mandag 17. januar 2022

Skoltesamisk byggeskikk


 Liten men viktig bok om kulturarv

Et turistanlegg basert på skoltesamisk bygningstradisjon – som ikke ble bygd – er opphavet til boka Skoltesamisk byggeskikk. Ideen ble til i forbindelse med et planlagt turistanlegg i Neiden, Sør-Varanger, skoltesamenes viktigste område i Norge. På 82 rikt illustrerte sider har Bodø-arkitekt Gisle Jakhelln samlet materiale som til nå har foreligget spredt, for å gi en mer helhetlig oversikt over skoltesamisk byggeskikk. Mye fotomateriale er signert fotograf og arbeider-aktivist Ellisif Wessel (1866-1949), og mye er hentet fra arkiver og museumssamlinger, men forfatteren har også selv vært ute med kamera.

Byggeskikk omfatter både byggestil og byggemetoder, inkludert ressursbruk og bygningenes betydning for fysisk og sosialt livsmiljø. Jakhelln har en praktisk tilnærming, der byggeskikk knyttes til skoltesamenes hverdagsliv og samfunnsorganisering. Det er et godt pedagogisk grep. Hans bruk av begrepet «ressursområde» fungerer også godt. Slik framheves det at skoltesamenes naturbruk og flyttemønster ble bestemt av årstidenes gang og av naturens premisser innenfor et større område enn det den bofaste befolkningen pleide å forholde seg til, og at byggeskikken igjen var et resultat av denne måten å leve på. Det virker logisk at byggverk i vinterbyer og på sommerboplasser hadde ulike formål og ulik utførelse. Da er også materialkunnskap og materialvalg interessant, og spesielt hvordan dette utviklet seg over tid kunne gjerne utdypes nærmere.

Skoltesamer ved båtnaust

Det kommer tydelig fram hva som var særegent skoltesamisk, sammenliknet med andre samiske tradisjoner, særlig den nordsamiske. Selv om sammenlikningen i hovedsak skal være med det nordsamiske, er også eksempler fra andre områder og tradisjoner tatt med. Det viser seg dessuten at skoltesamisk tradisjon var influert av finsk og russisk bondekultur – og til og med av den russisk-ortodokse kirken, gjennom St. Georgs kapell i Neiden.

Jakhelln leverer en viktig brikke i et større puslespill som dokumenterer det samiske mangfoldet i vårt land, og i våre naboland. I dette puslespillet, hvor mange brikker fortsatt mangler, er skoltesamisk kultur og tradisjon blant de mindre dokumenterte delene. Boka berører hvordan deres tradisjoner har røtter tilbake til 1000-tallet, og hvordan de kom under sterkt press på 1800- og 1900-tallet.

Innledningsvis har Jakhelln gruppert de ti ulike samiske språkområdene i fire større områder: Sør-samisk, midt-samisk, nord-samisk og øst-samisk, noe som i utgangspunktet er et lettfattelig grep for å vise at det samiske området er heterogent, både språklig og kulturelt. Dessverre er de fleste kartene gjengitt med veldig liten skrift, så her må den interesserte leser ta fram forstørrelsesglasset.

Fjøsgamme, plansnitt

Grensene mellom de ulike samiske områdene er i seg selv et utfordrende tema. Et hovedkart i boka er basert på en kilde fra 2007, og det er diskutabelt. Mye har skjedd etter 2007, særlig i midt-samisk område, som strekker seg helt sør til Hemnes. Her pågår stadig et arbeid for å løfte fram og systematisere kunnskap om det samiske i vårt område. Både pitesamisk og umesamisk språk har blitt normert, og det blir da misvisende å bruke kart som kaller midtsamisk område kun for lulesamisk område. Dette viser igjen at kunnskapen om det samiske er et puslespill i ferd med å legges, der biter mangler, og der totalbildet må endres når nye biter kommer på plass. Dermed blir det også stadig flere nyanser å ta hensyn til.

