Årbok for Tysfjord 2022

Et overflødighetshorn fra Tysfjord

Omtalt av Inger Marie Bærug, Bokmelderlauget

 

Gratulerer til Tysfjord lokalhistorielag med årbok nummer 40! Kommunen opphørte i 2020, men boka fortsetter som før. Den har magasin-preg, med bilder, avisutklipp, tegninger og andre små innslag i tillegg til hovedtekst på sidene. 

 

I årets utgave finner vi gode portretter, artige historier, dikt, aktualiteter og fagartikler. Vi kan lese om tysfjordsolbær (tegna av Kurt Eilef Gerhardsen), hummerfisket i Tysfjorden og humre godt over den lille tegneserien om bassenget på Drag. En av tekstene får oss til å lure på om Hans Pålsa virkelig var modell for Hamsuns Isak fra Sellanrå … Spennet i tid og tematikk er stort, men jeg må begrense meg til noen få artikler.

,

Arkeolog Kristian Pettersen kombinerer vitenskap med personlig vri når han beskriver vikingtidsgrava på Litj-Hundholmen. Han vekker min nysgjerrighet. Kan DNA-analyser gi flere svar om den unge vikingen som blei gravlagt der?

Konfliktfylte møter mellom ulike kulturer og livssyn er tema for flere artikler. Thomas von Westen, «samenes apostel», besøkte Tysfjord for 300 år siden. Alf Ragnar Nielssen viser noen av problemene som oppstod da samenes polyteistiske grunnholdning skulle erstattes av personlig tro på EN gud. Læstadianismen stod også sterkt. På en juletrefest i Musken i 1909 blei det total kulturkollisjon. Søster Olivia var søring, og ganske frilynt. Hun hadde med gaver, kakao og stjerneskudd til søndagsskoleungene. Læstadianske predikanter toga inn og ødela festen, et «djevelens verk».

15 år seinere fikk Tysfjord et annet slags besøk utafra. Konservator ved Etnografisk museum, Paul Nissen, skulle kartlegge «lappers materielle kultur», særlig klesdraktene. Han fant tolv bebodde gammer i Tysfjord, derav to i Musken. Læstadianismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for tysfjordsamenes «aandelige kultur», rapporterte Nissen. Men den hadde også gjort dem til et meget moralsk og edruelig folk, sammenlikna med norske og svenske naboer.

Same, tegna av Helene Ursin Nygårdsvoll

 
Nissen mente at reindrift var «… av overmaate stor betydning for bevarelsen av den lappiske folkestamme i vårt land». Ronald Urheim er samfunnsdebattant og forfatter fra Musken. Han tar et oppgjør med denne holdninga, som han mener vi fortsatt kan møte. - Hvorfor ikke slå et slag for det sjøsamiske på Samefolkets dag i stedet for «reindriftsamiske greier»? spør han. Urheim advarer mot hierarki og hel-, halv- og kvartsame-tenking. En same kan dessuten ha høy status i det norske samfunnet, men lav i det samiske fordi hen ikke snakker samisk, ikke har kofte eller mangler en framtredende posisjon i Sápmi.

For oss som er interessert i demografi og næringsliv, er Svein Sommersets artikkel om Tysfjord anno 1875 fin å få med seg. Han bruker ei folke- og landbrukstelling som kilde. Vi møter ei ung befolkning og et enkelt liv. Av totalt 1596 innbyggere, omlag 400 færre enn nå, var bare 36 over 70 år. De fleste var fiskerbønder, 55 dreiv kun fiske. 107 var lønna tjenestetauser, 42 drenger.

