Årbok for Tysfjorden 2025

Første årbok for Tysfjorden

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget 

Tysfjord kommune er en saga blott, den finnes ikke lenger. Dette har Tysfjord Lokalhistorielag tatt konsekvensen av, og skiftet navn på årboka fra og med årgangen 2025. Den heter ikke lenger Årbok for Tysfjord, men Årbok for Tysfjorden. Navneskiftet har ingen konsekvenser for leserne. Nedslagsfeltet er det samme, artiklene er tallrike, her er bilder og illustrasjoner i store mengder. Tysfjord-boka trykkes i A4-størrelse, og årets utgave har 182 nummererte sider og en informasjonsmengde som kan holde på lesernes interesse fra jul til påske. Innholdsfortegnelsen har nesten 90 titler.

 
Vi kan lese om geografi og historie, samer og nordmenn, bofaste og tilflyttere, industriens arbeidere og sjefer, tilflytta lærere og populære prester og en solid bolk krigshistorie. 
Årboka har en rekke gode portretter. Nils Kristian Sørensen skriver engasjert om Knut Kråkevik, en nyutdannet formingslærer fra Hardanger som kom på 60-tallet. Han ble gjennom 10 år i Tysfjord en ressursperson for undervisning, kunst og kultur. Aktiv innen sang og musikk, kirke, skole og nærmiljø. En innflytter som tenkte; hva kan jeg gjøre for bygda, og ikke hvor fort kan jeg komme meg sørover. Han satte spor etter seg.

Knut Kråkevik bygde om kirkebenkene i den gamle Kjøpsvik kirke til mindre sittebenker. De ble solgt for en rimelig penge til inntekt for den nye kirka som ble innviet i 1975. Foto: Nordlands Framtid 

 
En annen kulturpersonlighet var lulesamen Nils Olaf Ingvald Nilsen fra Musken som døde i fjor, 86 år gammel. Tysfjord kommune hadde mye storindustri, og for 50 år siden etablerte Nils Olaf sitt eget mekaniske verksted i Kjøpsvik for å selge tjenester til de store bedriftene. Engasjementet for det samiske var en hjertesak, og førte Nilsen til Sametinget i to perioder, jobb på Árran og lang innsats for de samiske områdene.  

Nils O. Nilsen dro til Oslo for å protestere mot Fosenutbygginga. Foto: Bård Eriksen

Historien om Nilsen er skrevet av John Gunnar Skogvoll, som også står bak et svært stort antall artikler, epistler og bildekavalkader i boka. Likevel bærer årboka preg av å være et teamarbeid, her er mange engasjert.

 
Det store formatet på årboka åpner for mange og gode illustrasjoner. Vi ser det tydelig på Skogvolls artikkel om Terje Skogekker og hans kunstnerverk. Nydelige malerier av nordnorsk natur og abstrakte bilder laget med egenprodusert temperamaling.

Terje Skogekker fanger nordlysets magi i med pensel og palett. 

1950- og -60-tallets juletradisjoner i bygda Hundholmen trekkes fram når Kristian Pettersen forteller om adventstiden med bakst og vask, juleved og juletre. Treet måtte være ei furu der greinene satt tett før den ble hugget og «tatt med heim og satt på en kors-trefot. Treet trengte ikke vann, og forble like fint, helt uten å drysse barnåler». Gavene var viktige, men ikke nødvendigvis dyre. Et halvlodd i Pengelotteriet kom gjerne fra tantene i Tønsberg. Her er mye å humre over for dem av oss som er voksne, og noe å undre seg over for de yngre generasjonene.

