tirsdag 28. november 2023

Årbok for Beiarn 2023

 Skapertrang og fellesskap i Beiarn

 

Omtalt av Marit Helene Hernes, Bokmelderlauget

Årbok for Beiarn 2023 er kommet. Den er utgitt av Beiarn historielag med Laila Gabrielsen som redaktør. Boka er umiddelbart tiltalende med et vakkert bilde på forsida av folk på kirkevei. Det viser til deler av innholdet: en omtale av kirkejubileet i kommunen dette året.

Boka har to deler: Den første og største delen inneholder et trettitalls artikler, fortellinger og dikt mens den siste delen har fått den talende tittelen «Hendt og husket fra året som gikk». Her er det bare rom for å omtale noen få av bidragene.

Søskenflokken på Larsos i 1966

 Det er mange bidragsytere. Kanskje ønsker årbokredaksjonen også å rekruttere nye skribenter? I hvert fall går de aller yngste forfatterne i barnehagen og har bidratt med egne historier av forskjellig slag. I tillegg er det flere artikler om hvordan det var å være barn i Beiarn «før i tida». Det er hjertevarme minner knyttet til julefeiring, sommerferier og en trettenårings minne av sin første reise til og opphold i Bodø under andre verdenskrig. Men det er også fortelling om utfordringer med å bo på feil side av elva og om hvordan man berget små unger helskinnet unna farer ved nødvendig elvekryssing.

Det er på mange måter interessant å få fram flere stemmer i bygdeboka. Vi får kjennskap til mange minner og varierte synsvinkler.  I minnene er det også gjemt både teoretisk og praktisk kunnskap. Dette kommer tydelig fram i flere artikler som f.eks.  Audgar Carlsens artikkel om «favnvedfløying», en aktivitet som både krevde erfaring og evne til god organisering og godt samarbeid. Artikkelen er godt illustrert med fotografier fra arbeidsprosessen.

Dugnadsgjengen under byggingen av idrettshuset

Evnen og viljen til samarbeid paret med praktisk kyndighet har åpenbart vært viktig blant beiarværingene og kommer til uttrykk flere steder i boka. Etter årelang innsats og utallige dugnadstimer fikk f.eks. idrettslaget Granli sitt eget idrettshus slik Ingrid Bakklund og Frank Erik Krokstrand skriver om i forbindelse med lagets hundreårsjubileum. Det er også interessant og morsomt å lese om hvordan det gikk til i at de «i Nerbygda» fikk inn TV2 som Kjell Arne Larsen humoristisk beretter om. Men alvoret er også til stede: det har til tider vært krevende å skape seg et utkomme. Gunnar Storhaugs varme portrett av Sven Arntsen forteller om hvordan man gjennom et svært nært forhold til naturen kunne skaffe utkomme for seg og kona. Det dreide seg om fiske og fangst, men også om virkelig småskala jordbruk og tjærebrenning hvor kona var en viktig arbeidskamerat. Artikkelen er basert på mange forskjellige kilder som egne minner, fortellinger fra andre og notater som er gjort i tillegg til merker i terrenget.

Kanskje er Magnus Stensland, mannen som har bygd sin egen stavkirke, en bærer av noe av denne kulturen i Beiarn? Laila Gabrielsen har laget et fint portrett av en mann med stor skapertrang og enestående gjennomføringsevne.

Den samiske tilstedeværelsen i Beiarn får god oppmerksomhet.  Åge Sevaldsens to artikler om henholdsvis samenes mytiske landskap og navneminner fra Beiarns samiske fortid er spennende lesning. Forfatterens undring og spørrende holdning til både språk og naturfenomener åpner opp for mange refleksjoner rundt forholdet mellom natur og mennesker. Forfatteren bebuder også flere artikler i bøkene som kommer. For den som ikke er lommekjent i Beiarn kan det nok være at kart over de aktuelle områdene hadde vært til god hjelp. 

På slåttmarka

Gjennom boka opplever vi at kvinnene har en betydningsfull rolle fordi de er nevnt i mange sammenhenger, men deres oppgaver i og utenfor hjemmet er i liten grad viet egen oppmerksomhet.  Unntaket er en opplysende artikkel om Beiarn Bygdekvinnelag som er 50 år.  I tillegg finner vi en virkelig flott artikkel av Berit Bakken Strand om «Grålestene i beiartradisjonen». Her får vi både vite om hvordan tradisjoner er blitt overført mellom generasjoner, om ull som en viktig ressurs og om hvordan en skaffet seg dugelige strikkepinner. Grålester er noe av det mest hverdagslige vi tar på oss, men det er ikke likegyldig hvordan de blir strikket. Det skal teknikk og kyndighet til også på dette området.

Årboka er nok preget av historielagets årelange, systematiske arbeid med foto. I artikkelen «Frå dagboka til ein fotobevarar» av Inge Strand får vi følge Hjørdis Røsholts liv i store trekk fra hun ble født i 1906 og til hun døde i 1972. Kanskje lignet hennes liv ganske mange andres. Men det er likevel spennende å følge jakten på hennes skjebne hvor bildene spiller en viktig rolle for å dokumentere og gi liv til fortellingen om henne. Vi lar oss berøre av bildene etter hvert som deler av livet hennes blir kartlagt.

Beiarboka 2023 er lesverdig og den er attpå til lett å lese: artiklene har ingresser, det er kildehenvisninger, fotografene er kreditert eller vi får vite hvem som har lånt ut bilder, forfatterne blir presentert og boka er rikt illustrert.

