Margrethe og Christian

 En kjærlighetshistorie fra 1914

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

Kirsten Limstrand har gitt ut sin tredje historiske bok, nå om sin morfar og mormor. Morfaren møtte hun aldri, han døde i 1938. Mormora døde i 1975. Fortellinga starter med forhistorien til mormor Margrethe Winnem, født 1887 på Liland i Ofoten.

Oldefar Ole Hermann Winnem var fra Lista på Sørlandet og hadde både utferdstrang og gründerevner. Via en lensmannsbetjentstilling i Brønnøy kom han til Ofoten som poståpner. Her startet han også handelsfirma på Liland. Ole ble gift med Anne Marie Dønnesen og fikk fire barn. Det andre barnet var Margrethe – den ene hovedpersonen i kjærlighetshistorien.

Kapitlet om familiens liv i Nordland før og etter år 1900 er både rørende og interessant lesning.

I løpet av vel 20 år ble Ole Hermann gift tre ganger, fikk 14 barn, hvorav tre døde som spebarn. Han og familien mistet hjem og fjøs, samt handelshus og poståpneri, to ganger i brann med 12 års mellomrom. Han bygde alt opp igjen. Første kone, Anne Marie, døde av lungebetennelse få dager etter sin fjerde fødsel. Familien fikk ei guvernante, Astrid fra Bodø, som overtok stellet i heimen og ble Oles andre kone. Hun døde etter åtte år, kanskje av tuberkulose som var vanlig på den tida. Deretter ble Ragna fra Vågan i Lofoten hushjelp hos handelsmannen og etter hvert hans tredje kone. Hun var 23 år, han 44, og de fikk åtte barn.

Tidsbildene fra Nordland før og etter år 1900 er glimrende formidling av levekår og ikke minst kvinnenes vilkår for å komme seg fram i livet. Mormor Margrethe var heldig, hun lærte å spille piano og fikk komme til Bodø og ta middelskolen. Seinere fikk hun opplæring i telegrafi i Tromsø og jobb ved Sørvågen telegrafstasjon, en av de viktigste telegrafene i Nord-Norge pga. fiskeriene. Margrethes musikalske evner var kanskje grunnen til at hun som telegrafist kunne «høre påøret» telegrafens lange og korte signaler, slik som i SOS    . . . - - -. . .

 

Margrethe var 19 år da hun begynte å lære radiotelegrafi ved Sørvågen radio.
Foto av hennes arbeidsbok imponerer.

Postkortet fra Sørvågen Radio – «traadløs telegrafstation» - viser Margrethe i arbeid. 

Her var hun i 25 år, fra 1922 til 1947.

Margrethe og Christians kjærlighetsmøte skjedde på Flekkerøy, sankthansaften 1914. Her skal ikke røpes noe om hvordan det forløp, den historien må leserne få gleden av å lese sjøl. Alle rundt dem ble storligen overrasket, ikke minst Christian som etterpå, i et dikt til Margrethe, skrev: 

 

Margrethe, du min hjertes ven
hvordan ku
nde du begi deg hen
og ta til takke med en pukkelrygget mand
naar du kunde vælge over det hele land

Margrethe Barth flyttet i 1912 til Oslo, som på den tiden het Kristiania. Her jobbet hun i kystradiostasjonen og fikk 60 kr i månedslønn. Foto tatt på verdensutstillingen i 1914, som markerte hundreårsjubileet for Grunnloven og Norge som selvstendig stat.

 

Morfar Christian Abrahamsen Barth ble født i 1885 i Kristiansand, som yngste barn og eneste gutt i en søskenflokk på seks. Det sies gjerne at drømmen om en sønn er far til mange døtre, han ble forgudet av store og små. Dessverre ble han som liten skadet etter et fall. Christian brakk ryggen på tre steder og ble aldri høyere enn 134 cm. Legen spådde at han aldri ville nå voksen alder, aldri bli en mann: «Ja, De forstår frue, han kan jo aldri leve opp! Han blir ikke gammel, stakkars».

Gutten var viljesterk og evnerik. Han skaffet seg sykkel mot foreldrenes råd, og forbedret sin fysiske helse betydelig med dette moderne framkomstmidlet. Og han hadde litterære evner som kom fram i en rekke artikler i aviser og andre publikasjoner opp igjennom årene. Rundt 1914–1915 flyttet han fra Kristiansand til Sandefjord og startet forretning i hvalfangerbyen.

