2009-utgaven har som forgjengerne et hovedtema. I år er det tro: overtru – folketru – religiøs tro i Vesterålen generelt og Øksnes spesielt. 14 sider om de første to stikkordene og halvparten så mange sider om religiøst liv i moderne tid. Redaksjonen skiller godt mellom overtru i form av spøkelser, spåing i kaffigruten og lignende, kontra folketruas naive, men likevel nyttige formaninger om vær og sjukdom, kjerringråd og marmel’en. Mye i folketrua hadde en nyttig funksjon.
Leddiken advarer også mot å framstille vandrehistorier som faktiske hendelser i lokal tradisjon. Ja, det er en god saga, men nei, det skjedde ikke her. Bruk av lokale stedsnavn, og tilknytning til personer som har levd, er ikke alltid av det gode. Johan Borgos går så langt at han i artikkelen Presten og samen dokumenterer at en historie utgitt i 1879 urettmessig anklager samen Anders Olsen for å ha gandet presten Jens Petter Dreyer i 1782 slik at kirkens mann døde. Ingen dokumentasjon støtter anklagene mot Anders, framsatt nesten 100 år etter at hovedpersonene var døde. Andre navn – på kvinner som ”bevitner udåden” - viser seg å være personer som ikke bodde i Øksnes på det aktuelle tidspunktet.
Uværet den 25. januar 1893 er derimot ingen oppdiktet historie. Otto Rinnan var 16 ½ år da hans båtmannskap rei stormen av på utsida av Andøya og Langnes hin natt i en åpen nordlandsbåt - en saltværingsåttring. Artikkelen er krydret med ord og uttrykk som jeg, en landkrabbe, ikke fullt ut forstår. Her må det være mye godt snadder for kystlagets medlemmer!
En annen god artikkel er Kristine Holters barndomsminner fra Sunderøy. Faren Richard Hansen overtok handelsstedet der, men han er mest kjent som lokal gründer innen fiskeindustri, dampskipsselskap og handelsstipendiat i Petrograd. I en lang artikkel på hele 12 sider får vi en grundig innføring i dagligliv og leik, skole og arbeid, guvernanter og jektefart.
Av interesse for svært mange – langt utover Øksnes og Vesterålen - er en kort forklaring på de mange rasene i Øksnes under den lille istida 1300-1850, og hvorfor været ble særlig verre etter 1600. Skattelister, kirkebøker og sår i fjellet taler sitt eget språk. Fjelltoppen Enka står fortsatt, men mannen hennes ? Jo, han ligger i Ballura, rast ned for lenge sida.
Leddiken er ei god lokalhistorisk årbok, og bruk av hovedtema medvirker til dette. Dessuten er artiklene jevnt over meget velskrevet. Dog, jeg skulle ønske layouten ble litt forbedret med noen blanke linjer (”luft”) over mellomtitler og når avsnittene blir vel lange.
Omtalt av Viggo Eide
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar