har det vært mangel på stoff til årets bok? Her bør i så fall også skjerstadværingene kjenne sin besøkelsestid: De har sikkert mer spennende å berette. 
Omtalt av Marit Helene Hernes


fredag 2. desember 2022

Årbok for Sørfold 2022

Sørfold i tekst og toner


2022-årboka gir oss et fint innblikk i liv og virke i Sørfold før og nå. Her finner vi sagn, lokale ord og uttrykk, portretter, slektshistorie, brev og skildringer av dramatiske hendelser og et hardt arbeidsliv. Ja, her er «assjeillit». Boka er rikt illustrert. Historielaget har en velbevart skatt i Lyder Kvantolands fotosamling. Slåttonn-bildet hans sitter fortsatt på netthinna mi. 


Sveinar Aases fortelling om gamle folketoner fra Sørfold er et nybrottsarbeid med utgangspunkt i et intervju med spellemannen Eide Berntin Buvik. Her plystra og sang han blant annet skjemtevisa «Painnputo». Aase søkte så via Facebook og fikk kontakt med personer som kunne andre varianter av denne polsen. Så fulgte han visa videre til andre landsdeler og i andre utgaver. Aase berga sørfoldvariantene for ettertida ved å notere tekst og noter. Det samme gjorde han med to andre folketoner. «Katta ho va grå» går i moll og er en «spøkefull, lett hånlig sang om hva dans kan lede til».
 
Dans var omdiskutert også i ungdomslaget Våren fram til etterkrigstida. Heidi Zakariassen skriver lærerikt og morsomt om framveksten av ungdomslag i Norge og tankene bak. Hun viser hvordan UL Våren, stifta i 1931 for Kvarv og Gyltvik, fulgte opp målsettingene om opplysning, læring og demokratibygging: Avisa Slegga gav skrivetrening, og alle tillitsverv og arbeidsoppgaver blei tildelt gjennom valg. På diskusjonskveldene i laget hadde man innleder og opponent, og avstemning til slutt. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen da temaet var: Hvem er sintest av mannfolk og kvinnfolk? Konklusjonen til ungdommene finner du i boka… 


Toleransen overfor folk utafra blei satt på prøve da to søringer ønska medlemskap i 1943. De fikk ja —til slutt. Derimot var det i en periode eksplisitt forbud mot å låne ut Vårheim til «omstreifere og gjøglere med mindreverdig program».

På bygdefestene der og i Sørfold ellers blei det nok drukket sterkere saker enn kaffe. Det gjaldt i alle fall under den årlige fotballturneringa på Strøksnes. Ulike lag fra Fauske og Sørfold møttes til dyst på gressbanen i Lappvika. Den lange og festlige lørdagskvelden gikk visstnok ut over en del søndagskamper. 



Hundre år tidligere hadde festene på Ytter-Strøksnes et helt annet preg. To ganger i året møttes medlemmer i Hestvik totalavholdsforening (1894—1905) til kaffe og brevkvelder. Petter Pedersen, jurist og seinere advokat i Bodø, leda foreninga, der også ungdommer og noen barn betalte medlemsavgift. Engasjementet var stort: En kar, regna som en ordentlig gnier, betalte til og med 20 øre ekstra i avgift. Asbjørn Lind skriver at totalistene ønska seg brev fra avholdsvenner om all elendighet spriten kunne føre til. I likhet med herredsstyret i Sørfold ville de ha slutt på «nessekongen» Normanns brennevinssalg i Røsvik. Det utgjorde «en kræftskade». Men kjøpmannen ville ikke gi fra seg bevillinga. Var det bedre at foldværingene dro til Bodø og gav dem overskuddet av brennevinssalget? Indredepartementet lot handelen fortsette.

Årboka har fine portretter av både gamle og nye ildsjeler. Marie «Maja» Zakariassen blei kåra til «Årets hulder» for sin innsats for husmannsplassen Kjelvik rett før hun døde. Vi møter henne i en fin, dramatisert fortelling med kåpesying som ledetråd. Der treffer vi også Mikal fra Engan, Mikal J. Arntzen, en allsidig ildsjel, som gikk bort i fjor. Vennen Torleif Engan tegner et fint portrett av ham.

