fredag 18. november 2022

Årbok for Tysfjord 2022

Et overflødighetshorn fra Tysfjord


 





Gratulerer til Tysfjord lokalhistorielag med årbok nummer 40! Kommunen opphørte i 2020, men boka fortsetter som før. Den har magasin-preg, med bilder, avisutklipp, tegninger og andre små innslag i tillegg til hovedtekst på sidene. 
 
I årets utgave finner vi gode portretter, artige historier, dikt, aktualiteter og fagartikler. Vi kan lese om tysfjordsolbær (tegna av Kurt Eilef Gerhardsen), hummerfisket i Tysfjorden og humre godt over den lille tegneserien om bassenget på Drag. En av tekstene får oss til å lure på om Hans Pålsa virkelig var modell for Hamsuns Isak fra Sellanrå … Spennet i tid og tematikk er stort, men jeg må begrense meg til noen få artikler.
,
Arkeolog Kristian Pettersen kombinerer vitenskap med personlig vri når han beskriver vikingtidsgrava på Litj-Hundholmen. Han vekker min nysgjerrighet. Kan DNA-analyser gi flere svar om den unge vikingen som blei gravlagt der?

Konfliktfylte møter mellom ulike kulturer og livssyn er tema for flere artikler. Thomas von Westen, «samenes apostel», besøkte Tysfjord for 300 år siden. Alf Ragnar Nielssen viser noen av problemene som oppstod da samenes polyteistiske grunnholdning skulle erstattes av personlig tro på EN gud. Læstadianismen stod også sterkt. På en juletrefest i Musken i 1909 blei det total kulturkollisjon. Søster Olivia var søring, og ganske frilynt. Hun hadde med gaver, kakao og stjerneskudd til søndagsskoleungene. Læstadianske predikanter toga inn og ødela festen, et «djevelens verk».

15 år seinere fikk Tysfjord et annet slags besøk utafra. Konservator ved Etnografisk museum, Paul Nissen, skulle kartlegge «lappers materielle kultur», særlig klesdraktene. Han fant tolv bebodde gammer i Tysfjord, derav to i Musken. Læstadianismen fikk skjebnesvangre konsekvenser for tysfjordsamenes «aandelige kultur», rapporterte Nissen. Men den hadde også gjort dem til et meget moralsk og edruelig folk, sammenlikna med norske og svenske naboer.
Same, tegna av Helene Ursin Nygårdsvoll
 
Nissen mente at reindrift var «… av overmaate stor betydning for bevarelsen av den lappiske folkestamme i vårt land». Ronald Urheim er samfunnsdebattant og forfatter fra Musken. Han tar et oppgjør med denne holdninga, som han mener vi fortsatt kan møte. - Hvorfor ikke slå et slag for det sjøsamiske på Samefolkets dag i stedet for «reindriftsamiske greier»? spør han. Urheim advarer mot hierarki og hel-, halv- og kvartsame-tenking. En same kan dessuten ha høy status i det norske samfunnet, men lav i det samiske fordi hen ikke snakker samisk, ikke har kofte eller mangler en framtredende posisjon i Sápmi.

For oss som er interessert i demografi og næringsliv, er Svein Sommersets artikkel om Tysfjord anno 1875 fin å få med seg. Han bruker ei folke- og landbrukstelling som kilde. Vi møter ei ung befolkning og et enkelt liv. Av totalt 1596 innbyggere, omlag 400 færre enn nå, var bare 36 over 70 år. De fleste var fiskerbønder, 55 dreiv kun fiske. 107 var lønna tjenestetauser, 42 drenger.
 Ungdomshuset med pyntet inngangsparti, tegna av Kurt Eilef Gerhardsen
 
Fra nyere historie vil jeg trekke fram fortellingene om ungdomslag og sanitetsforeninger i ulike bygder i kommunen fra 1920-tallet og framover. Den gang var det ikke lett å skaffe seg eget forsamlingshus. Da UL «Vårvon» i Skrovkjosen endelig nådde målet, blei det et skikkelig, flittig brukt allhus. Der kosa ungdommene seg med «spørsmål og svar» fra si egen bok, Smørblomsten. Også andre foreninger fikk bruke huset, og på lyse sommerkvelder var det dans. Til og med gudstjenester blei holdt «på lokalet». Sanitetskvinnene var også delt opp i ulike lag, men slo seg sammen i en vellykka aksjon for å skaffe Tysfjord sykebil etter krigen.
 

Ulykker skjedde ofte i gamle dager, ikke minst til havs. I 1896 omkom en far og to barn da båten kantra på vei til skolen. Igjen satt enka på 32 i dårlige kår med fire egne barn, to barn fra mannens første ekteskap og ei svigermor. Familien måtte dra fra gård og grunn. En tragedie blant flere.

Siri Kvitvik knytter Tysfjord fint til verdenshistoria i fortellinga om jenter fra Berlin på ferie i Kjøpsvik. De kom fra 1960 og framover. Pleieforeldrene sørga for godt stell, et barn kunne legge på seg opptil ti kilo på et sommeropphold. Carola var ti ganger hos familien Ursin. Kvitvik skildrer Heidi, Petra og de andre jentene i tekst og bilder.
Samme forfatter har også en liten artikkel om seksualundervisning for «ungvetjen» i Kjøpsvik. Tante Boll var direkte i språkbruken!


Jeg kunne tenkt meg litt strammere redigering av årboka, med ingresser på lengre artikler og en kort presentasjon av artikkelforfattere. I tillegg står mer presise titler og et oversiktskart over Tysfjord på mi ønskeliste. Ei analyse av folkeavstemninga om EF-medlemskap i 1972 ville vært interessant: Hvorfor stemte drøyt 80 % av tysfjerdingene nei, men også 20 % ja? Hvor gikk skillelinjene internt i Tysfjord?


 
 Tegneserien av «RE» om bassenget på Drag
 
Til slutt vil jeg slå fast at jubileumsboka er fin som den er: Spennende og fargerik, med noe for enhver smak!
Omtalt av Inger Marie Bærug

fredag 11. november 2022

Årbok for Steigen 2022

Barndomsminner og pågangsmot

Årbok for Steigen 2022 utmerker seg med en vakker og stilfull layout, samt mange bilder. I løpet av 112 sider presenteres 17 varierte emner og artikler. Boka starter med en 26 siders fargerik årskavalkade, som gir en fin oppsummering av folk og virke i Steigen de siste 12 månedene.

Resten av årboka er en overflod av interessante fortellinger fra gamle dager, fram til rundt 1970-tallet. Flere av disse er morsomme beretninger som øker lesegleden. Mens enkelte bidrag ville blitt bedre med en strammere redigering.

Egne barndomsminner er innholdet i flere artikler. Anmelderen humrer over Arne Hanssens Små historier gjennom store opplevelser. At Brennvika var «et ainna land», forstår vi fort når gutten på seks år prøver å imponere fine Oslodamer, en aktivitet karen fortsatte med som tenåring da han ønsket å innynde seg hos en «tilreisende godbit» ved hjelp av brylkremet hår og pop-singler på en batteri-platespiller.

Gjenkjennelig er også bygutten Rune Johansens anekdoter fra sin barndom på Engeløya og et persongalleri av originaler vi alle har møtt, om enn ikke med samme påkledning som dem Rune skriver om. Johansen klarer forresten i år å skrive om sine egne barndomsopplevelser i årbøkene fra både Steigen og Beiarn!

Mens de to førnevnte artiklene er kavalkader, gir Jan Andersen oss historien om å slenge seg som en Tarzan mellom småvokst bjørk og rogn. Det gikk som det måtte gå, blod, snørr og tåra – og såret måtte syes. Midt på 50-tallet var det ikke lett å få tak i verken legen eller helsesøstera når klokka bikket ni om kvelden. Morsomt skrevet, fortellinga må bare leses og nytes.

En godbit til glede for eldre og sikkert yngre steigværinger er et knippe fargefoto fra de første årene på 60-tallet. Erstatningslærer Asbjørn Thomassen tok bilder av hus og båter, vakker natur og 17. mai-leker. Dette er interessante tidsbilder i enhver årbok. 

Flere kvinner står sentralt i familie- og arbeidslivsfortellingene. Av de lengre artiklene vil jeg trekke fram Berit Woie Bergs slektshistorie Om gårdsdrift og entreprenørskap, pågangsmot og arbeidsinnsats på Nordskot. En grundig og solid fortelling som er godt dokumentert med bilder og kilder. Sjarmerende med «avdragene til apotekerbanken», som vel het Norges Hypotekbank og gav lån til landbruket. 

At landsens ungdom kunne ta utdannelse og bli noe stort, har skjedd til alle tider. I Årbok for Steigen skriver Liv og Terje Hopen meget godt og rørende om statsmeteorolog Elias Grytøyr (1903-1992) og hans kone Sigbjørg Edvardsson fra Bodin. Hennes far var forresten ordfører i Bodin. Det var ikke enkelt å studere før krigen, og ekteparet bodde lenge i hver sin landsdel. Jeg finner ingen egen artikkel om den banebrytende meteorologen på nettet eller i nasjonalbiblioteket. Denne viktige forskeren fra Steigen burde omtales i Store norske leksikon, i alle fall i Wikipedia.

Mange av artiklene omtaler levd liv satt inn i en samfunnsutvikling som gjør det mulig å forstå tida de levde i og de valgene folk gjorde. Eva-Ditte Donat skriver om Benjamin Sjønøst – fotograf fra Skjenaust i Steigen. Han var handikappet, låghalt og hadde dermed begrensede yrkesvalg. Benjamin valgte å livnære seg som fotograf, og utøvet sitt virke over store deler av landet nord for Dovre. Bildevalget er rikt og unikt og bringer fram en ukjent fotosamling for mange av oss.

Harriet Van Wijnen Hansen forteller historien om Snekker Hauman Andreas Alpøy på begynnelsen av 1900-tallet. En bra firesiders historie, men jeg savner redaksjonens språkrøkt i begge de to sistnevnte artiklene.

Glimrende fortellinger om interessante personer taper seg pga. språk, variabel korrektur og manglende faktasjekk. Et par artikler har unødvendig mye sitater fra kildene. Jeg synes det er bedre at teksten er forfatterens egne formuleringer, der viktige poeng er framhevet med sitater og gode poenger. Mange eldre kilder kan av og til oppfattes som språklig forvirrende. Et døme er bruken av de og di om hverandre i sitatene, og konsekvent bruk av svensk ø – ö.

Nytt i år er at alle bildetekster er skrevet med versaler, dvs. store bokstaver. Stilig er det ikke, og mye tekst med store bokstaver er vanskelig å lese for de fleste og særlig for svaksynte. Alle faginstanser frarår bruk av versaler, som for mange framstår som små firkanter på ei linje.

Mine merknader til tross, Årbok for Steigen 2022 er et godt produkt som vil glede målgruppen. Andre redaksjoner kan også få gode tips til sitt arbeid med å samle stoff og bilder. Jeg startet med å nevne den stilfulle layouten, her benyttes både for- og baksats i boka til gode illustrasjoner. Som utenbygds leser ønsker jeg meg at baksatsen heretter får et kart over Steigen. Ikke alle vet hvor langt det er å sykle fra Leines til Helnes.

Omtale ved Viggo Eide

Årbok for Steigen 2022
112 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgiver: Steigen historielag
Pris: kr 300,-

mandag 7. november 2022

Årbok for Beiarn 2022

 Fra Bolt til «Bonderøven»
 

Markedsdag anno 1853 på Beiarn bygdetun. Her kappes det i tautrekking. 
Foto: Bente Steen Johansen

Den 42. årboka for Beiarn er profesjonelt redigert med ingresser, kort omtale av forfattere, kildehenvisninger og rike illustrasjoner. Underveis er flere dikt fletta tematisk fint inn. Jeg omtaler her et utvalg av artiklene som speiler noe av mangfoldet. 

Portretter

Sussi, fotografert av Laila Gabrielsen

To av historielagets grunnleggere og årbokas mangeårige redaktører, Sussi Gabrielsen og Inge Strand, får velfortjent omtale. De har vært faste bidragsytere, også denne gang. Sussi Gabrielsen døde tidligere i år, og I.S. har skrevet minneord. Frigg Ottar Os’ portrett av nestor Inge Strand er interessant. Du får til og med vite hvorfor beiarværingen er nynorskmann.

En annen fin personskildring finner vi i Folket på fjellgården Nesli av Laila Gabrielsen. Her møter vi Ingvald, en musikalsk bonde og møbelsnekker kjent for sekskanta krakker med løvsagutskjæringer. En allsidig mann på 95, med jernhelse.

En må beundre Ho Eli: Et grepa kvinnfolk som dattera Wenche Høyforslett portretterer. Mora blei aleine med ansvar for gård og tre småjenter da mannen døde i 1975. Men Eli hadde pågangsmot og stor arbeidskapasitet.

Hvor skal veien gå?

Jeg vil framheve Inge Strands artikkel Beiarn kommunale arbeidslag for fjellovergang for ny kildebruk. 1959 valgte Beiarn kommunestyre fjellvei til Misvær som førsteprioritet. Strand viser hvordan kildematerialet fra Eleander Myrvoll, som nå er tilgjengelig, og tilgang til digitale søk i gamle aviser utfyller tidligere forklaringer.  

Fjellvei-tilhengernes offensive organisering var viktig for stemningsskiftet fra fjord- til fjellvei. Det kommunale arbeidslagets opprop fra 1957 og en underskriftskampanje tre år tidligere, med påfølgende avispolemikk, gjorde utslag.

Mangfoldige minner

Størst inntrykk på meg gjør fotograf Rune Johansens Gode barndomsminner fra 1960 og -70-tallet. Bodøgutten entra Dampen og kom seg til besteforeldrene på Solhaug så ofte han kunne. Han beskriver nøkternt, men levende ungenes aktiviteter, sommer og vinter. Bildene taler for seg. Min favoritt er det tidstypiske bildet av bestemora på 60-tallskjøkkenet, gårdens «kommandoplass». Det gode forholdet mellom barn og bestemor skildres nydelig der han sitter trygt bakpå sykkelen til og fra sommerfjøset.

Bestemor laget verdens beste brød, lefse, gomme og rabarbrasyltetøy. Kjøkkenet var også «kommandoplassen» på gården. Foto: Kjell Solhaug

I En vinterdag i 1907 har Anne Maren Wasmuth skrevet reelle personer og en virkelig hendelse inn i ei tidstypisk ramme. Jeg vil ikke røpe hva som skjedde, men bemerke at Wasmuths dramatiserte historie bringer oss nærmere hendelsen. Hun får også sagt mye om unger og gårdsarbeid.

Ingvald har snekkerboden full av krakker og stolert. Foto: Laila Gabrielsen
 
Harald Jentoft Strand har en fornøyelig fortelling med fine tegninger om en «campingtur» på 50-tallet. For oss sportsinteresserte er Men hoppskiene mine kom aldri til Planica en innertier.

Fortid og nåtid

Omslaget på årboka viser unger og voksne i tautrekking på markedsdagen i Beiarn i juni 2022. Skolen og barnehagen spilte ut ei tidsreise tilbake til 1853, da Beiarn blei egen kommune. I Beiarn anno 1853 forteller Anne Rita Nybostad om de ulike historiske aktivitetene i beste «learning by doing»-tradisjon. Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan ungene sjøl reflekterte over tidsreisa.

6. og 7. trinn bygde en kopi av Finnekapellet. Her representert ved en same, en arbeidskar i den tradisjonelle rødhua, en uheldig kar satt i gapestokk og prest. Foto: Bente Steen Johansen

En laftekasse på danskebåten knytter fortid, nåtid og framtid sammen. Marjastua blei frakta fra Moldjord til Århus, som ledd i et prosjekt om reversibel arkitektur som del av sirkulærøkonomien. Den gamle kafeen skulle videre til Kastaniegaarden, der tv-kjendis «Bonderøven» har laftekurs.

Marjastua på Arkitekthøgskolen i Århus. Foto: Janne Berntsen

Samiske tema og navnegransking

Jonas var Beiarns siste lokale reindriftssame. Han døde i 1946. Basert på et brev fra 1889, gir Åge Sevaldsen et fint bilde av deler av hans liv og virke. I tillegg leser vi om hva Jonas kan og skal ha gjort. Kunne han ganne?

Navneminner fra Beiarns samiske fortid, av samme forfatter, er et omfattende nybrottsarbeid i fem deler. Sevaldsen skriver denne gang om navn fra Beiarfjorden og fjellområdene rundt. Navnegransking er ingen eksakt vitenskap, det er legitimt med fortolkninger. Artikkelforfatteren er klar på at tilgjengelige kilder ofte ikke gir entydige svar.

