Årbok for Beiarn 2025

Kjærlighet ved første blikk

Utsikt over Beiarfjorden. Foto: Matthew Wilde

  Omtalt av Inger Bærug, Bokmelderlauget

Hvem blei forelska i Beiarn ved første øyekast? Og visste du at du kan spise en beiarværing? I den nye utgava av Årbok for Beiarn får du svar. Her finner vi også fine barndoms- og turminner, portretter av bygdefolk av begge kjønn, samiske temaer og tradisjonelle historiske fortellinger. Små dikt gir pusterom, og i «Hendt og husket i året som gikk» blir det både eksotisk og magisk.

To forskjeller fra livet i dag slår undertegnede: Apostlenes hester blei brukt over lange strekninger og i allslags vær. Folk gikk og gikk: Legendariske Svali-Hans dro som nygift fra Graddis til Beiarn med kone og ku. Takket være sin sagnomsuste styrke berga han begge over den store, strie Saltdalselva.

Beiarns eldste, 100-årige Lovise Osbakk, forteller at i hennes ungdom gikk de «på lino» i helgene: Jentene vandra etter veien for å treffe andre unge, helst kjekke gutter. Foreldrene til Elise Lauritzen tok i 1956 beina fatt over fjellet til Vestvatn. De bar på to små unger og skulle på familiebesøk. Bagasjen sendte de via Bodø i ei fullpakka barnevogn. Lauritzen skildrer også fint og livaktig en spasertur med dokkevogna hjemme i bygda. Ta en titt på bildene av barnevognene: Den tyske skjønnheten fra rundt 1875 og «Dronninga» (1979) skiller seg markant ut fra dagens praktiske tur- og joggevogner. Stil har visst veket for funksjonalitet.  

Tysk barnevogn fra 1875

«Dronninga» fra 1979

 

 

 

 

 

 

 

I noen tilfeller blei det for langt å gå. Ruth Sætermo bodde innerst i Tollådalen. Hun måtte bo hos ulike vertsfamilier da hun begynte på skolen i 1947. Mat for hele skoleuka blei pakka med hjemmefra. I perioder måtte 8-åringen nøye seg med en plass på golvet i trange og tett befolka hus. Er det noen som husker prinsippet om «myk skolestart»?

Den andre forskjellen som slår undertegnede etter å ha lest en del årbøker, er det med håndskriften. Ja, kunsten å skrive for hånd! Her illustrert i Beiarn jordstyres møtebok fra 1945. En kan kanskje trøste seg med at mens noe går tapt, kommer det framgang på andre områder: Produktiviteten i melkeproduksjonen har virkelig gått til værs: Beiarn leverer i dag 300 tonn mer melk enn rundt 1945, med 830 færre melkekyr. 

Beiarn jordstyres møtebok fra 1945

En av eksponentene for modernisering og nytenking i landbruket, var Aksel Moldjord. I tillegg til å være pioner på området, dreiv han kalksteinsmølle og sag, var skjønnsmann for NVE, leda Beiarn Bonde og Småbrukarlag i ei årrekke og var senterpartipolitiker. Mannen med det passende etternavnet dreiv stort, hadde folk i arbeid og praksis og ga mange ungdommer sommerjobb. Om han fortjente betegnelsen «slavedriver» skal være usagt. Etter hvert gikk Moldjord med på å gi tarifflønn, men dreiv seg sjøl og andre «med beinhard hånd».  

Aksel Moldjord med barnebarnet Terje Kvarsnes

På 1970-tallet var han Nord-Norges største grønnsaksprodusent med 120 dekar totalt. Innovativ som få: Solgte ferdigvaska gulrot og potet i små og store sekker og tomater og agurk fra drivhus. Men det mangla ikke på utfordringer: Elg og forkjærlighet for sørnorsk pimpernellpotet trua framgangen. Bak en framgangsrik mann stod også denne gang ei lojal og arbeidsom kvinne: Kona Laura hadde ansvar for unger, svigerforeldre, fjøs, matstell og utallige overnattingsgjester.

Gudbjørg Navjord på Villmarksdagan, foto Eva S Winther

Ei anna flittig og allsidig dame har i seinere år stått i frivillighetens tjeneste i Beiarn. Gudbjørg Navjord, agronom og barnevernspedagog fra Gauldal, fungerte i mer enn 20 år som hjørnestein i Frivilligsentralen. Mange kjenner henne fra de årlige Villmarksdagan. Dama har i tillegg drevet gård og kennel og vært varaordfører. Hun fikk hedersbetegnelsen «årets antisutrehelt» av Salten Friluftsråd i 2015.

