Årbok for Vågan 2025

Årbok for Vågan – ein verdsvant 50-årsjubilant

 Omtalt av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Vågan Historielag rundar i år 50 år og gjev samstundes ut årgang 50 av Årboka – med undertittelen «Skolp». Redaktør Håkon Brun gjev lesarane ein historikk over verksemda og avslører at opphavet til Historielaget er å finne i historieseksjonen på Svolvær gymnas på 1970-tallet. Ei rekkje historielag såg dagens lys på syttitalet i områda våre, som følgje av ei sterk og aukande interesse for lokal historie og lokal kultur, og Bruns skildring av Vågan Historielag fortel oss at jubilanten har vore ei drivande kraft for lokalkultur i 50 år. 

Vågan har ei rik lokalhistorie – som ofte er vevd inn i rikshistoria. Lofotfisket er og har vore viktig for nasjonen, tidleg bydanning (Vágar kaupstaðir) og religiøst senter frå tidleg mellomalder, og sterk tiltrekking på biletkunstnarar og andre kunstaktørar, kan vere døme på det. Vi får såleis eit inntrykk av at årbokredaksjonen ser verksemda si spenne langt utover snevre kommunegrenser.

 

Margaret Gates har vore sentral i kulturlivet ein mannsalder og vart i 2025 hedra med Kongens fortjenstmedalje. Foto: Espen Nordahl, Våganavisa. 

Eit døme på det møter vi alt i første artikkelen, av Gry Falch-Olsen, om kulturskolerektor Margaret Gates, som kom til Lofoten for å ha eit kvileår i 1978 – og vart verande. Gates er frå Liverpool, er lærarutdanna i England med kunst som hovudfag. Etter åtte år nordpå vart ho i 1986 rektor for kulturskolen i Vågan, og det er eit forrykande repertoar ho kan vise til gjennom meir enn 25 år i stillinga. Les sjølv og bli imponert! 

Eit anna døme finn vi i siste artikkelen i boka der Bente M. Larsen følgjer slekta Angell frå Angeln i Tyskland i ti slektsledd før ho når seg sjølv i bygda Ulvåg på Storemolla. Vi kunne tru at det ville bli ei langtekkeleg historie, men det er ei spennande reise Larsen tar oss med på. Ho følgjer hovudlina i slekta, men tar òg avstikkarar undervegs, og lar oss til dømes møte velkjende Thomas Angell i Trondheim og Petter Dass på Herøy på si reise langs Helgelandskysten før ho losar oss inn til Digermulen i sjette slektsledd. Larsens krønike kan verke «smal» på somme, men ho trefte meg!

Vestfjordgata

Skolp kan òg vere nærsynt. Langs 29 sider i boka leier Gullik Maas Pedersen oss gjennom Vestfjordgata i Svolvær, ein gong byens travlaste handlegate, og no med berre ein butikk att. Pedersen presenterer oss for handel og vandel i gata gjennom eit hundreår, illustrert med store, flotte foto – hovudsakleg etter fotograf Kanstad. Denne meldaren er ikkje så lokalkjend i Svolvær at han kan følgje Pedersens vandring og heile tida vite kvar han er. Eg har inntrykk av at vi hoppar hit og dit, stundom i nabolaget, men det gjer ikkje noko: Det er ikkje det romlege som er viktig for meg, derimot den detaljerte og omfattande skildringa av hus, menneske og verksemder som gjev byen substans. Skikkeleg dyktig gjort!

Byvandringa med Gullik Pedersen er illustrert med flotte foto: Foto: Kanstad, Lofotmuseets billedsamling.

Årboka har ei rekkje portrettartiklar. Håkon Brun skriv innsiktsfullt om Kamilla Berg frå Ørsnes, Nord-Noregs første kvinnelege avisredaktør. Hennar karriere starta som redaktørektefelle og bokhandlar i Kabelvåg i 1885. Eit turbulent familieliv førte henne ut av rolla som «redaktørektefelle», og i 1897 vart ho sjølv redaktør i avisa Nordlændingen i Kabelvåg. Vi skal ikkje avsløre alle hennar merittar, men eg nemner at ho har eit oldebarn som har følgd i hennar fotspor.

