Britt Sonja Olaussens familie på Sørøya var av de sistnevnte, og her begynner hennes egen fortelling i januar 1945, knapt seks måneder gammel. 32 personer seilte med fiskeskøyta Ståltind mot det frigjorte Vardø med slokte lanterner, en 20 timers lang ferd i hard sjø, og med trussel om dødsstraff hvis de ble oppdaget.
Olaussen starter boka med reisen, men går raskt år tilbake i tid og trekker opp en historisk ramme for Sørøya, første gang nevnt i 1291. Hovedfokus er lagt på 17-1900 tallet med konge- og adelsgods, næringsgrunnlag og bosetningsmønster. På Sørøya og Finnmark var det først handelsmenn med monopol, som etter hvert ble avløst av kjøpsteder, frihandel og pomorhandel.
 |
| MK Ståltind |
Innledninga gir en grei og grundig innføring, og personaliseres med familie og slekt i de nærmeste generasjonene forut for hennes egen tid. Slit og nød, fødsel og død var velkjente gjester, og familiehistorien binder sammen levekårene med den dramatiske evakueringa mot øst. Godt illustrert med fotos av folk, gårder og fjorder.
Verdenskrigens start høsten 1939 fikk raskt konsekvenser for Finnmark. Da Sovjetunionen angrep Finland i november var vinterkrigen i gang, og det ble behov for norske soldater til nøytralitetsvakt. Alta bataljon ble sendt til Kirkenes, og Olaussen forteller at mange fra Sørøya ble rekruttert til en hard, kald og ekstrem tjeneste. General Fleischer konkluderte med at soldatene «blev avdelinger som kunne brukes i krig».
Erfaringene kom godt med etter 9. april 1940, og nettopp Alta bataljon spilte en sentral rolle da Narvik ble gjenerobret fra tyskerne i slutten av mai. Forfatteren skriver medrivende om de dramatiske hendelsene som soldatene opplevde. Snø og gjørme, matmangel og dårlig med søvn, likevel gjorde bataljonen en solid krigsinnsats. Bataljonen med finnmarkinger kom gjennom kampene med små tap, men også noen fra Sørøya ble såret og drept i kampene.
Etter kapitulasjonen kom tyskerne til Finnmark og etablerte seg på Sørøya. Det nye «herrefolket» var ikke av den verste sorten i behandlinga av sivilbefolkningen, men rasjonering og varemangel ble en del av hverdagen. Krigshandlingene merket folk godt. Da et tysk fly styrtet i 1942 ble 17 sivile arrestert og torturert for plyndring. Drivende miner var en fare for fiske og skipsfart og flere fiskebåter forsvant på havet. Inn mot land rak det også miner, livbåter og lik. En måtte være forsiktig med hva en tok i, både voksne og barn.
Spionhula fikk navnet etter ei norsk partisangruppe som holdt til her i 18 måneder. De fikk ikke gjort noe særlig, og okkupasjonsmakta lot dem holde på ettersom gruppa ikke klarte å sende radiomeldinger til Sovjet-Russland. Da var det like greit å la de udugelige partisanene holde på, unngå straffereaksjoner mot de lokale medhjelperne og bevare det relativt greie forholdet til sivilbefolkninga.
I spenninga mellom krigførende parter må hverdagslivet gå videre. Olaussen forteller hvordan avbrutt skolegang, tjeneste i egen eller andres familie ga unge jenter på 13-16 år et stort ansvar for hus- og fjøsstell, matlaging, klesstell og barnefødsler. Her er det mye interessant kvinnehistorie som ikke har kommet inn i skolebøkene.
Krigen i Finland påvirket Norge på nytt høsten 1944, da president Mannerheim inngikk fredsavtale med Sovjetunionen og kastet de tyske styrkene ut. 200.000 mann og mye krigsutstyr skulle på 14 dager trekkes ut av landet, og inn i Finnmark. Derfor måtte den norske sivilbefolkninga flyttes sørover, frivillig og tvungen evakuering ble iverksatt. Hvis ikke kunne finnmarkingene både hindre de tyske troppenes retrett, og hjelpe de russiske styrkene som fulgte i deres fotspor. Norske nazister regnet med at 30-40 % av sivilbefolkninga kunne dø under evakueringa, tyske anslag lå noe lavere, ca 25 %.
 |
| Evakueringsbåt |
I denne situasjonen fikk kongen og statsministerens taler enorm betydning; «London hadde sagt at engelskmannen og norske soldater skulle komme snart». Mange Sørøyværinger forberedte seg straks til overvintring. Terrenget var kupert og forvitret, hundrevis av gammer, huler, bergkløfter kunne brukes til et kortvarig opphold – en måned eller to – før hjelpa kom fra vest. Dyr ble slaktet, mat, ved, klær m.m. ble båret til provisoriske skjulesteder. Oppholdet ble både lengre og tøffere enn forestilt. Ca 1100 personer valgte hulelivet, omtrent like mange ble evakuert av tyskerne, før hus og uthus ble brent ned av fienden. En ungdom beskrev det slik: Det var i all sin gru et fantastisk syn.
 |
| Nordsandfjordhula - ser du inngangen? |
 |
| Inngang til flukthula over |
Hoveddelen av boka dreier seg om de dramatiske månedene med evakuering og flukt, livet i hulene og de hyppige tyske raidene for å finne de norske flyktningene. Noen ble tatt og sendt sørover, men flertallet klarte å holde ut til norske eller allierte båter tok dem til frigjorte områder i Øst-Finnmark eller til Skottland. Fortellinga er detaljert og spennende og Britt Sonja formidler en lite kjent og viktig historie fra nær fortid.
Svært mange personer og familier får dokumentert sin krig, enten de dro sørover i Norge eller østover mot friheten. Det er nettopp fortellinga av vanlige folks liv et halvår i kritiske materielle og menneskelige situasjoner som griper leseren. Med fare for eget liv, valgte de å følge parolen «Hold ut, vi kommer snart». Her får vi fortalt deres kamp for Norges fred og framtid. 
Boka er et godt døme på hvordan en familiehistorie kan settes i en større sammenheng og dermed presentere krigshistorien med vanlige mennesker og deres fortellinger. Barn og gamle, kvinner og menn som ikke omtales i historiebøkene får her sin strabasiøse krigstid dokumentert på en forbilledlig måte. Britt Sonja Olaussen har laget ei unik bok som må inn på pensumlistene, fra ungdomsskole til universitet.
Omtale ved Viggo Eide
Britt Sonja Olaussen
Hold ut, vi kommer snart
Sørøya 1940-1945
Krigsutbrudd, okkupasjon og evakuering.
Eget forlag 2021
Opplag 1.000, kr 323,-
21,5 x 15 cm, innbundet, 209 sider
© Fotos levert av Birger-Jan Johansen, Nystad i Bodin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar