tirsdag 16. januar 2024

Vargfot 2023 - Årbok for Flakstad

Kvinnfolk, mannfolk og mink

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

Vargfot er navnet på Årbok for Flakstad Historielag 2023.  Sjuende årgang faktisk, det er prisverdig at nye redaksjoner utgir lokalhistorie fra sitt område. Redaksjon og historielag skal ha honnør for arbeidet. 17 artikler på 96 sider, i et format litt mindre enn andre årbøker, gjør boka både nett og lettlest.

Kjell Inge Nilsen er både redaktør, grafisk formgiver og forfatter av fire artikler. Alle rollene takler han godt.  Hans og bokas første artikkel heter «I begynnelsen var det en lensmannsbetjent» om handelsmannen Johan Ludvig Johansen (1863-1933) på Ramberg. 17 år gammel ble han lensmannsbetjent, og etter noen år bestyrer på butikken i bygda. I 1891 kjøpte han firmaet. Fortellinga er et utdrag av jubileumsavisa etter 100 års drift i 1991, og den passer godt i ei årbok. Mest interessant er årene før krigen. Vi forstår hvor viktig Johan Ludv. Johansen, som også var fiskekjøper, var i et nesten pengeløst samfunn. Enkelt var det ikke da både havna på Ramberg og Sundstrømmen (mellom Flakstadøya og Moskenesøya) var så grunne at store båter bare kunne seile der på flo sjø. 

Allerede i første artikkel savner jeg et kart over kommunen og Vest-Lofoten.

Lofotferge II

Nilsens andre artikkel er en kort og spennende fortelling om et nesten-havari i 1976. I uvær med stiv syd-sydvest kuling og kraftige snøbyger, sviktet motoren i den åpne ferga over Nappstraumen. En buss, tre biler og et 30-talls passasjerer seilte bokstavelig talt sin egen sjø nordover, med faretruende retning mot Hundholmen. Flott at fergas seilas, både med og uten motorkraft, er tegnet inn på et kartutsnitt.

Vargfots lengste artikkel er om «Viktens siste ‘bygdeoriginal’ – Alfon Herman Abelsen» 1890-1971. Einar Anton Eriksen beskriver Abelsens oppvekst og liv, hvor han bl.a. sluttet som fisker midt i førtiårene for å ta seg av sine gamle foreldre. Abelsen omtales respektfullt, med alle sine særegenheter og opplevelser. Slike einstøinger får gjerne stor oppmerksomhet i bygda.

Nyere tid er presentert i et tilbakeblikk fra bibliotekar Oddrun Geitung fra Karmøy. Hun forteller om biblioteket, katter, venner og lokalmiljøet i årene 1995-2003. Det er alltid interessant å lese hvordan vi nordlendinger tar imot søringan, og gjør dem til en av oss. Folket var «inkluderande og eg fikk mykje hjelp og støtte i arbeidet». Rart var mangelen på fisk i butikken, men det ordnet seg ved hjelp av lokale fiskere, både «til meg og kattane».  Teksten er på nynorsk og godt fortalt. Dagen i dag blir fort historie, og slike erindringer kan vi gjerne lese mer av.

Tre artikler er skrevet av kvinner, og i tre artikler er kvinners innsats en vesentlig del av fortellinga, t.d. i «Fra tuberkuloseforening til helselag». Den avsluttes med bygging av Solhøgda sykehjem i Nordbygda. 

Magnar Johansen gir et godt portrett av sin mors liv og virke i artikkelen «Konfirmasjon og dårlig Lofot-sesong». Jeg vil også framheve Karly Kirkesæthers gamle avisartikler som er omarbeidet til «På besøk i rorbua i mars 1966». I mennenes domene, lofotfisket, er det den sterke kokka Paula Nilsen som er sjefen i rorbua; streng, men også omsorgsfull. Inn i rorbua kom aldri sjøstøvler eller arbeidsklær. Ei god historie.

I «Minkoppdrett i Flakstad» fra ca 1930 til 1971 forteller Willy Pettersen om innføring av dette nordamerikanske skadedyret, som dessverre nå er blitt en del av vår fauna, som villmink. Det var lett å tjene gode penger på skinnet, men uvær og snøras ødela mange bur, og dyrene slapp fri. Beskrivelsen av avlivningsmetodene og beredninga av skinnene er ikke for sarte sjeler!
Av mange gode bidrag vil jeg også trekke fram «Norsk stil» av Konrad Lind Gjertsen, f. 1899. Tre små skolefortellinger fra da han gikk på middelskola, den tids ungdomsskole. De passer fint inn i årboka.

