Årbok for Skjerstad 2025

  

 Elisabeth og Trygve Misvær under Sommerfestivalen på Ljøsenhammeren juli 2025. De hedra pitesamiske Brita Stina Mortensdatter med en egen joik, 100 år etter hennes død.

 

 Staute folk fra Skjerstad

Omtalt av Inger Bærug, Bokmelderlauget 

Sogningen

Var fortidas skjerstadværinger ualminnelig driftige, og med stål i bein og armer? Erindringer og artikler i den nye årboka, basert på brev og protokoller, kan tyde på det. Vi skal se at det i alle fall fantes innbyggere med organisasjonstalent og stamina. Årboka vitner om flinke bygdefolk også i 2025: Vi kan glede oss over gode fortellerevner, lyriske årer og fototalent blant bidragsyterne. Resultatet har blitt godt og blanda!

I den fine åpningsartikkelen «Sogningen i Mølndalen» beskriver Odd Jørgen Nilsen i ord og bilder hvordan båtbygger Harald Kvalen, opprinnelig fra Sogn, snekra seg en sognefæring, en 18 fots trebåt med roplass for to. Kvalen hadde gått på båtbyggerlinja på Saltdal yrkesskole i sin ungdom. Etter et uvær vinteren 2018/19 fant han ei passelig nedfallsfuru hjemme i Breivik, og etter fem års materialtørking og 60 til 70 timers snekring kunne han i mai i år sjøsette «Sogningen». Se den smekre skjønnheten!

Kretsmestere i 3x10 km stafett 1967: 

Odd Lekang, Kjell Pettersen 

og Oddbjørn Guttormsen

Skjerstadfolk utmerka seg også med andre talenter. Gamle skikamerater mimra om fortidas bragder: De kunne for eksempel gå fra Misvær til Rognan på fredag, delta på skirenn lørdag og slå seg løs med snertne saltdalsdamer utover kvelden, hoppe på søndag og gå hjem på mandag. Da IL Børtind arrangerte friidrettsstevne for herrer i august 1945, var to misværinger på topp. Men utøverne trengte kanskje også annen ballast? Stevnereferenten skriver i alle fall at det var fint for Børelvs unge menn å treffe andre og «få lære både etikk og moral»…

Moral stod for øvrig på dagsordenen i bygda til ulike tider: På Skjerstad private realskole, rett etter krigen, diskuterte de unge i elevlaget Hygga hvem som var mest utro i ekteskapet, mannen eller kona? Referenten konkluderte nøkternt med at «dette emnet var vi litt umodne til å diskutere». 

Dans, særlig pardans, var et omstridt tema mellom det kristelige og de frilynte ungdomslagene tidlig på 1900-tallet. Kristne frykta usømmelig pardans. Men dans blei det lell, etter hvert. Rune Lekang bidrar med en levende beskrivelse av tafsing på damene på fest på lokalet på 70-tallet. En synder var til og med blant arrangørene. Skikkelige me too-tilstander! Men ei dame visste å ta hevn…

For de sosialt anlagte i bygda var det et rikt utvalg av lag og foreninger å engasjere seg i. Det begynte med kvinnedominerte misjonsforeninger allerede på 1800-tallet. Skjerstad skytterlag fra 1884 var den første mannsforeningen. Flere fulgte i andre deler av bygda rundt århundreskiftet, og snart kom idretts- og ungdomslag. Lurer forresten på hva de snakka om i Misvær samtaleforening (1886)? Odd Lekang har gjort en formidabel jobb med innsamling av informasjon til oversikten over lag og foreninger i Skjerstad. Men mye er basert på «husken» til muntlige kilder, og ikke alle informanter er navngitt.

Randolv Gryt skriver at Skjerstad indremisjonsforening og den kristelige ungdomsforeninga (seinere KFUM/KFUK) til sammen utgjorde den desidert største organisasjonsvirksomheten i bygda i første halvdel av 1900-tallet. Det er en påstand vi ikke får etterprøvd her. I Skjerstad så en lite til det tradisjonelle skillet mellom høy- og lavkirkelig. Det var bra kjønnsfordeling av verv. Ungdomsforeninga var samfunnsbevisst og hadde foredrag og diskusjoner om temaer som militærvesenet og målsaken. I 1912 var «berusende drikker» på dagsordenen. Ungdommen burde unngå for mye kaffe; de kunne heller lage seg drikk av allslags bær.