Den neste milepælen for de ulike samiske kulturområdene er den nye stedsnavnsloven som nå er under utarbeidelse. Den vil få betydning for hvilke samiske tradisjoner som kan gjøre seg gjeldende. Dette tør være interessant også for storsamfunnet, siden det har vært en vedvarende utfordring at de største samiske gruppene har skygget for de mindre. Alt dette har betydning for hvordan de ulike gruppene kommer til syne på et kart og i et samfunn.

Torvgamme og laftet hus

Og i dette samme puslespillet er altså Jakhellns bok et bidrag til kunnskap om det øst-samiske. Samtidig er boka et bidrag til å dokumentere skoltesamisk språk ved at både norske, nordsamiske og skoltesamiske navn på de ulike bygningstypene er tatt med. En liten, men viktig bok om kulturarv på Nordkalotten, utgitt med støtte fra Sametinget og Norsk kulturråd.

Omtale ved Astrid Marie Holand


Gisle Jakhelln: Skoltesamisk byggeskikk

ČálliidLágádus, 2021

mandag 10. januar 2022

Djupdykk i Hamarøys historie - Årbok 2021

Djupdykk i Hamarøys historie

Foto © Solveig Hirsch
Redaksjonen av 2021-årgangen av Årbok for Hamarøy har lagt vekt på å bruke fotografi og andre illustrasjoner i formidlinga av det historiske stoffet. De 123 heftede A4-sidene har rikelig med bildestoff, blant annet over 20 sider årskavalkade i hovedsak hentet fra arkivet til NordSalten Avis, andre avisklipp gjerne fra for hundre år siden, og artikkelstoffet er illustrert med mange historiske bilder.
Tøffe fotballjenter fra Hamarøy slo i fotballsesongen 2021 klubber som Nordstranda, Grand Bodø og Innstranda. Ane Thorp Steinsvåg (t.h.) og Gro Herseth Stenersen har trent jentene i flere år. Foto © Johannes Sandberg
 
Anna i Makkvatnet
Den 34. årgangen av Årbok for Hamarøy åpner med Prosjektet Anna i Makkvatnet, som kulminerte 22. juni med at sametingspresident Aili Keskitalo avduket minnesmerket over flyktninglosen Anna. Det må utvilsomt ha vært den største begivenheten i Hamarøy i 2021. Historia om Anna Petrine Karoline Pedersen ble fortalt av Børge Strandskog i årboka fra 1994; hun var en del av et nettverk av samiske grenseloser og bidro alene til at mange flyktninger kom seg i trygghet over på svensk side. Etter først å ha blitt stemplet av Staten som landssvikere mottok de samiske grenselosene i 2005, over 35 år etter Annas død, kong Haralds beklagelse. Denne gangen forteller Idar Sørensen om det store arbeidet som er blitt nedlagt av historielaga i Steigen og Hamarøy og en rekke andre gode krefter som Árran Lulesamiske senter, Sametinget, Nordlandsmuseet og turstiprosjektet i Hamarøy.

Med Annas liv og historie i sentrum var rammene for prosjektet det samiske, det lokalhistoriske og det krigshistoriske, samt folkehelseperspektivet ved at det er tilrettelagt en tursti i traséen til den flyktningruta Anna brukte.

Fra avdukinga av minnesmerket over Anna i Makkvatnet. Fra venstre ordfører i Hamarøy Britt Kristoffersen, kunstner Sissel Horndal, statsforvalter Tom Cato Karlsen og sametingspresident Aili Keskitalo. Foto © Kjell Fredriksen/Fotonordfra
Nevnte Børge Strandskog forteller deretter om Anna Bergitte Knutsdatter Kintal og Per Olsen Guovvek og deres og deres etterkommeres slitsomme liv på Lappnes. Yngstesønnen Knut tok seg over til Sverige under krigen og engasjerte seg i grenselosinga. Rådmann Per Eidsvik uttalte i 1989 at «Lappnes representerer en kulturhistorisk verdi og burde ha blitt tatt vare på». Nå er de gamle gårdshusa borte, og dyrkajorda er i ferd med å bli tatt over av kratt og skog.

