Meløy – Den stille fjerding 2021

Meløyboka – vakker og kontroversiell

Omslaget viser Hornneset i oktobersol og er tatt av Dagfinn Kolberg

 

Omtalt av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Meløy Historielag har levert den 37. utgåva av «Meløy Den stille fjerding». Som vanleg er boka lekkert utforma utan for tettpakka sider og med store, flotte bilete. Vi ser at redaktør Dagfinn Kolberg er fotograf. Årboka fyller 128 sider og er kan hende den i Salten som ligg nærast det klassiske årbokpreget med relativt lange tekstar om fortidige forhold. Boka er òg prega av at Meløy har lange tradisjonar med fiskeri, mens den rike industritradisjonen i Meløy i mindre grad er synleg. Halvparten av artiklane er skrivne av kvinner, men innhaldet er likevel dominert av menns verd.

Foreiningslivet er fyldig omtalt i årets bok. Seks artiklar fortel om politiske og religiøse rørsler, fråhaldssak og skyttarvesen. Somme av dei nøyer seg helst med å fortelje om det ytre ved laget eller foreininga; det gjeld Roy Nystads «Glimt fra avholdsarbeidet», som er nettopp det, og Erling Nystads forteljing om fråhaldshytta «Heimtun», som hovudsakleg handlar om planar for hytta og skadeoppgjer etter den tyske okkupasjonen av hytta. Kva hytta vart brukt til og om ho vart viktig for lagsarbeidet, får vi vite lite om.

Det blir mykje det same når Trygve Åsvang skriv om Halsa skytterlag 1945–60. Det blir høgtlesing frå møteprotokollen, og vi får vite meir om kassebeholdninga enn om aktivitet og prestasjonar på skytebanen.

Unni Torsvik skriv om Spilderens Socialdemokratiske Forening, som vart stifta i 1909 og har etterlate seg ein forhandlingsprotokoll for dei første par åra, i form av ei attbrukt kladdebok. Redaksjonen finn det like godt å referere heile protokollen …

Meir på heimebane verkar Torsvik å vere når ho skriv om Ten sing-arbeidet i Meløy. Ørnes var først ute med ten sing-kor i Nord-Norge, og Torsvik fortel levande om aktiviteten, om «stå-påarar» og om gleda og samhaldet rundt den kristne bodskapen i eit nytt og friskt uttrykk.

Lisa Kildal skriv om ei misjonsforeining på Mesøya. Ho har få kjelder, men evnar å skape ein tråd av kontinuitet i teksten med ei te-mjølkmugge, som vart utlodda på eit misjonsmøte i 1931 og framleis finst hos oldebarnet til vinnaren. 

 

Meløy har ry som ein framståande fiskerikommune. Fiskarar herfrå var med då den teknologiske utviklinga av snurpefisket skaut fart. Biletet er frå ein artikkel i årboka om snurparen «Gerd Anna», skriven av Lisa Kildal. Det er truleg frå 1955 under storsildfisket på Vestlandet då det vart gjort mange gode varp. Fotoutlån: Willy Kildal. 

 

Lisa Kildal er ein flittig skribent med fem bidrag til boka. Ho skriv godt om mange ulike tema, og i eit prisverdig oversyn bak i boka om bidragsytarane finn vi at ho har bakgrunn som journalist. Eg vel meg artikkelen om BIN, Bulder i Natten, Meløys svar på The Shadows. Plottet er då BIN i 1969 skulle delta på ein talentkonkurranse på Gravdal i Lofoten, med dei hinder og plager dåtidas kommunikasjonar kunne by på. Kva som hende og korleis det gjekk i konkurransen? Svaret finn du i boka. 

