lørdag 17. september 2022

Den nordnorske fiskarbonden

Den nordnorske fiskarbonden er representert ved dette arbeidsfellesskapet.

 Fiskar i bukser – bonde i stakk

Leidulf Olsrud, som døde 78 år gammel i 2019, har i sine tegninger gjenskapt levemåten til en befolkning i ytterkanten av Europa fra omkring 1600 til 1950. Det er det som kalles fiskarbondesamfunnet, der hovedprinsippene i arbeidsdelinga var klar, som blant andre Åse Elstad skriver i Nordnorsk kulturhistorie (1994): Mennene arbeidet med fisket, båt og bruk, mens kvinnene sto for for inne- og omsorgsarbeidet og fjøsstellet. Så samarbeidet de om onnene i jordbruket. Alle i storfamilien hadde en oppgave å ivareta, slik at de kunne være mest mulig sjølforsynte med viktige matvarer og biprodukter som skinn og ull. Pengeinntektene fra fisket og eventuelle andre kilder, måtte prioriteres til varer og tjenester folket på gården ikke kunne produsere.

Arkeologen Petter Snekkestad, som nå er bestyrer ved Varanger Museum, men med mange år bak seg ved Nordlandsmuseet i Bodø, har samla stoffet og skrevet tekster til denne store bildefortellinga om det nordnorske fiskarbondelivet. Historikeren, professor emeritus Håvard Dahl Bratrein, Tromsø har vært redaktør for boka, mens Ulv Holbye, Skjelstad i Bodø har stått for bokas grafiske form og er forlegger. Verket er utgitt med støtte fra Kulturrådet og med praktisk bistand fra folk ved Nordlandsmuseet.

Kvinnebonden hadde ansvar for unger, gamle og sjuke de månedene mannen var på Lofotfiske og på Finnmarka. Olsruds tegninger viser jamt over at arbeidsoppgavene i dette samfunnet som nevnt, var svært kjønnsdelte. Arbeid med dyr og krøtter var kvinnfolkarbeid, mens fiske og pløying var mannfolkarbeid. Men kvinnebonden måtte i lange perioder i mannens fravær også drive jorda i tillegg til å passe dyr, mjølke og yste. 
Dessuten fiska hun gjerne til egen husholdning, i mannens fravær, noe det ikke ble snakka så mye om ettersom dette var mannens "domene".
 
I tillegg til Leidulf Olsruds egne tegnemapper er bildene i boka henta fra en rekke fagtidsskrifter, brosjyrer og ikke minst bygdebøker. Noen av bygdebøkene er gjennomillustrerte av Olsrud, i andre som for eksempel Terje Gudbrandsons bygdebøker fra Bodin er antall tegninger noe færre. Gudbrandson skriver imidlertid i bindet Der Bodø ble til om Kirkegrenda (1989) at de "mange fine og historisk velfunderte tegningene hans utgjør en løpende kommentar til store deler av framstillinga og hjelper oss å se ei fortid forut for kameraet. Det har vært et privilegium å kunne "bestille" illustrasjoner hver gang jeg har sett for meg et motiv."

I forordet til Skiftende tider om Kjerringøy (2004) opplyser Gudbrandson ganske oppsiktvekkende at Leidulf Olsrud har levert en rekke fine bilder til Kjerringøy-bøkene "og har dermed vært illustratør av samtlige bind av Bodin bygdebok – uten noen gang å ha tatt seg betalt for arbeidet."

Å få hjelp til å se ei fortid forut for kameraet er en fin beskrivelse av verdien av Leidulf Olsruds arbeider. I herværende bok fra Forenkla Forlag kommer hans tegninger bedre til sin rett enn i mange av bygdebøkene, der man ofte bare har hatt plass til ganske små versjoner av tegningene. Her får de gjerne breie seg på store helsider, noen ganger to helsiders bilder.

De aller fleste sider ved fiskarbondekulturen blir dekt på de 270 store sidene inklusive forord, etterord og noteapparat. I innledningen konstaterer Petter Snekkestad at fiskarbonden i Nord-Norge var norsk, same eller kven og at ekteskapet langt på vei var et arbeidsfellesskap. Deretter følger framstillinger av liv, virke, bygninger og redskaper på gården, så fortelles det om båter, fiske og fangst "på sjyen" og videre om utnytting av ressursene i utmarka.

