Gildeskålboka 2025

 

 

Livskraftige lokalsamfunn i den store verden

 Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Gildeskålbokas redaksjon spenner opp et stort lerret når den skal fortelle om liv og levnet, om stort og smått, fra fortid og nåtid, i sitt geografiske område. Det er et område der mennesker kan ha eller har hatt forbindelser til mange kanter av verden. Her omtaler jeg noe av det interessante stoffet. Redaksjonen trekker sjøl - i forordet til boka - fram artikkelen om prestehaterne på Saura, som gir et sjeldent og fascinerende innblikk i livet i Gildeskål på sytten- og attenhundretallet. Dette er den mest omfangsrike artikkelen i årboka, den er på 30 sider, og er skrevet av historieprofessor ved Høgskulen i Volda, Atle Døssland.

Vi hører om Birte og Jon som tilhørte det tidligere bondearistokratiet i Gildeskål som dreiv med tørrfiskhandel og jektefart. Enda de sjøl hadde opplevd økonomisk og sosial nedtur, godtok de ikke å bli uærbødig behandlet og irettesatt av presten. Professor Døssland kommenterer dette slik:

Den gamle Gildeskål-kyrkja slik ho såg ut i 1926

«Den gamle standstankegangen innebar også rangering av sosial status, ære og vørnad. I ein del situasjonar fanst det reglar og normer for kva som var ærefullt eller vanærande for personar frå ulike stender. Å bli forveksla med ein lågare stand enn den ein hevda å høyre til, var såleis ei fornærming.»

Jon og Birte hadde bakgrunn fra den gamle, lokale overklassen i Salten, «et sosialt sjikt som ikke uten videre bøyde nakken uansett om motmannen hadde prestekrage», som bygdebokforfatteren Terje Gudbrandsson har skrevet. Birte dro helt til kongens kanselli i København. Der ble de vel litt imponert over denne bondekona fra den fjerne, nordlige provinsen av riket og over trua hennes på at kongen kunne ordne opp. Birte tok hardt i når det gjaldt alderen til ektefellen – at han var 90 år; derfor måtte hun sjøl og ikke ektemannen dra til Kongens by. Utfallet av reisa til hovedstaden i dobbeltmonarkiet kan du lese om i Gildeskålboka 2025. 

I år er det 80 år siden Andre verdenskrig sluttet. Dette er naturligvis behørig markert i foreliggende bygdebok. Blant annet skriver Berit Åsjord om «Krigen i Arnøya slik pappa husker den». Pappa er Johan Andreassen som var bare fire og et halvt år da krigen brøt ut og vel ni og et halvt da den sluttet. Noe av det som blir omtalt, har han nok ikke husket sjøl, men er noe han er blitt fortalt.

Johans far var ikke kommet tilbake fra Lofotfiske den vonde aprildagen i 1940. Johan kjente en redsel i magen når det ble snakket om krigsskip i Vestfjorden. Fra 27. mai husket han best drønnene og røyken under bombinga av Bodø. I skjønnlitteraturen kan vi lese skildringer av hvordan barn kunne oppleve 9. april 1940 og det som fulgte i fem lange år. Artikkelen om krigen i Arnøya greier et stykke på vei å beskrive et virkelig barns opplevelser av disse dramatiske begivenhetene. 

Vidar Wennersberg, rektor på Nybyggerskolen (Foto: Aftenposten, NTB)

Randi Wennersberg har skrevet om Nybyggerskolen på Kjøpstad – en skole i sjølberging. Randi Wennersbergs ektemann, Vidar, skulle i 1981 overta som skolens tredje rektor etter Hauk Arntzen og Kjartan Jensen. Skolebygget hadde en mye lengre historie, innviet i 1939 som folkeskole og etter hvert framhaldsskole med internat. Under krigen bodde evakuerte fra Bodø gamlehjem der etter bombinga av byen. I 1975 ble Kjellingstraumbrua åpnet, og elevene ble flyttet til Saura skole. Dermed sto Kjøpstad skole med internat tomt.