 Ungdomshuset med pyntet inngangsparti, tegna av Kurt Eilef Gerhardsen

 

Fra nyere historie vil jeg trekke fram fortellingene om ungdomslag og sanitetsforeninger i ulike bygder i kommunen fra 1920-tallet og framover. Den gang var det ikke lett å skaffe seg eget forsamlingshus. Da UL «Vårvon» i Skrovkjosen endelig nådde målet, blei det et skikkelig, flittig brukt allhus. Der kosa ungdommene seg med «spørsmål og svar» fra si egen bok, Smørblomsten. Også andre foreninger fikk bruke huset, og på lyse sommerkvelder var det dans. Til og med gudstjenester blei holdt «på lokalet». Sanitetskvinnene var også delt opp i ulike lag, men slo seg sammen i en vellykka aksjon for å skaffe Tysfjord sykebil etter krigen.

 

Ulykker skjedde ofte i gamle dager, ikke minst til havs. I 1896 omkom en far og to barn da båten kantra på vei til skolen. Igjen satt enka på 32 i dårlige kår med fire egne barn, to barn fra mannens første ekteskap og ei svigermor. Familien måtte dra fra gård og grunn. En tragedie blant flere.

Siri Kvitvik knytter Tysfjord fint til verdenshistoria i fortellinga om jenter fra Berlin på ferie i Kjøpsvik. De kom fra 1960 og framover. Pleieforeldrene sørga for godt stell, et barn kunne legge på seg opptil ti kilo på et sommeropphold. Carola var ti ganger hos familien Ursin. Kvitvik skildrer Heidi, Petra og de andre jentene i tekst og bilder.
Samme forfatter har også en liten artikkel om seksualundervisning for «ungvetjen» i Kjøpsvik. Tante Boll var direkte i språkbruken!

Jeg kunne tenkt meg litt strammere redigering av årboka, med ingresser på lengre artikler og en kort presentasjon av artikkelforfattere. I tillegg står mer presise titler og et oversiktskart over Tysfjord på mi ønskeliste. Ei analyse av folkeavstemninga om EF-medlemskap i 1972 ville vært interessant: Hvorfor stemte drøyt 80 % av tysfjerdingene nei, men også 20 % ja? Hvor gikk skillelinjene internt i Tysfjord?

 

 Tegneserien av «RE» om bassenget på Drag

 

Til slutt vil jeg slå fast at jubileumsboka er fin som den er: Spennende og fargerik, med noe for enhver smak!

Årbok for Steigen 2022

Barndomsminner og pågangsmot

Omtalt av Viggo Eide,BokmeldarlaugetÅrbok for Steigen 2022 utmerker seg med en vakker og stilfull layout, samt mange bilder. I løpet av 112 sider presenteres 17 varierte emner og artikler. Boka starter med en 26 siders fargerik årskavalkade, som gir en fin oppsummering av folk og virke i Steigen de siste 12 månedene.

Resten av årboka er en overflod av interessante fortellinger fra gamle dager, fram til rundt 1970-tallet. Flere av disse er morsomme beretninger som øker lesegleden. Mens enkelte bidrag ville blitt bedre med en strammere redigering.

Egne barndomsminner er innholdet i flere artikler. Anmelderen humrer over Arne Hanssens Små historier gjennom store opplevelser. At Brennvika var «et ainna land», forstår vi fort når gutten på seks år prøver å imponere fine Oslodamer, en aktivitet karen fortsatte med som tenåring da han ønsket å innynde seg hos en «tilreisende godbit» ved hjelp av brylkremet hår og pop-singler på en batteri-platespiller.

Gjenkjennelig er også bygutten Rune Johansens anekdoter fra sin barndom på Engeløya og et persongalleri av originaler vi alle har møtt, om enn ikke med samme påkledning som dem Rune skriver om. Johansen klarer forresten i år å skrive om sine egne barndomsopplevelser i årbøkene fra både Steigen og Beiarn!

Mens de to førnevnte artiklene er kavalkader, gir Jan Andersen oss historien om å slenge seg som en Tarzan mellom småvokst bjørk og rogn. Det gikk som det måtte gå, blod, snørr og tåra – og såret måtte syes. Midt på 50-tallet var det ikke lett å få tak i verken legen eller helsesøstera når klokka bikket ni om kvelden. Morsomt skrevet, fortellinga må bare leses og nytes.

