Mora vårres - ho fru Gryt

Elsa Gryt som 21-åring. Bildet er tatt i Oslo på slutten av skoleåret på ungdomsskolen på Hurdal Verk i 1947-1948.

Mora vårres - ho fru Gryt

 Omtalt av Inger Bærug og Marit Helene Hernes. Bokmelderlauget

Eldrid Gryt er oppvokst i Skjerstad og har skrevet moras livsfortelling, ei rikt illustrert bok på nesten tre hundre sider i A-4-format. Forfatteren har en god penn, med fin flyt i framstillinga og interessante refleksjoner underveis. Elsa Helene Gryt (1926-2000) likte seg best i bakgrunnen, og ungene ante kanskje at hun ikke hadde ønska å få ei bok om seg. Muligens ville hun ment at flere av de mange og lange sitatene fra brev som hun og andre i familien skreiv til hverandre, og som gjengis i Mora vårres, burde fått ligge urørt. I tillegg til den store brevsamlinga er Eldrids personlige notater, søskensamtaler og notater fra Elsas reiser på eldre dager kilder for boka. Den er kronologisk framstilt, med tre hoveddeler: Livet før ektemannen Morten (1926-43), livet med Morten (1943-65) og livet etter Mortens død (1965-2000).

Bading heime i Brønnøya i Helligvær midt på 1940-tallet. Vi ser fra venstre mammas tante Helga, tremenning Astrid fra Vetterøya – medelev på Hurdal Verk, broren Arne og Elsa.

Elsa kom fra Brønnøya i Helligvær. Mora døde av tuberkulose da Elsa var fem år, og jenta vokste opp hos familie. Vi skjønner at hun lærte tidlig at livet ikke er en lek. Hun var vitebegjærlig og pliktoppfyllende, oppdratt i indremisjonsmiljø og måtte bli igjen på øya mens andre ungdommer dro ut. Men det kom noe godt ut av det: Som 17-åring møtte Elsa sin livs kjærlighet, Morten, tre år eldre og oppvokst på ei anna øy i været, Grytøy. Nå skola han på Sørvær og var aktiv i ei frilynt ungdomsgruppe. Det var mange og vanskelige diskusjoner om tvil og tro hos det forelska paret, men vi kan vel konkludere med at kjærligheten og Elsa vant; Morten blei kristen og de to planla ei framtid sammen.

Mamma og pappa forlovet seg på Landego 6.mai 1945. Dagen etter fikk de i lag med mange andre reise til Bodø for å feire freden! Tyskland hadde kapitulert den kvelden, men offisielt markeres frigjøringsdagen 8.mai.  

Familiens flotte Opel Rekord 1960-modell utafor Klokkergården sommeren 1961. I et brev skildrer pappa et biluhell vi hadde da vi nesten var heimkommet fra Alnesturen. Agnar og Eldrid ble befalt å stille oss opp for å skjule bulken!

Det blei giftemål i 1949, og i løpet av drøyt seks år fødte Elsa fem barn, Randolv, Gjermund, tvillingene Eldrid og Halvard og Agnar. Småbarnsfamilien flytta flere ganger, blant annet til Oslo, der Morten fullførte lærerskolen. I 1956 slo familien seg permanent ned på Skjerstad, først i Klokkergården, så i nybygd hus, Grytbo. Morten jobba som lærer, seinere skoleinspektør. Han var aktiv i lokalmiljøet, klokker i kirka og bidro hjemme med fem svært aktive unger pluss sauer, gris, kalv og høns. Elsa var husmor og familiens nav. Det virker som dagene og åra fløy for fembarnsmora; det var sying, strikking, matauk og kristelig- og annet foreningsliv (med selvsydd «foreningskjole»!). 

