søndag 26. desember 2010

Fauskeboka 2010

Fauskeboka er kjedelig lesning for alle andre enn fauskeværingene. Kanskje også for dem? 80 gjennomillustrerte sider med ”nyheter” fra dagligliv i 2010 er i alle fall ikke ei lokalhistorisk årbok. Kun 23 sider er av historisk karakter. Det ferske stoffet er i stor grad fotos og notiser fra lokalpressa: Saltenposten, Avisa Norland/AN Indre. Ja, ja. Det blir vel historisk stoff om 25 år?

Av det historiske vil jeg framheve Cato A. Hultmanns artikkel. Han er en skrivefør fjellfant og gir et lunt portrett av Ella Jensen (1915-2010) og livet på en avsides gård i øvre Valnesfjord. Synd med trykkfeilen 1965 – det var ikke da elektrisk strøm kom til gården. For øvrig er det lite skrivefeil i den lille teksten som årboka inneholder.

Et part artikler om krigen på Fauske er grei lesning. Både fra bombinga 22. mai 1940 og Barndom på Arsenalet (på Erikstad).  En barndoms-erindring om lang skolevei med tog på sulisbanen er også fint fortalt.

Kommunens populære ordfører har fått tre bilder i boka, et mindre enn i fjor, to mindre enn i 2008. Fauskeboka er – nok en gang - for fauskeværinger.

Fauskeboka har kun 182 venner på Facebook. Her står det:

 ”Den 28. november vil Fauskeboka 2010 være i salg. Redaktør Inger Ellen Eftervand Orvin presenterer på nytt ei bok med historiske dypdykk og nærhistorisk overblikk.”
Ja slik kan det også sies …

Omtalt av Viggo Eide

søndag 12. desember 2010

Saltstraumboka 2010

Saltstraumbokas tredje utgave er ei solid lokalhistorisk årbok, en fornøyelse å lese. 28 små artikler på 90 nettosider gir leseren et bredt inntrykk både i tid og rom her inne rundt verdens kraftigste malstraum. Bare én artikkel har litt lengde. Gudmund Solstad forteller over elleve gode sider om Jakta Alette fra Skålbones. Ei god årbok bør også ha artikler som går i dybden.  Artikkelen om jakta forteller også leserne forskjellen på ei jekt og ei jakt. Mannskapet på jakta kjøpte skrei i Lofoten som ble seilt hjem til Straumen og tørka på klippfiskbergene. Seinere på året seilte de til Kristiansund og solgte klippfisken. Artikkelen er godt illustrert med fotografier. Det er også et gjennomgående trekk ved hele Saltstraumboka 2010. Vel en tredel av boka er foto og illustrasjoner.

Lokalhistorie har ofte et kvinneperspektiv. Eller som historikerne gjerne sier: Fiskarbonden var som oftest ei kjerring. Vi får et varmt kvinneportrett av Signe Evjen (92 år) om hennes barndomstid på Åseli. Samt en sak om Kloke koner ved Saltstraumen. I gamle dager var bygda uten vei til lege, lensmann og prest. Store deler av året var gubben borte på fisket. Når ulykka var ute måtte de tilkalle kjerringene som hadde hjelp å gi. En meget interessant artikkel som utfyller temaet i fjorårets bok om helbrederen Johan Iversen.

Redaksjonen satser på gjennomgående tema i Saltstraumboka. De presenterer tiårshendelser, gjenstander fra Kåres loft (et privat museum), utflytta Straumværinger og – nytt fra i år – gjenstander fra Saltstraumen museum. En fin måte å organisere stoffet på. Jeg vil trekke fram pungen med to gamle danske skillingsmynter fra 1771. Disse to pengene ble lagt på øyelokkene til nylig avdøde, for at de ikke skulle stivne med åpne øyne. Pungen gikk i arv og skillingene ble benyttet mange ganger.

Artiklene om livet i bygda i de siste åra faller godt inn i boka på grunn av deres innhold og kulturelle preg. Femte­klassenes Rydd et kulturminne illustrerer dette.

Slektshistorisk stoff finner vi litt av i flere artikler. Spesielt interessant er redaksjonsmedlem Odd Willy Hansens beretning  om Thomine Jensdatter Linds begravelse like før jul i 1869. I seilas over Salten fra Valnes til Bodinkirka forliser båten.  Kista forsvinner og 16 av de 17 ombord omkommer. En tragedie av dimensjoner som vi knapt kan fatte fullt ut.

Karl Marvold var 74 år da han i 1952 skrev ned noen episoder fra Saltstraumen. Her er både sjølopplevde hendelser, samt muntlige overleveringer fra gammel tid. Det er naturlig og viktig at også eldre tekster formidles. Imidlertid savner jeg en passus fra redaksjonen om det er hold i de opplysningene Marvold gir. ”Jenta som danset med djevelen” er i dag klart tilbakevist, jfr Innstrandabindet til Bodin bygdebok.

Saltstraumboka 2010 er interessant lesestoff. Den kan trykt anbefales, sjøl om den har færre sider enn i fjor. Boka er nemlig justert i størrelse for å holde prisen på en blå seddel. Det er neppe den viktigste grunnen til mindresalget i 2009. Forsidebildet er ofte et viktig element, årets naturbilde er et utmerket døme på ei god forside. En del mindre trykkfeil kunne godt vært luket ut.


http://saltstraumen-museum.wips.no/

Omtalt av Viggo Eide

søndag 5. september 2010

Bøfjerding 2009

Kystkultur preger årboka fra Bø i Vesterålen. Mannen fra havet 15 år er en fin gjennomgang av Bøs skulptur i skulpturlandskap Nordland. I første halvdel av 1990-tallet var mottakelsen stort sett positiv i lokalmiljøet, med noen spede kritikker – stygg, ble det sagt. I dag er Killi Olsens langbeinte jernmann populær og besøkes av 12.000 personer hvert år. Et stykke moderne lokalhistorie.

I Hamsunåret er det naturlig å trekke fram Knut Pedersens to år i Bø, som vikarlærer og lensmannsbetjent (1877-79). Mange innbyggere fra Bø finner vi seinere som rollefigurer i Knut Hamsuns romaner, t.d. Benoni og Nikolaj Hartvigsen. En god og interessant artikkel. Men i denne artikkelen og i biografien av Peter Prest (prest og misjonær Peter R. Strømme 1874-1961) siteres åpninga av romanen Sult: ” denne forunderlige by som ingen forlater før han har faat mærker av den..” (side 12 og 43). Jeg synes redaksjonen burde fjernet en av disse henvisningene, og helst i prestebiografien. Historien om mannen som ble misjonær i KwaZulu Natal er både interessant og rik på informasjon, men samtidig unødvendig svulstig. De historiske paralleller og samtidslinjer blir litt for sjenerende, hold dere til biografien.

Bøfjerdings lengste artikkel er om Gården Vinje i gamle dager, hele 19 sider. Tore Endresen (f. 1930) forteller hvordan han opplevde et samfunn i nesten naturalhusholdning, med halmmadrasser, torvfyring, vannbæring og toving av sjyvotter. Det som overrasker mest er hvor langt ut på 1950-tallet dette ”umoderne” samfunnet fungerte – på utmerket vis. Her får leserne en god og grundig innføring i hverdagsliv og årsyklus. En meget god artikkel. Et interessant foto fra en begravelse i 1941 omtales dessverre ikke. Synd, også død og begravelse hører hjemme i lokallitteraturen.

Folketro og fortellertradisjon får vi i en kort tosider om ei malt fyllingsdør i Wiikstua, etterfulgt av en dobbet så lang artikkel med fire tradisjonssegner om sjølik og likstokker. Det gikk dårlig med de som tok pengene fra liket og ikke sørget for en kristelig begravelse. Det flotte med denne sammenstillinga er at redaksjonen er seg sitt ansvar bevisst. Sjøl om et sagn er lokalt tilknyttet ved navn på personer og steder behøver det ikke ha skjedd her. Det er mange vandrehistorier som har lokalt tilsnitt.

Moderne stoff er samlet på 16 sider til slutt i boka, Hendt sidan sist, men mellom alle artiklene er det flotte fargebilder fra kommunen, ca 10 sider med litt tekst. En ok måte å ta nåtida inn i årboka. Totalt sett er det ei god årbok vi får fra Bø i 2009. Her er både humor og alvor, og for lokalkjente er boka nyttig. Vi som ikke er fra Vesterålen finner flere interessante artikler i denne boka.
Omtalt av Viggo Eide

søndag 29. august 2010

Lofotboka 2010

Lofotboka er den mest kommersielle årboka jeg leser. Med hele Lofoten som nedslagsfelt og målgruppe må artiklene være gode og generelle, favne vidt i tema og stil. Den 32. årgangen heter Lofotboka –10, nå synes jeg det er på tide å skrive årstallet fullt ut: 2010 altså.