Det er mange beiarværinger og andre som vil ha glede av årets bok.

Årbok for Beiarn 2022
128 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2023
Pris kr 300

fredag 24. november 2023

Gildeskålboka 2023

 Markante personlegdomar i Gildeskålboka


Omslaget viser Finnes og omland frå lufta. Foto: Lars Westvig.

Gildeskålboka er publisert for 43. gang – i lett attkjenneleg utforming og med eit innhald vi òg kan nikke gjenkjennande til. Ho er utgitt av Gildeskål kommune med Svanhild Lind som redaktør. Boka har to avdelingar; ein fyldig del med artiklar om historiske hendingar og aktivitetar, portrett og forteljingar, og ein mindre del med utvalde storhendingar frå året som er gått.

 

Oscar Berg i sitt rette element. Foto: Svanhild Lind.

Kulturarbeidaren Oscar Berg døydde i 2022. Han var ein sentral formidlar av kultur og historie i Gildeskål og har fått brei og fortent omtale i heile tre artiklar. Det umiddelbare inntrykket er om det kanskje ville ha vore Oscar til endå større ære om redaksjonen hadde presentert ein samanfatta, monumental omtale av han og livsverket hans.

Oscar Berg var bodøværing, men Gildeskål har òg fostra mange markante personlegdomar. I årets bok blir dei presentert på rekke og rad, med noko ulik vinkling. 

Hans Trygve Holm er først ute med ein artikkel om sopranen Birgitte Christensen som har inntatt ei rekkje operascener i verda. Frå korpsmusikk og korsong i heimbygda gjekk vegen til musikklinje på vidaregåande skole og studium på Musikkhøgskolen og vidare til ein rik og variert karriere på ulike arenaer. Artikkelen er rikt illustrert med foto frå karrieren. Holm gir ei livaktig skildring av sopranens liv og virke; kan hende kunne vi ønskt oss noko meir om mennesket Birgitte Christensen. Der er opptaktar, men dei blir ikkje følgd opp. Og ein tekst kan bli overlessa av foto …

Sopranen Birgitte Christensen under operagallaen i Bodø 2008. Foto: Birgitte Christensen og Hans Trygve Holm

Stein Sneve følger opp med en stor artikkel om biletkunstnaren Michaloff Wigdehl. Wigdehl var fødd i Gildeskål, han levde delar av livet her, og han fann grava si på kyrkjegarden ved Gildeskål gamle kirke. Sneve tar oss med på ei reise gjennom Wigdehls kunstnariske utvikling, spunne inn i hans borgarlege liv. Malaren verka under nyromantisk påverknad og blir referert til som «Nordlandsmaleren par excellence», og omtalen blir underbygd med illustrasjonar frå kunstnaren si hand. Men Sneve set ham òg inn i ein nasjonalistisk samanheng som deltakar i arktiske ekspedisjonar med sikte på territoriale krav. Wigdehl deltok på fleire turar, men bidrog neppe til landnåm. Men hans kunstnariske utvikling vart stimulert, og han er då òg karakterisert som «Spitsbergens malar». 

Sneve ivrar for å auke merksemda om Michaloff Wigdehl og kunsten hans, og han har levert eit godt bidrag sjølv; for denne meldaren var Wigdehl stort sett berre eit namn før eg las artikkelen. Eg skulle gjerne sett at Sneve hadde oppgitt referansar til arbeidet sitt, og ingressen gir etter mi meining eit noko skeivt bilete av «jakten etter en nasjonal identitet» på tidleg 1900-tall. 


Michaloff Wigdehls verk «Cap Mitra» frå 1915. Foto: Stein Sneve

Elias Blix er også ein av Gildeskåls store søner. Han er tilgodesett med vel fem sider omtale, saksa frå Folkebladet i 1902 og gjengjeven i same arkaiske språkdrakt som då. Omtalen er velvillig, men det fortonar seg likevel merkeleg at Gildeskålboka prøver å kaste glans over salmediktaren, akademikaren, politikaren og ikkje minst, språkmennesket Elias Blix, ved å trykke opp ein meir enn 120 år gamal tekst på stivt riksmål. Ein nyskriven tekst med nokolunde likt grep som overfor Michaloff Wigdehl, ville ha vore langt heldigare.

Noko liknande gjeld Johan Sundsfjords omtale av Håkon Sund – guten frå Sund som vart riksadvokat. Relasjonen hans til Gildeskål blir nemnd i ein treliners ingress, medan resten av artikkelen ber preg av å vere skriven til eit heilt anna føremål.

Den siste personomtalen eg vil trekkje fram, er også trykt tidlegare, men fungerer fint nesten 60 år seinare. Det er eit portrett av åttiårige Hanna Nilsen frå Forstranda, som då sit og lagar lamper av skjell i Bodø, men som i yngre dagar levde eit langt barskare liv. Å leve som einsleg kvinne og vere gardbrukar i utkanten av utkanten kunne vere krevjande, men Hanna klagar ikkje: – Vi åtte noko som heitte gode naboar i den tida. Å skildre eit menneske kan gjerast på så mange måtar. Signaturen Toto i Nordlands Framtid nemner fleire gonger at Hanna nødig vil snakke om seg sjølv. Det er ein måte … Det er synd ikkje Toto er identifisert som Tonny Thomassen slik at ho posthumt kunne ha blitt kreditert for eit flott portrett av Hanna Nilsen. 

 M/K Storøy var med på fraktefarten mellom Bodø og Sørarnøy. Foto: Johan Sandberg

Av tjuetals andre artiklar vil eg trekkje fram nokre. Rolf Hessvik formidlar Johan Sandberg sine minne om varetransport frå Bodø og særleg til Sørarnøy før det kom skikkeleg dampskipskai der. Personar og gods som kom med «lokalen», måtte bli lasta om til ein ekspedisjonsbåt og førast til land. Det var tungvint og arbeidskrevjande, og kjøpmennene på staden leigde derfor lokale fiskeskøyter til å frakte varer av alle slag. Sandberg fortel levende og detaljert om frakting av drivstoff i jernfat frå tankanlegga i Bodø, kol i laus vekt på båtdekket og vanlege kolonialvarer og andre handelsvarer. Det hende òg at båtane bringa passasjerar som var på handelstur i byen. Kvaliteten i denne beretninga er spesielt den detaljerte skildringa av trafikken. Det er nesten som lesaren kjenner dufta av bensin, eple og rosiner under lesinga.

Den andre artikkelen er Kari W. Lians artikkel om ljåslått, tidlegare publisert i landbrukstidsskriftet Norden i 1999. Den passar ekstra fint i Gildeskålboka sidan det er Helge Nilsen på Forstranda som er gjennomgangsfigur i artikkelen. Her får vi innblikk i alle sider ved oppsett og bruk av ljåen gjennom tekst og illustrative foto. Men redaksjonen burde ha kosta på seg ein ny ingress …

Gode foto om ljåslått; slik lærte gutungane å bruke ljåen. Foto: Kari W. Lian.

Rolf Hessvik har òg lytta til Bodil Angelsen og formidlar hennar minne om storklesvask på Brekksteinmoen på 1950-talet. Då var det ikkje innlagt vatn i heimen, og vaskemaskin var et framandord. Når det var storklesvask, fann mor og farmor det føremålstenleg å ta med seg remediar og skittentøyet nokre hundre meter opp til Brekksteinmoen der det var rikeleg med rennande vatn. Angelsen og Hessvik evnar å skildre arbeidet slik at vi ser det framfor oss, og dei vekslar mellom det vaksne og det barnlege perspektivet: Ungane leika og bada i ein kulp i elva medan vaskinga gjekk føre seg. Men då kleda skulle skyljast, måtte ungane opp, det grumsete vatnet ut, og kulpen vart fylt med nytt, reint vatn til skyljinga. Arbeidslivsskildring på høgt nivå.

La meg òg nemne Finn Steens artikkel om konfirmasjonen på Saura i 1954 med refleksjon over førebuingane, og ikkje minst om ei dramatisk hending før den store dagen. Du kan lese om alt i boka …

Endeleg vil eg nemne Merethe Skilles artikkel om Storvik gard der ho og mannen Kjell Ivar Hansen prøver å skape ein levande gard bygd på nærleik og mangesysleri. Lykke til begge to!

Gildeskålboka vender seg hovudsakleg til gildeskålværingar i heile verda, men her er stoff som vil finne interesserte lesarar langt utanfor denne gruppa. Stoffet er rimeleg godt fordelt på kronologi, geografi og kjønn, og er godt korrekturlest. Eg hadde gjerne sett ein kort presentasjon av forfattarane ein plass i boka, og redaktøren si fråskriving av ansvar for det som blir publisert i boka, meiner Bokmeldarlauget ho neppe har heimel til. Det er òg ein pen skikk å kreditere fotografane skikkeleg.

Trass i somme innvendingar og oppmoding til redaksjonen om å engasjere seg sterkare i stoffet, anbefaler eg årets Gildeskålbok på det varmaste.

Av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Gildeskålboka 2023  
128 s, innbundet 19*25,5 cm 
Utgiver: Gildeskål kommune 2023
Opplag: 950 
Pris: Kr 275,-

onsdag 8. november 2023

Saltstraumboka 2023

 Saltstraumen i fortid og nåtid

 
Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Tekstene og bildene i 16. årgang av Saltstraumboka, utgitt av Saltstraumen Historielag, har stor spennvidde - fra det metafysiske til det absolutt jordnære, som produksjon av brenntorv. Med velvilje har beskrivelsen av det stille og hellige stedet Saltstraumen kirkegård og sagnet om havfrua i Ekkersfjæra tilknytning til det metafysiske, men først og fremst gjelder det fortellingen om ueren og uershodet eller «auårs-skolten» som det vel heter lokalt.

Ellen Margrethe Johansen var datter av sildekongen i Vikan, Jacob Ludvig Johansen.  Ellen Margrethe etterlot seg en vakker, håndskreven tekst, der hun gjenforteller hvordan faren - når det var lettsalta uer på middagsbordet - lærte barna å finne spydet, stolen til Pilatus, tornekronen «og andre av de merkelige ben som finnes i uerhodet».

Sildekongens barn i badestampen.  

Jacob Ludvig Johansen var også havnefogd i Bodø 1905-1919. Foto: Louise Engen (Nordlandsmuseets bildesamling).

Det er naturligvis viktig å rekruttere nye skribenter til arbeidet med lokalhistorie, men det er ikke minst viktig å få de eldre blant oss til å øse av sine kunnskaper, opplevelser og erfaringer slik at kunnskapen om vår relativt nære fortid blir bevart for ettertida.  Årets bok presenterer viktig stoff av kyndige folk både i 80- og 90-årsalderen.  De to jeg vil framheve her, er Karl Jan Solstad og Torbjørn Seiring.