Per Sperstads artikkel Den gamle Beiargården baserer seg delvis på Aslak Bolts jordebok fra 1430-åra. Selv om flere kilder også brukes i hans resonnement, forblir det ei gjetning at Findrepofyrde var et ad hoc-navn på Beiargården.

Hvor skal en årbokredaksjon legge lista for artikler som dels er bygd på teorier og antakelser? Jeg har ikke svaret, men refleksjon er viktig.

Et par innvendinger

Sagbruk på Birkeli omhandler et stort, pågående restaurerings- og byggearbeid. Forfatter Inge Lars Birkelis forhold til gården kunne med fordel vært klargjort fra starten: Er han oppvokst der? Når overtok han eiendommen?

Diktet Guardian av Oliver Berg Amundsen innleder årboka. Hvorfor er dette diktet plassert helt først, når det også er skrevet på engelsk?

Konklusjon

Helhetsinntrykket av årbok for Beiarn 2022 er godt. Utgava er gjennomarbeida, ryddig, stort sett godt skrevet og variert. Anbefales!

Omtale ved Inger Marie Bærug

Årbok for Beiarn 2022
128 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2022
Pris kr 300,-

tirsdag 1. november 2022

Gildeskålboka 2022

 Røvere og andre folk i Gildeskål

Arnøysund Bru er tema i en av artiklene.

Årbok nr. 42 for Gildeskål er kommet. Den er på 136 sider. Brorparten av tekstene handler om historiske hendelser, barndomsminner, portretter, dikt og humoristiske fortellinger. De siste knapt 20 sidene er viet hendelser i kommunen i året som gikk. De to delene er fint balansert. Boka tar for seg mange tema, bare noen få kan få plass her.

Den første og lengste artikkelen i boka: En røverhistorie fra 1700-tallet av Harald Georg Høyem Olsen og Siv Tone Johansen slår an tonen i ei svært spennende og velskrevet fortelling om et tyveri i Sandvika på Sandhornøya. Vi får vite hvem tyvene var, litt om deres bakgrunn og hvordan det kom for en dag hvem som hadde begått innbruddet. Vi blir kjent med rettsvesenets langsomme prosesser, hvilken straff forbryterne fikk og deres skjebner videre i livet. I løpet av artikkelen blir leseren introdusert for straffereaksjoner som straffearbeid, «kakstrykning», «fangejern» og svært vanskelige levekår under soningen.

Forfatterne oppgir kilder og har i tillegg tillatt seg å dramatisere fortellingen så det blir ei spennende historie. Forfatterne har brukt faktabokser, bilder og tegninger som gode illustrasjoner. Det er en god artikkel som passer veldig godt i ei årbok.

Oscar Berg følger på fortreffelig vis opp temaet forbrytelse og straff på 1700-tallet i artikkelen Henrettelse på Arnøya anno 1730. Det er fortellingen om Siri Jonsdatter fra Lekanger og hennes grusomme skjebne etter at hun som fattig, ugift, ung kvinne ble gravid utenfor ekteskap. I tillegg til Siris tragedie får vi innsikt i interessante samfunnsmessige forhold som kjønnsroller, moral, jus og funksjoner på Arnøya. Det er en kort, men svært innholdsrik artikkel.

Guttene på Saurnes

I lystigere og mer ettertenksomme artikler finner vi gode barndomsminner. Johan Martin Pedersens artikkel Vintersportsaktiviteter i Saurnes i 1950 – 1960-årene beskriver lek og fellesskap i ei lita bygd hvor det den gang var mange barn og tett naboskap. 

En fotballkamp

Artikkelen Sommerminner fra Kjøpstad – hos bestefar og bestemor av Harry Pedersen er i samme sjangeren: varme minner fra en barndom ganske annerledes enn det barn opplever i dag. Man møtte slektninger og deltok i aktiviteter som hørte sommeren til. Kanskje man kjeda seg litt også? I hvert fall under middagshvilen når det skulle være helt stille? Det er i så fall glemt.

Ingrid Breivik skriver om Litt av kvart fra før i tia i Breivika. Det vil si i første del av 1900-tallet. Det er historier hun har fått fortalt fra far sin og andre. Artikkelen er skrevet på lokal dialekt. Det passer perfekt til innholdet og gir troverdighet til fortellingene om aktivitetene blant voksne og barn.

I portrettet om Hans Horne – en bygdeoriginal skildrer Bengt-Arne Sundsfjord en mann med mange talenter og ferdigheter. Grunnen til at han slo seg til ro i Gildeskål var at han traff sin elskede Jacobie der. Henne får vi dessverre ikke vite så mye om, men ut fra fortellingen om mannen må hun ha vært ei usedvanlig kvinne som trolig har tålt både gode og vanskelige dager i det lille huset hvor de bodde.

Om Hans Hornes fortellinger kan virke vidløftige så er opptrykket av en artikkel i Vi Menn om Trygve Isaksen som fikk en hai på svenskpilk veldig artig og spennende lesing. Her er det ingen grunn til å tvile på sannhetsgehalten. Det er fint med et kortfattet portrett av Trygve Isaksen i tillegg til artikkelen om haifisket. Det forteller om et liv hvor historien om haien på langt nær utgjorde den mest dramatiske hendelsen.

I artikkelen Forlis for 200 år siden viser Vigdis Eilertsen Nysted hvordan ulykker på havet rammet. I mars i 1822 omkom 24 menn fra Gildeskål på vei til Lofoten. Forfatteren har samlet og brukt kilder på en måte som gjør tragedien levende for dem som er igjen. Vi får ikke vite hvordan det gikk med disse familiene. Kanskje det kan gi grunnlag for en artikkel i neste års årbok hvor f.eks. en familie blir trukket fram?

De to journalistene Hanna-Lisa Utne Skau og Hans Trygve Holm leverer også svært gode og lesverdige bidrag når de skriver om henholdsvis Arnøysund Bru og bedriften Joh. Nilsen-Nygaard og deres betydning i lokalsamfunnet.


Det er mye godt å si om årboka: den er lesverdig, godt illustrert med et flott omslag, «Bildelottoen» på en av de første sidene er artig og viser til artikler som spenner over et langt tidsrom, forfatterne oppgir kilder, artiklene har ingresser. Den største mangelen er at kvinners liv og virke er viet liten oppmerksomhet. Det bør det gjøres noe med i årbøkene som kommer.

Omtalt av Marit Helene Hernes

mandag 31. oktober 2022

Fauske kirke - Mennesker og historier

 

Kirka som samfunnsinstitusjon


Da Fauske kirke i 1969 kunne markere at den hadde eksistert i 100 år, forelå det et knapt 70 siders jubileumshefte ført i pennen av skolestyrer Sigurd Stendal. Innholdet i dette heftet er i stor grad innarbeidet i den boka som Fauske Historielag nå i 2022 gir ut - atskillig tid etter kirkas 150-årsjubileum. Imidlertid ble daværende Fauske Slektshistorielag først våren 2019 forespurt om å være med og utgi 150-årsberetningen.

En redaksjonskomité sørget for at det ble skrevet flere fortellinger og samlet bilder, spesielt om de seinere åra. Disse fortellingene skulle gi et bilde av aktivitetene i kirka og hvordan kirka har tilpassa seg samfunnet. Høsten 2021 ble Kjell Bakken bedt av menighetsrådet og historielaget om å bidra til at stoffet ble bok. Derfor foreligger bokverket på 150 sider, Fauske kirke. Mennesker og historier, først nå.

I boka fortelles den lange forhistoria før kirka ble bygd, om selve kirkebygget, om bruken av kirka og noen av menneskene tilknyttet kirka som spesielt har gjort seg bemerket. Som redaktør Bakken uttrykker det i forordet, er historia om kirka også ei historie om menneskene og det samfunnet de tilhører.


Det første tegnet på kristendom i Fauske er et sølvkors funnet ca. 1930 sammen med menneskebein i ei trang grotte på redaktørens egen eiendom i Vatnan. Korset oppbevares ved Tromsø Museum og kan være fra tida 1050–1200. Om de eldste tider er ellers å konstatere at det området som i dag utgjør Fauske kommune, var en del av Skjerstad kirkesogn underlagt Bodin/Bodøen kirke. Alle som bodde rundt Skjerstadfjorden og helt inn til svenskegrensa, var tilknyttet Skjerstadkirka og tilhørte Skjerstad kirkesogn.

Korset av sølv ble funnet i en hule i Vatnan, gnr.100 brn. 5.  Tegning fra Tromsø Museum, der korset oppbevares.


Den videre historia dreier seg om oppsplittinga av Skjerstad sogn. For folk på nordsida av Skjerstadfjorden var det en lang og tildels farefull kirkevei; i 1776 drukna sju kirkegjengere i en høststorm. Derfor kom det opp krav om egen kirke nord for fjorden. For å gjøre en lang historie meget kort kunne Fauske-eidets hjelpekirke innvies torsdag 5. august 1869. Kirka var basert på departementale mønstertegninger for en nygotisk kirke i enkel sveitserstil og laftet opp av et slags byggesett fra det dampdrevne sagbruket på Spillum i Namdalen. Fra 1902 ble så Fauske eget prestegjeld med kirker også i Sulitjelma fra 1899 og deretter i Valnesfjord i 1905. Og prestegjeldet ble så til Fauske kommune som gjennomlevde krig og etterkrigstid fram til kirkejubiléet i 1969.

Klyngetun på gården Vestre Fauske og Fauske-eidet hjelpekirke, fotografert 5. september 1873 av «Nordlandsbanens far», teologen, samleren av folkediktning og folketoner og fotografen Ole Tobias Olsen.  Bilde fra Fauskeboka 2014/Nasjonalbiblioteket.

Tanken om oppdeling av det geografisk svære Skjerstad sogn oppsto imidlertid allerede på 1830-tallet. Et viktig hinder for realisering av dette som vi i dag vil se på som en åpenbar løsning, var at sognepresten hadde store inntekter av sognet og at en deling ville redusere hans inntekter vesentlig. Deling måtte derfor skje ved ledighet i embetet. Et annet hinder var de ekstra utgifter innbyggerne måtte dekke med egen kirkesanger og prest nord for fjorden. Samfunnsutviklinga med handelsvirksomhet her og ikke minst utnyttinga av malmen i Sulitjelma mot slutten av århundret, satte fart i utviklinga. Det ble sogneprest på Fauske og kallskapellan i Sulis – der «gruberne» stilte gratis bolig til disposisjon. 
 
Denne historia utgjør de første vel 60 sidene og de fem første kapitlene av boka.

Alt dette er interessant lesning. Det er naturligvis også omtalen av mennesker og begivenheter, som presentasjonen av sogneprest Rudolf Tønder gjennom fortellinga om et bryllup i Fauske kirke. I de resterende åtte kapitler er det også mye interessant og viktig stoff. Det er blant annet beskrivelsen av den betydelige kirkekorvirksomheten - spesielt jentekorene i Fauske under ledelse av britene Robert Carding og Ralph Edward Creedy.

Teologistudent Rudolf Tønder, foto utlånt av Sølvi Tønder Leirvik.

Helgelendingen, sogneprest Rudolf Tønder beskrives som embetets allsidigste og mest fargerike innehaver.  Sogneprest 1948 – 1968.  Han forulykket sammen med sin hustru, Else, da bilen havnet i Saltdalselva.  Han ble aldri funnet.