Et intervju med Flakstads store sønn, radiokjendisen Viggo Valle, er hentet fra Trønder-Avisa sist april. Innholdet dreier seg mest om radioprogrammet Påskelabyrinten og er et lunt intervju med en av våre som gjør det stort sørpå. Muligens er Valle presentert i tidligere utgaver av Vargfot, men jeg vil tro at redaksjonen kan få fram flere lokale fortellinger fra hans penn. Redaktørens forord etterlyser sterkt mange flere bidrag.

Artiklene i Vargfot 2023 er satt opp i en fin layout og har en god skrifttype. Hver artikkel har ingress, noen av dem er laget av redaksjonen, antar jeg. Andre er begynnelsen på den påfølgende artikkelen. En stor andel av boka, minst 30 %, er gjenbruk av stoff fra lokalavisene. Det er en helt ok måte å få inn lokalt stoff. Men referansene svikter av og til. Her må redaksjonen tydelig vise hvor stoffet kommer fra, og om originalteksten er redigert. Det går ikke alltid fram at det er forfatteren som er opphavspersonen.

Andelen nyere historie bør økes, ikke minst for å formidle lokalhistorien til den yngre generasjonen. Et samarbeid med ungdomsskola kan være en vei å gå. Dessuten savner jeg presentasjon av forfatterne; navn, alder, yrke, bosted. Men like viktig er å presentere avisartiklenes opphavsmenn og -kvinner godt. Ta med fødsel- og dødsår, det kan øke forståelsen for leserne når historien er laget i samtiden for et helt annet publikum.
Vargfot 2023 er vel verdt å lese, men skal en klare å vinne et større publikum, må forbedringspunktene tas opp i redaksjonen.

Vargfot - Årbok for Flakstad historielag 2023
96 sider, innbunden 24,5 * 17,5 cm
Flakstad historielag 2023
Pris: kr ???

torsdag 11. januar 2024

Historien om Saltdalkameratene

 

Forsida er fra kampen Saltdalkameratene - Junkeren 1 - 0.  Midtstopper Stig Øien har skåra på et kanonskudd etter corner i kampens 84. minutt. Foto: Bjørn Erik Olsen, Nordlandsposten.

 

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmelderlauget

For en som i atskillig yngre år kunne kaste seg over litteratur om idrettshelter som Torbjørn Falkanger, Stein Eriksen, Hjalmar «Hjallis» Andersen, Toralf Engan, Bjørn Wirkola, Oddvar Brå, var det på mange måter en overgang å lese om en fotballklubb som aldri har vært i nærheten av å vinne et nasjonalt serie- eller cupmesterskap. Men så er jeg blitt gjort kjent med at folk som tidligere president i Norges fotballforbund, Per Ravn Omdal, har uttalt følgende om Bengt-Arne Sundsfjords bok Historien om Saltdalkameratene 75 år, 2023:

«Historien om Saltdalkameratene er et praktverk som føyer seg inn blant de ypperste av jubileumsbøker om fotballklubber i Norge. Denne boka skal være fast inventar i biblioteket på Ullevål stadion.» Omdal har også gitt boka til Arne Scheie som julegave og i anledning Scheies 80-årsdag 7. januar 2024.

Daglig leder i Nordland fotballkrets, Frank Aas, sier at det er ei «fantastisk fin bok som ikke bare forteller historien om en av kretsens markante klubber. Den gir også et innblikk i historien om HESA-serien som er «vår egen» serie, på en fantastisk fin måte.»  

For å ta det med praktverk først; boka på nærmere 300 store sider er definitivt ikke lektyre du tar med deg på senga. Det er en typisk Coffee Table-bok som bl.a. gir plass til store, fine bilder og som kan fungere som et oppslagsverk med detaljerte tabeller.

Rognan stadion ca. 1955.  Foto: Ingard Marcussen.  Utlånt av Kirsten Storjord.