 

Årboka har vore flink til å finne gode foto og la dei få rom i boka. 

Her er redaktør Kamilla Berg rundt år 1900. Foto: Ukjent. 

Jan Rognmo skriv om Georg Rokkan frå Holandshamn, kan hende mest kjend som far til statsvitaren Stein Rokkan. Han levde sitt vaksne liv i Narvik, og det er eit spennande liv. Eg stussar likevel over at redaktøren har villa publisere denne artikkelen året etter at den var trykt i Årbok for Narvik.  

Årboka er flink til å profilere kvardagsmenneske. Gry Falch-Olsen skriv om Frode Olsen og familien hans i Kongsmarka, der dei har drive bynært jordbruk og mykje anna sidan 1930-tallet. Foto: Ukjent.

Årboka har tradisjon for å sleppe til elevar frå vidaregåande skole med oppgåver dei har skrive på skolen. Mia Karstensen har skrive om oldemor si, fødd i 1920. Oldemora døydde då Karstensen berre var tre år, så forfattaren har skrive oppgåva basert på kjelder – som vel er eit viktig poeng ved slike arbeid. Ho gjer det skikkeleg, og skriv i tillegg lett og ledig om oldemor og hennar liv. Til slutt reflekterer Karstensen over kvinneliv og -roller på 1900-talet med oldemor som eksempel. Flott arbeid. 

Tormod og søstrene

Medelev Iselin Dalhaug Jacobsen har skrive om bestefaren og oppveksten hans på eit bureisingsbruk. Jacobsen har ei solid gruppe informantar som hjelper henne å sjå og forstå bestefarens liv som barn, men ho hentar òg opplysningar frå skriftlege kjelder. Ho evnar såleis å skape ei djuptpløyande forteljing om bestefaren, men òg meir generelt om oppvekstvilkår på 1930- og 1940-talet. Samstundes blir teksten hennar ei kjelde til å forstå kor vanskeleg det kan vere for ungdom i dag å fatte levevilkår for 80–90 år sidan. Ho skriv: «I huset var det ikke innlagt vann, sa de måtte bære inn vann fra brønnen og bære skittent vann ut. Det ble dermed ikke dusjing hver dag.»

Iselin Dalhaug Kristensen skriv om livet til bestefar Tormod Jacobsen, og har funne flotte foto som illustrerer teksten. Her er bestefar saman med søstrene Ragnhild og Margot på slutten av 1930-talet. Foto: Ukjent.

Med arkeologen Reidar Bertelsens syntese om Vágar vender vi attende til Vågans rolle utanfor eigne grenser. Bertelsen har sidan han byrja arbeidet med band 1 av Lofoten og Vesterålens historie i 1973, interessert seg sterkt for den lange historia til Vågan og har sjølv leia fleire forskingsprosjekt her. Bergkunst frå eldre steinalder, malte figurar frå tidleg metalltid, sjøsamisk nærvær i området og ikkje minst ein antatt kontinuitet i skreifisket sidan eldre steinalder,  er viktige element. Tyngdepunktet er likevel mellomalder med ein sentral rolle i fiskeria, status som kaupstaðir og religiøst senter. Bertelsens artikkel er åleine ein god grunn til å kjøpe boka!

 

Fiske og fangst har vore viktig for Vågan, og presentasjonen av ishavsskippar Ottar Olufsen (90) under tittelen «Henningsværs skipper» gjev godt innsyn i eit krevjande yrke. Trudde du at fangstfolk var kjenslelause? Les om Ottar og lær. Foto: Ukjent. 

Årbok for Vågan er fagleg solid, og det er god balanse mellom kvinner og menn både i stoffutvalet og mellom skribentane. Utforminga er tiltalande der bilete og illustrasjonar har stort sett fått god plass. Men somme foto ser ut til å vere fargesett i ettertid utan at det er nemnd i teksten (s. 167–169), og somme foto manglar kreditering. Artikkelforfattarar er presentert i ein kort omtale, men for somme manglar omtalen. Korrekturlesinga er mangelfull: ein forfattar har t.d. fått namnet sitt feilskrive, og skrivemåten til mange stadnamn synest vere tilfeldig.

Det er ei enkel oppgåve for ein dyktig redaksjon å rette opp i.