Den moderne tid på godt og vondt blir blant annet presentert ved omtalen av begravelsen av to attenårige, trafikkdrepte skoleelever, en begravelse som ved bruk av moderne nett-teknologi kunne følges i store deler av verden. Fortellinga om de gjenfunne kirkebøkene, som hadde vært forsvunnet i 80 år, er også interessant for en som pusler med historie. 
 

Sverre Fjørtoft med margarinkassen hvor fire kirkebøker fra perioden 1879 til 1918 ble gjemt så nazistene ikke skulle kunne bruke dem mot nordmenn.  De ble etter 80 år funnet igjen på en låve på Klungset.
 
Disse siste kapitlene har form av en mosaikk av artikler om aktiviteter og hendelser. Det blir mye oppramsing av navn, data og store og små begivenheter, men også noen fine skildringer av mennesker som har preget samfunns- og kulturliv, blant annet en varm omtale av solidaritetssamfunnet i portrettet av den tyskfødte sognepresten Dirk T. Gieselmann. 
 
Omtalt av Jorulf Haugen
Fauske kirke – mennesker og historier
152 sider,157 bilder, innbundet, 20 x26 cm.
Utgiver: Fauske historielag, 2022.
Pris: 250 kroner.
www.fauskeslektshistorielag.no

tirsdag 25. oktober 2022

Fauskeboka 2022

Leiestjerne med tapt glans?

 Jostein Hunstads foto av gaupe og lam pregar framsida til Fauskeboka 2022.

    Fauskeboka har sidan Fauske Slektshistorielag overtok ansvaret, og særleg sidan 2015, utmerka seg blant lokalhistoriske årbøker i Salten. Rik variasjon, imponerande omfang og grundig arbeid frå både skribentar, illustratørar og redaksjon har prega boka. Årets bok føyer seg på mange måtar inn i den gode tradisjonen, men for meg framstår ho mindre gjennomarbeidd enn før. Det kjem vi attende til.

    Fauskeboka spenner vidt, både i tid og rom. Heile kommunen er tilgodesett, og tidsspennet er frå jarnalder til vår tid. 

    Mellom eit trettitals artiklar vil eg trekkje fram eit knippe. Veteranen Cato A. Hultmann skriv om Karl Sigurd «Kal» Johansen, ein av mange lovande skiløparar frå mellomkrigstidas Sulis. Han skildrar Kals skikarriere frå friske spretthopp i barndommen til toppen av karrieren i skibakken då han vann kongepokal i eit landsrenn i Saltdal i 1921. Men Hultmann greier på meisterleg vis å flette skiløparen inn i dåtidas Sulis, med oppvekst i Såki, Anna og Jakobsbakken, og med skildring av ulike miljø med Kal som vegvisar – utan å miste tråden. Gode foto fyller ut ein god tekst.

Kjell Sture Hugaas har skrive om det siste toget som gjekk frå Sulis 22.6.1972, då gruvestaden vart tømt for bilar. Etter ferien kunne folk køyre heim på ein provisorisk veg. Foto: Ole Mjelva.

    Ei anna personskildring eg vil trekkje fram, er Inger E. Håkestads innsiktsfulle artikkel om forfattaren Sissel Solbjørg Bjugn, som budde ein tiårsperiode i Sulitjelma. Håkestad fortel om livet til forfattaren og hennar litterære produksjon, men set særleg søkjelyset på Solbjørg Bjugns forhold til gruvesamfunnet og gruvearbeidaren. For å kunne skrive om gruvearbeidet insisterte ho på å få observere arbeidet på nært hald, og ho fekk vere med ned i Grunnstollen. Resultatet vart boka Spenn beltet kring livet og hald lampa tend! Sissel Solbjørg Bjugns liv var ikkje noko glansbilde, og Håkestads skildring er open og truverdig.

    Ein heilt annan sjanger er Bjørn Erik Stemlands prolog til eit slektsstemne på Stemland. Denne prosaiske meldaren lar seg imponere av den fortetta historieskrivinga i bunden form, som på fire sider evnar å samle Stemlands historiske trådar.

    Eg vil også nemne Gunn Lisbeth Pedersens artikkel om Fauske kommunale ungdomsklubb, som vart lagt ned i 2021 etter 37 års drift. Forfattaren er insider, men greier likevel å skrive nøkternt og balansert om klubbens aktivitetar og utvikling. Eg fann ikkje eit einaste «jeg» i teksten! 

Kart er ofte ein naudsynt illustrasjon til teksten. Dette er frå Truls Bringslimarks artikkel om flyktningar under andre verdskrigen. Kjelde: nibo.no/TB.

    Den mest spektakulære artikkelen er tvillaust Jostein Hunstads «Gaupa og lammet», med eigne bilete frå då ei gaupe angreip eitt av forfattaren sine lam. Hunstad fortel lett og ledig om å være sauebonde. Det blir ramma rundt den dramatiske opplevinga fredag 13. då han vart vitne til ei gaupe som jaga eit lam, og der eit kremt frå Hunstad var nok til å hindre gaupa i å drepe lammet – alt mens han fotograferte seansen. Å være så iskald i ein slik situasjon verkar utruleg. Å miste husdyr er alltid tungt, og di meir imponerande er det at Hunstad verkar å ha respekt for «konkurrenten».   Eitt av Hunstads foto prydar også omslaget til boka.

    Steinar Mathiassen har gjort eit imponerande kjeldearbeid i sin 36 siders rikt illustrerte artikkel om Finneids historie. Men forfattaren kjem i skade for å gjere teksten unødig tunglesen med ein flom av overflødige detaljar. Her kjem vi inn på det vi i fleire samanhengar kan ane: redaksjonen sitt manglande nærvær i arbeidet med å foredle tekst. Ein så omfattande tekst om eit interessant tema hadde fortent større merksemd frå redaksjonen. Artikkelen har òg falle ut av innhaldslista.

