Årbok for Sørfold 2025

 Om liv og død i Sørfold 

Bokomslaget er prega av eit heimelaga flagg frå Kobbvassgrenda våren 1945. Sydd saman av stoff frå ein melsekk, ein sukkersekk og fallskjermsilke. Foto: Mariann Strømdal. 

Omtalt av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Årbok for Sørfold kom i 2025 med utgåve nr. 47. Med eitt unntak har boka kome kvart år sidan 1978, og er såleis ei veteranbok i det lokalhistoriske miljøet i Salten.

       I 2025 var det 80 år sidan den tyske okkupasjonen av Noreg var over. Sørfold lokalhistorielag markerte det 8. mai, og Årboka følgjer opp med eit titals artiklar om okkupasjonstida. Mange lokalhistoriske miljø er svært opptatt av okkupasjonen, og av og til tykkjer vi i Bokmeldarlauget at det kan bli mykje oppatt det same. Men det treng ikkje vere slik. Det er årets bok frå Sørfold eit godt døme på.

       Temaet her er fangeleirar, fangar og vaktarar/kommandantar, der konkrete personar og hendingar blir dregne fram. Ein føresetnad for dette arbeidet ser ut til å vere meir kunnskap, lettare tilgang til kjelder, gode fagfolk og engasjerte skribentar. Det siste er særleg representert ved Grete Evjen Kristiansen, som har skrive dei fleste artiklane. Ho har oversyn, skriv godt og verkar energisk. Med elektronisk kommunikasjon, digitale kjelder og dyktige medarbeidarar har ho gått i djupna i tyske fangeleirar i Sørfold og kjem attende – ikkje med fangar, men med menneske, somme anonyme, andre med full identitet og presentert med sine kvalitetar. Vi har lenge høyrt om russiske fangar som laga kunstnariske tregjenstandar med enkle middel. Her blir vi presentert for biletkunstnarar og særleg ein, K.T. Lukanin, som det finst fleire arbeid etter i Sørfold. Kristiansen har nøsta opp tilværet hans i Norge og vore i stand til å følgje han etter heimkomsten til Sovjet, heilt til han døydde i 1984.

Akt av krigsfange og kunstnar Konstantin Lukanin. Fotografen er ukjend.

     Her er det på sin plass å nemne faglege hjelparar, som Narviksenteret og russiskfødde Tatiana Toresen. Ho bur på Gjøvik og har tileigna seg mykje kunnskap om forsvunne fangar og bygd eit omfattande nettverk for å finne dei. – Og Kristiansen presenterer henne for oss i ein eigen artikkel.
    Grete E Kristiansen gir oss òg ei skildring av kommandanten i Buvika leir, Frantz Göbel, kan hende den mest brutale og forhatte av leirsjefane. Vi må òg nemne Ivan André Abelsen og hans varme artikkel om sin attfunne bestefar, den sovjetrussiske krigsfangen Alexander, og Ole Henrik Fagerbakks artikkel om hjelpearbeidet i fangeleirane etter den tyske kapitulasjonen.

Etter 75 år fann Ivan A. Abelsen bestefaren sin, den russiske krigsfangen Alexander N. Gorbunov. – Ein DNA-test var unødvendig, meiner Ivan (t.h.). Fotoutlån: Ivan A. Abelsen. 

     Skulle eg våge ei innvending til dette materialet, måtte det vere den redaksjonelle handsaminga. Artiklane er spreidde i boka og gjer det unødig krevjande å samle inntrykka. Etter mitt skjønn ville det ha vore betre om alle artiklane hadde vore samla – med ei redaksjonell innleiing/ingress. Det kunne og letta lesinga og forsterka lesaropplevinga, særleg for dei som ikkje kjenner denne historia frå før.

 

Skisse over Gyltvik fangeleirområde, rekonstruert av elevar saman med lærar Heidi Zakariassen ved Kvarv skole.

