lørdag 28. november 2020

Beiarn 2020

 

40 år er en anseelig alder i årbok-sammenheng. Årbok for Beiarn 2020 gir et variert og interessant innblikk i bygda, både nå, men mest før i tida. Det er jo årbøkers primære fokus.

Tidligere skogvokter 1923-32 i Beiarn – Arnt Opsal – presenteres bredt i to artikler.

Først av redaktør Inge Strand som har gjennomgått 300 sider minner og beskrivelser fra sin samtid i Beiarn for over 90 år siden. Strand skriver lekende lett, og fletter bruddstykker av Opsals skildringer på en leservennlig og interessant måte. Familien Opsal trivdes godt de ti årene de bodde her, og beskrivelsene av natur og kultur, folk og fe er fornøyelig lesning. Bl.a om gubben som ville ta ned ei storfuru på statsgrunn, oppe på Blåmoliryggen. Det var umulig for skogvokteren å si nei, når han fikk begrunnelsen, gubben skulle lage likkistebord til seg sjøl.

Familien Opsal

Den andre Opsal-artikkelen er skogvokterens egen fortelling om en strabasiøs vandring fra Trolia til Årstaddalen. Fine naturskildringer og dialoger mellom de fire som gikk i lag, men for en utenbygds og ukjente leser, meg, datt jeg av fortellinga da artikkelen inneholdt beskrivelser og stedsnavn som ikke sto på kartet som viste ruta de gikk.
Morsomt at arbeidet med disse artiklene utløste et Opsaltreff for etterkommerne sommeren 2020. Dette omtales bak i boka sammen med annet hent og husket fra året som gikk

Kvinnehistorie er godt ivaretatt. Elisabeth Haugmo skriver rørende om grandtante Otea Johannesdatter Olsen 1906-1995 som levde et stille og beskjedet liv. Mest i Beiarn, men også 10 år på Nord-Arnøy i Gildeskål. Det er en bragd å finne så mye ut av livet til ei ugift og barnløs kvinne, tjenestejente fra hun var 15 år, ei som satte seg sjøl bakerst i rekka hele livet.  Like fullt beskriver Haugmo godt de store linjene, gjennom anekdoter og dialoger forteller hun varmt om Otea og et levd liv.

Samiske Kristine Larsdatter fra Arjeplog 1838-1912 hadde et hardt liv i Beiarfjellene, forteller Åge Sevaldsen. Mye hard arbeid falt på hennes skuldre med en 19 år eldre mann og etter hvert fem barn og et nomadisk liv på begge sider av landegrensa. Minnene om henne er mange, bl.a. flere Kristinegammer i bygda. Enke en alder av 37 år med små barn fortsatte hun med reindrifta. Årboka har en godt dokumentert historie om hennes og familiens liv. Bl.a. ble alle fem ungene konfirmert i Arjeplog, og ikke i Norge. Praktisk siden begge foreldrene var svenske pitesamer.
Det er meget interessant at kvinne- og samehistoriene kan formidles under ett, ikke ofte det skjer. Litt pirk; et kongebrev fra 1653 i dansketida var neppe særlig relevant i 1850-årene da familien sluttet å flytte reinen til Sverige om vinteren. Vi var på den tid kommet inn i en ny union.

Et annet kvinneportrett – Josefine Isaksen, gift Steensen (1887-1974) – finner vi flott beskrevet i artikkelen om transportpioneren Håkon Kristian Steensen (1888-1976) og familiens virke i 3-4 generasjoner som vognmann med hest og slede, lastebileier, melketransportør m.m. gjennom 100 år, fra 1922. I ei avsides bygd med dårlige veier, ingen vei til riksveinettet, vareleveranser kun med lokalbåtene, om vinteren ute på den islagte Beiarfjorden var ei pionertid som interesserer leserne bredt. Bård Yngve Gullvik gjør en god jobb her, inklusive fortellingene om Josefine som holdt hus, heim og humøret oppe når mann, sønner, og etter hvert barnebarn kommer inn i familiebedrifta.

Her får vi lese hvor godt de unge sjåførene, gutter som menn, ble tatt vare på og opplært av de eldre og mer erfarne. En kar fikk lastebilsertifikatet, med alle bokstavene, hos Biltilsynet på bakgrunn av attest fra Håkon og sønnen John.
De fleste artiklene er laget av pensjonister, mens Gullvik er universitetslektor i Bodø. Vel og bra, men det burde også stått at han er oldebarn av hovedpersonene, sjøl om leserne skjønner av teksten at han skriver om egen familie, sånn for ordens skyld.