Olsrud skildrer livet på martnad, på fester og i krambu. Ved naust og sjøbuer ble båter holdt i stand, fisk ble tørka til tørrfisk, og det var ellers mye aktivitet mellom gode granner. Prest, fut, sorenskriver og annen øvrighet prega også fiskarbondens liv på godt og vondt. I skildringen av livet på Lofothavet og jektefarten får tegneren utfolde seg innenfor spesialiteten – det maritime. Men hammer og øks var nødvendige redskaper til bygging av hus og båt – for å nevne noen av elementene i fiskarbondens liv slik Olsrud har sett det for seg.

De som imidlertid velger å ikke studere Leidulv Olsruds miljøskildringer i bok, vil kunne oppleve en rekke maritime bilder fra hans hånd i utstillingene på Jektefartsmuseet i Bodøsjøen.

Omtale av Jorulf Haugen

Leidluf Olsrud, Petter Snekkestad
Den nordnorske fiskarbonden. 
272 sider, innbundet. 20,6 x 24,1 cm. Opplag: 1100. 
Forenkla Forlag 2022
Pris: kr 420,-

torsdag 9. juni 2022

Konflikt og kontroll i nord



Imponerende om Nordkalottens historie


Historiker Jan Oscar Bodøgaard i Urtegårdsgata i Bodø og grafisk formgiver og forlegger Ulv Holbye, Forenkla Forlag, Skjelstad på Nordstranda gir i disse dager ut et verk på 282 sider med tittelen Konflikt og kontroll i nord. Politiske, sosiale og etniske konfrontasjoner på Nordkalotten de første tiårene på 1900-tallet. Det er flere definisjoner av hvilke regioner Nordkalotten omfatter; her er definisjonen bestemt av for- og baksatsene i boka med kart over områdene nordover fra Helgelandskysten via de svenske og finske områdene rundt det innerste av Bottenvika til Kolahalvøya og Kvitsjøen. I tillegg til den viktige og nyttige informasjonen som kartet representerer, er boka rikt illustrert med historiske bilder.

Konfrontasjonene og de dramatiske hendelsene var mest intense i tiåret 1914 – 1924. Bodøgaard åpner boka med de tyske forsøkene på å stanse skipstrafikken i Barentshavet under Første verdenskrig, der også norske fiskebåter og fangstskuter ble senka. Så hører vi om finske hvitegardister i kamp med russiske og finske rødegardister om området ved russiske Petsjenga, som i det meste av perioden 1920 – 1947 var finske Petsamo.

Kurt Martti Wallenius (1893-1984) var finsk nasjonalist. Han ledet den finske ekspedisjonen fra Rovaniemi mot Petsjenga i januar 1920.
 
Norske myndigheters tvil om kvenenes og samenes lojalitet til den norske staten var en viktig bakgrunn for fornorskningspolitikken som ble intensivert først på 1900-tallet. Arbeiderbevegelsens kamp mot militarisme og borgerstat i nord ble også møtt med mottiltak fra myndighetene i Norge og Sverige, som fryktet revolusjonære tilstander. Nordrussiske regjeringsmedlemmer og offiserer med familier flykter i 1920 unna styrker fra Den røde hær, mens de norske og finske bosettingene på Murmankysten led en ublid skjebne under Stalin på 1930-tallet. 
Ute i verden var krig og revolusjonær uro. Også i Norge ble det agitert for sosialisme og revolusjon: Norsk fagforeningsfane.

Dette er noen av temaene i denne mangefasetterte historiefortellinga. Jan Oscar Bodøgaard oppfatter at disse konfliktene i stor grad «dreide seg om kontroll over territorium, politisk og sosial innflytelse og makt, samt om kulturell identitet.» Derfor bokas tittel. Forfatteren håper at behandlingen av temaene i boka «vil bidra til en dypere forståelse av bakgrunnen for dagens utfordringer på Nordkalotten.» Det gjelder slikt som vårt lands forhold til Russland, utnyttelse av naturressurser og oppgjøret med den statlige fornorskningspolitikken overfor samer og kvener. 