Årboka er også fylt med anna interessant stoff av dyktige skribentar. Av plassomsyn er det berre rom til å omtale eit fåtal av dei.
    Leif Strømdal skildrar sakshandsaminga midt på 1960-talet som førte til vedtak om å bygge sentralskole i Straumen. Faren hans, Lars Strømdal, var ei drivande kraft i dette strevet. Han står fram som leiar for mindretalet i kommunestyret som ikkje ville at skolen skulle leggjast til Røsvik, og opptakten til artikkelen er arbeidet med ein anke til departementet om saka.
    Unge Strømdal er nyss vorte eigar av ein reiseskrivemaskin, og han blir sett til å vere sekretær for farens ankeformulering. Berre avbrote av påfyll av kaffe til ankeskrivaren skrir arbeidet fram …
    Denne ramma rundt artikkelen er elegant, og det legg òg ein dåm av humor over det djupt alvorlege saksforholdet. Noko anna er vel at årbokskribenten Leif Strømdal kan seiast å vere grundig ugild som son til aktivisten og den som førte anken «i pennen». Sjølv om han no og då løftar blikket frå tastaturet og serverer syrlege karakteristikkar av handelsmannen, soknepresten og distriktslegen, får denne meldaren inntrykk av at Strømdal er etterretteleg og gir, som han sjølv skriv: eit av fleire nokolunde sannferdige bilete av prosessen – som enda med skole i Straumen i 1968.

Harald Bjørknes har ein imponerande idrettskarriere og ei stor premiesamling. Foto: Astrid B. Dolmen.

 
    Idrettshistorie er godt årbokstoff. Georg Pedersen skriv grundig om IL Leirgutten frå starten i 1966. Han viser korleis dei med enkle midlar, fantasi og pågangsmot har greidd å skape eit godt idrettsmiljø utan store investeringar. Pedersen har òg skrive om skilegenda Oddmund Jensen (1928–2011). Han var fødd på Kvarv og var ein lovande skiløpar. Han flytta sørover i 1948, og dei godt vaksne mellom oss hugsar han som toppløpar på 1950-talet. Frå 1964 var han norsk rikstrenar. Vi får eit godt bilete av skiløparen i teksten, men eg undrast over at det ikkje har vore mogleg å illustrere teksten betre. Godt illustrert er derimot teksten til Astrid Bjørknes Dolmen om løparfenomenet Harald Bjørknes som har ei fabelaktig merittliste med ein løpt distanse under konkurranse tilsvarande 2,5 gonger rundt jorda. Om det ligg noko subtilt i tittelen til artikkelen «Løpegutten frå Kines», skal vere usagt …

    Heidi Zakariassen har skrive ein grundig og reflektert artikkel om svangerskap, fødsel og barsel i Sørfold gjennom 250 år. Ho tar føre seg kåra til mor og barn, haldningar og førestillingar, og helsestellet gjennom tidene. Ho skildrar òg tradisjonen ved barsel gjennom tidsrommet.

Tradisjonen med barsenggraut har halde seg lenge i Sørfold. Foto: Heidi Zakariassen.

 
    Zakariassens funn kan lesast i boka, så eg skal berre trekkje fram ei viss otte hos forfattaren om at romantisering av fødselen som naturleg og ufarleg kan auke risikoen for mor og barn – ved at fleire vel heimefødsel utan helsehjelp. Her saknar eg refleksjon om eit heilt anna utviklingsdrag: at stadig fleire fødande engstar seg for fødselen og ønskjer forløysing ved keisarsnitt. Eg tykkjer òg at det kunne vore fleire illustrasjonar enn det er funne rom til.
    Nemnast må også Marit Onstad Svendsens nære forteljing om eit år som lærar i Bonå som 19-åring på 1960-talet, ikkje minst fordi teksten er rikt illustrert. Det er eit sakn ved mange artiklar i boka at det er få illustrasjonar, eller at bileta ikkje alltid er utnytta optimalt. Når det ikkje finst foto, kan det vere ein god idé å ha ein illustratør for handa. Ei teikning av far og son Strømdal ville t.d. ha gjort susen!

 Svein Arne Pedersen har skrive om Palle Pedersens liv på sjøen med skøyta «Ørnes». Biletet viser Palle Pedersen (t.v.) saman med båt og mannskap. Fotoutlån: Svein Arne Pedersen. 

Årboka 2025 er ein lødig publikasjon. Her er det få lettvinte bidrag og lite fyllstoff. Det er etter mitt skjønn likevel rom for forbetringar i tillegg til dei som er nemnde. Ein ingress som innleiing til ein artikkel informerer lesaren kortfatta om innhald/problemstilling og fangar lesarens interesse. Saman med fleire informative og spenstige titlar trur eg det kan gjere fleir lesarar nyfikne og få fleire til å lese meir.