Hege Ruud er en moderne entreprenør som imponerer. Hun forlot Oslo og starta i 2015 sin egen bedrift i Sørfold med kortreist, nordnorsk tradisjonsmat. Heges Matopplevelser tilbyr ikke pulled pork, men kan derimot friste med både «drien» elg og kjeribs.


Av andre innslag i årboka vil jeg nevne fortellinga om Olaf Jacobsen fra Kobbvatn, som utvandra til Canada sammen med familien i 1906. Vi møter en arbeidsom og rastløs mangesysler, en ekte «self-made man». Hva skjedde med Olaf etter 1979? Jeg savner et etterord.

Ungdom på uveisomme steder i Sørfold måtte også flytte, da alle skulle gå ungdomsskole på Straumen fra høsten 1968. Ukependling fra 13-års alder var sentraliseringas pris. Men vi møter fire elever som tenker tilbake på skolen og hybellivet i private hjem med glede. De beskriver et rikere sosialt liv og tidlig selvstendighet. Olaug fra Kobbvatn fikk for første gang utdanna lærere. Men hjemveien hennes fra Straumen var strabasiøs vinterstid: Skolebuss, ferge, drosje, båt og til slutt fem kilometer på ski over vannet.

Vel blåst til redaksjonen! Men jeg skulle ønske at skribentene blei presentert, ikke minst for å klarlegge slektskapsforhold til personer som beskrives.

Krigsfangen Jardas brev er gripende, men vanskelig å lese. Det burde vært skrevet ut i tekst. På ønskelista mi for neste årbok står også et kart over Sørfold.



Omtalt av Inger Marie Bærug 
Årbok for Sørfold 2022
152 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgiver: Sørfold lokalhistorielag
Pris: kr 300,- 

fredag 18. november 2022

Årbok for Tysfjord 2022

Et overflødighetshorn fra Tysfjord


 





Gratulerer til Tysfjord lokalhistorielag med årbok nummer 40! Kommunen opphørte i 2020, men boka fortsetter som før. Den har magasin-preg, med bilder, avisutklipp, tegninger og andre små innslag i tillegg til hovedtekst på sidene. 
 
I årets utgave finner vi gode portretter, artige historier, dikt, aktualiteter og fagartikler. Vi kan lese om tysfjordsolbær (tegna av Kurt Eilef Gerhardsen), hummerfisket i Tysfjorden og humre godt over den lille tegneserien om bassenget på Drag. En av tekstene får oss til å lure på om Hans Pålsa virkelig var modell for Hamsuns Isak fra Sellanrå … Spennet i tid og tematikk er stort, men jeg må begrense meg til noen få artikler.
,
Arkeolog Kristian Pettersen kombinerer vitenskap med personlig vri når han beskriver vikingtidsgrava på Litj-Hundholmen. Han vekker min nysgjerrighet. Kan DNA-analyser gi flere svar om den unge vikingen som blei gravlagt der?

Konfliktfylte møter mellom ulike kulturer og livssyn er tema for flere artikler. Thomas von Westen, «samenes apostel», besøkte Tysfjord for 300 år siden. Alf Ragnar Nielssen viser noen av problemene som oppstod da samenes polyteistiske grunnholdning skulle erstattes av personlig tro på EN gud. Læstadianismen stod også sterkt. På en juletrefest i Musken i 1909 blei det total kulturkollisjon. Søster Olivia var søring, og ganske frilynt. Hun hadde med gaver, kakao og stjerneskudd til søndagsskoleungene. Læstadianske predikanter toga inn og ødela festen, et «djevelens verk».