Rødegardister har satt opp ei maskingeværstilling i Helsinki. Byen var «rød» inntil hvite styrker og tyske tropper erobret hovedstaden i april 1918.

Forfatterens leserveiledning er at stoffet i boka er organisert slik at kapitlene kan leses uavhengig av hverandre. Som bokmelder har jeg lest kapitlene i den rekkefølge de foreligger, men jeg kan gjerne trekke fram ett kapittel, nemlig der det fortelles om alliert intervensjon i Nord-Russland 1918 - 1920 - også fordi denne historia lett kan leses som et á propos til dagens begivenheter i Europa. Den britiske øverstkommanderende i Murmansk disponerte i desember 1918 ialt 15 000 mann i området – briter, allierte franske, serbiske og italienske styrker, i tillegg karelske, finske og russiske soldater. I Arkangelsk var det franske og amerikanske styrker. I de allierte landa ble det imidlertid organisert motstand mot engasjementet i Nord-Russland. Det ble gjennomført koordinerte generalstreiker av arbeiderbevegelsen i Frankrike og Italia mot de militære operasjonene i Russland. Arbeiderne i Storbritannia arrangerte massedemonstrasjoner under parolen Hands off Russia!

Drakampen mellom Finland og Sovjet-Russland under forhandlingene i Tartu. Mot at grenseområdene Repola og Porajärvi, som Finland hadde okkupert, gikk til Sovjet-Russland kunne mens Petsjenga bli finsk: Petsamo. Og slik ble det.

Forfatteren skriver at han avslutta arbeidet med boka 22. mars 2022 og reflekterer over hvorvidt Russlands invasjon av Ukraina vil få dramatiske konsekvenser på Nordkalotten. Han forutser ikke Sveriges og Finlands søknader om medlemskap i NATO, noe som vil fortjene et ekstra kapittel i neste utgave av boka.

Til sammen foreligger det en omfattende litteratur om de fleste av de dramatiske begivenhetene som denne boka handler om. Men Bodøgaard har på bakgrunn av litteratur- og kildestudier makta å skape et mangfoldig bilde av nordnorsk, nordsvensk, nordfinsk og nordvestrussisk historie og forbindelseslinjer på tvers av nasjonalstatenes grenser. Av hensyn til lesere som ikke er så stø i engelsk, kunne jeg ha ønska at sitater fra engelsk litteratur hadde blitt oversatt til norsk. Jan Oscar Bodøgaard har en lettflytende språkføring i et relativt radikalt bokmål, noe som iallfall denne leseren setter pris på.

Omtale av Jorulf Haugen
Jan Oscar Bodøgaard
Konflikt og kontroll i nord
282 sider, innbundet 21,5 *15,5 cm
Forenkla Forlag 2022
Pris kr 341 - kr 390

lørdag 7. mai 2022

Krafttak i Glomfjord

 

I 2020 ble boka «FYKAN» med undertittelen «En beretning om pionerer Glomfjord Kraftverk 100 år» lansert.  Forfatter er Bjarne Flaat. Boka foreligger i ny utgave i år med et tillegg på tre nyskrevne kapitler. Perioden som omtales er først og fremst årene mellom 1890 – 1920.

Boka er på 200 sider med et rikt bildemateriale og andre illustrasjoner, hvor Åse Flaat er fotografen bak de fleste nye bildene.

Forfatterens opprinnelige intensjon var å skrive om anleggsveier, trapper og taubaner. I stedet er det blitt ei fortelling fra tidlig nittenhundretall om et gigantisk, nyskapende prosjekt i møte med en krevende natur: Ville, bratte fjell og utfordrende værforhold med mye nedbør og tøffe vintre på fjellet i en nærmest uberørt natur. Vannet var selve grunnlaget for at Fykanfossen ble lagt i rør. Det fantes ingen infrastruktur i tilknytning til fossen fra før.

Fykan ligger i Glomfjorden, og sporene etter menneskelig aktivitet i form av spektakulære helleristninger er anslått til å gå mer enn 10000 år tilbake i tid. I nærheten buldret Fykanfossen som kunne høres langt ut i fjorden. Slik lå denne delen av fjorden bare med et par små bruk og noen få innbyggere ved slutten av 1800-tallet. I løpet av en periode på knappe 25 år skjedde voldsomme endringer: Nye eiere kom til, mulighetene for å bygge ut fossekrafta var utredet og gjennomført, Glomfjord kraftverk ble reist og satt i drift i sommeren 1920. Et tettsted med egen infrastruktur var etablert. Det var anlagt tunneler for vannet, infrastruktur i form av taubaner, enkle veier/stier og broer i forbindelse med kraftanlegget.