 

Meløyboka er flink med å finne gode illustrasjonar. Denne plakaten fortel mykje som eit foto ikkje evnar. Foto: Dagfinn Kolberg

 

Hallvard Kristensen skriv om tre medlemer av Nasjonal Samling som vart internerte etter at leiaren deira, Vidkun Quisling, gjorde statskupp 9.4.1940. Dei vart brakt til Bodø og fengsla der, men vart sleppte fri då Bodø vart bomba 27.5. Ferda deira attende til Vassdalsvik er dramatisk, og så langt er dette verdt å lese. Men vi anar eit underliggjande motiv om å rehabilitere dei berørte; tittelen «Overgrep av norske myndigheter …» og omtalen av rettsoppgjeret etter krigen i hermeteikn seier det meste. Forfattaren hevdar òg at dei tre vart arrestert «uten lov og dom». Det er heilt greitt å kritisere rettsoppgjeret, men då må premissa vere klåre. Kristensen skriv ingen ting om stoda våren 1940 der våre område var under lovleg styre i nesten to månader etter 9. april, og der styresmaktene måtte vurdere om Quislings medløparar lokalt var ein tryggingsrisiko. Dermed er vi lesarar ute av stand til å bedømme påstandane, og det heile framstår propagandistisk. Kan hende har Kristensen rett i at interneringa var unødvendig. Svaret på det får vi ikkje gjennom slike tendensiøse innlegg som dette. Her manglar redaksjonelt grep.

Anne-Rita Kolberg skriv om Skihytta i Glomfjord med bakgrunn i at hytta fekk innpass i TV3s «Eventyrlig oppussing» i 2021. Kolberg går attende til starten i 1922 og gir oss eit riss av hytta si historie. Best er ho når ho fortel om eigne opplevingar frå livet på hytta, både som gjest og ung «servitør», følgd opp med flotte foto av hytteliv før i tida. 

Rekvisittar kan vere gode tidsbilete. 

Desse er frå artikkelen om Skihytta. 

Foto: Dagfinn Kolberg.

 

 

Den beste leseopplevinga gir Finn H. Andreassen denne meldaren. Han skildrar ho «Frida i Hatten» på ein rørande måte. Med ståstad framfor ei gravstøtte sist sommar og sittestad på barndommens bibliotek teiknar han eit vakkert bilete av ei lita kvinne med stor interesse for litteratur, og med grenselaus omsorg for eigen familie og nabolaget.

Årets bok skårar høgt på layout og biletbruk, medan tekstredaksjonen har mykje å gå på. Lange sitat og faktaoppramsing skjerpar ikkje leselysten, og inntrykket mitt er at mange tekstar er publisert kritikklaust utan dialog mellom skribent og redaktør. Av føreordet kan vi ane at Dagfinn Kolberg er eineredaksjon, og det er forståeleg om ikkje alle redaksjonelle krav kan bli dekt. Det bør utgjevaren gjere noko med.

Til slutt i boka er det ein biletkavalkade om Meløy som nasjonalparkkommune. Dette biletet av reinsamling ved Storglomvtnet er tatt av Dagfinn Kolberg. 

Meløy – Den stille fjerding 

Årbok nr. 37
128 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgivar: Meløy historielag
Pris: kr 300,-

 

Etterpå - Dikt og historier

Omtalet av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

 

Mary Helene Bjørnstad var ei skrivende kvinne. Født i 1926 og oppvokst i Beiarn, etter hvert bosatt i Bodø med mann og fire døtre. I voksen alder begynte hun å skrive ned tekster og dikt om det som engasjerte henne. Samtidshendelser ble kommentert, historiske fortellinger ble formidlet. Temaene sirkler om folk og natur, sorger og gleder.

I 2020 utga hennes døtre en liten samling av tekster på eget forlag. Etterpå Dikt og historier er ei lun og ettertenksom bok med tekster fra en tredveårsperiode fram mot 2000-tallet. Materialet er tidligere publisert både i Bodø- og Oslo-aviser, litterære magasiner og ikke minst i Årbok for Beiarn.

To tredeler av de 116 sidene inneholder vel 40 dikt. Bjørnstads poesi er fint formulert. Verselinjene har god rytmikk, de er godt bearbeidet og temaene kretser om mennesker og natur. Mange dikt er morsomme, Bjørnstads innfall engasjerer leseren på en fin måte. 

 

Fabel beskriver en situasjon vi kjenner igjen, diktet starter slik:

Han Syt og han Sur og han Plage
De møttes kvar mårra til klage.
Der peip de i kor
en begredelig sang
om verda som går
mot sin undergang.