Sofie Askeland, første kvinne i ledelsen av Skjerstad indremisjon, fra 1906.

For det var mye en kunne produsere sjøl. Håkon Bø viser i sin studie av kassadagboka til et middels småbruk i Skjerstad på 1940 - tallet at naturalhusholdet fortsatt dominerte. Et utstrakt mangesysleri med ulike håndverkstjenester, transport, kastrering av dyr og salg av landbruksvarer fikk det som regel til å gå rundt, men ikke uten lotten fra Lofotfisket.

Kassadagbok fra 40-tallet

Flere skjerstadværinger dro lenger enn til Lofoten. Et amerikabrev fra broder Karl i Minnesota til søster Johanna hjemme viser tøffe arbeidsdager, «uten såpass som en halvtimes hvile». Misværingen Ole Kristian Andreassen bidrar i årboka med ei eksotisk historie om et travløp i Litauen hundre år seinere.

Travløp i Dusetos, Litauen, 1995

Søster Helga

Helga Oline Breivik ville gjøre en forskjell, og utdanna seg til menighetssøster i Kristiania rundt 1920. Hun fulgte mantraet om «minst en menighetssøster i hver bygd» og tjenestegjorde i Vardø og på Bjarkøy før hun blei ansatt på Rikshospitalet. I ett av mange maskinskrevne brev hjem forteller hun om frigjøringsdagen i hovedstaden, som blei feira på sykehuset med kaffe, eggedosis og nytt fra London. På «Riksen» endte etter hvert både jenter som hadde blitt tvangsklipt og NS-politimester Jonas Lie. Liket lå der med «et stygt glis», skriver sykepleieren, som ellers var opprømt over å få se kronprins Olav, «litt tykk, men ellers kjekk og pen» i Vår Frelsers Kirke. Det var nyttig for familie og bekjente å ha en forlenga arm i Oslo i etterkrigsåra: Helga sendte alt fra frø til brudekjoletøy nordover, og tok gjerne litt pølse i retur fra søster Edvarda.

Helgas brev til søster Edvarda i Saltdal

Andre jenter med klare budskap var fire som gikk på Breivik skole på 60-tallet. De berømmer i ettertid den fine, nesten nye, fådelte skolen sin, med både skolekjøkken og basseng. Men hvorfor var det bare guttene som fikk bruke sløydsalen? Det fant ikke disse jentene seg i! 
I dag kan vi tenke tilbake på elever som fikk ha sløyd i et dertil egna spesialrom med nostalgi.

Tor Dancke beskriver blant annet en langtur over Saltfjellet med hunden My Lady. Han har en god penn; ikke minst får møtet med nikkersadelen på Midtistua undertegnede til å humre. Men fortellinga på ti sider burde vært korta ned. Intervjuet med vitale Odd Hals vekker interesse, men skjemmes litt av manglende redigering og korrektur. Det hadde ellers gjort seg med et oversiktskart i årboka, og mer presise kildehenvisninger. Artikkelforfatterne burde vært kort presentert.

Til slutt: Var fortidas skjerstadværinger over gjennomsnittet staute og spreke? Kanskje vi skal nøye oss med å si at historieskriving, også den i årbøker, oftest er fortellinger fra og om den ressurssterke delen av befolkninga.

Mjønestindan i juni. Foto: Eivind Nilsen

Avisa Nordland 16. desember 2025

Årbok for Skjerstad 2025 
96 sider, innbunden 25,5*18 cm
Årboknemnda i Skjerstad 2024
Opplag: 300. Pris: kr 320 (?)

 

Årbok for Beiarn 2025

Kjærlighet ved første blikk

Utsikt over Beiarfjorden. Foto: Matthew Wilde

  Omtalt av Inger Bærug, Bokmelderlauget

Hvem blei forelska i Beiarn ved første øyekast? Og visste du at du kan spise en beiarværing? I den nye utgava av Årbok for Beiarn får du svar. Her finner vi også fine barndoms- og turminner, portretter av bygdefolk av begge kjønn, samiske temaer og tradisjonelle historiske fortellinger. Små dikt gir pusterom, og i «Hendt og husket i året som gikk» blir det både eksotisk og magisk.