Bjørner Bodøgaard Christensen leverer ei fyldig og frodig beretning om vintersportsaktiviteter i Kabelvåg på 1950- og 1960-tallet. Bildet viser Bjørner-bakken, som er oppkalt etter forfattaren. Foto: T. Christensen.

 

Årbok for Vågan

207 sider, innbunden 25*19 cm

Vågan Historielag 2025

Pris: kr 300,-

Forsidefotoet er tatt av Kristine Moltu. 

 

 

 

 

 

Avisa Nordland 18. november 2025

 

Årbok for Vågan 2024

Storfembøringen Vågar

Årbok om naturens og kunstens ressurser

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Årbok for Vågan - Skolp 2024, inneholder mye interessant stoff; jeg velger å omtale noen av de artiklene som jeg har hatt størst glede av. Ukommenterte, historiske kilder som Povl Simonsens rapport fra en befaring i Vågan, og dokumentet «Den nye storkommunen på Aust-Vågøy» er det ikke naturlig for meg å knytte kommentarer til.

Gry Falch-Olsens to bidrag i Skolp 2024: «Huset i Gammelveien 2 – butikken til J.M. Olsen» og «Øylivet med lofotferga» er en fornøyelse å lese ikke minst på grunn av sine litterære verdier. Gry Falch-Olsen understreker at butikken var et familieanliggende. Alle var med på små og store oppgaver fra de var bittesmå: «De beste oppgavene var på et tidspunkt å få lov å stå i pakkedisken og lage kruseduller på gavebåndet, og etter hvert som vi fikk moderne kassadisk, - å sitte i den og skyve varene ned den skrå disken.» - Men ellers får vi lese levende beskrivelser av pappa og mamma, farmor og farfar og andre familiemedlemmer.

Lofotferje - IV. 

Henningsvær skolekorps kommer heim i 1964 etter å ha deltatt på verdens største skolemusikkstevne i Oslo

Mathilde Bordewich

«Nu e ho Aslaug kommen, så nu kan vi legg fra kai», ropte billettøren Gutte mens han trakk den oppstrakte hånda ned med et rykk: «Den elskede ferga – som gav oss en flik av verden der ute – som gav oss så mye spenning i løpet av livet på øya.» Denne gangen skulle de til Svolvær på Sirkus Arnardo.

I tillegg blir vi som lesere informert om «Fakta om Gammelveien 2 – J. M. Olsen», samt om Lofot-ferjene og om når bruene og Nappstraum-tunnelen var på plass.

Hele 25 av bokas 180 sider er satt av til Kurt Atle Hansens artikkel om «Lyngvær i Lofoten – tidlig handelssted og industrieventyr». Artikkelen konkluderer med det som blir omtalt som en skapende treenighet i Lofoten: I 2024 er det 200 år siden handelsmannen Bordewich kom til Lofoten, 150 år siden ingeniøren Tenggren utviklet nye fiskemelprodukter og 100 år siden gründeren Mathilde Ovesen Bordewich etablerte sin hermetikkfabrikk i Henningsvær.

Ukrainske flyktninger i Lofoten 1945

Disse tre bidro altså til å løfte Lofoten inn i en ny periode med industriell utnytting av hele fisken som råvare og som fornybar ressurs. De forsto at mer av det næringsrike råstoffet som var hentet opp av havet: torskehoder og fiskeavskjær, altså guano, kunne bli verdifulle produkter. Kurt Atle Hansen skriver at den første framveksten av industri i Vågan var guanofabrikkene, trandamperier og tønnefabrikker.

I den tidligste industrifasen var det mye tungt, fysisk arbeid og enkelt produksjonsutstyr som gjorde at menn fikk jobbene. Utpå 1900-tallet da hermetikkfabrikkene kom, ble det i hovedsak kvinnearbeidsplasser.

Kurt Atle Hansen har noen interessante betraktninger om hvorfor ikke Lofoten fikk befesta sin posisjon som kreativ gründerregion: «I tillegg kunne Lofoten med bakgrunn i tidlig vannkraft og ny teknologi for grønn energi vært mer med i utvikling av klimavennlige og sunne produkter for verdensmarkedet. Slike konkurransefortrinn må utnyttes aktivt. I historisk perspektiv kan det synes som at Lofoten gikk glipp av gullkanta muligheter.» Vågan hadde i åra rundt 1885 - 1890 halvparten av alle industriarbeiderne i Nordlands amt og var slik i toppen av industriherreder i amtet.

