Saltstraumboka 2025

 

Forsidebildet - Saltstraumen med Saltstraumbrua  -er fotografert av Kurt Jeppesen. Brua blei ferdigstilt i 1978, offisielt åpna i 1979 og freda i 2008. Den er 768 meter lang, har 10 spenn og har en seilingshøyde på 41 meter. 

Fra von Westens sameskole til Edens hage     

Omtalt av Inger Bærug, Bokmelderlauget 

Den 18. utgava av Saltstraumboka er på 120 sider og spenner over de tre siste hundreåra. Forordet gir fin oversikt over et variert innhold: Tradisjonelle historiske årbokartikler, omtaler og intervjuer med menn som har utmerka seg på ulike vis, faste poster og dagsaktuelt stoff om Straumen og lokale næringsaktører, som Ossletten Elektro og Saltbrygga. De får presentere seg sjøl. Forsidebildet slår an tonen for det som kanskje er bokas hovedtema: Saltstraumbrua og livet rundt. Perla i boka gjømmer seg i havet; artikkelen om tareskogen er nydelig og tankevekkende. 

Samenes apostel Thomas von Westen, 1682-1727

Vi ser på et lite knippe artikler fra ulike tidsperioder. La oss starte bakerst, tidsmessig. Hadde du gjetta at den første skolen i «Bodøen sokn» var samisk? Selveste Thomas von Westen, «samenes apostel», grunnla en skole på Skolmoen ved Valnesforsen på ei misjonsreise i området alt i 1723. Relativt mange flyttsamer hadde på det tidspunktet kommet fra Sverige og slått seg ned i områdene ved Børvatnet og Valnesvatnet. Lulesamen og gårdbrukeren Åsmund Eiersson fra Skarmoen ved Soløyvatnet var «lesar» med huspostill; han blei den første skolemesteren på Skolmoen, og flere fra Skarmoen fulgte i hans fotspor. Den første tida blei undervisningssamlingene holdt i ei gamme, så blei det reist et eget hus til formålet. Elisabeth Nilsen skriver i sin fint oppbygde og godt kildebelagte artikkel at samene her fikk et «opplæringsmessig forsprang» på resten av befolkninga. Generelt var det på denne tida mye analfabetisme i nord, og ungdommen var bare «måtelig opplyst», ifølge en rapport fra bispevisitasen i 1770. Etter omlag femti år var det slutt for sameskolen. Skolmoen kom på norske hender. Omgangskoler med norske lærere skulle nå forestå opplæring av alle elever. Vi vet at det ikke blei noen god løsning for samene. 

Arild Larsen tar utgangspunkt i tohundreårs-jubileet for seilskuta Restaurations ferd til «Det forjettede land» i sin interessante artikkel om utvandringa fra Saltstraumen til Amerika. Han skriver at totalt 150 -160 mennesker reiste, de første dro fra Tuv i 1867. For de fleste var USA målet. Mange emigrerte under den andre utvandringsbølga, på 1880- og 90-tallet. Den mest kjente fra Saltstraumen er nok Paul Knaplund, som dro først i 1906. Han blei en kjent amerikansk historiker, ja faktisk ei verdensstjerne, men er ikke nevnt av Larsen. Det er noen unøyaktigheter og faktafeil i artikkelen: «Restauration» innleda ikke noen utvandringsbølge, de kom seinere. Tabellen over antall utvandrere fra Saltstraumen stemmer ikke med tallet angitt i teksten. Det er også uklarheter ved selve tabellen. Her burde redaksjonen vært mer årvåken. Foto av Hans Fredings datter Helene med «Ville vestens» framkomstmidler, ridehest og bil. Canada 1937. Bildeeier Gerd Petersen.

«Plattere» ombord på «Glitner» på Marvold sist på 1940-tallet

I del 3 av en serie om Tuv-halvøya på 1900-tallet, får vi blant annet et innblikk i arbeidet med saltfisken. Feskbergan var et vanlig syn her, og det var mye kvinnfolk- og barnearbeid. Mannfolka vaska fisken, mens de yngre og lettbeinte la den utover svaberga så snart et hvitt flagg på ei lang stang varsla at «no må dokker komme»! Når båtene ankra opp for å frakte klippfisken til Kristiansund eller Ålesund, var platterne på pletten: Kvinner la fisken i lag i lasteromma. Damene på «Glitner» ser fornøyde ut, kanskje de allerede har fått oppgjøret i lomma?  

