Pelle Molins død

 

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Pelle Molins siste år

Historiker og forfatter Jan Oscar Bodøgaard har skrevet det han omtaler som en dokukrimbok med tittelen Pelle Molins død.  Forfatterens motto for boka er at «Ikke alle personer, hendelser og dokumenter er oppdiktet».  Hendelsene i boka er lagt til Bodø og Sulitjelma i 1895 – 1896 og til Simrishamn i Skåne i 2023.

For dem som har lest litt historie fra Salten, vil flere av personene i fortellingen være velkjente, og forfatteren og frue er blant aktørene i de begivenhetene som han vil ha oss til å tro fant sted for et par år siden i Sverige.  Slik jeg leser boka Pelle Molins død, er en dokukrim en fiksjonsfortelling om kriminelle handlinger som involverer virkelige personer i fortid og/eller nåtid.  Fortellingen er basert på såvel reelle som fiktive dokumenter, og forfatteren bruker sin fantasi til å lage sammenheng og spenning i historien.

Men tema er hvorfor og hvordan Pelle Molin døde i Bodø i ung alder og fant sitt siste hvilested ved Bodøs gamle gravplass i Breivika; der er det på en høyreist stein hogd inn følgende tekst:

PELLE MOLIN
Ådalens diktare
f. Multra Sverige 8 - 7- 1864
d. Bodø 26 - 4 - 1896

 

Pelle Molins grav t.h. Den nedlagte kirkegården i Breivika ligger vakkert til ved havet. Foto: Viggo Eide.

Jeg vil imidlertid ikke røpe for mye om Pelle Molins død og slik spolere spenningen for leserne av boka.  Den fortjener nemlig mange lesere.

Forfatteren og historikeren Bodøgaard har med sine fortellergrep levendegjort både virkelige og oppdiktede begivenheter på våre trakter for 130 år siden, og det oppleves relevant når han for eksempel refererer til filmen Sulis 1907 fra 2023.

Pelle Molin var en svensk kunstmaler, forfatter og journalist som døde i Bodø knapt 32 år gammel i 1896.  Hans mest kjente litterære verk heter Ådalens poesi som ble utgitt året etter at han døde.

 

Gruvearbeiderne ved Giken gruve i Sulitjelma ca. 1900. Foto: Nicolai Helgesen. 

Fra Sulitjelma skrev Molin i svenske aviser om de vanskelige arbeidsforholdene i gruvene, noe som gjorde at han ble bortvist av det svenske gruveselskapet. Han ble beskyldt for unasjonal og krenkende oppførsel overfor den svenske stat. Blant annet skrev han om «Den stora grufolyckan i Sulitjelma» 1. september 1895, trykt i Jämtlands-Posten i 1896. To arbeidere ble drept i en eksplosjon i Giken-gruva.  Eksplosjonen hadde sammenheng med at ingeniøren Olof Wenstrøm hadde fått plassert et gassoljefat inne i gruva. Ingeniøren hadde erfaring fra gruvedrift i Amerika. Både Wenstrøm og stiger Peder Lorentsen Solberg ble frikjent i rettssaken etter gruveeksplosjonen.

Nordland, ei av flere aviser i Bodø, var den første som omtalte «Den store gruveulykka i Sulitjelma» 9. september 1895, ei uke etter hendelsen.

Flere av artiklene i svenske aviser er lagt ut av Sulitjelma Historielag på nettstedet www.sulisavisa.no.  I denne bokomtalen trekker jeg inn stoff hentet fra avisartikler og brev fra Pelle Molin; av litteraturlista sist i boka framgår at forfatteren har basert sin framstilling blant annet på dette stoffet.  I tillegg har han altså koblet det han har funnet i kildematerialet med hva som kanskje kan ha skjedd. 

I brev til familie og venner beskrev Pelle Molin dagliglivet i Bodø og ikke minst sitt forhold til flere av byens kvinner.  Han anså seg forlovet med Marie Engen, søster til den kjente fotografen, kvinnesakskvinnen og politikeren Louise Engen.  Men han skal ha hatt flere kvinneeventyr; kvinnene i Bodø omtalte han som vakre og villige, noe han mente hadde sammenheng med at fersk fisk var en viktig del av kostholdet.

Marie Engen 1864 – 1932 var Pelle Molins forlovede og stelte ham ukene før han døde. Foto: Lovise Engen.

