Årbok for Skjerstad 2025

  

 Elisabeth og Trygve Misvær under Sommerfestivalen på Ljøsenhammeren juli 2025. De hedra pitesamiske Brita Stina Mortensdatter med en egen joik, 100 år etter hennes død.

 

 Staute folk fra Skjerstad

Omtalt av Inger Bærug, Bokmelderlauget 

Sogningen

Var fortidas skjerstadværinger ualminnelig driftige, og med stål i bein og armer? Erindringer og artikler i den nye årboka, basert på brev og protokoller, kan tyde på det. Vi skal se at det i alle fall fantes innbyggere med organisasjonstalent og stamina. Årboka vitner om flinke bygdefolk også i 2025: Vi kan glede oss over gode fortellerevner, lyriske årer og fototalent blant bidragsyterne. Resultatet har blitt godt og blanda!

I den fine åpningsartikkelen «Sogningen i Mølndalen» beskriver Odd Jørgen Nilsen i ord og bilder hvordan båtbygger Harald Kvalen, opprinnelig fra Sogn, snekra seg en sognefæring, en 18 fots trebåt med roplass for to. Kvalen hadde gått på båtbyggerlinja på Saltdal yrkesskole i sin ungdom. Etter et uvær vinteren 2018/19 fant han ei passelig nedfallsfuru hjemme i Breivik, og etter fem års materialtørking og 60 til 70 timers snekring kunne han i mai i år sjøsette «Sogningen». Se den smekre skjønnheten!

Kretsmestere i 3x10 km stafett 1967: 

Odd Lekang, Kjell Pettersen 

og Oddbjørn Guttormsen

Skjerstadfolk utmerka seg også med andre talenter. Gamle skikamerater mimra om fortidas bragder: De kunne for eksempel gå fra Misvær til Rognan på fredag, delta på skirenn lørdag og slå seg løs med snertne saltdalsdamer utover kvelden, hoppe på søndag og gå hjem på mandag. Da IL Børtind arrangerte friidrettsstevne for herrer i august 1945, var to misværinger på topp. Men utøverne trengte kanskje også annen ballast? Stevnereferenten skriver i alle fall at det var fint for Børelvs unge menn å treffe andre og «få lære både etikk og moral»…

Moral stod for øvrig på dagsordenen i bygda til ulike tider: På Skjerstad private realskole, rett etter krigen, diskuterte de unge i elevlaget Hygga hvem som var mest utro i ekteskapet, mannen eller kona? Referenten konkluderte nøkternt med at «dette emnet var vi litt umodne til å diskutere». 

Dans, særlig pardans, var et omstridt tema mellom det kristelige og de frilynte ungdomslagene tidlig på 1900-tallet. Kristne frykta usømmelig pardans. Men dans blei det lell, etter hvert. Rune Lekang bidrar med en levende beskrivelse av tafsing på damene på fest på lokalet på 70-tallet. En synder var til og med blant arrangørene. Skikkelige me too-tilstander! Men ei dame visste å ta hevn…

For de sosialt anlagte i bygda var det et rikt utvalg av lag og foreninger å engasjere seg i. Det begynte med kvinnedominerte misjonsforeninger allerede på 1800-tallet. Skjerstad skytterlag fra 1884 var den første mannsforeningen. Flere fulgte i andre deler av bygda rundt århundreskiftet, og snart kom idretts- og ungdomslag. Lurer forresten på hva de snakka om i Misvær samtaleforening (1886)? Odd Lekang har gjort en formidabel jobb med innsamling av informasjon til oversikten over lag og foreninger i Skjerstad. Men mye er basert på «husken» til muntlige kilder, og ikke alle informanter er navngitt.