Flere enn undertegnede har vel fått med seg en film eller to på bygdekino? UL Saltstraumen slo til med egen kinodrift på slutten av 50-tallet. Premieren var i 1957, med filmen Statshemmeligheter, to kroner for voksen, det halve for barn. Driften varte et drøyt tiår; Gjest Baardsen blei favoritt i 1968. I pausene, og når det blei filmkrøll, stod platespilleren klar med «Sail along silvery moon» eller «Hello Mary Lou». En kan spekulere på om det blei noe klining rundt om på radene når mørket atter senka seg? Bjørnar Enoksen skriver nøkternt med vekt på drift og harde fakta. Vi blir også nysgjerrige på det sosiale rundt bygdekinoen. 

SULs filmapparat RCA 400 for 16 mm film. Foto fra internett

Magne med Teodolitten

Våren 1978 var det innspurt på bygging av Saltstraumbrua. Nordlandsposten hadde som aprilspøk at bruspenna fra hver side ikke møttes på grunn av alvorlig feilberegning. I realiteten gikk ferdigstillinga på skinner. Brua stod ferdig dette året, blant mange andre takket være stikningsingeniør Magne Torstein Pettersen. Elisabeth Nilsens intervju med ham om arbeidsprosess og teknologi er fint og ledig, det er som vi hører den stolte fagmannen fortelle om jobben og utfordringene han sto i. Det er betryggende å lese at en allerede den gang var opptatt av revegetering ved byggeprosjekter. Innsamling av frø, såing og planting sørga for at den opprinnelige vegetasjonen rundt brua blei ført videre. Pettersen ser ut til å være i sitt ess og med full kontroll der han er avbilda med blå hjelm og teodolitt. Men en gang glapp det, og Pettersen falt rett ned i det frådende havet. Da hadde han englevakt, og endte på sykehus i Bodø. Den blå hjelmen seilte med strømmen og blei oppdaga på et sted ikke så langt derfra. 

Nordlandsposten 4. november 1977

Nå dykker vi ned under den store brua til Straumens tareskoger, anført av naturfotograf Vebjørn Karlsen og dykkerguide Borghild Viem. Vi blir raskt fanga av den lærerike, stedvis poetiske teksten og fascinerende, detaljrike fotos. Det oppleves litt som å gå tur i skogen, skriver Viem. Også der nede endrer landskapet seg med årstidene, og vi kommer tett på fisk, heptarer (tarerøtter), snegler, kreps og skjell. Den store mengden av hengende tare blir som en Edens hage. En kvadratmeter tareskog kan romme over 100 000 smådyr. Nesten ufattelig. Magien forsvinner når vi leser om farene som truer i det marine verneområdet. Kråkeboller beiter ned mye, men den største trusselen er menneskeskapt. Fiskeliner, sluker og annen søppel fra fritids- og turistfisket truer økosystemet og livet på bunnen. Det hadde kommet krav om umiddelbar stans av forsøplinga hvis det var snakk om en skog på land, ikke under vann, konstaterer Viem. Men her blir det ofte «ute av øye, ute av sinn». Det er flaut. Er vi virkelig så primitive og unnfallende? Årbokredaksjonen utfordres herved til å ta opp den pågående diskusjonen om effektivt vern av tareskogen i neste årbok. 

Tareskog i Straumen. Begge foto: Vebjørn Karlsen

Torbjørn Seiring, «bilde-detektiven», har bidratt i mange år til bygdebøker og med slektsforskning. Vi møter en sprek 100-åring. 

Karl Jan Solstad

Brødrene Gudmund og Karl Jan Solstad minnes, blant annet som aktive bidragsytere i historielaget og Saltstraumboka, og vi skjønner at de spilte på mange strenger. Skolefolk husker Karl Jan spesielt for framsnakking av fådelte, små skoler i grisgrendte strøk. 

Jens Willy Barosen

En annen som gjør inntrykk i årboka, er Jens Willy Barosen, som opplevde ei tragisk trafikkulykke som ung. Vi sier oss enige med Børge Enoksen i at han er en kar med en egen drivkraft.  

