torsdag 28. oktober 2021

Gildeskålboka 2021

Den 41. Gildeskålboka starter med en fin presentasjon av modellbygger Magnus Mentzoni (1922-2005) og hans snekkerkunst, med vekt på modeller av nordlandsbåter som jekter og fembøringer. Kurt-Johnny Olsen skriver om både sivilt yrke, hans liv og etter hvert de mange båtmodellene han laget. Nordlandsjekta som henger under taket i Bodin kirke er hans verk.


Tidligere ordfører og lensmann Walter Pedersen er på heimebane når han gir en samlet oversikt over lensmennene som har regjert i Gildeskål gjennom tidene til stillingen ble omdefinert til politistasjonssjef for Gildeskål, Meløy og Rødøy i 2017. Det har vært lensmenn i kommunen i ca 700 år, og fra 1649 vet vi navnet på dem. Pedersen gir en ryddig og interessant gjennomgang og har med foto av Edvard Pedersen som ble lensmann i 1854 og alle hans etterfølgere.

Dessverre skuffer det at den eneste kvinna – konstituert lensmann Vigdis Nygård – avbildes med et dårlig sort-hvitt foto mellom fargebilder av menn. At hun omtales på fem linjer er ok. Vigdis ble godt presentert i en glimrende artikkel i fjorårets bok, og ikke minst av den grunn kunne redaksjonen funnet et bedre foto av Nilsen.

En kort tresiders artikkel om Fleina – gården, brukerne og bruksnumrene – er ikke korrekturlest godt nok for logiske feil. Surr i navnebruk flere steder gjør at leserne kan hoppe over artikkelen i år og satse på at hele artikkelen kommer på nytt neste år.

De tre lengste artiklene er på 10-11 sider. Jakta «Mamma» - fraktefart med base i Gildeskål av Erna Sundsfjord og Bodil Jensen er en av dem, og er virkelig interessant. Detaljert og innholdsrik om en båt fra 1891 som ble kjøpt i Kristiansund i 1902 og satt i fraktefart med klippfisk, tørrfisk, tran og bein sørover, og med salt, potet, tønnebånd, trevirke nordover. Dette er lite omtalt fra før og gir oss gode bilder av klippfisk-næringa i Nordland.


Skipsloggen er referert i artikkelen og gir i sin enkle og dramatiske form et unikt bilde av fraktefarten. På sin første tur på vei hjem i dårlig vær kom «Mamma» til Brønnøysund 23. desember 1902 i storm og sterk straum: «Besluttet nå, da hjemkomst til jul ansås umulig, at vi skulle holde jul i Brønnøy. Telegraferte derom hjem».

Historien omhandler mange frakteturer langs kysten, om grunnstøtinger og til og med navn på mannskapene om bord, ofte med titler som skipper, kokk og sløyere. Jakta Mamma var en seilbåt og fikk sin første motor rundt 1935. Her stopper de detaljerte fortellingene også. MK Mamma ble solgt i 1969 til Askøy ved Bergen.

Mer båt blir det i Historien om Olav Haugen og misjonsbåtene. Reidulf og Ulf-Stian Haugen skriver om sin far og bestefar fra Sørarnøy som ble frelst i troen i 1957, 36 år gammel. Olav var maler og handelsreisende, og etter omvendelsen ble det misjonsbåtene som opptok hans liv langs nordlandskysten. Forfatterne skriver godt og nøkternt om sitt opphav med flere fotos av de mange båtene som Haugen (1921-1988) drev for Maran Ata og Pinsebevegelsen.

Harald Breivik skriver grundig om Postgang langs kysten av Nordland med vekt på Gildeskål. Han presenterer temaet med god penn og sterkt engasjement. Artikkelen er illustrert med flere fargebilder og gir informasjon langt utover kommunens grenser.