Det er flott at ukrainere nylig bosatt i Beiarn får plass i årboka. Her forteller de med egne ord, på norsk, om hvordan det er å leve i Beiarn. Stanislav Kuznietsov blei betatt fra første stund. Andre savner familien og et samlingssted for barn og voksne. Felles for alle som skriver, er uttrykt takknemlighet og høflighet. Det ville vært interessant å komme noen av dem tettere inn på livet, for eksempel gjennom et dybdeintervju. 

Det samiske har en naturlig plass i årets bok. Åge Sevaldsens grundige og detaljerte artikkel om samiske stedsnavn i Tollåvassdraget er basert på fakta, tolkninger og begrunna gjetninger. Fra nyhetene vet flere av oss at Knut og Toril Sivertsen fikk Kongens fortjenstmedalje for årelangt arbeid med den pitesamiske kulturarven i dalen, blant annet gjennom senteret Dållågàdden og boka Samiske kulturminner. Deres samiske bevissthet kom gradvis og gjennom datteras engasjement.

Knut og Toril Sivertsen med Kongens fortjenstmedalje. Foto: Elin Anita Sivertsen.

Alfred Trolis «Regneape»

En annen kreativ beiarværing var Alfred Troli. Har du problemer med multiplikasjon, kan du få hjelp av hans oppfinnelse, «Regneapen». 

Ved å stille føttene inn mot de to talla en vil gange, vil det rette svaret vise seg i ruta apen holder i hendene. Bare se! Du kan også lese om hans originale begrunnelse for å få dattera Jorunn inn på skolen ett år før tida. 

«Hendt og husket fra året som gikk» er nok et populært årbokinnslag for mange beiarværinger. I tillegg til faste poster kan vi lese om da magien fra Harry Potter-universet inntok biblioteket. Det var tilbud om opplæring i franske sjantis og folkedanser, og det internasjonale innslaget i bygdelivet understrekes av at en nederlandsk familie har slått seg ned etter prøvebo-prosjektet. En egen bygdeinfluencer, Eva Klokkerud, prøver å skape interesse for bygda på Instagram og gjennom «Beiarpuls»-kanalen. Vil moderne virkemidler gi synlige resultater?

Årbok for Beiarn 2025 er, tradisjonen tro, et variert kvalitetsprodukt. For- og baksidebildet fra Seglfjellet utover Beiarfjorden er nydelig og perspektivrikt, men gjør seg enda bedre når vi får hele fotoet ned på ei side, som inni boka. Generelt sett er bildekvalitet og -tilfang god; redaksjonen profiterer på å ha ei dyktig fotobevaringsgruppe i ryggen. Enkelte steder i årboka svikter korrekturen. Kartet er lite og litt vanskelig å lese. Redaksjonen skriver at de har slitt litt med å få inn stoff i år. Bokmelderlauget håper det er et forbigående fenomen!

Årbok for Beiarn 2025
128 sider, innbundet 24 * 17 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2025
Pris kr 350

Avisa Nordland 13. november 2025

Samiske kulturminner

 

... det har gått mange mennesker før oss 

gjennom skogene, over fjellene ...

Turbok om samiske kulturminner

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

«Dette må vi spørre noen om», sa de i 2008 i Beiarn, da praten kom inn på mulige samiske kulturminner i Beiarn og Saltfjellet. Arbeid startet straks og har nå etter 16 år resultert i ei vakker bok, takket være ildsjelene Gry H. Sivertsen, Rudolf Ingvaldsen, Gunnar Storhaug, Åge Sevaldsen og forfatterne av turboka: Toril og Knut Sivertsen. Sametinget har i mange år gitt økonomisk støtte til registreringsarbeidet.

Forfatterne har pitesamisk opphav, og det er flott at den pitesamiske kulturen blir mer synlig. Områdene sør for Saltfjorden og nord for Ranfjorden regnes som det pitesamiske kjerneområdet i Norge.

 

Offerplass
I området Tverråsandan ligger en steinsatt offerplass. Omkretsen er vel en meter. Mange regn til menneskelig aktivitet i nærområdet. Plassen ble tilfeldigvis funnet av en rypejeger. Beiarn kommune. 

Fotograf: Toril Sivertsen

«Samiske kulturminner» er ei nett, lett og informativ turhåndbok om 27 godt illustrerte steder med severdigheter i barsk natur. På knapt 90 sider, hvorav 50 helsider med meget gode fotografier. Omtrent halvparten av kulturminnene ligger i Beiarn, de øvrige er lokalisert i Rana og Saltdal. 