Saltstraumboka 2025 er alt i alt variert og solid, og det historiefaglige er bra ivaretatt. Bildene er stort sett kreditert der det er mulig, og utfyller tekstene godt. Områdekart letter lesinga. Redaksjonen har presentert ei bok med delikat layout. Noen innspill til slutt: Redaksjonen bør tenke på en kort presentasjon av artikkelforfatterne. I år er det menn som er framheva i boka i form av egen omtale eller intervju. Neste år regner vi med at det igjen blir mer om kvinner og deres livsverden. Fjorårets bok la vekt på stoff som kunne fange interessen hos yngre lesere. Denne intensjonen bør vel følges opp?

Saltstraumboka 2025

Årbok nr. 18
120 sider, innbunden 25,5 * 19,5 cm
Utgiver: Saltstraumen historielag 2025
Pris: kr 300,- 

 

Avisa Nordland 1. november 2025

 

Pelle Molins død

 

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Pelle Molins siste år

Historiker og forfatter Jan Oscar Bodøgaard har skrevet det han omtaler som en dokukrimbok med tittelen Pelle Molins død.  Forfatterens motto for boka er at «Ikke alle personer, hendelser og dokumenter er oppdiktet».  Hendelsene i boka er lagt til Bodø og Sulitjelma i 1895 – 1896 og til Simrishamn i Skåne i 2023.

For dem som har lest litt historie fra Salten, vil flere av personene i fortellingen være velkjente, og forfatteren og frue er blant aktørene i de begivenhetene som han vil ha oss til å tro fant sted for et par år siden i Sverige.  Slik jeg leser boka Pelle Molins død, er en dokukrim en fiksjonsfortelling om kriminelle handlinger som involverer virkelige personer i fortid og/eller nåtid.  Fortellingen er basert på såvel reelle som fiktive dokumenter, og forfatteren bruker sin fantasi til å lage sammenheng og spenning i historien.

Men tema er hvorfor og hvordan Pelle Molin døde i Bodø i ung alder og fant sitt siste hvilested ved Bodøs gamle gravplass i Breivika; der er det på en høyreist stein hogd inn følgende tekst:

PELLE MOLIN
Ådalens diktare
f. Multra Sverige 8 - 7- 1864
d. Bodø 26 - 4 - 1896

 

Pelle Molins grav t.h. Den nedlagte kirkegården i Breivika ligger vakkert til ved havet. Foto: Viggo Eide.

Jeg vil imidlertid ikke røpe for mye om Pelle Molins død og slik spolere spenningen for leserne av boka.  Den fortjener nemlig mange lesere.

Forfatteren og historikeren Bodøgaard har med sine fortellergrep levendegjort både virkelige og oppdiktede begivenheter på våre trakter for 130 år siden, og det oppleves relevant når han for eksempel refererer til filmen Sulis 1907 fra 2023.

Pelle Molin var en svensk kunstmaler, forfatter og journalist som døde i Bodø knapt 32 år gammel i 1896.  Hans mest kjente litterære verk heter Ådalens poesi som ble utgitt året etter at han døde.

 

Gruvearbeiderne ved Giken gruve i Sulitjelma ca. 1900. Foto: Nicolai Helgesen. 

Fra Sulitjelma skrev Molin i svenske aviser om de vanskelige arbeidsforholdene i gruvene, noe som gjorde at han ble bortvist av det svenske gruveselskapet. Han ble beskyldt for unasjonal og krenkende oppførsel overfor den svenske stat. Blant annet skrev han om «Den stora grufolyckan i Sulitjelma» 1. september 1895, trykt i Jämtlands-Posten i 1896. To arbeidere ble drept i en eksplosjon i Giken-gruva.  Eksplosjonen hadde sammenheng med at ingeniøren Olof Wenstrøm hadde fått plassert et gassoljefat inne i gruva. Ingeniøren hadde erfaring fra gruvedrift i Amerika. Både Wenstrøm og stiger Peder Lorentsen Solberg ble frikjent i rettssaken etter gruveeksplosjonen.

Nordland, ei av flere aviser i Bodø, var den første som omtalte «Den store gruveulykka i Sulitjelma» 9. september 1895, ei uke etter hendelsen.

Flere av artiklene i svenske aviser er lagt ut av Sulitjelma Historielag på nettstedet www.sulisavisa.no.  I denne bokomtalen trekker jeg inn stoff hentet fra avisartikler og brev fra Pelle Molin; av litteraturlista sist i boka framgår at forfatteren har basert sin framstilling blant annet på dette stoffet.  I tillegg har han altså koblet det han har funnet i kildematerialet med hva som kanskje kan ha skjedd. 