Elgjakt i Eggesvik skriver Odd Even Olafsen om. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til temaet, men den lette blandingen av litt fortid og mye, morsom og hyggelig samtid overrasket positivt. Mine fordommer ble satt til skamme, nå kunne jeg tenkt meg å bli med på slitet, regnværet, ventinga, kameratskapet og røff matlaging på Birkeli.

Gamle dager er godt stoff i enhver årbok og når forfatteren også tilhører fortida blir det virkelig gammelt.  Harald Jentoft (1873-1942) forteller fra tida da Beiarn var uten kirke og kirkegård på 16-1700-tallet. Hovedinnholdet dreier seg om dødsfall og begravelser vinterstid, når isen stengte fjorden og alle mannfolkan rodde på Lofoten. Da ble de døde fraktet i sine kister over isen til ‘Likviken’ uti fjorden. Båreferden til Gildeskål kirke skjedde etter våronna var unnagjort, og ble en slags folkefest med både sorgtungt sinn og søndagsglede.
Beretningen er meget interessant, og neppe unikt for Beiarn. Mange folk i Norge har død på steder og tider der ingen skulle tru at nokon kunne bli begravd … om vinteren.
Flott at de gode illustrasjonene er laget av barnebarnet med samme navn; Harald Jentoft Strand, f. 1948. Det er også på sin plass at konservator Oscar Berg kan korrigere faktaopplysninger som er feilaktige. Dette øker bare verdien av artikelen.

Tre artikler med barndomsminner fra Beiarn er fornøyelig lesning. Tre kvinner, født mellom 1962 og 1970, deler sine morsomme og meget interessante øyeblikksbilder fra tidlige barneår. Ei Sareptas krukke av glade barn i ei fortid ikke langt fra vår tid i antall år, men likevel i et annet samfunn enn dagens beiarunger har det. Første sykkeltur, klesvask i elva, arbeid og fritid, og oldemors lange, hvite hår. Dette er evige minner som årboka trekker fram på en suveren måte.

Årbokas lengste artikkel, på 15 sider, står redaktør Strand bak når han redegjør over 30 års kamp for – og mot – vannkraftutbygging i Fortellinga om Beiarutbygginga. Artikkelen gir en god, men summarisk gjennomgang av nasjonale og lokale instanser holdninger, vedtak og allianser. Et godt grep er å la en vellykket sivil ulydighetsaksjon på fjellet i september 2000 være aksen i fortellinga. Her møttes både motstandere og utbyggere til et fredelig og ikkevoldelig møte på tampen av mange års kamp. Til og med politimesteren i Bodø ville ikke bruke politimakt mot sindige demonstranter når utbyggingsvedtaket om kort tid sannsynlig ville bli omgjort.

Vi gir oss ikke!

Det er mitt inntrykk at forfatteren framlegger historien på en så objektiv måte som mulig, her tas ikke parti for én interesse. Saken og utviklinga oppsummeres greit i artikkelen ettersom både utbyggere og motstandere rundt år 2001 var enige om at det beste som hadde skjedd var at de opprinnelige 30 år gamle planene ikke ble gjennomført, dog med ulik begrunnelse sett fra ulike ståsted.

En raritet i årboka er et vel 45 år gammelt brev fra en nå avdød herredsagronom i Skjerstad som i sterke ordelag fraråder «ei natural folkehøgskole» i Beiarn. Han mente denne ville føre bygda tilbake til steinalderen.  Morsomt nok å lese, ja, men var det nødvendig å ta inn et dobbelt så langt motinnlegg skrevet i vår tid?

Kurt Hermann Carlsen gir oss ei grei slekts- og bygdehistorie når han forteller om  tante og onkel på Osbakk.  Flere slekter, på Naurstad, Hopen, Valle, Hernes og Soløya veves sammen og vi får hyggelige tidsbilder over en hundreårsperiode.

Annbjørn og Sussi i midten

Min aller første skoledag, av Sussi H. Gabrielsen, er en morsom liten sak om jenta som fikk én dag på skola, våren før første klasse. Det var nabogutten og bestevennen Annbjørn som tok ho med, fordi ‘Ho Sussi kan læs!’