To forskjeller fra livet i dag slår undertegnede: Apostlenes hester blei brukt over lange strekninger og i allslags vær. Folk gikk og gikk: Legendariske Svali-Hans dro som nygift fra Graddis til Beiarn med kone og ku. Takket være sin sagnomsuste styrke berga han begge over den store, strie Saltdalselva.

Beiarns eldste, 100-årige Lovise Osbakk, forteller at i hennes ungdom gikk de «på lino» i helgene: Jentene vandra etter veien for å treffe andre unge, helst kjekke gutter. Foreldrene til Elise Lauritzen tok i 1956 beina fatt over fjellet til Vestvatn. De bar på to små unger og skulle på familiebesøk. Bagasjen sendte de via Bodø i ei fullpakka barnevogn. Lauritzen skildrer også fint og livaktig en spasertur med dokkevogna hjemme i bygda. Ta en titt på bildene av barnevognene: Den tyske skjønnheten fra rundt 1875 og «Dronninga» (1979) skiller seg markant ut fra dagens praktiske tur- og joggevogner. Stil har visst veket for funksjonalitet.  

Tysk barnevogn fra 1875

«Dronninga» fra 1979

 

 

 

 

 

 

 

I noen tilfeller blei det for langt å gå. Ruth Sætermo bodde innerst i Tollådalen. Hun måtte bo hos ulike vertsfamilier da hun begynte på skolen i 1947. Mat for hele skoleuka blei pakka med hjemmefra. I perioder måtte 8-åringen nøye seg med en plass på golvet i trange og tett befolka hus. Er det noen som husker prinsippet om «myk skolestart»?

Den andre forskjellen som slår undertegnede etter å ha lest en del årbøker, er det med håndskriften. Ja, kunsten å skrive for hånd! Her illustrert i Beiarn jordstyres møtebok fra 1945. En kan kanskje trøste seg med at mens noe går tapt, kommer det framgang på andre områder: Produktiviteten i melkeproduksjonen har virkelig gått til værs: Beiarn leverer i dag 300 tonn mer melk enn rundt 1945, med 830 færre melkekyr. 

Beiarn jordstyres møtebok fra 1945

En av eksponentene for modernisering og nytenking i landbruket, var Aksel Moldjord. I tillegg til å være pioner på området, dreiv han kalksteinsmølle og sag, var skjønnsmann for NVE, leda Beiarn Bonde og Småbrukarlag i ei årrekke og var senterpartipolitiker. Mannen med det passende etternavnet dreiv stort, hadde folk i arbeid og praksis og ga mange ungdommer sommerjobb. Om han fortjente betegnelsen «slavedriver» skal være usagt. Etter hvert gikk Moldjord med på å gi tarifflønn, men dreiv seg sjøl og andre «med beinhard hånd».  

Aksel Moldjord med barnebarnet Terje Kvarsnes

På 1970-tallet var han Nord-Norges største grønnsaksprodusent med 120 dekar totalt. Innovativ som få: Solgte ferdigvaska gulrot og potet i små og store sekker og tomater og agurk fra drivhus. Men det mangla ikke på utfordringer: Elg og forkjærlighet for sørnorsk pimpernellpotet trua framgangen. Bak en framgangsrik mann stod også denne gang ei lojal og arbeidsom kvinne: Kona Laura hadde ansvar for unger, svigerforeldre, fjøs, matstell og utallige overnattingsgjester.

Gudbjørg Navjord på Villmarksdagan, foto Eva S Winther

Ei anna flittig og allsidig dame har i seinere år stått i frivillighetens tjeneste i Beiarn. Gudbjørg Navjord, agronom og barnevernspedagog fra Gauldal, fungerte i mer enn 20 år som hjørnestein i Frivilligsentralen. Mange kjenner henne fra de årlige Villmarksdagan. Dama har i tillegg drevet gård og kennel og vært varaordfører. Hun fikk hedersbetegnelsen «årets antisutrehelt» av Salten Friluftsråd i 2015.