15 år seinere fikk Tysfjord et annet slags besøk utafra. Konservator ved Etnografisk museum, Paul Nissen, skulle kartlegge «lappers materielle kultur», særlig klesdraktene. Han fant tolv bebodde gammer i Tysfjord, derav to i Musken. Læstadianismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for tysfjordsamenes «aandelige kultur», rapporterte Nissen. Men den hadde også gjort dem til et meget moralsk og edruelig folk, sammenlikna med norske og svenske naboer.
Same, tegna av Helene Ursin Nygårdsvoll
 
Nissen mente at reindrift var «… av overmaate stor betydning for bevarelsen av den lappiske folkestamme i vårt land». Ronald Urheim er samfunnsdebattant og forfatter fra Musken. Han tar et oppgjør med denne holdninga, som han mener vi fortsatt kan møte. - Hvorfor ikke slå et slag for det sjøsamiske på Samefolkets dag i stedet for «reindriftsamiske greier»? spør han. Urheim advarer mot hierarki og hel-, halv- og kvartsame-tenking. En same kan dessuten ha høy status i det norske samfunnet, men lav i det samiske fordi hen ikke snakker samisk, ikke har kofte eller mangler en framtredende posisjon i Sápmi.

For oss som er interessert i demografi og næringsliv, er Svein Sommersets artikkel om Tysfjord anno 1875 fin å få med seg. Han bruker ei folke- og landbrukstelling som kilde. Vi møter ei ung befolkning og et enkelt liv. Av totalt 1596 innbyggere, omlag 400 færre enn nå, var bare 36 over 70 år. De fleste var fiskerbønder, 55 dreiv kun fiske. 107 var lønna tjenestetauser, 42 drenger.
 Ungdomshuset med pyntet inngangsparti, tegna av Kurt Eilef Gerhardsen
 
Fra nyere historie vil jeg trekke fram fortellingene om ungdomslag og sanitetsforeninger i ulike bygder i kommunen fra 1920-tallet og framover. Den gang var det ikke lett å skaffe seg eget forsamlingshus. Da UL «Vårvon» i Skrovkjosen endelig nådde målet, blei det et skikkelig, flittig brukt allhus. Der kosa ungdommene seg med «spørsmål og svar» fra si egen bok, Smørblomsten. Også andre foreninger fikk bruke huset, og på lyse sommerkvelder var det dans. Til og med gudstjenester blei holdt «på lokalet». Sanitetskvinnene var også delt opp i ulike lag, men slo seg sammen i en vellykka aksjon for å skaffe Tysfjord sykebil etter krigen.
 

Ulykker skjedde ofte i gamle dager, ikke minst til havs. I 1896 omkom en far og to barn da båten kantra på vei til skolen. Igjen satt enka på 32 i dårlige kår med fire egne barn, to barn fra mannens første ekteskap og ei svigermor. Familien måtte dra fra gård og grunn. En tragedie blant flere.

Siri Kvitvik knytter Tysfjord fint til verdenshistoria i fortellinga om jenter fra Berlin på ferie i Kjøpsvik. De kom fra 1960 og framover. Pleieforeldrene sørga for godt stell, et barn kunne legge på seg opptil ti kilo på et sommeropphold. Carola var ti ganger hos familien Ursin. Kvitvik skildrer Heidi, Petra og de andre jentene i tekst og bilder.
Samme forfatter har også en liten artikkel om seksualundervisning for «ungvetjen» i Kjøpsvik. Tante Boll var direkte i språkbruken!


Jeg kunne tenkt meg litt strammere redigering av årboka, med ingresser på lengre artikler og en kort presentasjon av artikkelforfattere. I tillegg står mer presise titler og et oversiktskart over Tysfjord på mi ønskeliste. Ei analyse av folkeavstemninga om EF-medlemskap i 1972 ville vært interessant: Hvorfor stemte drøyt 80 % av tysfjerdingene nei, men også 20 % ja? Hvor gikk skillelinjene internt i Tysfjord?


 
 Tegneserien av «RE» om bassenget på Drag
 
Til slutt vil jeg slå fast at jubileumsboka er fin som den er: Spennende og fargerik, med noe for enhver smak!
Omtalt av Inger Marie Bærug

fredag 11. november 2022

Årbok for Steigen 2022

Barndomsminner og pågangsmot

Årbok for Steigen 2022 utmerker seg med en vakker og stilfull layout, samt mange bilder. I løpet av 112 sider presenteres 17 varierte emner og artikler. Boka starter med en 26 siders fargerik årskavalkade, som gir en fin oppsummering av folk og virke i Steigen de siste 12 månedene.