Christian solgte hunden «Lady» for 25 kr for å kunne kjøpe forlovelsesringer.

Det umake paret giftet seg sommeren 1915, og før bryllupet gikk brevene mellom dem. Hovedkildene for historiene er Christians brev til Margrethe. De første brevene virker i dag som litt gammelmodige og svulstige, kanskje tidstypisk for tid og stand. Etter giftemålet var det ikke behov for å sende kjærlighetsbrev til hverandre. De bodde i lag i Sandefjord, og de to første barna kom i 1916 og 1918. Men i 1922 skjedde katastrofen. Christian gikk konkurs og kunne ikke forsørge familien! Margrethe flyttet til Lofoten med to unger og det tredje i magen.

Det gikk sju år før ektefellene møttes neste gang, i Bodø, da Christian var på en foredragsturne i nord. Heldigvis fikk flere av ungene besøke faren i Sandefjord og seinere i Lyngør. I 16 år sendte ektefellene brev til hverandre, gjerne hver uke. Margrethe leste brevene høyt annenhver søndag morgen med alle ungene rundt seg i senga. Det må ha vært veldig koselig. 

Ektefellene brukte telefonen flittig, i tillegg til brevskriving annenhver helg. 

Limstrand har ikke brevene som gikk fra Margrethe og sørover. Men ettersom Christian i sine brev svarer og kommenterer hustruens brev, får vi lesere et inntrykk av livet hustruen og barna levde i Nordland. Det siste brevet er datert 11. januar 1938, ti dager før Christian døde. 

 

Ei bok basert på brev mellom ektefeller kan lett bli for snau. Kirsten Limstrand utfyller bildet gjennom flere skildringer fra Margrethes liv, og ved å gjengi andre erindringer. Yngste datter Rigmor, hun som lå i magen da mora flyttet nordover i 1922, skrev om barnas opplevelser knyttet til brev og pakker. Barna dro også sørover og besøkte faren og andre familiemedlemmer. Rigmor gikk et skoleår i Sandefjord og bodde hos farens foreldre, og besøkte også faren som da bodde i Lyngør.

 

 Margrethe, Eva og Hermann tok farvel med Sandefjord og Christian i 1922 etter at ektemannen gikk konkurs. Margrethe var på det tidspunktet gravid med Rigmor.

Interessant er fortellinga om pinsemenighetene og den religiøse vekkelsen som gikk på 1930-tallet både i Lofoten og Sandefjord.

«Margrethe og Christian» er ei fyldig og uvanlig slektshistorie: vi får gode tidsbilder, og opplysninger om levd liv fra ulike og uvanlige sideblikk.

Kjærlighetshistorien er rikt illustrert med svært mange fotografier, noen faksimiler av aviser og brev, samt andre illustrasjoner. Alle brevene i boka kan leses i trykkskrift.

Hvem kan ha interesse av å lese Limstrands dobbeltbiografi? Hundre år gamle episoder og dagligdags byliv har nok lokalhistorisk interesse i kystbyene sørpå. Derimot har fortellingene om den gifte alenemora som tok ansvar for ungene og jobbet hele livet i Televerket, stor interesse for oss her nordpå. Boka formidler en viktig del av yrkeskvinnenes historie i vårt distrikt.

Jeg savner dessverre en siste ekstern korrekturlesing før boka ble gitt ut.

Margrethe og Christian fikk tre barn og fem barnebarn. I 1956 ble Bjørn, det eldste barnebarnet, konfirmert i Bodø. Jenta i midten er Kirsten Margrethe, forfatter av kjærlighetshistorien fra 1914.

 
Kirsten Margrethe Jacobsen Limstrand
Margrethe og Christian - en kjærlighetshistorie fra 1914
Eget forlag © 2025 - Uinnbundet 21*14 ,7 cm, 168 sider

Avisa Nordland 26. februar 2026

Årbok for Sørfold 2025

 Om liv og død i Sørfold 

Bokomslaget er prega av eit heimelaga flagg frå Kobbvassgrenda våren 1945. Sydd saman av stoff frå ein melsekk, ein sukkersekk og fallskjermsilke. Foto: Mariann Strømdal. 

Omtalt av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Årbok for Sørfold kom i 2025 med utgåve nr. 47. Med eitt unntak har boka kome kvart år sidan 1978, og er såleis ei veteranbok i det lokalhistoriske miljøet i Salten.

       I 2025 var det 80 år sidan den tyske okkupasjonen av Noreg var over. Sørfold lokalhistorielag markerte det 8. mai, og Årboka følgjer opp med eit titals artiklar om okkupasjonstida. Mange lokalhistoriske miljø er svært opptatt av okkupasjonen, og av og til tykkjer vi i Bokmeldarlauget at det kan bli mykje oppatt det same. Men det treng ikkje vere slik. Det er årets bok frå Sørfold eit godt døme på.

       Temaet her er fangeleirar, fangar og vaktarar/kommandantar, der konkrete personar og hendingar blir dregne fram. Ein føresetnad for dette arbeidet ser ut til å vere meir kunnskap, lettare tilgang til kjelder, gode fagfolk og engasjerte skribentar. Det siste er særleg representert ved Grete Evjen Kristiansen, som har skrive dei fleste artiklane. Ho har oversyn, skriv godt og verkar energisk. Med elektronisk kommunikasjon, digitale kjelder og dyktige medarbeidarar har ho gått i djupna i tyske fangeleirar i Sørfold og kjem attende – ikkje med fangar, men med menneske, somme anonyme, andre med full identitet og presentert med sine kvalitetar. Vi har lenge høyrt om russiske fangar som laga kunstnariske tregjenstandar med enkle middel. Her blir vi presentert for biletkunstnarar og særleg ein, K.T. Lukanin, som det finst fleire arbeid etter i Sørfold. Kristiansen har nøsta opp tilværet hans i Norge og vore i stand til å følgje han etter heimkomsten til Sovjet, heilt til han døydde i 1984.

Akt av krigsfange og kunstnar Konstantin Lukanin. Fotografen er ukjend.

     Her er det på sin plass å nemne faglege hjelparar, som Narviksenteret og russiskfødde Tatiana Toresen. Ho bur på Gjøvik og har tileigna seg mykje kunnskap om forsvunne fangar og bygd eit omfattande nettverk for å finne dei. – Og Kristiansen presenterer henne for oss i ein eigen artikkel.
    Grete E Kristiansen gir oss òg ei skildring av kommandanten i Buvika leir, Frantz Göbel, kan hende den mest brutale og forhatte av leirsjefane. Vi må òg nemne Ivan André Abelsen og hans varme artikkel om sin attfunne bestefar, den sovjetrussiske krigsfangen Alexander, og Ole Henrik Fagerbakks artikkel om hjelpearbeidet i fangeleirane etter den tyske kapitulasjonen.

Etter 75 år fann Ivan A. Abelsen bestefaren sin, den russiske krigsfangen Alexander N. Gorbunov. – Ein DNA-test var unødvendig, meiner Ivan (t.h.). Fotoutlån: Ivan A. Abelsen. 

     Skulle eg våge ei innvending til dette materialet, måtte det vere den redaksjonelle handsaminga. Artiklane er spreidde i boka og gjer det unødig krevjande å samle inntrykka. Etter mitt skjønn ville det ha vore betre om alle artiklane hadde vore samla – med ei redaksjonell innleiing/ingress. Det kunne og letta lesinga og forsterka lesaropplevinga, særleg for dei som ikkje kjenner denne historia frå før.

 

Skisse over Gyltvik fangeleirområde, rekonstruert av elevar saman med lærar Heidi Zakariassen ved Kvarv skole.

Årboka er også fylt med anna interessant stoff av dyktige skribentar. Av plassomsyn er det berre rom til å omtale eit fåtal av dei.
    Leif Strømdal skildrar sakshandsaminga midt på 1960-talet som førte til vedtak om å bygge sentralskole i Straumen. Faren hans, Lars Strømdal, var ei drivande kraft i dette strevet. Han står fram som leiar for mindretalet i kommunestyret som ikkje ville at skolen skulle leggjast til Røsvik, og opptakten til artikkelen er arbeidet med ein anke til departementet om saka.
    Unge Strømdal er nyss vorte eigar av ein reiseskrivemaskin, og han blir sett til å vere sekretær for farens ankeformulering. Berre avbrote av påfyll av kaffe til ankeskrivaren skrir arbeidet fram …
    Denne ramma rundt artikkelen er elegant, og det legg òg ein dåm av humor over det djupt alvorlege saksforholdet. Noko anna er vel at årbokskribenten Leif Strømdal kan seiast å vere grundig ugild som son til aktivisten og den som førte anken «i pennen». Sjølv om han no og då løftar blikket frå tastaturet og serverer syrlege karakteristikkar av handelsmannen, soknepresten og distriktslegen, får denne meldaren inntrykk av at Strømdal er etterretteleg og gir, som han sjølv skriv: eit av fleire nokolunde sannferdige bilete av prosessen – som enda med skole i Straumen i 1968.

