Årbok for Skjerstad 2023

Om mus og menneske i Skjerstad

Omtalt av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Årboknemnda i Skjerstad med Ingrid Lien som redaktør har lansert Årbok for Skjerstad 2023 under den tradisjonelle tittelen «Ka du fretta dar?» Og det frettast så mangt på dei kantar. Gjennom 96 sider fartar vi både i tid og rom i gamle Skjerstad kommune.

Hovudoppslaget i år hyllar 93-årige Odd Lekang som i 2023 vart tildelt Kongens fortenstmedalje for m.a. langvarig og iherdig innsats med å grave i lokalhistoria og formidle henne i det offentlege rom. Rune Lekang skriv om prosessen som førte fram til Kongens tildeling, ispedd glimt av Odd Lekangs merittliste innan kulturarbeid, som idrettsutøvar og som entreprenør – både i yrkeslivet og i kulturlivet. Saman med omslaget med den nyslåtte medaljøren gir Rune Lekangs rikt illustrerte tekst eit varmt portrett av ein heidersmann i Skjerstad.

Forsida: Odd Lekang mottok Kongens fortenstmedalje under Bygdefolkets dag i 2023 for langt og iherdig arbeid med å dokumentere og formidle lokal historie. Foto: Lars Olav Handeland.

Hildur og Gjermund Gryt har saman og kvar for seg sett spor i kulturlivet i Skjerstad. No er dei begge pensjonistar og bidreg i årboka med personlege tekstar; Hildur om sitt liv som organist, og Gjermund om eit vikariat som prest i Berlevåg. Det siste kan vi kanskje spørje om er relevant i ei lokalhistorisk årbok. Men Gjermund Gryts – reisebrev vil eg kalle det – kjennest like mykje som ein tekst om forfattaren der han skildrar sitt møte med det notidige og det fortidige Berlevåg og gjerninga som prest. Og det er definitivt innafor.

  Hildur Gryt i sitt rette element i Misvær kirke. Foto: Lars O. Handeland.

Hildur Gryts tekst er forma som ein takk for store opplevingar i arbeidet, retta mot nære medarbeidarar og ut mot heile kyrkjelyden. Ho er blitt kjend langt utanfor soknet for sine salmekveldar, 250 i alt, der ho saman med gode medarbeidarar og gjestar har skapt ein arena for salmen vi knapt finn maken til. Hildur Gryt omtaler seg sjølv som «potet» - som kan brukast til alt; kordirigent, kulturskolelærar, bokutgjevar på Bokklubben … Kan hende kan både Hildur og Gjermund kome fram med meir av det dei har fretta i nye årbøker, skriveføre som dei er.

Odd Jørgen Nilsen er både med i redaksjonen og ein flittig bidragsytar til boka. I årets bok har han fire titlar, og han står fram som kjeldegranskaren som gjer fortida levande for oss. Her og no vil eg trekkje fram «Historien om Anna Kvannås», der han følgjer Anna frå fødsel i 1871 til ho døydde i 1944. Ingressen fortel oss at i løpet av sju år døydde alle mannfolka rundt Anna, og ho og dottera Lorentse Regine på 10 år vart ståande åleine og måtte greie seg som best dei kunne. 

Anna og Lorentse Kvannås vart tidleg ståande åleine og måtte greie seg som best dei kunne. Foto: Louise Engen.

Nilsen skaper ei elegant ramme rundt forteljinga, knytt til ei bårstue på Skjerstad, og han har gjort eit imponerande kjeldearbeid, både med skriftlege og munnlege kjelder. Han har òg funne fram eit rikt biletmateriale som fyller ut teksten. Resultatet har diverre blitt ein artikkel med for mykje detaljert informasjon om sekundære forhold som meir kastar skugge enn lys over portrettet av Anna.

Boka vekslar mellom grundige, historiske tekstar og meir personlege tekstar. Redaksjonen har òg gitt rom for poetiske innslag, som denne meldaren tykkjer om. Mellom desse tekstane vil eg trekkje fram Anny Johansens skildring av sin første jobb, på Hansgård gjestgiveri rundt 1950. Teksten gir oss eit fint tidsbilete frå ein landsens gjestgivargard, både om arbeidet, om serveringa og ikkje minst om gjestane. Godt gjort. Eg vil òg nemne Kurt Hermann Carlsens vesle tekst om butikken i Vågan som ei påminning om at dette var ein del av Skjerstad kommune ein gong.

