Fauske kirke - Mennesker og historier

 

Kirka som samfunnsinstitusjon

 

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

 

Da Fauske kirke i 1969 kunne markere at den hadde eksistert i 100 år, forelå det et knapt 70 siders jubileumshefte ført i pennen av skolestyrer Sigurd Stendal. Innholdet i dette heftet er i stor grad innarbeidet i den boka som Fauske Historielag nå i 2022 gir ut - atskillig tid etter kirkas 150-årsjubileum. Imidlertid ble daværende Fauske Slektshistorielag først våren 2019 forespurt om å være med og utgi 150-årsberetningen.

En redaksjonskomité sørget for at det ble skrevet flere fortellinger og samlet bilder, spesielt om de seinere åra. Disse fortellingene skulle gi et bilde av aktivitetene i kirka og hvordan kirka har tilpassa seg samfunnet. Høsten 2021 ble Kjell Bakken bedt av menighetsrådet og historielaget om å bidra til at stoffet ble bok. Derfor foreligger bokverket på 150 sider, Fauske kirke. Mennesker og historier, først nå.

I boka fortelles den lange forhistoria før kirka ble bygd, om selve kirkebygget, om bruken av kirka og noen av menneskene tilknyttet kirka som spesielt har gjort seg bemerket. Som redaktør Bakken uttrykker det i forordet, er historia om kirka også ei historie om menneskene og det samfunnet de tilhører.


Det første tegnet på kristendom i Fauske er et sølvkors funnet ca. 1930 sammen med menneskebein i ei trang grotte på redaktørens egen eiendom i Vatnan. Korset oppbevares ved Tromsø Museum og kan være fra tida 1050–1200. Om de eldste tider er ellers å konstatere at det området som i dag utgjør Fauske kommune, var en del av Skjerstad kirkesogn underlagt Bodin/Bodøen kirke. Alle som bodde rundt Skjerstadfjorden og helt inn til svenskegrensa, var tilknyttet Skjerstadkirka og tilhørte Skjerstad kirkesogn.

Korset av sølv ble funnet i en hule i Vatnan, gnr.100 brn. 5.  Tegning fra Tromsø Museum, der korset oppbevares.

Den videre historia dreier seg om oppsplittinga av Skjerstad sogn. For folk på nordsida av Skjerstadfjorden var det en lang og tildels farefull kirkevei; i 1776 drukna sju kirkegjengere i en høststorm. Derfor kom det opp krav om egen kirke nord for fjorden. For å gjøre en lang historie meget kort kunne Fauske-eidets hjelpekirke innvies torsdag 5. august 1869. Kirka var basert på departementale mønstertegninger for en nygotisk kirke i enkel sveitserstil og laftet opp av et slags byggesett fra det dampdrevne sagbruket på Spillum i Namdalen. Fra 1902 ble så Fauske eget prestegjeld med kirker også i Sulitjelma fra 1899 og deretter i Valnesfjord i 1905. Og prestegjeldet ble så til Fauske kommune som gjennomlevde krig og etterkrigstid fram til kirkejubiléet i 1969.

Klyngetun på gården Vestre Fauske og Fauske-eidet hjelpekirke, fotografert 5. september 1873 av «Nordlandsbanens far», teologen, samleren av folkediktning og folketoner og fotografen Ole Tobias Olsen.  Bilde fra Fauskeboka 2014/Nasjonalbiblioteket.

Tanken om oppdeling av det geografisk svære Skjerstad sogn oppsto imidlertid allerede på 1830-tallet. Et viktig hinder for realisering av dette som vi i dag vil se på som en åpenbar løsning, var at sognepresten hadde store inntekter av sognet og at en deling ville redusere hans inntekter vesentlig. Deling måtte derfor skje ved ledighet i embetet. Et annet hinder var de ekstra utgifter innbyggerne måtte dekke med egen kirkesanger og prest nord for fjorden. Samfunnsutviklinga med handelsvirksomhet her og ikke minst utnyttinga av malmen i Sulitjelma mot slutten av århundret, satte fart i utviklinga. Det ble sogneprest på Fauske og kallskapellan i Sulis – der «gruberne» stilte gratis bolig til disposisjon. 