Dagfinn Bakke - Foto: Kjell Ove Storvik

Om vi i dag ikke tenker spesielt på industri og industriutvikling i forbindelse med Lofoten, har det vært og er vel fremdeles en region som trekker til seg bildende kunstnere. Dagfinn Bakke kom imidlertid ikke lenger borte fra enn Kanstadbotn i Lødingen; redaksjonen har valgt å trykke opp hans tale ved jubileet til Svolvær kunstforening i 2011, men ikke å informere om at kunstneren døde 1. januar 2019. Ut fra hva Bakke sier om situasjonen «i dag», hadde det vært viktig å ta med en kort omtale av akkurat dette. DAN var som kjent maler, avistegner og illustratør og ble æresmedlem i kunstforeningen i 2017.

 
«Trygve Christensen, en for lite kjent Lofotmaler og billedkunstner» er tittelen på artikkelen til sønnene Bjørner Bodøgaard Christensen og Viggo Christensen. Artikkelen er blant annet illustrert med 17 av malerens bilder, deriblant en reproduksjon av Edvard Munchs «Pikene på broen». Sønnene forteller at de mange ganger har snakket om at de burde ha en utstilling av bildene i deres private samlinger. De håper derfor at utvalget av hans bilder i tilknytning til artikkelen vil gi et innblikk i Trygve Christensens liv som person og fagmann, men først og fremst som lofotmaler og billedkunstner.

Kong Øystein etter renoveringen.  Foto: Pål Had

ler

 Johan Kristian Larsen

Og så er det skulpturer: Kongen på haugen, kong Øystein i Kabelvåg som ble renovert, og som pensjonert advokat Pål Hadler forteller om. Noe tilsvarende ville Svolvær-folk også ha! Det hadde blitt nedsatt en komité allerede før krigen. William Hakvaag forteller den fornøyelige historia om da Svolvær fikk sin statue – fiskar’n. På grunn av vanskeligheter med å få samlet inn nok midler ble det bare mulig å finansiere en liten fisker, kalt Tusseladden. Som noen sørget for å fjerne i nattens mulm og mørke. Forfatteren av artikkelen har det eneste bildet som angivelig fins av den ynkelige figuren.

Aase Karlsen har derimot skrevet om det motsatte av en liten, ynkelig tusseladd. Den forhenværende rektoren ved Svolvær skole er datter – datter til Ragnvald Dahl eller Røverdahl. Han er en viktig aktør i Svolværs nære historie og starten på småkvalfangsten i Vestfjorden. Barnebarnet gjengir fortellinger om Røverdahl som ble fortalt rundt kjøkkenbordet heime.

 

Johan Kristian Larsen druknet under tur til fiske i Ullsfjorden, Lyngen, ikke gjenfunden.

Årbok for Vågan har undertittelen Skolp 2024. Ifølge lokalhistoriewiki.no er begrepet skolp i Finnmark brukt som betegnelse på det gamle, norske befolkningselementet der, eller om innflyttede nordlendinger, oftest som økenavn. Skolp er også benyttet om de bofaste i Lofot-væra.

Årbok for Vågan - Skolp 2024

Utgitt av Vågan Historielag, 49. årgang

 

Forsidebildet

På formiddagen 2. februar 2024 ble naustet med storfembøringen «Vågar» tatt av stormen. Båten ble knust til pinneved og naustet totalhavarerte. Rett og slett havari på flat mark. Foto: Odd Arne Sandberg

Avisa Nordland 13. januar 2025

 

 

Årboka for Lofoten 2024

 Gamle og nye lofothistorier

 Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

 

Dag Sørli ga fra 1978 årlig ut Lofotboka; Magnus E. Eilertsen, en annen værøyværing, overtok redaktørvervet etter Sørlis død i 2012. Fra 2015 videreførte Eilertsen årboktradisjonen som redaktør og utgiver av Årboka for Lofoten. I forordet til årets bok vektlegger Eilertsen fotografiet som formidler av personhistorier og lokalhistorie: «Historiske bilder er et viktig bidrag til formingen av vår kollektive identitet», slår han fast. Årboka for Lofoten 2024 er utstyrt med en lang rekke fotografier – både svart-hvitt-bilder og fargebilder – som effektivt illustrerer de begivenheter som det fortelles om eller skildrer naturen hvor tildragelsene fant sted. Ettersom det dreier seg om lofotnatur, er resultatet et meget tiltalende bokverk skapt av dyktige fotografer og bokdesignere. Boka kan derfor sikkert fungere fint som suvenir til turister som kan lese norsk.