Læreren, skoledirektøren og skoleforskeren Karl Jan Solstad gir glimt fra sin oppvekst på Knaplund på 1940-tallet, da «ungane på landet hadde tid – heile året.»

Som Solstad skriver i ingressen til artikkelen, hadde ungene på landet fram til ny skolelov i 1959 «skule berre annakvar dag, eller annakvar veke, og vi på landet hadde berre vel halvparten så mykje undervisning med lærar samanlikna med byelevane.»

I fritida kunne de hjelpe til heime i tillegg til å gjøre lekser til neste skoledag eller skoleuke.  Likevel hadde de mye tid som kunne brukes mer eller mindre fritt, «og det oftast utan støtte eller påtrengande tilsyn eller kontroll frå vaksne.» Etter en interessant – og til dels morsom – gjennomgang av skolefaglig læring og arbeid på fridagene, samt leik og frie aktiviteter konkluderer skoleforskeren med at det ikke er «vanskelig å sjå læringspotensial og meir generell stimulering til utvikling i mange av dei aktivitetane» som han forteller om. Utvikling til «gagns menneske» ble fremmet av å måtte ta initiativ, noe som styrket handlekraft, kreativitet og evne til problemløsning.

At produksjon av brenntorv er glømt i vårt område, vises ved at Torbjørn Seirings artikkel om denne virksomheten er illustrert av bilder stort sett fra andre steder – fra Andøy og Nederland.  Det fins lite dokumentasjon i tekst og bilder om en viktig energikilde som man utnyttet helt til kort tid etter siste krig.  «Elektrisiteten våget seg ikke over straumen før i 1948», skriver Seiring i denne sammenhengen.  Denne bokmelderen kunne for øvrig konstaterer at brenntorv ble produsert for fullt iallfall så seint som for 20 år sia på de ytre Hebridene, nord for Skottland.  Uansett er det svært verdifullt at 98 år gamle Torbjørn Seiring husker så godt og kan formidle levende og i detalj hvordan denne produksjonsprosessen foregikk.

Bjørnar Enoksen presenterer to artikler om den moderne energien – elektrisiteten.  Det er en oversiktsartikkel om elektrisk strøm til velsignelse og bekymring med blant annet strømrasjonering vinterstid i mange år etter krigen.  Den andre artikkelen har tittelen ««Der gjækk strømmen» - med Per Løkås på jobb i Bodø El-Verk».  Per Løkås var en lokal montør i elektrisitetsverket, som vi følger i hans hverdag – herunder på oppdrag som ikke alltid var noen dans på roser, som redaksjonen skriver.  Når strømmen gikk på Straumøya og øvrige områder sør og vest for Knaplundsøya, var det ensbetydende for Per Løkås med å få på seg «ytterklean», ta med seg det mest elementære av utstyr «og begi seg ut i det helsikes uværet som hadde forårsaket strømbruddet».  «Per var alltid en hyggelig mann uansett strabasiøse situasjoner, og det var ikke protester eller nei i hans munn når situasjonen krevde hans innsats», sa Lillemor på Valnes.  Bedre ettermæle er det vanskelig å få.  Per gikk bort i 1993.

Her er mange verdifulle artikler som jeg burde ha omtalt om plassen hadde tillatt det, som portrettene av trønderen Aud Davidsen som ble en viktig person bl.a. som rektor ved den nye Saltstraumen skole, samt musikeren Rolf Lennart Stensø, pt. orkestersjef for KORK – Det norske kringkastingsorkester.  Her er også «faste poster» som Saltstraumens orkidéer.  Vi får høre både om nødlanding på 1930-tallet og flukt fra Saltstraumen på slutten av krigen.  Besøket av etterkommere og familie til professor og rektor ved University of Wisconsin, USA, Paul Knaplund, kan vi også lese om i årboka.  Steinar Aas bruker for øvrig professor Knaplund som inngang til bindet fra 2014 av Bodø-historia.

Til årbokredaksjonen nøyer jeg meg med å påpeke feil apostrofbruk som Per’s familie og uheldig orddeling ved linjeskift som Vestf – jorden, førstnev -nte og jo – bbet.  Men her er få trykkfeil.

mandag 6. november 2023

Saltdalsboka 2022-23

Allsidige saltdalinger

 Omtalt av Marit Helene Hernes, Bokmelderlauget

Saltdalsboka 2022/-23 er kommet. Utgiver er Saltdal Historielag og årets utgave omfatter årene 2022 og -23. Boka er på 136 sider med 36 innslag i forskjellige sjangre.

Blant artiklene dominerer portrettene. Liv Krane slår an tonen med sin omtale av avdøde kultursjef Arild Steen Ellefsen. Hun gir også en introduksjon til oppbyggingen av kommunens kulturetat, kulturelle begivenheter og samlingspunkter for alle. Ellefsen var en bauta i kommunens kulturliv og beskrives som en kreativ og svært aktiv mann som samarbeidet med mange både administrativt og gjennom egne musikalske bidrag og initiativ. Den store aktiviteten innenfor kulturlivet blir bekreftet gjennom flere av portrettene i boka.

