Oppfinnsomme onga i en krigsherja by

Kirsten Limstrand er et ektefødt barn av fredsrusen i 1945. Født i februar -46 har hun sjøl beregnet at hun ble «unnfanget i sengehalmen» i dagene etter frigjøringa.[1] Nå har Limstrand endelig gitt ut sin lenge planlagte barndoms- og oppveksterindring, til glede for mange ventende lesere, ikke minst de som vokste opp i samme periode.

Forut for, og som et ledd i skrivinga, har Kirsten Margrethe Jacobsen Limstrand holdt flere bildeforedrag for et lydhørt publikum. Det tror jeg var meget lurt, ettersom emner, historier og artigheter ble utprøvd på målgruppa.

Oppfinnsomme onga i en krigsherja by - omhandler mer enn hennes egne erindringer. Kirsten starter med et avstemt og konsentrert tablå av bombedagen 27. mai, bygget på faghistoriske bøker og hennes egen mors opplevelser på jobb på telegrafen, mens bombene falt og murpussen «sto som en sky rundt dem». [2] Hadde mor Eva Margrethe blitt truffet av kulene, eller søkt tilflukt i en kjeller, ville ikke denne boka ha kommet ut.

De første vel 20 sidene er historiene om bombinga og krigsårene i familien. Deretter følger 50 sider om huset hun vokste opp i, Rensåsgata 37 og nabolaget med alle ungene. Limstrand forteller godt om sine røtter, foreldrene, bestemor, mormor og ‘Kristine på kvistloftet’, ei gammeltante på farssida.[3] Slekt og voksne gir en god forståelse av hva som gjorde Kirsten til Kirsten. Barneårene og venninnene er ikke fraværende i denne bakgrunnsfortellinga – tvert i mot.

Fra midten av boka konsentrerer forfatteren seg om det tilhørerne på hennes foredrag likte så godt, å bli fortalt, påminnet og overrasket av jentenes kulturhistorie på 40- og 50-tallet. Her er Limstrand dønn ærlig, og innrømmer at hun i ettertid – i et par tilfeller - skjemmes over seg sjøl som barn. Dette skulle jeg ikke gjort! Men for all del, det meste er hyggelige minner, trivelig oppvekst på skola, i gata, på speideren og danseskola – hvordan klarer Kirsten å huske alt? De mange fortellingene er rikt illustrert med bilder fra familiens album og offentlige fotos. Spesielt de private fotoene av barn i lek og selskaper, på landet, skitur eller bilferie viser situasjoner som mange vil kjenne seg igjen i.

Boka har mange kapitler og emner; bestevenninner, kinokø, vinterlek, pikerom og samlemani, m.v. og alt koker ned til ett felles emne, jentelek i fellesskapet. Her tror jeg mange lesere får seg en god mimrestund. Da er det flott at alvor og nød på forhånd er presentert for leseren. Heldige skolejenter som fikk fru Forfang (Lillian) til lærer i alle sju årene – de forgudet henne og det ser ut som at følelsene var gjensidige. De kalte forresten lærerinna for frøken i alle år: «Frøken, kan jeg få gå i gården» betydde «jeg må på do snarest, ellers tisser jeg meg ut». Og hvem tror dere tisset seg ut? Nettopp!

Kirsten Limstrand tegner et positivt bilde av oppveksten i etterkrigstida. Hun velger å avgrense tematikken, det som «noen ganger har vært litt ondt lar jeg ligge» skriver hun.[4] Det tror jeg er lurt, dette er ikke hennes sjølbiografi, dette er en jente- og litt guttebiografi om oppvekstår under enkle kår. Familiene hadde lite, både økonomisk og materielt, men ungene tok godt igjen for det gjennom mye oppfinnsomhet og spillopper.

Noen mindre detaljer er åpenbart feil, men de kan rettes opp.[5] Barndomserindringenes verdi er størst, her er historiene viktigere, levd liv mer interessant enn et byggeår på 50-tallet.

Et par private og personlige forhold deler Kirsten med oss lesere. Hun var i oppveksten ei lubben, beskjeden og sky lita jente. Ingen som kjenner henne i dag vil bruke disse ordene. Rørende er det å lese, flere steder i boka, om det gode forholdet mellom henne og storebroren Bjørn. Vennskap, omsorg, støtte og glede. Da er det tilgitt at han, etter å ha fulgt lillesøster på skola, lot som han ikke kjente henne.[6]

Kirsten Limstrand stiller seg med denne boka på linje med Marie Bjørnslie (1892-1981) som i ei årrekke skrev om folk og hus i gamle Bodø, i hennes tilfelle før krigen. Nå har etterkrigstidas barn fått sine fortellinger, og disse vil bli flittig sitert i framtida av journalister og historikere. Forresten er det litt synd at boka ikke har stive permer. Jeg tror leserne kommer til å lese den i filler - av ren og pur glede.

Eget forlag 2021
Heftet, 182 sider, kr 299

Omtale ved Viggo Eide

- - - - -
[1] Side 35
[2] Side 15
[3] Kusine til bestefaren, side 74
[4] Side 5
[5] Side 151- foto av sykehuset med taket før brannen i 1968, boka sier at det er taket etter brannen, det er feil fotoet er fra før brannen. Nordlands Framtid, tirsdag 13. februar 1968.
På samme side oppgis både 1955 og 1956 som byggeår for speiderpikehytta. Riktig år er 1954. Nordlands Framtid, fredag 4. juni 1954.
[6] Side 43