Mange dikt omhandler kjærlighet. Forfatteren formidler lengsel og begjær, ofte med en bittersøt undertone. Slik som i diktet Gammelkjæresten:

Glunten min!
Eg så han i vår.
Vi snakka i lag om
at tia ho går,
om vere, og ongan,
og teng så va hent.
Men ikkje om da så vi tenkt. 

 

Glunten min!
Du va jusså før.
Men engång i tia
vi stengt att ei dørr.
No sto du og heldt om  

ei bjørk attme veien.
Men ikkje om da så du tenkt. 

Gammelkjæresten og bjørka?

Det samme temaet gjentas, bl.a. i diktet Mellom linjer om et brev hun (?) har fått. Diktene er både på dialekt og bokmål, jeg antar at dialektbruken økte med årene, slik som i samfunnet hun levde i. Bjørnstad bruker gjerne religiøse ord og uttrykk i litterære vendinger, men hun framstår med en klar ikke-religiøs holdning til livet. Det er mye livsvisdom i hennes dikt.

Beiarn kirke, foto Judith Fure.

 

Innimellom diktene kommer 10-12 fortellinger, stort sett fra Beiarn. Jeg liker best hennes egenopplevde historier, de gir gode øyeblikksbilder av levd liv. Ledertypen handler om personlighetene i saueflokken, en studie i psykologi og om valg av bjellesau. Van(n)vittig morsom er fortellinga om Den modige katta som ble forvist til Storøyra av Marys storebrødre, for at katta skulle lære seg å «ti still». Jeg røper ikke poenget, den må leses. Elva, Mannen og hesten, Kommag-an og Hyttetur er også egne opplevelser.

Bjørnstad har med tre fortellinger som jeg oppfatter som vandrehistorier. De lokaliseres til bygda og lokale personer, men er i bunnen sagn som finnes overalt, både i Norge og andre land. De er gjerne svært dramatiske som i fortellinga om Liket og gjenfortellinga Bryllupet som er delt i hennes familie i flere generasjoner.

Mannen fra Elsass presenteres med sterk lokal tilknytning, årstall, stedsnavn, hendelser og etterkommere. Andres Adelaine skulle ha etterlatt seg et blått glasskrus i Beiarn, men har han egentlig eksistert?

I årbok for Beiarn 2014 står det to artikler om den mytiske hugenotten som kom til bygda fra Tyskland rundt 1630. Historiker Helge Vold tviler, for og imot, kanskje kan en finne svaret ved nitide søk i vanskelig tilgjengelige arkiver? Bygdebokforfatter Øystein Ringaker gir en grundig oversikt over gårder og slekter, og finner at det blå glasset muligens en gang i tiden ble brakt til Beiarn av Petter Kjeding som bodde på Kvæl i 1660. Ringaker mener også at graving i støvete dokumenter kan avsløre historiens opphav, eller undergrave en langvarig familietradisjon.

Et morsomt lokalt ord er Klønabben. Innomhus, ved døra og i passende rygghøyde sto det ut ei trepinne på 10-15 cm og ca. 3 cm diameter. Marys bestemor var opphavet til ordet. Klønabb er ikke søkbart verken på internett eller i Nasjonalbibliotekets samlinger. Ordet må være særegent for bygda, eller lokalt i familien. Endinga -nabb kommer av ordet nebb og tolkes etymologisk som en nese eller et utstikkende objekt.

Den siste historien er ei kriminalfortelling fra Bodø. Den ytre rammen er kjærlighet, utroskap og handlekraft. Dersom det en gang blir funnet et kvinnelik under Telegrafhytta i Den Stille Dal, ja da er nok historien sann. Den som graver får se. 

Høgtinden, foto Hilde Fure

 

Boka avsluttes med diktet Etterpå. 

 

Skriv ingen nekrolog

Jeg var en ussel liten snog

i livets skog

 

Syng ingen dum koral

Syng Yesterday ved solefall

og legg kabal

 

Og ingen klokkeklang!

Jeg likte ikke ding og dang

men fuglesang

 

Plant ikke på min grav!

jeg ser den helst med gress og lav

og helt glemt av

 

 

Mary Helene Bjørnstad døde 20. april i år. Hun blir nok ikke glemt, hennes dikt og historier er vel verdt å lese.

