Rigel - Urettens ekko

 Rigel – den glemte katastrofen

Alle kjenner historien om Titanic: passasjerskipet som kolliderte med et isfjell. 1500 mennesker omkom i det kalde havet sørøst for Newfoundland i 1912 mens omtrent 700 overlevde. Det er skrevet artikler og laget filmer om den forferdelige hendelsen og fortsatt fasinerer katastrofen.,

Slik er det ikke med fortellingen om Rigel: en av verdenshistoriens største skipskatastrofer regnet i antall omkomne.  Skipsulykken er fortsatt den verste i Norge, og den skjedde i Nordland.

Seint i november 1944 var stykkgodsbåtene Rigel og Korsnes sammen med to tyske følgefartøy på vei sørover med omtrent 2570 av tyskernes fanger ombord. De aller fleste var sovjetrussere, jugoslaver og polakker. I tillegg kom mannskap og soldater. Fangene var stuet sammen i lasterommene og hadde ikke fri tilgang ut. Alle båtene i konvoien ble bombet av britiske fly utenfor Tjøtta på Helgelandskysten. Minst 2500 mennesker mistet livet i angrepet. 267 personer overlevde. Den enorme menneskelige tragedien har fått liten oppmerksomhet både lokalt og nasjonalt.

Ida Larmo har grepet fatt i denne historien i sin sakprosategneserie «Rigel - Urettens ekko» (Strand Forlag 2022). Hun bruker både Roy Jacobsens roman «Hvitt hav» fra 2015 og Trond Carlsens mangeårige dokumentasjon av katastrofen og det norske arbeidet i årene etter krigen som kilde for tegneserien.  

Leserne møter den russiske straffangen, Julian Oresjkin, gjennom hans år i tysk fangenskap fra oktober 1941, til krigens slutt. Han var først i Polen i noen måneder og deretter flere år i Finnmark. Det var år preget av umenneskelig slit, endeløs lidelse og vonde møter med tyske fangevoktere. Etter hvert presenteres de åtte nordmennene som var fanger under transport ombord og andre norske som bidrar til at noen blir reddet fra drukningsdøden og unnslapp tyskerne.

Det er ei mørk fortelling og Ida Larmo benytter seg av forskjellige virkemidler for å få fram budskapet. Det er et svært godt grep å la leseren følge personer som faktisk har levd gjennom hele fortellingen. Det gjelder selvfølgelig spesielt 23-åringen Oresjkin, men også den jevngamle nordmannen Asbjørn Schultz, som greide å berge både seg selv, en annen fange og en tysk soldat fra å omkomme under bombingen.  

Flere offisielle dokumenter er gjengitt som fotografier i noen av tegningene. Det gjelder f.eks. Julian Oresjkins registreringskort som krigsfange. Vi får umiddelbart et inntrykk av ham: alder, utseende, opprinnelse. På samme vis blir okkupasjonsmaktens forbud mot å ha kontakt med de sovjetrussiske fangene presentert, og det er flere lignende innklipp av formelle dokumenter som er opplysende og minner oss om at det er virkelige historiske hendelser vi leser om.

Størrelsen på tegningene varierer fra bilder som går over to hele A4-sider som oversikten over toget av fanger til fots på, de polske fangene som synger sammen i lasterommet på Rigel og til små «vanlige» ruter. Både det lille og store formatet fungerer godt hver for seg og sammen.  De bidrar også til å angi tempoet i hendelsesforløpet.

Streken er tydelig, av og til grov. Larmo klarer likevel å få fram sterke følelser i de naturalistiske tegningene, for eksempel i ansiktsuttrykkene. Et par ganger griper hun til det surrealistiske som i de helsides tegningene om opplevelsen av sult og om det uutholdelige onde.  De britiske flyene er tegnet som svarte, skumle fugler som slipper sin dødelige last over konvoien og de som flyter i havet.  

Når en blar raskt gjennom boka oppleves mørke, dystre farger som dominerende. Sort, mørkegrått, brunt, oransje er mye brukt for å beskrive fangelivet og bombinga. Men så kan leseren oppdage fargeklatter i bildene. Det er flere steder barn, de vises med røde og blå klesplagg.

