søndag 15. april 2012

Sørfold 2011

Gammelt og nytt preger denne årboka i skjønn forening. Og for å starte med det siste; boka avsluttes med en 13 siders årskavalkade i farger, en ok avrunding også på årboka. I tillegg inneholder Sørfold 2011 sju artikler om året som gikk, men heldigvis med en historisk vinkling. Vi får jubileet for 250 års kirke på Rørstad, flytting av et gammelt gårdsanlegg, kystled og postled, kombinert med lokale arrangementer. Til sammen 23 sider gjort på en elegant måte, gammel lokalhistorie i dagens samfunn.

Tre artikler omhandler emigrasjon til Amerika, det gikk godt for driftige foldværinger ”over there”. Både her, og i artikler om folk i bygda, er det en god del slektshistorie som interesserer leserne. I samme gate er også Marie Zakariassens en-sider om Navns nevnelse, om hvordan navn ble utlagt i dialekta, knyttet opp til farsnavn, stedsnavn eller skavank, samt rein forvrengning av typene Nikolone – Nekkoline, Pål – Pálj (tjukk lj).

Sørfold Lokalhistorielag har hatt kvinnelig leder i 30 (?) år. Dette avspeiles på forbilledlig vis i ei god årbok med mye kvinneperspektiv. Andre årbøker kan godt kopiere ideen denne boka: å presentere lokale sydamer som klipte, tråklet, sydde og tilpasset både nye og omsydde klær til familie, slekt og folk i bygda. Hele 17 korte, men informative biografier av kvinner som gikk fra håndsymaskinen via tråmaskinen til den elektriske varianten de tok i bruk etter 1955, da de fikk strøm fram til husan. ”Sydamene” er bokas lengste artikkel og har interesse langt utenfor kommunegrensene.

Mellom artiklene er det mange gode småstubber, bilder og notiser. Før nevnte Marie Z. har også ei side med gamle ord og uttrykk. Frodige språkblomster som tidligere var i bruk i hele Salten. Hva med: ”Då stormen reiv ne naust gjækk da tell dundas mæ båtan og heile sulamitten”.

Konklusjonen er at lokalhistorielaget igjen har laget ei solid årbok, vel verdt å lese.

Omtale av Viggo Eide
Sørfold 2011
112 sider, innbundet 26 * 19 cm
Utgiver: Sørfold Lokalhistorielag 2011

søndag 4. mars 2012

Fauskeboka 2011

Fauskerevyen ville vært en dekkende tittel på denne tynne boka med stort og smått fra året som gikk. Hele 55 sider med aktuelle hendelser, personer og aktiviteter. Fra tunnelåpning og kommunevalgresultatet til Fauskeværinger som har gjort noe stort eller spesielt i fjoråret. Alle tre ordførerne som kommunen hadde i fjor er sjølvsagt med.

Artiklene er så gjennomillustrert at antall sider ikke sier noe om lengden på teksten. Til sammen er det knapt 25 sider som kan fenge oss som ikke bodde i Fauske i 2011. Den unge reindriftssamen Mats Pavall er portrettert på fire korte, men interessante sider, og er faktisk åpningsartikkelen i Fauskeboka. Det samiske innslaget kunne godt vært mer utdypet.

I andre halvdel av boka er det samlet noen historiske artikler, hvorav Cato A. Hultmann igjen imponerer med et varmt portrett av jernbanemannen Magne Mælen (1915-2011) som han rakk å intervjue før
Mælen gikk ut av tiden. Mælen fulgte jernbaneutbygginga nordover fra Mosjøen i 1941 til Fauske 1958, Bodø 1961 og deretter fortsatt i NSB-systemet. Nordlandsbanen er en viktig transportåre og utbygginga vi får lese om her er av stor interesse også utenfor Fauske. Hultmanns artikkel er dessuten den med mest tekst i boka.

Bjørn Erik Stemland har to gode barndomserindringer, hvorav en kort sak omtaler badedagen på Hagenes hver fjortende dag på 40 og 50-tallet. En tid da mange ikke hadde eget bad med dusj eller badekar. En fin skildring.


Den historiske artikkelen som kunne interessert flest lesere er dessverre ikke god nok. Leivsetmannen – Johannes Bratteng, død 1967 – var Nordlands mest kjente hebreder i sin tid. Like kjent som Marcello Haugen på Lillehammer og Snåsakaillen i dag. Her får vi et par gode historier, men det er så mye interessant å ta tak i at jeg likevel er skuffet over resultatet.