Gildeskaals folkeskoler 1896-1900 er også ført i pennen av Breivik. Han gir et tidstypisk bilde av skolevesenet etter at den nye folkeskola avløste omgangsskola rett før århundreskiftet. Barnekullene var tallrike, og elevtallet på den tid var over 725 elever hvert år. Nå, 120 år seinere, er det knapt 200 barn i skolepliktig alder i kommunen. Interessant er det, men ikke overraskende, at kvinnelige lærere (lærerinner het det før) hadde betydelig lavere lønn enn sine mannlige kolleger.

Kvalitet er det også over Oscar Bergs redegjørelse om Handelsstedet Sandvik i 1700-årene – Jekteleie og Benkestokkslekt. Jektefarten sto sentralt i Sandvika og Berg skriver både om næringsliv, gårder og slekter. Gamle tingbøker i arkivene inneholder ofte spennende historier, ikke minst om mange forlis som rammet folk og gård. 

Berg har også med et interessant tidsbilde i Gildeskål for 100 år siden – Nødsarbeid, tuberkulose og krisetider anno 1921. Jeg har stor sans for artikler som går i dybden og bredden innenfor et avgrenset tidsrom, i dette tilfelle året 1921. Fem valglister styrte kommunen, ingen av dem var dagens politiske partier. Arbeidsledighet og nødsarbeid, skoler og fiskerier og ikke minst mye god bygdekrangel har Oscar løftet ut av herredstyrets forhandlingsprotokoll. Forfatterens evne til å lage gode historier av tørt papir slutter aldri å imponere leseren.

Å ha sine besteforeldre i Nordland mens en sjøl bor på Østlandet, er temaet i Grethe Halds beretning om Henrik Gjelseth, bestefar og bestmann. Med stor glede og respekt presenterer
hun Hilda (1893- 1969) og Henrik (1898-1983) og sitt ferieliv med dem. Det var godt å komme til Inndyr og spise uer og gammelsalta sei. Henrik var forresten ansatt i Redningsselskapet i mange år, og her får vi gode historier og bilder fra levd liv.

Aud i Åfjord som ung

Rørende er Møte med Aud i Åfjord, hvor Lill Hilde Kaldager forteller om 18-åringen Gunnar Vollans møte med Aud fra Blixvær i 1975. Den korte fortellingen er en epilog til fjorårets artikkel om et dramatisk forlis sør for Givær i 1931, og leserne vil nok huske denne historien best av alle de 37 kapitlene i Gildeskålboka.

Her passer det å trekke fram Håkon Kristiansen og Tormod Johansens fortelling om En tapper redningsdåd utenfor Henningsvær i Lofoten i 1932. Jeg tror ikke mange er klar over hvor primitive båter fiskerne hadde så sent som rett før krigen. En åttring uten motor og kun med seil til drivkraft blir fort hjelpeløs når uværet slår til. Da Andreas Svendsen (1869-1934) endelig fikk Carnegies medalje for tapper dåd var han allerede død. Hans siste ord var «Blås nu ut lampa i Jesu namn».

I ei kystkommune som Gildeskål preger de mange øyer og fjorder kommunikasjonene. Johan Sandvik forteller til Rolf Hessvik om Barndomsopplevelser fra fraktefart. Særlig fortellingene om frakt av sei og uer til indre Salten er morsom lesning, ikke minst om hvordan farten gjennom Saltstraumen ble beregnet og gjennomført. Etter krigen var miner et stort problem. Vi får fortellinga om ei mine som tilfeldigvis ble oppdaget i skinnet fra nordlyset ei høstnatt i 1946. Spennende lesning.

Hessvik skriver også en artikkel om sine egne tungvinte reiser med buss, ferge og skyssbåt, og formidler Johan Andersens mange morsomme historier om et par artigkarer fra Arnøya på 50-tallet. Fornøyelig lesning.

Redaksjonen trykker også et elevarbeid fra 1965 – The history of Forstranda. Sjøl om dette «stort sett er ren avskrift» synes jeg teksten illustrert med skoleungenes mange tegninger er et friskt pust blant artiklene. De som laget dette må være over 70 år i dag, og er nok blant leserne av årboka.