Vi er heller ikke i tvil når vi hopper ut av fortellingen og følger forfatteren/tegnerens tanker om fangene og Rigel, så det er en raffinert bruk av farger som understøtter fortellingen i boka. Helt til slutt kan en dvele ved den aller siste sida i boka. Der er det gjemt en skatt av ei tegning.

Boka har et treffende forord av Roy Jacobsen. Han rammer inn fortellinga med korte, prinsipielle spørsmål og refleksjoner om krig og menneskeverd. Det er en utmerket opptakt til lesinga og aktualiserer boka på en glimrende måte for et svært bredt publikum. Tegneserien må også være svært aktuell for bruk i skolen spesielt for de øverste trinnene i ungdomsskolen og for alle utdanningsprogram i videregående skole.

Forfatteren oppgir kildene sine: Bøker, TV-dokumentarer, avisreportasjer og en rekke nettsteder.  Ida Larmo fikk Brageprisen 2022 med åpen klasse: Sakprosa for barn og unge med Rigel - Urettens ekko.

 Klikk her og bla i utvalgte deler av Rigel - boka. Klikk her.

 Illustrasjoner © Strand forlag 2022

Omtale ved Marit Helene Hernes

Ida Larmo 

Rigel - Urettens ekko

223 sider, innbundet 27,5 * 21,5 cm

Strand forlag, 2022 

Pris kr 399,-

 

Vestvågøyboka 2022 - Årboka Lófotr

Store karer og tøffe kvinnfolk

 

45. årgang av årboka Lófotr kom ut sist november og er en lekker trykksak på 112 sider. Forsidebildet er et maleri av kunstneren Scott Thoe og viser historikeren Gerhard Schöning som ble født i Buksnes i Lofoten i 1722. Schöning er tema i to av de 20 artiklene i boka.

Per-Olav Broback Rasch gir over ti sider en grundig, illustrert og detaljert oversikt over Gerhard Schönings slekt og bakgrunn i Lofoten. Gerhards farfar kom nordover fra Jylland i Danmark i siste halvdel av 1600-tallet og etablerte seg i Tjeldsund der han giftet seg til en gård på Holsøya. Mange lofotværinger er etterkommere av denne slekta med prester, kirkeverger, kjøpmenn, bondelensmenn og jekteskippere. Vi møter her den lokale overklassen i samfunnet, som bl.a. sendte sine sønner til katedralskolene i Trondheim og Bergen og universitetet i København. Tidsmessig går artikkelen fram til ca. 1750.

Broback Rasch har en god penn og klarer å formidle både slekt og samfunnsliv på denne tiden. Vi lærer at brudd på ekteskapsløftet (forlovelsen) kunne bli en sak for rettsvesenet. Ettersom mange lesere får en god innføring i egen slekt, synes jeg det er riktig å bruke så mye plass på Schöning-, Ursin-, Friis- og Hveding-folket. Men jeg savner et enkelt slektstre som viser forholdet mellom de viktigste personene. En skal følge godt med underveis i lesinga.

Karl Klevstad skriver også en slektshistorie i Det blomstrer og gror i Steinsfjorden. Her følges en rekker personer og familiegreiner fra 1806 til 2021. Forfatteren omtaler mange navn og hendelser, men det et lett for leseren å holde tråden. Noen i de siste generasjonene reiser både til Peru, Spania, Sverige og USA, og tilbake til Lofoten.

Kvinners liv og virke presenteres godt i boka. Grethe-Lill Larssen skriver om Søster Amalie Finstad 1898–1985 som viet sitt liv til hjemmesykepleien og skolevaksineringa. Hun flyttet mye rundt, til egne familiemedlemmer eller inn i husene der yrket skulle utøves. Egen bolig fikk hun først som pensjonist. Amalie mottok i 1966 Kongens fortjenstmedalje som takk for innsatsen.