Resten av årboka er en overflod av interessante fortellinger fra gamle dager, fram til rundt 1970-tallet. Flere av disse er morsomme beretninger som øker lesegleden. Mens enkelte bidrag ville blitt bedre med en strammere redigering.

Egne barndomsminner er innholdet i flere artikler. Anmelderen humrer over Arne Hanssens Små historier gjennom store opplevelser. At Brennvika var «et ainna land», forstår vi fort når gutten på seks år prøver å imponere fine Oslodamer, en aktivitet karen fortsatte med som tenåring da han ønsket å innynde seg hos en «tilreisende godbit» ved hjelp av brylkremet hår og pop-singler på en batteri-platespiller.

Gjenkjennelig er også bygutten Rune Johansens anekdoter fra sin barndom på Engeløya og et persongalleri av originaler vi alle har møtt, om enn ikke med samme påkledning som dem Rune skriver om. Johansen klarer forresten i år å skrive om sine egne barndomsopplevelser i årbøkene fra både Steigen og Beiarn!

Mens de to førnevnte artiklene er kavalkader, gir Jan Andersen oss historien om å slenge seg som en Tarzan mellom småvokst bjørk og rogn. Det gikk som det måtte gå, blod, snørr og tåra – og såret måtte syes. Midt på 50-tallet var det ikke lett å få tak i verken legen eller helsesøstera når klokka bikket ni om kvelden. Morsomt skrevet, fortellinga må bare leses og nytes.

En godbit til glede for eldre og sikkert yngre steigværinger er et knippe fargefoto fra de første årene på 60-tallet. Erstatningslærer Asbjørn Thomassen tok bilder av hus og båter, vakker natur og 17. mai-leker. Dette er interessante tidsbilder i enhver årbok. 

Flere kvinner står sentralt i familie- og arbeidslivsfortellingene. Av de lengre artiklene vil jeg trekke fram Berit Woie Bergs slektshistorie Om gårdsdrift og entreprenørskap, pågangsmot og arbeidsinnsats på Nordskot. En grundig og solid fortelling som er godt dokumentert med bilder og kilder. Sjarmerende med «avdragene til apotekerbanken», som vel het Norges Hypotekbank og gav lån til landbruket. 

At landsens ungdom kunne ta utdannelse og bli noe stort, har skjedd til alle tider. I Årbok for Steigen skriver Liv og Terje Hopen meget godt og rørende om statsmeteorolog Elias Grytøyr (1903-1992) og hans kone Sigbjørg Edvardsson fra Bodin. Hennes far var forresten ordfører i Bodin. Det var ikke enkelt å studere før krigen, og ekteparet bodde lenge i hver sin landsdel. Jeg finner ingen egen artikkel om den banebrytende meteorologen på nettet eller i nasjonalbiblioteket. Denne viktige forskeren fra Steigen burde omtales i Store norske leksikon, i alle fall i Wikipedia.

Mange av artiklene omtaler levd liv satt inn i en samfunnsutvikling som gjør det mulig å forstå tida de levde i og de valgene folk gjorde. Eva-Ditte Donat skriver om Benjamin Sjønøst – fotograf fra Skjenaust i Steigen. Han var handikappet, låghalt og hadde dermed begrensede yrkesvalg. Benjamin valgte å livnære seg som fotograf, og utøvet sitt virke over store deler av landet nord for Dovre. Bildevalget er rikt og unikt og bringer fram en ukjent fotosamling for mange av oss.

Harriet Van Wijnen Hansen forteller historien om Snekker Hauman Andreas Alpøy på begynnelsen av 1900-tallet. En bra firesiders historie, men jeg savner redaksjonens språkrøkt i begge de to sistnevnte artiklene.