Årboka legger vekt på bildene, med mange flotte fargebilder. Jeg anslår bildestoffet til minst 40 % av sideflatene. I år må jeg påpeke at ikke alt er like vellykket. Illustrasjonene på side 19, 33 og 87 er dårlige. Dessuten skjemmes de seks maleriene til Adelsteen Normann av en ufiks, sort sørgekant som vi godt kunne vært foruten. Pussig nok har utgiver heller ikke innhentet tillatelse fra alle rettighetshaverne. Det burde redaktør Sørli gjort.

Lofotboka har 13 artikler, og alle de seks kommunene i regionen har en eller flere artikler fra sitt område:
  • Røsthavet.
  • Svarven utenfor Værøy.
  • Tindstinden i Moskenes kommune.
  • Strømøya i Flakstad kommune.
  • Buksnes og Offersøya i Vestvågøy.
  • Kabelvåg, Svolvær og Laukvik i Vågan.
  • Samt to-tre artikler som er generelle og ikke kan stedfestes til bare en plass i Lofoten.
Årboka åpner med et par rørende historier.
E skal berre en tur på fjellet, mamma -Ei dødsulykke på Tindstinden i 1957 og ei norskamerikanerinne som for første gang besøker farens heimbygd. Liv og død, slit og nød – det engasjerer og berører leserne.

Interessant er også Dag Sørlis artikkel om Røstreisene som presten på Værøy måtte legg ut på rundt 1880. Denne, samt artikkelen om Lofotkista, inneholder stoff som nok er felles for store deler av Nordlandskysten, her ligger mye stoff en kan gå vider med innen skoleverk og lokalhistorie. I samme kategori er Carl Skøyens gamle artikkel om fisket i Svarven. Disse tre artiklene står for en tredjedel av boka og er meget leseverdig.

Et folkeminnesagn fremstilles som Sølvskatten i Kabelvåg. Ja, det har vel skjedd der i bygda også. Moderne historie er omtalen av forsvarets radar på Værøy og grendehusbygging i Laukvik. Helt ok i denne sammenheng. Fugletitting i Fugl og fuglefolk i Lofoten forsvarer også sin plass i Lofotbokas siste artikkel.

Lofotboka følger også i 2010-utgaven sitt faste løp. Til tross for mine anmerkninger må jeg konkludere med at det er ei god bok.

www.lofotboka.no
Omtalt av Viggo Eide

søndag 25. juli 2010

Kumur 2009

Årsskriftet til Snåsa Historielag har fått namnet "Kumur" etter dialektuttrykket for knoppar på vier og fjellbjørk, som på våren og forsommaren veks ut i små, lysegrønne blad og raklar.

Kumur er Snåsa Historielags årsskrift som denne gang utkommer i sin 30. årgang. Utformingen er noe tam og kjedelig, og for-og baksiden burde helst illustreres med tekst og bilder fra årets hefte. Det samme gamle utseende skiller ikke årgangene fra hverandre, og kunne helt sikkert invitert nye lesere med litt forandrende nytt og interessant å by på hvert år. Har på følelsen at dette samme forsidebildet har vært å finne i samtlige 30 utgivelser.

Når det er sagt så er det innholdsmessig mye bra å peke på. Lederen viser til at laget holder på å planlegge en ny Snåsabok, som nok må være en ny og redigert utgave av den allerede eksisterende Snåsaboka fra 1956 og 1965 (to bind). Det høres godt ut, og det er helt klart at Historielaget er en viktig part i et slik arbeid. Jeg trenger bare bla om en side, før jeg ser noe verdt å kommentere. "Bodvars kronikk" reagerer jeg litt på, hvor han skriver et ganske klart politisk budskap om amerikansk politikk og Barack Obamas innsats for helsereform, atomvåpenødeleggelse og Nobels Fredspris. Spørs om dette hører hjemme i et lokalhistoriehefte.

Historien om "Ole Rynnings to kvinner" fanget mitt blikk en sen nattekveld. Den var veldig godt skrevet og handlet om en prestesønn sitt forhold til to kvinner. En er offisielt kjent mens den andre bygger på spennende historier og indisier av forfatteren. Historien rundt det hele er i seg selv god nok grunn til å lese, og Ole Rynning ender tilslutt opp i USA hvor han også døde like etterpå. Vi får her et dypdykk i hvordan man kan følge en person gjennom store deler av sitt liv. Det krever at man tar i bruk mer enn kirkebøker og folketellinger, men er til gjengjeld mye mer spennende og interessant å jobbe med. Man blir på mange måter godt kjent med de man forsker på, til en forandring.

Videre er det å finne en småkoselig artikkel om "Minner fra Snåsa år 1958". Her får vi et innblikk i en innflytters oppvekst i Snåsa for 50 år siden, som blant annet gjorde noen småkupp da lokalbefolkningen hadde nesen vendt mot byen: "Vi kjøpte noen eldre bondeting som ingen andre så ut til å bry seg om: et eldgammel tau for rørende beskjedne kr. 5 og et antikk hjørneskap fra 1840-årene for kr. 50. Tingene skulle være nye den gangen, ikke gamle fra bygdene".

For en slektshistoriker er artikkelen om Pionerene i Frostviken artig å lese. Her kommer man inn på slektsforskning i praksis. Bruk av kirkebøker, manntall, folketellinger og skifter til å finne de første personene i Frostviken, det er artikkelens kjerne. Det hele begynner mot slutten av 1700-tallet, og viser litt kildekritikk. Kirkeboken for Snåsa inneholder nødvendigvis ikke alle innførslene for annekssoknet Lierne, og derfor er det mulig de aller første ikke er nevnt. Sånn var det med kirkebøker på 1700-tallet og før den tid, ikke alt kom med, særlig det som var lengre unna soknepresten.

Kumur 2009 inneholder nesten 300 års spenn, med et variert innhold. Stoffet er lettlest og interessant. Det skal bli artig å følge med flere årganger framover.
Omtalt av Per-Olav Broback Rasch

søndag 4. juli 2010

Leddiken 2009

Øksnes Historielag har med 30. årgang av Leddiken igjen levert ei årbok med interessant innhold. Det kjedeligste ved heftet er forsida, samme tegning år etter år. Er det ikke på tide å avspeile innholdet på denne hedersplassen? Hvordan kan potensielle lesere finne ut at – ja, denne her kjøper jeg.

2009-utgaven har som forgjengerne et hovedtema. I år er det tro: overtru – folketru – religiøs tro i Vesterålen generelt og Øksnes spesielt. 14 sider om de første to stikkordene og halvparten så mange sider om religiøst liv i moderne tid. Redaksjonen skiller godt mellom overtru i form av spøkelser, spåing i kaffigruten og lignende, kontra folketruas naive, men likevel nyttige formaninger om vær og sjukdom, kjerringråd og marmel’en. Mye i folketrua hadde en nyttig funksjon.

Leddiken advarer også mot å framstille vandrehistorier som faktiske hendelser i lokal tradisjon. Ja, det er en god saga, men nei, det skjedde ikke her. Bruk av lokale stedsnavn, og tilknytning til personer som har levd, er ikke alltid av det gode. Johan Borgos går så langt at han i artikkelen Presten og samen dokumenterer at en historie utgitt i 1879 urettmessig anklager samen Anders Olsen for å ha gandet presten Jens Petter Dreyer i 1782 slik at kirkens mann døde. Ingen dokumentasjon støtter anklagene mot Anders, framsatt nesten 100 år etter at hovedpersonene var døde. Andre navn – på kvinner som ”bevitner udåden” - viser seg å være personer som ikke bodde i Øksnes på det aktuelle tidspunktet.

Uværet den 25. januar 1893 er derimot ingen oppdiktet historie. Otto Rinnan var 16 ½ år da hans båtmannskap rei stormen av på utsida av Andøya og Langnes hin natt i en åpen nordlandsbåt - en saltværingsåttring. Artikkelen er krydret med ord og uttrykk som jeg, en landkrabbe, ikke fullt ut forstår. Her må det være mye godt snadder for kystlagets medlemmer!

En annen god artikkel er Kristine Holters barndomsminner fra Sunderøy. Faren Richard Hansen overtok handelsstedet der, men han er mest kjent som lokal gründer innen fiskeindustri, dampskipsselskap og handelsstipendiat i Petrograd. I en lang artikkel på hele 12 sider får vi en grundig innføring i dagligliv og leik, skole og arbeid, guvernanter og jektefart.

Av interesse for svært mange – langt utover Øksnes og Vesterålen - er en kort forklaring på de mange rasene i Øksnes under den lille istida 1300-1850, og hvorfor været ble særlig verre etter 1600. Skattelister, kirkebøker og sår i fjellet taler sitt eget språk. Fjelltoppen Enka står fortsatt, men mannen hennes ? Jo, han ligger i Ballura, rast ned for lenge sida.

Leddiken er ei god lokalhistorisk årbok, og bruk av hovedtema medvirker til dette. Dessuten er artiklene jevnt over meget velskrevet. Dog, jeg skulle ønske layouten ble litt forbedret med noen blanke linjer (”luft”) over mellomtitler og når avsnittene blir vel lange.
Omtalt av Viggo Eide

søndag 27. juni 2010

Gildeskålboka 29

Årboka for 2009 er en innbydende trykksak på 120 sider, hvorav ca 20 sider er stoff fra det siste året. Måten en inkluderer nåtidsstoffet er fin, til dette har årbokkomiteen en helstøpt stil.