 

Jeg synes kvinners historie har fått liten plass i Gildeskålboka i år. Et hederlig unntak er Sandvika i Nordarnøy av Irene Andreassen som forteller mye om kvinnenes arbeid på gården slik det ble gjenfortalt i slekta for noen år siden. God informasjon om både personer, arbeid, matproduksjon, klær og blomster – for å vise bredden.

Den siste historiske artikkelen står Leif Larsen fra Einvollbakken på Kjelling for. Han skriver om tida på Framhaldskolo på Saura på 60-tallet(?). En fornøyelig ungdomsfortelling om hybelliv, forelskelser og vennskap. Hjemlengselen til familien på Kjelling ble en dag i september så stor at han tyvlånte en robåt og rodde hjem til middagsbordet og mammas heimelaga kjøttkaker med potet og gulrøtter: «Dyredeogme kor godt da va.»

Gildeskålboka 2021 har 22 historiske artikler og 15 årsrevy-reportasjer fra bygdene. 27 % av stoffet er dagsfersk, og jeg antar at det er bevisst for å dokumentere nåtiden for ettertiden.

I årets bok savner jeg artikler om den samiske historien. Og når skal nyere folkegrupper, flyktninger og innvandrere bli nevnt? Dessuten burde alle årbøker trykke et kart over kommunen i alle årgangene, gjerne på de indre omslagssidene.

Omtale ved Viggo Eide  

Gildeskålboka 2021  
144 sider, innbundet 
 25,5 * 19 cm 
Utgiver: Gildeskål kommune 2021 
Pris kr 275,-

lørdag 16. oktober 2021

Om fødsel, liv og død i Indre Salten - Fauskeboka 2021

Med oppvekst i gruvesamfunnet Løkken Verk i Trøndelag, der gruvedrifta ble nedlagt i 1987 etter 333 år, og der vi levde i ly av Wallenberg sjakt og Orkla Grube-Aktiebolag, hørte vi mye om folk som hadde flytta mellom Sulis og Løkken. For eksempel Linge-soldaten Torfinn Bjørnaas ble født i Sulitjelma 1. august 1914 og flytta med familien til Løkken da han var ett år gammel. Han kom seg til Storbritannia i 1941 og ble sentral i sabotasjeaksjoner i Orkladalføret mot kobber- og kistransporten til Tyskland. Han deltok også i aksjoner i Sulitjelma og ved Elverum. Han ble tildelt Krigskorset med sverd og flere andre norske og britiske utmerkelser. Artiklene om Sulitjelma i Fauskeboka 2021 vekker på denne bakgrunn umiddelbar interesse hos meg. 

En søndagskveld på tur til Sulitjelma. Båten ser stappfull ut, men her tar de om bord enda en passasjer utenfor Engan.  
(Foto: Kåre Enges samling, fotograf N. Helgesen, Bodø)
 
Av de 28 kortere og lengre tekstene og bildefortellingene i årets fauskebok dreier ni artikler seg om gruvedrift, klassekamp og sosialt liv i Sulis. Jeg velger å nevne spesielt Inger Elisabeths Håkestads artikkel om kommunikasjonene, som bl.a. forklarer hvorfor det ikke lenger går noen jernbane til Sulis - i motsetning til Orkladalførets elektriske Thamshavnbane som fremdeles rusler opp og ned dalen etter nedlegginga av gruvedrifta i 1987, dog bare om sommeren som museumsjernbane. Historia som Håkestad forteller, summeres opp i en effektiv ingress:

Siste tog juli 1972 
«Først ble det tre ulike jernbaneprosjekter, utallige båter av forskjellig størrelse, diverse motoriserte kjøretøyer og et sjøfly. Det tok over 80 år fra gruvedriften var i full gang og til veien var kjørbar med bil for folket i Sulitjelma.»