Vi blir også kjent med «fotografistinde» Bernhardine «Didi» Normann. Hun hadde ei tid «fotografisk atelier» sammen med Magdalene Norman. De to damene jobbet delvis sammen og delvis hver for seg som fotografer i noen år. De ga seg selv tittelen «fotografistinder» så kanskje det dreier seg om ganske selvbevisste damer? Karrieren som fotograf varte i omtrent 15 år. Didi var enslig, og flyttet etter hvert fra Saltdal. Heldigvis inneholder artikkelen fotografiske selvportrett av både Didi og Magdalene. Men hvorfor er det ikke tatt med flere av Didis bilder? Det hadde gitt enda mer liv til teksten og boka i sin helhet – ikke minst når vi får vite at hun har tatt mange portretter av kvinner og barn. Kan det finnes flere kilder til Didis liv?  Kanskje fortellingen om Didi kan utvides i ei seinere Saltdalsbok?

Fortellingen om «skolemesteren» Harald Skavold er medrivende lesning om den vitebegjærlige, energiske helgelendingen som levde store deler av livet i Saltdal.  Skavold engasjerte seg i mye som kom bygda og menneskene der til gode både i krig og fred. I tillegg til at portrettet er til ettertanke så forteller det også indirekte mye om leveforholdene for mange. Artikkelen har gode og interessante bilder både av voksne og barn til hverdag og fest. Skavold er fotografen bak flere av bildene, men det går ikke fram om det er han som står bak alle.

I en kortfatta artikkel om sekstenårige Halstein Johansen som jobbet for NSB et par måneder forstår vi hvordan også han kom nært innpå krigens gru. På sine to sider inneholder artikkelen tekst, portrett av Halstein og fotografiske kopier av viktige kilder. Dette er gjort på en flott og engasjerende måte. Den lille artikkelen er et godt eksempel på hvordan forfatterne har utnyttet kildene de hadde til rådighet godt for å få ei levende fortelling.

På samme vis får vi vite litt om Thora Larsen og «Nordland Skikrets Rutebok». Forfatterne har også her satt sammen flere kilder til ei fin lita fortelling. Artikkelen om «Folkemarsjen 1946» er sydd over samme lest, men det blir ikke kjedelig av den grunn. Kilder og tekst henger godt sammen.
 
«Minner fra Drageid» er basert på et manus forfattet av Kjell Furebotten som døde i 2010 nesten 84 år gammel. Furebottens mål er å fortelle om virksomheten ved forretningen som Kjells bestefar, Aliks Furebotten, startet i 1891. Men det er Kjells minner fra egne guttedager, livet som kjøpmann og til han selv avsluttet sitt kjøpmannskap som står i sentrum.

Det var knyttet utrolig mange aktiviteter til butikken som bakeri, slakteri, kafedrift og mye mer. Å være barn et slikt livlig sted var trolig både spennende og fint med deltakelse i mange aktiviteter. Når Kjell Furebotten beskriver oppgavene som handelsmann er han opptatt av at det bød på stort ansvar, lange arbeidsdager og store utfordringer. Artikkelen er forsynt med gode bilder og andre illustrasjoner. Bildene fortjener en ekstra titt: De utdyper teksten. Det er synd at de ikke er datert.  

I artikkelen om Næstbybutikken på Rognan får vi forfatterens minne om hvordan det så ut inne i butikken. Det er så levende beskrevet at en nærmest kjenner lukta av varer på lager og i hyller og skuffer. Det er artig lesing.

Fortellingen om flyplassen på Rognan, både etableringen i forbindelse med krigen, det kranglete samarbeidet med tyskerne, avviklingen og omtalen av de som måtte flytte husene sine har lokalhistorisk interesse og setter fantasien i sving: Hvordan kunne det oppleves at et lite nabolag ble brutt opp på en slik måte?

Tre artikler i Saltdalsboka er viet lag og foreninger som jubilerer i 2023: Saltdal Husflidslag, Saltdalskameratene og idrettslaget Vinger. Det passer fint med artiklene i ei årbok som gis ut av historielaget. Vi kan bare gratulere redaksjonen med innsatsen etter et års pause.

Saltdalsboka 2022-23
136 sider, innbundet 24,5 * 17,5 cm
Utgiver: Saltdal historielag 2023
Pris kr 300,-

fredag 20. oktober 2023

Schjelderup Sælfangstrederi

I selfangstens dage

Omtalt av Inge Strand, Bokmeldarlauget
 
Selfangst og ishavsfart med base i Salten har fått liten oppmerksomhet i historiebøker. Den er knapt nevnt i verk som «Bodø bys historie» og Nordlandsbankens jubileumsbok fra 1993, som også tok mål av seg å fortelle næringslivets historie i Nordland. Ikke desto mindre finner vi en av de store aktørene her i området, på Skånland i daværende Bodin kommune. I en 50-årsperiode fra ca. 1915 var Schjelderup sælfangstrederi en betydelig virksomhet.
 
En årsak til fraværet i historiebøkene kan være at arkivet etter rederiet har vært bevart i familien og vært lite tilgjengelig for historikere.
 
Nå er endelig historia om rederiet med Ludolf Schjelderup som vital leder gjennom det meste av perioden kommet mellom to permer. Det er Schjelderups svigersønn, Tore W. Topp, som har skrevet boka og gitt den ut. Forfatteren har siden han kom inn i familien, vært svært opptatt av det arktiske. Boka består dermed av to deler; en stor om rederiets virksomhet og en mindre om egne ekspedisjoner i kjølvannet av skutene og i fotsporene etter svigerfaren.
 
Beretninga er kronologisk. Bestefar og far til Ludolf Schjelderup slo seg opp på Valnes med basis i jordbruk, men sjøen var viktig: Storsildtida fra 1860-åra gav grunnlag for økonomisk velstand, og senere ble klippfisktilvirking en sentral del av virksomheten. Da handelsstedet Skånland ble bydd til salgs i 1893, kjøpte Peter Schjelderup eiendommen og etablerte seg der.