Innholdet er variert med stor vekt på lokalhistorie, god trykk og boka har mange fargebilder. Boka har ca 35 artikler og notiser.

Slektsforskere og andre lokalhistorisk interesserte vil finne mye stoff i de mange personportretter og erindringer som trykkes i bind 29. Samvirkelagets utvikling gjennom flere tiår og bestas opplevelser gjennom et langt liv, jo her får vi et fin forståelse for dagliglivet før i tida. Kvinneperspektivet er også i årets bok suverent.

I Gildeskål har de en stor fotoskatt. Einar Svendsen skriver om noen personer som er fotografert av Hans Skaugvold. Med utgangspunkt i fotoene forteller han både om anledningen til fotograferinga, hvem de var og hvordan det gikk dem - og deres etterkommere - videre i verden.

I fjorårets årbok fikk vi lese historien om en fantastisk redningsaksjon i Nordishavet 18. juni 1952, da kvalfangeren M/K Kjelling var på fangstfeltet sør-vest for Novaja Semlja. Artikkelen var hentet fra ei anna bok, men i Gildeskål er etterkommerne til båtmannskapet rystet. Denne historien er ”ugjenkjennelig for alle oss som kjenner til fakta” skriver Mona Willumsen i en sjusiders artikkel. Det er flott at slike opplysninger kommer fram, feilaktige påstander som trykkes svart-på-hvitt har en lei tendens til å stå som eneste sannhet i ettertida. Mannskapets historie blir ikke dårligere av de nye opplysningene, tvert i mot slår det oss at sunt vett og godt sjømannskap var utbredt i mange fiskermiljø.

Noen småepistler – bruddstykker fra kaffebordene – er laget av Inge Næsvik jr (f.1923). Dette er 14 sider med omtaler av personer født på 1800-tallet han husker at andre har snakket om. Hans notater er gjort mange tiår seinere. Her burde redaksjonen redigert strammere. Ikke alle egner seg på trykk (Johan Baker), noe fraser gjentas for ofte (utallige varianter over ”jeg synes jeg husker å ha hørt”), og ortografien er ikke konsistent (aldri – aldrig). Redaktører SKAL redigere, også i årbøkene. En kan jo skrive i ei fotnote at originalteksten er justert noe, for det brede publikum er det godt nok. Redaksjonen skal få pluss for at de etter hver epistel kommer med slektshistoriske opplysninger om de omtalte personene.

Gildeskålboka nummereres fortløpende, og denne er altså nr 29. Lokalhistorisk er dette ei fin årbok, som også de som ikke har røtter i Gildeskål har stor glede av.

Kan bestilles på: thobjo@gildeskal.kommune.no
Omtalt av Viggo Eide

søndag 20. juni 2010

Bøfjerding 2008


Årbokredaksjonen forteller i forordet at Bøfjerding 2008 er "den tjukkaste (...) som hittil er komen på trykk", heile 144 sider. Etter 30 år & 25 årbøker har Bø bygdelag velfortjent mottatt kommunens kulturpris i år. Årboka tar som vanlig opp både lokalhistoriske tema & stoff & bilder fra året som har passert. Artiklene i Bøfjerding er variert, velskrevet, & de er godt illustrert med fotos & gode tegninger.

Kystkulturen står sentralt i ei kommune som Bø, & en artikkel om fiskebåter, både historiske & modellene av dem, er interessant lesning - storsildfisket etter 1901 likeså. Sistnevnte artikkel er skrevet rundt 1960 & således en øyenvitneskildring fra en svunnen tid. Nordlandsbåten, slipen på Ringstad & gode fiskeplasser er også omtalt.

Men alt er ikke bare båt & fiske. Historien om Søbergs bussreiser er vel verdt å få med seg.
Tenner i smil & smerte - inneholder mye generell informasjon om tannpleien før i tida. Her finner vi historisk stoff vi ikke visste fra før.

Ungdomserindringer av nylig avdøde Tor Grindhaug, fra ca 1954 til vel 1960, fortsetter i denne årboka. Framhaldsskole, pubertet, torvstikking & bilferie forteller om et bygdesamfunn i sterk endring. Jeg håper erindringene fortsetter i neste årbok. I samme gate er barndomserindringene om oppvekst i Mårsundav Kjell Sørensen. Ikke minst en bygutt lærer mye av disse karene. Krigen har ikke noe egen artikkel, men et par steder omtales perioden som en naturlig del av en annen historie.

Jeg vil spesielt trekke fram en slektshistorisk artikkel av Anne Sofie Simonsen (medlem av DIS-Norge) om Oksnesan på Guvåg i Bø, & folkan som bodde der fra 1866 fram mot 1935.Vi ser av kildene som oppgis at her er det en moderne slektsgransker som formidler sitt stoff: digitalarkivet, skanna kirkebøker & gravminnedatabasen. I tillegg er artikkelen også supplert med faktiske & muntlige overleveringer - en god historie.

Til redaksjonskomiteen har jeg et forslag til forbedring: bildekavalkaden Hendt siden sist - 14 sider - kan i framtiden trykkes med fargebilder Lokalhistorisk er dette ei flott årbok, som alle med røtter i Vesterålen har stor nytte av. Vi som ikke er fra regionen vil også få mye glede av å lese i Bøfjerding 2008.
Omtalt av Viggo Eide

søndag 13. juni 2010

Lofotboka 2009

Redaktør Dag Sørli i Lofotboka forlag har gitt ut sin 31. årbok. Dette er et solid produkt med hele Lofoten som nedslagsfelt og målgruppe. Ja, målgruppa er nok større enn som så, her er noe for enhver.

Sørli er tidligere lærer, det vises. I denne boka har jeg ikke funnet skrivefeil eller dårlig korrektur. Det er et fin praktbok, med mange flotte fargebilder. Jeg anslår bildestoffet til ca 50 % av sideflatene. Det er med andre ord ei lettlest bok.

Lofotboka har 12 artikler, og alle de seks kommunene i regionen har en eller flere artikler fra sitt område:

Røst og Værøy.
Flakstad og Skjellfjord i Flakstad kommune.
Kabelvåg, Digermulen og Gimsøya i Vågan.
Sørvågen og Reine i Moskenes kommune.
Leknes, Nord-Borge og
Knutstad i Vestvågøy.

Tidsspennet i årboka går fra ca år 900, Runesteinen på Gimsøya, til i dag bl.a. havne utbygg inga på Værøy. Jeg synes alle artiklene har sin plass i boka, også nåtidsstoffet. Noen artikler har mer reportasjepreg, slik det kommer fram i "Under vingene til tsarens ørn" - om Flakstad kirke. De dypdykkende artiklene finner du ikke her. Her er lite slektsforskning, arkivgraving eller gårdshistorie. Samisk stoff fant jeg heller ikke i denne boka. Moderne folkeminnestoff er det flere av; barneår i okkupasjonstida, skoletannlegen og den første kalven på garden er fine miljøskildringer.

Keiser Wilhelm II er en av de mange turistene som besøket Lofoten med cruiseskip "Da Digermulen var Lofoten". En spesiell artikkel jeg vil framheve er Ole Johansens fortelling om"Snøraset i Skjelfjord" - 1955 og 1998. En god øyenvitneskildring av en spesiell og dramatisk opplevelse.

Den lengste artikkelen er på tolv sider, men pga billedbruken er kun halvparten tekst. Som minnebok er dette ei fin årbok, den dekker vidt og bredt og har interessante tema med store praktbilder. I forhold til andre årbøker er dette ei lett tilgjengelig bok, som mange vil ha nytte og glede av.

www.lofotboka.no
Omtalt av Viggo Eide

søndag 6. juni 2010

Skjerstad 2009

Ka du frætta dar? - som årboka egentlig heter - tar i denne utgava opp kun lokalhistoriske tema. Innholdet er variert, god trykk og kun sort/hvitt bilder. Skjerstad var engang ei stor, folkerik og viktig kommune i Salten. Etter 1. januar 2005 ble restene omgjort til ei utkantbygd i Bodø kommune.

Boka har vel 35 artikler, fordelt på 112 sider. Introduksjonen er Skjerstadkirka og kirkejubileet for nykirka som var 50 år i 2009. Den erstattet gammelkirka nr 2 som brant 17. mai 1955 og er avbildet på forsida. En kort reportasje fra branndagen og noen erindringer etter tidligere (1915-21) sokneprest Paul Sæbø (1882-1981) starter årboka. Vi leser at prestens oppgaver omfattet både gårdsdrift, konfirmant­undervisning og vasskraftutbygging

En god del stoff er hentet fra tidligere Nordlandsposten. Disse gjør seg veldig godt i årboka. Slektshistorie finner vi hos DIS-medlem Hjalmar Berg når han skriver om Brekk-Jørn - Jørgen Hansen (1710-ca 1767) fra Saltdal som slo seg ned på Brekke i Misvær i 1745. Samme mann skriver også godt om Ol’Pålso (Ole Paulsen, død 1878) som kom som skreppkar til Oldegård i 1827 og blei der. Garden er fortsatt i slektas eie. Historisk interessant er dessuten en tosider om stamperiet og fargeriet i Utvik som var i drift fra 1865 til 1921. Her ser vi igjen at bygdene innafjords hadde et variert næringsliv, der handel over lange avstander som helt til Lofoten både var vanlig og uproblematisk.