Folk i Sulis hadde imidlertid skaffet seg biler; bildet fra Furulund stasjon i juli 1972 med et langt tog lastet opp med folkevognbobler og andre privatbiler bak ett av diesellokomotivene gjør inntrykk i dag. Sulisfolket var på tur for å nyte fellesferien. Fotografen knipset bildet bare dager eller kanskje timer før både toget og sporet ble tatt bort, og jernbanen var en saga blott. De tre påfølgende ukene i isolasjon uten verken jernbane eller vei ble det satt opp et fireseters småfly fra Nordving A/S, administrert av Saltens Bilruter A/S. 

Absolutt siste tog fra Sulitjelma, juli 1972. (Fra Kåre Enges samling, fotograf ukjent)

Men jeg må også nevne beretninga om den «Tindebestigende jordmor», frøken Marie Uhlen, ført i pennen av Paul Henrik Hage. I tillegg til jordmor var hun diakonisse og operasjons- og narkosesjukepleier. Hun fortalte åpent om sine til dels dramatiske opplevelser til avisene. Som 90-åring ble hun intervjuet i Oslo av Nordlands Framtid i 1964, og viste stolt fram et innramma hylningsdikt undertegna «takksamme mødre i Sulitjelma». Hun virket der i 19 år, fra 1901 til 1920.


Marie Uhlen 1874 – 1971. Bilde fra Morgenposten 1953 
 
 
  
På lærerseminar i Tromsø
Brigt Kristensen bruker livet og virket til representanter fra egen slekt til å speile samfunnsendringer i Indre Salten. I Fauskeboka for 2020 fortalte han om slekts- og gårdshistoria til eldste sønnen på det første sjøleierbruket på Fauske vestre, Johan Peter Pedersen – Johan Persa –, som bidro til starten på Fauske som et senter i denne delen av Salten. I årets bok er den samme Johan og hans yngre bror Bernhards skolegang og seinere lærerutdanning ved seminaret i Tromsø som er utgangspunkt for skildringa av allmueskolen og dens utvikling fra omgangsskole til fastskole etter loven av 1860. Det skjedde også en endring fra en i hovedsak kristendomsskole som forberedte elevene på konfirmasjonen, til en skole med flere verdslige fag, en allmenndannende skole. Et voldsomt rabalder utløste P.A. Jensens lesebok som bl.a. inneholdt utdrag av Bjørnsons En glad gut og - enda verre – gudemyter fra den hedenske, norrøne tid.

Johan Persa (Johan Peter Pedersen) 1836 – 1928 var gammelonkel til far til artikkelforfatteren.  (Bildeeier: Grethe Gjerde)

Et spill med liv og død 
Slektshistorielaget har sørget for å aktualisere denne utgivelsen ved å plassere på forsida tidligere sjukepleier Lisbeth Lundbakk, som med synlig glede mottar Fauske kommunes første koronavaksinestikk. Kvikkleireskred ble en uhyggelig realitet 30. desember 2020 på Gjerdrum. Redaksjonen trykker opp igjen avdøde Wilhelm Nordhaugs illustrert artikkel om leirraset på Klungset høsten for 100 år siden, der to mennesker mista livet. Ingen liv gikk tapt da det gikk et ras i Tortenli 17. januar 2008, noe Kenneth Svendsen forteller om. Kvikkleireras er et spill med liv og død, som Nordhaug skrev.

Minnestøtta ved stedet hvor leirraset gikk i 1921 (Foto: John Strøm) 
 
Fauskebokas 41. årgang inneholder et mangfoldig stoff på de 170 store sidene – fra hvordan menneskelig aktivitet førte maneter inn i Nedrevatnet, som Kjell Bakken forteller om, om jernalderfunn på Erikstad fortalt av Asbjørn P. Lind, John Strøms redegjørelse for strevet med å etablere Fauske vannverk til samme forfatters presentasjon av viktig kildemateriale om Sulitjelmaaffæren i 1918. Til sammen gir Fauskeboka også denne gang innsikt i grunnlaget for menneskers liv og samfunn i området over et langt spenn av tid.