 

Denne historia utgjør de første vel 60 sidene og de fem første kapitlene av boka.

Alt dette er interessant lesning. Det er naturligvis også omtalen av mennesker og begivenheter, som presentasjonen av sogneprest Rudolf Tønder gjennom fortellinga om et bryllup i Fauske kirke. I de resterende åtte kapitler er det også mye interessant og viktig stoff. Det er blant annet beskrivelsen av den betydelige kirkekorvirksomheten - spesielt jentekorene i Fauske under ledelse av britene Robert Carding og Ralph Edward Creedy.

Teologistudent Rudolf Tønder, foto utlånt av Sølvi Tønder Leirvik.

Helgelendingen, sogneprest Rudolf Tønder beskrives som embetets allsidigste og mest fargerike innehaver.  Sogneprest 1948 – 1968.  Han forulykket sammen med sin hustru, Else, da bilen havnet i Saltdalselva.  Han ble aldri funnet.

Den moderne tid på godt og vondt blir blant annet presentert ved omtalen av begravelsen av to attenårige, trafikkdrepte skoleelever, en begravelse som ved bruk av moderne nett-teknologi kunne følges i store deler av verden. Fortellinga om de gjenfunne kirkebøkene, som hadde vært forsvunnet i 80 år, er også interessant for en som pusler med historie. 

 

Sverre Fjørtoft med margarinkassen hvor fire kirkebøker fra perioden 1879 til 1918 ble gjemt så nazistene ikke skulle kunne bruke dem mot nordmenn.  De ble etter 80 år funnet igjen på en låve på Klungset.

 
Disse siste kapitlene har form av en mosaikk av artikler om aktiviteter og hendelser. Det blir mye oppramsing av navn, data og store og små begivenheter, men også noen fine skildringer av mennesker som har preget samfunns- og kulturliv, blant annet en varm omtale av solidaritetssamfunnet i portrettet av den tyskfødte sognepresten Dirk T. Gieselmann. 

 

Fauske kirke – mennesker og historier
152 sider,157 bilder, innbundet, 20 x26 cm.
Utgiver: Fauske historielag, 2022.
Pris: 250 kroner.
www.fauskeslektshistorielag.no

Fauskeboka 2022

Leiestjerne med tapt glans?

 Jostein Hunstads foto av gaupe og lam pregar framsida til Fauskeboka 2022.

    Fauskeboka har sidan Fauske Slektshistorielag overtok ansvaret, og særleg sidan 2015, utmerka seg blant lokalhistoriske årbøker i Salten. Rik variasjon, imponerande omfang og grundig arbeid frå både skribentar, illustratørar og redaksjon har prega boka. Årets bok føyer seg på mange måtar inn i den gode tradisjonen, men for meg framstår ho mindre gjennomarbeidd enn før. Det kjem vi attende til.

    Fauskeboka spenner vidt, både i tid og rom. Heile kommunen er tilgodesett, og tidsspennet er frå jarnalder til vår tid. 

    Mellom eit trettitals artiklar vil eg trekkje fram eit knippe. Veteranen Cato A. Hultmann skriv om Karl Sigurd «Kal» Johansen, ein av mange lovande skiløparar frå mellomkrigstidas Sulis. Han skildrar Kals skikarriere frå friske spretthopp i barndommen til toppen av karrieren i skibakken då han vann kongepokal i eit landsrenn i Saltdal i 1921. Men Hultmann greier på meisterleg vis å flette skiløparen inn i dåtidas Sulis, med oppvekst i Såki, Anna og Jakobsbakken, og med skildring av ulike miljø med Kal som vegvisar – utan å miste tråden. Gode foto fyller ut ein god tekst.

Kjell Sture Hugaas har skrive om det siste toget som gjekk frå Sulis 22.6.1972, då gruvestaden vart tømt for bilar. Etter ferien kunne folk køyre heim på ein provisorisk veg. Foto: Ole Mjelva.