Vakkert fra Steigen - årbok 2021

Omslaget til Årboka er også i år eit kunstverk av Hugo Aasjord, denne gongen årets sagaspelplakat. Foto: Marit Schrøder Elvik

 

Omtalt av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Årbok for Steigen er nestor i årbokfamilien i Salten. Årets bok er nr. 46 i ubroten rekke, alle utgitt av Steigen historielag. Redaktør i år er Inge J. Albrigtsen. Boka har 104 sider, og kunstnaren Hugo Aasjords vakre sagaspelplakat prydar det laminerte omslaget; eit skikkeleg blikkfang. Årboka har ei markert todeling; dei første 33 sidene er omtale av viktige hendingar i kommunen det siste året, og resten av boka er fylt med meir tradisjonelt årbokstoff.

 

  Ein fiks detalj er å illustrere innhaldsoversynet.

Den innleiande kavalkaden imponerer både som formidlar av det høge aktivitetsnivået i næringsliv og kulturliv i Steigen, og at han med kortfatta ordbruk og illustrasjonar informerer godt. At steigværingen er nærverande, får vi òg stadfesta når ei pridemarkering samlar 200 deltakarar – og at to steigværingar har mottatt Kongens fortjenstmedalje på eitt år, må vere godt over middel. Gjennom fleire innslag får vi inntrykk frå eit variert næringsliv i kommunen, der ikkje minst unge forretningsfolk tykkjest få det til. Eit aktivt historielag har reist minnesmerke over samekona Anna i Makkvatnet, og Langsteinen, bautasteinen som vart skamfert i 2014, er restaurert og avdukinga er sjølvsagt omtalt. Bjørn Erik Stemlands prolog ved avdukinga dannar en fin overgang til neste avdeling. Her følgjer 13 velskrivne artiklar med vekslande tema.

Langsteinen vart atterreist 27. august 2021, og Årboka var der.  

Foto: Bjørn Erik Stemland

Mellom dei har eg henta eit utval eg meiner speglar heilskapen. Lars Sandbak skriv om folk som flyttar inn og ut av Folda; om dølar og ranværingar som kom, om etterkomarane sitt liv i Folda og om somme som reiste vidare til Amerika. Sandbak skriv godt, men han får etter kvart eit stort persongalleri å halde styr på. Innvigde lesarar har visseleg stor nytte av beretninga, men denne lesaren – og truleg mange med meg – ramlar raskt av lasset. Stoffet er interessant, men framstillinga blir for summarisk og springande. Det kunne etter mitt skjønn ha vore delt opp i fleire artiklar med større innleving i kvar av dei omtalte fasane.

Andor Normann skriv varmt om venen Rolf Jensen. Rolf vart fødd under dramatiske omstende i Kirkenes sommaren 1944. Faren var tysk soldat, og det gjorde ikkje livet lettare for unge Rolf og mora Jenny. Rolf kom til Folda og til oppofrande fosterforeldre, og fekk eit godt liv. Normann skildrar venen på en verdig måte, og vi møter eit mangesidig menneske, ein pelementmakar i Normanns ordbruk. Det er likevel noko uforløyst i teksten. Når Rolfs bakgrunn blir så nøye gjort greie for, ville det gitt forteljinga ein ekstra dimensjon om Rolfs tankar og røynsler om barndom og opphav hadde kome fram. For eg reknar med at dei to gode venene snakka om det i sine mange stunder saman.

Rolf Jensen saman med mor, far og bestemor i Kirkenes. Ukjend fotograf.

Sidsel Bakkes beretning om ei kiste på vandring er spennande lesing. Bakkes kartlegging av ferda blir hjelpt av nokre dokument i kistelokket, mellom anna nokre brev frå mor til son på 1780-tallet. Med desse og andre kjelder, og litt spekulering, fortel Bakke ei truverdig historie om kistas ferd gjennom tid og rom til ho hamna nørdst på Engeløya. Undervegs får vi spennande og gripande skildringar om folk kista har møtt på turen, og flotte foto hjelper oss med det visuelle inntrykket.