Redaktør Eyolf Apold er representert med hele ni kortere og lengre tekster i årboka; den mest interessante etter min vurdering er hans redegjørelse for hvordan Hamarøy fikk kommunegrense helt inn til riksgrensa. I den 12 siders artikkelen forteller han om major Peter Schnitlers forarbeid i 1743 som resulterte i grensetraktaten av 1751, samt feltarbeidet med oppsetting av grenserøyser og merker i 1762-63. Noen av oss har glede av å lese lange sitater på 1700-talls dansk; for andre kan det muligens falle litt tungt. Kanskje originalartikkelen kunne vært lagt på historielagets hjemmeside og blitt presentert i årboka i en versjon med et mer modernisert språk.


Utsnitt av grensekart 1747. Det såkalte Marcelliuskartet, utgitt av det svenske «Lantmätericontoiret» på grunnlag av de svenske befaringer t.o.m. 1746. Det skal vise dissensen mellom de svenske og de norske oppfatninger av grenselinjen. 
 
Redaktøren redegjør blant annet også for etablering og utvikling av elektrisk energi i Nord-Salten, dvs. det som starta som Nord-Salten Kraftlag AL og som fra 2010 har vært Nord-Salten Kraft AS. Etableringen skjedde for 75 år siden, men arbeidet starta allerede i 1938 med fellesmøte mellom representanter fra daværende kommuner i området. Lederen for andelslaget, tannlege Hilmar Norgrenn fra Oppeid i Hamarøy, konstaterte 19.12.1953 da strømmen for første gang gikk ut fra kraftstasjonen, at dette var et «stort øieblikk i Nord-Saltens historie».

Stoff om infrastruktur, kommunikasjoner og annen samferdsel er ellers fyldig representert i årboka. Her markeres 80 år med Riksvei 50/Europavei 6, bilens historie på Finnøy, eventuelt hurtigruteanløp i Sørkil, persontrafikk med drosje i Hamarøy, lokalbåtene i Nordland og Hamarøy, samt turisttrafikk og planer om å bygge turisthotell på Ulsvågskardet. Norges Automobil-Forbunds (NAF) historie i kommunen vies også plass. Stoff med slikt innhold har gjerne stor interesse hos lesere utenfor den primære målgruppen til lokalhistoriske skrifter.

Andre verdenskrig er naturligvis også representert i denne årboka. Tom Remi Jacobsen har en kort artikkel om «The Grand Old Lady» HMS «Warspite», med ærerik deltakelse under begge verdenskrigene, foreviget rett utenfor Tiltvika. Trond Inge Mathisen skriver om krigsfangene Leonid og Nikolai som begge ble registrert inn i krigsfangeleiren på Tømmerneset 5. august 1943. 3. juni 1944 rømmer de til fjells, men blir forfulgt og skutt hhv 4. juni og 7. juni. Leonid blir liggende igjen i fjellet og aldri funnet. Hamarøy Krigsminnemuseum minnes ham slik:

Så hviler Leonid Krajev der opp i Øver-Solo.
Rundt seg har han de evige fjell.
Over seg har han den blå blå himmel.
Minnet lever.

Korrekturen kunne vært bedre i artikkelen om Leonid og Nikolai; forfatteren bruker to ulike etternavn på Nikolai i de korte tekstene. I artikkelen om Hamarøys første misjonær av Roald H. Finvik må det være noe feil med hensyn til årstall.
I tilknytning til et intervju i tidsskriftet «Det Nordlige Norge» 1918-19 gjengis noen av Julius Forsaas karakteristiske «Nordlandsgubber»

Også Årbok for Hamarøy 2021 dokumenterer at arbeid med lokalhistorie er en maskulin syssel. Av 13 tekstforfattere er kun én kvinne, Karin Aagaard-Nilsen, som skriver om restaurering av en modellbåt. Det burde være tema for fylkets lokalhistoriske redaksjoner å finne ut hvordan flere kvinner kan bli trukket inn i dette arbeidet. Selv om markante kvinner blir fortjenstfullt framhevet også i dette lokalhistoriske verket, vil jeg anta at tema og vinklinger kunne blitt noe annerledes hvis kjønnsfordelingen blant forfatterne hadde vært noe mer balansert.