Kunstnerinnen

Kunstnerinnen Edvarda Lie presenteres av Ann Britt Pilegaard-Simonsen i en firesiders artikkel. Lie kom til Lofoten som åtteåring og bodde også noen år i Narvik før hun som 17-åring dro til Oslo for å bli kunstner. Edvarda hjalp til og tegnet blomstene da Lofotbunaden ble laget i 1948. Den dyktige tegneren og illustratøren var helt ukjent for anmelderen, og et søk i gamle aviser og bøker viser et vell av artikler, illustrasjoner, plakater og malerier. Jeg synes denne artikkelen burde vært mye lenger, både i tekst og ikke minst vist oss et større utvalg av Edvarda Lies kunst.

Pilegaard-Simonsen gir i artikkelen om Distriktsjordmor Klara Rølie Busch 1893–1977 et vakkert og frodig bilde av ei dame med jernvilje, livsglede og humor. En gang på 1920-tallet ba hun barnefaren hente henne med hesten pga kraftig snøfokk: «Nei, vet du hva. Hesten kan jeg ikke ta ut i slikt vær!» Han kom imot henne til fots. Fortellingen inneholder flere frodige historier om denne hedersdama som bare må leses. Klara mottok i 1958 Kongens fortjenstmedalje som takk for innsatsen.

Mange lesere vet at dagens Vestvågøy kommune er en sammenslåing av fire småkommuner. En av dem omtaler Einar Berg-Hansen i Valberg som egen kommune 1927–1963. Han fokuserer på næringene i Valberg, jordbruket og fiskeriene, samt kultur- og dagligliv. Vi leser om geitehold og nye dyrkningsmetoder, fiskeriene og kjente kulturpersoner.

Berg-Hansen stopper ikke fortellinga i 1963. På 1970-tallet bedriver den nye Vestvågøy kommune med kaibygging på feil plass og tildeler snøbrøytinga til ordførerens bror som hadde en «frontmontert plog på bakhjulsdrevet traktor». Dét fungerer ikke i de bratte bakkene må vite.

Jeg aner en undertone av misnøye i denne delen av artikkelen. Storkommunen prioriterte ikke slik folk i Valberg ønsket. Det er nok en felles opplevelse i mange norske kommuner på 60- og 70-tallet. Noen deler av teksten er uklare. Her burde redaksjonen lest grundigere og redigert både enkelte ord og avsnitt: «Etter 1963 overtok jordbruket som dominerende næring i bygda. Dette vises ved at (..) antall gårdsbruk» gikk ned fra 125 til 72 bruk i 1970. Hva menes egentlig her?

Blant de kortere artiklene vil jeg trekke fram Kjell Thore Slettengs fortelling om Borge syskole, 1947–1954. Skoleverket lå nede etter krigen og ei privat yrkesskole med lite offentlig støtte ga mange jenter en sårt tiltrengt opplæring. Flere av dem traff bygdekarene og ble værende i Borge.

Morsom er Sturla Ravn Statles minne for livet: Den første ferga mellom Svolvær og Skutvik. Folk flest mente den var en elendig sjybåt. På tur over Vestfjorden kom både redsel og fortvilelse, formidlet slik at det smitter over på leseren.

Hærfugl

Årboka Lófotr har også en interessant artikkel om trekkfuglene, med en omtale av sjeldne fugler som har besøkt øygruppa de siste årene. Stamsund vannverk omtales over 20 sider, og fritidsfiskere, Borge kirke, et gammelt sjølmord og en dødsbrann er noen av temaene vi får del i. 

Vestvågøyboka 2022 er ei allsidig årbok som folk både i og utenfor Lofoten har utbytte av. Layouten er delikat og alle artikler er satt i to spalter pr side, noe som gjør den lettlest og oversiktlig. Forfatterne burde oppgitt sine kilder i større grad. Noe er nevnt fortløpende i teksten, men ikke i alle fortellingene. Redaksjonen bør få på plass en kort presentasjon av bidragsyterne. Samt et enkelt oversiktskart over Vestvågøy bak i boka. 

Omtalt av Viggo Eide

Vestvågøyboka 2022
Årboka Lófotr
112 sider, innbundet 25,5 * 19,5 cm
Utgiver: Vestvågøy historielag 2022
Pris kr 275,-