En godbit til glede for eldre og sikkert yngre steigværinger er et knippe fargefoto fra de første årene på 60-tallet. Erstatningslærer Asbjørn Thomassen tok bilder av hus og båter, vakker natur og 17. mai-leker. Dette er interessante tidsbilder i enhver årbok. 

Flere kvinner står sentralt i familie- og arbeidslivsfortellingene. Av de lengre artiklene vil jeg trekke fram Berit Woie Bergs slektshistorie Om gårdsdrift og entreprenørskap, pågangsmot og arbeidsinnsats på Nordskot. En grundig og solid fortelling som er godt dokumentert med bilder og kilder. Sjarmerende med «avdragene til apotekerbanken», som vel het Norges Hypotekbank og gav lån til landbruket. 

At landsens ungdom kunne ta utdannelse og bli noe stort, har skjedd til alle tider. I Årbok for Steigen skriver Liv og Terje Hopen meget godt og rørende om statsmeteorolog Elias Grytøyr (1903-1992) og hans kone Sigbjørg Edvardsson fra Bodin. Hennes far var forresten ordfører i Bodin. Det var ikke enkelt å studere før krigen, og ekteparet bodde lenge i hver sin landsdel. Jeg finner ingen egen artikkel om den banebrytende meteorologen på nettet eller i nasjonalbiblioteket. Denne viktige forskeren fra Steigen burde omtales i Store norske leksikon, i alle fall i Wikipedia.

Mange av artiklene omtaler levd liv satt inn i en samfunnsutvikling som gjør det mulig å forstå tida de levde i og de valgene folk gjorde. Eva-Ditte Donat skriver om Benjamin Sjønøst – fotograf fra Skjenaust i Steigen. Han var handikappet, låghalt og hadde dermed begrensede yrkesvalg. Benjamin valgte å livnære seg som fotograf, og utøvet sitt virke over store deler av landet nord for Dovre. Bildevalget er rikt og unikt og bringer fram en ukjent fotosamling for mange av oss.

Harriet Van Wijnen Hansen forteller historien om Snekker Hauman Andreas Alpøy på begynnelsen av 1900-tallet. En bra firesiders historie, men jeg savner redaksjonens språkrøkt i begge de to sistnevnte artiklene.

Glimrende fortellinger om interessante personer taper seg pga. språk, variabel korrektur og manglende faktasjekk. Et par artikler har unødvendig mye sitater fra kildene. Jeg synes det er bedre at teksten er forfatterens egne formuleringer, der viktige poeng er framhevet med sitater og gode poenger. Mange eldre kilder kan av og til oppfattes som språklig forvirrende. Et døme er bruken av de og di om hverandre i sitatene, og konsekvent bruk av svensk ø – ö.

Nytt i år er at alle bildetekster er skrevet med versaler, dvs. store bokstaver. Stilig er det ikke, og mye tekst med store bokstaver er vanskelig å lese for de fleste og særlig for svaksynte. Alle faginstanser frarår bruk av versaler, som for mange framstår som små firkanter på ei linje.

Mine merknader til tross, Årbok for Steigen 2022 er et godt produkt som vil glede målgruppen. Andre redaksjoner kan også få gode tips til sitt arbeid med å samle stoff og bilder. Jeg startet med å nevne den stilfulle layouten, her benyttes både for- og baksats i boka til gode illustrasjoner. Som utenbygds leser ønsker jeg meg at baksatsen heretter får et kart over Steigen. Ikke alle vet hvor langt det er å sykle fra Leines til Helnes.

Årbok for Steigen 2022
112 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgiver: Steigen historielag
Pris: kr 300,-

Årbok for Beiarn 2022

 Fra Bolt til «Bonderøven»

 

Markedsdag anno 1853 på Beiarn bygdetun. Her kappes det i tautrekking. 