Slekts- og gårdshistorie på Savjord er tema for veteranen Øystein Ringaker på 91 år. Eldre slektsbøker i bygda er lite pålitelige om det tidligste årene, og her har forfatteren gitt denne gården oversiktlig gjennom gang fra ca 1610 og vel 200 etterpå.
 

 To brødre Nerdum, Per Christian, f. 1937 og Jan Bredo f. 1935, skriver om sine 6-7 år i Beiarn der faren var distriktslege fra årsskiftet 1937/38. Den lange og kompliserte reisen til bygda, som også nevnes i andre artikler, og den hjertelige mottakelsen fra bygdefolket er en lun fortelling om samhold og friluftsliv. Leif Larsen har illustrert flere artikler med fine tegninger. I denne artikkelen er de på sitt beste.

Ei veddrift i Stornes på 40-tallet omtaler interessant de materielle forholdene i hus og utmark, og hvilket slit det de var å få favnvedene i hus eller til oppkjøpere. Inge Strand skriver godt, men her savner jeg noen ordforklaringer. Vale, valene og strangene er ikke umiddelbart forståelig for en bygutt.

De siste sidene av årboka vies kortere artikler og viktige hendelser siste året. Gode fargebilder og korte tekster om nytt, som en gang blir gammelt, er på plass i ei slik bok.

Redaksjonen innleder alle artiklene med en redaksjonell ingress. Dette gir en enhetlig innføring i de ulike tema og viser at de er det redaksjonelle ansvaret bevisst. Positivt.  Språket i artiklene er gjennomvasket og korrekturlest på en god måte. Ingen skrive- eller trykkfeil som jeg har merket meg. Her står Beiarboka i ei særstilling.

Det jeg savner ved årboka, og de fleste andre årbøker, er kart over bygda eller kommunen. Det kan gjerne være på indre omslagsside, slik kollegaene i Saltstraumboka har gjort, og det øker ikke sidetallet, men øker leserutbyttet betydelig. Boka har smussomslag med et flott foto av turfolk og kaffekok’ i skogen. Mens permene under er ensfarget med boknavnet i gullskrift i ryggen.

Årbok for Beiarn 2020 er sjølvsagt mest interessant for bygdas folk og etterkommere, men svært mye av innholdet er nyttig kunnskap for flere utenfra, både i nabokommunene og storbyene.

Omtale ved Viggo Eide

Årbok for Beiarn 2020
144 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2020
Pris kr 300,-

fredag 30. oktober 2020

Saltstraumboka 2020

er den 13. i rekka og det er ikke noe ulykkestall, her leveres slekt- og lokalhistorie av høy kvalitet. Lesere langt utenfor Saltstraumen vil ha stor glede av årets bok. 

Redaksjonen åpner med en presentasjon av Straumgården Straumøya. Arild Larsen gir en oversiktlig innføring om de siste 500 årene og familiene som har holdt hus her, bl.a. Lind-slekta og Furre-folkan som fortsatt eier det gamle jektebruket og handelsstedet.  

Temaet videreføres gjennom et intervju, et lydbåndopptak med Herleif Lind (1894-1990), fiskekjøper og klippfiskprodusent. Avskriften er direkte ordrett, så en del yngre lesere har nok problemer med ord og uttrykk som ikke brukes så ofte: “Og her er fleire – her e mang’ som ha gådd framigjønna tida. Men de finnes ikkje.” Som ha gådd = som døde, her i betydningen druknet i Straumen. Redaksjonen har ingen ordforklaringer, kanskje ikke nødvendig for de fleste leserne. Personlig synes jeg avskrifta er meget interessant, vi ser hvilket språk og taleformer som var vanlig for 60-90 år sider, intervjuet er fra 1983 da gubben var 89 år. Og det viser hvor fort språket har endret seg, nå snakker de tilnærmet bymål i Saltstraumen. 

En annen detalj er verdt å legge merke til: Lind var en stor klippfiskprodusent, men ‘bakkalo smakte han bare en gang i Kristiansund. Klippfisk brukte de sjøl obetyd’lig, her var boknafesk favoritten. 

To artikler gleder oss slektsforskere, og viser dessuten hvordan slektsforskning og lokalhistorie utfyller hverandre så godt. Torbjørn Seiring skriver i en fin muntlig stil om bergensborgeren og kirurgen Carl Frantz Kneese som bodde og virket sine 20-25 siste år i Straumvika og har mange etterkommere i Salten. 