Litt av det same kan vi seie om Espen Johansens artikkel «Ti år siden Fauske var vertskap for NM». Tittelen indikerer for meg at vertskapsrolla er sentral; at planlegging, gjennomføring og publikums rolle – som ikkje får så mykje merksemd der og då – skal bli kreditert. Det gjer Johansen, men det blir svært overflatisk. Teksten er springande, og forfattaren fell i freisting til å trekkje på stjernene i skiløypa, både i tekst og illustrasjon. Utstrekt bruk av presens i skildringa av fortida fungerer etter mitt skjønn dårleg. Heile artikkelen ropar på betre dialog mellom forfattar og redaksjon.

 

Mykje folk følgde renna under NM på ski på Fauske i 2012. Foto: Espen Johansen.

    Fauskeboka 2022 har god balanse mellom kvinner og menn i skribentkorpset, og vi legg spesielt merke til Guri Kristiansen som skriv lett og ledig om ulike tema. Brigt Kristensen skriv del tre om han Johan Persa og hans tid, denne gongen om handel og anna verksemd i den gryande Gata – og om Johans religiøse vekking. Her skriv Kristensen seg sjølv inn i historia med sin religionskritikk som ein parallell til forfaren sitt brot med statskyrkja. Det er elegant gjort, men kan hende litt «påklistra»? Birte Lykkegaard skriv om småbrukarlag i Fauske, der det første laget i Nordland vart skipa i 1913. Ho skildrar rørsla både generelt og gjennom einskildpersonar, og drøftar kvifor småbrukaren i Fauske har vore så profilert. Forklaringa ligg mykje i Sulitjelma, meiner ho. Mange arbeidarar pendla til og frå bustad utanfor gruvebyen, og heimen var ofte eit lite gardsbruk. Ideologisk vart bergverksbonden påverka både frå fagforeiningsarbeid og kooperative verksemder. Lykkegaard har sjølv vore sentral i rørsla, men unngår å framstå som emissær. 

 Petter Dahlberg fortel til Guri Kristiansen om då han var åtte år gamal. På biletet frå hytta ved Kvitblikkvatnet er han atskilleg eldre. Foto: Kjell Bakken.

    Årets bok er nr. 42 i rekka, fyller 216 sider og er utgitt av Fauske historielag etter at Slektshistorielaget har endra namn. Redaktør er Kjell Sture Hugaas. Heilskapen ved boka blir etter mitt skjønn skjemt av mangelfull korrektur og lite konsekvent skrivemåte av bedrifts- og stadnamn. Somme titlar er for lange og inkjeseiande. Ein tittel bør vere fyndig og gjere lesaren nyfiken på innhaldet, som desse: Da vi stjal toget på Sulisbanen og På jobb bak jernteppet. Eit meir bevisst grep om ingressane ville òg gitt betre leserettleiing. Kan det vere at Fauskeboka no er vorten så omfattande at ho krev ein strammare organisasjon og eit meir medvete redaksjonelt arbeid?

Asbjørn Lind rapporterer frå arkeologigruppa i historielaget som i vår avdekte ca. 2100 år gamle kokegroper på Erikstad. Foto: Asbjørn Lind.

    Desse innvendingane hindrar likevel ikkje at Fauskeboka i år òg er svært leseverdig – også for andre enn fauskeværingar.

Omtale av Inge Strand

Fauskeboka 2022
216 sider, 232 bilder, innbundet, 20 x 26 cm.
Utgiver: Fauske historielag, 2022.
Pris: 300 kroner.
www.fauskeslektshistorielag.no 

tirsdag 18. oktober 2022

Saltstraumboka 2022


Steinbit, trommer og mennesker

15. årgang av Saltstraumboka åpner med en original og interessant artikkel av Borghild Viem om steinbitens kjærlighetsliv. Hun og hennes meddykkere har i flere år kartlagt steinbiten, og Viem forteller at den lever i stabilt parforhold i felles hule i fire måneder. Etter at hunnen har lagt sine egg er det hannen som alene passer på egg og yngel i fem måneder. Steinbiten kan bli ganske gammel, og pga utseendet og arr kan de identifiseres og navngis. Navn henter dykkerne fra historiske personer i bygdene rundt straumen, som Pernille – den første jordmora, og Konrad – den første fyrassistenten. Det er en snedig måte å kople fortid og nåtid. Artikkelen har et lett og ledig språk, og er et godt døme på at smale tema kan favne bredt.

Trommis og musiker Finn Sletten er årets Saltstraumportrett. 70-åringen bodde på Svalbard fra han var to til tolv år, og fra de polare årene får vi et tidsbilde som forteller hvordan befolkninga hadde det rundt 1960 da øygruppa var isolert store deler av vinterhalvåret.

Oppveksten i Saltstraumen er godt dokumentert i artikkelen, skrevet av Bjørnar Enoksen. For mange er nok det mest interessante historiene fra musikerlivet til Sletten. Vi blir med på Finns musikalske og geografiske reise med rock- og jazzmusikk i mer enn 50 år. Her er mange ukjente historier fra et langt liv med trommestikker. Band, konserter, turnéer og plateinnspillinger ble livet til den gode musikeren, trommeslageren og perkusjonisten fra Ripnes.