Topp skriver engasjert om opptakten til selfangst i 1915 og videre om ishavsfarten gjennom de påfølgende 50 årene. Vi følger Peter Schjelderup og sønnen Ludolf, og deres medarbeidere i arbeidet med å utvikle driften og ikke minst; finne høvelige skuter til de barske forholdene i Arktis, og vi følger mannskapene på fangst i Østisen, Vestisen og i Nord-Atlanteren. Det er mye dramatikk, og risikoen var stor for både reder og mannskap, men det var også utsikt til store varp. Den første av i alt 15 fangstskuter het «Johanna Schjelderup» etter Ludolfs mor. Utbyttet etter første sesongen dekte alle investeringer på skuta!

Quest synker
12 av skutene forliste under fangst eller overfart under krevende værforhold, og antall tapte menneskeliv var betydelig. På den andre sida lokket gevinstmulighetene. Det var en balansegang der økonomi ofte veide tyngst.
 
Tromsø og Ålesund var de viktigste basene for selfangst, men Schjelderup skjøt seg inn som et tredje kraftsentrum. Mannskapene ble rekruttert fra hele landsdelen, men med tyngdepunkt i nærområdene. I boka finnes en QR-kode som bringer deg til ei mannskapsliste for alle skutene.
 
Ekspedisjonene var primært rettet mot fangst, men fangstmennene var alltid parat til å hjelpe kolleger i nød. Havari og ulykker var vanlig, og det var ingen øyeblikkelig hjelp å få fra andre enn mannskapet på naboskutene. Skutene deltok også i redningsaksjoner utenfor selfangstmiljøet. Letingen etter Nobile-ekspedisjonen er ett av mange eksempler. Utenfor sesongen og i perioder med svake konjunkturer søkte rederiene andre ekspedisjoner – forskningsoppdrag og arktiske jakt- og turistekspedisjoner for eksentriske rikfolk.
 
Quest i ishavet 1935
Det ble skapt en spesiell aura rundt fangstskutene, og DS Quest av Skånland kom i en særstilling. Den var først Ernest Shacletons ekspedisjonsfartøy i Antarktis og ble etter hans død til salgs. Schjelderup greide å få hand om skuta i 1923, og den ble en omspurt ishavsskute. Om den og andre sider ved ishavsfangsten kan den interesserte leser finne mye mer i boka.

Boka er rikt illustrert med foto, hovedsakelig fra familien, og med kart og avisutklipp. Omslaget er et maleri av «Quest», utført av kunstneren Kurt Edvin Blix Hansen, og boka har fått et funksjonelt og vakkert design av Big Picture Bodø AS.
 
Boka skjemmes noe av mangelfull korrektur, både av tekst og utforming, og forfatterens bruk av presens i løpende tekst synes tilfeldig. Fangstmannen og skuta hans er hovedaktør i boka. Dette perspektivet svikter i kapitlet om Nobile-affæren. Redningsaksjonen sett med Ludolf Schjelderups øyne ville vært mer fruktbart.
 
Mannskapet på Polarquest 1952
Vi savner også forfatterens vurdering av ringvirkningene av selfangsten i distriktet og for mannskapene. Et kort portrett av en fangstmann og hans status i lokalsamfunnet hadde også gitt liv til beretningen.
Forfatteren hadde derfor etter min mening fortjent et strengere sideblikk på arbeidet underveis …

Selfangst er i dag kontroversiell. Denne melderen savner forfatterens refleksjon over motiv og metoder i selfangsten, noe som trolig måtte melde seg i hans ferd i kjølvannet etter ishavsskutene fra Skånland.

Boka synes å være et livsverk fra forfatterens side og fyller et tomrom i kunnskapen vår om næringsvirksomhet i Salten.


Schjelderup Sælfangstrederi
273 sider, innbundet. 22 * 28 cm
Utgiver: Polarekspedisjoner AS 2023
1. opplag 600 eks.
Pris kr 500,-
 

fredag 3. februar 2023

Rigel - Urettens ekko

 Rigel – den glemte katastrofen

 
Omtalt av Marit Helene Hernes, Bokmelderlauget

Alle kjenner historien om Titanic: passasjerskipet som kolliderte med et isfjell. 1500 mennesker omkom i det kalde havet sørøst for Newfoundland i 1912 mens omtrent 700 overlevde. Det er skrevet artikler og laget filmer om den forferdelige hendelsen og fortsatt fasinerer katastrofen.,

Slik er det ikke med fortellingen om Rigel: en av verdenshistoriens største skipskatastrofer regnet i antall omkomne.  Skipsulykken er fortsatt den verste i Norge, og den skjedde i Nordland.

Seint i november 1944 var stykkgodsbåtene Rigel og Korsnes sammen med to tyske følgefartøy på vei sørover med omtrent 2570 av tyskernes fanger ombord. De aller fleste var sovjetrussere, jugoslaver og polakker. I tillegg kom mannskap og soldater. Fangene var stuet sammen i lasterommene og hadde ikke fri tilgang ut. Alle båtene i konvoien ble bombet av britiske fly utenfor Tjøtta på Helgelandskysten. Minst 2500 mennesker mistet livet i angrepet. 267 personer overlevde. Den enorme menneskelige tragedien har fått liten oppmerksomhet både lokalt og nasjonalt.