Det er flott at ukrainere nylig bosatt i Beiarn får plass i årboka. Her forteller de med egne ord, på norsk, om hvordan det er å leve i Beiarn. Stanislav Kuznietsov blei betatt fra første stund. Andre savner familien og et samlingssted for barn og voksne. Felles for alle som skriver, er uttrykt takknemlighet og høflighet. Det ville vært interessant å komme noen av dem tettere inn på livet, for eksempel gjennom et dybdeintervju. 

Det samiske har en naturlig plass i årets bok. Åge Sevaldsens grundige og detaljerte artikkel om samiske stedsnavn i Tollåvassdraget er basert på fakta, tolkninger og begrunna gjetninger. Fra nyhetene vet flere av oss at Knut og Toril Sivertsen fikk Kongens fortjenstmedalje for årelangt arbeid med den pitesamiske kulturarven i dalen, blant annet gjennom senteret Dållågàdden og boka Samiske kulturminner. Deres samiske bevissthet kom gradvis og gjennom datteras engasjement.

Knut og Toril Sivertsen med Kongens fortjenstmedalje. Foto: Elin Anita Sivertsen.

Alfred Trolis «Regneape»

En annen kreativ beiarværing var Alfred Troli. Har du problemer med multiplikasjon, kan du få hjelp av hans oppfinnelse, «Regneapen». 

Ved å stille føttene inn mot de to talla en vil gange, vil det rette svaret vise seg i ruta apen holder i hendene. Bare se! Du kan også lese om hans originale begrunnelse for å få dattera Jorunn inn på skolen ett år før tida. 

«Hendt og husket fra året som gikk» er nok et populært årbokinnslag for mange beiarværinger. I tillegg til faste poster kan vi lese om da magien fra Harry Potter-universet inntok biblioteket. Det var tilbud om opplæring i franske sjantis og folkedanser, og det internasjonale innslaget i bygdelivet understrekes av at en nederlandsk familie har slått seg ned etter prøvebo-prosjektet. En egen bygdeinfluencer, Eva Klokkerud, prøver å skape interesse for bygda på Instagram og gjennom «Beiarpuls»-kanalen. Vil moderne virkemidler gi synlige resultater?

Årbok for Beiarn 2025 er, tradisjonen tro, et variert kvalitetsprodukt. For- og baksidebildet fra Seglfjellet utover Beiarfjorden er nydelig og perspektivrikt, men gjør seg enda bedre når vi får hele fotoet ned på ei side, som inni boka. Generelt sett er bildekvalitet og -tilfang god; redaksjonen profiterer på å ha ei dyktig fotobevaringsgruppe i ryggen. Enkelte steder i årboka svikter korrekturen. Kartet er lite og litt vanskelig å lese. Redaksjonen skriver at de har slitt litt med å få inn stoff i år. Bokmelderlauget håper det er et forbigående fenomen!

Årbok for Beiarn 2025
128 sider, innbundet 24 * 17 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2025
Pris kr 350

Avisa Nordland 13. november 2025

Saltstraumboka 2025

 

Forsidebildet - Saltstraumen med Saltstraumbrua  -er fotografert av Kurt Jeppesen. Brua blei ferdigstilt i 1978, offisielt åpna i 1979 og freda i 2008. Den er 768 meter lang, har 10 spenn og har en seilingshøyde på 41 meter. 

Fra von Westens sameskole til Edens hage     

Omtalt av Inger Bærug, Bokmelderlauget 

Den 18. utgava av Saltstraumboka er på 120 sider og spenner over de tre siste hundreåra. Forordet gir fin oversikt over et variert innhold: Tradisjonelle historiske årbokartikler, omtaler og intervjuer med menn som har utmerka seg på ulike vis, faste poster og dagsaktuelt stoff om Straumen og lokale næringsaktører, som Ossletten Elektro og Saltbrygga. De får presentere seg sjøl. Forsidebildet slår an tonen for det som kanskje er bokas hovedtema: Saltstraumbrua og livet rundt. Perla i boka gjømmer seg i havet; artikkelen om tareskogen er nydelig og tankevekkende. 