Det feminine blir iallfall brukt som blikkfang for boka, og hvis vi skal kåre det beste forsidebildet blant årbøkene som historielagene i Nordland gav ut i 2021, vil Hamarøy historielags bok utvilsomt være en sterk kandidat. Hamsunsenterets Solveig Hirsch har avbildet Yvonne Thomassen idet hun skal senke seg ned i det fine badeanlegget friluftsfag-folka ved Knut Hamsun videregående skole har saget ut i isen på Kalstadvatnet – mens fjellrekka i Sørbygda med lys på toppene danner bakgrunn.

Omtale av Jorulf Haugen

lørdag 8. januar 2022

Fauske under 2. verdenskrig

Tyskere ved Finneidkaia på vei fra Fauske. Papirene deres blir kontrollert. Bakerst i køen to - tre barn som kanskje spør om bon - bons. Foto © Sulitjelma Historielag. 

Kjell Bakken har nå levert femte og siste bind av storverket Fauske under 2. verdenskrig. Samlet sett har dette blitt en detaljert gjennomgang av hva folk på Fauske erfarte i krigsåra og de første åra etterpå. Ett av spørsmåla Kjell Bakken stiller i sitt 13 siders «sluttord», er: «Lyktes nazistene i å nazifisere Fauske?» Svaret er nei. Hans oppsummering etter 150 intervjuer med fauskefolk og gjennomgang av alskens kilder i arkiver og andre gjemmer er imidlertid et oppgjør med den patriotiske minnekulturen som tidlig festet seg etter krigen. Den gjengse oppfatningen var lenge at enten var man en av de «gode nordmenn» eller så var man overløper og forræder av ulik alvorlighetsgrad. Var man ikke aktiv motstandsmann eller – kvinne, eventuelt flyktninglos, så sørget man iallfall for litt passiv obstruksjon og sabotasje ved å lure de lettlurte tyskerne og å arbeide sakte, for eksempel i gruvene i Sulis.

Slike svart – hvit-oppfatninger er ikke dekkende for virkeligheten – iallfall og absolutt ikke i Fauske. Kjell Bakken avslutter hele bokverket med å konstatere følgende: «Det har forbauset meg å oppdage hvor stor forskjell det var mellom okkupasjonen av Fauske og okkupasjonen av Sulitjelma. I det sentrale Fauske, hvor det var flere tyskere pr. fauskeværing, måtte nesten alle familiene dele hjemmet og utedoet sitt med en eller flere tyskere under okkupasjonen. Folk ble derfor kjent med personene bak uniformene. I Sulitjelma var det ingen innbyggere som hadde tyskere boende i hjemmene sine. De kunne derfor holde god og «patriotisk» avstand til okkupantene.»
17. mai 1945 på Fauske © Ivar Kristiansen
I Sulitjelma var bare sikkerhetspolitiet, Heinrich Himmlers folk, stasjonert, mens det sentrale Fauske var et viktig knutepunkt for tyskerne, der det var forlagt flere avdelinger av Wehrmacht og personell tilknyttet de store prosjektene til Organisation Todt: Nord-Norgebanen og riksvei 50. Hele den store Todt-leiren på Fauske var bygd for å administrere bygging av jernbane fra Finneidstraumen til Gjerdalen i Sørfold. Organisation Todt hadde altså delt opp hele det store prosjektet i delprosjekter. Hovedentreprisene ble tildelt tyske firma som valgte en rekke underentreprenører, mens sovjetiske krigsfanger var arbeidere under kommando av fangevoktere. Det var planer om å bygge ut storbyen Nye Fauske med industri- og næringsbygg og ny skole. Fauske skulle bli et tyngdepunkt like nord for polarsirkelen.