Foto: Bente Steen Johansen

Den 42. årboka for Beiarn er profesjonelt redigert med ingresser, kort omtale av forfattere, kildehenvisninger og rike illustrasjoner. Underveis er flere dikt fletta tematisk fint inn. Jeg omtaler her et utvalg av artiklene som speiler noe av mangfoldet. 

Portretter

Sussi, fotografert av Laila Gabrielsen

To av historielagets grunnleggere og årbokas mangeårige redaktører, Sussi Gabrielsen og Inge Strand, får velfortjent omtale. De har vært faste bidragsytere, også denne gang. Sussi Gabrielsen døde tidligere i år, og I.S. har skrevet minneord. Frigg Ottar Os’ portrett av nestor Inge Strand er interessant. Du får til og med vite hvorfor beiarværingen er nynorskmann.

En annen fin personskildring finner vi i Folket på fjellgården Nesli av Laila Gabrielsen. Her møter vi Ingvald, en musikalsk bonde og møbelsnekker kjent for sekskanta krakker med løvsagutskjæringer. En allsidig mann på 95, med jernhelse.

En må beundre Ho Eli: Et grepa kvinnfolk som dattera Wenche Høyforslett portretterer. Mora blei aleine med ansvar for gård og tre småjenter da mannen døde i 1975. Men Eli hadde pågangsmot og stor arbeidskapasitet.

Hvor skal veien gå?

Jeg vil framheve Inge Strands artikkel Beiarn kommunale arbeidslag for fjellovergang for ny kildebruk. 1959 valgte Beiarn kommunestyre fjellvei til Misvær som førsteprioritet. Strand viser hvordan kildematerialet fra Eleander Myrvoll, som nå er tilgjengelig, og tilgang til digitale søk i gamle aviser utfyller tidligere forklaringer.  

Fjellvei-tilhengernes offensive organisering var viktig for stemningsskiftet fra fjord- til fjellvei. Det kommunale arbeidslagets opprop fra 1957 og en underskriftskampanje tre år tidligere, med påfølgende avispolemikk, gjorde utslag.

Mangfoldige minner

Størst inntrykk på meg gjør fotograf Rune Johansens Gode barndomsminner fra 1960 og -70-tallet. Bodøgutten entra Dampen og kom seg til besteforeldrene på Solhaug så ofte han kunne. Han beskriver nøkternt, men levende ungenes aktiviteter, sommer og vinter. Bildene taler for seg. Min favoritt er det tidstypiske bildet av bestemora på 60-tallskjøkkenet, gårdens «kommandoplass». Det gode forholdet mellom barn og bestemor skildres nydelig der han sitter trygt bakpå sykkelen til og fra sommerfjøset.

Bestemor laget verdens beste brød, lefse, gomme og rabarbrasyltetøy. Kjøkkenet var også «kommandoplassen» på gården. Foto: Kjell Solhaug

I En vinterdag i 1907 har Anne Maren Wasmuth skrevet reelle personer og en virkelig hendelse inn i ei tidstypisk ramme. Jeg vil ikke røpe hva som skjedde, men bemerke at Wasmuths dramatiserte historie bringer oss nærmere hendelsen. Hun får også sagt mye om unger og gårdsarbeid.

Ingvald har snekkerboden full av krakker og stolert. Foto: Laila Gabrielsen

 

Harald Jentoft Strand har en fornøyelig fortelling med fine tegninger om en «campingtur» på 50-tallet. For oss sportsinteresserte er Men hoppskiene mine kom aldri til Planica en innertier.

Fortid og nåtid

Omslaget på årboka viser unger og voksne i tautrekking på markedsdagen i Beiarn i juni 2022. Skolen og barnehagen spilte ut ei tidsreise tilbake til 1853, da Beiarn blei egen kommune. I Beiarn anno 1853 forteller Anne Rita Nybostad om de ulike historiske aktivitetene i beste «learning by doing»-tradisjon. Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan ungene sjøl reflekterte over tidsreisa.