I brev til familie og venner beskrev Pelle Molin dagliglivet i Bodø og ikke minst sitt forhold til flere av byens kvinner.  Han anså seg forlovet med Marie Engen, søster til den kjente fotografen, kvinnesakskvinnen og politikeren Louise Engen.  Men han skal ha hatt flere kvinneeventyr; kvinnene i Bodø omtalte han som vakre og villige, noe han mente hadde sammenheng med at fersk fisk var en viktig del av kostholdet.

Marie Engen 1864 – 1932 var Pelle Molins forlovede og stelte ham ukene før han døde. Foto: Lovise Engen.

Sulitjelma Historielag har fått hjelp av Umeå universitetsbibliotek med å publisere Pelle Molins korrespondanse fra tida i Sulitjelma og Bodø.  I et langt brev til en norrlandsk venninne datert 10. februar 1896 forteller han om opplevelser og framtidsplaner. Her et kort utdrag:

«Ja, det har varit tider! Men Norge och Nordland är ett intressant land.  Det er icke sällsynt att se ett helt led af hvalfiskar gå framför kanten af ett sillstim, ett «sillberg».  Her simma hundretusental af ejder.  På sommaren lägga de sina ägg och plocka af sig sin dun, nästan inne i boningsrummet ute på de s.k. fågleværen. Och vetter fönstret åt norr, sofver man under två månaders tid med midnattssol i sitt rum.»

En av planene det ikke ble noe av, var å følge med Salomon August Andrée på hans nordpolsekspedisjon til Spitsbergen. Det er den ekspedisjonen den svenske forfatteren Per Olof Sundman forteller om i boka Ingeniør Andrées luftferd.

Oppholdet i Nord-Norge skal uten tvil ha vært Pelles lykkeligste og mest produktive tid. Det ene var forholdet til Marie Engen; dessuten skrev han flittig både avisreportasjer og noveller. Noen av hans fineste villmarksfortellinger ble til under tida i Nord-Norge. Molins kunstneriske og litterære arbeid endret seg etter at han kom til Norge; hans artikler ble mer samfunnsengasjerte. Et slikt skifte er visst ikke uvanlig blant kunstnere og forfattere i eksil. Men så ble han syk.

Pelle Molin oppfordret til forsoning mellom Norge og Sverige i unionspolitikken. Dette var noe som langt fra alle svensker satte pris på. Han ble omtalt som Norgesvenn, unionsmotstander og fiende av Sverige. Landets sikkerhet sto på spill!

Det var en oppfatning i gruveledelsen at Pelle Molin måtte stoppes. De kunne ikke la ham fortsette å skade selskapet. Han måtte svekkes, men hvordan skulle det skje? Bolaget disponerte flasker med giftmerker; rottegift med arsenikk omtalt som suliskrutt.

Oppslagsverkene har ulike versjoner av Pelle Molins tidlige død. Arkiv i Nordland opplyser at han etter en fjelltur i Sulitjelma pådro seg en forkjølelse som han aldri ble frisk av. Ifølge Svenskt biografiskt lexikon ble han imidlertid «sjuk i en leversjukdom som gick över i gulsot, han fick hög feber och efter tre veckors svåra plågor dog han i en hjärtattack.» I et brev datert 27. mai 1896 fra Marie Engen, som siteres i Bodøgaards bok, opplyser Marie at han døde av en «tarmbetennelse som etter hvert gikk over til gulsott.» Hun fortsetter:

«Han ble sett til av to leger; han hadde et sterkt, friskt legeme og ingen kunne tro at han skulle dø. Selv sa han ofte under sin sykdom, at han trodde han døde; og da han et par dager før han døde fikk vite at han måtte dø, var han svært fattet og tilfreds, synes han var ferdig med livet, hadde hatt så mange skuffelser og sorger, var trett, ville gjerne dø hos oss, som elsket han, ellers kunne jo døden komme når han engang var forlatt og alene, han hadde jo ikke noe hjem. Han var ofte ikke seg selv bevisst, smertene var så store, derfor ble det i hans siste dager ikke snakket så mye, han hadde ofte vanskelig for å snakke. Likevel var hans ånd klar i hans siste øyeblikk, og han sa farvel til oss alle. Han døde som et trett barn sovner, stille og fredelig.»

Ådalens Poesi - Pelle Molins eneste bok ble publisert året etter at han døde i Bodø. Foto av Henrik Ibsens eksemplar.

I 2023 fikk angivelig forfatteren og hans frue hånd om eldre privatbrev, aviser og annet stoff med tilknytning til Pelle Molin mens paret oppholdt seg i Sverige. Da skal de ha fått to representanter for sikkerhetspolitiet på døra. Noen hadde vært løsmunnet om dette materialet som blant annet innbefattet dokumenter som muligens kunne skade den svenske stat. Etter Palmedrapet i 1986 skal forskrifter til svensk lov ha blitt innskjerpet når det gjelder å offentliggjøre opplysninger som kan skade staten. Politimennene tok med seg materialet til vurdering, men fruen hadde vært forutseende og lagret dokumenter på minnepenn.

Pelle Molins død
AvJan Oscar Bodøggaard
Forenkla forlag 2024 Bodø
111 sider

 

Avisa Nordland 15. mars 2025

Saltstraumboka 2024

I kvinner og menns minne

Omtalt av Marit Helene Hernes, Bokmelderlauget

Saltstraumen Historielag er aktuell med den 17. utgaven av Saltstraumboka. De første vel hundre sidene omhandler historisk og naturvitenskapelig stoff i form av 18 artikler, portretter, et dikt og mange bilder. Den siste delen er viet hendelser fra 2023 og tidligere sammen med kommunedelsutvalgets årsmelding.

Bokas forside er et staselig bilde av Saltstraumen kirke som følges opp med en fint illustrert artikkel av Ann-Heidi Seines og Elisabeth Nilsen om kirkas historie og renoveringen av kirka og uteområdet de siste to årene. Noe har foregått i profesjonell regi, men typisk nok har lokalt initiativ og dugnad bidratt med å forskjønne området rundt kirka.  

Seines bedehus

Dugnad, fellesskap og tilpasning til naturforholdene har vært innbyggernes svar på ulike utfordringer: Lenger bak i boka skriver Ann-Heidi Seines om Seines Bedehus. Etter 11 års innsats med alt fra pengeinnsamling til byggevirksomhet ble huset tatt i bruk første gang i november 1925. En emissærs beskrivelse av egen reise til Seines samme år illustrerer på en fortreffelig måte kommunikasjonene i området og betydningen av å ha et bedehus i egen bygd.

Bedehuset er nå blitt grendehus. I 2025 er huset 100 år. Det skal kanskje markeres? Det hadde vært interessant å få vite litt om kvinneforeninga som tok initiativet til huset. Hvem var disse damene? Kanskje det finnes bilder av dem?  

Terje Nilsen & co spiller på «Pedersens veranda». NRK-Nordlands Per Bjørn Pedersen laget på 90-tallet en rekke småfilosofiske og underfundige innslag fra sin etter hvert berømte veranda hjemme ved Saltstraumen.

I årets bok inngår to artikler i en rekke fordelt over flere årbøker. Del 2 av «Tuv-halvøya på 1900-tallet» forfattet av Erling Johnsløv, er en av disse. Artikkelen er breddfull av interessant informasjon og refleksjon over hvordan menneskene i området har løst utfordringer knyttet til ferdsel i forbindelse med den daglige dont, skole, kultur og næringsvirksomhet. I tillegg blir flere foregangsmenn nevnt. De fant løsninger og grep sjansen til å skape nytt levebrød eller et tillegg til jordbruk og fiske. Artikkelen er på ni sider, og den hadde tjent på å bli strammere redigert slik at de ulike temaene hadde kommet mer til sin rett. Bare avsnittet om korndyrking og kornmøllene med fine bilder kunne vært en egen, kortere artikkel.

Årboka har flere portretter og personomtaler. Fire av dem gjelder kvinner fra området:

Runebomma er årets gjenstand ved Saltstraumen Museum

Arnfinn M D Thesen skriver om den samiske kvinna Engborg Sakriasdett (født 1830) som fikk et særdeles strevsomt liv, tidvis med mangel på det mest basale og med store tap av familiemedlemmer. Det finnes ingen bilder av Engborg, men artikkelen er illustrert med bilder av andre samer. Det hadde vært interessant å vite hvor bildene kommer fra og i hvilken anledning de er tatt.

Per-Erik Pettersen forteller rørende om Dagny i Skagen (født 1907). Hun ble som barn en kasteball mellom forskjellige mennesker og bosteder ispedd mye hardt arbeid og stort ansvar. Det skulle ei ulykke til før livet ble betraktelig bedre for henne.