Og så minnar eg om at ein kort presentasjon av bidragsytarane både gir informasjon til lesaren – og er ein fin gest til skribenten.


Årbok for Sørfold 2025 
170 sider, innbundet 25,5*19,5 cm
Utgivar: Sørfold Lokalhistorielag
Pris kr 350,-

Årbok for Steigen 2025

  

Sagaspillplakaten 2025, maleri av kunstneren Hugo Aasjord

Kultur, utvandring og indianere i Steigen

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

Steigen historielag ga ut sin 50. årbok i høst. Det er imponerende fra den lille kulturkommunen med så mye historie. Milepælen er behørig omtalt i to forord, og redaksjonen har tatt med et knippe gjensyn fra gamle bildekavalkader og noen opptrykk av tidligere artikler som fortjener nye lesere.

 

 Hugo Aasjord er en meget produktiv kunstner. Høsten 2024 stilte han ut «Fragmenter av lys» i Bodø kunstforening. Foto: Inge Albrigtsen 

Forsidebildet er Hugo Aasjords maleri til årets Sagaspillplakat. Hans kunstverk har preget forsida av årboka kanskje 20 ganger? Kunsten hans passer godt som blikkfang. Interessant, vakkert og under stadig endring. Det framgår også av kameraten Ronald Nystad-Rusaanes’ artikkel om Aasjord «Kunstner i sjøsprøyt og skjømming». En morsom beskrivelse som når store høyder i en kresen kombinasjon av ros og funderinger. Joda, kunst skal vel ikke bare forstås, den skal også vekke følelser.

 

Fra dropptank til håkjerring. Installasjon på Hugo Aasjords utstilling i Harstad kunstforening høsten 2025. Foto: Hugo Aasjord 

2025 er tohundreårsjubileet for norsk utvandring til Amerika. Første artikkel i årboka, etter 40 sider med årskavalkade, omhandler temaet og er skrevet av en ungdom; Eline Fjordbakk Johansen, født i 2006. Og la meg ta det med en gang her: Årboka burde hatt en forfatteromtale på 3-4 linjer om alle bidragsyterne.

«Hanna Olea Schrøder – min historiske person» gir oss ei grundig fortelling om ei dame som levde fra 1854 til 1941, fikk ti barn, men mistet tre unger tidlig og opplevde at fire unger reiste til Amerika. I tillegg døde ektemannen, sannsynligvis i sjølmord, allerede i 1911. En sterk historie der Eline også forteller oss at en av grunnene til utvandringa var at sønnene kunne sende penger hjem til mora og familien.  Fjordbakk Johansen imponerer stort når hun gjennom hele familiehistorien trekker inn hvordan endringene i Norge og verdensøkonomien påvirket menneskene på begge sider av Atlanteren. Kildene til familiehistorien er amerikabrevene og svarbrevene fra familien hjemme, dessuten samtaler med et eldre barnebarn av hovedpersonen, Hanna Olea. Godt skrevet, Eline! 

 

750-årsjubileumet til Magnus Lagabøters landslov ble markert av elevene ved Laskestad skole, samlet til ting på Sigardshaugen. Foto: Jarl Arne Pedersen

Fra en ung kvinne til en voksen mann; Bjørn Erik Stemland lærer og multikulturarbeider har årbokas lengste artikkel der han skriver om sitt og familiens liv fra de i 1974 kom flyttende nordover etter studiene og slo seg ned i Steigen. Stemland skriver godt og personlig om sitt liv som lærer, kulturarbeider, forfatter, dirigent m.m. uten å bli privat. En kan jo lure på om denne historien er interessant for leserne? Jo, det er den fordi Stemland fungerte som en katalysator og organisator for mange slags aktiviteter som har beriket folket i Steigen og langt utover landets grenser, men mest av alt med og for og i nærmiljøet. Skolekorps, husbygging, første manus til Sagaspillet, utallige musikkspill, utvekslingsår i Afrika med familien, russiske vennskapsskoler – samtidig med full jobb i skoleverket. Sjølskryt? – nei. Interessant for andre? – ja. Jeg tror mange vil ha glede av å bli minnet om «dette var jeg også med på», vi var involvert, vi var med. Sjølbiografi er en krevende balansegang, men den klarer Stemland med glans. 