Busstur til Vasa i 1980

Sverre Ellingsen har påtatt seg å skrive om Saltstraumen og omegn pensjonistlag fra starten i 1979 til i år. Det klarer han godt på åtte sider, stoffet blir presentert gjennom godt språk og bilder. Mennesker og organisasjonsliv framstilles på en levende måte og gir et tidsbilde av bygda i en 40-årsperiode. Folk, møter, foredrag og ikke minst fellesturer formidles med gjenkjenning og respekt. Pensjonistlagets historie blir ikke en intern mimrekveld, men en godt dokumentert reportasje fra livet på bygda.

I samme sjanger er Magne Enoksens fortelling om Den store opprykkskampen mellom Saltstraumen IL og Olderskog IL fra Mosjøen i januar 1988. Dette er en litt morsom historie om fotballagets opp- og nedturer i de første årene etter stiftelsen i 1982.

Gammelseien av Elisabeth Nilsen er en suveren artikkel om Saltens tradisjonsmat i særklasse, også kalt gammelsalta sei eller rødsei. Nilsen starter i besteforeldrenes kjøkken og forteller om rettens bruk og historie, godt illustrert med bilder av mat og miljø. Lokalhistorien trekkes fram, og heldigvis refererer hun mye fra Astri Riddervolds banebrytende forskning som viser både hvordan den lages og hvilke naturlige, kjemiske prosesser som tilslutt gir oss en matvare som er holdbar i tønna opptil fem år. Nilsen deler også fortellinga fra en sambygding som laget middag av 20 år gammel rødsei. Gammelseien var absolutt spiselig fremdeles, men tilberedning og lagring «måtte gjøres rett på den måten de gamle fiskerne forklarte».

Steinbruddet i Bjerkvika på Straumøya er en meget interessant og grundig artikkel om uttak av stein til private og offentlige formål. John Lars Seines har dypdykket i kilder, fotos og aviser og forteller om steinens kvaliteter, uttak, frakt og bruk. I vårt område ble mange kjente byggverk reist helt eller delvis med stein fra Bjerkvika; Rønvik sykehus 1902, Norges Bank 1906-1940, Tollboden 1912, Bodø sykehus 1927, Godøy bru 1932 og faktisk malmkaia i Narvik for over hundre år siden. Seines har levert en solid faglig artikkel som også viser at smale emner kan skape bred interesse.  

Fint tilhugget granitt i brukar for Godøy bru

Barndomserindringer fra Seivåg er tema i to artikler. Karla Andersen 1911–2013 skriver om sine opplevelser som lita jente på bygda. Samfunnet var et arbeidsfellesskap, hvor også barnas innsats var nødvendig i et pengelaust samfunn. Fortellinga er bredt anlagt hvor bl.a. klippfisk-vasking og kvinnfolkarbeid var like viktig som lofotfiske og slåttonna.  Torbjørn Seiring omtaler forskjellene mellom Førr og no, med arbeidsledighet, lite penger og sjølhushold. 

Store og små arbeidsfolk på klippfiskbergan

God personhistorie er Per-Erik Pettersens artikkel om Oskar i Skagen. 17 år gammel ble Oskar Johansen 1905–1995 sendt til fattiggården Skagen i Bodin herred pga familiære- og helsemessige årsaker. Her levde, bodde og arbeidet han så lenge Skagen var fattighjem og aldershjem til nedleggelsen i 1977, deretter bodde han på alders- og sykehjemmene i Rønvika. Pettersen tegner et rørende og respektfullt portrett av en snill person som fikk et godt liv som gårdsarbeider på Straumøya. Det er overraskende at et menneske kan bli plassert på en institusjon som tenåring og bo der resten av livet bare pga. tilfeldigheter. Heldigvis hadde Oskar og miljøet rundt ham gjensidig nytte og glede av hverandre.

Ho Ólina er fortellinga om ei slitets kvinne fra gårdene rundt Valnesvatnet. Arild Larsen skriver om sin bestemor Oline E. P. Larsdatter 1874–1945 som ble gift tre ganger, enke to ganger og fikk barn i alle ekteskapene, hele tolv stykker i løpet av 28 år. Larsen starter med hennes foreldre og besteforeldre og gir en nøktern gjennomgang av liv og død i familien. Tuberkulose var en vanlig dødsårsak den gangen. Da første ektemann lå på det siste og ønsket skjøte på gården, fikk han til svar av sin egen far, som eide grunnen: «Dit du ska treng du ikkje nåkka papper».

For Oline måtte livet gå videre, og artikkelforfatteren viser på en glimrende måte hvordan slektsforskning kan formidles med gode fortellinger og solid forankring i skriftlige og muntlige kilder. Det er nettopp historiene fra levd liv som griper leseren. Artikkelen er godt utstyrt med fotografier fra hverdagslivet i ytterkanten av en veilaus utkant.

Olines begravelse på Straumen kirkegård 11. juli 1945

Saltstraumboka har en rekke andre artikler om store og små emner. En ny orkidé presenteres, årets nye gjenstander i det lokale Saltstraumen museum, 50-årskonfirmanter, avgangselevene på ungdomsskola samt to spreke kvinnfolk som passerte 100 år i 2022.

To veteraner i historielaget og årbokarbeidet gikk ut av tiden i år. Odd Willy Hansen (f. 1953) og Viktor Jenssen (f. 1939) har fått verdige minneord fra en takknemlig redaksjon og bygd.

Redaksjonen for Saltstraumboka har levert ei solid og allsidig årbok det står respekt av. Særlig trekker de lengste artiklene opp bokas verdi som historisk dokumentasjon for oss med generell interesse i lokalhistorie. Tverrsnittet av emner og fortellinger vil uansett bli tatt godt imot av målgruppa, mennesker med røtter i bygdene rundt Saltstraumen.

Omtalt av Viggo Eide
Saltstraumboka 2022
120 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Saltstraumen Historielag 2022
Pris kr 300,-