Sulitjelma Historielag har fått hjelp av Umeå universitetsbibliotek med å publisere Pelle Molins korrespondanse fra tida i Sulitjelma og Bodø.  I et langt brev til en norrlandsk venninne datert 10. februar 1896 forteller han om opplevelser og framtidsplaner. Her et kort utdrag:

«Ja, det har varit tider! Men Norge och Nordland är ett intressant land.  Det er icke sällsynt att se ett helt led af hvalfiskar gå framför kanten af ett sillstim, ett «sillberg».  Her simma hundretusental af ejder.  På sommaren lägga de sina ägg och plocka af sig sin dun, nästan inne i boningsrummet ute på de s.k. fågleværen. Och vetter fönstret åt norr, sofver man under två månaders tid med midnattssol i sitt rum.»

En av planene det ikke ble noe av, var å følge med Salomon August Andrée på hans nordpolsekspedisjon til Spitsbergen. Det er den ekspedisjonen den svenske forfatteren Per Olof Sundman forteller om i boka Ingeniør Andrées luftferd.

Oppholdet i Nord-Norge skal uten tvil ha vært Pelles lykkeligste og mest produktive tid. Det ene var forholdet til Marie Engen; dessuten skrev han flittig både avisreportasjer og noveller. Noen av hans fineste villmarksfortellinger ble til under tida i Nord-Norge. Molins kunstneriske og litterære arbeid endret seg etter at han kom til Norge; hans artikler ble mer samfunnsengasjerte. Et slikt skifte er visst ikke uvanlig blant kunstnere og forfattere i eksil. Men så ble han syk.

Pelle Molin oppfordret til forsoning mellom Norge og Sverige i unionspolitikken. Dette var noe som langt fra alle svensker satte pris på. Han ble omtalt som Norgesvenn, unionsmotstander og fiende av Sverige. Landets sikkerhet sto på spill!

Det var en oppfatning i gruveledelsen at Pelle Molin måtte stoppes. De kunne ikke la ham fortsette å skade selskapet. Han måtte svekkes, men hvordan skulle det skje? Bolaget disponerte flasker med giftmerker; rottegift med arsenikk omtalt som suliskrutt.

Oppslagsverkene har ulike versjoner av Pelle Molins tidlige død. Arkiv i Nordland opplyser at han etter en fjelltur i Sulitjelma pådro seg en forkjølelse som han aldri ble frisk av. Ifølge Svenskt biografiskt lexikon ble han imidlertid «sjuk i en leversjukdom som gick över i gulsot, han fick hög feber och efter tre veckors svåra plågor dog han i en hjärtattack.» I et brev datert 27. mai 1896 fra Marie Engen, som siteres i Bodøgaards bok, opplyser Marie at han døde av en «tarmbetennelse som etter hvert gikk over til gulsott.» Hun fortsetter:

«Han ble sett til av to leger; han hadde et sterkt, friskt legeme og ingen kunne tro at han skulle dø. Selv sa han ofte under sin sykdom, at han trodde han døde; og da han et par dager før han døde fikk vite at han måtte dø, var han svært fattet og tilfreds, synes han var ferdig med livet, hadde hatt så mange skuffelser og sorger, var trett, ville gjerne dø hos oss, som elsket han, ellers kunne jo døden komme når han engang var forlatt og alene, han hadde jo ikke noe hjem. Han var ofte ikke seg selv bevisst, smertene var så store, derfor ble det i hans siste dager ikke snakket så mye, han hadde ofte vanskelig for å snakke. Likevel var hans ånd klar i hans siste øyeblikk, og han sa farvel til oss alle. Han døde som et trett barn sovner, stille og fredelig.»

Ådalens Poesi - Pelle Molins eneste bok ble publisert året etter at han døde i Bodø. Foto av Henrik Ibsens eksemplar.

I 2023 fikk angivelig forfatteren og hans frue hånd om eldre privatbrev, aviser og annet stoff med tilknytning til Pelle Molin mens paret oppholdt seg i Sverige. Da skal de ha fått to representanter for sikkerhetspolitiet på døra. Noen hadde vært løsmunnet om dette materialet som blant annet innbefattet dokumenter som muligens kunne skade den svenske stat. Etter Palmedrapet i 1986 skal forskrifter til svensk lov ha blitt innskjerpet når det gjelder å offentliggjøre opplysninger som kan skade staten. Politimennene tok med seg materialet til vurdering, men fruen hadde vært forutseende og lagret dokumenter på minnepenn.

Pelle Molins død
AvJan Oscar Bodøggaard
Forenkla forlag 2024 Bodø
111 sider

 

Avisa Nordland 15. mars 2025