Johannes Bratteng var en stor og kraftig, lutrygget kar med et skarpt blikk og ”øyne som kunne se tvers igjennom en”. Han stilte blod (stoppet blødninger), helbredet sjuke og krøplinger, han hjalp både besøkende og folk over telefonen. Joralf Gjerstad fra Snåsa møtte faktisk Bratteng to ganger, men ikke for å få hjelp. Første gang var ca 1962-63 da Gjerstad og kona hadde fått en gratistur med Nordlandsbanen. Gjerstads skulle da besøke en annen familie på Leivset, men ville se til Bratteng samtidig. Da de kom til Brattenggården var det lang kø av folk som skulle ha hjelp. Kona ville snu, de hadde jo ikke noe ærend til Bratteng. Mens de sto der kom Leivsetmannen ut, ”gikk forbi hele køen, peivet fram Joralf Gjerstad” og ba ham inn. ”Du har evner du, og dem må du aldri slutte å bruke. Du må bare fortsette” sa Johannes Bratteng til Snåsakaillen.

Leivsetmannen – Johannes Bratteng – burde vært interessant for en faghistoriker.

Årets Fauskebok er en lettvekter blant årbøkene og fokuserer mest på sin samtid. Jeg håper de innfødte har glede av å lese boka, men ikke for raskt. Det tar knapt en time. Ta et hovedkapittel pr uke.
 
Omtalt av Viggo Eide
Fauskeboka 2011
80 sider, innbundet 26 * 19 cm
Utgiver: Fauske kommune 2011

søndag 26. februar 2012

Saltdalsboka 2011


Saltdal kommune har med 2011-utgaven laget ei god årbok. Umiddelbart virker stoffet noe sprikende, men helhetsinntrykket er godt. Artiklene er variert, bilder og illustrasjoner er gode. De ca 10-15 sidene med ”året som gikk”-stoff er illustrert med fargebilder. Øvrige artikler en god blanding av fargefotos og sort/hvitt.

Med hele 31 artikler kan jeg ikke omtale alle. En del av dem kommer innom, ja la oss kalle det ”kommunalhistorien”, eller offentlig forvaltning. Spennet går fra Den første vegen fra Saksenvik og Botn til Rognan som viser at kommunikasjonene både var viktige, men ikke minst vanskelig store deler av året. Tidsmessig omtaler en åra 1906-1910, men historien avsluttes ikke før tyskernes blodveianlegg under krigen. En epoke som faller utenom denne gangen.
Mange kommuner fikk herreds- og rådhus på 1950-tallet. Saltdalsboka omtaler denne viktige milepælen. I samme kategori er et godt skrevet portrett av Harald Bakke, skolemann og musiker.

Krigshistoriske tema finner leseren flere av, om gutters lek med våpen i Farlig lek – skal vi skyte ned det tyske flyet?, om kjøp av en lastebil og om innsamling til presten som ikke ville virke under nazistyret. Ikke mange sidene, men gode tidsbilder.

Saltdal markerte i 2011 hundreårsdagen etter Ulykka i Saltdalselva 8. juli 1911, da hele 14 personer omkom i ei vasstor elv på vei til marked og konfirmasjon på Rognan. En stor tragedie der vi både får lese historien om båtforliset og se bilder fra markeringen.

Lødige betraktninger får leseren servert om 30 års værobservasjoner på Borkamo i Øvre Saltdal. – Driften av målestasjonen ble etter hvert en livsstil, sier Jan Borkamo, som leste av instrumenthytta kl 7, 13 og 19 hver eneste dag året rund. Tørt klima, varme sommerdager og lite regn har satt Saltdal på Norgeskartet, i alle fall værkartet. Årsakene ligger i de spesielle fjellforholdene rundt bygda, som gjør at det kun kommer nedbør fra nordvest. Nordvest er en vindretning som opptrer forholdsvis sjelden i Nordland. Artikkelens lette blanding av populærvitenskap med lokal tilknytning gjør den meget leseverdig.


Saltdalsbokas viktigste artikkel er også den lengste. Hele 12 sider forteller om To kvernsteinsbrudd fra vikingtid og middelalder. Bjørg Hebba Helberg fra Tromsø Museum har en faglig god og lettlest artikkel om de mange kvernsteinsbruddene i nordre Saltdal, øst for fjorden og dagens E-6. Bruddene i granatglimmerskiferen i Saksenvik og Setså hadde ulike hoggeteknikker og vi får et godt inntrykk av industriell næring i tidlig tid. 

Artikkelen er viktig i et nordnorsk perspektiv fordi kvernsteinproduksjonen både var langvarig og omfattende. Langt flere steiner ble tatt ut enn de lokale behovene tilsa. Dermed er det klart at steinene ble solgt ut av distriktet, til Sør-Norge og sannsynligvis havnet mange kvernsteiner i utlandet. Fra de rundt 60 bruddene i Saltdal har det i en periode på 500-800 år blitt tatt ut ”rundt tretti tusen stein i løpet av produksjonsperioden.” Dermed er det ikke bare tørrfisk, skinn og huder som håløygene dro med på handelsreiser i vikingtid og middelalder.

Boka anbefales, den favner vidt.

Omtale ved Viggo Eide
Saltdalsboka 2011
112 sider, innbundet 26 * 19 cm
Utgiver: Saltdal kommune 2011
http://www.saltdal.kommune.no/prisliste.html

søndag 22. januar 2012

Minner fra Averøya – år 2011

Averøy historielag har utgitt sitt tolvte hefte. Denne utgaven skuffer litt. Om det er mangel på stoff eller mangel på tid vites ikke. Forsida viser husene på Røeggen i Sveggen for 100 år siden. Dette fiskeværet er omtalt i en 25 siders artikkel med mange opplysninger, historier, protokoller, brev, avsnitt og faksimiler. Det er en slags kildesamling som presenteres. Her ønsker jeg heller en rød tråd med en forfatters egne ord. Illustrasjonene er mange, både faksimiler og fotos. Felles for disse og de fleste illustrasjoner i heftet er at de framstår som uklare. Er det dårlig trykk eller manglende fokus?

Kvinnene formet Averøy skriver kommunens første kvinnelige ordfører i sin hilsning. Hun oppfordrer historielaget til ”å hedre de sterke kvinnene” som skapte dette kystsamfunnet. Ann-Kristin Sørvik blir ikke hørt i 2011. Hun er eneste kvinne som har et innlegg, og noe kvinneperspektiv er ikke framtredende i hefte tolv.

Ungdommen er derimot med. Johannes Johnsen Ormset skriver ti sider om familiefirmaet Edward Johnsen AS fra 1890-1998, samt fra sin egen arbeidsuke der. Prosjektoppgaven er faktisk godt skrevet av en ung mann.

Nyttårsorkanen 1991/92 for tjue år sider er referert av Jakob Arne Dahlen, som dessuten er redaksjonskomiteen for heftet. Notatene er festet til papir vel ei uke etter uværet i 1992 og bærer preg av telegramstil. Navn er sjelden skrevet fullt ut – for det meste kun fornavn. Denne femsiders artikkelen burde vært totalt nyskrevet med bedre tekst, mer flyt og identifisering av personer og steder.

Minner fra Averøya 2011 har en god artikkel med et tema av brei interesse. Den lange reisen av Jostein Seljehaug omtaler noe så sjeldent som en families flukt med fiskeskøyte til Amerika i juni 1940. Ottar Nøvik var før krigen skipper på sin egen skøyte - MK Kaare - og ble i aprildagene beordret av norske myndigheter til å frakte personer og krigsmateriell nordover langs kysten. Etter kapitulasjonen hørte skipperen at han ville bli skutt dersom tyskerne fant ham. Dermed dro han og hele familien, til sammen 23 personer, via Færøyene til New Foundland.
 

Etter en vinter på østkysten av Canada bestemmer de se for å gå til de rike fiskefeltene på vestkysten, via Panamakanalen. En reise på elleve måneder og 25.000 km avsluttes i april 1941 i Vancouver, hvor familien bosetter seg og bli værende - også etter krigens slutt. Det finnes sikkert flere slike historier, men de er sjelden kost i norske årbøker. En feil har dessverre denne artikkelen. De allierte styrkene forlot Nord-Norge i juni 1940 pga Tysklands angrep på Frankrike. Ikke pga Italias inntreden i krigen 10. juni 1949, tilfeldigvis samme dato som "MK Kaare" la i veg til New Foundland.

Averøy historielag har arbeidet mye med bind 5 av bygdeboka i år. Årets årbokhefte har muligens blitt preget av det. Heftet har 64 sider og kan bestilles hos borgvar[at]hotmail.com. Kr 100 + porto.

Omtale ved Viggo Eide