    Ei anna personskildring eg vil trekkje fram, er Inger E. Håkestads innsiktsfulle artikkel om forfattaren Sissel Solbjørg Bjugn, som budde ein tiårsperiode i Sulitjelma. Håkestad fortel om livet til forfattaren og hennar litterære produksjon, men set særleg søkjelyset på Solbjørg Bjugns forhold til gruvesamfunnet og gruvearbeidaren. For å kunne skrive om gruvearbeidet insisterte ho på å få observere arbeidet på nært hald, og ho fekk vere med ned i Grunnstollen. Resultatet vart boka Spenn beltet kring livet og hald lampa tend! Sissel Solbjørg Bjugns liv var ikkje noko glansbilde, og Håkestads skildring er open og truverdig.

    Ein heilt annan sjanger er Bjørn Erik Stemlands prolog til eit slektsstemne på Stemland. Denne prosaiske meldaren lar seg imponere av den fortetta historieskrivinga i bunden form, som på fire sider evnar å samle Stemlands historiske trådar.

    Eg vil også nemne Gunn Lisbeth Pedersens artikkel om Fauske kommunale ungdomsklubb, som vart lagt ned i 2021 etter 37 års drift. Forfattaren er insider, men greier likevel å skrive nøkternt og balansert om klubbens aktivitetar og utvikling. Eg fann ikkje eit einaste «jeg» i teksten! 

Kart er ofte ein naudsynt illustrasjon til teksten. Dette er frå Truls Bringslimarks artikkel om flyktningar under andre verdskrigen. Kjelde: nibo.no/TB.

    Den mest spektakulære artikkelen er tvillaust Jostein Hunstads «Gaupa og lammet», med eigne bilete frå då ei gaupe angreip eitt av forfattaren sine lam. Hunstad fortel lett og ledig om å være sauebonde. Det blir ramma rundt den dramatiske opplevinga fredag 13. då han vart vitne til ei gaupe som jaga eit lam, og der eit kremt frå Hunstad var nok til å hindre gaupa i å drepe lammet – alt mens han fotograferte seansen. Å være så iskald i ein slik situasjon verkar utruleg. Å miste husdyr er alltid tungt, og di meir imponerande er det at Hunstad verkar å ha respekt for «konkurrenten».   Eitt av Hunstads foto prydar også omslaget til boka.

    Steinar Mathiassen har gjort eit imponerande kjeldearbeid i sin 36 siders rikt illustrerte artikkel om Finneids historie. Men forfattaren kjem i skade for å gjere teksten unødig tunglesen med ein flom av overflødige detaljar. Her kjem vi inn på det vi i fleire samanhengar kan ane: redaksjonen sitt manglande nærvær i arbeidet med å foredle tekst. Ein så omfattande tekst om eit interessant tema hadde fortent større merksemd frå redaksjonen. Artikkelen har òg falle ut av innhaldslista.

Litt av det same kan vi seie om Espen Johansens artikkel «Ti år siden Fauske var vertskap for NM». Tittelen indikerer for meg at vertskapsrolla er sentral; at planlegging, gjennomføring og publikums rolle – som ikkje får så mykje merksemd der og då – skal bli kreditert. Det gjer Johansen, men det blir svært overflatisk. Teksten er springande, og forfattaren fell i freisting til å trekkje på stjernene i skiløypa, både i tekst og illustrasjon. Utstrekt bruk av presens i skildringa av fortida fungerer etter mitt skjønn dårleg. Heile artikkelen ropar på betre dialog mellom forfattar og redaksjon.

 

Mykje folk følgde renna under NM på ski på Fauske i 2012. Foto: Espen Johansen.

    Fauskeboka 2022 har god balanse mellom kvinner og menn i skribentkorpset, og vi legg spesielt merke til Guri Kristiansen som skriv lett og ledig om ulike tema. Brigt Kristensen skriv del tre om han Johan Persa og hans tid, denne gongen om handel og anna verksemd i den gryande Gata – og om Johans religiøse vekking. Her skriv Kristensen seg sjølv inn i historia med sin religionskritikk som ein parallell til forfaren sitt brot med statskyrkja. Det er elegant gjort, men kan hende litt «påklistra»? Birte Lykkegaard skriv om småbrukarlag i Fauske, der det første laget i Nordland vart skipa i 1913. Ho skildrar rørsla både generelt og gjennom einskildpersonar, og drøftar kvifor småbrukaren i Fauske har vore så profilert. Forklaringa ligg mykje i Sulitjelma, meiner ho. Mange arbeidarar pendla til og frå bustad utanfor gruvebyen, og heimen var ofte eit lite gardsbruk. Ideologisk vart bergverksbonden påverka både frå fagforeiningsarbeid og kooperative verksemder. Lykkegaard har sjølv vore sentral i rørsla, men unngår å framstå som emissær. 

