Beiarn 2020

 

40 år er en anseelig alder i årbok-sammenheng. Årbok for Beiarn 2020 gir et variert og interessant innblikk i bygda, både nå, men mest før i tida. Det er jo årbøkers primære fokus.

Tidligere skogvokter 1923-32 i Beiarn – Arnt Opsal – presenteres bredt i to artikler.

Først av redaktør Inge Strand som har gjennomgått 300 sider minner og beskrivelser fra sin samtid i Beiarn for over 90 år siden. Strand skriver lekende lett, og fletter bruddstykker av Opsals skildringer på en leservennlig og interessant måte. Familien Opsal trivdes godt de ti årene de bodde her, og beskrivelsene av natur og kultur, folk og fe er fornøyelig lesning. Bl.a om gubben som ville ta ned ei storfuru på statsgrunn, oppe på Blåmoliryggen. Det var umulig for skogvokteren å si nei, når han fikk begrunnelsen, gubben skulle lage likkistebord til seg sjøl.

Familien Opsal

Den andre Opsal-artikkelen er skogvokterens egen fortelling om en strabasiøs vandring fra Trolia til Årstaddalen. Fine naturskildringer og dialoger mellom de fire som gikk i lag, men for en utenbygds og ukjente leser, meg, datt jeg av fortellinga da artikkelen inneholdt beskrivelser og stedsnavn som ikke sto på kartet som viste ruta de gikk.
Morsomt at arbeidet med disse artiklene utløste et Opsaltreff for etterkommerne sommeren 2020. Dette omtales bak i boka sammen med annet hent og husket fra året som gikk

Kvinnehistorie er godt ivaretatt. Elisabeth Haugmo skriver rørende om grandtante Otea Johannesdatter Olsen 1906-1995 som levde et stille og beskjedet liv. Mest i Beiarn, men også 10 år på Nord-Arnøy i Gildeskål. Det er en bragd å finne så mye ut av livet til ei ugift og barnløs kvinne, tjenestejente fra hun var 15 år, ei som satte seg sjøl bakerst i rekka hele livet.  Like fullt beskriver Haugmo godt de store linjene, gjennom anekdoter og dialoger forteller hun varmt om Otea og et levd liv.

Samiske Kristine Larsdatter fra Arjeplog 1838-1912 hadde et hardt liv i Beiarfjellene, forteller Åge Sevaldsen. Mye hard arbeid falt på hennes skuldre med en 19 år eldre mann og etter hvert fem barn og et nomadisk liv på begge sider av landegrensa. Minnene om henne er mange, bl.a. flere Kristinegammer i bygda. Enke en alder av 37 år med små barn fortsatte hun med reindrifta. Årboka har en godt dokumentert historie om hennes og familiens liv. Bl.a. ble alle fem ungene konfirmert i Arjeplog, og ikke i Norge. Praktisk siden begge foreldrene var svenske pitesamer.
Det er meget interessant at kvinne- og samehistoriene kan formidles under ett, ikke ofte det skjer. Litt pirk; et kongebrev fra 1653 i dansketida var neppe særlig relevant i 1850-årene da familien sluttet å flytte reinen til Sverige om vinteren. Vi var på den tid kommet inn i en ny union.

Et annet kvinneportrett – Josefine Isaksen, gift Steensen (1887-1974) – finner vi flott beskrevet i artikkelen om transportpioneren Håkon Kristian Steensen (1888-1976) og familiens virke i 3-4 generasjoner som vognmann med hest og slede, lastebileier, melketransportør m.m. gjennom 100 år, fra 1922. I ei avsides bygd med dårlige veier, ingen vei til riksveinettet, vareleveranser kun med lokalbåtene, om vinteren ute på den islagte Beiarfjorden var ei pionertid som interesserer leserne bredt. Bård Yngve Gullvik gjør en god jobb her, inklusive fortellingene om Josefine som holdt hus, heim og humøret oppe når mann, sønner, og etter hvert barnebarn kommer inn i familiebedrifta.

Her får vi lese hvor godt de unge sjåførene, gutter som menn, ble tatt vare på og opplært av de eldre og mer erfarne. En kar fikk lastebilsertifikatet, med alle bokstavene, hos Biltilsynet på bakgrunn av attest fra Håkon og sønnen John.
De fleste artiklene er laget av pensjonister, mens Gullvik er universitetslektor i Bodø. Vel og bra, men det burde også stått at han er oldebarn av hovedpersonene, sjøl om leserne skjønner av teksten at han skriver om egen familie, sånn for ordens skyld.

Elgjakt i Eggesvik skriver Odd Even Olafsen om. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til temaet, men den lette blandingen av litt fortid og mye, morsom og hyggelig samtid overrasket positivt. Mine fordommer ble satt til skamme, nå kunne jeg tenkt meg å bli med på slitet, regnværet, ventinga, kameratskapet og røff matlaging på Birkeli.

Gamle dager er godt stoff i enhver årbok og når forfatteren også tilhører fortida blir det virkelig gammelt.  Harald Jentoft (1873-1942) forteller fra tida da Beiarn var uten kirke og kirkegård på 16-1700-tallet. Hovedinnholdet dreier seg om dødsfall og begravelser vinterstid, når isen stengte fjorden og alle mannfolkan rodde på Lofoten. Da ble de døde fraktet i sine kister over isen til ‘Likviken’ uti fjorden. Båreferden til Gildeskål kirke skjedde etter våronna var unnagjort, og ble en slags folkefest med både sorgtungt sinn og søndagsglede.
Beretningen er meget interessant, og neppe unikt for Beiarn. Mange folk i Norge har død på steder og tider der ingen skulle tru at nokon kunne bli begravd … om vinteren.
Flott at de gode illustrasjonene er laget av barnebarnet med samme navn; Harald Jentoft Strand, f. 1948. Det er også på sin plass at konservator Oscar Berg kan korrigere faktaopplysninger som er feilaktige. Dette øker bare verdien av artikelen.