En krigshistorisk bolk er om DS Skjerstad som i maidagene 1940 ble forsøkt holdt skult for bombefly både i Beiarn og Skjerstad, før den fikk sin fulltreffet på Rognan 25. mai 1940. Artikkelen - som er dagboksnotater fra 1. styrmann Olaf Iversen - er interessant, men har sin svak­het i at datoer ikke er oppgitt. Tilslutt blir historien så gjentakende at vi ikke henger med på hvor i kalenderen styrmannen er..

Samisk lokalhistorie er tatt med i Ljøsenhammaren som svensk.-norsk samisk boplass på 17- og 1800-tallet. Dessuten inneholder 2009-boka et gammelt samisk sagn om Lappkjerringura, ei steinur der ei vakker samisk kvinne lå begravet. Et spennende trekantdrama med tragisk utgang. Kanskje et vandresagn med lokalt tilsnitt, story & plot virker kjent.

Årboka inneholder flere andre sagn samt noen ”tvilsomme” historier, bl.a. avsløres ei oppdikta historie som sto på trykk i gamle Nordlandsposten: Ei portugisisk seilskute fra 1532 skal ligge begravet under sand og vann i Misvær? Dikt og forbainna løgn alt i hop. I samme kategori antar jeg at Argronomen er ei konstruert historie om en boklærd sunnmøring som skulle lære bøndene å dyrke noe annet i hagen enn rabarbra og noen humulstilker. ”Nei hele havebruket maatte lægges om; der skulde avles persille, salat , agurker, stangselleri, senep, makaroni, timian og sar, tomater og ræddiker. Men allerbedst vilde kaalhodene trives.” Bonden sjøl - han Hans Nilso - mente da at ”det var vist nok av kaahoder i bygda fra før, og særlig efterat agronomen var kommet”. Dyrke makaroni, gitt, Erasmus Montanus !

Blant de mange andre artiklene vil jeg trekke fram en nærhistorie som både er fornøyelig og lett gjenkjennelig: På sykkeltur til Trondheim i august 1947. Heldigvis er veiene bedre nå.

Bakerst i boka står også denne gang et register over artiklene i årbøkene etter 1990, sortert på forfatternavn. Jeg anser dette som egenreklame for boklageret. Kanskje de trykket for mange bøker før om åran ? Opplaget holder seg i 2009 fortsatt på beskjedne 600.

Lokal­historisk er dette ei variert årbok, som alle Salt- og Skjerstadværinger bør ha i hylla si.
www.skjerstad.info
Omtalt av Viggo Eide

søndag 30. mai 2010

Lófotr 2009 - Vestvågøyboka

Vestvågøyboka har flotte bunader på forsida, og nettopp Lofotbunaden og dens opprinnelse er omtalt i den første artikkelen. Klær er en interessant innfallsvinkel til lokal- og personalhistorie. Årboka følger opp med en artikkel om noen sjøstøvler – Røyserter eller Stivskafta – som fulgte styrmannen Lyder Alf Myhrvold fra 1943 og fire tiår framover.

Årbokkomiteen etterlyste i 2008 mer stoff om landbruket, og det har de fått inn i år. Livet i et landbruks- og fiskerisamfunn er godt beskrevet i en artikkel om Vettinggårdene, og i en artikkel om flere bruksnummer under gården Li. Den siste er ført i pennen av ei ungdoms­skole­jente, Synnøve Nilsen Lie, og hun imponerer stort både med skriftlig form og faglig innhold. Dette er god slektshistorie, hele 20 sider lang og godt illustrert.

Håndverk og handel presenteres gjennom ullvareagenter, Husfliden på Leknes og de mange småmeieriene som ble etablert på tidlig 1900-tall. Dessuten har de en meget grundig fortelling om sølvrevfarmene som var i virksomhet fra 1929 til krigen kom og ødela markedet for disse produktene. Fortsatt finner vi sølvrev og korsrev (krysning med rødrev) i vill tilstand på Vestvågøy, etterkommere av revene som klarte å rømme fra revefarmene.

Krigen er omtalt i flere artikler, her vil jeg framheve historien om soldat Bjarne Lakselvhaugs opplevelser i krigen om Narvik 1940. Igjen får vi bekreftet hvilken innsats norske og allierte styrker sto for i måneden fra 9. april til 8. juni. En krigshistorie som dessverre aldri har fått den plass den fortjener i norsk historie.

En 20-siders artikkel skiller seg sterkt fra de andre. Den arkeologiske beskrivelsen av funnene ved Lofotr vikingmuseum blir for tung lesning. Her burde stoffet vært popularisert på en helt annen måte, og kuttet ned til det halve. Denne artikkelen er dessuten dårlig korrekturlest. Den norrøne bokstaven ð er borte i ord som biðja. I stedet står det bi¨ja. Dette forekommer flere ganger. Litteraturlista på 1,5 sider her heller ikke fullt ut alfabetisk. Det tok litt tid å finne O- og R-kildene som er ombrekt til å stå mellom J- og M-kildene

Layouten er fin i Lófotr, boka har gode bilder og illustrasjoner. Til slutt vil jeg takke årbokkomiteen for at de har skiftet skrifttype fra i fjor, og som jeg kommenterte slik: ”dessverre har årboka en fonttype som er ubehagelig for mine øyne. Her synes jeg de bør skifte til annen skrift.” Takk.

Hovedinntrykket er at 2009-utgaven av Lófotr er ei fin årbok, der også folk utenfor kommunen finner nyttig stoff. http://www.vhl-historielag.com/

Omtalt av Viggo Eide

søndag 23. mai 2010

Leddiken 2008

Enkelt utseende og heftet med mjuke permer. Leddiken fra Øksnes Historielag ser tilforlatelig ut, men stille vann har dypest bunn... Ikke overraskende, ettersom fjorårets utgave også var et solid produkt.

Årets hovedtemaet er handelsvirksomhet i Øksnes i tidligere tider. Dette presenters bredt og godt i flere flotte artikler, til sammen 23 sider. Her vil jeg framheve Yngvar V. Gustavsen og Johan Borgos artikler. Både Pomorhandelen, Skreppekaren og Markedet i Stokmarknes er interessant lesning. At et handelssted var et senter i bygda skjønner vi alle, men også kulturlivet fikk viktige impulser fra sjølfolket.

Forfatteren Hans Linds (1866-1935) dikt På krita er morsom lesning. Første vers beskriver situasjonen, mens den som vil borge på krita i andre og tredje vers smører tjukt på. Prisene er uvesentlig, bare de får handle på kreditt. Men handelsmannen kjenner lusa på gangen og svarer i fjerde strofe:

Jau, denne leksa, ho kan eg fra før, du
nå' prisan skjell ikkje, koffør spør du?
Du veit eg e ein galen mann,
så borga ut med åpa hann
åt de alle - på krita.

Slik fortsetter det i femte og sjette vers;
"men eg har fleire - me mann å mus -
heile bygda på krita.

Personportretter kommer også innenfor temaet: Sjalg Hamnøy i Tinden blir portrettert av sin handelsbetjent på 50-tallet, og Gustav Notkevichs butikkliv presenteres av hans sønn.

Artiklene er mange, godt illustrert og ikke så veldig lange, gjerne 2-3 sider. Krigen er bakgrunnen i en firesiders artikkel. Lokalhistorisk er dette ei flott årbok, som alle med røtter i Vesterålen har stor nytte av. Vi som ikke fra regionen vil likevel finne mye interessant stoff i heftet, både tidsbilder og som bakgrunn for egen historisk forståelse. Leddiken er ei flott årbok.

Omtalt av Viggo Eide

søndag 16. mai 2010

Gildeskålboka 28

Årboka tar opp både lokalhistoriske tema og stoff og bilder fra året 2008. Innholdet er variert, god trykk og boka har mange fargebilder. Boka har ca 30 artikler og notiser. Kongeparets besøk i kommunen 19. juli 2008 er viet ti sider, og annet samtidsstoff opptar omtrent like mye plass.

Årets bok er god, men jeg synes den var bedre i fjor. Det irriterer meg litt at en ved korrektur ikke klarer å få på plass normal punktsetting: alltid komma foran men, mellomrom skal stå etter komma, ikke foran. Ikke mellomrom foran punktum. Noen artikler er dessuten litt vanskelig å komme inn i - for folk som er utenbygds fra: Navn på personen står under bildet, men vedkommende finner jeg ikke omtalt i teksten. Hvem er de da? Mann eller bror? Tante eller bestemor?

Dette til tross er det mye bra i årboka. Det slår meg at kvinneperspektivet er særs bra. En lang rekke artikler omhandler stolte, staute kvinner. Barndomsminner fra Djupedalen, Portrett av mamma, Ho Alberta jordmor, Gammeltante på Nordarnøy, er fire artikler med gode kvinneskildringer. Det må også legges til at "da strømmen kom til Gildeskål" ble ikke minst kvinnenes arbeidsliv strekt forbedret.

Gildeskålboka åpner med Et slags Amerikabrev, der ulikt bakgrunnsmateriale er gjort om til ei slektshistorie om ei familiegrein som utvandret til Amerika i 1912. En fin vinkling og godt presentert saga.

Gildeskål kirkested er kjent for de to kirkene som ligger ved siden av hverandre. Ei middelalderkirke av stein og ei nyere trekirke. Årboka viser tegninger av to utbygginger som heldigvis aldri ble realisert. Begge med ei delvis riving av steinkirka og innebygging i ei større trekirke. Dette ville ødelagt kirka fra 1130 totalt. Historie som ikke ble realisert er også fascinerende.

Samiske stedsnavn i Gildeskål er behandlet i artikkelen omSteffodalen.

De to artiklene med kanskje størst interesse for folk utenfor bygda er historien om en fantastisk redningsaksjon i Nordishavet 18. juni 1952. Kvalfangeren M/K Kjelling var på fangstfeltet sør-vest for Novaja Semlja, fire døgns kjøring fra Norge. Under skyting med harpun får kvalfanger Ragnvald Willumsen foten i lina og blir dradd over bord. Mannskapet får ham tilbake på båten og konstaterer at "foten hang i tynne leggskinnet". Dette er starten på den til da lengste redningsoperasjonen i fredstid i Norge. Uten muligheter til direkte radiokontakt med hjemlandet klarer de å få formidlet behovet for assistanse. De er for langt unna til å kunne rekke fram på egen kjøl. Et Catalinafly fra Tromsø med lege går opp, etter fem og en halv time finner de båten i et hav større enn vi kan forestille oss, og mens bølgene øker i styrke går de både ned på sjøen og opp igjen. En redningsbragd av dimensjoner. Hovedartikkelen er opprinnelig utgitt i boka Kan flyet kommeog er skrevet av Oddmund Ljone. Alle med interesse for fangst, fly og fryktløshet bør få med seg denne fortellingen.

Gildeskålboka nummereres fortløpende, og denne er altså nr 28. Lokalhistorisk er dette ei fin årbok, som alle med røtter i Gildeskål har stor nytte av.

Omtalt av Viggo Eide

søndag 9. mai 2010

Lófotr 2008 - Vestvågøyboka

Vestvågøy i Lofoten er ei stor landbruks- og fiskerikommune. Årbokkomiteen etterlyser mer stoff om landbruket, og det er jeg enig i. I denne boka er det mye fisk og fangst, forlis og redningsdåder. Saltvannet er tilstede i mange i de 26 artiklene, de fleste av det korte slaget.

Ser vi bort fra en elleve siders reportasje om kulturprisen, er den lengste artikkelen bare ti sider. Den er heldigvis meget god. Anne Pedersdatter Basse, født 1716, fikk i 1738 et barn med sin svoger. Person- og miljøskildringene er meget fine, og gjennom solid kildebruk følger vi den dramatiske historien med reise til Bergen, forhør og innstevning på tinget. Hun får den strengeste straff, men blir benådet. Likevel giftes hun inn i fin familie og får stor etterslekt i Finnmarken hvor hun ble deportert. All ære til Per Magne Bernhardsen for godt språk og lekre illustrasjoner.

En annen jeg vil framheve er 17 år gamle Stian Grundstad som skriver meget godt og varmt om Ho bestemor på Grundstad. Jeg håper han kan skrive like bra seinere om andre tema.

Vestvågøy er arkeologikommunen i Lofoten, med mange interessante funn. Tidsspennet går fra jernalderen til vår tid. Hulveger er omtalt i to artikler, kvernkall i en og krigen i minst en artikkel.

En artikkel av uvant kaliber er befolkningsutviklinga i kommunen etter 1950. Det ser interessant ut i begynnelsen, ja det er interessant, men fort faller jeg av. Sjøl om jeg er statistiker av legning blir dette uleselig. Poengene drukner i formuleringene, og når norsk grammatikk er feil - forfatteren er nok ikke født norsk - blir det galt. Ofte savner jeg en korrekturleser, her savner jeg i tillegg en journalist som kunne popularisert stoffet.

Layouten er fin i Lófotr. Det positive er gode bilder og illustrasjoner. Flott oppsett på en gjennomført måte. Men dessverre har årboka en fonttype som er ubehagelig for mine øyne. Her synes jeg de bør skifte til annen skrift. Små skrivefeil finner vi også.

Hovedinntrykket er at dette er ei bra bok, men det er mulig å gjøre forbedringer neste år.

http://www.vhl-historielag.com/

Omtalt av Viggo Eide

søndag 2. mai 2010

Saltdalsboka 2006/2007


I Saltdal er det kommunen som gir ut årboka. Her finner vi både lokalhistoriske tema og mye stoff og bilder fra året 2007.

Innholdet er variert, god trykk og mange fargebilder. Boka åpner med en geologisk artikkel av Rolf Monsen (DIS-medlem). Slikt sett går årboka hele 1,8 milliarder år tilbake i tid, men poenget med artikkelen er å vise folk hvor variert geologien i Saltdal er i dag. Godt illustrert med fotos, og stedene som omtales er oppgitt både med seks-sifrete kartreferanser og GPS koordinater. Det er en ny måte å stedfeste severdigheter på, og vi vil se det oftere i bruk ettersom teknologen nå er godt utbredt.

Bygda var som kjent sterkt berørt av verdenskrigen og flere artikler omhandler dette temaet. Ikke minst de mange fangeleirene satte spor i natur - og sinn. De historiske artiklene er fra 1900-tallet. Tidsspennet er fra ca 1915 til 2007, og starter med den første bilen i bygda. Boka har flere gode kvinneportretter. Ellers er næringsliv med smie og skipsverft omtalt, og de ca 20 artiklene spenner fra samiske urgraver til melkerampens venner. Sjølsagt er Alt for Rognan-guttan viet plass.

Lokalhistorisk er dette ei ok årbok, som spesielt krigshistorisk interesserte lesere bør se nærmere på.
http://www.saltdal.kommune.no/prisliste.html

Omtalt av Viggo Eide

søndag 25. april 2010

Minner fra Averøya – år 2009

Averøy historielag har utgitt sitt tiende hefte. Her står historie sterkt, men det er plass til samtida også. Forsida viser MF Bjørnsund som på slutten av 2009 ble historie da Atlanter­havstunnelen til Kristiansund åpnet. Kommunikasjoner er et dekkende stikkord for flere artikler i det 100 sider store skriftet. Skonnerten Borge II, DS-ekspedisjonen på Kristvikbukt 1920-1954, Lastebileiere før 1955, og Lastebilkjøring i gamle dager (i 40-50 åra).
Årboka har dessuten memoarer fra både oppstarten av Aldersheimen på Dyrset, samt Minner fra skole­tida på Vebenstad etter 1913.

Minner fra Averøya har et variert innhold, og ettersom historielaget dekker ei øykommune har årboka med flere sjø­relaterte historier. Mange fra øya omkom ved Titranulykka for 110 år siden (i oktober 1909), noe Borgny Vorpbukt skriver om. En uværsdag i 1911 tok også menn fra Bremsnes og Meek.

En morsom artikkel – på dialekt – forklarer det vi egentlig vet, båtmotorer snakker:
”Når Solkjela va på veg te Molde, gikk utafor øyan, så kunna det værra dårlig ver. Da satt ho baug å så sa ho; Hustavika, Hustavika. Hustavika. Du skjønt ka ho sa, maskina snakka.”
Slektshistorie finner vi i En averøying på Lyngstad – om Knut Jonsen Folland 1702-1796 som ble gift tre ganger og fikk sitt siste barn i en alder av 78 år. Da Knut døde var eldste sønn 55 år gammel, og yngste sønn 16 år ung.
For slektshistorikere er også Harde straffer i gamle dager en flott artikkel. Her får vi høre om en ekstrarett i Tingvoll i 1791, der Jakob Knutsen ble dømt for hestetjuveri. I tillegg får vi en personalhistorisk fortsettelse om noen av de som er nevnt i hovedsaken.

To lengre artikler (12 og 13 sider) krever dypdykk for interesserte. Peder P. Grønning beskriver i 1880 Nordmøre, mens den islandske Færøyarbok i dansk oversettelse forteller om Orm Storolfssøn. Her er deler av teksten spesielt interessant for pe’kaillan (dialektisk egenbenevnelse) vedrørende Bremsneshola og et sagn knyttet til denne.