I vår barndom ble St. Hans på Skjerstad feira på Heia, her i 1961. Den dagen fikk vi lov til noe så sjeldent som å kjøpe oss ei lita brusflaske og en kjekspakke – fritt valgt - stor fryd!  Forfatterens valg: Eventyrbrus og Gjendekjeks

Elsa hadde sterke meninger og meningers mot, og satt en periode i kommunestyret. I lokalmiljøet var «ho fru Gryt» sikkert respektert. Å være lærerkone innebar i seg sjøl en viss sosial status, og Elsa satt ikke på stas! Å rusle i fjæra eller se sport på fjernsyn gav kjærkomne friminutt; det kunne være fotball på løkka eller skiskyting på tv. Også etter at Elsa måtte opereres for tuberkulose og var på sanatorium, virker det som livet kom i normal gjenge for den sporty og kristent engasjerte familien. Men Elsa sleit med eneansvaret når Morten var på tjenestereiser. Hun følte seg utrygg og var bekymra. Vi kommer sjelden helt inn på henne. Elsas dypere tanker var vel forbeholdt ektemannen, gode venninner, huslegen og Gud? I brevene til svigerforeldrene blir det mest om hverdagslige gjøremål, unger, klær og gaver. Som kvinner av i dag kan vi lure på om ressurssterke Elsa var fornøyd med sitt oppofrende liv, eller om hun lengta etter å ta utdanning, å «realisere seg sjøl»?

  

 Familiebilde. I mars 1961 fikk vi endelig, etter flere utsettelser, tatt det eneste familiebildet vi har av oss alle sju. Bildet ble tatt hos fotograf Johnson & Sotberg i Bodø.

I 1962 ramma tragedien: Ektemannen Morten døde uventa, 42 år gammel. Han hadde nettopp starta bygginga av Grytbo. Krisa var så stor at Elsa, 39 år gammel, hadde mest lyst til å følge mannen sin i grava. Eldrid beskriver hennes mismot og en «defensiv pessimisme». Men for ungenes skyld måtte hun bite tennene sammen. Først da barnebarna kom mange år seinere, sa hun at «isen inni meg smelta».

Som enke var Elsa bra stilt økonomisk. Hun var pris- og kvalitetsbevisst, men kunne skeie ut med dattera på kafé i Bodø og unne seg sjøl og andre fine ting. Vi leser at «et par nydelige crepestrømper» fra svigermora var kjærkomne. Elsa konsentrerte seg om ungene og deres behov, og alle fem skikka seg vel. Hun tok sertifikat, og fikk seinere jobb i eldreomsorgen, der hun stortrivdes. De siste leveåra blei vanskelige, siden hun blei ramma av demens. Eldrid skriver åpent om moras sykdom, og har interessante refleksjoner. Den konkrete beskrivelsen av Elsas sykdomsforløp oppleves veldig privat og burde kanskje ha vært forbeholdt den nærmeste familien.

 

Ute på hytta. Mamma med oppvasken ved Langvatnet på tidlig 1990-tallet. Familiens enkle hytte lå oppe på Skjerstadfjellet – et ynda turmål for henne. 

Målgruppa for Mora vårres er Elsas etterkommere. De fem søsknene ville at barnebarna og øvrige familie skal bli kjent med henne og hennes livsløp. Eldrid løfter derfor mora fram fra historias glemsel selv om hovedpersonen kanskje ikke ville bifalt det. Boka blir en hyllest til ei verdsatt mor.

 

Søskenflokken i 1996. Bildet er tatt i Rensåsparken, dagen etter at vi skulle ha feira mammas 70-årsdag. Fordi hun fikk et lite slag to dager før selskapet, måtte hun til behandling på sykehuset. Dermed samla vi storfamilien til feiring i Bodø.

Av forordet går det fram at boka forhåpentligvis også kan være av allmenn interesse. Det kan vi svare bekreftende på: Gjennom å følge Elsa og hennes familie i stort og smått får vi interessante glimt inn i hverdagsliv, oppvekst og levekår fra 1950-tallet og framover. For folk fra Helligvær og Skjerstad byr boka på interessant lokalhistorie. Den kan også brukes som kilde for elever i skolen, for å sammenlikne tida før og nå på ulike områder. Det vil kreve forarbeid og tilrettelegging, for Mora vårres er ei stor og tung bok i dobbelt forstand, uten mye luft mellom linjene eller tematisk inndeling.

Elsa som person og livsløpet hennes gjør inntrykk på oss moderne tobarnsmødre. Tenk bare: Fem unger på seks år, uten vaskemaskin!

Storfamilien Gryt på Graddholmen i juli 2020 i anledning Randolvs 70-årsdag. Etterkommerne til Elsa er 18 barnebarn og 42 oldebarn til nå. De aller fleste av ætlingene er til stede her.

Mora vårres - Elsa Helene Gryt - 1926-2000
Av Eldrid Gryt
Utgitt av Osberget AS , 2024
296 sider