Meløy - Den stille fjerding - nr 25

Noen ganger bare innbyr ei lokal årbok til å bli åpnet. Årboka fra Meløy historielag er ei slik bok - det lyser skrive- og leseglede av den. Layouten er lekker og bildeutvalget meget godt.Mange årbøker sliter med å integrere dagsaktuelle artikler og bilder med de historiske tilbakeblikk. Meløy historielag kombinerer det med bygdevise beskrivelser hvor de både trekker de lange linjer og oppdaterer med flotte fargebilder anno 2009.

Årbok nr 25 starter med Åmøyhamn i for- & nåtid, mens Neverdal er årets bygd tilslutt i boka med flotte fargebilder. Mellom disse er det få artikler fra året som gikk. Boka er litt mindre enn fjorårets og har 128 sider, hvorav kun åtte sider kan kalles samtidsstoff og åtte sider er de nye bildene fra Neverdal. 
 
De første vel 60 sidene av årboka er genuint historisk interessant. Her er slekts- og lokalhistorie, barndomsminner og biografiske artikler. DIS-Salten medlem Anne Rita Kolberg har publisert sin Slektshistorie fra gården Setvik. Jeg vil også trekke fram den gode biografien om Martin Buvik. Krigen er også nevnt i noen av historiene, men den er viet stor plass lenger bak: 
 
Hovedartikkelen omhandler Operasjon Muskedunder – en norsk-britisk sabotasjeaksjon i Glomfjord september 1942. Håvard J. Nilsen har laget en interessant artikkel på 12 sider. Jeg har hørt dette som foredrag av ham, og sett fram til å lese historien. Et minus er bruk av ”historisk presens”. Håvard forklarer at noe det som skrives ikke er dokumenterbart, men det kan ha foregått slik:

”Et skudd lydes. Nestemann hentes. Kanskje er det nestkommanderende Joe Houghton som fremdeles har armen i fatle ettes skuddvekslingen for en måned siden.”

Jeg er i tvil om denne framstillingsformen bør inn i ei årbok. I skolesammenheng er dette en suveren formidling av spennende stoff, men i skriftlig form heller jeg mer mot sikrere opplysninger og kilder. Dette må forfatter og redaksjon ta bevisst stilling til. 
 
De 46 siste sidene (eks Neverdalbildene) er blandet drops med grei lokal tilknytning, Av generelle interesse er nok Arnfinn Myrvang og Per Swensens tre artikler om bedehusene. Her vil flere kjenne seg igjen.
En artikkel om Martin Åbotsviks billedsamling, som nå er digitalisert og lagt ut på nettet, fenger min nysgjerrighet. Her er adressen: http://www.aagskardet.com/bilder/martinsfotosamling.htm
Meløybok nr 25 er ei flott årbok, også for oss som ikke kommer fra dette området.

Meløy – Den stille fjerding – nr 25
128 sider, innbundet 26 * 20 cm
Utgiver: Meløy Historielag 2009
Pris: Kr. 250,-.
http://www.denstillefjerding.org

Omtalt av Viggo Eide

Fauskeboka 2009

Fauskeboka 2009 er fortsatt mer årskavalkade enn årbok. Av de trykte 80 sidene er 45 sider småreportasjer fra perioden oktober 2008 til oktober 2009. Kun 35 sider er av en karakter som jeg mener hører hjemme i ei årbok. Inkludert i det siste tallet er også blodfersk stoff. Til dømes synes jeg intervjuet med Fauskes mann på Stortinget - Frp’s Kenneth Svendsen - forsvarer sin plass.

I år er det kvinnene som får størst plass skriver redaktøren i forordet. Vel 20 sider er kvinneportretter av ulik lengde. Best her er tidligere årbokredaktør Frøydis Einseth sine jenteminner med kort biografi over Rosita fra Stranda. Ei flott dame. Interessant er også pølsebuas historie, en sentral institusjon i ethvert veikryss.

Det er mange bilder og lite tekst i boka. Fauskeboka er gruppert i bolker: kultur, idrett, oppvekst, styre og stell, næring/samferdsel samt ungdomsredaksjonens "mitt Fauske". Noe språklig slurv finnes også i årets bok, bl.a. fauske med liten f, og en faktaboks (s 37) med litt uklart innhold.