Forfatteren Bengt-Arne Sundsfjord er utdannet produktdesigner og jobber nå som veileder ved arbeids- og inkluderingsbedriften VEV-AL-PLAST AS. Med sin fagbakgrunn har han sjøl tatt seg av alt arbeid med utforming, grafikk og layout på boka. Det aller meste av klubbens arkiv og protokoller er borte. Resultater, tabeller og statistikk er derfor basert på informasjon i nordnorske aviser som er gjort tilgjengelig gjennom Nasjonalbiblioteket. For å ytterligere markere Sundsfjords innsats og kapasitet kan nevnes at han er en av tre i redaksjonen for Saltdalsboka 2022/2023 der han også har tatt seg av alt av design – i tillegg til å ha forfattet flere av bokas artikler med mange ulike temaer - fra historien om Saltdal kirkes arkitekt til stoff om idrettshistorie og idrettspersonligheter. Forfatterens fotballfaglige bakgrunn omfatter bl.a. aktiv karriere som målvakt i Saltdalkameratene, Sørumsand IF og Blaker IL, samt trener- og dommerutdanning i regi av Nordland fotballkrets.

Fotballklubben Saltdalkameratene ble stiftet på Hildur-kaféen på Rognan 4. søndag i advent, 19. desember 1948, men boka trekker opp historien om lek med ball i Saltdal helt tilbake til omtrent år 1900. Første året med aktiv fotball for kameratene var altså 1949 da de blant annet slo Bodø Glimt 4 – 3, noe som var absolutt fortjent etter spill og sjanser ifølge Nordlands Framtid. Deretter følger vi A-lagets opp- og nedturer i alle år fram til jubileumssesongen 2023. Ettersom klubben ble «født» så seint på året, blir det først 2024 som blir klubbens syttifemte år på fotballbanen.

På 200 sider følger vi F.K. Saltdalkameratenes kamper og resultater, spillere og trenere og organisatoriske grep gjennom årsmøter. Kampreferater og opplysninger om målskårere er sikkert viktig informasjon for folk med tilknytning til aktuelle spillere og lag, men er trolig av begrenset interesse for andre.

Av de mer spektakulære innslagene i fortellingen om Saltdalkameratene er flyturen i 1986 med en av Widerøes Twin Ottere fra Rognan flyplass for å spille fotball mot Brønnøysund. Resultat 2 – 0 til FKSK. Det var samme dag som Rognan nye sentrum ble gjenåpnet med stor festivitas etter storbrannen i januar 1979. I 1972 reiste for øvrig Saltdalkameratene med sjøfly for å spille kamp mot Lyngen på Furuflaten-banen i Troms.

Etter den kronologiske redegjørelsen for utviklingen av klubben med utgangspunkt i A-lagets resultater og utfordringer følger artikler om det som i dag oppfattes som Saltdalkameratenes samfunnsoppdrag. Klubbens kjernevirksomhet i 2023 er å være en breddeklubb innenfor barne- og ungdomsfotballen. Det konstateres at gutter og jenter i alderen 7 til 19 år utgjør hoveddelen av medlemsmassen. Det er sannsynligvis langt unna det kameratgjengen på Hildur-kaféen hadde ambisjoner om i 1948. Håndballsporten hadde for få år siden størst oppslutning blant jentene i bygda. Den første jentekampen i Salten fotballkrets fant sted i 1978, da Grand slo Saltdalkameratene 5 – 1. Den først hjemmekampen vant imidlertid Saltdalkameratene 3 – 0 over Fauske Sprint.

Jente-/pikelaget 1990/1991.  

Bildet er fra Norway cup 1991. F.f.v. Tove Spørck, Bente Strømsnes, Hanne Hindenes, Cathrine Vasset, Aina Bentsen og Kamilla Albrigtsen.  B.f.v. Cecilie  Vasset,  Jannicke Johansen, Silje Andreassen, Carina Strand Isachsen, Lena Cathrin Olsen, Hanne Westerhout, Marita Johansen, Monja Bye og trener Geir Iachsen. (Foto: Ikke oppgitt).

Ellers blir vi presentert for viktige spillere og andre aktører, turneringer og anlegg. Christian Næstbys prologer ved jubiléene i 1988 og 1998 er høydepunkter i boka.