Harald Bjørknes har ein imponerande idrettskarriere og ei stor premiesamling. Foto: Astrid B. Dolmen.

 
    Idrettshistorie er godt årbokstoff. Georg Pedersen skriv grundig om IL Leirgutten frå starten i 1966. Han viser korleis dei med enkle midlar, fantasi og pågangsmot har greidd å skape eit godt idrettsmiljø utan store investeringar. Pedersen har òg skrive om skilegenda Oddmund Jensen (1928–2011). Han var fødd på Kvarv og var ein lovande skiløpar. Han flytta sørover i 1948, og dei godt vaksne mellom oss hugsar han som toppløpar på 1950-talet. Frå 1964 var han norsk rikstrenar. Vi får eit godt bilete av skiløparen i teksten, men eg undrast over at det ikkje har vore mogleg å illustrere teksten betre. Godt illustrert er derimot teksten til Astrid Bjørknes Dolmen om løparfenomenet Harald Bjørknes som har ei fabelaktig merittliste med ein løpt distanse under konkurranse tilsvarande 2,5 gonger rundt jorda. Om det ligg noko subtilt i tittelen til artikkelen «Løpegutten frå Kines», skal vere usagt …

    Heidi Zakariassen har skrive ein grundig og reflektert artikkel om svangerskap, fødsel og barsel i Sørfold gjennom 250 år. Ho tar føre seg kåra til mor og barn, haldningar og førestillingar, og helsestellet gjennom tidene. Ho skildrar òg tradisjonen ved barsel gjennom tidsrommet.

Tradisjonen med barsenggraut har halde seg lenge i Sørfold. Foto: Heidi Zakariassen.

 
    Zakariassens funn kan lesast i boka, så eg skal berre trekkje fram ei viss otte hos forfattaren om at romantisering av fødselen som naturleg og ufarleg kan auke risikoen for mor og barn – ved at fleire vel heimefødsel utan helsehjelp. Her saknar eg refleksjon om eit heilt anna utviklingsdrag: at stadig fleire fødande engstar seg for fødselen og ønskjer forløysing ved keisarsnitt. Eg tykkjer òg at det kunne vore fleire illustrasjonar enn det er funne rom til.
    Nemnast må også Marit Onstad Svendsens nære forteljing om eit år som lærar i Bonå som 19-åring på 1960-talet, ikkje minst fordi teksten er rikt illustrert. Det er eit sakn ved mange artiklar i boka at det er få illustrasjonar, eller at bileta ikkje alltid er utnytta optimalt. Når det ikkje finst foto, kan det vere ein god idé å ha ein illustratør for handa. Ei teikning av far og son Strømdal ville t.d. ha gjort susen!

 Svein Arne Pedersen har skrive om Palle Pedersens liv på sjøen med skøyta «Ørnes». Biletet viser Palle Pedersen (t.v.) saman med båt og mannskap. Fotoutlån: Svein Arne Pedersen. 

Årboka 2025 er ein lødig publikasjon. Her er det få lettvinte bidrag og lite fyllstoff. Det er etter mitt skjønn likevel rom for forbetringar i tillegg til dei som er nemnde. Ein ingress som innleiing til ein artikkel informerer lesaren kortfatta om innhald/problemstilling og fangar lesarens interesse. Saman med fleire informative og spenstige titlar trur eg det kan gjere fleir lesarar nyfikne og få fleire til å lese meir.

Og så minnar eg om at ein kort presentasjon av bidragsytarane både gir informasjon til lesaren – og er ein fin gest til skribenten.


Årbok for Sørfold 2025 
170 sider, innbundet 25,5*19,5 cm
Utgivar: Sørfold Lokalhistorielag
Pris kr 350,-