Kjell Bakken forteller på denne bakgrunn om forbindelser mellom tyskere og fauskeværinger – ikke bare om unge fauskekvinners kontakt med representanter for fienden. Det fantes nesten ikke lønnet håndverksarbeid utenom «tyskerarbeid». Etter den tyske kapitulasjonen var det blitt mange flinke håndverkere på Fauske, «men det har vært fortalt at nesten ingen hadde arbeidet for tyskerne.» Sjefarkitekten hos Todt på Fauske var innkvartert i stua til en fauskefamilie siden sommeren 1942. Det hadde utviklet seg et vennskap mellom ham og familien han bodde hos og dermed hadde tyskeren blitt omgangsvenn med familien til den lokale hjemmefrontlederen.
Gravstein © Kjell Bakken

Ved flytting til Tjøtta av likene etter krigsfangene som hadde blitt begravd ved Fauske kirkegård ble det talt opp minst 92 sovjetiske krigsfanger. Det har imidlertid ikke vært mulig for Kjell Bakken å finne opplysninger om gravlegging på Fauske kirkegård. Menighetsråds-protokollen som kunne ha fortalt om dette, er borte. Dette gjelder flere kilder som «kunne ha fortalt mer om det helt nødvendige samarbeid det må ha vært mellom nordmenn og tyskere under okkupasjonen. Men i årene like etter okkupasjonen var det belagt med stor skam å ha hatt noe med tyskerne å gjøre», kommenterer Bakken.

Den Ankerske Marmorforretning A/S var en viktig bedrift under krigen, og etterspørselen av marmorprodukter økte etterpå med blant annet leveranser til Oslo Rådhus og det kongelige gravkapell på Akerhus. Bestillinger og leveranser gikk «sømløst» gjennom kapitulasjonen, og den store etterspørselen førte til lang leveringstid. Allerede høsten 1945 bestilte exfanger, polakker, russere og ukrainere, gravminner over sine drepte kolleger. Ellers strømmet bestillinger på minnestøtter og gravminner inn fra hele den nordlige landsdel. Ikke alle av dem kan beskues i dag. Ankerske laget blant annet et stilig monument over døde krigsfanger som var gravlagt samlet ved Bodin kirke. Dette monumentet ble sprengt i stykker for å unngå at spioner fra Sovjetunionen skulle bruke det som unnskyldning for å besøke Bodø.

Ankerskes monument ved Bodin kirke. Foto © Riksarkivet
Svensketrafikken økte etter årsskiftet 1944/45. Her fortelles om dramatiske og noen fatale fluktforsøk og om at den norske legasjonen i Stockholm og regjeringen i Storbritannia ikke forsto hva de gjorde når de oppfordret krigsfanger til å rømme til Sverige. Flygeblad som skulle smugles inn i fangeleirene, ble derfor ødelagt i stedet for å bli delt ut til krigsfangene. Å legge ut vinters dag uten vinterklær, fottøy, ski og mat kunne ikke gå bra.

Det opplyses at referanser til bilder og tekst i bøkene finnes på slektshistorielagets hjemmesider. Det vil være en overdrivelse å si at det er enkelt å finne fram til dem der. De muntlige og skriftlige kilder forfatteren har basert seg på, har uansett gitt oss detaljerte og lettleste framstillinger av hverdagsliv og begivenheter på liv og død for dem som holdt til i Salten i krigens dager.
 
Omtale av Jorulf Haugen
Fauske under 2.. verdenskrig, bind 5
222 sider, innbundet 26,5 *19,5
Opplag: 700 eks.
Utgiver: Fauske slektshistorielag
Pris kr 350,- pr bind