Boka er rikt illustrert med fotografier og andre bilder og illustrasjoner, men krediteringen av bildeeiere eller fotografer er noe mangelfull.

Omtale av Jorulf Haugen, redaktør av bydelsavisa Nor’sia
Bokmelderlauget: ildsjeler som omtaler lokal, historisk litteratur

tirsdag 5. oktober 2021

Hold ut, vi kommer snart

 «Hold ut, vi kommer snart!» slik oppfattet folkene i Finnmark budskapet i kong Haakons og statsminister Nygaardsvolds taler fra London. Sjøl om de fleste i fylket ble tvangsevakuert sørover av tyskerne fra oktober 1944 til våren 1945 var det over 23.000 i Finnmark som valgte en annen strategi. De gjemte seg i fjell og fjorder, gammer og huler, mens andre evakuerte østover til de russisk-frigjorte delene av landet.

Britt Sonja Olaussens familie på Sørøya var av de sistnevnte, og her begynner hennes egen fortelling i januar 1945, knapt seks måneder gammel. 32 personer seilte med fiskeskøyta Ståltind mot det frigjorte Vardø med slokte lanterner, en 20 timers lang ferd i hard sjø, og med trussel om dødsstraff hvis de ble oppdaget.

Olaussen starter boka med reisen, men går raskt år tilbake i tid og trekker opp en historisk ramme for Sørøya, første gang nevnt i 1291. Hovedfokus er lagt på 17-1900 tallet med konge- og adelsgods, næringsgrunnlag og bosetningsmønster. På Sørøya og Finnmark var det først handelsmenn med monopol, som etter hvert ble avløst av kjøpsteder, frihandel og pomorhandel.

MK Ståltind

Innledninga gir en grei og grundig innføring, og personaliseres med familie og slekt i de nærmeste generasjonene forut for hennes egen tid. Slit og nød, fødsel og død var velkjente gjester, og familiehistorien binder sammen levekårene med den dramatiske evakueringa mot øst. Godt illustrert med fotos av folk, gårder og fjorder.

Verdenskrigens start høsten 1939 fikk raskt konsekvenser for Finnmark. Da Sovjetunionen angrep Finland i november var vinterkrigen i gang, og det ble behov for norske soldater til nøytralitetsvakt. Alta bataljon ble sendt til Kirkenes, og Olaussen forteller at mange fra Sørøya ble rekruttert til en hard, kald og ekstrem tjeneste. General Fleischer konkluderte med at soldatene «blev avdelinger som kunne brukes i krig».

Erfaringene kom godt med etter 9. april 1940, og nettopp Alta bataljon spilte en sentral rolle da Narvik ble gjenerobret fra tyskerne i slutten av mai. Forfatteren skriver medrivende om de dramatiske hendelsene som soldatene opplevde. Snø og gjørme, matmangel og dårlig med søvn, likevel gjorde bataljonen en solid krigsinnsats. Bataljonen med finnmarkinger kom gjennom kampene med små tap, men også noen fra Sørøya ble såret og drept i kampene.

Etter kapitulasjonen kom tyskerne til Finnmark og etablerte seg på Sørøya. Det nye «herrefolket» var ikke av den verste sorten i behandlinga av sivilbefolkningen, men rasjonering og varemangel ble en del av hverdagen. Krigshandlingene merket folk godt. Da et tysk fly styrtet i 1942 ble 17 sivile arrestert og torturert for plyndring. Drivende miner var en fare for fiske og skipsfart og flere fiskebåter forsvant på havet. Inn mot land rak det også miner, livbåter og lik. En måtte være forsiktig med hva en tok i, både voksne og barn.