 Petter Dahlberg fortel til Guri Kristiansen om då han var åtte år gamal. På biletet frå hytta ved Kvitblikkvatnet er han atskilleg eldre. Foto: Kjell Bakken.

    Årets bok er nr. 42 i rekka, fyller 216 sider og er utgitt av Fauske historielag etter at Slektshistorielaget har endra namn. Redaktør er Kjell Sture Hugaas. Heilskapen ved boka blir etter mitt skjønn skjemt av mangelfull korrektur og lite konsekvent skrivemåte av bedrifts- og stadnamn. Somme titlar er for lange og inkjeseiande. Ein tittel bør vere fyndig og gjere lesaren nyfiken på innhaldet, som desse: Da vi stjal toget på Sulisbanen og På jobb bak jernteppet. Eit meir bevisst grep om ingressane ville òg gitt betre leserettleiing. Kan det vere at Fauskeboka no er vorten så omfattande at ho krev ein strammare organisasjon og eit meir medvete redaksjonelt arbeid?

Asbjørn Lind rapporterer frå arkeologigruppa i historielaget som i vår avdekte ca. 2100 år gamle kokegroper på Erikstad. Foto: Asbjørn Lind.

    Desse innvendingane hindrar likevel ikkje at Fauskeboka i år òg er svært leseverdig – også for andre enn fauskeværingar.

Av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Fauskeboka 2022
216 sider, 232 bilder, innbundet, 20 x 26 cm.
Utgiver: Fauske historielag, 2022.
Pris: 300 kroner.
www.fauskeslektshistorielag.no 

Saltstraumboka 2022

Steinbit, trommer og mennesker

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

15. årgang av Saltstraumboka åpner med en original og interessant artikkel av Borghild Viem om steinbitens kjærlighetsliv. Hun og hennes meddykkere har i flere år kartlagt steinbiten, og Viem forteller at den lever i stabilt parforhold i felles hule i fire måneder. Etter at hunnen har lagt sine egg er det hannen som alene passer på egg og yngel i fem måneder. Steinbiten kan bli ganske gammel, og pga utseendet og arr kan de identifiseres og navngis. Navn henter dykkerne fra historiske personer i bygdene rundt straumen, som Pernille – den første jordmora, og Konrad – den første fyrassistenten. Det er en snedig måte å kople fortid og nåtid. Artikkelen har et lett og ledig språk, og er et godt døme på at smale tema kan favne bredt.

Trommis og musiker Finn Sletten er årets Saltstraumportrett. 70-åringen bodde på Svalbard fra han var to til tolv år, og fra de polare årene får vi et tidsbilde som forteller hvordan befolkninga hadde det rundt 1960 da øygruppa var isolert store deler av vinterhalvåret.

Oppveksten i Saltstraumen er godt dokumentert i artikkelen, skrevet av Bjørnar Enoksen. For mange er nok det mest interessante historiene fra musikerlivet til Sletten. Vi blir med på Finns musikalske og geografiske reise med rock- og jazzmusikk i mer enn 50 år. Her er mange ukjente historier fra et langt liv med trommestikker. Band, konserter, turnéer og plateinnspillinger ble livet til den gode musikeren, trommeslageren og perkusjonisten fra Ripnes.

Busstur til Vasa i 1980

Sverre Ellingsen har påtatt seg å skrive om Saltstraumen og omegn pensjonistlag fra starten i 1979 til i år. Det klarer han godt på åtte sider, stoffet blir presentert gjennom godt språk og bilder. Mennesker og organisasjonsliv framstilles på en levende måte og gir et tidsbilde av bygda i en 40-årsperiode. Folk, møter, foredrag og ikke minst fellesturer formidles med gjenkjenning og respekt. Pensjonistlagets historie blir ikke en intern mimrekveld, men en godt dokumentert reportasje fra livet på bygda.