 
Krigshistoriene blir vi aldri ferdig med. Skogvoll forteller om noen tyske marinesoldater som døde på Korsnes i 1940 og ble gravlagt både en og to ganger. Et mysterium som fant sin løsning i kirkebokas notater. Forfatteren stiller til slutt et betimelig spørsmål: Hvorfor omtaler vi disse tyske soldatene i ei lokal årbok, Tyskland var jo den angripende part? Han påpeker at de unge mennene mellom 19 og 27 år neppe hadde hatt noe valg om å krige eller ikke krige. Også de hadde familier hjemme som ventet på dem. Parallellen til krigen i Ukraina i dag er nærliggende.

Artikkelen om Lars Levi Læstadius og den læstadianske vekkelse – er i seg sjøl grunn nok til å kjøpe årboka. Alle har vi hørt litt om Læstadius (1800-1861) og hans etterfølgere læstadianerne, som praktiserte en forholdsvis streng form for kristendom. Rykter, anekdoter og til og med filmer har spredt myter om den svenskfødte presten. Nils Kristian Sørensen beretter over ti sider om hans liv og virke. Lars Levi var ikke bare prest, han var botaniker, lulesame, forfatter og filosof. Kanskje var hans sosiale arbeid for sine tilhengere noe av det viktigste for dem? Vi lesere får her bl.a. forklaring på hvorfor læstadianerne verken hadde gardiner eller luksus i hjemmet sitt. Hyrden var utvilsomt en omsorgsperson for sin hjord. 

Lars Levi Læstadius levde fra 1800 til 1861 og satte store spor etter seg over hele Nordkalotten.
 

 
Læstadius’ kristendom og etikk har preget mange bygder og kommuner i Nord-Norge, med et kjerneområde i Nord-Troms. Jeg tror flere årbøker kunne trykket denne artikkelen, tatt i betraktning av Læstadius’ omfattende virke. 

Et av to sidefelt på altertavla i Jukkasjärvi kyrkje hvor vi ser Læstadius refser noen menighetsmedlemmer. 

 
Fortellinger om sjø og fjord, båtreiser og besøkende er sjølvsagt omtalt i årboka. Kristian Pettersen forteller morsomt om når hollandske fraktebåter hentet feltspat til porselensindustrien. Ungene i bygda ropte «Hafto bångbång» til sjøfolkene. Det skulle visst bety; har du godteri til oss? Det hadde de. Dessuten brukte sjøfolkene disse rare, åpne treskoene hele året. Sparkene til ungene måtte hollenderne prøve en vinter, det gikk som det måtte gå. Folket havna i snøen og treskoa havna alle andre plasser.

 
Smale tema kan også fenge. Svein R. Sommerset har to artikler om tran, fisketran. En om «Trantynna ved Brenneset», som ga navn til et undervannsskjær. Den andre om bruken av tran som lyskilde. Tranlampa var ei skål (med tran i) og en veike som lå oppi og som også hang et par cm utenfor tuten på skåla. Det ga brukbart lys i gamle dager. Tran har vært brukt som lyskilde siden middelalderen, men ble etter 1862 gradvis erstattet av parafinen, som ikke oste og luktet så sterkt som fiskeolja.

I gamle dager ble tranlampa brukt som kilde til lys i hus og heim. 

Årbøker omhandler i stor grad mennesker. Kvinneandelen er god både på forfatterlista, i temaene og ikke minst i bildene. Åtte kvinner er bidragsytere. 

 
Ruth Storeng skriver om Kjøpsnes sangforening, mens navnesøster Ruth Eide Knutsen skriver om sin onkel Harald Eide på oppdrag i Oslo i 1952. Hun var oppvokst i Oslo og skulle guide onkelen til både severdigheter og myndigheter. Han skulle besøke tysfjordkjempen Kolbjørn Varmann på Stortinget. Det ble en stor opplevelse for både onkel og niese. Artig artikkel, men redaksjonen har ikke faktasjekket innholdet. Varmann omtales som samferdselsminister med kontor på Stortinget. I 1952 var han stortingsrepresentant, samferdselsminister ble han først i 1955.

Kjøpsvik bluesklubb feiret 25 år i 2025. Klubben har i mange år arrangert Sement-Blues’en med både norske og internasjonale artister. Ellen Berg, Freddy Iversen og Kurt Molvik.

 
Årbok for Tysfjorden 2025 er i det store og hele et solid og allsidig produkt med gode artikler over et vidt spekter.

Forsida er et maleri av Knut Kråkevik som viser MS Hulløy på Tysfjorden

Årbok for Tysfjorden 
184 sider, innbunde 30*21 cm
Tysfjord Lokalhistorielag 2025
Pris: kr 290,-  

Avisa Nordland 4. desember 2025

 

Årbok for Tysfjord 2024

Kyrkjestoff pregar Årbok for Tysfjord 2024, og omslaget er med Kjøpsvik kirke i vinterleg drakt. Foto: Rune Pedersen.

Magasinet for tysfjerdingar

Omtalt av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Årbok for Tysfjord har kome for 42. gong, utgjeven av Tysfjord Lokalhistorielag og med John Gunnar Skogvoll som redaktør. Denne årboka har tradisjon for å vere mellom dei mest lødige lokalhistoriske periodikum i vårt område, og årets bok står ikkje attende i så måte. Årboka er for meg eit magasin, både i format og innhald. Med stort format, enkel innbinding og innhald med skiftande uttrykk, både grafisk og redaksjonelt, har redaksjonen eit stort spelerom i måten stoffet kan presenterast. Å la det vere sagt med det same: Årets utgåve har etter denne meldaren sitt syn vorte ein delikat og innbydande publikasjon med mykje spennande innhald, også for ein ikkje-tysfjerding.

Boka rommar rundt 70 titlar over dei 180 sidene. Av dei er det mykje småstoff som avisklipp, gamle foto, fotomontasjen «En smak av Tysfjord» og en fyldig årskavalkade. Og la meg her smette inn med ros til det grafiske personalet bak boka; det er ein imponerande kvalitet på biletmaterialet og ikkje minst på faksimiler av gamle avisartiklar og liknande. Eg vil òg nemne omfanget av teikningar og andre illustrasjonar. Dei dekkjer ei nisje som fotografiet ikkje kan.

Kvaliteten på foto og illustrasjonar i Årboka er jamt over god. Her faksimile frå NP 29.8.1989.

I artikkelstoffet stig det i denne utgåva fram to raude trådar for meg. Den eine tråden er kyrkjestoff, med varierte vinklingar som «kyrkjeklokkehistorie», kva ein protokoll etter kirketilsynet kan fortelje og historia om nykyrkja i Kjøpsvik. Elim bedehus på Drag har runda 100 år og har sjølvsagt hatt besøk av Årboka. Den mest originale vinklinga er likevel å la kopiboka etter soknepresten i Tysfjord mellom 1924 og 1937 fortelje historie.

Årboka har mange kunstnarlege illustrasjonar. Dette er eit julekort etter Margot Kvitvik. Utlån: Siri Kvitvik.

Då er det naturleg å trekkje fram den andre raude tråden: Han heiter Nils Kristian Sørensen og har skrive det meste av kyrkjestoffet nemnd ovafor, men har i tillegg skrive mange fleire artiklar med variert innhald. Med ein slentrande stil evnar han å gripe lesaren og halde hen fast til siste punktum. For ein skatt å ha i ein redaksjon!

Av Sørensens bidrag til Årboka vil eg nemne to: Først «På tidens skiftende bølge», om handelsfamilien Lind i Kjøpsvik gjennom 240 år. Her byggjer Sørensen på eksisterande litteratur, men korrigerer biletet med nye opplysningar både frå skriftlege og munnlege kjelder, og endar opp med ein spennande og interessant artikkel – også for «outsidarar» som denne meldaren.

Den andre er heilt annleis, om Árran julevsáme guovdásj, eller Árran lulesamisk senter, som markerer 30-årsjubileum i år. Dette er ikkje ein djuptpløyande, analytisk artikkel, men meir ein kavalkade over høgdepunkta for Árran i perioden, mykje i tråd med forfattaren sin skrivestil. Eit sakn er at forfattaren ikkje nyttar det lulesamiske namnet på senteret.

Årboka har sjølvsagt ikkje late Voktaren passere utan merksemd, men med ei eiga vinkling … Foto: Christian A. Unosen.

Svein R. Sommerset har funne fram ein rapport etter Lensmannen i Tysfjord om korleis svenske samar brukte reinbeite i Tysfjord på tidleg 1900-tal. Sommerset gir ei kjeldenær beretning om det, sett med auga til lokale vitne. Men stoffet blir hengande litt i lause lufta for mange av oss. Det ville ha styrkt verdien dersom Sommerset hadde plassert beretninga si sterkare inn i den aktuelle konteksten for svensk reindrift på denne tida.

Paul Gæloks fortrulege forteljing om eigen skulegang i Tysfjord og seinare som lærar i heimkommunen skaper ettertanke. Trass i å vere framandgjort og plassert nedst på rangstigen som same og møtt med lite respekt for sin lestadianske bakgrunn, vendte Gælok attende til Tysfjord som lærar og evna å gjere noko med det.  

Lokalhistorie har tradisjonelt eit sterkt forhold til naturgrunnlaget. Såleis har Årboka to artiklar om naturvitskaplege fenomen; ei fersk kartlegging av naturtypar og artsmangfald på botnen av Tysfjorden. Kartlegginga er utført av Havforskingsinstituttet, og artikkelen er skriven av forskarane som utførte arbeidet. Hummaren i Tysfjorden er kjend, men vi får raskt inntrykk av at livet på botnen av fjorden er svært rikt, både med i omfang og kvalitet. Artikkelen er illustrert med foto frå arbeidet, men dei kunne med fordel ha vore vist i større format.

Den andre artikkelen omhandlar ein ekspedisjon seks britiske studentar gjennomførte i 1964 for å måle avsmeltinga av isbreen Giccecokka (?) sidan førre målinga i 1896. Nils Kristian Sørensen har skrive artikkelen som byggjer på rapporten etter ekspedisjonen, lokale informantar og frå gjenvisitt av ekspedisjonsmedlemene 40 år seinare. Vil du vite meir om resultatet og ekspedisjonen sitt arbeid? Du finn det i Årboka eller på Norge rundt! 

Tysfjord var lenge eit veglaust samfunn. John Gunnar Skogvoll skriv opplysande om «den første offentlige vei i Tysfjorden», frå Korsnes mot Ulvsvåg på 1910-tallet. Kart frå Nordland veikontors arkiv, SAIT.

Det er no snart fem år sidan Tysfjord kommune vart oppløyst. Det ser ikkje ut til å ha påverka Årboka negativt. Boka har stoff frå området til den gamle kommunen, og nedslagsområdet er truleg det same. I årboksamanheng er både Drag og Storjord innafor «reviret». Så lenge kvaliteten til boka held seg på det same høge nivået, er det neppe nokon fare for Årboka si framtid, og stofftilgangen ser det heller ikkje å vere noko fare ved. Nils K. Sørensens del to av «Et Tysfjord-rekneskap» underbyggjer alt dette.

Er det då ikkje noko å setje fingeren på? Denne meldaren saknar fleire skrivande kvinner. Det er meir påfallande enn mangelen på kvinner i tekstane. Etter mitt skjønn treng det ikkje vere slik at kvinner skriv om kvinner, men at perspektivet i tekstar om generelle samfunnsforhold ofte blir annleis frå kvinnehand. I denne boka er perspektivet ofte maskulint.

Rita Ellefsen lar faren Odd Ellefsen fortelje om då dei bygde ungdomshuset på Hundholmen på 1940-talet. Og det var ikkje berre, berre … Foto; Rita Ellefsen.