Forfatteren reflekterer klokt og interessant over hva de opprinnelige eierne av fossen og grunnen satt igjen med i forhold til investorene som tjente særdeles gode penger på prosjektet. Det skulle store ressurser til for at verdien i fossekrafta kunne tas i bruk: Ingeniørfaglig kompetanse, oversikt over de juridiske forholdene, tilgang til kapital, kjennskap til de politiske prosessene på nasjonalt nivå og evne til å kombinere alle disse forholdene med langsiktig tenking: det ville bli bruk for elektrisk kraft i Norge. De opprinnelige eierne var bønder og fiskere som også fikk gleden av utbygging, men tjente selv ikke noe av betydning på eiendomssalget.

«Heltene» i boka er de som utførte det praktiske arbeidet og deres kyndighet som er viet oppmerksomhet i boka. Her spiller bildene en viktig rolle. De viser oss menneskene og forholdene de arbeidet under: Dyktige ingeniører kartla og planla med minimal teknisk hjelp fra andre. Kyndige arbeidsfolk i sitt eget arbeidstøy uten verneutstyr av noe slag og med egne redskaper utførte hardt arbeid under vanskelige forhold. Arbeidsforholdene var utfordrende enten man jobbet med tunellboring, annet steinarbeid, var med i bæregjengen, var kokke for et arbeidslag eller annet.  Forfatteren får fint fram samspillet som var nødvendig uten å stikke under stol at det til tider oppsto uenighet og at det var «forskjell på folk». Det viste seg f.eks. i boforholdene for de forskjellige gruppene. Det var bedre å bo i «ingeniørbrakka» enn i brakkene for arbeidsfolkene. 

Bildene og teksten følger hverandre og gir den oppmerksomme leser mulighet til å dvele ved hvilken innsats, kreativitet og estetiske sans som ble utvist i for eksempel steinarbeid på flere områder.  Bruken av bilder levendegjør teksten og er et svært godt grep.

Alle kapitlene er som seg hør og bør forsynt med kildehenvisninger. Det hadde også vært en fordel med et helt ordinært geografisk kart over området som ble utbygd som supplement til de oversiktene som finnes i boka. Det ville illustrert hvilke områder som ble berørt av utbyggingen på en tydeligere måte. Det hadde kanskje også vært en fordel med ei «ordliste» over tekniske betegnelser som er velkjente for noen, men helt ukjent for de fleste: hva er f.eks. en synk eller et uttakshus? Og hva brukte ingeniørene teodolitten til?

Man lærer landets historie gjennom å lese boka, hvor den grønne energien fra vannkrafta var viktig for veksten tidlig i forrige århundre.

Kanskje hadde teksten tjent på en liten faktaboks som plasserte det store arbeidet som foregikk inn i en nasjonal sammenheng? Pionerene på Fykan var ikke bare lokale helter, de var en del av et stort nasjonalt løft som sammen med framsynte politikere bidro sterkt til Norges utvikling som et moderne samfunn. Det som skjedde den gang nyter vi fruktene av i dag. Derfor er dette ei bok med relevans for oss som lever i dag og som skal ta viktige valg om energisituasjonen i landet vårt.  

Omtale av Marit Helene Hernes 

onsdag 9. februar 2022

Til Fauskemarmorens pris

I 2021 utga Fauske slektshistorielag «ANKERSKE PÅ FAUSKE». Det er ei bedriftshistorie for perioden 1882 – 2020. Forfatter og redaktør av boka er Ingvar Lindahl som har vært ansatt i Norges geologiske undersøkelser. Han har blant annet utarbeidet en oversikt over natursteinslokaliteter i Nordland hvor ulike typer naturstein er testet med tanke på bruk som bygningsstein. Gjennom dette arbeidet fattet han spesiell interesse for brytingen av marmor på Fauske.