 

Midt-Steigen skolekorps ble startet i 1975. Dirigent og artikkelforfatter Bjørn Erik Stemland til venstre. Foto: Svein Fygle

«Langt liv på Svalbard» er tittelen på Børge Strandskogs fortelling om gruvestigeren Lind Lofthus fra Hopvatnet i Nordfold, og kona Julie Sofie Hansen fra Svartfjell i Steigen. Lind var i fem år både skogs- og gruvearbeider i USA, og fisker på finnmarkshavet. Men det var gruvene på Svalbard som ble familiens utkomme etter 1914.  Gruvesamfunnet var lite. I 1916 bodde det bare 12 kvinner og 129 menn i Longyearbyen. Tungt arbeid og kulde til tross, var det den gode lønna som holdt familien på Svalbard i 27 år? I 1941 ble alle sivile personer på Svalbard evakuert til England pga. krigen. 

Svalbardveteranene Lind og Julie Lofthus med barna Rigmor og Harry midt på 1920-tallet. Fotoeier: familien Lofthus. 

Lind var dessverre så uheldig at han skadet begge føttene i to ulykker. For kona Julie må oppholdet i isødet vært spesielt tøft. En yrkesskadet mann, fem unger og et hardt klima. Men som Lind sa i et intervju med Nordlands Framtid i 1961 «Jeg hørte aldri henne klage, vi hadde det godt».

Artikkelen omhandler hele familiens historie, også kona og barnas liv. Vi får et godt inntrykk av deres virke på Svalbard, i London og tilbake i Norge. Strandskog har laget et fint stykke slektsforskning og forteller familiens historie i et godt språk. 

Isak Abrahamsen og Lind Lofthus (til høyre) i 1918-19. Begge var dagskiftets stigere, dvs formenn, arbeidsledere. Fotoeier: Norsk Polarinstitutt.

  

Næringslivet i Steigen er omtalt i flere artikler. Historien om Helnessund slip og mekaniske verksted fra starten i 1975 til idag er godt presentert og illustrert. Og i 1983 fikk den lokale flåten et oppsving med den moderne fiskebåten MS Øyaskjær på hele 78 fot (24 meter). Eventyret ble kortvartig, bare fire år. I dag er det sjarkfiskerne som dominerer i Steigen.

Første båt på slipen var MS Nylaksen i mai 1975.  

Fotoeier: Svenn Røymo

 To korte artikler pirrer leserens interesse. Kanskje kan begge temaene tas opp av de andre årbokredaksjonene i Nordland?

I «Veter (varder) – de eldre tiders telegraf» skriver Aasmund Gylseth om stedsnavn som kommer fra ordene for varder, dvs. bålplasser for å varsle innbyggeren om farer og hendelser. Med kart, navnetolking og foto får leserne et bra inntrykk av hvordan varslene ble sendt fra bygd til bygd.

«Da Steigenkvinnene fikk stemmerett», om kommunevalget 1901, skriver Ole Lund om hvor mange kvinner som deltok i valget. I de tre valgkretsene i Steigen varierte kvinnenes valgdeltakelse fra 2,5 % til 84 %.

Årbokredaktøren sjøl, Inge Albriktsen, deler et morsomt barndomsminne med leserne: «Indianerleiren på Leinesfjellet». Et gammelt foto fra 1966, da alle gutter og mange jenter leste bøker om cowboyer og indianere, bringer fram fortellinga om leinesstammen og deres rivaler, de sleske yttergardingan fra Helnes. Høyt oppe på Leinesfjellet bygde Inges stamme flotte tipi’er (indianertelt) av bjørkelegger, sekkestrie og potetsekker. Det ble virkelig flott, vi ser det på det gamle bildet. Leinesfjellet ble et symbol på frihet og vennskap. Men alt varer ikke evig, det kan vi lese om i årboka.

 

Kong Sigar og Ålov, spilt av Svein Aasjord og Ranveig Staurbakk, på tingsamlingen. Foto: Ane S. Reinholdsen 

Årboka gir en solid og interessant innføring i Steigens fortid og nåtid. Årskavalkaden dekker det lokale behovet for informasjon og dokumentasjon av levd liv. Redaksjonen har gjort en god jobb med jubileumsutgaven.  Vel blåst Steigen!

Årbok for Steigen 2025 

128 sider, innbunden 25,5 * 19,2 cm
Utgiver: Steigen historielag 2025
Pris: kr 350,-