Etterpå - Dikt og historier

Omtalet av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

 

Mary Helene Bjørnstad var ei skrivende kvinne. Født i 1926 og oppvokst i Beiarn, etter hvert bosatt i Bodø med mann og fire døtre. I voksen alder begynte hun å skrive ned tekster og dikt om det som engasjerte henne. Samtidshendelser ble kommentert, historiske fortellinger ble formidlet. Temaene sirkler om folk og natur, sorger og gleder.

I 2020 utga hennes døtre en liten samling av tekster på eget forlag. Etterpå Dikt og historier er ei lun og ettertenksom bok med tekster fra en tredveårsperiode fram mot 2000-tallet. Materialet er tidligere publisert både i Bodø- og Oslo-aviser, litterære magasiner og ikke minst i Årbok for Beiarn.

To tredeler av de 116 sidene inneholder vel 40 dikt. Bjørnstads poesi er fint formulert. Verselinjene har god rytmikk, de er godt bearbeidet og temaene kretser om mennesker og natur. Mange dikt er morsomme, Bjørnstads innfall engasjerer leseren på en fin måte. 

 

Fabel beskriver en situasjon vi kjenner igjen, diktet starter slik:

Han Syt og han Sur og han Plage
De møttes kvar mårra til klage.
Der peip de i kor
en begredelig sang
om verda som går
mot sin undergang.

Mange dikt omhandler kjærlighet. Forfatteren formidler lengsel og begjær, ofte med en bittersøt undertone. Slik som i diktet Gammelkjæresten:

Glunten min!
Eg så han i vår.
Vi snakka i lag om
at tia ho går,
om vere, og ongan,
og teng så va hent.
Men ikkje om da så vi tenkt. 

 

Glunten min!
Du va jusså før.
Men engång i tia
vi stengt att ei dørr.
No sto du og heldt om  

ei bjørk attme veien.
Men ikkje om da så du tenkt. 

Gammelkjæresten og bjørka?

Det samme temaet gjentas, bl.a. i diktet Mellom linjer om et brev hun (?) har fått. Diktene er både på dialekt og bokmål, jeg antar at dialektbruken økte med årene, slik som i samfunnet hun levde i. Bjørnstad bruker gjerne religiøse ord og uttrykk i litterære vendinger, men hun framstår med en klar ikke-religiøs holdning til livet. Det er mye livsvisdom i hennes dikt.

Beiarn kirke, foto Judith Fure.

 

Innimellom diktene kommer 10-12 fortellinger, stort sett fra Beiarn. Jeg liker best hennes egenopplevde historier, de gir gode øyeblikksbilder av levd liv. Ledertypen handler om personlighetene i saueflokken, en studie i psykologi og om valg av bjellesau. Van(n)vittig morsom er fortellinga om Den modige katta som ble forvist til Storøyra av Marys storebrødre, for at katta skulle lære seg å «ti still». Jeg røper ikke poenget, den må leses. Elva, Mannen og hesten, Kommag-an og Hyttetur er også egne opplevelser.

Bjørnstad har med tre fortellinger som jeg oppfatter som vandrehistorier. De lokaliseres til bygda og lokale personer, men er i bunnen sagn som finnes overalt, både i Norge og andre land. De er gjerne svært dramatiske som i fortellinga om Liket og gjenfortellinga Bryllupet som er delt i hennes familie i flere generasjoner.

Mannen fra Elsass presenteres med sterk lokal tilknytning, årstall, stedsnavn, hendelser og etterkommere. Andres Adelaine skulle ha etterlatt seg et blått glasskrus i Beiarn, men har han egentlig eksistert?

I årbok for Beiarn 2014 står det to artikler om den mytiske hugenotten som kom til bygda fra Tyskland rundt 1630. Historiker Helge Vold tviler, for og imot, kanskje kan en finne svaret ved nitide søk i vanskelig tilgjengelige arkiver? Bygdebokforfatter Øystein Ringaker gir en grundig oversikt over gårder og slekter, og finner at det blå glasset muligens en gang i tiden ble brakt til Beiarn av Petter Kjeding som bodde på Kvæl i 1660. Ringaker mener også at graving i støvete dokumenter kan avsløre historiens opphav, eller undergrave en langvarig familietradisjon.

Et morsomt lokalt ord er Klønabben. Innomhus, ved døra og i passende rygghøyde sto det ut ei trepinne på 10-15 cm og ca. 3 cm diameter. Marys bestemor var opphavet til ordet. Klønabb er ikke søkbart verken på internett eller i Nasjonalbibliotekets samlinger. Ordet må være særegent for bygda, eller lokalt i familien. Endinga -nabb kommer av ordet nebb og tolkes etymologisk som en nese eller et utstikkende objekt.

Den siste historien er ei kriminalfortelling fra Bodø. Den ytre rammen er kjærlighet, utroskap og handlekraft. Dersom det en gang blir funnet et kvinnelik under Telegrafhytta i Den Stille Dal, ja da er nok historien sann. Den som graver får se. 

Høgtinden, foto Hilde Fure

 

Boka avsluttes med diktet Etterpå. 

 

Skriv ingen nekrolog

Jeg var en ussel liten snog

i livets skog

 

Syng ingen dum koral

Syng Yesterday ved solefall

og legg kabal

 

Og ingen klokkeklang!

Jeg likte ikke ding og dang

men fuglesang

 

Plant ikke på min grav!

jeg ser den helst med gress og lav

og helt glemt av

 

 

Mary Helene Bjørnstad døde 20. april i år. Hun blir nok ikke glemt, hennes dikt og historier er vel verdt å lese.