Lindahl gjør oppmerksom på at boka kan leses på forskjellige måter, og det er et godt råd. Boka er skrevet slik at den gir leserne fine muligheter for variert bruk. Den har nyttige overskrifter som gjør det lett for leseren å finne fram og se tema hen ønsker å fordype seg i. Det er også god bruk av bilder og andre illustrasjoner. De viser tydelig at marmor kan ha et svært variert utseende. Den har vært brukt i mange samfunn, til ulike og tider og formål. Fra Fauske ble steinen for en stor del sendt som hele blokker. Bare en liten del ble bearbeidet lokalt. 

Marmoren knytter Fauske til forskjellige nasjoner, steder og bygninger både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Eksporten har gått til Amerika, Asia, og Europa hvor steinen har vært brukt i særdeles eksklusive omgivelser. I dag kan vi for eksempel se marmoren fra Fauske i hovedforsamlingens sal i FN-bygningen. Nasjonalt er det kanskje helst via gulvene på Gardermoen lufthavn og i Nidarosdomen nordmenn flest opplever marmoren. I Nordland er den representert på bygninger som Glasshuset i Bodø og brukt i kirker.

Et annet leservennlig grep er «faktaboksene» som er tydelig markert og gir utfyllende informasjon eller nyttige oppsummeringer. En ulempe er at de fører til mange gjentakelser, men fordelene er absolutt større enn ulempene.

Forfatterens omfattende kompetanse og interesse for stein og mineraler kommer tydelig til uttrykk i boka. Leseren får introduksjon til bruk av karbonater, kalkstein og marmor: hva det er og hva det har vært brukt til. Vi får oversikt over oppdagelse og kartlegging av marmor i Nordland fra midt på 1700-tallet og blir kjent med mange pionerer innenfor dette området. Leseren får også innføring i hvordan steinen faktisk ble brutt – hvilke redskaper og hjelpemidler som har vært til rådighet. Det kan vel være at noen av disse beskrivelsene er for de aller mest interesserte, men arbeidsmåter og teknologi hører absolutt hjemme i ei bedriftshistorie.

Det er et savn at andre forhold rundt bedriften Ankerske nesten ikke er berørt. Det gjelder relasjonen mellom bedriften og lokalsamfunnet. En arbeidsplass med fra 30 – 150 arbeidere ansatt i perioden 1883 - 1970 årene og noen færre etter det, må selvsagt hatt stor betydning i sitt nærområde. 
 
Det er også bildene som til fulle gir inntrykk av hvilket slit som lå bak arbeidet med uttaket av marmoren og fraktingen av store blokker fra Løgavlen til havet på sin videre ferd ut i verden. Det var hardt arbeid både for arbeidsfolkene og for hestene foran hestejernbanen under oppstarten og mange år framover. Vi savner dette slitet grundigere omtalt i teksten.

1. mai 1896 gikk Fauske & Omegns Arbeiderforening i tog. Kravene var «8 Timers Arbeidsdag og Lige Borgerret for Alle!». Det var kanskje ikke helt tilfeldig at den første fagforeninga nord for Trondheim ble stiftet på Fauske? Det ville vært interessant å få vite noe mer konkret om forholdet mellom arbeidsfolk og ledelsen gjennom årene, hvilke oppfatninger ledelsen i Ankerske har hatt av sin rolle i lokalsamfunnet og om kommunens syn på bedriften gjennom tidene.
Hensikten med boka er å gi en oversikt over selskapene som har drevet marmorbruddet fra 1882 til 2020. Tittelen tilsier at fortellingen om driften på Fauske skal være sentral. Kanskje er disse to temaene vanskelig å dekke i samme historie? Skildringen av forholdet mellom gründerne Stoltz og Anker på slutten av 1800-tallet og noen av eiernes og disposisjoner på andre områder er eksempler på forhold som er gitt for stor plass i boka. De hadde trolig liten betydning for situasjonen på Fauske.

Til tross for noen innvendinger: Boka om «Ankerske på Fauske» er ei fin bok. Den er oversiktlig, har en leservennlig utforming med gode bilder og illustrasjoner. Heldigvis er det også tenkt på at målgruppen for boka kan være lesere med forskjellig bakgrunn og interesser så den kan brukes i mange sammenhenger.
Bokomtale ved Marit Hernes, historiker