All tekst er på norsk og kapitteloverskriften har i mange innlegg også det samiske navnet:

Stabburstomt, Tjiegnalis /Djupvatnet, Tollådal,
618 meter over havet og GPS-koordinater i W33-systemet.

GPS er en fornuftig henvisning i ødemarka. Likevel tror jeg at både sofanyteren og turgåeren savner et kartutsnitt. Hvor langt unna er dette fra stien vi står på nå?

Arbeidslaget bak boka har gjort en betydelig innsats for å finne gamle kulturminner. Bl.a. ble det i 2013 funnet 60 tjæremiler i Tollådalen. Dessuten har de funnet igjen samiske steder som er omtalt i litteraturen, bl.a. et samisk offersted nevnt i Axel Hagemanns bok «Blant lapper og bumænd» fra 1889.

Hvor viktig dette nybrottsarbeidet er, skjønner vi når et spektakulært kulturminne, en offerplass i området Tverråsandan ved elva Tverrågas begynnelse, tilfeldigvis ble funnet av en rypejeger. En eldre mann på over 90 år, som i alle år hadde gått i området, visste ikke om konstruksjonen.

Forfatterne tar i boka forbehold om enkelte funn kanskje ikke er et gammelt kulturminne.  En steinformasjon kan være naturskapt uten at mennesker har benyttet det til religiøse, sosiale eller yrkesmessige aktiviteter.

Samisk boplass med fjøs
I Tollådalen bodde Anna-Greta Jakobsdotter noen år sammen med sine geiter. Hun hadde «fjøs» mellom de to steinene. Hun var gift med Nils Johannsson, men de bodde ikke i lag. I Tollådalen er det flere kulturminner knyttet til Anna-Greta. Beiarn kommune. 

Fotograf: Toril Sivertsen

Turboka, som jeg velger å kalle den, har sin største styrke i lokaliseringa og fotografiene. Opplaget er på beskjedne 400 eksemplarer, kanskje fordi utgiverne tenker at kjøpergruppen stort sett er spesielt interesserte? Det er neppe riktig, en ny utgave kan nå mye lenger hvis teksten blir redigert, utvidet og supplert.

Tekstene oppfattes av denne anmelder som lite samstemt. Noen notater er kanskje fra tidlig i registreringsarbeidet, andre er ferskere nedtegnelser. Forståelsen og tolkingen av funnene har endret seg over tid, og kildereferanser er ikke samstemt mellom kapitlene på side 7 og 44. Stedsnavn varierer også, uten at leseren forstår hvorfor. Hva er forskjellen mellom Haron og Harondal? 

 

 Sirkel i terrenget
 På ei frodig gresslette vest for Nordre Bjøllåvatnets sørside ligger en sirkelrund fordyping som ser ut som den er skapt av mennesker. Diameter ikke oppgitt. 20 m nordvest for sirkelen er en kvit kvartsstein lagt oppå ei flat heller. Arkeologer antar at dette er en rituell plass. Saltdal kommune. 

Fotograf: Tommy Sivertsen

Det er vanskelig å lese korrektur på egen tekst. Derfor må det alltid være eksterne korrekturlesere som både sjekker språk, fakta og oppsett. Funnstedenes høyde bør beskrives på kun én måte. Kort sagt, en språkvasker bør gjennomgå teksten og gi den en enhetlig stil og form. Både med tanke på neste opplag og eventuelle andre utgivelser, for det er mange andre samiske kulturminner som kan trekkes fram.

Hvis målet er å nå flere lesere, bør enkelte ord forklares i tekst eller fotnoter; Stallo, tjæremiler, Árran. Kulturminner forteller om folk før oss, og mange historiske personer er nevnt i teksten. Storlappen er omtalt flere ganger, og mange kvinner er nevnt. Et par oppsummerende sider til slutt med navn, fødsels- og dødsår vil minne leserne om at det har gått mange mennesker før oss gjennom skogene, over fjellene.

Enn så lenge kan vi nyte boka, se på de flotte bildene og vurdere når vi skal ta turen sjøl.

Toril og Knut Sivertsen 
Samiske kulturminner
Et utvalg av registrerte kulturminner i Beiarn og Saltfjellet
Eget forlag - 2024, 90 sider - 15,5*19 cm

Avisa Nordland 15. januar 2025