Jeg er enig i Per Ravn Omdals vurdering at dette er et praktverk; jeg ville blitt enda mer begeistret hvis forfatteren hadde unngått slike sportsjournalist-klisjeer som bauta, keeperkjempe, midtbaneeleganten, HESA-gigant og en lang rekke legender som trener- og spillerlegender, keeperlegende og dommerlegende. Men de er kanskje ikke til å unngå i ei fotballbok?

fredag 5. januar 2024

Årbok for Sørfold 2023

Bestemødre, skoleliv og krigsfanger

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

Sørfoldboka 2023 har foto av ildsjelen, lokalhistorikeren og entusiasten Marie Zakariassen på forsida. «Ho Maja» var krumtappen i så mye. Hun døde i august 2022, 94 år gammel og aktiv til det siste. Zakariassen omtales i tre små artikler i årboka. Årets utgave med 42 artikler på 152 sider, utgitt av et aktivt lokalhistorielag, er begge synlige bevis på hennes innsats i Sørfold. ”Merket det stend um kvinna ho stupa”, ville Per Sivle sagt.

Kvinners liv og virke omtales i flere artikler. Både i historier om fortida som Tørfjord Sanitetsforening og fra nyere tid om frisøren Heidi Skogs yrkesliv gjennom 40 år med hår.

Imponerende er Astrid B. Dolmens artikkel om sine to ulike bestemødre, Kornelia Bjørknes 1884–1961 og Karoline Larsen 1881–1954. Dolmen forteller kjærlig, men nøkternt om deres strevsomme liv, fødsler og død, forlis og sorg. Ektefeller, barn, arbeidsplasser og boligbygging. Hun deler historiene om sine bestemødres liv og virke. Fortellinger fra ei nær fortid blir gjerne interessant fordi vi har så mange kilder og fortellinger å høste av.

Ei anna bestemorfortelling er Thom Pedersens to-sider om Lilly Pedersen som døde av tuberkulose i 1944, 28 år gammel. Tuberkulose var en fryktelig sykdom som tok mange unge liv for et par-tre generasjoner siden. Morsommere er Alf Nikolaisens historie om Den standhaftige brura. Ingeborg var lova bort som kjerring til en kar på Kines, men ho ville gifte seg med Hans på Sommarset. Ho var ei bestemt dame, og Kines-karen var en som «forsto hva han måtte gjøre». Hva det var, … finner leserne ut.

Krigshistorien er omtalt i et par artikler. Okkupantenes virksomhet i Sørfold var omfattende med krigsfangeleirer og jernbanebygging.

Pavel Gavritsjenko

Grete Evjen Kristiansen og Tatjana Toresen har årbokas lengste artikkel om de sovjetiske krigsfangene «Pavel Gavritsjenko og kameratene». Vi følger de hviterussiske soldatene gjennom kampene i Litauen, fangeleirer i Tyskland og i Sørfold. Ikke alle kom hjem i live. Historien er grundig og godt dokumentert. Krigens redsler preget Indre Salten på så mange måter.

«Brev til en kamerat» er skrevet i 1945 av en drosjesjåfør i Røsvik. Han forteller hvordan han opplevde de første dagene etter at freden braket løs. Det er interessant å lese hvordan det gikk for seg, stort sett i siviliserte former. Med dagens briller er det leit å se hvordan tyskvennlige damer ble kjørt vekk fra Røsvik «med et kraftig hurra» fra folkemengden. Ja, dette er etterpåklokskap. Vi får håpe at straffen sto i forhold til synden.

Sørfoldboka skal ha ros for like mange bidrag fra kvinner som fra menn, både i antall artikler og sider. Det gjenspeiles også i temaene. Jeg merker meg at barneskoletida presenteres flere ganger. Erna Nikolaisens minner fra småskolen er fornøyelig lesning. Hun måtte bo heimefra hos ei fremmed dame – seks dager i uka i tre år? En nydelig artikkel kunne vært forlenget og forbedret. Var hun heime hver helg, og var hun på «internat» i tre eller sju år? 

Her mener jeg redaksjonen burde gått en runde eller to med Erna og andre bidragsytere for å videreutvikle fortellingene. Da passer det også her å etterlyse opplysninger om artikkelforfatterne. Hvordan gikk det med Erna, hva ble hennes yrke? Dét kunne vært et poeng i artikkelen eller kommet fram i info om de flotte medhjelperne til årboka.

Erna Nikolaisens penal

En høydare er fortellinga fra siste lærer og erstatningslærer på Rørstad skole. Her bodde også skoleunger på legd hos fremmede, det samme gjorde læreren; bondegutten Ole Morten Reitan-Risan fra Trøndelag. Skoleinspektøren skysset han over fjorden og fortalte at «det er langt mellom husene på Rørstad!» Og det var det. Skola var udelt og alle tolv ungene gikk i samme klasse, en eller to på hvert av de sju klassetrinnene. Dette klarte den ufaglærte 20-åringen godt. Lærerutdanninga tok han etterpå og han skolte seinere både i Rana, Sørfold, Narvik og Steigen. Men det siste her står ikke i årboka.