Oskar Kristiansen har tatt føre seg bruket Elvshaug i Stamsvika i Nordfold gjennom 100 år – med eit blikk attover til 1700-tallet. Hovudpersonane Olaf og Borghild kom hit frå Sørfold, og Kristiansen fortel fengande om liv og levemåte gjennom dei hundre åra på garden i klassisk gardshistoriesjanger. Skribenten gjer greie for kjeldene han har brukt, og han bruker dei godt til å gje oss eit bilete av daglegliv, sesongvariasjonar, hushold med fleire generasjonar og ikkje minst; at det går framover! Eit rikt biletutval utfyller teksten godt.

Årbok for Steigen held seg bra med veteranar. To som eg vil tru har vore med frå starten, er Aasmund Gylseth og Bjørn Erik Stemland. Gylseth skriv godt om då MS Salten grunnstøytte utanfor Brennsundvær i 1974. Med den unge passasjeren Merete Nilsen som  hovudperson skildrar han dramatikken med å få berga folk i land på ein fengande måte. Stemland skriv om «Atle og Kjell», to gründarar som fekk fart på Leinesfjord. Verksemda NYMA er kjernen i strevet deira, og vi får ein fin kronologisk gjennomgang av utviklinga fram til i dag – med knoppskytingar og om andre firma som har hatt tilvære i NYMA. For meg blir likevel artikkelen for leksikalsk med vekt på kva dei gjorde meir enn kva dei tenkte og kva som motiverte dei. Det ville vore spennande å vite. Til slutt i artikkelen får vi vite at Rigmor og Tuppi var viktige, dei òg …

Som siste eksempel vil eg trekkje fram Jan Andersen. Han skriv om ho Atzenia som strikka ullunderbukser, og som er det einaste kvinneportrettet i årboka. Atzenia får ikkje så mykje rom å boltre seg på i teksten; det er vel like mye om skribenten sine opplevingar av nemnde plagg. Derimot boltrar Andersen seg på tastaturet og syner fabelaktig evne til skildring, også i en annan artikkel der han skildrar ungane sin uteleik på femtitalet. Skriv meir, Jan Andersen!

Jarl-Arne Pedersen skriv om presten Fredrik Nicolai Jensen og omtalar han som kan hende den mest fargerike presten i Steigen nokon gong. Dette biletet med kyrkjeferd over Langsteinbakken er malt av Jensen ca. 1870 og heng i Steigen kirke. Foto: Jarl-Arne Pedersen. 

Årbok for Steigen er vakker, og ho er original med fordelinga mellom fortid og nåtid. Det har kan hende gått ut over «fortida» ved at artiklane her ikkje spenner så vidt ein kunne ønskje. Når boka i tillegg stoppar på side 104, forsterkar det inntrykket av at ho er litt tynn ...
Det redaksjonelle grepet på denne delen verker heller ikkje så bevisst som på «nåtida». For denne lesaren er det òg eit sakn at ikkje bidragsytarane er presentert. Nokre ord og eit foto hadde gjort seg. Å kreditere alle fotografar er også ein pen skikk.

 

Årbok for Steigen 2021
104 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgivar: Steigen historielag
Pris: kr 300,-

Barske beiarværinger - årbok for Beiarn 2021

Årbok for Beiarn 2021 fra Beiarn historielag ble lansert i november. Det er ei innholdsrik bok på 128 sider med mange tekster i ulike sjangre og med et gjennomført tiltrekkende utseende. Tekstene omhandler tidsspennet fra Svartedauden til 2021. Bruken av bilder og illustrasjoner fra mange perioder supplerer tekstene med viktig informasjon om personer, boforhold, arbeidsprosesser og klesskikk til hverdag og fest. De bidrar på en svært god måte til forståelsen av innholdet i de ulike artiklene.

En utfordrende natur

 

Allerede i de første kapitlene om Magdaelven/Muoidejåhka blir vi presentert for et eksempel på hvordan beiarværingene har møtt utfordrende levevilkår med kreativitet, pågangsmot og stor dugnadsvilje. Et bygdelag ønsket å bygge sitt eget kraftverk for et begrenset område i kommunen i 1944. Målet var å få elektrisitet inn i husene. Dette lot seg ikke realisere den gang til tross for i herdig innsats både med planlegging og omfattende dugnadsarbeid. Kanskje var initiativtakerne i overkant optimistiske, men historien om kraftverket var likevel ikke slutt. Det kan man lese mer om i boka. I omtalen av elva og området rundt får vi også vite om samisk bosetting og spor av dette i stedsnavnene sammen med skildring av hvordan menneskeliv har gått tapt i møte med elva.