I samme sjanger er Magne Enoksens fortelling om Den store opprykkskampen mellom Saltstraumen IL og Olderskog IL fra Mosjøen i januar 1988. Dette er en litt morsom historie om fotballagets opp- og nedturer i de første årene etter stiftelsen i 1982.

Gammelseien av Elisabeth Nilsen er en suveren artikkel om Saltens tradisjonsmat i særklasse, også kalt gammelsalta sei eller rødsei. Nilsen starter i besteforeldrenes kjøkken og forteller om rettens bruk og historie, godt illustrert med bilder av mat og miljø. Lokalhistorien trekkes fram, og heldigvis refererer hun mye fra Astri Riddervolds banebrytende forskning som viser både hvordan den lages og hvilke naturlige, kjemiske prosesser som tilslutt gir oss en matvare som er holdbar i tønna opptil fem år. Nilsen deler også fortellinga fra en sambygding som laget middag av 20 år gammel rødsei. Gammelseien var absolutt spiselig fremdeles, men tilberedning og lagring «måtte gjøres rett på den måten de gamle fiskerne forklarte».

Steinbruddet i Bjerkvika på Straumøya er en meget interessant og grundig artikkel om uttak av stein til private og offentlige formål. John Lars Seines har dypdykket i kilder, fotos og aviser og forteller om steinens kvaliteter, uttak, frakt og bruk. I vårt område ble mange kjente byggverk reist helt eller delvis med stein fra Bjerkvika; Rønvik sykehus 1902, Norges Bank 1906-1940, Tollboden 1912, Bodø sykehus 1927, Godøy bru 1932 og faktisk malmkaia i Narvik for over hundre år siden. Seines har levert en solid faglig artikkel som også viser at smale emner kan skape bred interesse.  

Fint tilhugget granitt i brukar for Godøy bru

Barndomserindringer fra Seivåg er tema i to artikler. Karla Andersen 1911–2013 skriver om sine opplevelser som lita jente på bygda. Samfunnet var et arbeidsfellesskap, hvor også barnas innsats var nødvendig i et pengelaust samfunn. Fortellinga er bredt anlagt hvor bl.a. klippfisk-vasking og kvinnfolkarbeid var like viktig som lofotfiske og slåttonna.  Torbjørn Seiring omtaler forskjellene mellom Førr og no, med arbeidsledighet, lite penger og sjølhushold. 

Store og små arbeidsfolk på klippfiskbergan

God personhistorie er Per-Erik Pettersens artikkel om Oskar i Skagen. 17 år gammel ble Oskar Johansen 1905–1995 sendt til fattiggården Skagen i Bodin herred pga familiære- og helsemessige årsaker. Her levde, bodde og arbeidet han så lenge Skagen var fattighjem og aldershjem til nedleggelsen i 1977, deretter bodde han på alders- og sykehjemmene i Rønvika. Pettersen tegner et rørende og respektfullt portrett av en snill person som fikk et godt liv som gårdsarbeider på Straumøya. Det er overraskende at et menneske kan bli plassert på en institusjon som tenåring og bo der resten av livet bare pga. tilfeldigheter. Heldigvis hadde Oskar og miljøet rundt ham gjensidig nytte og glede av hverandre.

Ho Ólina er fortellinga om ei slitets kvinne fra gårdene rundt Valnesvatnet. Arild Larsen skriver om sin bestemor Oline E. P. Larsdatter 1874–1945 som ble gift tre ganger, enke to ganger og fikk barn i alle ekteskapene, hele tolv stykker i løpet av 28 år. Larsen starter med hennes foreldre og besteforeldre og gir en nøktern gjennomgang av liv og død i familien. Tuberkulose var en vanlig dødsårsak den gangen. Da første ektemann lå på det siste og ønsket skjøte på gården, fikk han til svar av sin egen far, som eide grunnen: «Dit du ska treng du ikkje nåkka papper».

For Oline måtte livet gå videre, og artikkelforfatteren viser på en glimrende måte hvordan slektsforskning kan formidles med gode fortellinger og solid forankring i skriftlige og muntlige kilder. Det er nettopp historiene fra levd liv som griper leseren. Artikkelen er godt utstyrt med fotografier fra hverdagslivet i ytterkanten av en veilaus utkant.