Kulturkollisjonen var total i starten. Ole Morten forsto lite da han som skårunge på en båttur ble kalt «Din ferbainna …» – for deretter bli bedt på kaffe og vafler da de kom i land. Etter hvert lærte han lynnet og talemåtene.

Prisverdig nok skriver ikke alle om seg sjøl, om eget liv eller deler av det. I Heidi Zakariassen har redaksjonen en god medarbeider som intervjuer to gode gubber om deler av sitt liv. «Halvdan fra Haug» kom fra Vestvågøya og livets tilfeldigheter førte ham via realskola OG raset i Sigerfjord, butikkjobb i Finneidfjord og lærerskola på Nesna til lærerstilling i Sørfold. En fin presentasjon av Halvdan Egil Haug, men jeg savner noen årstall her. Ikke minst om raset 5. mars i Sigerfjord, i nitten… ?

Tittelen «En aktiv herremann» passer godt på historielagets leder, Ole Henrik Fagerbakk. Zakariassen skriver om hans start på yrkeslivet. Fra skoging i Buviknakken, til to sesonger på fiskebruk på Røst og en havarert tur på vårfisket utfor Finnmark er glitrende fortellerkunst. Heidi Zakariassen bør fortsette med slike samtaler, og skildre folks erfaringer. Det er historie det!

Årbok for Sørfold skal ha honnør for at det i for- og baksatsen er kart over kommunen. I neste utgave kan redaksjonen gjerne markere noen av stedene som blir omtalt i artiklene. Korrektur må også leses på bildetekstene.

Årbok for Sørfold 2023
152 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgiver: Sørfold lokalhistorielag
Pris: kr 300,-

 

onsdag 3. januar 2024

Meløy - Den stille fjerding 2023

Oppvekst i Den stille fjerding

 Av Inger Marie Bærug, Bokmelderlauget

Meløy historielags nye årbok vil huskes for mer enn elg i solnedgang. Jeg vil spesielt framheve flere fine beskrivelser av barns oppvekst etter krigen. Den 39. utgava utmerker seg også med flotte illustrasjoner. Synd at mange av bildene ikke er kreditert fotografene.

Jorid Lindviks fortelling om barneleker er en fryd å lese. Hun beretter detaljert om ungenes sommer- og vinteraktiviteter fra 40- til 60-tallet, med utgangspunkt i egen oppvekst på Mesøya. Tegningene av skjell og annet organisk materiale gir historia liv og merverdi. Vi får oppskrift på lørvdokke, fjøljekt og avfyring av knallpatron. Trenger du en oppfrisking av leken «Spreng med reng»? Her får du dette og mer til. Lindvik skriver at feriereiser stort sett gikk til slektninger en båttur eller to unna. «Det var ikke vanlig å reise på ferie bare for reisens skyld».

 

Rakel Solberg vokste opp på omtrent samme tid i en pinsevennfamilie på Gjerset. Hun minnes en fin barndom ved havet, men det var ikke bare idyll: Gjentatte ganger havna Rakel på brådypet utafor brygga. Svømme kunne hun ikke, og redningsvest var jo et ukjent fenomen. Oppveksten med en far som var leder i en  pinsemenighet gav mange musikalske gleder, men det blei en del erting, særlig etter at Åge Samuelsen kom på besøk. Han er avbilda i kjent stil. Bildet på sida etter er også talende!

 

Ungene på Gjerset hoppa på ski med bilveien som hoppkant. Anna Svenning beskriver derimot en skitur som var mer slitsom enn farlig. Langt, tungt og bratt, med elendig skiutstyr. Den andre turen hun forteller om, var heller ikke  lystbetont. Reisa til skoletannlegen på Engavågen sammen med resten av skolen blei en angstfylt lang dags ferd mot kveld. Jeg kjenner blodsmaken i munnen når hun beskriver møtet med tannlegestolen.

Anton Breivik

Meløy fostra selvfølgelig også barske karer: Monsterlangrennet i Glomfjord i 1958 hadde ingen kvinneklasse. Ifølge Fritz Breivik blir slalåmbakken i Cavalese en snill kopi mot siste del av traseen opp til Hydrodammen. Slitet opp og ned den 15 km lange rundløypa sitter som et tilbakevendende mareritt i minnet til faren, Anton Breivik. Men han hadde sjøl lagt løypa, og fikk dermed smake sin egen medisin med løse skispor, snø til kness og tryning i nedoverbakken. Kompottskjea i sølv for 2. plassen blei nok ei fattig trøst.

Blant menn som portretteres i årboka, er Carl Stenling. Han var sikkerhetsinspektør i Glomfjord i tretti år, og pioner for vernearbeidet i Hydro. En mann som ikke lot seg «kødde med», skriver Bjarne Flaat.

Daniel og Kaia Hansen var blant mange meløyfjerdinger som sleit for tilværelsen. I mellomkrigstida dreiv de nybrottsarbeid på den veiløse gården Fredheim; de bygde hus, fjøs og naust. Samtidig skulle ti unger forsørges.

Arnt Jørgensen har styrt MY Yarajenta, Meløys hvite svane, helt fram til nå. Han begynte som skipper på Hydrogutten for tretti år siden. Skipet blei bygd for å frakte anleggsfolk til veiløse Glomfjord på slutten av 40-tallet. Fram til slutten av 60-åra blei det også brukt til syketransport. Det var ti barnefødsler og seks dødsfall ombord. Etter utbygging av infrastrukturen til lands og til vanns gikk Hydrogutten over til turer med bedriftens gjester og forretningsforbindelser. I 2004 blei Hydro Agri til Yara, og Wenche Olsen ansatt som første kvinnelige direktør. Dermed kom  et «strategisk kjønnsskifte»: Hydrogutten blei til Yarajenta. Meløys hvite svane skal fortsette å frakte firmagjester og lokale kunder, nå i regi av RS Maritime.

Siw Jensen døper Yarajenta

Olaf Selnes tegner et fint bilde av Glomfjords utvikling fra et lite og homogent jordbruks- og fiskersamfunn til et industriprega tettsted med markante ulikheter mellom folk. Fortellinga om de to funksjonærboligene Gråmessa og Rødhuset, og de ulike beboerne der, er forbilledlig kildebelagt. Fra pionertida på 1920-tallet og framover kom mannfolk fra fjern og nær for å jobbe på smelteverket og kraftverket. Familier fulgte etter. Selnes vokste opp i Gråmessa med lærerforeldre og katten Prins Påsan.

Skole er tema i to artikler. Flyktninger som deltar i Integreringsprogrammet er hovedmålgruppe for Meløy voksenopplæring. For tjue år siden kom flyktninger fra tidligere Jugoslavia. I fjor økte elevtallet fra 25 til 77 på grunn av krigen i Ukraina. Folk fra 43 nasjoner har brukt voksenopplæringa. Det må være ei fjær i hatten for kommunen at mange har bosatt seg permanent i Meløy.

Problemer med å skaffe gode skolelokaler og kvalifiserte lærere i utkantstrøk har vært ei utfordring helt fra den første offentlige skolen blei oppretta i Meløy i 1779. Etter «Lov om almueskolevæsenet på landet» av 1860 blei det fart på organiseringa av omgangskoler på gårdene. Bjærangen skole kom i 1861, og foreskreiv ti ukers skolegang årlig. Alle elevene gikk sammen, og det var skoleplikt. Kirkesanger Ole Hoff måtte ett år skole i fire distrikter samtidig på grunn av lærermangel. Det kunne også skorte på skolemateriell. Myndighetene hadde satt opp ei liste over bøker elevene burde ha. Den er overraskende lang! Da er det litt spesielt å tenke på at mange elever i 2023 nesten ikke har lærebøker…

Årboka fra Meløy er lesverdig, fint illustrert og med delikat layout. Den har flere godbiter enn omtalt her. Kvinner er godt representert blant bidragsyterne. De er kort presentert bakerst i boka. Korrekturen er god i år. De lengre artiklene blir mer leservennlige når de har ingresser, og et kart over Meløy hadde vært fint for oss uten lokalkunnskap. Likevel: Vel blåst til redaksjonen!

PS! Redaktøren har ansvar for alt innhold i sin publikasjon. En kan ikke fraskrive seg det å skrive: «Den enkelte forfatter står selv ansvarlig for innholdsfakta i sin artikkel».

Meløy – Den stille fjerding
Årbok nr. 39
128 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgiver: Meløy historielag 2023
Pris: kr 300,-