Kjell Helge Moe skriver meget interessant om den lille Seivåg kirkegårdStraumøya, om initiativtakerne, opprettelsen og driften av dette kulturminnet. Kilder, folketellinger og begravelser gir over sju sider et levende bilde av sosiale forhold i bygda, på fattiggården og gamleheimen Skagen og minner fra hans egen oppvekst på Straumøya 

Tre kvinneportretter over 13 sider viser ulike portretter av levd liv i Saltstraumen eller med røtter der. To grepa kjerringer - Karen Eva Nyheim f. 1940 (Ho mor i Gøya) og Mamma Mathilde (Nyheim) 1909-2002 fra Kvanliapresenters i interessante historier fra ulike tidsperioder. Fellestrekkene er trange kår, mye slit og stor familielykke. Karen Eva også med rundt 50 ekstraunger pga en årelang innsats for barnevernet. Det er flott å lese slike nøkterne beskrivelser fra et materielt sett enkelt samfunn, fullt av omsorg, gleder og sorger. 

Den tredje dama, Alfhild Kapstø 1901-1995, representerte de ugifte kvinnene som tok utdanning og flyttet ut i verden, i alle fall i Norge. Ikke uvanlig at yrkesvalget var innen helsevesenet. Felles for alle tre kvinneportretter var en grenseløs kjærlighet for bygda og folket de kom fra. 

Fiskarliv er tittelen på Gudmund Solstads artikkel med løst og fast fra Lofoten og Saltstraumen. Mye interessant her, løst og fast, hentet fra egne opplevelser, bestefars fortellinger og Carl Skøyens skildringer fra Nord i værene, 1915. Det mest interessante knyttet til Saltstraumen er forfatterens egen opplevelse om en fisketur i straumen med sine to yngre brødre, da båten var i ferd med å bli trukket ned i en kjel, en straumhvirvel. Redaksjonen burde nok ha redigert denne artikkelen før publisering. Likevel fungerer fortellingene som en samling av fiskerfolkets gjøren og laden for stort sett hundre år siden. 

Paul Hellevik, Peder Hellevik og Guttorm MarvoldHelleviktragedien er et trist 70-årsminne om drapene på frakteskuta Hellevik på Folla utenfor Nord-Trøndelag. Mannskapet på tre ble drept og ranet av en tilfeldig passasjer, som fikk bli med nordover fra Trondheim, og senket på havets bunn. Hoveddelen av Odd Willy Hansens artikkel er hentet fra Årbok for Namdalen 2018 hvor Anton Ramfjord gir en nøktern og strukturert gjennomgang av forløpet, drapene og den etterpå følgende rettssaken som ble meget grundig dekket av alle landets aviser. 

Odd Willy redegjør til avslutning hva som sto i Bodøavisene om familiene og hvordan de hadde modernisert skuta Hellevik, kostnader, gjeld og assuranse samt deres økonomiske tap som beløp seg til 100.000 1951-kroner, dvs 1,8 millioner kr i dag.  

Artikkelen gir et gripende inntrykk på oss lesere, uten at noe er overdramatisert eller hausset opp. Det er fint. Det jeg savner imidlertid er en tekst, eller sideartikkel, som fortalte oss noe mer om hvordan det gikk med de tre etterlatte familiene. Den yngste Hellevik-enka tok med seg barna og flyttet inn til svigermora, altså den eldste enka. Men hva skjedde de neste 25-40 årene?  En fortsettelse i neste årbok? 

Enkle søk i digitale aviser på nb.no og Slekt og Datas gravminnedatabase viser at drapsmannen John August Saltnes døde i 1997 i Haugesund, 74 år gammel. Han ble religiøs etter ugjerningen og «sang og vitnet» på flere Maran Ata-arrangementer de to siste tiårene av sitt liv. Dette kan også nevnes neste år, men fokuset må ikke være på han. 

Samisk opphav til stedsnavn ved Valnesvatn av Arild Larsen er en av de bedre artiklene jeg har lest om opprinnelige samiske navn i Salten. Larsen viser hvordan kirkebøker fra 1722 av dokumenterer samisk bosetning i området. Også i denne artikkelen blir det tolking av samiske ord og taleformer som beskriver naturen, men etter hvert blir fornorsket til dagens stedsnavn. Både kildene og opptil fire forskjellige ordtolkere gir et nyansert bilde av problemene med å definere det samiske opphavet, sjøl om Larsen på en grei måte viser sannsynligheten for et sterkt pitesamisk språkpåvirkning på denne sida av Salta. Dette var jo et pitesamisk og ikke et lulesamisk område. 