Områderektor ved Folkeuniversitetet i Nordland, Wilhelm Mortensen, og styret i Folkeuniversitetet hentet de pedagogiske prinsippene for det som skulle bli Nybyggerskolen fra Twin-skolene i Danmark. Her dreide det seg i stor grad om læring gjennom praktisk arbeid. 

Plantefarging (Foto: Aftenposten, NTB)

Folkeuniversitetet kjøpte skoleanlegget våren 1978, leide jord og startet prøvedrift om høsten. Det ble satset på primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske på samme måte som et småbruk drevet som kombinasjonsbruk. Det ble kjøpt inn sauer, kaniner, høns og gjess. Det ble bygd ny driftsbygning som ga plass til 50 sauer, fire kyr, ungdyr og silo/fôrlager, som sto ferdig høsten 1981. Skolen fikk verkstedrom som ble kjøpt fra Statens vegvesen som hadde brukt dem i forbindelse med utbygging av riksveg 17. Skolen kunne dermed drive opplæring i mekaniske fag og snekkerfag. I ett av romma ble det også klekket ut lakserogn til smolt som ble solgt videre. Blåskjell- og haneskjelloppdrett ble utprøvd i sjøen. Internatet ble etter hvert utvidet slik at skolen kunne ta inn 24 elever.

Skolen kom under privatskoleloven i 1985. Den ble ellers finansiert gjennom skolepenger fra elevene, salg av jordbruksprodukter, fisk osv, inntekter fra seminarer og arbeidsmarkedskurs, samt statsstøtte og tilskudd fra fylkeskommunen.

Elevene kom fra hele Norge – flest fra Nord-Norge, men det var også noen få elever fra utlandet, bl.a. en iransk flyktning. De fleste elevene var under 25 år. Det var omtrent like mange kvinnelige og mannlige elever.

Folkeuniversitetet gikk konkurs sommeren 2024. Artikkelforfatter Randi Wennersberg synes derfor det er viktig at denne spesielle skolen nå blir beskrevet i Gildeskålboka for at den ikke skal forsvinne i tidens glemsel. Det er imidlertid fremdeles mulig å se levende bilder fra Nybyggerskolen på Kjøpstad i Gildeskål. På internettet ligger et ni minutters innslag ved Svein Arne Gregersen, NRK Nordland fra 1982 om Nybyggerskolen i Nordland. I dette korte innslaget fortelles det på en instruktiv måte om hva Nybyggerskolen representerte som pedagogisk tilbud. NRK-innslaget burde derfor blitt nevnt i kildehenvisningene. 

Hans Trygve Holm har skrevet om «En ekte gildeskålværing fra Myanmar». Det er en artikkel å bli i godt humør av. Det opplyses at Gildeskål har innbyggere fra rundt 25 ulike land. En av dem, Kyi Kyi Win Winn (54), ble født i Yangon, Myanmars største by med over fem millioner innbyggere. Hun ble født i et land styrt av et brutalt militærregime. På universitetet studerte hun zoologi. Ved siden av studiene jobbet Kyi Kyi som sekretær for et japansk firma i Yangon. 

Kyi Kyi Win Winn har opplevd mye trist og leit. Hun dro til Thailand og videre til Malaysia. Som mange av sine venner drømte hun om å reise til USA eller Europa. Med en arrestert og senere avdød ektemann ble hun registrert som politisk flyktning. Hun endte opp i det ukjente landet Norge. I september 2011 landet storbykvinnen og døtrene i Bodø. Etter en helsesjekk på sykehuset bar det videre i minibuss som parkerte på Inndyr. I 2016 fikk hun også sin far dit. Sjøl har hun arbeidet på Jokerbutikken og på sykehjemmet.

Ut på tur: Kyi Kyi Win Winn har lært seg gleden ved å gå i naturen. - Jeg har blitt ei ekte norsk fjellgeit, ler hun. (Foto: Privat) 

- Jeg elsker å være her. Jeg elsker mørketida med alle fargene og all kosen innendørs. Og så har jeg lært meg å like å gå i naturen (...) Jeg har blitt en del av den norske naturen, eller jeg kan vel si at jeg har blitt til en norsk fjellgeit, ler hun. Kyi Kyi Win Winn er i sannhet en positiv gildeskålværing, slår artikkelforfatter Holm fast. Tanken om å flytte fra Inndyr har ikke streifet henne. Hun har ikke følt behov for å bo nært noen med samme bakgrunn som henne. Da ville det ikke vært så lett å lære norsk heller, konstaterer hun.

