Slektsbok for Steigen - bind 1

Syvende far i Steigen – slektsbok for Steigen, bind 1.

To tredeler av Steigen kommune har alltid mangla ei god slektsbok. I 1950 kom M.B. Hansens ut med Slekter og gårder i Steigen prestegjeld, men blant slektsforskerne har den vært til liten glede på grunn av svært mange feil og mangler.

Sommeren 2015 ga mangeårige slektsforsker Bjørn Grytøyr (f. 1933) ut på eget forlag bind 1 av slektsboka Syvende far i Steigen og andre slektninger. Et solid verk på 450 sider som dekker alle gårdene i tidligere Steigen og Leiranger kommuner fram til slutten av 1800-tallet. Den geografiske begrensningen er viktig å få med seg, da en tredel av dagens Steigen kommune - tidligere Nordfold kommune - ikke er inkludert i Grytøyr si bok. Det er fordi Asbjørn Lind tidligere har gitt ut slektsbok for Sørfold (to forskjellige utgaver i 1982 og 1996-98), slektsbok for Nordfold (1985), samt slektsbok for Kjerringøy, Nordfold og Sørfold (2000).

Dette er et fornuftig grep av Bjørn Grytøyr, dessuten henviser han alltid direkte til bygd og foreldrepar i Linds bøker, dersom personene i Steigenboka kommer fra eller flytter til nabobygdene utenfor.

Forfatteren redegjør for kildene han har brukt, og presiserer at M.B. Hansen ikke er en av kildene. Videre begrunner han godt valg av stavemåte på personnavn og forklarer hvordan en skal skille identiske stedsnavn som t.d. Myklebostad på Engeløya og Myklebostad i Leiranger. 

Til sammen inneholder boka personaldata fra 99 ulike bygder. I tillegg kommer hele 10 sider med personer som bor på ukjent sted i Leiranger eller Steigen, samt andre steder utenfor kjerneområdene i Grytøyr og Linds bøker.

Nummersystemet et lett å finne ut av. Innenfor hver bygd starter det første kjente paret med nr 1 (dog noen ganger med nr 2) som oftest på 1600-tallet.  Hvis en person kommer fra kjente foreldre eller etablerer seg i et nytt par i eller utenfor bygda gis en par-nummer-referanse i parantes.

Par 47 i Berg, Ole Ediasen 1773-1858 (30) gifter seg i 1803 med Synneve Ediesdatter 1775-1840 (Haug 49) og får fem barn, nr 1 Edias 1806 (61) osv. Dette kan vi lese slik:

Ole Ediasen har kun tall i parantesen. Han kommer derfor fra Berg, foreldrene hans er par 30. Her gjenfinner vi han som barn nr 3 med referanse (47). Synneve Ediesdatter kommer fra (Haug 49). Bygdene står alfabetisk i boka og vi finner henne som barn nr 2 i par 49 på Haug, her med referansen (Berg 47).

Førstefødte barn Edias 1806 (61) har kun tall i parantesen, ergo etablerer han seg i foreldrenes bygd, Berg. Enkelt, ikke sant?

Systemet er ikke unikt for denne boka, mange slektsbøker er bygd opp slik. I tillegg bruker Grytøyr serien 500 for ugifte foreldre. Dette er en sensitiv klassifisering som mange ikke liker. Forfatteren presiserer derfor at han i neste bind, som dekker tiden etter 1900, plasserer gifte og ugifte foreldre i samme nummerserie. Serien 600 omtaler familier bosatt utenfor Steigen prestegjeld, bl.a. Hamarøy, Lødingen m.v.

Til slutt i boka har Grytøyr et par – og foreldreregister på 63 sider med hele 3.357 parforhold. Personer som ikke har dannet par finner vi ikke i registeret, men gifte, barnløse par er med. Det samme er par der bare ett navn er registrert i kildene. Til sammen utgjør lista over 6.600 navngitte personer.

Antall navn i boka vil jeg anslå til langt over 18.000. Sjøl om antallet omfatter samme person flere ganger - først som barn og så i et eller flere parforhold - er det et imponerende materiale han har utarbeidet.

Denne anmelder har ikke hatt tid til å sjekke enkeltopplysninger i slektsboka mot skanna kirkebøker på nett eller originalkilder. Feil vil det sikkert være, noe forfatteren også forklarer i forordet. Men dette endrer ikke en tomme på hovedinntrykket:

Bjørn Grytøyr har levert ei førsteklasses slektsbok som vil stå som en bauta for oss slektsforskere i generasjoner framover. Det er bare å kaste hatten i lufta og rope høgt HURRA! – samt håpe at bind 2 blir utgitt om ikke så lenge.

Omtalt av Viggo Eide 

Slektsbok Syvende far i Steigen og andre slektninger, bind 1

453 sider, innbundet 25 * 17,5 cm
Utgiver: Bjørn Grytøyr 2015
Pris kr 350,-

Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825–1930

De fleste nordmenn har slektninger i Amerika, og nesten alle amerikanerne har sine slektsrøtter i andre land. I sommer kom forfatter og slektsforsker Liv Marit Haakenstad ut med et solid samleverk om de mange nordmenn og -kvinner som i en hundreårsperiode forlot gamlelandet for å skape seg et anstendig liv, hus og arbeid under fremmede himmelstrøk. De dro til mange land, de fleste til Amerikas forente stater, USA.
Derfor er det også naturlig at boka går mest i dybden på amerikanske immigranter.

Slektsforskningens popularitet og utbredelse gjør at stadig flere ønsker å leite etter slektninger i andre land. Det er ikke en enkel materie har jeg forstått: Denne anmelder kan ingen ting om emnet. Det nærmeste jeg er kommet er å søke i Digitalarkivets emigrantprotokollar. Derfor leser jeg Haakenstads bok med nybegynnerens briller.

Slektsgranskerens guide har to hovedbolker, første bolk er generelt om utvandringen og er på ca 200 sider. Andre bolk handler om kilder og metoder for å finne utvandrerne, og er på ca 175 sider. I tillegg kommer innledninger, litteraturlister, stikkord og personregister, til sammen 436 detaljerte og rikt illustrerte sider.

Utvandringens historie bygger primært på andre forfattere og Liv Marit Haakenstad henter stoffet fra svært mange bøker. I tillegg har hun gjennom reiser og egen slektsforskning første­hånds kjennskap til forholdene, spesielt i USA.  Startåret i boktittelen - 1825 - er uløselig knyttet til Cleng Persons emigrantgruppe med båten Restauration, men forfatteren omtaler også til tidligere emigranter på 1600- og 1700-tallet. Vi får vite hvilke mennesker som dro, sosiale og geografiske fellestrekk, illustrert med enkeltpersoners historier.

Reiseruten  var komplisert, ikke bare i Norge, også gjennomreisa fra øst- til vestkysten i Storbritannia og Atlanterhavsfarten. Vi får lese om agentene i Norge som solgte billetter og rekrutterte emigrantene, skipene og selskapene, samt billettpriser og prepaid tickets. Mange har sett i emigrantlistene at billetten var betalt i utlandet. Hvordan gikk det for seg? Og hvordan kommunisert utvandrerne med slekt og venner hjemme i by og bygd? Ikke alle kom fram til Amerika, noen døde, noen ble rundlurt underveis, andre ble returnert. En mulig årsak til at du ikke finner igjen dem som dro.

Ankomsten i USA og Canada er grundig beskrevet, spesielt grundig om Ellis Island. Det samme er reisen innover i landet, settlementer (større bosetninger av nordmenn) og bosettinger. Vi leser om aviser, yrker, religiøs organisering og hverdagslivet. Første bolk av boka er meget detaljert, men også overflatisk og knapp. Dette er forståelig når Haakenstad skal beskrive et stort, komplisert materiale som dekker en lang historisk periode. Det kan først virke som en ulempe, men er egentlig en stor fordel. Leseren får en grundig oversikt med gode, løpende kildehenvisninger som han eller hun kan skumlese. Når en seinere har funnet ut hvilken havn en slektning emigrerte fra og hvilken båt vedkommende dro med kan en slå opp og finne mer ut om skipsselskapet, de lokale agentene, mottakelsen i England, avreisen fra Liverpool osb. for å nevne noen dømer. Slektsgranskerens guide er i så måte en god håndbok, også på det generelle planet.

Et par avsnitt kan rettes opp i neste opplag. Det mangler tall på hvor mange som omkom ved ulykka i Eriekanalen i 1852. Døde alle 132 nordmennene? Forfatteren nevner en overlevende ved navn, var han den eneste som overlevde? Nettstedet norwayheritage.com opererer med 67 omkomne nordmenn. En annen unøyaktighet er å oppgi datoen 31. desember som telledatoen i alle seks folketellingene 1865 til 1910.

Boka er som sagt rikt illustrert, men bare i sorthvitt. Det er synd, men har sikkert en økonomisk forklaring. Kanskje kan forlag eller forfatter legge illustrasjonene ut på et eget nettsted, ettersom mange kart og en del avisartikler blir for smått for leserne. Søylediagrammene på side 207 er direkte dårlige og må endres. Dessuten liker jeg ikke at alle bilder framstår med tredimensjonal skygge, slik at de svever over boksida. Det er enerverende i lengen. Framheving av faktabokser og transkriberte tekster fungerer fint med egen innramming. 

I bokas del 2 viser Liv Marit Haakenstad hvor vi kan finne kilder til utvandringen i Norge, England, USA og Canada. Fra amerikabrev, bilder og koppevaksinasjoner, til militærruller, auksjonsprotokoller og skipslister. Her opplyses hvor kildene finnes på nett, arkiver og museer. Ved å lese transkriberte amerikabrev får vi et tidstypisk bilde av både et skriftspråk og et hverdagsliv langt unna det vi kjenner fra vår egen tid.

Kildeopplysningene er utmerkete og detaljerte, og som novise innen emigrasjonssøk finner jeg dette både nyttig og inspirerende. Når vi lesere seinere skal arbeide med en konkret utvandring tror jeg disse opplysningene vil være til stor hjelp.

På samme måte som i bokas første bolk, er USA viet størst plass i den praktiske bolken til slutt. På internett omtales både betalingstjenester og gratis databaser og Haakenstad kommer med mange gode dømer som viser prosessen fram til å finne hvor emigrantene ble av. Det er ofte ikke lett, bare amerikaniseringen av norske personnavn kan skape uoverstigelige hindringer. Slektsgranskerens guide til utvandringen kan i så måte bidra til å komme mange skritt videre i ditt arbeid.

Boka er et solid stykke arbeid med mange gode opplysninger og tips for slektsforskere som skal lete etter utvandrere. Er du nybegynner i faget er valget lett. Liv Marits bok er nok den beste håndboka du kan finne om norsk utvandring sett ut fra et slektsperspektiv. Anbefales!

Omtalt av Viggo Eide - også trykket i Slekt & data 3/2013

Liv Marit Haakenstad:
Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825–1930
Vigmostad og Bjørke, 2013.    436 sider

En familie og et gruvesamfunn

Familien Sivertsen fra Sulis

Slektshistoria til Sivertsen er ei meget god bok med fin struktur, mange familiebilder (bare i sorthvitt) og med et vell av fakta som dels er familierelatert og dels er generell bygdehistorie av almen interesse. I tillegg har teksten fin språklig flyt, der tradisjonelle vita som fødsel og ekteskap framstilles i en verbal form som ikke er kjedelig, men heller inspirerende. Vi lesere blir nysgjerrig, fortell mer! Kjernen i boka er Sivertsenfamilien, som kom til Sulis ved industriepokens start i 1890-åra Før 90 år var gått var alle gjenlevende etterkommere flyttet fra bygda. Industrieventyret sang på siste verset. Med dette utgangspunket trekker Bjarne Sivertsen trådene tilbake der anene kom fra. Ikke alle linjer utdypes i detalj, men det meste fra 1801 og framover synes tatt med. Sivertsenklanen har aner fra Kvenflåget og Tverråmo i Salten, Sverige og Malvik i Trøndelag. Gimsøy i Lofoten, samt Hornindal i Sogn og fjordane. Ei stor grein av Lofotenslekta emigrerte til Amerika, og også disse er ganske grundig beskrevet. På veg nordover til Sulis har anene vært innom Trondheim og Vefsn. Ja, befolkningsveksten før år 1900 måtte ha et utløp, for noen Amerika, for mange andre nordover og ut mot kysten. Innlandsbygda Sulitjelma er et unntak, som bare skyldes industrireisinga. Hurra for konsul Persson, som dro det i gang. En må ha vært en solid kapitalist som klarte å reise så mye penger i så lang tid før inntektene kom. Det er mye generell Sulis- og Sjønståhistorie i person- og familiebeskrivelsene, og det er utført på en elegant og naturlig måte. Materiale som ikke passer inn her er tatt med i flere vedlegg for å gi leseren en oppfatning av bl.a. kommunikasjonene på slutten av 1860-tallet, jernbanebyggingen på Sulitjelmabanen i fra 1891 m.m. Faktisk har han også med to kart over området – både et tradisjonelt kart og et flyfoto med angivelse av de viktigste stedsnavn. Det er lurt, mange vet ikke hvor Sjønstå er, jeg visste ikke hvor Nordal er. Sivertsenfamilien har hatt - og har fortsatt - mange musikalske medlemmer. Forfatteren forteller at ”direktør Emil Knudsen ansatte folk som kunne spille instrumenter. Han var selv svært musikkinteressert og var utøvende musiker og komponist. Han etablerte allerede før 1900 er fullt symfoniorkester i Sulitjelma.” Folketallet i Sulitjelma økte fra 45 i 1885 til 2.869 i 1910. På kun 25 år! Det bodde folk overalt. Overalt. Familier med mange barn og trangboddhet måte også hyre såkalte lauskarer – arbeidere uten familie. Jo, det er mye interessant som Bjarne Sivertsen trekker inn i slektsboka. Når forfatteren kommer nærmere sin egen tid, besteforeldre, tanter og onkler, og ikke minst seg sjøl blir han personlig i stil og innhold med ikke privat. Han redegjør greitt for positive og … litt uvanlige sider av livet. Livet til neste generasjon (hans barn og deres søskenbarn) omtales like naturlig, saklig og oppriktig. Bjarne Sivertsen har grunn til å være stolt over sin slektsbok. Den står fjellstøtt på innhold, stil og kildebruk. Ei god slektsbok skal ha illustrasjoner, den skal ikke være kjedelig, den skal fortelle noe nytt, den skal sette folkene inn i ei samtid og en sammenheng. Det har Sivertsen klart med glans.

Opplaget er på 100 eksemplarer, trykket ved Gjøvik trykkeri. Forfatteren har noen eksemplarer igjen, og selger boka for 180 kr (halvparten av trykkeutgiftene). Bestillings­adresse er: Bjarne Sivertsen, Kjellergt. 39 b, 2003 Lillestrøm bs@nilu.no

Omtale ved Viggo Eide