Glimrende fortellinger om interessante personer taper seg pga. språk, variabel korrektur og manglende faktasjekk. Et par artikler har unødvendig mye sitater fra kildene. Jeg synes det er bedre at teksten er forfatterens egne formuleringer, der viktige poeng er framhevet med sitater og gode poenger. Mange eldre kilder kan av og til oppfattes som språklig forvirrende. Et døme er bruken av de og di om hverandre i sitatene, og konsekvent bruk av svensk ø – ö.

Nytt i år er at alle bildetekster er skrevet med versaler, dvs. store bokstaver. Stilig er det ikke, og mye tekst med store bokstaver er vanskelig å lese for de fleste og særlig for svaksynte. Alle faginstanser frarår bruk av versaler, som for mange framstår som små firkanter på ei linje.

Mine merknader til tross, Årbok for Steigen 2022 er et godt produkt som vil glede målgruppen. Andre redaksjoner kan også få gode tips til sitt arbeid med å samle stoff og bilder. Jeg startet med å nevne den stilfulle layouten, her benyttes både for- og baksats i boka til gode illustrasjoner. Som utenbygds leser ønsker jeg meg at baksatsen heretter får et kart over Steigen. Ikke alle vet hvor langt det er å sykle fra Leines til Helnes.

Omtale ved Viggo Eide

Årbok for Steigen 2022
112 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgiver: Steigen historielag
Pris: kr 300,-

mandag 7. november 2022

Årbok for Beiarn 2022

 Fra Bolt til «Bonderøven»
 

Markedsdag anno 1853 på Beiarn bygdetun. Her kappes det i tautrekking. 
Foto: Bente Steen Johansen

Den 42. årboka for Beiarn er profesjonelt redigert med ingresser, kort omtale av forfattere, kildehenvisninger og rike illustrasjoner. Underveis er flere dikt fletta tematisk fint inn. Jeg omtaler her et utvalg av artiklene som speiler noe av mangfoldet. 

Portretter

Sussi, fotografert av Laila Gabrielsen

To av historielagets grunnleggere og årbokas mangeårige redaktører, Sussi Gabrielsen og Inge Strand, får velfortjent omtale. De har vært faste bidragsytere, også denne gang. Sussi Gabrielsen døde tidligere i år, og I.S. har skrevet minneord. Frigg Ottar Os’ portrett av nestor Inge Strand er interessant. Du får til og med vite hvorfor beiarværingen er nynorskmann.

En annen fin personskildring finner vi i Folket på fjellgården Nesli av Laila Gabrielsen. Her møter vi Ingvald, en musikalsk bonde og møbelsnekker kjent for sekskanta krakker med løvsagutskjæringer. En allsidig mann på 95, med jernhelse.

En må beundre Ho Eli: Et grepa kvinnfolk som dattera Wenche Høyforslett portretterer. Mora blei aleine med ansvar for gård og tre småjenter da mannen døde i 1975. Men Eli hadde pågangsmot og stor arbeidskapasitet.

Hvor skal veien gå?

Jeg vil framheve Inge Strands artikkel Beiarn kommunale arbeidslag for fjellovergang for ny kildebruk. 1959 valgte Beiarn kommunestyre fjellvei til Misvær som førsteprioritet. Strand viser hvordan kildematerialet fra Eleander Myrvoll, som nå er tilgjengelig, og tilgang til digitale søk i gamle aviser utfyller tidligere forklaringer.  

Fjellvei-tilhengernes offensive organisering var viktig for stemningsskiftet fra fjord- til fjellvei. Det kommunale arbeidslagets opprop fra 1957 og en underskriftskampanje tre år tidligere, med påfølgende avispolemikk, gjorde utslag.

Mangfoldige minner

Størst inntrykk på meg gjør fotograf Rune Johansens Gode barndomsminner fra 1960 og -70-tallet. Bodøgutten entra Dampen og kom seg til besteforeldrene på Solhaug så ofte han kunne. Han beskriver nøkternt, men levende ungenes aktiviteter, sommer og vinter. Bildene taler for seg. Min favoritt er det tidstypiske bildet av bestemora på 60-tallskjøkkenet, gårdens «kommandoplass». Det gode forholdet mellom barn og bestemor skildres nydelig der han sitter trygt bakpå sykkelen til og fra sommerfjøset.