Avisa Nordland presenterte for øvrig som hovedoppslag lørdag 18. oktober en rekke fornøyde flyktninger i Gildeskål og dokumenterte at ingen er bedre i Nord-Norge enn Gildeskål kommune til å få ukrainske flyktninger i jobb.

Avisa Nordland ba våren 2025 ordførerne i Salten spekulere rundt kommunens framtid. Bjørn Magne Pedersen (H) erkjenner at hans kommune har opplevd nedgang i folketallet, men at det nå har stabilisert seg. Han mener at kommunen har en fordel ved å være en sentralt plassert utkantkommune med nærhet til fylkeshovedstaden. De siste åra har kommunen opplevd vekst i folketallet, blant annet fordi de har tatt imot og bosatt ukrainske flyktninger. Ordføreren mener de ukrainske flyktningene representerer et fint tilskudd til befolkningen. Han mener å ha registrert at de trives og er blitt integrert i samfunnet. Kommunen opplever stans i en lengre tids befolkningsnedgang, og folketallet synes å være stabilisert på nåværende nivå.

På spørsmål om Gildeskål vil eksistere som egen kommune om 10 år eller 20 år, svarer ordføreren:

«- Ved rådgivende folkeavstemning som ble avholdt i 2016 stemte cirka 85% av våre daværende innbyggere for at vi skulle fortsette som en selvstendig kommune, og det tror jeg fortsatt Gildeskål kommune kommer til å være også om både 10 og 20 år. Det er i alle fall det dagens politikere har som oppgave å sørge for å bidra til blir en realitet.» 

Sokneprest Nils Jøran Riedl og diakon Anette Holand-Nilsen har hittil gjennomført fire turer til Roma med ungdommer fra Gildeskål som en del av konfirmasjonsforberedelsene. Biskop Svein Valle har rost dette tiltaket i sin tilbakemelding til menigheten. Tidligere ordfører og lensmann Walter Pedersen tok opp med sokneprest Riedl at en slik tur også ville være interessant for voksne gildeskålværinger. Og tur ble det 25. til 30. april 2025: «En fantastisk tur, med mange minner for livet.»

Godt voksne konfirmanter koser seg på restaurant i Roma (Foto: Per Bjarøy)

Kommunen har de siste par år delt ut en rekke priser som blir markert i årboka. Det gjelder omdømmepris, næringspris, kulturpris og kulturstipend, frivillighetspris og erkjentlighetsgaver. Både 10. trinn i skolen, årets førsteklassinger og 50-årskonfirmanter er avbildet i boka. Jeg vil spesielt trekke fram omdømmeprisen som i år gikk til Inger Wiik og Foreningen for integrering i Gildeskål. Omdømmeprisen skal tildeles en eller flere personer som er eller har vært gode ambassadører for kommunen og bidratt til Gildeskåls gode omdømme.

Anzhelika Shevchenko, Iryna Shkyria fra foreningen for integrering i Gildeskål og Inger Wiik får overrakt omdømmeprisen av ordfører Bjørn Magne Pedersen (Foto: Bjørnar Thoresen)

Årbokredaksjonen konstaterer med tilfredshet at det fortsatt er interesse for å bidra til å skrive Gildeskåls historie gjennom å utforske og formidle historier fra tidligere tider. Samtidig fortsettes tradisjonen med å minne om begivenheter fra året som gikk. Redaksjonen føler seg privilegert som får løfte fram fortellinger fra den fjerne og nære fortid, og de synes det er spennende å få et innblikk i hvordan folk lever i dag og stadig finner nye måter å livnære seg på i kommunen. Det samme tror jeg gjelder ikke bare kommunens egne innbyggere, men også de av oss som har tilhold ellers i landsdelen.

Avisa Nordland 6. november 2025

Gildeskålboka 2025  

136 s, innbundet 19*25,5 cm 

Utgiver: Gildeskål kommune 2025

Opplag: 900

Pris: Kr 300,-

Pelle Molins død

 

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Pelle Molins siste år

Historiker og forfatter Jan Oscar Bodøgaard har skrevet det han omtaler som en dokukrimbok med tittelen Pelle Molins død.  Forfatterens motto for boka er at «Ikke alle personer, hendelser og dokumenter er oppdiktet».  Hendelsene i boka er lagt til Bodø og Sulitjelma i 1895 – 1896 og til Simrishamn i Skåne i 2023.

For dem som har lest litt historie fra Salten, vil flere av personene i fortellingen være velkjente, og forfatteren og frue er blant aktørene i de begivenhetene som han vil ha oss til å tro fant sted for et par år siden i Sverige.  Slik jeg leser boka Pelle Molins død, er en dokukrim en fiksjonsfortelling om kriminelle handlinger som involverer virkelige personer i fortid og/eller nåtid.  Fortellingen er basert på såvel reelle som fiktive dokumenter, og forfatteren bruker sin fantasi til å lage sammenheng og spenning i historien.

Men tema er hvorfor og hvordan Pelle Molin døde i Bodø i ung alder og fant sitt siste hvilested ved Bodøs gamle gravplass i Breivika; der er det på en høyreist stein hogd inn følgende tekst:

PELLE MOLIN
Ådalens diktare
f. Multra Sverige 8 - 7- 1864
d. Bodø 26 - 4 - 1896

 

Pelle Molins grav t.h. Den nedlagte kirkegården i Breivika ligger vakkert til ved havet. Foto: Viggo Eide.

Jeg vil imidlertid ikke røpe for mye om Pelle Molins død og slik spolere spenningen for leserne av boka.  Den fortjener nemlig mange lesere.

Forfatteren og historikeren Bodøgaard har med sine fortellergrep levendegjort både virkelige og oppdiktede begivenheter på våre trakter for 130 år siden, og det oppleves relevant når han for eksempel refererer til filmen Sulis 1907 fra 2023.

Pelle Molin var en svensk kunstmaler, forfatter og journalist som døde i Bodø knapt 32 år gammel i 1896.  Hans mest kjente litterære verk heter Ådalens poesi som ble utgitt året etter at han døde.

 

Gruvearbeiderne ved Giken gruve i Sulitjelma ca. 1900. Foto: Nicolai Helgesen. 

Fra Sulitjelma skrev Molin i svenske aviser om de vanskelige arbeidsforholdene i gruvene, noe som gjorde at han ble bortvist av det svenske gruveselskapet. Han ble beskyldt for unasjonal og krenkende oppførsel overfor den svenske stat. Blant annet skrev han om «Den stora grufolyckan i Sulitjelma» 1. september 1895, trykt i Jämtlands-Posten i 1896. To arbeidere ble drept i en eksplosjon i Giken-gruva.  Eksplosjonen hadde sammenheng med at ingeniøren Olof Wenstrøm hadde fått plassert et gassoljefat inne i gruva. Ingeniøren hadde erfaring fra gruvedrift i Amerika. Både Wenstrøm og stiger Peder Lorentsen Solberg ble frikjent i rettssaken etter gruveeksplosjonen.

Nordland, ei av flere aviser i Bodø, var den første som omtalte «Den store gruveulykka i Sulitjelma» 9. september 1895, ei uke etter hendelsen.

Flere av artiklene i svenske aviser er lagt ut av Sulitjelma Historielag på nettstedet www.sulisavisa.no.  I denne bokomtalen trekker jeg inn stoff hentet fra avisartikler og brev fra Pelle Molin; av litteraturlista sist i boka framgår at forfatteren har basert sin framstilling blant annet på dette stoffet.  I tillegg har han altså koblet det han har funnet i kildematerialet med hva som kanskje kan ha skjedd. 

I brev til familie og venner beskrev Pelle Molin dagliglivet i Bodø og ikke minst sitt forhold til flere av byens kvinner.  Han anså seg forlovet med Marie Engen, søster til den kjente fotografen, kvinnesakskvinnen og politikeren Louise Engen.  Men han skal ha hatt flere kvinneeventyr; kvinnene i Bodø omtalte han som vakre og villige, noe han mente hadde sammenheng med at fersk fisk var en viktig del av kostholdet.

Marie Engen 1864 – 1932 var Pelle Molins forlovede og stelte ham ukene før han døde. Foto: Lovise Engen.

Sulitjelma Historielag har fått hjelp av Umeå universitetsbibliotek med å publisere Pelle Molins korrespondanse fra tida i Sulitjelma og Bodø.  I et langt brev til en norrlandsk venninne datert 10. februar 1896 forteller han om opplevelser og framtidsplaner. Her et kort utdrag:

«Ja, det har varit tider! Men Norge och Nordland är ett intressant land.  Det er icke sällsynt att se ett helt led af hvalfiskar gå framför kanten af ett sillstim, ett «sillberg».  Her simma hundretusental af ejder.  På sommaren lägga de sina ägg och plocka af sig sin dun, nästan inne i boningsrummet ute på de s.k. fågleværen. Och vetter fönstret åt norr, sofver man under två månaders tid med midnattssol i sitt rum.»

En av planene det ikke ble noe av, var å følge med Salomon August Andrée på hans nordpolsekspedisjon til Spitsbergen. Det er den ekspedisjonen den svenske forfatteren Per Olof Sundman forteller om i boka Ingeniør Andrées luftferd.

Oppholdet i Nord-Norge skal uten tvil ha vært Pelles lykkeligste og mest produktive tid. Det ene var forholdet til Marie Engen; dessuten skrev han flittig både avisreportasjer og noveller. Noen av hans fineste villmarksfortellinger ble til under tida i Nord-Norge. Molins kunstneriske og litterære arbeid endret seg etter at han kom til Norge; hans artikler ble mer samfunnsengasjerte. Et slikt skifte er visst ikke uvanlig blant kunstnere og forfattere i eksil. Men så ble han syk.

Pelle Molin oppfordret til forsoning mellom Norge og Sverige i unionspolitikken. Dette var noe som langt fra alle svensker satte pris på. Han ble omtalt som Norgesvenn, unionsmotstander og fiende av Sverige. Landets sikkerhet sto på spill!

Det var en oppfatning i gruveledelsen at Pelle Molin måtte stoppes. De kunne ikke la ham fortsette å skade selskapet. Han måtte svekkes, men hvordan skulle det skje? Bolaget disponerte flasker med giftmerker; rottegift med arsenikk omtalt som suliskrutt.

Oppslagsverkene har ulike versjoner av Pelle Molins tidlige død. Arkiv i Nordland opplyser at han etter en fjelltur i Sulitjelma pådro seg en forkjølelse som han aldri ble frisk av. Ifølge Svenskt biografiskt lexikon ble han imidlertid «sjuk i en leversjukdom som gick över i gulsot, han fick hög feber och efter tre veckors svåra plågor dog han i en hjärtattack.» I et brev datert 27. mai 1896 fra Marie Engen, som siteres i Bodøgaards bok, opplyser Marie at han døde av en «tarmbetennelse som etter hvert gikk over til gulsott.» Hun fortsetter:

«Han ble sett til av to leger; han hadde et sterkt, friskt legeme og ingen kunne tro at han skulle dø. Selv sa han ofte under sin sykdom, at han trodde han døde; og da han et par dager før han døde fikk vite at han måtte dø, var han svært fattet og tilfreds, synes han var ferdig med livet, hadde hatt så mange skuffelser og sorger, var trett, ville gjerne dø hos oss, som elsket han, ellers kunne jo døden komme når han engang var forlatt og alene, han hadde jo ikke noe hjem. Han var ofte ikke seg selv bevisst, smertene var så store, derfor ble det i hans siste dager ikke snakket så mye, han hadde ofte vanskelig for å snakke. Likevel var hans ånd klar i hans siste øyeblikk, og han sa farvel til oss alle. Han døde som et trett barn sovner, stille og fredelig.»

Ådalens Poesi - Pelle Molins eneste bok ble publisert året etter at han døde i Bodø. Foto av Henrik Ibsens eksemplar.