 

Forsidebildet viser Utsikt fra Håheia på Værøy. Foto: Kristian W./Shutterstock.com

Det første som møter deg når du begynner å bla i boka, er ei vakker tegning av lofotøyene med de viktigste stedsnavna. Redaktøren ønsker å dekke hele Lofoten. Det oppnår han ved i stor grad å gjenbruke stoff som tidligere har vært offentliggjort i lokalaviser som Lofotposten, Våganavisa, Lofot-Tidende og NRK Nordlands nettavis, men han har også fått tillatelse til å bruke artikler fra ukebladet Vi menn og Frelsesarmeens Krigsropet. Av bokas 14 artikler ser det ut til at bare seks er skrevet for Årboka for Lofoten.

Oddvar Berntsen - foto: Tor Sivertstøl

Den innledende og største artikkelen i boka er henta fra en av Oddgeir Bruasets bøker basert på fjernsynsserien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Et kapittel i boka, som ble utgitt i 2009, handler om «Den siste fra Kirkefjorden»,
Oddvar Berntsen, som døde i 2019, 89 år gammel. Bruaset skriver at lokalbefolkningen kaller den Kirkefjorden, mens det i kartbøkene står Kjerkfjorden. Ettersom lokalavisene i stor grad skrev om Kirkefjorden, ser jeg ikke bort fra at folk snakka om Kirkefjorden når de samtalte med NRK-kjendisen. Stadnamngranskeren Finn Myrvang mener at en rekke kjerke-navn i Sápmi har rot i det samisk kierké som betyr en stor, markant stein. I Kjerkfjorden ligger en markant stein, Sædingssteinen, som kan være opphavet til det fornorska Kjerkfjorden.

Etter i poetiske ordelag ha skildret Kjerkfjordens skapelsesberetning forteller Oddgeir Bruaset om to møter med mennesker og natur der inne, en gang om vinteren og en gang midtsommers da det er liv og røre med turister som på ulike tungemål kakler i munnen på hverandre fra et overfylt båtdekk: «Wunderschøn! Marvellous! Superb!» Men først og fremst leser vi om liv og helst død blant de slekter som fant sitt utkomme inne i fjorden der NRK-reporteren med mannskap første gangen «kom tøffande fram mellom dei kvitkledde kjempene og vart ståande tagale, i audmjuk undring over all denne venleik og villskap.»

Nicoles hus - foto: Jon Olav Larsen

Men redaktøren har også funnet fram til historier om utlendinger som har slått seg ned i Lofoten og på forskjellig vis er med og beriker lokalmiljøet. Polske Nicole Konkel har etablert seg på Ramberg i Flakstad sammen med sin mann Tomasz, som er mannskap på en båt fra Fredvang. Nicole lager små hus som pyntegjenstander. Hun har investert i båndsag og annet verktøy og lager husa blant annet av rekved hun finner i fjæra. Hun håper ifølge artikkelen i Lofotposten i november 2022 å lage en bedrift av sin spesielle hobby. Fotografiene viser iallfall mange fine, små «Houses for sale!» 31-åringen jobber på systua til vaskeriet på Storeidøya.

Den andre utlendingen er sykepleieren Ellen Greve fra Nederland som jobber i hjemmetjenesten. Ellen fikk fire barn sammen med gårdbrukeren Rolf Hartvigsen, som døde som 60-åring rett før jul i 2020. Ellen fungerer som dirigent for Strandlandet Sanglag på nordsida av Austvågøy. «- Jeg er blitt så glad i dette koret, og det er så fint å møtes hver uke. Det gir meg veldig mye å ha noe meningsfylt å gå til», sa hun til Våganavisa i mai 2023.

Ellen Greve t.h. - foto: Liv-K. Edvardsen

En vesentlig eldre artikkel gjelder lokalbåten «Røst» som angivelig var «En sliter i verdens hardeste kystrute». Artikkelen var skrevet av Ragnar Grant Stene og sto opprinnelig på trykk i bladet «Vi Menn» i november 1973. Ragnar Grant Stene døde i 2007. Lokalbåten «Røst» trafikkerte strekningen Bodø – Røst -Værøy – Vest-Lofoten - Svolvær fra 1959. Denne artikkelen er også et eksempel på at slike eldre artikler bør utstyres med fotnoter eller redaksjonelle etterord om hvordan historia fortsatte. Arkiv i Nordland kan fortelle at lokalbåten MS «Røst» ble pensjonert etter 16 års innsats i 1975 og ble erstattet av nybygget MF «Mosken» levert av Sandnessjøen Slip & Mek Verksted med plass til 12 personbiler og 120 passasjerer. «Røst» ble sletta fra skipslista i 1999 som forlist. Da hadde båten vært Panama-registrert og omdømt til Nordbrise, hvoretter den i 1990 ble registrert i Tromsø som Nordbris.

Gutta fra Værøy - utgiver Magnus Eilertsen t.h.

Jeg velger å avslutte denne omtalen med redaktør Eilertsens sjarmerende gjennomgang av «Den uforglemmelige klassereisen», altså hans ni år ved Værøy skole. De fire guttene som utgjorde klassens basis, kan neppe klage på den ballast de fikk med fra skole og oppvekst. 

Fra v. Roy Terje Andreassen, Roy Kjetil Nylend, Ronnie H. Torsteinsen,  Magnus Eilertsen. Foto: privat.

Årboka for Lofoten 2024
160 sider, innbunden 24,5 * 19,0 cm

Eilertsen Forlag v/Magnus Eilertsen
Pris: kr 379,-

Vargfot 2023 - Årbok for Flakstad

Kvinnfolk, mannfolk og mink

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

Vargfot er navnet på Årbok for Flakstad Historielag 2023.  Sjuende årgang faktisk, det er prisverdig at nye redaksjoner utgir lokalhistorie fra sitt område. Redaksjon og historielag skal ha honnør for arbeidet. 17 artikler på 96 sider, i et format litt mindre enn andre årbøker, gjør boka både nett og lettlest.

Kjell Inge Nilsen er både redaktør, grafisk formgiver og forfatter av fire artikler. Alle rollene takler han godt.  Hans og bokas første artikkel heter «I begynnelsen var det en lensmannsbetjent» om handelsmannen Johan Ludvig Johansen (1863-1933) på Ramberg. 17 år gammel ble han lensmannsbetjent, og etter noen år bestyrer på butikken i bygda. I 1891 kjøpte han firmaet. Fortellinga er et utdrag av jubileumsavisa etter 100 års drift i 1991, og den passer godt i ei årbok. Mest interessant er årene før krigen. Vi forstår hvor viktig Johan Ludv. Johansen, som også var fiskekjøper, var i et nesten pengeløst samfunn. Enkelt var det ikke da både havna på Ramberg og Sundstrømmen (mellom Flakstadøya og Moskenesøya) var så grunne at store båter bare kunne seile der på flo sjø. 

Allerede i første artikkel savner jeg et kart over kommunen og Vest-Lofoten.

Lofotferge II

Nilsens andre artikkel er en kort og spennende fortelling om et nesten-havari i 1976. I uvær med stiv syd-sydvest kuling og kraftige snøbyger, sviktet motoren i den åpne ferga over Nappstraumen. En buss, tre biler og et 30-talls passasjerer seilte bokstavelig talt sin egen sjø nordover, med faretruende retning mot Hundholmen. Flott at fergas seilas, både med og uten motorkraft, er tegnet inn på et kartutsnitt.

Vargfots lengste artikkel er om «Viktens siste ‘bygdeoriginal’ – Alfon Herman Abelsen» 1890-1971. Einar Anton Eriksen beskriver Abelsens oppvekst og liv, hvor han bl.a. sluttet som fisker midt i førtiårene for å ta seg av sine gamle foreldre. Abelsen omtales respektfullt, med alle sine særegenheter og opplevelser. Slike einstøinger får gjerne stor oppmerksomhet i bygda.

Nyere tid er presentert i et tilbakeblikk fra bibliotekar Oddrun Geitung fra Karmøy. Hun forteller om biblioteket, katter, venner og lokalmiljøet i årene 1995-2003. Det er alltid interessant å lese hvordan vi nordlendinger tar imot søringan, og gjør dem til en av oss. Folket var «inkluderande og eg fikk mykje hjelp og støtte i arbeidet». Rart var mangelen på fisk i butikken, men det ordnet seg ved hjelp av lokale fiskere, både «til meg og kattane».  Teksten er på nynorsk og godt fortalt. Dagen i dag blir fort historie, og slike erindringer kan vi gjerne lese mer av.

Tre artikler er skrevet av kvinner, og i tre artikler er kvinners innsats en vesentlig del av fortellinga, t.d. i «Fra tuberkuloseforening til helselag». Den avsluttes med bygging av Solhøgda sykehjem i Nordbygda. 

Magnar Johansen gir et godt portrett av sin mors liv og virke i artikkelen «Konfirmasjon og dårlig Lofot-sesong». Jeg vil også framheve Karly Kirkesæthers gamle avisartikler som er omarbeidet til «På besøk i rorbua i mars 1966». I mennenes domene, lofotfisket, er det den sterke kokka Paula Nilsen som er sjefen i rorbua; streng, men også omsorgsfull. Inn i rorbua kom aldri sjøstøvler eller arbeidsklær. Ei god historie.

I «Minkoppdrett i Flakstad» fra ca 1930 til 1971 forteller Willy Pettersen om innføring av dette nordamerikanske skadedyret, som dessverre nå er blitt en del av vår fauna, som villmink. Det var lett å tjene gode penger på skinnet, men uvær og snøras ødela mange bur, og dyrene slapp fri. Beskrivelsen av avlivningsmetodene og beredninga av skinnene er ikke for sarte sjeler!
Av mange gode bidrag vil jeg også trekke fram «Norsk stil» av Konrad Lind Gjertsen, f. 1899. Tre små skolefortellinger fra da han gikk på middelskola, den tids ungdomsskole. De passer fint inn i årboka.

Et intervju med Flakstads store sønn, radiokjendisen Viggo Valle, er hentet fra Trønder-Avisa sist april. Innholdet dreier seg mest om radioprogrammet Påskelabyrinten og er et lunt intervju med en av våre som gjør det stort sørpå. Muligens er Valle presentert i tidligere utgaver av Vargfot, men jeg vil tro at redaksjonen kan få fram flere lokale fortellinger fra hans penn. Redaktørens forord etterlyser sterkt mange flere bidrag.

Artiklene i Vargfot 2023 er satt opp i en fin layout og har en god skrifttype. Hver artikkel har ingress, noen av dem er laget av redaksjonen, antar jeg. Andre er begynnelsen på den påfølgende artikkelen. En stor andel av boka, minst 30 %, er gjenbruk av stoff fra lokalavisene. Det er en helt ok måte å få inn lokalt stoff. Men referansene svikter av og til. Her må redaksjonen tydelig vise hvor stoffet kommer fra, og om originalteksten er redigert. Det går ikke alltid fram at det er forfatteren som er opphavspersonen.

Andelen nyere historie bør økes, ikke minst for å formidle lokalhistorien til den yngre generasjonen. Et samarbeid med ungdomsskola kan være en vei å gå. Dessuten savner jeg presentasjon av forfatterne; navn, alder, yrke, bosted. Men like viktig er å presentere avisartiklenes opphavsmenn og -kvinner godt. Ta med fødsel- og dødsår, det kan øke forståelsen for leserne når historien er laget i samtiden for et helt annet publikum.
Vargfot 2023 er vel verdt å lese, men skal en klare å vinne et større publikum, må forbedringspunktene tas opp i redaksjonen.

Vargfot - Årbok for Flakstad historielag 2023
96 sider, innbunden 24,5 * 17,5 cm
Flakstad historielag 2023
Pris: kr ???