Samenes apostel Thomas von Westen, 1682-1727

Vi ser på et lite knippe artikler fra ulike tidsperioder. La oss starte bakerst, tidsmessig. Hadde du gjetta at den første skolen i «Bodøen sokn» var samisk? Selveste Thomas von Westen, «samenes apostel», grunnla en skole på Skolmoen ved Valnesforsen på ei misjonsreise i området alt i 1723. Relativt mange flyttsamer hadde på det tidspunktet kommet fra Sverige og slått seg ned i områdene ved Børvatnet og Valnesvatnet. Lulesamen og gårdbrukeren Åsmund Eiersson fra Skarmoen ved Soløyvatnet var «lesar» med huspostill; han blei den første skolemesteren på Skolmoen, og flere fra Skarmoen fulgte i hans fotspor. Den første tida blei undervisningssamlingene holdt i ei gamme, så blei det reist et eget hus til formålet. Elisabeth Nilsen skriver i sin fint oppbygde og godt kildebelagte artikkel at samene her fikk et «opplæringsmessig forsprang» på resten av befolkninga. Generelt var det på denne tida mye analfabetisme i nord, og ungdommen var bare «måtelig opplyst», ifølge en rapport fra bispevisitasen i 1770. Etter omlag femti år var det slutt for sameskolen. Skolmoen kom på norske hender. Omgangskoler med norske lærere skulle nå forestå opplæring av alle elever. Vi vet at det ikke blei noen god løsning for samene. 

Arild Larsen tar utgangspunkt i tohundreårs-jubileet for seilskuta Restaurations ferd til «Det forjettede land» i sin interessante artikkel om utvandringa fra Saltstraumen til Amerika. Han skriver at totalt 150 -160 mennesker reiste, de første dro fra Tuv i 1867. For de fleste var USA målet. Mange emigrerte under den andre utvandringsbølga, på 1880- og 90-tallet. Den mest kjente fra Saltstraumen er nok Paul Knaplund, som dro først i 1906. Han blei en kjent amerikansk historiker, ja faktisk ei verdensstjerne, men er ikke nevnt av Larsen. Det er noen unøyaktigheter og faktafeil i artikkelen: «Restauration» innleda ikke noen utvandringsbølge, de kom seinere. Tabellen over antall utvandrere fra Saltstraumen stemmer ikke med tallet angitt i teksten. Det er også uklarheter ved selve tabellen. Her burde redaksjonen vært mer årvåken. Foto av Hans Fredings datter Helene med «Ville vestens» framkomstmidler, ridehest og bil. Canada 1937. Bildeeier Gerd Petersen.

«Plattere» ombord på «Glitner» på Marvold sist på 1940-tallet

I del 3 av en serie om Tuv-halvøya på 1900-tallet, får vi blant annet et innblikk i arbeidet med saltfisken. Feskbergan var et vanlig syn her, og det var mye kvinnfolk- og barnearbeid. Mannfolka vaska fisken, mens de yngre og lettbeinte la den utover svaberga så snart et hvitt flagg på ei lang stang varsla at «no må dokker komme»! Når båtene ankra opp for å frakte klippfisken til Kristiansund eller Ålesund, var platterne på pletten: Kvinner la fisken i lag i lasteromma. Damene på «Glitner» ser fornøyde ut, kanskje de allerede har fått oppgjøret i lomma?  

Flere enn undertegnede har vel fått med seg en film eller to på bygdekino? UL Saltstraumen slo til med egen kinodrift på slutten av 50-tallet. Premieren var i 1957, med filmen Statshemmeligheter, to kroner for voksen, det halve for barn. Driften varte et drøyt tiår; Gjest Baardsen blei favoritt i 1968. I pausene, og når det blei filmkrøll, stod platespilleren klar med «Sail along silvery moon» eller «Hello Mary Lou». En kan spekulere på om det blei noe klining rundt om på radene når mørket atter senka seg? Bjørnar Enoksen skriver nøkternt med vekt på drift og harde fakta. Vi blir også nysgjerrige på det sosiale rundt bygdekinoen. 