Olines begravelse på Straumen kirkegård 11. juli 1945

Saltstraumboka har en rekke andre artikler om store og små emner. En ny orkidé presenteres, årets nye gjenstander i det lokale Saltstraumen museum, 50-årskonfirmanter, avgangselevene på ungdomsskola samt to spreke kvinnfolk som passerte 100 år i 2022.

To veteraner i historielaget og årbokarbeidet gikk ut av tiden i år. Odd Willy Hansen (f. 1953) og Viktor Jenssen (f. 1939) har fått verdige minneord fra en takknemlig redaksjon og bygd.

Redaksjonen for Saltstraumboka har levert ei solid og allsidig årbok det står respekt av. Særlig trekker de lengste artiklene opp bokas verdi som historisk dokumentasjon for oss med generell interesse i lokalhistorie. Tverrsnittet av emner og fortellinger vil uansett bli tatt godt imot av målgruppa, mennesker med røtter i bygdene rundt Saltstraumen.

Saltstraumboka 2022
120 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Saltstraumen Historielag 2022
Pris kr 300,-

Skolp - Årbok for Vågan 2022

Mangfaldige skolpar

 

 

Omslagsbiletet er frå Trevarefest 2022 i Henningsvær.  Foto: Lars Martin Hunstad. 

Vågan historielag har i samarbeid med Lofotmuseet publisert 47. årgang av Årbok for Vågan – med undertittelen Skolp. Det fortel oss at vi har med ein pioner å gjere frå bølgja av lokalhistoriske årbøker frå 1970- og 1980-tallet. Årboka er fyldig med sine 192 sider, og inneheld variert stoff både i tid og rom i 24 illustrerte artiklar – over ein tradisjonell lest. Redaktør for denne og dei siste 37 årgangane har vore Håkon Brun.

To trekk ved Årboka slår denne meldaren: det sterke innslaget av unge skribentar og den relativt store delen av tidlegare publisert materiale. Tre nittenåringar har levert manus til boka, og det kjem fram at det er elevarbeid frå vidaregåande skole under vignetten «Min familie». 

 
Ylva Strand skriv om sin kvenske formor Wilhelmine som saman med familien – og mange andre – braut opp frå Tornedalen i 1860-åra og søkte lykka i Norge. Dei kom til Kvænangen, og vi følgjer «Mina» vidare i livet i Norge. Ho møtte Leonhard på Ibestad, og saman fekk dei ein stor familie med bustad på Senja. Forfattaren syner at ho har lært om historisk metode, og det er eit imponerande arbeid ho har utført. 

 

Erle S. Bjørgaas har valt seg oldefar Arne Berg som sitt objekt. Han var 4. generasjon i kjøpmannsdynastiet Berg i Svolvær og var født i 1904, og forfattaren har valt å byggje sin tekst rundt oldefars deltaking i kampane ved Narvik våren 1940. Viktigaste kjelda er ei dagbok etter oldefar, og med den som primærkjelde fortel ho om oldefars dramatiske opplevingar under kampane mot okkupanten, og ho filosoferer også over korleis røynslene hans derfrå påverka han seinare i livet som forretningsmann og aktiv samfunnsborgar.

 

Erlend Løvland har valt ei anna tilnærming. Han har tre tippoldefedrar som arbeidde ved jerngruva under Matmora i Vatnfjorden i ein kort periode tidleg på 1900-tallet, og skildrar arbeidstilhøve og økonomiske tilhøve på denne tida, både for gruvestaden og i samfunnet elles. Dernest skildrar han livet til forfedrane sine, både under gruvetida og seinare i livet, og reflekterer over det tilfeldige ved at tre menn frå ulike område seinare skulle bli tippoldefedrane hans.

Alle artiklane er rikt illustrerte, somme rikare enn andre, og dei er svært velskrivne og dokumenterer kjeldebruken tydeleg. Men elevarbeid er en annan sjanger enn årbokartiklar, og eg meiner redaksjonen både burde hjelpt forfattarane med å tilpasse stoffet til dette formatet og rettleie dei tydelegare. Det skal ikkje dei unge forfattarane vere lasta for; dei skal ha all ære av innsatsen.

 
Skolp har mange flotte illustrasjonar. Oljemåleriet «Svolvær» av Bruno Krauskopf er eitt av dei. Kjelde: Svein Westlye: ”Bruno Krauskopf - Et fargerikt kunstnerliv”.

 

Åtte av artiklane i årboka, ein tredel av titlane, er publiserte tidlegare. Det kan vere gode grunnar til å trekke fram slikt stoff, særleg viss det har kvalitet og tidlegare publisering er lite tilgjengeleg. Etter mitt skjønn fortener utdraget av Svein Westlyes bok om malaren Bruno Krauskopf og hans forhold til den kunstinteresserte ingeniøren Kjell Langfeldt i Svolvær å bli trykt, og likeså Gisken Wildenveys artikkel frå bladet Urd om «Jul i mørketiden». Gisken Wildenvey var fødd i Vestpollen og vaks opp på Andøya, og den lokale tilknytinga var sterk. Eit annet leseverdig innslag er utdraget frå «Kirke og kultur» (1945) av Kristen Skjeseth, der han skildrar fangenskapet saman med andre lofotingar som vart arresterte etter Lofotraidet i 1941. I andre enden finn vi ein omtale av forfattaren Sigurd Sivertsen, som var trykt i årboka i 1978.

 Lofotbilder 1-3 var eit hovudverk frå Svein Småskjærs produksjon.

 

Dei andre artiklane er breitt fordelte, og eg vil trekke fram tre: Anders Holmen har skrive om forfattar/fotograf/biletredaktør m.m. Svein Småskjær, rikt illustrert, rimelegvis … For oss som kjende Småskjær som fagperson, er det ei oppleving også å bli kjend med mennesket Svein Småskjær i Holmens monumentale artikkel. Veldig bra! 

Bente M. Larsen skildrar befolkninga i bygda Ulvåg med folketeljinga 1920 som bakteppe. Hennar grep med å komplettere tørre tal frå folketeljinga med bilete og forteljingar om folk i bygda, kombinert med tidsbilete, er dyktig gjort. Ho legg bokstavelig talt kjøtt på beina. Ei kartskisse over bygda slik at vi også kunne fått eit romleg inntrykk, hadde vore prikken ...

 

Wilhelmine Larsen fra Ulvåg

 

Den beste leseopplevinga for meg er Pål Hadlers skildring av Hans J. Bjørnstad og hans interesse for bøker. Mange har eit bilete av Bjørnstad som ein fargerik oppsynssjef for lofotfisket, og det får vi stadfesta. I tillegg gir forfattaren oss et raust innsyn i Bjørnstads innhaldsrike og mangearta boksamling, og nære skildringar av kunstnarar som vitja heimen. Når så det heile er formidla med utsøkt språkleg eleganse, må det bli ein seksar!

 

 Husbiblioteket til Hans J. Bjørnstad står sentralt i Pål Hadlers artikkel. 

Foto: Pål Hadler.

 

Skolp 2022 har dessutan fleire interessante artiklar om næringsliv og samfunnsliv. Kjell Thore Sletteng skriv med innsikt om Lofoten Trafikklag frå starten som ferjeselskap i 1957, gjennom fusjonerte busselskap til eit integrert trafikkselskap for heile Lofoten – til det vart kjøpt opp av Nordtrafikk i 1999.  

 

 

Håkon Brun skriv om elektrifiseringa i Vågan frå den tida det heitte kraftverk, og Hans Chr. Størmer skriv om arealplanlegging på 1960–70-talet med bakgrunn i eigen diplomoppgåve frå arkitektstudiet. Årboka har òg fleire fine personskildringar, og eg vil nemne Torstein Viks artikkel om oldemor Berntine, og Håkon Bruns artikkel om gyllenlêrkunstnaren Signe Krystad.

Årbok for Vågan er blitt ei fin og interessant bok. Med eit fastare redaksjonelt grep ville det blitt endå betre: Somme foto manglar kreditering, og somme illustrasjonar kunne vore sløyfa mot at andre hadde fått meir rom. Opplagte feilskrivingar har sloppe gjennom, korrekturen er noko mangelfull, og mange ingressar kunne vore utforma meir medveten.

Av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Årbok for Vågan - Skolp 2022
192 sider, innbundet, 19 x 25 cm. Opplag: 750.
https://www.vaganhistorielag.org
Pris, kr 260,-