Bjørnar Enoksens skildring av 86-årige Kirsten Johansen er et oppkomme av energi og pågangsmot. Drømmen om sykepleierutdannelse måtte hun legge bort. I stedet har hun grepet og utnyttet mulighetene som har bydd seg både når det gjelder yrke og fritid. Sikkert til glede for henne selv, men også samfunnet rundt.

Enoksen har også intervjuet 100 år gamle Tordis Else Løkås som har vært aktiv på mange områder både på gården hun drev sammen med mannen sin, engasjert i forskjellige foreninger og som lokal «sømveileder».

Årbok-redaksjonen ønsker at boka skal bidra til «at stedets mangesidige historie» blir kjent for den unge befolkningen. I så måte må Cathrine Birkelunds reportasje om Saltstraumen Ungdomsklubb være appetittvekkende lesing både for dagens unge og for de som har hatt klubben som treffsted tidligere. Fram til 2014 var Hellevik skole tilholdssted for Klubben

I fortellingen fra en klubbkveld er det så man fornemmer lukten av pizza, godteri og hektiske ungdommer. Leseren blir introdusert for den populære konkurransen med det litt groteske navnet: hoderulling. Hvilke hoder som rullet og hva konkurransen gikk ut på skal ikke avsløres her, men konkurransen må vel være en lokal oppfinnelse?  

 

"Klubben" tegnet av Tonje Schjølberg. Dette var malt på veggen i diskoteket som Klubben etter hvert tok i bruk i 1.etasje. Fotograf: Cathrine Birkelund

Klubbvirksomheten ble drevet av en person med en liten godtgjørelse og foreldre som mer eller mindre frivillig stilte opp på dugnad på klubbkveldene. På denne måten var klubbens eksistens avhengig av mange i lokalsamfunnet inntil den ble driftet av Bodø kommune. Kanskje hadde det sine fordeler at foresatte var involvert i klubben? De fikk innblikk i ungdomsmiljøet, og de ble kjent med ungdommene som brukte klubben. 

 

Beboere, ansatte og unger ved Bodin aldershjem slapper av i vintersola

Borghild Viems artikkel om verdenen under en av verdens sterkeste malstraumer byr på interessant og artig lesning. Den beskriver forunderlige skapninger og hvordan de lever og bor som f.eks. kenguruloppene.

Artikkelen er illustrert med nydelige bilder av noen av dem som har funnet et hjem i malstraumen. Her er f.eks. bilde av hydroide med amfipode på: det høres jo ut som rollefigurer i Star Wars. Vi får også vite at kamskjell som svømmer har bedre syn enn de som sitter fast! Hvem har tenkt over at kamskjell kan se? I tillegg finner vi ut at det ikke bare var Tornerose som sov i hundre år. Noen svamper lager sin egen redningskapsel så de kan komme seg gjennom vanskelige perioder og overleve i mange, mange år.  Det er kanskje flere som kunne tenke seg ei slik løsning i trengselstider? Ikke alle i straumen har slike muligheter og da er det vern som gjelder. Hvem eller hva er det som truer livet der, og hvordan kan vi verne det? Mulig tema for en ny artikkel om livet i straumen i neste årbok?

Kanskje har arkeologene da kommet nærmere et svar på det spennende spørsmålet som blir stilt av Elisabeth Nilsen: hadde Raud den Rame et handelssted i Seivågen i vikingtida? Foreløpig får vi nøye oss med en oversikt over funn av mange slag fra området.

Årets bok er innholdsrik. Vi hører om folk som tilpasser seg utfordrende naturforhold og innser at egen deltakelse og innsats er viktig for at hele samfunnet skal bestå. Tenk på han Albert i Rørvika som ikke låste døra si i tilfelle noen som var i nød kom forbi og trengte å varme seg.

Boka er godt utstyrt med et stilisert kart helt bak og noen små i enkelte artikler samt mange fine og interessante bilder og illustrasjoner. Fotografene er med noen få unntak nevnt. Bokas layout virker gjennomtenkt, bildene og teksten utfyller hverandre.

Mange artikler har kildehenvisninger og gjør bruk av fotnoter.  Både kvinner og menn kommer til orde.  Jeg vil gratulerer redaksjonen med en fin utgave av Saltstraumboka.

Saltstraumboka 2024

Årbok nr. 17
120 sider, innbunden 25,5 * 19,5 cm
Utgiver: Saltstraumen historielag 2024
Pris: kr 300,-

Avisa Nordland, 17.12.2024 - side 16 og 17