Av dei hine er Tor Danckes artikkel om «Ytterloftsmysterier» ei perle i denne meldaren sine auge, Forfattaren ryddar i familiehuset ein stad i Skjerstad, og arbeidet genererer både søppelsekker som blir levert på gjenbruksstasjonen og, langt viktigare, ein tresiders tekst om den systematiske gjennomgangen av «levd liv», sirleg stabla på ytterloftet. Og teksten er slett ikkje i sjangeren «vareoppteljing», nei, her deler rydjaren sine refleksjonar og assosiasjonar med lesaren medan arbeidet skrir fram. Ei mus-eten salmebok skaper tankeflukt og endar i spørsmålet om ei rotte som tar seg inn i ei kyrkje og forsyner seg av ein oblat, vil vere signa? Denne teksten åleine er grunn god nok til å kjøpe boka. 

Innhaldet i ei gamal kiste kan gje store opplevingar. 

Foto: Tor Dancke.

 

Årboka blir avslutta med ein knapt 20 siders kavalkadedel, der 15 sider er saksa frå menighetsbladet «Skjerstad rundt» etter 2018 og resten er vigd det siste året. Kavalkaden verkar svært tettpakka, og særleg i den siste delen kjem ikkje bileta til sin rett. Å presse liggande foto inn på ein spalte i eit så lite bokformat gjer dei ikkje særleg godt leselege. Når det så blir sagt at «Skjerstad rundt» òg finst på ein nettadresse i tillegg til å ha vore prenta annanstad for få år sidan, blir unekteleg inntrykket av fyllstoff nærliggjande.

 

Samefolkets dag 2023 vart feira på grendehuset i Vestvatn i samarbeid mellom Beiarn og Skjerstad menighet. På biletet: Bjørn Ove Berntsen og prestane Lise Skomedal Trones og Kjell Bjørka. Foto: Lars Olav Handeland.

Årbok for Skjerstad er språkleg gjennomarbeidd og rikt illustrert, og det er mykje godt å seie om det som er der. Men noko manglar. Stoffutvalet er svært «nordtungt»; ingen artiklar kastar lys over Misværmarka, og det samiske Skjerstad er heilt fråverande – trass i ein pågåande revitalisering av pitesamisk språk og kultur. Her er det rom for betring neste gong.  

Årbok for Skjerstad 2023 

96 s, innbundet 18*25,5 cm 

Opplag: 400 

Utgiver: Årboknemnda i Skjerstad 2023 

Pris: Kr 320,-

Årbok for Hamarøy 2023

Heltemot og slit

Omtalt av Marit Helene Hernes, Bokmelderlauget

Hamarøyboka 2023 er et fint hefte i A4-format. Boka har 130 sider: flest artikler, glimt fra fotoarkiv og kavalkade fra årets hendelser i Hamarøy. Redaksjonen utnytter formatet til å skape variasjon: Ei bokside kan inneholde både tekst, bilder, kart med mer. Det bidrar til å gjøre boka lett å lese og fører kanskje også til at ei bredere målgruppe finner interesse for boka.

Da skola fikk strøm

Starten er spektakulær: Børge Strandskog har samlet fire åttiåringer som forteller om sin skolegang fra de begynte samtidig i første klasse på Straumsnes, sju år gamle. De bodde på skolens internat i fjorten dager og var fjorten dager hjemme. Slik var det hele året gjennom skolegangen. Tørrmat hadde barna med seg for hver periode på skolen mens de fikk middag på internatet. Og hvilket internat! De fleste bildene er oppsiktsvekkende. De er hentet fra en reportasje i bladet «Aktuell» i 1956. Internatet i Hamarøy ble sammen med andre skoleinternat i Nordland omtalt som slum. Bildene levner ingen tvil om elendige boforhold. Kanskje var savnet etter familien og hjemmet likevel det vanskeligste for ungene? Det ble mange tårer for små helter som holdt ut gjennom hele skolegangen. Men de gamle skolekameratene forteller også om vennskap og gleden ved å være sammen med andre barn. De legger ikke så stor vekt på mugla brød, sur melk og tønna med blåkveithau som skulle fortæres. Dette er en virkelig god artikkel, og de fire som deler sine minner med leserne er all ære verdt. 