SULs filmapparat RCA 400 for 16 mm film. Foto fra internett

Magne med Teodolitten

Våren 1978 var det innspurt på bygging av Saltstraumbrua. Nordlandsposten hadde som aprilspøk at bruspenna fra hver side ikke møttes på grunn av alvorlig feilberegning. I realiteten gikk ferdigstillinga på skinner. Brua stod ferdig dette året, blant mange andre takket være stikningsingeniør Magne Torstein Pettersen. Elisabeth Nilsens intervju med ham om arbeidsprosess og teknologi er fint og ledig, det er som vi hører den stolte fagmannen fortelle om jobben og utfordringene han sto i. Det er betryggende å lese at en allerede den gang var opptatt av revegetering ved byggeprosjekter. Innsamling av frø, såing og planting sørga for at den opprinnelige vegetasjonen rundt brua blei ført videre. Pettersen ser ut til å være i sitt ess og med full kontroll der han er avbilda med blå hjelm og teodolitt. Men en gang glapp det, og Pettersen falt rett ned i det frådende havet. Da hadde han englevakt, og endte på sykehus i Bodø. Den blå hjelmen seilte med strømmen og blei oppdaga på et sted ikke så langt derfra. 

Nordlandsposten 4. november 1977

Nå dykker vi ned under den store brua til Straumens tareskoger, anført av naturfotograf Vebjørn Karlsen og dykkerguide Borghild Viem. Vi blir raskt fanga av den lærerike, stedvis poetiske teksten og fascinerende, detaljrike fotos. Det oppleves litt som å gå tur i skogen, skriver Viem. Også der nede endrer landskapet seg med årstidene, og vi kommer tett på fisk, heptarer (tarerøtter), snegler, kreps og skjell. Den store mengden av hengende tare blir som en Edens hage. En kvadratmeter tareskog kan romme over 100 000 smådyr. Nesten ufattelig. Magien forsvinner når vi leser om farene som truer i det marine verneområdet. Kråkeboller beiter ned mye, men den største trusselen er menneskeskapt. Fiskeliner, sluker og annen søppel fra fritids- og turistfisket truer økosystemet og livet på bunnen. Det hadde kommet krav om umiddelbar stans av forsøplinga hvis det var snakk om en skog på land, ikke under vann, konstaterer Viem. Men her blir det ofte «ute av øye, ute av sinn». Det er flaut. Er vi virkelig så primitive og unnfallende? Årbokredaksjonen utfordres herved til å ta opp den pågående diskusjonen om effektivt vern av tareskogen i neste årbok. 

Tareskog i Straumen. Begge foto: Vebjørn Karlsen

Torbjørn Seiring, «bilde-detektiven», har bidratt i mange år til bygdebøker og med slektsforskning. Vi møter en sprek 100-åring. 

Karl Jan Solstad

Brødrene Gudmund og Karl Jan Solstad minnes, blant annet som aktive bidragsytere i historielaget og Saltstraumboka, og vi skjønner at de spilte på mange strenger. Skolefolk husker Karl Jan spesielt for framsnakking av fådelte, små skoler i grisgrendte strøk. 

Jens Willy Barosen

En annen som gjør inntrykk i årboka, er Jens Willy Barosen, som opplevde ei tragisk trafikkulykke som ung. Vi sier oss enige med Børge Enoksen i at han er en kar med en egen drivkraft.  

Saltstraumboka 2025 er alt i alt variert og solid, og det historiefaglige er bra ivaretatt. Bildene er stort sett kreditert der det er mulig, og utfyller tekstene godt. Områdekart letter lesinga. Redaksjonen har presentert ei bok med delikat layout. Noen innspill til slutt: Redaksjonen bør tenke på en kort presentasjon av artikkelforfatterne. I år er det menn som er framheva i boka i form av egen omtale eller intervju. Neste år regner vi med at det igjen blir mer om kvinner og deres livsverden. Fjorårets bok la vekt på stoff som kunne fange interessen hos yngre lesere. Denne intensjonen bør vel følges opp?

Saltstraumboka 2025

Årbok nr. 18
120 sider, innbunden 25,5 * 19,5 cm
Utgiver: Saltstraumen historielag 2025
Pris: kr 300,- 

 

Avisa Nordland 1. november 2025