Litt for ofte bruker en ordene ”i gamle dager” i tittelen på artiklene. Her synes jeg historie­laget bør variere mer. For øvrig hadde det vært en fordel om innholdsfortegnelsen over de ti årgangene med Minner fra Averøya hadde stått helt til slutt i heftet. Årboka er godt lesestoff for alle langs kysten, og vi får sikkert kjøpe nye hefter også i de neste ti åra.
Omtalt av Viggo Eide

søndag 18. april 2010

Bøfjerding 2007

Årboka tar opp både lokalhistoriske tema og stoff og bilder fra året 2007. Innholdet er variert, god trykk og boka har fargebilder. Artiklene i Bøfjerding er lengre enn i mange andre årbøker, opptil 15 sider, og de er godt illustrert med fotos og gode tegninger. Et par artikler har stått i lokalpressen for 30 år siden, og én er fulgt opp med en nyskrevet oppfølger, hvordan gikk det med folka på rydningsjorda?

Tre artikler er knyttet til forfatteren Regine Normann (33 sider). Åsa Elvik tar utgangspunkt i to eventyr for å belyse arbeidsrollene mellom kvinner og menn i tida før 1900. ” … berre vassbæringa tok minst eit månadsverk”. Hallstein Kristiansen tar utgangspunkt i folketradisjonen i Regine Normanns diktning. Begge disse er popularisering av universitetsoppgaver på høgt nivå, og er grunn god nok til å kjøpe boka dersom en er interessert i Vesterålens store eventyrforteller.

Det eldste stoffet går tilbake til siste halvdel av 1800-tallet, men hovedfokus er på århundret etter. En interessant barndomserindring av Tor Grindhaug, fra ca 1930 til 1950, fortsetter i neste årbok. Her får vi igjen et rotekte inntrykk av oppvekst i ei anna tid. Godt skrevet. Også moderne fortellinger om Gallernebben (et feskarportrett) og Koppen (om ei sta kjerring) anbefales. Krigen har ikke noe egen artikkel, men et par tre steder omtales perioden som en naturlig del av en annen historie. Lokalhistorisk er dette ei flott årbok, som alle med røtter i Vesterålen har stor nytte av. Vi som ikke fra regionen vil også finne interessant stoff i her.

Omtalt av Viggo Eide

søndag 11. april 2010

Skolp - Vågan 2008

Vågan Historielag har i flere år hatt høg kvalitet på årboka si, og årets utgave innfrir nok en gang. Fotograffamilien Lind gjennom 100 år er både slekts- og kulturhistorisk interessant. Og slektsforskere fra Lofoten vil finne mye annet, godt stoff her. Tidsspennet i boka er fra 1859 til 1987, bortsett fra en kunstnerbiografi som går fram til i dag. Flere sider av lofotfisket belyses, både tradisjonelt feskarliv og fram til Stabburets hermetikkproduksjon - dens vekst og fall etter krigen.

Krigen er forresten omtalt i flere artikler og eier av krigsminnemuseet i Svolvær (William Hakvaag) bringer mer nytt om Lofotraidet i 1941. Samme Hakvaag fortsetter beretningene om sin rockekarriere, i år er det popbandet Hazle’s mereritter et par år på slutten av 1960-tallet han skriver om.

Jens Holst (f.1929) skriver om sin barndom med foreldre og søsken på Bergland i Flakstad, mens han sjøl vokste opp hos tante og onkel i Svolvær. Levevilkåra var ganske ulike, og her får vi glimrende skildret to forskjellige miljøer (land og by) som en og samme person opplever på samme tid.

Bredden og kvaliteten på årboka gjør at svært mange vil ha nytte og glede av den.

De eneste annonsene i årboka er fire sider med klipp fra Lofotposten 1940. Slik skal annonser i ei årbok være. Alle forfatterne er oppgitt med fødselsår, noen med flere biografiske opplysninger. Flere artikler er over 15 sider lang. Årboka har god trykk og mange fargebilder. Reportasjer fra årets gang 2007 finner du ikke her. Den anbefales varmt.

www.vagan.historielag.org

Omtalt av Viggo Eide

søndag 4. april 2010

Leddiken 2007

Alle artiklene er av god faglig kvalitet. Innholdet er variert, god trykk og fargebilder

Årets hovedtemaet er rettsvesen, lensmenn og politietat i et historisk perspektiv , ca 15 sider. Ikke minst Johan Borgos artikler hever nivået. Breddens spenner fra samedrap til kommunesammenslåing i 1964. Fra fjernsynets inntog i Øksnes til Kong Haakons bidrag ved kronerulling etter båtforlis i Øksnes. Tidsspennet er fra 1610 til vår tid, og stoffet fra 2007 har klart lokalhistorisk preg.

Artiklene er mange, godt illustrert og ikke så veldig lange, gjerne 2-3 sider. Lokalhistorisk er dette ei flott årbok, som alle med røtter i Vesterålen har stor nytte av. Vi som ikke fra regionen vil likevel finne mye interessant stoff i heftet, både tidsbilder og som bakgrunn for egen historisk forståelse.

Redaksjonen etterlyser til slutt flere tilbakemeldinger fra leserne. Den kommer her: Fortsett i denne stilen og lykke til med rekrutteringen av yngre redaksjonsmedlemmer. Leddiken har vi behov for i mange år framover.

Omtalt av Viggo Eide

søndag 28. mars 2010

Fimbul nr 25 - 2007

Heftet har bare lokalhistoriske tema, har god trykk og kun sort/hvitt bilder. Tekster som er nedskrevet i gammel språkdrakt er beholdt slik, og ganske morsom er en rekke småstubber skrevet ned rundt 1900 (?). Her henvises det helt til 1720, men de fleste småstubbene er fra andre halvdel av 1800. Noe er oppgitt som sagn, uten tidsangivelse. Forfatteren nevner prisene i to myntformer samtidig: skilling og ører, daler og kroner. Her kunne det vært presisert (i ei fotnote) at ører og kroner er en forklarende størrelse og ikke den som er brukt t.d. i 1869.

Krigen er representert med en historie om krigsfangeleieren i Bogen og frigjøringen i 1945. Intet stoff er yngre enn 1950. Heftet er mest interessant for dem med røtter i Evenes, sjøl om stoffet har overføringsverdi til andre områder.

Fimbul har ca 8 enkeltstående artikler, i tillegg til en fortsettelse av gårds- og slektshistorien til gnr. 29 Botn i Evenes av [DIS-Norge-medlemmene] Alfred Arntsen og Hans-Petter Falao på 23 sider. Slektshistorisk er dette ei fin årbok for folk fra Evenes.

Evenes kommunes hjemmeside om Fimbul nr 25.

Omtalt av Viggo Eide

søndag 21. mars 2010

En familie og et gruvesamfunn

Familien Sivertsen fra Sulis

Slektshistoria til Sivertsen er ei meget god bok med fin struktur, mange familiebilder (bare i sorthvitt) og med et vell av fakta som dels er familierelatert og dels er generell bygdehistorie av almen interesse. I tillegg har teksten fin språklig flyt, der tradisjonelle vita som fødsel og ekteskap framstilles i en verbal form som ikke er kjedelig, men heller inspirerende. Vi lesere blir nysgjerrig, fortell mer!

Kjernen i boka er Sivertsenfamilien, som kom til Sulis ved industriepokens start i 1890-åra Før 90 år var gått var alle gjenlevende etterkommere flyttet fra bygda. Industrieventyret sang på siste verset. Med dette utgangspunket trekker Bjarne Sivertsen trådene tilbake der anene kom fra. Ikke alle linjer utdypes i detalj, men det meste fra 1801 og framover synes tatt med.

Sivertsenklanen har aner fra Kvenflåget og Tverråmo i Salten, Sverige og Malvik i Trøndelag. Gimsøy i Lofoten, samt Hornindal i Sogn og fjordane. Ei stor grein av Lofotenslekta emigrerte til Amerika, og også disse er ganske grundig beskrevet. På veg nordover til Sulis har anene vært innom Trondheim og Vefsn. Ja, befolkningsveksten før år 1900 måtte ha et utløp, for noen Amerika, for mange andre nordover og ut mot kysten. Innlandsbygda Sulitjelma er et unntak, som bare skyldes industrireisinga. Hurra for konsul Persson, som dro det i gang. En må ha vært en solid kapitalist som klarte å reise så mye penger i så lang tid før inntektene kom.

Det er mye generell Sulis- og Sjønståhistorie i person- og familiebeskrivelsene, og det er utført på en elegant og naturlig måte. Materiale som ikke passer inn her er tatt med i flere vedlegg for å gi leseren en oppfatning av bl.a. kommunikasjonene på slutten av 1860-tallet, jernbanebyggingen på Sulitjelmabanen i fra 1891 m.m. Faktisk har han også med to kart over området – både et tradisjonelt kart og et flyfoto med angivelse av de viktigste stedsnavn. Det er lurt, mange vet ikke hvor Sjønstå er, jeg visste ikke hvor Nordal er.