Rom på internatet

Harald Normann forteller i en svært velskrevet artikkel om en sjøens helt: krigsseileren Harald Egil Normann fra Ulvsvåg. Han gikk til sjøs, utdannet seg etter hvert til kaptein og fikk viktige oppdrag som båtfører under andre verdenskrig. Beretningen er spennende og engasjerende: Hvordan holdt Normann ut påkjenningene under krigen? Hva var hans beveggrunner for å sette livet på spill ved mange anledninger? Han kjempet for Norge og landets allierte og tok valg som må ha vært særdeles krevende gjennom hele livet.

 Det er fortsatt beretninger fra andre verdenskrig som ikke er fortalt: Kalstad-brødrenes flukt med reinflokken sin til Sverige er ei slik fortelling, ført i pennen av Johan Klemet Kalstad. Brødrene måtte være på vakt for tyske soldater som var utplassert på fjellet. Noen av samene hadde opplevd å bli arrestert og torturert av tyskerne og var fortsatt ettersøkt. Av fortellingen er det enkelt å forstå hvorfor tyskerne var opptatt av samene. De var godt kjent i fjellområdene, visste hvordan de kunne gjemme både seg selv, folk de hjalp over grensen og flokken sin. De hadde også god kontakt med svenske samer. Likevel var det en prestasjon av Kalstad-brødrene å berge reinen og menneskene over til Sverige, til naboens beiteland.

Heldigvis er det kart med i denne artikkelen. De kunne med fordel både omfattet et større område og gitt større plass. Svært detaljert informasjon i teksten gjør at det til tider kan være vanskelig å holde tråden for leseren. Artikkelen hadde tjent på en litt strammere redigering.

Det samme gjelder artiklene om «Båtruter i Hamarøy» av Idar Sørensen og «Hamarøys krav til havnevesenet» av Eyolf Apold. Her er det virkelig store krav til lokal kunnskap om geografi, bosetting og havneforhold. Til gjengjeld kan man innvende at artiklene og en titt på kartet tydelig forteller hvordan havet har bidratt til å skille og forene innbyggerne. Folk har vært avhengig av havet, båtene og godt sjømannskap, for å komme seg rundt og livberge seg i kommunen. Det er derfor ikke underlig at flere artikler omhandler samferdsel og virksomheten på havet. Vi blir introdusert for flinke og pliktoppfyllende sjøfolk, mange båter, deres historie og tilstand og noen artige historier.

Kvinners liv blir spesielt berørt i en artikkel av Torstein Vik: «Livet i Forsan fra slutten av 1700-tallet til rundt 1850». Han forteller levende om særegne mennesker på en gård og i ei slekt gjennom nesten hundre år. Kanskje var de største utfordringene for kvinnene knyttet til de hyppige svangerskapene og høy barnedødelighet: omtrent et av fem barn døde før de fylte året på begynnelsen av 1800-tallet. Det fantes ingen offentlig omsorg for personer med helseutfordringer enten det gjaldt den mystiske «radesyken» eller for funksjonshemmede. På Forsan ble løsninga å ta dem inn i familien og sørge for dem livet ut. På samme vis ble heller ikke kvinner som havnet i «uløkka» kastet på dør. Forfatterens konklusjon er at dette kanskje var typisk – folk var arbeidsomme og viste omsorg for andre.

I denne meldinga er det ikke blitt plass til omtale av flere fine og artige bidrag. Det gjelder f.eks. den fargerike presentasjonen av de lokale heltene: Hellands Trio ført i pennen av Øyvind Helland, Langås Trio eller Happy Soldiers skrevet av Idar Sørensen for ikke å snakke om Troilltampen gjennom femti år som Tom Remi Jacobsen forteller om. Det er ei innholdsrik bok med noen mangler: 

Forfatterne av artiklene kunne vært viet en kort presentasjon. Ikke alle bildene er kreditert fotografen. Bokmelderlauget er gjort kjent med at redaksjonen allerede har innsett mangelen og vil være nøyere med dette i neste års bok. Det stoler vi på.

Årbok for Hamarøy 2022
130 sider, heftet 29,3 * 20,7 cm
Hamarøy Historielag 2023
Pris kr 250,-

Skolp - Årbok for Vågan 2023

Skapende skolper i Vågan

Omtalt av Inger Bærug, Bokmelderlauget

Håkon Brun, nestor innen lokalhistorie i Vågan i mer enn en mannsalder, kan som redaktør si seg godt fornøyd med den 48. årboka. Den er velskrevet, godt kildebelagt og har interessante bilder.

Lærer og rektor Jens Holst ved tidligere Svolvær gymnas, beskrives av Anders Holmen som en idealistisk borger. Adjektivet passer godt. Holst var en samfunnsbygger, som la ned stor innsats for idrett, kultur og skole. Når folk så Jens’ blide åsyn på gata, hendte det de gikk en omvei. Faren for å bli spurt om å stille på dugnad for alpingruppa var overhengende. Holmen hadde Holst som klasseforstander i 7. klasse, og den unge pedagogen blei et ideal. Seks gutter i klassen valgte læreryrket. Som rektor beskrives han som ryddig, hyggelig og bestemt.

Ole Ohnstad Gjerløw var den første sognepresten i Lofotkatedralen, fra 1894-1904. Alf Ragnar Nielssen forteller at biskopen i Tromsø sendte oldefaren til «usedvanlig vanskelige og innviklede forhold i Vågan». Fyll, kriminalitet og bordellvirksomhet fulgte med sesonginnrykket av fiskere i Kabelvåg. Gjerløw, som ivra for avhold og misjon, fikk kjørt seg i røffe farvann. Etter ti år flytta han til Fredrikstad, og gikk kanskje fra aska til ilden: Åndelig veiledning av lite gudfryktige og alkoholiserte arbeidere falt ofte på steingrunn. Sognepresten blei upopulær.

Gjerløws eldste datter, Anna Marie, gifta seg med kjøpmann Einar Berg i Svolvær. Der blei hun en driftig leder av Sanitetsforeningen. Hun fikk Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt sosiale arbeid.

Jordmor og frelsesoffiser Agnes Larsen kom fra Sydalen og tilbrakte sju år i India og ti år i Sør-Afrika som jordmor på Frelsesarmeens klinikker. Da var misjonæren utslitt. De siste yrkesaktive åra var Agnes overjordmor på sykehuset i Bodø. Om lørdagene likte hun å selge «Krigsropet» i Glasshuset.

Masterstudent Julianne Kristoffersen har en leseverdig, men svært tettpakka artikkel om Kabelvåg og Svolværs utvikling fra 1855 til 2000-tallet. Hun innleder med et reisebrev fra 1896 av maleren Christian Krohg. Han skriver at Kabelvåg må være hovedstaden i Lofoten fordi: «Kabelvaag har Gader, Butiker med Speilglasruder, Sypige og Spadservej». Kommunesammenslåinga i 1964 blei siste spiker i kista for Kabelvågs posisjon i Lofoten. Kristoffersen konkluderer med at tettstedet har blitt «en forstad til Svolvær».  Jeg tviler på om kabelvågværingene liker en sånn merkelapp…

Den unge skrovaværingen Erlend Ellingsen forteller godt om sin egen familie fra slutten av 1700-tallet og fram til nå. Andreas Ellingsen fikk gjestgiverbevilling i Skrova i 1798. Han oppførte hovedbygning, brygger, rorbuer og butikk, og skaffa seg to store jekter pluss tretten barn. Firmaet vokste og blei overtatt av arvinger. Et stort bergensfirma var Ellingsens viktigste handelsforbindelse mot slutten av 1800-tallet. Salg av brennevin gav gode inntekter. Handelshuset hadde tre utsalg: To for brennevin, ett for vin. I 1895 feira «Ellingsen i Skraaven» hundre år med stor festivitas, deriblant et «splendid middagsbord» (Nordlandsposten). 

Skrova i Lofoten, tegning av Gunnar Berg

En nevø, en uforbederlig globetrotter og eventyrer, overtok handelshuset. Han tærte på familieformuen, og i 1909 blei Ellingsen slått konkurs.

I 1947 starta Karsten Ellingsen sin virksomhet. Det blei en solid bedrift tufta på hvalfangst, seinere lakseoppdrett. I dag har Ellingsen Seafood 750 millioner i årlig omsetning.

Jack Berntsen 1940-2010

For meg er fortellinga om visegruppa Lovisa høydepunktet i årboka. Tre tidligere medlemmer: Arne Størmer, Turid Ringstad og Kai Larsen gir oss ei fargerik historie: Høsten 1968 inviterte Jack Berntsen til uformelt vise- og lyrikkverksted på gymnasloftet. Det utvikla seg etter hvert til protestviser på nordnorsk, med blant annet kamp mot fraflytting, EF og sentralisering av makt i sør. Deres Bygdevise (Kor e hammaren, Edvard), med tekst av Jahn-Arill Skogholt, innleda den nordnorske visebølga. Kampen for fiskerigrensa blei til marsjen «50 Mil for Norge». Kvinnebevegelsen lot seg begeistre av «Sol bakom skyan», som Herbjørg Wassmo skreiv.

I 1976 kom LP-en «Med hammar og høtt». Nå hadde Lovisa ei kjerne på ti og hadde vokst seg ut av loftet; det var matineer på kinoen og konserter med artister som Ole Paus og Finn Kalvik. Turneer, radioopptak og direktesendt tv fulgte. Den klare politiske brodden førte til litt avskalling av medlemmer. Men Jack hadde for sterk integritet til å bli venstresidas «nordnorske hoffleverandør», skriver Ringstad.

Det dukka opp visegrupper mange steder, blant annet i Henningsvær. Inspirert av blant annet Woodstock skapte Jack utendørsfestivalen Troilltampen, «et obsternasig alternativ til kommersielle festivaler» (Størmer). Lovisa deltok. I år feirer festivalen 50 år! Halvdan Sivertsen fikk sitt gjennombrudd der i 1977. «Alle som skriv sanga i Nord-Norge nu står på skuldran tell han Jack og det han satte i gang på 70-tallet», sier han i filmen «Halvdan førr evig».

Jeg skulle gjerne omtalt nærmere artikkelen om klassisk musikk i Vågan, og den rørende teksten på væreier John Dybfests gravminne. Håkon Bruns oversikt over mottakere av Kongens fortjenstmedalje i Vågan er imponerende. Her er mange godbiter: Hvorfor fikk for eksempel ei walisisk frøken, Caroline Harvey, utmerkelsen i gull i 1918?

Arne Jensen skriver fornøyelig om fotballtur til Sarpsborg med Kabelvågs juniorgutter i 1966. Gå ikke glipp av teksten under lagbildet!

Ei reise gikk helt til New York. I 1903 emigrerte den unge snekkeren Marius Johnsen til Amerika. Heldigvis for oss skreiv han reisebrev fra S/S Hellig Olav til kona hjemme i Kabelvåg. Hun dro til Tacoma året etter, og familien bygde seg et godt liv «over there».

Jeg har bare fått plass til smakebiter på noen av de 31 innslaga i Skolp 2023. Her er ikke mye å sette fingeren på, bortsett fra at en del bilder mangler kreditering. Årboka er leservennlig med ingresser og små bildepresentasjoner av forfatterne. Jeg skulle gjerne sett mer om kvinneliv, og bedre kjønnsbalanse blant bidragsyterne. Men summa summarum: Et fint kvalitetsprodukt og ei perfekt julegave! 

Årbok for Vågan, Skolp 2023
204 sider,  innbundet, 20 x 26 cm
Utgiver: Vågan historielag,  48. årgang
Redaktør: Håkon Brun, pris: 395 kroner
www.vaganhistorielag.org