Det overraskar meg òg at det ikkje er fleire innslag frå det samiske miljøet.

Eg har alt nemnd at somme foto har fått for lite rom. Boka er prega av ein stram typografi med tre spaltar. Der det er fråvike, ser vi straks rom for meir fleksibel fotobruk. Kan hende ville boka tent på å heller bruke to spaltar? Og kan hende òg å vere litt gjerrigare med talet på foto?

Desse innvendingane skuggar likevel ikkje for at Årbok for Tysfjord framleis er mellom dei mest leseverdige i området vårt.

 

Årbok for Tysfjord
180 sider, innbunde 30*21 cm
Tysfjord Lokalhistorielag 2024
Pris: kr 290,-

Avisa Nordland, 12.12.2024 - side 26 og 27

Årbok for Tysfjord 2023

En smak av Tysfjord

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Tysfjord kommune eksisterte i akkurat 150 år – fra 1869 til 2019. Før etableringen som egen kommune var området en del av storkommunen Lødingen som i tillegg til Tysfjord også omfattet Tjeldsund. Fra 1. januar 2020 er, som kjent, tidligere Tysfjord kommunes land og folk tillagt hhv. Narvik og Hamarøy kommuner. Men Tysfjord Lokalhistorielag med styreleder og årbokredaktør John G. Skogvoll i spissen har også i år fått produsert et omfangsrikt opus på 180 store (A4) sider med 78 titler i hht innholdsfortegnelsen. Formatet gjør det mulig å fylle ut noen av sidene med gamle bilder og ditto avisutklipp, noe som bidrar til å styrke miljøskildringen og tidskoloritten. Elleve sider Årskavalkade 2023 avslutter boka. Fire sider med vakre fargebilder gir absolutt en smak av Tysfjord ...

 

Borgerlig vigsel på Gudenes ambolt. Foto: Narvik kommune
14. juli 2023 giftet Anita Husveg og Benny Almli seg på toppen av nasjonalfjellet Stetinden.

Flere av artiklene i årboka har tema fra Andre verdenskrig. Den etter min vurdering viktigste artikkelen knyttet til krigsproblematikk er den noen og tjue år unge Emilie Bergland Bakklunds redegjørelse for arbeidet med og resultater i hennes masteroppgave ved Universitetet i Oslo. Masteroppgaven har tittelen «Tenk at jeg, og min familie, var landssvikere!»: En kvalitativ studie av de lulesamiske grenselosene i Tysfjord under okkupasjonen og deres negative ettermæle. Emilie Bergland Bakklund har blant annet ønsket å få fram kvinner og barns rolle på en tydeligere måte. Et av de tidsvitnene hun har intervjuet, understreket at hun aldri var blitt spurt om dette av historikere tidligere. «Hadde det ikke vært for helheten grenselosene, kvinner, barn og andre i «bakkemannskapet» (...), ville neppe flyktningetrafikken i Tysfjord vært så vellykket», reflekterer forskeren. Emilie Bergland Bakklund har planer om å følge opp arbeidet med en doktorgrad om temaet. Hun har kommet til at det er flere spørsmål om grenselosproblematikken som det gjenstår å forske på som del av et større bilde med fornorskning, traumer og rasisme. Jeg kan bare ønske lykke til med videre forskning.

Det er også interessant å høre om Terje Skogekkers minner fra krigstida. Han var 11 – 12 år ved krigsslutt i 1945, så dette er en beretning som bygger på et barns opplevelser av meget dramatiske begivenheter. Med min egen bakgrunn fra utdanningsadministrasjon er det spesielt å lese om Terje og kameraten Harrys viderverdigheter under krigsårene. Harry Kvalvik (1931 – 2021) ble etter hvert den første direktøren i Rådet for videregående opplæring (RVO) og seinere utdanningsdirektør i Troms.