Sivertsenfamilien har hatt - og har fortsatt - mange musikalske medlemmer. Forfatteren forteller at ”direktør Emil Knudsen ansatte folk som kunne spille instrumenter. Han var selv svært musikkinteressert og var utøvende musiker og komponist. Han etablerte allerede før 1900 er fullt symfoniorkester i Sulitjelma.” Folketallet i Sulitjelma økte fra 45 i 1885 til 2.869 i 1910. På kun 25 år! Det bodde folk overalt. Overalt. Familier med mange barn og trangboddhet måte også hyre såkalte lauskarer – arbeidere uten familie. Jo, det er mye interessant som Bjarne Sivertsen trekker inn i slektsboka.

Når forfatteren kommer nærmere sin egen tid, besteforeldre, tanter og onkler, og ikke minst seg sjøl blir han personlig i stil og innhold med ikke privat. Han redegjør greitt for positive og … litt uvanlige sider av livet. Livet til neste generasjon (hans barn og deres søskenbarn) omtales like naturlig, saklig og oppriktig.

Bjarne Sivertsen har grunn til å være stolt over sin slektsbok. Den står fjellstøtt på innhold, stil og kildebruk. Ei god slektsbok skal ha illustrasjoner, den skal ikke være kjedelig, den skal fortelle noe nytt, den skal sette folkene inn i ei samtid og en sammenheng. Det har Sivertsen klart med glans.
Opplaget er på 100 eksemplarer, trykket ved Gjøvik trykkeri. Forfatteren har noen eksemplarer igjen, og selger boka for 180 kr (halvparten av trykkeutgiftene). Bestillings­adresse er: Bjarne Sivertsen, Kjellergt. 39 b, 2003 Lillestrøm bs@nilu.no
Omtale ved Viggo Eide

søndag 14. mars 2010

Sørfold 2007

Dette er ei bok som både tar opp lokalhistoriske tema og presenter noen utvalgte reportasjer fra året 2007. Innholdet er variert, god trykk og fargebilder.

Hovedfokus i de historiske artiklene er 1900-tallet - både før, under og etter krigen. Tidsspennet er fra 1887 (Hestvik skole) til 2007, og flere av de nyere tema forsvarer sin plass i årboka. Unntaket her er en énsider om nytt NAV-kontor i kommunen.

Artiklene er mange, godt illustrert og ikke så veldig lange, gjerne 4-5 sider. Flere gode kvinneportretter gir informasjon om levevilkår svært forskjellig fra vår tid.

Lokalhistorisk er dette ei fin årbok, som også lesere som ikke har røtter i Sørfold vil kunne lese med utbytte.

Artikkel i Saltenposten

Omtalt av Viggo Eide

søndag 7. mars 2010

Saltstraumboka 2009

Andre årgang av Saltstraumboka er god, men ikke så suveren som debutboka i 2008. Det historiske står sentralt, sjøl om moderne stoff er innfelt på en elegant måte. Tretti små & store artikler gir en variert presentasjon av folket & bygdene rundt Straumen. Nytt i år er et over­sikts­kart over Saltstraumen på innleggsidene bak, men navn på bygder & steder. En forbed­ring, & til neste utgave bør redaksjonen satse på et fokusert kart. Dette forstørrete kartet framstår mildt sagt som ”uklart”.

Et trist hundreårsminne omtales i de to første artiklene. 24. mars 1909 druknet tre mennesker:
Jacob Andersen (f. 1842), hans datter Anna (f. 1868) & Annas svigerinne Anna Johansdatter (f. 1875). Anna & Anna var gift med to brødre, henholdsvis Leonardt Stenersen & Joakim Stenersen. De to damene etterlot seg elleve barn (seks & fem). På vei hjem fra butikken på Straum til Ripnes på Knap­lundsøya forliste båten i en ”kjel” dvs en sterk straumhvirvel i verdens kraftigste malstrøm. Folk på land & skolongan sto & så på, deriblant noen som ble morlause, men de kunne ikke gjøre noe. Tragedien var et faktum.
Disse to gode artiklene motsir hverandre i antallet omkomne som ble gravlagt. Jorun Leirvik skriver at Anna Johansdatter aldri ble funnet igjen, mens Arnfinn Magnus Dinesen Thesen opplyser at heller ikke Jacob Andersen ble gjenfunnet. Hva er rett? Hadde redaksjonen sett etter i kirkeboka for Straumen, side 236, står det at to omkomne verken er begravet eller jordfestet, samt merknaden ”Liket ikke gjenfundet”.

Saltstraumenområdet har hatt flere lokale publikasjoner gjennom årene, & her er det mange flotte artikler å gjenbruke. Tuv Koop. Forenings første 30 år fra 1917 til 1947 er gjengitt med festskriftet fra 1947. Her savner jeg en artikkel nr 2 om åra fra 1948 til nedleggelsen i 1985. Men den kommer kanskje i ei seinere årbok. Men festskriftet er meget godt laget & har en flott historisk gjennomgang av koop’ens utvikling. Butikkdrift er absolutt lokalhistorie.
Bjørnejakt på 1890-tallet er også publisert tidligere, i ei håndskrevet avis fra 1939.

Nye veier gir flere innfallsvinklinger i nærmiljøet. Ny Rv 17 parsell fra Løding til Godøy­straumen (mellom Knaplundsøya & Tverrlandet) er omtalt både med en reportasje fra de arkeo­logiske utgravingene før veibygginga, & beskrivelsen av denne flotte traseen. Straumen er et arkeologisk skattkammer, liggende rundt et naturlige matfat gjennom 10.000 år. Rydd et kultur­minne er viktig for å få jernalderen fram fra småkrattet.

Årboka har flere fine barndomserindringer. Fra veilause Rørvika, matros på DS Frey, & flybesøk i 1935-36. Det siste var det da velkjente Allersflyet som fotograferte Norge på lands. Flyet, med skiunderstell, gikk tom for drivstoff & landet en marsdag på et snødekt jorde.

En kort personalhistorisk artikkel omtaler helbrederen Johan Iversen (1854-1942). Han var en stram kar, håndspålegger & troende. Forresten har han i disse dager fått en vei på Straum oppkalt etter seg, i nær­het­en av husmannsplassen han bodde på.

En av de beste artiklene er nok Harald Aas sin fortelling Vikarlærer på Valnes i 1962-63. På åtte sider gir vestfoldingen oss del i sitt møte med nordlendingane, et år i ei veilaus bygd & med stor kjærlighet til de som tok imot ham. Mange vil kjenne seg igjen i hans beskrivelse fra nær fortid. Ikke alt må være gammelt-gammelt i ei årbok.

Interessant er også portrettet av Petter Pogo (Petter Taranger) som Spellemann fra Straumøya. Han er født i 1963 & har en mangslungen musikalsk karriere i Salten & Oslo. Petter er første­mann ut i en ny serie av utflytta straumværinger.

Ja, redaksjonen har levert et godt produkt, men vil også neste år oppleve å bli målt mot den suverene 2008-boka. Enn så lenge anbefaler jeg at folk leser i 2009-utgaven.

Omtalt av Viggo Eide

søndag 28. februar 2010

Gildeskålboka 27

Årboka tar opp både lokalhistoriske tema og stoff og bilder fra året 2007. Innholdet er variert, god trykk og boka har mange fargebilder. Boka har ca 30 artikler og notiser. Flere artikler er på ti, ja en er på hele 15 sider, alle godt illustrert. I Gildeskål har kulturkontoret i en årrekke drevet med innsamling og registrering av gamle fotos, og nytten av det ser vi tydelig. Mange gode og relevante fotos gjør det til en glede å lese boka.

Det eldste stoffet går tilbake til 1630, men hovedfokus er på 1900-tallet. Alle artiklene virker nyskrevet med tanke på publisering i ei årbok, det opplyses ikke om noe nytrykk.

Jeg vil trekke fram en interessant artikkel om livet på lokalbåten i gamle dager, sett fra mannskapets liv. Båtene gikk i rute mellom Bodø og kommunene både sør og nord for byen. Tilværelsen her var spesiell på sin måte, en dro ikke fortere enn sjela klarte å følge med. Nå, i biltrafikken og hurtigbåtenes tidsalder, er denne kommunikasjonen virkelig historie.

Krigsflygeren Bjarne Jæger Nilsen 1909-1992 fra Forstranda i Gildeskål er gitt en fin omtale. Vi følger hans bakgrunn og sjømannsutdanning, og videre opplæring i marinens flyvåpen fra 1930. Nilsen deltok aktivt som flyger i krigsdagene april-juni 1940, og drev etter kapitulasjonen motstandsarbeid i Salten.

Gode barndomserindringer finner vi også; om høsting av tilleggsfôr i Vigdel, og nostalgi fra Sørfjorden, for å nevne to av dem. Av verdi for mange er også beskrivelsen av ulike butikker i Sandvik/Alsvik på Sandhornøya mellom 1928 og 1990. Folk måtte jo kjøpe varer et steds.

Malerier av Fugløya, privat kapell i Sørfjorden og bestigning av Sandhornet viser noe av den bredden ei årbok kan inneholde.

Gildeskålboka nummereres fortløpende, og denne er altså nr 27. I et forord skriver redaktørene at bok nr 1 og 4 er utsolgt og vil ikke bli trykt opp på nytt. Imidlertid vil de to utsolgte ”bøkene bli lagt ut på internett, slik at de som ønsker det kan få tilgang til dem.”