Tre artikler med barndomsminner fra Beiarn er fornøyelig lesning. Tre kvinner, født mellom 1962 og 1970, deler sine morsomme og meget interessante øyeblikksbilder fra tidlige barneår. Ei Sareptas krukke av glade barn i ei fortid ikke langt fra vår tid i antall år, men likevel i et annet samfunn enn dagens beiarunger har det. Første sykkeltur, klesvask i elva, arbeid og fritid, og oldemors lange, hvite hår. Dette er evige minner som årboka trekker fram på en suveren måte.

Årbokas lengste artikkel, på 15 sider, står redaktør Strand bak når han redegjør over 30 års kamp for – og mot – vannkraftutbygging i Fortellinga om Beiarutbygginga. Artikkelen gir en god, men summarisk gjennomgang av nasjonale og lokale instanser holdninger, vedtak og allianser. Et godt grep er å la en vellykket sivil ulydighetsaksjon på fjellet i september 2000 være aksen i fortellinga. Her møttes både motstandere og utbyggere til et fredelig og ikkevoldelig møte på tampen av mange års kamp. Til og med politimesteren i Bodø ville ikke bruke politimakt mot sindige demonstranter når utbyggingsvedtaket om kort tid sannsynlig ville bli omgjort.

Vi gir oss ikke!

Det er mitt inntrykk at forfatteren framlegger historien på en så objektiv måte som mulig, her tas ikke parti for én interesse. Saken og utviklinga oppsummeres greit i artikkelen ettersom både utbyggere og motstandere rundt år 2001 var enige om at det beste som hadde skjedd var at de opprinnelige 30 år gamle planene ikke ble gjennomført, dog med ulik begrunnelse sett fra ulike ståsted.

En raritet i årboka er et vel 45 år gammelt brev fra en nå avdød herredsagronom i Skjerstad som i sterke ordelag fraråder «ei natural folkehøgskole» i Beiarn. Han mente denne ville føre bygda tilbake til steinalderen.  Morsomt nok å lese, ja, men var det nødvendig å ta inn et dobbelt så langt motinnlegg skrevet i vår tid?

Kurt Hermann Carlsen gir oss ei grei slekts- og bygdehistorie når han forteller om  tante og onkel på Osbakk.  Flere slekter, på Naurstad, Hopen, Valle, Hernes og Soløya veves sammen og vi får hyggelige tidsbilder over en hundreårsperiode.

Annbjørn og Sussi i midten

Min aller første skoledag, av Sussi H. Gabrielsen, er en morsom liten sak om jenta som fikk én dag på skola, våren før første klasse. Det var nabogutten og bestevennen Annbjørn som tok ho med, fordi ‘Ho Sussi kan læs!’

Slekts- og gårdshistorie på Savjord er tema for veteranen Øystein Ringaker på 91 år. Eldre slektsbøker i bygda er lite pålitelige om det tidligste årene, og her har forfatteren gitt denne gården oversiktlig gjennom gang fra ca 1610 og vel 200 etterpå.
 

 To brødre Nerdum, Per Christian, f. 1937 og Jan Bredo f. 1935, skriver om sine 6-7 år i Beiarn der faren var distriktslege fra årsskiftet 1937/38. Den lange og kompliserte reisen til bygda, som også nevnes i andre artikler, og den hjertelige mottakelsen fra bygdefolket er en lun fortelling om samhold og friluftsliv. Leif Larsen har illustrert flere artikler med fine tegninger. I denne artikkelen er de på sitt beste.

Ei veddrift i Stornes på 40-tallet omtaler interessant de materielle forholdene i hus og utmark, og hvilket slit det de var å få favnvedene i hus eller til oppkjøpere. Inge Strand skriver godt, men her savner jeg noen ordforklaringer. Vale, valene og strangene er ikke umiddelbart forståelig for en bygutt.

De siste sidene av årboka vies kortere artikler og viktige hendelser siste året. Gode fargebilder og korte tekster om nytt, som en gang blir gammelt, er på plass i ei slik bok.

Redaksjonen innleder alle artiklene med en redaksjonell ingress. Dette gir en enhetlig innføring i de ulike tema og viser at de er det redaksjonelle ansvaret bevisst. Positivt.  Språket i artiklene er gjennomvasket og korrekturlest på en god måte. Ingen skrive- eller trykkfeil som jeg har merket meg. Her står Beiarboka i ei særstilling.

Det jeg savner ved årboka, og de fleste andre årbøker, er kart over bygda eller kommunen. Det kan gjerne være på indre omslagsside, slik kollegaene i Saltstraumboka har gjort, og det øker ikke sidetallet, men øker leserutbyttet betydelig. Boka har smussomslag med et flott foto av turfolk og kaffekok’ i skogen. Mens permene under er ensfarget med boknavnet i gullskrift i ryggen.

Årbok for Beiarn 2020 er sjølvsagt mest interessant for bygdas folk og etterkommere, men svært mye av innholdet er nyttig kunnskap for flere utenfra, både i nabokommunene og storbyene.

Omtale ved Viggo Eide

Årbok for Beiarn 2020
144 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2020
Pris kr 300,-