Kraftverket i september 2021© Beiarboka 

Nærheten til, avhengigheten av og kjærligheten til naturen gjennomsyrer mange av artiklene på forskjellige måter. Ingrid Bakklund forteller om Arnold Furumo som var buss-sjåfør da både veier og busser var av en helt annen standard enn i dag. Jorunn Krokstrand skildrer hvordan hun taklet mange måneder på hjemstedet i covid-isolasjon uten tilgang til rennende vann og med frosne avløp. Bjørg Carlsen omtaler sin onkel Erling som i tillegg til et aktivt arbeidsliv engasjerte seg både i idrett, naturvern og enda mye mer, og Karl Johan Krokstrand forteller om oppfinnsomme gutter som organiserte helt egen skidag med innlagte matstasjoner. Her understreker illustrasjonene humoren i teksten. Mest rørende er kanskje artikkelen Fougner Steens gårdsbok tilrettelagt av Øystein Ringaker. Leseren får i meget nøkterne ordelag informasjon om været, vekstforhold og viktige hendelser på gården i tida fra 12.1.59 og til 12.11.60.

Hardt arbeid og stor dugelighet

Artikkelen av Hans Sandmo tilrettelagt av Harald Sandmo er svært interessant lesing. Den forteller om mannsarbeid på Sandmo gjennom et kalenderår. Det var variert og mye tungt arbeid der en fikk bruk for kreftene og kreativiteten både i skogen, til tømmerfløting, på gården og som fisker i Lofoten. Det er interessante beskrivelser av hvordan ting ble gjort og hvilke ressurser og teknikker man gjorde seg nytte av.

I artikkelen av Johanna Sandmo får vi kunnskap om jente- og kvinnelivet som var preget av barnefødsler og omsorg for små og store i hus og hjem. Inkludert i dette arbeidet var produksjon av klær en viktig oppgave. Søm var noe mange av jentene måtte lære seg tidlig i livet. Det var vanlig å stille i selvsydde kjoler til konfirmasjonen, i hvert fall i tida før krigen.

 

Johanna som vasker klær © Beiarboka

Kyndighet på mange områder forteller også artikkelen av Åge Sevaldsen om i portrettet av samen og jegeren Børs-Nils. Han var en mester når det gjaldt produksjon og reparasjon og tilpassing av skytevåpen til jaktbruk. Nils levde fra 1856 til 1929 og opparbeidet seg kompetanse gjennom praktisk arbeid flere steder i Beiarn, i Oslo og i Sverige hvor han endte sine dager.

Västerbottens beste fjellreverjeger Nils Johansen © Beiarboka

Innimellom beskrivelsen av krevende natur og hardt arbeid får vi også noen fine beskrivelser av sosialt fellesskap i artiklene om Ho Bestemor i Førrkjærran og Handelsmann Asbjørn Laksosnes. Gyda Tollånes artikkel om Tollå Sanitetsforening sier også noe om hvordan mange års innsats har beriket lokalsamfunnet både sosialt, materielt og økonomisk.

Sussi H Gabrielsens artikkel om skikken med jul-Anders utmerker seg når det gjelder skildring av tradisjoner. Her finner vi livlige beskrivelser illustrert med skumle bilder av masker og utkledde jul-Anderser. Man må være en skikkelig beiarværing for ikke å bli vettskremt hvis man møtte en slik gjeng en mørk kveld – for ikke å si fikk dem på besøk! 

Tre julanderskarer © Beiarboka

Årboka er lett å lese. Den gode bildebruken er allerede nevnt, men i tillegg bruker redaksjonen korte sammendrag – ingresser – foran hver artikkel. Det letter lesinga. Artiklene er også utstyrt med kildeliste og en kort omtale av hver forfatter. Det er veldig bra. Mange vil finne mye spennende å lese i årboka.

Kronikkforfatteren er med i Bokmelderlauget som omtaler lokale bøker fra vårt distrikt.

Omtale ved Marit Hernes, historiker 

Årbok for Beiarn 2021
144 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2021
Pris kr 300,-