Lokalhistorisk er bind 27 ei flott årbok, som alle med røtter i ytre Salten har stor nytte av.

Omtalt av Viggo Eide

søndag 21. februar 2010

Skjerstad 2007

Ka du frætta dar? - som årboka heter - tar opp både lokalhistoriske tema og stoff fra året 2007. Innholdet er variert, god trykk og kun sort/hvitt bilder. I denne boka savner jeg fargebilder i minst en artikkel: Sensasjonelt blomsterfunn, om en atavisk mutasjon av korallrot, dvs en ny orkidé som er funnet ved Gåsvatn. De gjengitte fotos gir ikke leseren godt nok inntrykk av planten.

Boka har ca 40 små artikler, og dekker de fleste bygdedeler av den tidligere kommunen. Breivik er mest fokusert med til sammen ca 12 sider

Mange artikler er gjentrykking av stoff fra de nå nedlagte Bodø-avisene, Nordlands Framtid og Nordlandsposten. De utgjør ca ¼ del av årboka. Fokus i de historiske artiklene er 1900-tallet. Tidsspennet er fra 1851 til 2007.

Krigen 1940-45 er nevnt i et par artikler: en om et medlem av Rinnan-banden på flukt til Sverige, samt en artikkel om en ung gutt som kom i Gestapos klør. Hurtigruta Prinsesse Ragnhilds forlis utenfor Bodø i 1940 er omtalt i et gammelt Np-intervju.

Sjøkommunikasjoner er alltid viktig for innbyggerne i ei kystkommune, og jeg vil trekke fram to fine erindringer om skyss til kirka - ei pinse og en 1. juledag 1931 (da stormen kom). Dessuten gjengis intervjuet med skipperen på Skjerstad-ferga gjennom 35 år.

Slektshistorisk er det med en interessant artikkel om thranitteren Abraham Borgen og hans etterkommere [som supplerer artikkelen i Salten Slekt nr 1/2005]

Bakerst i boka står et register over artiklene i årbøkene 1990 til 2006, sortert på forfatternavn. Slike opplistinger er uoversiktlige, og egner seg bedre på bokas nettsted i søkbart format.

Lokal­historisk er dette ei fin årbok, som alle innbyggerne i bygda bør anskaffe seg. Opplaget er beskjedne 600.

Omtalt av Viggo Eide

søndag 14. februar 2010

Beiarn 2007

Årboka tar opp både lokalhistoriske tema og stoff og bilder fra året 2007. Innholdet er variert, god trykk og kun sort/hvitt bilder. Hovedartikkelen heter Glimt fra Beiarns samiske fortid (17 s.) og her er det mye av interesse for folk fra Salten. Mange har samiske røtter, og en gjennomgang av innflytting, sjøfinner, bufinn og norrøn bosetning har stor interesse utenfor bygda.

Fokus i de historiske artiklene er 1900-tallet. Tidsspennet er fra 1832 til 2007, men den samiske artikkelen går sjølsagt lenger tilbake i tid. De nyere tema passer godt i årboka. Av positive trekk må nevnes god språkføring, ikke minst i de små stubbene som står på siste side av nesten hver artikkel - gode historier i folkelig talemål . Alle forfatterne har også oppgitt alder (f. 19xx) og bosted. Det er nyttig tilleggsinformasjon for leserne.

Slektshistorisk er det med en fin gårdshistorie fra Myrvold, og et par tidsbilder fra barnsdommens jul, jakt og fiske. Boka har flere personportretter og et par minneord. Lokalhistorisk er dette ei fin årbok, som også lesere utenfor bygda har glede av.
Omtalt av Viggo Eide

søndag 7. februar 2010

Ballangen 2007

9.ende årgang av årboka bringer et stort antall artikler og notiser om livet i Ofoten - både før og nå. Det nåtidige stoffet har dog liten plass. Innholdet er variert, god trykk og heftet har også fargebilder.

Ballangen er et område preget av både nasjonal og internasjonal kontakt. I nyere tid pga Bjørkåsen gruver, i eldre tid med samer og reindrift. Det samiske innslaget i årboka finner vi i flere artikler. Kvener er også omtalt. En del av tradisjonsstoffet er gamle sagn, og kan derfor ikke tidfestes. Slike sagn hører hjemme i ei god årbok. Stoff fra tidlig industriperiode med arbeider- og idrettsbevegelse, fyll og avholdsrørsle, samt kommunal utvikling har sin rettmessige plass i årboka.

Det store antall artikler kommer av mange små epistler, opptil tre på ei side, dog flere artikler på tre-fire sider. Den lengste er ei god barndomserindring på ni sider som forfatteren ikke fikk avsluttet før han døde. Det er synd, for noe av materialet her er ikke ferdigbehandlet nok til at alt blir like klart for utenforstående. Gårds og slektshistorie har meget stor plass. Gjestgiveriet på Hamnes, Finnvik g.nr. 1 i Ballangen, Samuelsenslekta på Arnes, Vestlendinger - Hjelmelandsættta på Tjelle, og Slektsbesøk i Ballangen.

Tidsspennet er fra 1818 til vår tid, mens nasjonale linjer trekkes helt til 1400-tallet. Det vesentligste er dog Ballangen på 1900-tallet. Ofotens viktige posisjon i norsk krigshistorie går igjen i flere artikler. Kampene om Narvik påvirket også Ballangen på godt og ondt.

Kvinneperspektivet er fint ivaretatt med artikkel om Jordmora (Esther Amundsen 1901-96), jordmorskyss vinteren 1933, og et portrett av småbrukerkona Jenny Mathilde Lovise Bergland 1911-96.

Lokalhistorisk er dette ei flott årbok, som alle med røtter i Ofoten har stor nytte av. Vi som ikke er fra regionen vil også finne mye interessant stoff i heftet, både tidsbilder og bakgrunn for egen historisk forståelse. Her vil jeg særlig framheve artikkelen om Helsevesen i perspektiv (1672 til 1939) der alle vil finne nyttig kunnskap.

Omtalt av Viggo Eide

søndag 31. januar 2010

Saltstraumboka 2008

Dette er første årbok fra et aktivt historiemiljø i Straumen i Salten – som det het før i tiden. Utgiver er Saltstraumen Museum, et frittstående privat museum som Saltstraumen historielag driver i den nedlagte skola på Knaplundsøya, like ved kirka. Boka har 22 lengre og korte artikler og jeg ble raskt imponert over stofftilfanget, skrivemåten og lengden på mange artikler. Går det virkelig an å få et så flott produkt ut i første årgang?

Boka åpner med en morsom tekst av arkeolog Hein Bjerk om ”brummeren fra Tuv” – et ca 5.000 år gammelt musikkinstrument av stein, som når den svinges i lufta med ei snor skaper en høy, hvinende lyd. Fra funnet i 1991 til i dag har det vært en kronglete vei fram til anerkjenning som historisk musikkinstrument.

Gudmund Solstad skriver Fra gammel til ny tid på Knaplund over 23 sider, bokas lengste artikkel. Solstad gir en dekkende beskrivelse av utviklinga langs kysten fra ca 1623 og 300 år framover. Artikkelen bør bli obligatorisk lesning for alle nybegynnere innen slektsforskningen, ja – gamle travere også. Eiendomsforhold, gårdbrukere, husmenn, innerster og strandsittere forklares enkelt og greitt. Teigblanding, boforhold og livberging likeså. Det eneste jeg savner i artikkelen er et kart over Knaplund, slik at vi som ikke er 100 % lokalkjente kan følge lettere med.

Karen Anna Nilsen (Kvandal) har to flotte barndomserindringer fra det gamle Ripnes (del av Knaplundsøya). Hun husker utrolig godt fra sine første 10 leveår, og alle de flotte menneskene som tok seg av hverandre i bygda. Til sammen 15 sider, godt illustrert og fortalt.

Klippfiskproduksjon i Sunnan og Saltstraumen forklares godt over sju sider og med mange bilder. Videre er det berømte forliset til den svenske malmbåten Hero i 1905 (merk årstallet) beskrevet. Krigen er så vidt omtalt noen steder, men ikke i egen artikkel.

Saltstraumområdet var tidligere et samisk kjerneområde, særlig sør for Straumen. Dette er godt omtalt i boka. Fiskarbondens liv er også kvinnfolkans liv, og artiklene har flust av flotte, sterke kvinner som sleit for gubbe, heim og barn. De få sidene om omtaler dagen i dag faller emnemessig godt inn i boka. Jeg vil også framheve en ènsider som heter Glimt fra Saltstraumen de siste 50 år der hvert tiår 1958-68…2008 har hver sin lille notis. En god ide, da fortsetter 1959-2009 i neste årbok.

Som Bodøværing er Straumen naturlig nok et område jeg har mer kjennskap til enn en del andre årbøker jeg omtaler. Likevel står jeg på trygg grunn når konklusjonen er at Saltstraumboka 2008 meget vel kan leses av alle nordpå – med stort utbytte.

Anmeldt av Viggo Eide