I 2023 fikk angivelig forfatteren og hans frue hånd om eldre privatbrev, aviser og annet stoff med tilknytning til Pelle Molin mens paret oppholdt seg i Sverige. Da skal de ha fått to representanter for sikkerhetspolitiet på døra. Noen hadde vært løsmunnet om dette materialet som blant annet innbefattet dokumenter som muligens kunne skade den svenske stat. Etter Palmedrapet i 1986 skal forskrifter til svensk lov ha blitt innskjerpet når det gjelder å offentliggjøre opplysninger som kan skade staten. Politimennene tok med seg materialet til vurdering, men fruen hadde vært forutseende og lagret dokumenter på minnepenn.

Pelle Molins død
AvJan Oscar Bodøggaard
Forenkla forlag 2024 Bodø
111 sider

 

Avisa Nordland 15. mars 2025

Årbok for Vågan 2024

Storfembøringen Vågar

Årbok om naturens og kunstens ressurser

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Årbok for Vågan - Skolp 2024, inneholder mye interessant stoff; jeg velger å omtale noen av de artiklene som jeg har hatt størst glede av. Ukommenterte, historiske kilder som Povl Simonsens rapport fra en befaring i Vågan, og dokumentet «Den nye storkommunen på Aust-Vågøy» er det ikke naturlig for meg å knytte kommentarer til.

Gry Falch-Olsens to bidrag i Skolp 2024: «Huset i Gammelveien 2 – butikken til J.M. Olsen» og «Øylivet med lofotferga» er en fornøyelse å lese ikke minst på grunn av sine litterære verdier. Gry Falch-Olsen understreker at butikken var et familieanliggende. Alle var med på små og store oppgaver fra de var bittesmå: «De beste oppgavene var på et tidspunkt å få lov å stå i pakkedisken og lage kruseduller på gavebåndet, og etter hvert som vi fikk moderne kassadisk, - å sitte i den og skyve varene ned den skrå disken.» - Men ellers får vi lese levende beskrivelser av pappa og mamma, farmor og farfar og andre familiemedlemmer.

Lofotferje - IV. 

Henningsvær skolekorps kommer heim i 1964 etter å ha deltatt på verdens største skolemusikkstevne i Oslo

Mathilde Bordewich

«Nu e ho Aslaug kommen, så nu kan vi legg fra kai», ropte billettøren Gutte mens han trakk den oppstrakte hånda ned med et rykk: «Den elskede ferga – som gav oss en flik av verden der ute – som gav oss så mye spenning i løpet av livet på øya.» Denne gangen skulle de til Svolvær på Sirkus Arnardo.

I tillegg blir vi som lesere informert om «Fakta om Gammelveien 2 – J. M. Olsen», samt om Lofot-ferjene og om når bruene og Nappstraum-tunnelen var på plass.

Hele 25 av bokas 180 sider er satt av til Kurt Atle Hansens artikkel om «Lyngvær i Lofoten – tidlig handelssted og industrieventyr». Artikkelen konkluderer med det som blir omtalt som en skapende treenighet i Lofoten: I 2024 er det 200 år siden handelsmannen Bordewich kom til Lofoten, 150 år siden ingeniøren Tenggren utviklet nye fiskemelprodukter og 100 år siden gründeren Mathilde Ovesen Bordewich etablerte sin hermetikkfabrikk i Henningsvær.

Ukrainske flyktninger i Lofoten 1945

Disse tre bidro altså til å løfte Lofoten inn i en ny periode med industriell utnytting av hele fisken som råvare og som fornybar ressurs. De forsto at mer av det næringsrike råstoffet som var hentet opp av havet: torskehoder og fiskeavskjær, altså guano, kunne bli verdifulle produkter. Kurt Atle Hansen skriver at den første framveksten av industri i Vågan var guanofabrikkene, trandamperier og tønnefabrikker.

I den tidligste industrifasen var det mye tungt, fysisk arbeid og enkelt produksjonsutstyr som gjorde at menn fikk jobbene. Utpå 1900-tallet da hermetikkfabrikkene kom, ble det i hovedsak kvinnearbeidsplasser.