Spionhula fikk navnet etter ei norsk partisangruppe som holdt til her i 18 måneder. De fikk ikke gjort noe særlig, og okkupasjonsmakta lot dem holde på ettersom gruppa ikke klarte å sende radiomeldinger til Sovjet-Russland. Da var det like greit å la de udugelige partisanene holde på, unngå straffereaksjoner mot de lokale medhjelperne og bevare det relativt greie forholdet til sivilbefolkninga.

I spenninga mellom krigførende parter må hverdagslivet gå videre. Olaussen forteller hvordan avbrutt skolegang, tjeneste i egen eller andres familie ga unge jenter på 13-16 år et stort ansvar for hus- og fjøsstell, matlaging, klesstell og barnefødsler. Her er det mye interessant kvinnehistorie som ikke har kommet inn i skolebøkene.

Krigen i Finland påvirket Norge på nytt høsten 1944, da president Mannerheim inngikk fredsavtale med Sovjetunionen og kastet de tyske styrkene ut. 200.000 mann og mye krigsutstyr skulle på 14 dager trekkes ut av landet, og inn i Finnmark. Derfor måtte den norske sivilbefolkninga flyttes sørover, frivillig og tvungen evakuering ble iverksatt. Hvis ikke kunne finnmarkingene både hindre de tyske troppenes retrett, og hjelpe de russiske styrkene som fulgte i deres fotspor. Norske nazister regnet med at 30-40 % av sivilbefolkninga kunne dø under evakueringa, tyske anslag lå noe lavere, ca 25 %.

Evakueringsbåt

I denne situasjonen fikk kongen og statsministerens taler enorm betydning; «London hadde sagt at engelskmannen og norske soldater skulle komme snart». Mange Sørøyværinger forberedte seg straks til overvintring. Terrenget var kupert og forvitret, hundrevis av gammer, huler, bergkløfter kunne brukes til et kortvarig opphold – en måned eller to – før hjelpa kom fra vest. Dyr ble slaktet, mat, ved, klær m.m. ble båret til provisoriske skjulesteder. Oppholdet ble både lengre og tøffere enn forestilt. Ca 1100 personer valgte hulelivet, omtrent like mange ble evakuert av tyskerne, før hus og uthus ble brent ned av fienden. En ungdom beskrev det slik: Det var i all sin gru et fantastisk syn. 

Nordsandfjordhula - ser du inngangen?

Inngang til flukthula over

Hoveddelen av boka dreier seg om de dramatiske månedene med evakuering og flukt, livet i hulene og de hyppige tyske raidene for å finne de norske flyktningene. Noen ble tatt og sendt sørover, men flertallet klarte å holde ut til norske eller allierte båter tok dem til frigjorte områder i Øst-Finnmark eller til Skottland. Fortellinga er detaljert og spennende og Britt Sonja formidler en lite kjent og viktig historie fra nær fortid. 

Svært mange personer og familier får dokumentert sin krig, enten de dro sørover i Norge eller østover mot friheten. Det er nettopp fortellinga av vanlige folks liv et halvår i kritiske materielle og menneskelige situasjoner som griper leseren. Med fare for eget liv, valgte de å følge parolen «Hold ut, vi kommer snart». Her får vi fortalt deres kamp for Norges fred og framtid.

Boka er et godt døme på hvordan en familiehistorie kan settes i en større sammenheng og dermed presentere krigshistorien med vanlige mennesker og deres fortellinger. Barn og gamle, kvinner og menn som ikke omtales i historiebøkene får her sin strabasiøse krigstid dokumentert på en forbilledlig måte. Britt Sonja Olaussen har laget ei unik bok som må inn på pensumlistene, fra ungdomsskole til universitet.

Omtale ved Viggo Eide

Britt Sonja Olaussen
Hold ut, vi kommer snart
Sørøya 1940-1945
Krigsutbrudd, okkupasjon og evakuering.

Eget forlag 2021
Opplag 1.000, kr 323,-
21,5 x 15 cm, innbundet, 209 sider 

© Fotos levert av Birger-Jan Johansen, Nystad i Bodin.