torsdag 19. november 2026

Saltstraumboka 2026


 

Omslaget på Saltstraumboka er vigd kongebesøket sist sommar og syner kongebautaen med monogrammet til kong Harald V. Foto: Ola Vatn/ Det kongelige hoff

 Konge og kvarmann i Saltstraumen

Av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Saltstraumboka er vel den årboka i Salten som har det tydelegaste tema, fenomenet Saltstraumen, som veltar inn og ut gjennom det tronge sundet fire gonger i døgnet. Tallause historier kan fortelje om menneske som har kjempa mot naturkreftene i straumen, eller om måten dei har utnytta straumen og ressursane i han til eiga vinning. Det har med åra også kome meir vitskaplege artiklar om naturforhold og det biologiske livet i Saltstraumen, gjerne med fantastiske foto frå djupet.

Slik er det i år òg. Marinbiologen Ralf Rautenberger tar føre seg havalgar i Saltstraumen, det vi kjenner som tang og tare, og lar oss bli kjende med dei einskilde algane og artsrikdomen gjennom lettfatteleg tekst og flotte foto. Han skildrar også samspelet i undervassnaturen og viser korleis algane er til nytte og heilt avgjerande for dyrelivet i straumen.

Rautenberger viser òg kor viktig havalgane er i det globale klimaet. Dei absorberer enorme mengder CO2 og produserer oksygen. Havalgane dempar òg effekten av havbølgjer og bidreg til å stabilisere kystlandskapet.

 Ralf Rautenberg har illustrert sin artikkel om havalgene med mange flotte foto. Her ein god kjenning for oss alle: blæretangen. Foto: Ralf Rautenberg

Men alt er ikkje berre fryd og gaman. Marinbiologen er ottesam og syner at miljøtilhøva i havet ålment  og i Saltstraumen særskilt endrar seg urovekkjande raskt og negativt for havalgane – og såleis for all flora og fauna i området. Artikkelen om havalgane blir derfor òg ein appell om skjøtsel og bevaring av det verdfulle økosystemet i Saltstraumen.

Dramatiske opplevingar i straumen manglar heller ikkje. På slutten av 1950-talet var båtruta over Saltstraumen trafikkert med MS Børa II. Fartøyet frakta folk og varer mellom Ripnes, Ørnes og Tuv, men var kan hende ikkje heilt eigna til føremålet i den korte, men krevjande overfarten. Denne vårmorgonen var det Johannes Stenersen som var skipper, og alt gjekk bra heilt til …
Dramatikken kan du lese om i boka, og den forløysande replikken: «Koffør slapp du ikkje tampen, Johannes?», kan vere ein inngang. Einar Furres illustrasjon av dramatikken rommar, slik denne meldaren ser det, den kalde roen som prega skipperen midt opp i det heile.

Den andre forteljinga er om Fritz-Arne Olsen som skulle ro ut til fyrlykta i Seivåg ein sein januarkveld for å rette ein feil. Veret var fint, men akkurat då han skulle stige i land, kom ein brottsjø og fylte skjekta. Kva skulle han gjere då? Vi kan røpe at det vart dramatisk, men at Olsen ydelegvis hadde vore ute ei vinternatt før.

 

Børelv og omegn grunneierlag forvalter et elgjaktfelt på 21000 dekar, og det felles 10–15 dyr årleg. Erling Johnsløv har sett på utviklinga av elgjakta sidan 1960 i ein fyldig og rikt illustrert artikkel. Biletet er frå lagets slakteri med jaktlaget 2025 og ein del av jaktutbyttet det året. Foto: Erling Johnsløv

Saltstraumboka femner sjølvsagt langt vidare enn berre straumen. Menneske og menneskeleg verksemd i bygda i fortid og notid er viktige tema i alle årbøker.

I årets bok er det stoff om arbeidsliv og næringsliv, og det er fleire portrettartiklar.

Arild Larsen har levert ein fyldig og rikt illustrert artikkel om klippfisktilverking. Han tar føre seg utviklinga av klippfiskproduksjon og viser at denne produksjonsmåten kom i bruk i Nordland frå 1820-åra. Råvara var helst skrei frå Lofoten, og Larsen tar oss med i heile prosessen frå fangst til ferdig produkt. Berga på Straumøya var særleg godt eigna til føremålet, og Larsen skildrar ei rekkje lokalitetar og nemner mange personar som var involvert i næringa frå 1860-åra og fram til tidleg etterkrigstid – då industriell produksjon overtok heilt.

Karen Karlsen, Seines og Klara Olsen, Seivåg i arbeid med klippfisk på Bjerkvikbergan på 1930-tallet. Foto: Oleiv Karlsen

Larsen har fortenestefullt funne gode illustrasjonar; både autentiske foto frå arbeidet på berga og seinare foto av reiskapar og utstyr som vart brukt. Vi legg merke til at det hovudsakleg var kvinner og barn som arbeidde på berga. Arbeidet til Arild Larsen er særs verdifullt og kan sjåast på som ein standardartikkel som kan gjelde for mange område i Salten.

Bjørnar Enoksen tar føre seg ei verksemd på Straumøya som starta med produksjon av arbeidshanskar av plast på slutten av 1950-talet, Center Plastfabrikk. Karl Bjerkvik måtte slutte som snekkar av helsemessige årsaker. Han starta i staden ein fabrikk med produksjon av plastprodukt i ein nedlagt sauefjøs med tre medarbeidarar. «Center-hansken» vart ein suksess, særleg i fiskeria.

Center Plastfabrikk på Straumøya gjorde suksess med «Centerhansken» på slutten av 1950-tallet. Den ble tatt særleg godt imot av fiskarar og ved fiskemottak. Foto: Bjørnar Enoksen

Enoksen følgjer verksemda gjennom dei første åra og får fram dei utfordringane ho hadde med produksjonsutstyr, råvarer, produktutvikling og ikkje minst finansiering og marknadsføring. Forfattaren går grundig til verks; somme gonger kan det bli så detaljert at denne lesaren har problem med å halde oversynet. Men det er eit fortenestefullt arbeid, og vi ser fram til å sjå framhaldet i neste bok.

Saltstraumboka har fleire portrettartiklar. Eg vel Elisabeth Nilsens omtale av Finn Einride Hobæk, som var lærar og kordirigent i Saltstraumen på 1950-talet. Hobæk kom til Saltstraumen som student og arbeidde med ei hovudoppgåve i limnologi ved sida av å vere lærar. Etter avslutta eksamen fekk han stilling ved gymnaset i Bodø. Nilsen minnest Hobæk som ein snill og flink lærar. Han kalla jentene i småskolen for «småpusene mine». Finn Hobæk spela òg orgel, og det var mykje song i timane hans, akkompagnert av læraren på trøorgel.

Hobæk likte å gå på besøk, og du kan lese fleire anekdotar om det i artikkelen. Elisabeth Nilsen skriv lett og ledig, men hamnar etter mitt skjønn stundom på avvegar, mellom anna ved å tileigne nesten heile ingressen til Hobæks søster, forfattaren Bergljot Hobæk Haff ...

Julianne Skålbones er ei særs akta kvinne på Tverrlandet. Ho er portrettert i årets saltstraumbok og ho har ei imponerande merittliste. For innsatsen sin vart Skålbones heidra med Kongens fortenestmedalje i 2007. I sitt 98. år er ho framleis rørig. Fotoutlån: Reidar Skålbones

Erling Johnsløv er for meg ein ny tilvekst i flokken av dyktige medarbeidarar i årboka. Han har levert fleire lødige bidrag, og eg trekkjer fram forteljinga om Torsten Arneson, vossingen som gjorde straumværing av seg. Den raude tråden i forteljinga er ein bibel og ein sabel, som Arneson skal ha bringa med seg frå Voss. Johnsløv skildrar livet til Arneson, som diverre ikkje vart så langt, men for meg står historia om bibelen og sabelen mest spanande. Dei skilde lag ein gong for lenge sidan, men er no i ferd med å finne kvarandre att. Det kan du lese meir om i boka.

Humor er eit ofte brukt verkemiddel i årbøkene. I årets saltstraumbok fall eg for Jan Terje Furres skildring av ein fisketur på Børvatnet. I følgje forfattaren er det ei salig blanding av autentisk oppleving, kreativ fantasi og filosofiske betraktningar. Om det autentiske skal eg ikkje ha noko meining, men i tillegg til dei to andre vil eg legge til: gigantisk og sjarmerande overdriving.

Storhendinga i Saltstraumen i 2026 var tvillaust kongebesøket 9. juni. På veg til offisielt kommunebesøk i Beiarn stoppa følgjet med kong Harald og dronning Sonja i Saltstraumen. Her står det ein kongebauta som vart reist etter kong Oscar II sitt besøk i 1873, og som ber monogrammet hans og til dei påfølgjande norske kongane. No mangla kong Haralds monogram, og det vart behørig avduka under besøket. Hendinga er fyldig dekt i boka og pregar omslaget.

 

   Årets saltstraumbok er hyggeleg og nyttig lesing, men ho er ikkje plettfri. Den redaksjonelle kvaliteten er ikkje så god som vi er vane med. Somme tekstar er unødig ordrike, og den løpande korrekturen er mangelfull. Nyholms Skandses Compagnie er konsekvent feilskrive, og i fleire samanhengar møter vi «Saltstraumenområdet».

   Boka har få kvinner blant forfattarane, og stoffutvalet er mannsdominert – og vi saknar framleis ein kortfatta presentasjon av forfattarane. Det er positivt at for- og baksats er fylt med kart over området, og ein strauminspirert vignett pregar starten på alle artiklane. Det hevar absolutt det grafiske uttrykket.

  Gunnar Lund og Arild Larsen presenterer orkideen småtveblad i årets bok. Han er unnseleg, men ganske vanleg i området. Foto: Helga Vik


Saltstraumboka 2026
143 sider, innbunden 25,5 * 19,5 cm
Utgiver: Saltstraumen historielag 
Opplag 700.
Pris: kr 350,-
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Avisa Nordland 19. november 2026
 
 
 


 

torsdag 26. februar 2026

Margrethe og Christian

 En kjærlighetshistorie fra 1914

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

Kirsten Limstrand har gitt ut sin tredje historiske bok, nå om sin morfar og mormor. Morfaren møtte hun aldri, han døde i 1938. Mormora døde i 1975. Fortellinga starter med forhistorien til mormor Margrethe Winnem, født 1887 på Liland i Ofoten.

Oldefar Ole Hermann Winnem var fra Lista på Sørlandet og hadde både utferdstrang og gründerevner. Via en lensmannsbetjentstilling i Brønnøy kom han til Ofoten som poståpner. Her startet han også handelsfirma på Liland. Ole ble gift med Anne Marie Dønnesen og fikk fire barn. Det andre barnet var Margrethe – den ene hovedpersonen i kjærlighetshistorien.

Kapitlet om familiens liv i Nordland før og etter år 1900 er både rørende og interessant lesning.

I løpet av vel 20 år ble Ole Hermann gift tre ganger, fikk 14 barn, hvorav tre døde som spebarn. Han og familien mistet hjem og fjøs, samt handelshus og poståpneri, to ganger i brann med 12 års mellomrom. Han bygde alt opp igjen. Første kone, Anne Marie, døde av lungebetennelse få dager etter sin fjerde fødsel. Familien fikk ei guvernante, Astrid fra Bodø, som overtok stellet i heimen og ble Oles andre kone. Hun døde etter åtte år, kanskje av tuberkulose som var vanlig på den tida. Deretter ble Ragna fra Vågan i Lofoten hushjelp hos handelsmannen og etter hvert hans tredje kone. Hun var 23 år, han 44, og de fikk åtte barn.

Tidsbildene fra Nordland før og etter år 1900 er glimrende formidling av levekår og ikke minst kvinnenes vilkår for å komme seg fram i livet. Mormor Margrethe var heldig, hun lærte å spille piano og fikk komme til Bodø og ta middelskolen. Seinere fikk hun opplæring i telegrafi i Tromsø og jobb ved Sørvågen telegrafstasjon, en av de viktigste telegrafene i Nord-Norge pga. fiskeriene. Margrethes musikalske evner var kanskje grunnen til at hun som telegrafist kunne «høre påøret» telegrafens lange og korte signaler, slik som i SOS    . . . - - -. . .

 

Margrethe var 19 år da hun begynte å lære radiotelegrafi ved Sørvågen radio.
Foto av hennes arbeidsbok imponerer.

Postkortet fra Sørvågen Radio – «traadløs telegrafstation» - viser Margrethe i arbeid. 
Her var hun i 25 år, fra 1922 til 1947.

Margrethe og Christians kjærlighetsmøte skjedde på Flekkerøy, sankthansaften 1914. Her skal ikke røpes noe om hvordan det forløp, den historien må leserne få gleden av å lese sjøl. Alle rundt dem ble storligen overrasket, ikke minst Christian som etterpå, i et dikt til Margrethe, skrev: 

 

Margrethe, du min hjertes ven
hvordan ku

nde du begi deg hen
og ta til takke med en pukkelrygget mand
naar du kunde vælge over det hele land

Margrethe Barth flyttet i 1912 til Oslo, som på den tiden het Kristiania. Her jobbet hun i kystradiostasjonen og fikk 60 kr i månedslønn. Foto tatt på verdensutstillingen i 1914, som markerte hundreårsjubileet for Grunnloven og Norge som selvstendig stat.