Årbokredaktør Skogvoll skriver om det som ble kalt «herreløse radioapparater». Som kjent, ble radioene konfiskert av de nye myndighetene i 1941. Disse skulle returneres til sine rette eiere etter krigen, men eierne var det ikke alltid mulig å finne, og de såkalte herreløse apparatene måtte fordeles gjennom omstendelige, byråkratiske prosesser. Skogvoll skriver også om en på en måte parallell sak: Før siste verdenskrig var det fortsatt samefamilier i Tysfjord som dreiv med rein. Etter krigen fant Oppgjørsnemnda i Tysfjord at 388 rein var blitt skutt av tyske soldater. Erstatningsbeløpet var satt til 75 kroner per tapt rein. Betingelsene var at pengene skulle brukes til å skaffe nye dyr. Etter byråkratiske prosesser kom beløpene til utbetaling åtte år etter fredsslutninga! Det er utvilsomt at krigen framskyndet avviklinga av reindrift i Tysfjord.

Kjøpsvik har hatt både middelskole/realskole og gymnas. Når denne skolehistoria skrives, kommer man ikke utenom navnet Kolbjørn Varmann. Mot slutten av sitt liv kunne han ha satt opp en mer enn imponerende Curriculum Vitae – CV – inneholdende yrker og tillitsverv som bl.a. prest og prost, skoleleder, latinlærer, ordfører, stortingsrepresentant (AP), statsråd og fylkesmann. Den dynamiske personligheten nådde veis ende 13. august 1980 75 år gammel. I årboka for 2004 – hundre år etter Varmanns fødsel – fortelles det om hans liv og levnet. Skolen han fikk etablert i Kjøpsvik eksisterte under forskjellige navn: Tysfjord Middelsskole (1934 – 1941), Tysfjord private høiere almenskole (1941 – 1946), Tysfjord kommunale høgre skole (1946 – 1959) og Tysfjord realskole (1959 – 1970). Nils Kristian Sørensen har til årets bok samlet stoff fra den tidligere artikkelen og et jubileumsskrift som ble utgitt i 1959, samt intervjuet noen av dem som en gang var elever ved skolen.

Hadde jeg vært med i redaksjonskomiteen, ville jeg ha argumentert for at den ufullendte artikkelen «Et Tysfjord-regnskap!» burde innledet årboka - ufullendt ut fra opplysning om at artikkelen skal fortsette i Årbok 2024. I herværende årbok omfatter regnskapet omtale av skole, kirke og kirkegårder, kommunikasjoner, samt telegraf og telefon. Neste år må vi iallfall få redegjørelser for problemstillinger rundt arbeids- og næringsliv, etnisitet og kultur. Nils Kristian Sørensens personlige, kåserende og velformulerte «regnskaps-artikkel» ... «er skrevet som en takk og hyllest til menneskene i naturskjønne Tysfjord og de mange muligheter vi alle har fått, alle som har vært så heldige å få bo her gjennom tidene!» Ved å plassere denne artikkelen først i boka ville flere av øvrige artikler kunnet gis ingresser med referanse til Sørensens oversiktsartikkel. Og så merker jeg meg at Årbok 2023 ikke nevner at det nå er 50 år siden Jack Berntsen, født i Kjøpsvik, arrangerte sin første Troilltamp. Fredag 27. juli 1973 startet det musikalske eventyret på Ulsvågskaret; Nord-Norges første visefestival. Seinere ble festivalen flytta til Storjord, samt til Gimsøya og Kalle i Lofoten.

For å fortsette med redaksjonelle anmerkninger tror jeg mange som jeg ville ha hatt nytte av et par sider hadde blitt anvendt til kart over det området som omtales i boka. Grensene til den tidligere kommunen har blitt endret over tid, og de små kartutsnittene med norske eller samiske stedsnavn er ikke alltid like instruktive. Og så savnes korte omtaler av bidragsytere.