torsdag 19. januar 2023

Vestvågøyboka 2022 - Årboka Lófotr

Store karer og tøffe kvinnfolk

 

45. årgang av årboka Lófotr kom ut sist november og er en lekker trykksak på 112 sider. Forsidebildet er et maleri av kunstneren Scott Thoe og viser historikeren Gerhard Schöning som ble født i Buksnes i Lofoten i 1722. Schöning er tema i to av de 20 artiklene i boka.

Per-Olav Broback Rasch gir over ti sider en grundig, illustrert og detaljert oversikt over Gerhard Schönings slekt og bakgrunn i Lofoten. Gerhards farfar kom nordover fra Jylland i Danmark i siste halvdel av 1600-tallet og etablerte seg i Tjeldsund der han giftet seg til en gård på Holsøya. Mange lofotværinger er etterkommere av denne slekta med prester, kirkeverger, kjøpmenn, bondelensmenn og jekteskippere. Vi møter her den lokale overklassen i samfunnet, som bl.a. sendte sine sønner til katedralskolene i Trondheim og Bergen og universitetet i København. Tidsmessig går artikkelen fram til ca. 1750.

Broback Rasch har en god penn og klarer å formidle både slekt og samfunnsliv på denne tiden. Vi lærer at brudd på ekteskapsløftet (forlovelsen) kunne bli en sak for rettsvesenet. Ettersom mange lesere får en god innføring i egen slekt, synes jeg det er riktig å bruke så mye plass på Schöning-, Ursin-, Friis- og Hveding-folket. Men jeg savner et enkelt slektstre som viser forholdet mellom de viktigste personene. En skal følge godt med underveis i lesinga.

Karl Klevstad skriver også en slektshistorie i Det blomstrer og gror i Steinsfjorden. Her følges en rekker personer og familiegreiner fra 1806 til 2021. Forfatteren omtaler mange navn og hendelser, men det et lett for leseren å holde tråden. Noen i de siste generasjonene reiser både til Peru, Spania, Sverige og USA, og tilbake til Lofoten.

Kvinners liv og virke presenteres godt i boka. Grethe-Lill Larssen skriver om Søster Amalie Finstad 1898–1985 som viet sitt liv til hjemmesykepleien og skolevaksineringa. Hun flyttet mye rundt, til egne familiemedlemmer eller inn i husene der yrket skulle utøves. Egen bolig fikk hun først som pensjonist. Amalie mottok i 1966 Kongens fortjenstmedalje som takk for innsatsen.

Kunstnerinnen

Kunstnerinnen Edvarda Lie presenteres av Ann Britt Pilegaard-Simonsen i en firesiders artikkel. Lie kom til Lofoten som åtteåring og bodde også noen år i Narvik før hun som 17-åring dro til Oslo for å bli kunstner. Edvarda hjalp til og tegnet blomstene da Lofotbunaden ble laget i 1948. Den dyktige tegneren og illustratøren var helt ukjent for anmelderen, og et søk i gamle aviser og bøker viser et vell av artikler, illustrasjoner, plakater og malerier. Jeg synes denne artikkelen burde vært mye lenger, både i tekst og ikke minst vist oss et større utvalg av Edvarda Lies kunst.

Pilegaard-Simonsen gir i artikkelen om Distriktsjordmor Klara Rølie Busch 1893–1977 et vakkert og frodig bilde av ei dame med jernvilje, livsglede og humor. En gang på 1920-tallet ba hun barnefaren hente henne med hesten pga kraftig snøfokk: «Nei, vet du hva. Hesten kan jeg ikke ta ut i slikt vær!» Han kom imot henne til fots. Fortellingen inneholder flere frodige historier om denne hedersdama som bare må leses. Klara mottok i 1958 Kongens fortjenstmedalje som takk for innsatsen.

Mange lesere vet at dagens Vestvågøy kommune er en sammenslåing av fire småkommuner. En av dem omtaler Einar Berg-Hansen i Valberg som egen kommune 1927–1963. Han fokuserer på næringene i Valberg, jordbruket og fiskeriene, samt kultur- og dagligliv. Vi leser om geitehold og nye dyrkningsmetoder, fiskeriene og kjente kulturpersoner.

Berg-Hansen stopper ikke fortellinga i 1963. På 1970-tallet bedriver den nye Vestvågøy kommune med kaibygging på feil plass og tildeler snøbrøytinga til ordførerens bror som hadde en «frontmontert plog på bakhjulsdrevet traktor». Dét fungerer ikke i de bratte bakkene må vite.

Jeg aner en undertone av misnøye i denne delen av artikkelen. Storkommunen prioriterte ikke slik folk i Valberg ønsket. Det er nok en felles opplevelse i mange norske kommuner på 60- og 70-tallet. Noen deler av teksten er uklare. Her burde redaksjonen lest grundigere og redigert både enkelte ord og avsnitt: «Etter 1963 overtok jordbruket som dominerende næring i bygda. Dette vises ved at (..) antall gårdsbruk» gikk ned fra 125 til 72 bruk i 1970. Hva menes egentlig her?

Blant de kortere artiklene vil jeg trekke fram Kjell Thore Slettengs fortelling om Borge syskole, 1947–1954. Skoleverket lå nede etter krigen og ei privat yrkesskole med lite offentlig støtte ga mange jenter en sårt tiltrengt opplæring. Flere av dem traff bygdekarene og ble værende i Borge.

Morsom er Sturla Ravn Statles minne for livet: Den første ferga mellom Svolvær og Skutvik. Folk flest mente den var en elendig sjybåt. På tur over Vestfjorden kom både redsel og fortvilelse, formidlet slik at det smitter over på leseren.

Hærfugl

Årboka Lófotr har også en interessant artikkel om trekkfuglene, med en omtale av sjeldne fugler som har besøkt øygruppa de siste årene. Leknes vannverk omtales over 20 sider, og fritidsfiskere, Borge kirke, et gammelt sjølmord og en dødsbrann er noen av temaene vi får del i. 

Vestvågøyboka 2022 er ei allsidig årbok som folk både i og utenfor Lofoten har utbytte av. Layouten er delikat og alle artikler er satt i to spalter pr side, noe som gjør den lettlest og oversiktlig. Forfatterne burde oppgitt sine kilder i større grad. Noe er nevnt fortløpende i teksten, men ikke i alle fortellingene. Redaksjonen bør få på plass en kort presentasjon av bidragsyterne. Samt et enkelt oversiktskart over Vestvågøy bak i boka. 

Omtalt av Viggo Eide

Vestvågøyboka 2022
Årboka Lófotr

112 sider, innbundet 25,5 * 19,5 cm
Utgiver: Vestvågøy historielag 2022
Pris kr 275,-