Kurt Atle Hansen har noen interessante betraktninger om hvorfor ikke Lofoten fikk befesta sin posisjon som kreativ gründerregion: «I tillegg kunne Lofoten med bakgrunn i tidlig vannkraft og ny teknologi for grønn energi vært mer med i utvikling av klimavennlige og sunne produkter for verdensmarkedet. Slike konkurransefortrinn må utnyttes aktivt. I historisk perspektiv kan det synes som at Lofoten gikk glipp av gullkanta muligheter.» Vågan hadde i åra rundt 1885 - 1890 halvparten av alle industriarbeiderne i Nordlands amt og var slik i toppen av industriherreder i amtet.

Dagfinn Bakke - Foto: Kjell Ove Storvik

Om vi i dag ikke tenker spesielt på industri og industriutvikling i forbindelse med Lofoten, har det vært og er vel fremdeles en region som trekker til seg bildende kunstnere. Dagfinn Bakke kom imidlertid ikke lenger borte fra enn Kanstadbotn i Lødingen; redaksjonen har valgt å trykke opp hans tale ved jubileet til Svolvær kunstforening i 2011, men ikke å informere om at kunstneren døde 1. januar 2019. Ut fra hva Bakke sier om situasjonen «i dag», hadde det vært viktig å ta med en kort omtale av akkurat dette. DAN var som kjent maler, avistegner og illustratør og ble æresmedlem i kunstforeningen i 2017.

 
«Trygve Christensen, en for lite kjent Lofotmaler og billedkunstner» er tittelen på artikkelen til sønnene Bjørner Bodøgaard Christensen og Viggo Christensen. Artikkelen er blant annet illustrert med 17 av malerens bilder, deriblant en reproduksjon av Edvard Munchs «Pikene på broen». Sønnene forteller at de mange ganger har snakket om at de burde ha en utstilling av bildene i deres private samlinger. De håper derfor at utvalget av hans bilder i tilknytning til artikkelen vil gi et innblikk i Trygve Christensens liv som person og fagmann, men først og fremst som lofotmaler og billedkunstner.

Kong Øystein etter renoveringen.  Foto: Pål Had

ler

 Johan Kristian Larsen

Og så er det skulpturer: Kongen på haugen, kong Øystein i Kabelvåg som ble renovert, og som pensjonert advokat Pål Hadler forteller om. Noe tilsvarende ville Svolvær-folk også ha! Det hadde blitt nedsatt en komité allerede før krigen. William Hakvaag forteller den fornøyelige historia om da Svolvær fikk sin statue – fiskar’n. På grunn av vanskeligheter med å få samlet inn nok midler ble det bare mulig å finansiere en liten fisker, kalt Tusseladden. Som noen sørget for å fjerne i nattens mulm og mørke. Forfatteren av artikkelen har det eneste bildet som angivelig fins av den ynkelige figuren.

Aase Karlsen har derimot skrevet om det motsatte av en liten, ynkelig tusseladd. Den forhenværende rektoren ved Svolvær skole er datter – datter til Ragnvald Dahl eller Røverdahl. Han er en viktig aktør i Svolværs nære historie og starten på småkvalfangsten i Vestfjorden. Barnebarnet gjengir fortellinger om Røverdahl som ble fortalt rundt kjøkkenbordet heime.

 

Johan Kristian Larsen druknet under tur til fiske i Ullsfjorden, Lyngen, ikke gjenfunden.

Årbok for Vågan har undertittelen Skolp 2024. Ifølge lokalhistoriewiki.no er begrepet skolp i Finnmark brukt som betegnelse på det gamle, norske befolkningselementet der, eller om innflyttede nordlendinger, oftest som økenavn. Skolp er også benyttet om de bofaste i Lofot-væra.

Årbok for Vågan - Skolp 2024

Utgitt av Vågan Historielag, 49. årgang

 

Forsidebildet

På formiddagen 2. februar 2024 ble naustet med storfembøringen «Vågar» tatt av stormen. Båten ble knust til pinneved og naustet totalhavarerte. Rett og slett havari på flat mark. Foto: Odd Arne Sandberg

Avisa Nordland 13. januar 2025