Ida Larmo har grepet fatt i denne historien i sin sakprosategneserie «Rigel - Urettens ekko» (Strand Forlag 2022). Hun bruker både Roy Jacobsens roman «Hvitt hav» fra 2015 og Trond Carlsens mangeårige dokumentasjon av katastrofen og det norske arbeidet i årene etter krigen som kilde for tegneserien.  

Leserne møter den russiske straffangen, Julian Oresjkin, gjennom hans år i tysk fangenskap fra oktober 1941, til krigens slutt. Han var først i Polen i noen måneder og deretter flere år i Finnmark. Det var år preget av umenneskelig slit, endeløs lidelse og vonde møter med tyske fangevoktere. Etter hvert presenteres de åtte nordmennene som var fanger under transport ombord og andre norske som bidrar til at noen blir reddet fra drukningsdøden og unnslapp tyskerne.

Det er ei mørk fortelling og Ida Larmo benytter seg av forskjellige virkemidler for å få fram budskapet. Det er et svært godt grep å la leseren følge personer som faktisk har levd gjennom hele fortellingen. Det gjelder selvfølgelig spesielt 23-åringen Oresjkin, men også den jevngamle nordmannen Asbjørn Schultz, som greide å berge både seg selv, en annen fange og en tysk soldat fra å omkomme under bombingen.  

Flere offisielle dokumenter er gjengitt som fotografier i noen av tegningene. Det gjelder f.eks. Julian Oresjkins registreringskort som krigsfange. Vi får umiddelbart et inntrykk av ham: alder, utseende, opprinnelse. På samme vis blir okkupasjonsmaktens forbud mot å ha kontakt med de sovjetrussiske fangene presentert, og det er flere lignende innklipp av formelle dokumenter som er opplysende og minner oss om at det er virkelige historiske hendelser vi leser om.

Størrelsen på tegningene varierer fra bilder som går over to hele A4-sider som oversikten over toget av fanger til fots på, de polske fangene som synger sammen i lasterommet på Rigel og til små «vanlige» ruter. Både det lille og store formatet fungerer godt hver for seg og sammen.  De bidrar også til å angi tempoet i hendelsesforløpet.

Streken er tydelig, av og til grov. Larmo klarer likevel å få fram sterke følelser i de naturalistiske tegningene, for eksempel i ansiktsuttrykkene. Et par ganger griper hun til det surrealistiske som i de helsides tegningene om opplevelsen av sult og om det uutholdelige onde.  De britiske flyene er tegnet som svarte, skumle fugler som slipper sin dødelige last over konvoien og de som flyter i havet.  

Når en blar raskt gjennom boka oppleves mørke, dystre farger som dominerende. Sort, mørkegrått, brunt, oransje er mye brukt for å beskrive fangelivet og bombinga. Men så kan leseren oppdage fargeklatter i bildene. Det er flere steder barn, de vises med røde og blå klesplagg.

Vi er heller ikke i tvil når vi hopper ut av fortellingen og følger forfatteren/tegnerens tanker om fangene og Rigel, så det er en raffinert bruk av farger som understøtter fortellingen i boka. Helt til slutt kan en dvele ved den aller siste sida i boka. Der er det gjemt en skatt av ei tegning.

Boka har et treffende forord av Roy Jacobsen. Han rammer inn fortellinga med korte, prinsipielle spørsmål og refleksjoner om krig og menneskeverd. Det er en utmerket opptakt til lesinga og aktualiserer boka på en glimrende måte for et svært bredt publikum. Tegneserien må også være svært aktuell for bruk i skolen spesielt for de øverste trinnene i ungdomsskolen og for alle utdanningsprogram i videregående skole.

Forfatteren oppgir kildene sine: Bøker, TV-dokumentarer, avisreportasjer og en rekke nettsteder.  Ida Larmo fikk Brageprisen 2022 med åpen klasse: Sakprosa for barn og unge med Rigel - Urettens ekko.

 Klikk her og bla i utvalgte deler av Rigel - boka. Klikk her.

 Illustrasjoner © Strand forlag 2022


Ida Larmo 
Rigel - Urettens ekko
223 sider, innbundet 27,5 * 21,5 cm
Strand forlag, 2022 
Pris kr 399,-
 

torsdag 19. januar 2023

Vestvågøyboka 2022 - Årboka Lófotr

Store karer og tøffe kvinnfolk

 

45. årgang av årboka Lófotr kom ut sist november og er en lekker trykksak på 112 sider. Forsidebildet er et maleri av kunstneren Scott Thoe og viser historikeren Gerhard Schöning som ble født i Buksnes i Lofoten i 1722. Schöning er tema i to av de 20 artiklene i boka.

Per-Olav Broback Rasch gir over ti sider en grundig, illustrert og detaljert oversikt over Gerhard Schönings slekt og bakgrunn i Lofoten. Gerhards farfar kom nordover fra Jylland i Danmark i siste halvdel av 1600-tallet og etablerte seg i Tjeldsund der han giftet seg til en gård på Holsøya. Mange lofotværinger er etterkommere av denne slekta med prester, kirkeverger, kjøpmenn, bondelensmenn og jekteskippere. Vi møter her den lokale overklassen i samfunnet, som bl.a. sendte sine sønner til katedralskolene i Trondheim og Bergen og universitetet i København. Tidsmessig går artikkelen fram til ca. 1750.