 

Morfar Christian Abrahamsen Barth ble født i 1885 i Kristiansand, som yngste barn og eneste gutt i en søskenflokk på seks. Det sies gjerne at drømmen om en sønn er far til mange døtre, han ble forgudet av store og små. Dessverre ble han som liten skadet etter et fall. Christian brakk ryggen på tre steder og ble aldri høyere enn 134 cm. Legen spådde at han aldri ville nå voksen alder, aldri bli en mann: «Ja, De forstår frue, han kan jo aldri leve opp! Han blir ikke gammel, stakkars».


Gutten var viljesterk og evnerik. Han skaffet seg sykkel mot foreldrenes råd, og forbedret sin fysiske helse betydelig med dette moderne framkomstmidlet. Og han hadde litterære evner som kom fram i en rekke artikler i aviser og andre publikasjoner opp igjennom årene. Rundt 1914–1915 flyttet han fra Kristiansand til Sandefjord og startet forretning i hvalfangerbyen.

Christian solgte hunden «Lady» for 25 kr for å kunne kjøpe forlovelsesringer.


Det umake paret giftet seg sommeren 1915, og før bryllupet gikk brevene mellom dem. Hovedkildene for historiene er Christians brev til Margrethe. De første brevene virker i dag som litt gammelmodige og svulstige, kanskje tidstypisk for tid og stand. Etter giftemålet var det ikke behov for å sende kjærlighetsbrev til hverandre. De bodde i lag i Sandefjord, og de to første barna kom i 1916 og 1918. Men i 1922 skjedde katastrofen. Christian gikk konkurs og kunne ikke forsørge familien! Margrethe flyttet til Lofoten med to unger og det tredje i magen.

Det gikk sju år før ektefellene møttes neste gang, i Bodø, da Christian var på en foredragsturne i nord. Heldigvis fikk flere av ungene besøke faren i Sandefjord og seinere i Lyngør. I 16 år sendte ektefellene brev til hverandre, gjerne hver uke. Margrethe leste brevene høyt annenhver søndag morgen med alle ungene rundt seg i senga. Det må ha vært veldig koselig. 

Ektefellene brukte telefonen flittig, i tillegg til brevskriving annenhver helg. 

Limstrand har ikke brevene som gikk fra Margrethe og sørover. Men ettersom Christian i sine brev svarer og kommenterer hustruens brev, får vi lesere et inntrykk av livet hustruen og barna levde i Nordland. Det siste brevet er datert 11. januar 1938, ti dager før Christian døde. 

 

Ei bok basert på brev mellom ektefeller kan lett bli for snau. Kirsten Limstrand utfyller bildet gjennom flere skildringer fra Margrethes liv, og ved å gjengi andre erindringer. Yngste datter Rigmor, hun som lå i magen da mora flyttet nordover i 1922, skrev om barnas opplevelser knyttet til brev og pakker. Barna dro også sørover og besøkte faren og andre familiemedlemmer. Rigmor gikk et skoleår i Sandefjord og bodde hos farens foreldre, og besøkte også faren som da bodde i Lyngør.

 

 Margrethe, Eva og Hermann tok farvel med Sandefjord og Christian i 1922 etter at ektemannen gikk konkurs. Margrethe var på det tidspunktet gravid med Rigmor.

Interessant er fortellinga om pinsemenighetene og den religiøse vekkelsen som gikk på 1930-tallet både i Lofoten og Sandefjord.

«Margrethe og Christian» er ei fyldig og uvanlig slektshistorie: vi får gode tidsbilder, og opplysninger om levd liv fra ulike og uvanlige sideblikk.

Kjærlighetshistorien er rikt illustrert med svært mange fotografier, noen faksimiler av aviser og brev, samt andre illustrasjoner. Alle brevene i boka kan leses i trykkskrift.

Hvem kan ha interesse av å lese Limstrands dobbeltbiografi? Hundre år gamle episoder og dagligdags byliv har nok lokalhistorisk interesse i kystbyene sørpå. Derimot har fortellingene om den gifte alenemora som tok ansvar for ungene og jobbet hele livet i Televerket, stor interesse for oss her nordpå. Boka formidler en viktig del av yrkeskvinnenes historie i vårt distrikt.

Jeg savner dessverre en siste ekstern korrekturlesing før boka ble gitt ut.

Margrethe og Christian fikk tre barn og fem barnebarn. I 1956 ble Bjørn, det eldste barnebarnet, konfirmert i Bodø. Jenta i midten er Kirsten Margrethe, forfatter av kjærlighetshistorien fra 1914.

 
Kirsten Margrethe Jacobsen Limstrand
Margrethe og Christian - en kjærlighetshistorie fra 1914
Eget forlag © 2025 - Uinnbundet 21*14 ,7 cm, 168 side
r


Avisa Nordland 26. februar 2026