6. og 7. trinn bygde en kopi av Finnekapellet. Her representert ved en same, en arbeidskar i den tradisjonelle rødhua, en uheldig kar satt i gapestokk og prest. Foto: Bente Steen Johansen

En laftekasse på danskebåten knytter fortid, nåtid og framtid sammen. Marjastua blei frakta fra Moldjord til Århus, som ledd i et prosjekt om reversibel arkitektur som del av sirkulærøkonomien. Den gamle kafeen skulle videre til Kastaniegaarden, der tv-kjendis «Bonderøven» har laftekurs.

Marjastua på Arkitekthøgskolen i Århus. Foto: Janne Berntsen

Samiske tema og navnegransking

Jonas var Beiarns siste lokale reindriftssame. Han døde i 1946. Basert på et brev fra 1889, gir Åge Sevaldsen et fint bilde av deler av hans liv og virke. I tillegg leser vi om hva Jonas kan og skal ha gjort. Kunne han ganne?

Navneminner fra Beiarns samiske fortid, av samme forfatter, er et omfattende nybrottsarbeid i fem deler. Sevaldsen skriver denne gang om navn fra Beiarfjorden og fjellområdene rundt. Navnegransking er ingen eksakt vitenskap, det er legitimt med fortolkninger. Artikkelforfatteren er klar på at tilgjengelige kilder ofte ikke gir entydige svar.

Per Sperstads artikkel Den gamle Beiargården baserer seg delvis på Aslak Bolts jordebok fra 1430-åra. Selv om flere kilder også brukes i hans resonnement, forblir det ei gjetning at Findrepofyrde var et ad hoc-navn på Beiargården.

Hvor skal en årbokredaksjon legge lista for artikler som dels er bygd på teorier og antakelser? Jeg har ikke svaret, men refleksjon er viktig.

Et par innvendinger

Sagbruk på Birkeli omhandler et stort, pågående restaurerings- og byggearbeid. Forfatter Inge Lars Birkelis forhold til gården kunne med fordel vært klargjort fra starten: Er han oppvokst der? Når overtok han eiendommen?

Diktet Guardian av Oliver Berg Amundsen innleder årboka. Hvorfor er dette diktet plassert helt først, når det også er skrevet på engelsk?

Konklusjon

Helhetsinntrykket av årbok for Beiarn 2022 er godt. Utgava er gjennomarbeida, ryddig, stort sett godt skrevet og variert. Anbefales!

Omtalt av Inger Marie Bærug, Bokmelderlauget

Årbok for Beiarn 2022
128 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2022
Pris kr 300,-

Gildeskålboka 2022

 Røvere og andre folk i Gildeskål

Arnøysund Bru er tema i en av artiklene.

Årbok nr. 42 for Gildeskål er kommet. Den er på 136 sider. Brorparten av tekstene handler om historiske hendelser, barndomsminner, portretter, dikt og humoristiske fortellinger. De siste knapt 20 sidene er viet hendelser i kommunen i året som gikk. De to delene er fint balansert. Boka tar for seg mange tema, bare noen få kan få plass her.

Den første og lengste artikkelen i boka: En røverhistorie fra 1700-tallet av Harald Georg Høyem Olsen og Siv Tone Johansen slår an tonen i ei svært spennende og velskrevet fortelling om et tyveri i Sandvika på Sandhornøya. Vi får vite hvem tyvene var, litt om deres bakgrunn og hvordan det kom for en dag hvem som hadde begått innbruddet. Vi blir kjent med rettsvesenets langsomme prosesser, hvilken straff forbryterne fikk og deres skjebner videre i livet. I løpet av artikkelen blir leseren introdusert for straffereaksjoner som straffearbeid, «kakstrykning», «fangejern» og svært vanskelige levekår under soningen.

Forfatterne oppgir kilder og har i tillegg tillatt seg å dramatisere fortellingen så det blir ei spennende historie. Forfatterne har brukt faktabokser, bilder og tegninger som gode illustrasjoner. Det er en god artikkel som passer veldig godt i ei årbok.

Oscar Berg følger på fortreffelig vis opp temaet forbrytelse og straff på 1700-tallet i artikkelen Henrettelse på Arnøya anno 1730. Det er fortellingen om Siri Jonsdatter fra Lekanger og hennes grusomme skjebne etter at hun som fattig, ugift, ung kvinne ble gravid utenfor ekteskap. I tillegg til Siris tragedie får vi innsikt i interessante samfunnsmessige forhold som kjønnsroller, moral, jus og funksjoner på Arnøya. Det er en kort, men svært innholdsrik artikkel.

Guttene på Saurnes

I lystigere og mer ettertenksomme artikler finner vi gode barndomsminner. Johan Martin Pedersens artikkel Vintersportsaktiviteter i Saurnes i 1950 – 1960-årene beskriver lek og fellesskap i ei lita bygd hvor det den gang var mange barn og tett naboskap. 

En fotballkamp

Artikkelen Sommerminner fra Kjøpstad – hos bestefar og bestemor av Harry Pedersen er i samme sjangeren: varme minner fra en barndom ganske annerledes enn det barn opplever i dag. Man møtte slektninger og deltok i aktiviteter som hørte sommeren til. Kanskje man kjeda seg litt også? I hvert fall under middagshvilen når det skulle være helt stille? Det er i så fall glemt.

Ingrid Breivik skriver om Litt av kvart fra før i tia i Breivika. Det vil si i første del av 1900-tallet. Det er historier hun har fått fortalt fra far sin og andre. Artikkelen er skrevet på lokal dialekt. Det passer perfekt til innholdet og gir troverdighet til fortellingene om aktivitetene blant voksne og barn.

I portrettet om Hans Horne – en bygdeoriginal skildrer Bengt-Arne Sundsfjord en mann med mange talenter og ferdigheter. Grunnen til at han slo seg til ro i Gildeskål var at han traff sin elskede Jacobie der. Henne får vi dessverre ikke vite så mye om, men ut fra fortellingen om mannen må hun ha vært ei usedvanlig kvinne som trolig har tålt både gode og vanskelige dager i det lille huset hvor de bodde.

Om Hans Hornes fortellinger kan virke vidløftige så er opptrykket av en artikkel i Vi Menn om Trygve Isaksen som fikk en hai på svenskpilk veldig artig og spennende lesing. Her er det ingen grunn til å tvile på sannhetsgehalten. Det er fint med et kortfattet portrett av Trygve Isaksen i tillegg til artikkelen om haifisket. Det forteller om et liv hvor historien om haien på langt nær utgjorde den mest dramatiske hendelsen.

I artikkelen Forlis for 200 år siden viser Vigdis Eilertsen Nysted hvordan ulykker på havet rammet. I mars i 1822 omkom 24 menn fra Gildeskål på vei til Lofoten. Forfatteren har samlet og brukt kilder på en måte som gjør tragedien levende for dem som er igjen. Vi får ikke vite hvordan det gikk med disse familiene. Kanskje det kan gi grunnlag for en artikkel i neste års årbok hvor f.eks. en familie blir trukket fram?

De to journalistene Hanna-Lisa Utne Skau og Hans Trygve Holm leverer også svært gode og lesverdige bidrag når de skriver om henholdsvis Arnøysund Bru og bedriften Joh. Nilsen-Nygaard og deres betydning i lokalsamfunnet.

Det er mye godt å si om årboka: den er lesverdig, godt illustrert med et flott omslag, «Bildelottoen» på en av de første sidene er artig og viser til artikler som spenner over et langt tidsrom, forfatterne oppgir kilder, artiklene har ingresser. Den største mangelen er at kvinners liv og virke er viet liten oppmerksomhet. Det bør det gjøres noe med i årbøkene som kommer.

Omtalt av Marit Helene Hernes, Bokmelderlauget