Broback Rasch har en god penn og klarer å formidle både slekt og samfunnsliv på denne tiden. Vi lærer at brudd på ekteskapsløftet (forlovelsen) kunne bli en sak for rettsvesenet. Ettersom mange lesere får en god innføring i egen slekt, synes jeg det er riktig å bruke så mye plass på Schöning-, Ursin-, Friis- og Hveding-folket. Men jeg savner et enkelt slektstre som viser forholdet mellom de viktigste personene. En skal følge godt med underveis i lesinga.

Karl Klevstad skriver også en slektshistorie i Det blomstrer og gror i Steinsfjorden. Her følges en rekker personer og familiegreiner fra 1806 til 2021. Forfatteren omtaler mange navn og hendelser, men det et lett for leseren å holde tråden. Noen i de siste generasjonene reiser både til Peru, Spania, Sverige og USA, og tilbake til Lofoten.

Kvinners liv og virke presenteres godt i boka. Grethe-Lill Larssen skriver om Søster Amalie Finstad 1898–1985 som viet sitt liv til hjemmesykepleien og skolevaksineringa. Hun flyttet mye rundt, til egne familiemedlemmer eller inn i husene der yrket skulle utøves. Egen bolig fikk hun først som pensjonist. Amalie mottok i 1966 Kongens fortjenstmedalje som takk for innsatsen.

Kunstnerinnen

Kunstnerinnen Edvarda Lie presenteres av Ann Britt Pilegaard-Simonsen i en firesiders artikkel. Lie kom til Lofoten som åtteåring og bodde også noen år i Narvik før hun som 17-åring dro til Oslo for å bli kunstner. Edvarda hjalp til og tegnet blomstene da Lofotbunaden ble laget i 1948. Den dyktige tegneren og illustratøren var helt ukjent for anmelderen, og et søk i gamle aviser og bøker viser et vell av artikler, illustrasjoner, plakater og malerier. Jeg synes denne artikkelen burde vært mye lenger, både i tekst og ikke minst vist oss et større utvalg av Edvarda Lies kunst.

Pilegaard-Simonsen gir i artikkelen om Distriktsjordmor Klara Rølie Busch 1893–1977 et vakkert og frodig bilde av ei dame med jernvilje, livsglede og humor. En gang på 1920-tallet ba hun barnefaren hente henne med hesten pga kraftig snøfokk: «Nei, vet du hva. Hesten kan jeg ikke ta ut i slikt vær!» Han kom imot henne til fots. Fortellingen inneholder flere frodige historier om denne hedersdama som bare må leses. Klara mottok i 1958 Kongens fortjenstmedalje som takk for innsatsen.

Mange lesere vet at dagens Vestvågøy kommune er en sammenslåing av fire småkommuner. En av dem omtaler Einar Berg-Hansen i Valberg som egen kommune 1927–1963. Han fokuserer på næringene i Valberg, jordbruket og fiskeriene, samt kultur- og dagligliv. Vi leser om geitehold og nye dyrkningsmetoder, fiskeriene og kjente kulturpersoner.

Berg-Hansen stopper ikke fortellinga i 1963. På 1970-tallet bedriver den nye Vestvågøy kommune med kaibygging på feil plass og tildeler snøbrøytinga til ordførerens bror som hadde en «frontmontert plog på bakhjulsdrevet traktor». Dét fungerer ikke i de bratte bakkene må vite.

Jeg aner en undertone av misnøye i denne delen av artikkelen. Storkommunen prioriterte ikke slik folk i Valberg ønsket. Det er nok en felles opplevelse i mange norske kommuner på 60- og 70-tallet. Noen deler av teksten er uklare. Her burde redaksjonen lest grundigere og redigert både enkelte ord og avsnitt: «Etter 1963 overtok jordbruket som dominerende næring i bygda. Dette vises ved at (..) antall gårdsbruk» gikk ned fra 125 til 72 bruk i 1970. Hva menes egentlig her?

Blant de kortere artiklene vil jeg trekke fram Kjell Thore Slettengs fortelling om Borge syskole, 1947–1954. Skoleverket lå nede etter krigen og ei privat yrkesskole med lite offentlig støtte ga mange jenter en sårt tiltrengt opplæring. Flere av dem traff bygdekarene og ble værende i Borge.

Morsom er Sturla Ravn Statles minne for livet: Den første ferga mellom Svolvær og Skutvik. Folk flest mente den var en elendig sjybåt. På tur over Vestfjorden kom både redsel og fortvilelse, formidlet slik at det smitter over på leseren.

Hærfugl

Årboka Lófotr har også en interessant artikkel om trekkfuglene, med en omtale av sjeldne fugler som har besøkt øygruppa de siste årene. Stamsund vannverk omtales over 20 sider, og fritidsfiskere, Borge kirke, et gammelt sjølmord og en dødsbrann er noen av temaene vi får del i. 

Vestvågøyboka 2022 er ei allsidig årbok som folk både i og utenfor Lofoten har utbytte av. Layouten er delikat og alle artikler er satt i to spalter pr side, noe som gjør den lettlest og oversiktlig. Forfatterne burde oppgitt sine kilder i større grad. Noe er nevnt fortløpende i teksten, men ikke i alle fortellingene. Redaksjonen bør få på plass en kort presentasjon av bidragsyterne. Samt et enkelt oversiktskart over Vestvågøy bak i boka. 

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

Vestvågøyboka 2022
Årboka Lófotr

112 sider, innbundet 25,5 * 19,5 cm
Utgiver: Vestvågøy historielag 2022
Pris kr 275,-