Konklusjonen er at svært mange navn har samisk opphav, men tolkinga kan være usikker i flere tilfeller. Jeg savner at Skuttidalen/Skyttidalen ikke drøftes mot det norske ordet sjytte/skjytte som betyr lita bu.  Interessant er opplysningen at navn som starter på Lapp-, Finn- eller Gam- er norske navn fra nyere tid som sier at her bodde/bor det samer. 

Filologiske emner er ikke de letteste artiklene i ei årbok. En må følge nøye med for å holde tråden i argumentasjonen. Ordet Geitkoppi skrives med to p-er i artikelen, men med en p i tabellen; Geitkopi. Tittelen på artikkelen slutter på “... med Valnesvatn, det må jo være en korrekturfeil. 

Viktor Jenssen presenterer over 11 sider Historier fra Sunnan, fortellinger om Jenssen-folket fra Hella og andre bygder på østsida av Straumøya. Her er det mange detaljer og fornavn, hendelser og ulykker, ekteskap, fødsler, død og skilsmisser. For en utenforstående er det vanskelig å holdet tråden. For den nære familien sikkert flott at Viktor har skrevet ned historiene de hørte opp igjennom årene i familieselskap og festlige lag. Vi andre får likevel interessante innblikk når hverdagslivet beskrives i skole og arbeid, fiske og jordbruk. 

Internasjonal historie kan også ha en lokalhistorisk tilknytning, Alester Hansen skriver interessant om en Ekspedisjon til Øst-Grønland i 2018 som noen entusiastiske polfarere tok i kjølevannet til polarskuta Quest’s spennende ekspedisjoner i 1924 og 1930. 

Utvandrere til Brooklyn med røtter fra Saltstraumen og Løding er tema på Kirsten Limstrands fortelling om et par ungdommers emigrasjon og første år «over there». Artikkelen gir bakgrunnen for at de valgte å reise, og følger dem gjennom brev, fotos og besøk fra hjemlandet i årene 1923-32. Kirsten veksler mellom historisk bakgrunnsmateriale, egen bearbeidet tekst og sitater fra de mange brevene som familien sendte til hverandre.  

Vekslingen mellom tekst og sitater fungere meget godt og gjør fortellinga lettlest. Fortellingens hovedperson er Trygve Jakobsen, hans reise, jobber, ekteskap, familieforøkelse og besøk - både til og fra Norge. Limstrand skriver i «historisk presens» om det som skjedde i Trygves liv, og det fungerer godt her, samt litt i fortid i enkelte steder i teksten. 

Redaksjonens lekre grep – i denne artikkelen - med å samle referansen nede til høyre på tosidersoppslaget er gunstig for oss lesere som liker lese noter og henvisninger. Et par ubetydelige korrekturfeil oversees lett. 

Ulike tidsbilder fra Saltstraumen avslutter årboka og viser morsomme og interessante sider fra bygda. Erling Johnsløv har en morsom historie om Sangkoret Lurlåt på Tuv-landet. Og Sigrid Lundhagen har trukket fram gamle sagn og skriverier fra Karl Marvolls penn. 

Arfinn M.D. Thesen skiver om tantene sine og spesielt om tante Johannes Skattkista fra Krokan og hennes liv som hushjelp og kokke i finere familier både i Sulitjelma og Kristiania (Oslo). Her fikk hun fine gaver og gjenstander, skatter som lille Arfinn fikk se på under oppveksten. Artikkelen er et fint kvinneportrett og kistas små gjenstander og deres historier er interessante.  Kista med innhold er gitt til Saltstraumen museum, og Elisabeth Nilsen følger opp med å presentere Årets utvalgte gjenstander fra museets samlinger. 

Unggutten Adrian Barosen intervjues i Fotballspilleren, og her leser vi hvilket slit det er å komme seg opp på et høgt nivå både nasjonalt og fra muligens snart også i USA. Det må følges opp med en ny artikkel i årboka 2040, om hans neste tjue år. Trivselsmidler fra kommunen, orkideen Marisko, konfirmanter 1970 og de samme personene nå, samt årets avgangsklasse fra Saltstraumen skole er avbildet. Neste år må fotografen be guttene om å ta hendene ut av bukselomma og løfte hodet før lukkeren åpnes.


Saltstraumboka 2020
120 sider, innbundet 28 * 20 cm
Utgiver: Saltstraumen Historielag 2020
Pris kr 275,-