Bestemor laget verdens beste brød, lefse, gomme og rabarbrasyltetøy. Kjøkkenet var også «kommandoplassen» på gården. Foto: Kjell Solhaug

I En vinterdag i 1907 har Anne Maren Wasmuth skrevet reelle personer og en virkelig hendelse inn i ei tidstypisk ramme. Jeg vil ikke røpe hva som skjedde, men bemerke at Wasmuths dramatiserte historie bringer oss nærmere hendelsen. Hun får også sagt mye om unger og gårdsarbeid.

Ingvald har snekkerboden full av krakker og stolert. Foto: Laila Gabrielsen
 
Harald Jentoft Strand har en fornøyelig fortelling med fine tegninger om en «campingtur» på 50-tallet. For oss sportsinteresserte er Men hoppskiene mine kom aldri til Planica en innertier.

Fortid og nåtid

Omslaget på årboka viser unger og voksne i tautrekking på markedsdagen i Beiarn i juni 2022. Skolen og barnehagen spilte ut ei tidsreise tilbake til 1853, da Beiarn blei egen kommune. I Beiarn anno 1853 forteller Anne Rita Nybostad om de ulike historiske aktivitetene i beste «learning by doing»-tradisjon. Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan ungene sjøl reflekterte over tidsreisa.

6. og 7. trinn bygde en kopi av Finnekapellet. Her representert ved en same, en arbeidskar i den tradisjonelle rødhua, en uheldig kar satt i gapestokk og prest. Foto: Bente Steen Johansen

En laftekasse på danskebåten knytter fortid, nåtid og framtid sammen. Marjastua blei frakta fra Moldjord til Århus, som ledd i et prosjekt om reversibel arkitektur som del av sirkulærøkonomien. Den gamle kafeen skulle videre til Kastaniegaarden, der tv-kjendis «Bonderøven» har laftekurs.

Marjastua på Arkitekthøgskolen i Århus. Foto: Janne Berntsen

Samiske tema og navnegransking

Jonas var Beiarns siste lokale reindriftssame. Han døde i 1946. Basert på et brev fra 1889, gir Åge Sevaldsen et fint bilde av deler av hans liv og virke. I tillegg leser vi om hva Jonas kan og skal ha gjort. Kunne han ganne?

Navneminner fra Beiarns samiske fortid, av samme forfatter, er et omfattende nybrottsarbeid i fem deler. Sevaldsen skriver denne gang om navn fra Beiarfjorden og fjellområdene rundt. Navnegransking er ingen eksakt vitenskap, det er legitimt med fortolkninger. Artikkelforfatteren er klar på at tilgjengelige kilder ofte ikke gir entydige svar.

Per Sperstads artikkel Den gamle Beiargården baserer seg delvis på Aslak Bolts jordebok fra 1430-åra. Selv om flere kilder også brukes i hans resonnement, forblir det ei gjetning at Findrepofyrde var et ad hoc-navn på Beiargården.

Hvor skal en årbokredaksjon legge lista for artikler som dels er bygd på teorier og antakelser? Jeg har ikke svaret, men refleksjon er viktig.

Et par innvendinger

Sagbruk på Birkeli omhandler et stort, pågående restaurerings- og byggearbeid. Forfatter Inge Lars Birkelis forhold til gården kunne med fordel vært klargjort fra starten: Er han oppvokst der? Når overtok han eiendommen?

Diktet Guardian av Oliver Berg Amundsen innleder årboka. Hvorfor er dette diktet plassert helt først, når det også er skrevet på engelsk?

Konklusjon

Helhetsinntrykket av årbok for Beiarn 2022 er godt. Utgava er gjennomarbeida, ryddig, stort sett godt skrevet og variert. Anbefales!

Omtale ved Inger Marie Bærug

Årbok for Beiarn 2022
128 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2022
Pris kr 300,-