Randolv Gryt skriver at Skjerstad indremisjonsforening og den kristelige ungdomsforeninga (seinere KFUM/KFUK) til sammen utgjorde den desidert største organisasjonsvirksomheten i bygda i første halvdel av 1900-tallet. Det er en påstand vi ikke får etterprøvd her. I Skjerstad så en lite til det tradisjonelle skillet mellom høy- og lavkirkelig. Det var bra kjønnsfordeling av verv. Ungdomsforeninga var samfunnsbevisst og hadde foredrag og diskusjoner om temaer som militærvesenet og målsaken. I 1912 var «berusende drikker» på dagsordenen. Ungdommen burde unngå for mye kaffe; de kunne heller lage seg drikk av allslags bær.

Sofie Askeland, første kvinne i ledelsen av Skjerstad indremisjon, fra 1906.

For det var mye en kunne produsere sjøl. Håkon Bø viser i sin studie av kassadagboka til et middels småbruk i Skjerstad på 1940 - tallet at naturalhusholdet fortsatt dominerte. Et utstrakt mangesysleri med ulike håndverkstjenester, transport, kastrering av dyr og salg av landbruksvarer fikk det som regel til å gå rundt, men ikke uten lotten fra Lofotfisket.

Kassadagbok fra 40-tallet

Flere skjerstadværinger dro lenger enn til Lofoten. Et amerikabrev fra broder Karl i Minnesota til søster Johanna hjemme viser tøffe arbeidsdager, «uten såpass som en halvtimes hvile». Misværingen Ole Kristian Andreassen bidrar i årboka med ei eksotisk historie om et travløp i Litauen hundre år seinere.

Travløp i Dusetos, Litauen, 1995

Søster Helga

Helga Oline Breivik ville gjøre en forskjell, og utdanna seg til menighetssøster i Kristiania rundt 1920. Hun fulgte mantraet om «minst en menighetssøster i hver bygd» og tjenestegjorde i Vardø og på Bjarkøy før hun blei ansatt på Rikshospitalet. I ett av mange maskinskrevne brev hjem forteller hun om frigjøringsdagen i hovedstaden, som blei feira på sykehuset med kaffe, eggedosis og nytt fra London. På «Riksen» endte etter hvert både jenter som hadde blitt tvangsklipt og NS-politimester Jonas Lie. Liket lå der med «et stygt glis», skriver sykepleieren, som ellers var opprømt over å få se kronprins Olav, «litt tykk, men ellers kjekk og pen» i Vår Frelsers Kirke. Det var nyttig for familie og bekjente å ha en forlenga arm i Oslo i etterkrigsåra: Helga sendte alt fra frø til brudekjoletøy nordover, og tok gjerne litt pølse i retur fra søster Edvarda.

Helgas brev til søster Edvarda i Saltdal

Andre jenter med klare budskap var fire som gikk på Breivik skole på 60-tallet. De berømmer i ettertid den fine, nesten nye, fådelte skolen sin, med både skolekjøkken og basseng. Men hvorfor var det bare guttene som fikk bruke sløydsalen? Det fant ikke disse jentene seg i! 
I dag kan vi tenke tilbake på elever som fikk ha sløyd i et dertil egna spesialrom med nostalgi.

Tor Dancke beskriver blant annet en langtur over Saltfjellet med hunden My Lady. Han har en god penn; ikke minst får møtet med nikkersadelen på Midtistua undertegnede til å humre. Men fortellinga på ti sider burde vært korta ned. Intervjuet med vitale Odd Hals vekker interesse, men skjemmes litt av manglende redigering og korrektur. Det hadde ellers gjort seg med et oversiktskart i årboka, og mer presise kildehenvisninger. Artikkelforfatterne burde vært kort presentert.

Til slutt: Var fortidas skjerstadværinger over gjennomsnittet staute og spreke? Kanskje vi skal nøye oss med å si at historieskriving, også den i årbøker, oftest er fortellinger fra og om den ressurssterke delen av befolkninga.

Mjønestindan i juni. Foto: Eivind Nilsen

Årbok for Skjerstad 2025 
96 sider, innbunden 25,5*18 cm
Årboknemnda i Skjerstad 2024
Opplag: 300. Pris: kr 320 (?)