Historisk interesserte finner lite av interesse i Fauskeboka 2009. Av de bedre historier vil jeg framheve artikkelen om ”peilera og peilerunger” – nybyggere som jobbet på forsvarets radarstasjon. Den eneste slektshistoriske artikkelen er skrevet av Cato A. Hultmann og omhandler tre gruvegenerasjoner i Sulitjelma, den er faktisk god.

Kommunenes ordfører har fått fire bilder i boka, et mindre enn i fjor. Ettersom boka priært avspeiler året som gikk, forstår jeg at ordføreren er med på flere bilder. Men når han ble nr 2 i en lokal ”skal vi danse”-konkurranse lurer vi lesere på hvordan vinneren ser ut ?

Fauskeboka 2009 er for fauskeværinger.

Omtalt av Viggo Eide

Bøfjerding 2009

Kystkultur preger årboka fra Bø i Vesterålen. Mannen fra havet 15 år er en fin gjennomgang av Bøs skulptur i skulpturlandskap Nordland. I første halvdel av 1990-tallet var mottakelsen stort sett positiv i lokalmiljøet, med noen spede kritikker – stygg, ble det sagt. I dag er Killi Olsens langbeinte jernmann populær og besøkes av 12.000 personer hvert år. Et stykke moderne lokalhistorie.

I Hamsunåret er det naturlig å trekke fram Knut Pedersens to år i Bø, som vikarlærer og lensmannsbetjent (1877-79). Mange innbyggere fra Bø finner vi seinere som rollefigurer i Knut Hamsuns romaner, t.d. Benoni og Nikolaj Hartvigsen. En god og interessant artikkel. Men i denne artikkelen og i biografien av Peter Prest (prest og misjonær Peter R. Strømme 1874-1961) siteres åpninga av romanen Sult: ” denne forunderlige by som ingen forlater før han har faat mærker av den..” (side 12 og 43). Jeg synes redaksjonen burde fjernet en av disse henvisningene, og helst i prestebiografien. Historien om mannen som ble misjonær i KwaZulu Natal er både interessant og rik på informasjon, men samtidig unødvendig svulstig. De historiske paralleller og samtidslinjer blir litt for sjenerende, hold dere til biografien.

Bøfjerdings lengste artikkel er om Gården Vinje i gamle dager, hele 19 sider. Tore Endresen (f. 1930) forteller hvordan han opplevde et samfunn i nesten naturalhusholdning, med halmmadrasser, torvfyring, vannbæring og toving av sjyvotter. Det som overrasker mest er hvor langt ut på 1950-tallet dette ”umoderne” samfunnet fungerte – på utmerket vis. Her får leserne en god og grundig innføring i hverdagsliv og årsyklus. En meget god artikkel. Et interessant foto fra en begravelse i 1941 omtales dessverre ikke. Synd, også død og begravelse hører hjemme i lokallitteraturen.

Folketro og fortellertradisjon får vi i en kort tosider om ei malt fyllingsdør i Wiikstua, etterfulgt av en dobbet så lang artikkel med fire tradisjonssegner om sjølik og likstokker. Det gikk dårlig med de som tok pengene fra liket og ikke sørget for en kristelig begravelse. Det flotte med denne sammenstillinga er at redaksjonen er seg sitt ansvar bevisst. Sjøl om et sagn er lokalt tilknyttet ved navn på personer og steder behøver det ikke ha skjedd her. Det er mange vandrehistorier som har lokalt tilsnitt.

Moderne stoff er samlet på 16 sider til slutt i boka, Hendt sidan sist, men mellom alle artiklene er det flotte fargebilder fra kommunen, ca 10 sider med litt tekst. En ok måte å ta nåtida inn i årboka. Totalt sett er det ei god årbok vi får fra Bø i 2009. Her er både humor og alvor, og for lokalkjente er boka nyttig. Vi som ikke er fra Vesterålen finner flere interessante artikler i denne boka.

Omtalt av Viggo Eide

Lofotboka 2010

Lofotboka er den mest kommersielle årboka jeg leser. Med hele Lofoten som nedslagsfelt og målgruppe må artiklene være gode og generelle, favne vidt i tema og stil. Den 32. årgangen heter Lofotboka –10, nå synes jeg det er på tide å skrive årstallet fullt ut: 2010 altså.

Årboka legger vekt på bildene, med mange flotte fargebilder. Jeg anslår bildestoffet til minst 40 % av sideflatene. I år må jeg påpeke at ikke alt er like vellykket. Illustrasjonene på side 19, 33 og 87 er dårlige. Dessuten skjemmes de seks maleriene til Adelsteen Normann av en ufiks, sort sørgekant som vi godt kunne vært foruten. Pussig nok har utgiver heller ikke innhentet tillatelse fra alle rettighetshaverne. Det burde redaktør Sørli gjort.

Lofotboka har 13 artikler, og alle de seks kommunene i regionen har en eller flere artikler fra sitt område:

• Røsthavet.
• Svarven utenfor Værøy.
• Tindstinden i Moskenes kommune.
• Strømøya i Flakstad kommune.
• Buksnes og Offersøya i Vestvågøy.
• Kabelvåg, Svolvær og Laukvik i Vågan.
• Samt to-tre artikler som er generelle og ikke kan stedfestes til bare en plass i Lofoten.

Årboka åpner med et par rørende historier.
E skal berre en tur på fjellet, mamma -Ei dødsulykke på Tindstinden i 1957 og ei norskamerikanerinne som for første gang besøker farens heimbygd. Liv og død, slit og nød – det engasjerer og berører leserne.

Interessant er også Dag Sørlis artikkel om Røstreisene som presten på Værøy måtte legg ut på rundt 1880. Denne, samt artikkelen om Lofotkista, inneholder stoff som nok er felles for store deler av Nordlandskysten, her ligger mye stoff en kan gå vider med innen skoleverk og lokalhistorie. I samme kategori er Carl Skøyens gamle artikkel om fisket i Svarven. Disse tre artiklene står for en tredjedel av boka og er meget leseverdig.

Et folkeminnesagn fremstilles som Sølvskatten i Kabelvåg. Ja, det har vel skjedd der i bygda også. Moderne historie er omtalen av forsvarets radar på Værøy og grendehusbygging i Laukvik. Helt ok i denne sammenheng. Fugletitting i Fugl og fuglefolk i Lofoten forsvarer også sin plass i Lofotbokas siste artikkel.

Lofotboka følger også i 2010-utgaven sitt faste løp. Til tross for mine anmerkninger må jeg konkludere med at det er ei god bok.

www.lofotboka.no

Omtalt av Viggo Eide

Kumur 2009

Årsskriftet til Snåsa Historielag har fått namnet "Kumur" etter dialektuttrykket for knoppar på vier og fjellbjørk, som på våren og forsommaren veks ut i små, lysegrønne blad og raklar.

Kumur er Snåsa Historielags årsskrift som denne gang utkommer i sin 30. årgang. Utformingen er noe tam og kjedelig, og for-og baksiden burde helst illustreres med tekst og bilder fra årets hefte. Det samme gamle utseende skiller ikke årgangene fra hverandre, og kunne helt sikkert invitert nye lesere med litt forandrende nytt og interessant å by på hvert år. Har på følelsen at dette samme forsidebildet har vært å finne i samtlige 30 utgivelser.

Når det er sagt så er det innholdsmessig mye bra å peke på. Lederen viser til at laget holder på å planlegge en ny Snåsabok, som nok må være en ny og redigert utgave av den allerede eksisterende Snåsaboka fra 1956 og 1965 (to bind). Det høres godt ut, og det er helt klart at Historielaget er en viktig part i et slik arbeid. Jeg trenger bare bla om en side, før jeg ser noe verdt å kommentere. "Bodvars kronikk" reagerer jeg litt på, hvor han skriver et ganske klart politisk budskap om amerikansk politikk og Barack Obamas innsats for helsereform, atomvåpenødeleggelse og Nobels Fredspris. Spørs om dette hører hjemme i et lokalhistoriehefte.

Historien om "Ole Rynnings to kvinner" fanget mitt blikk en sen nattekveld. Den var veldig godt skrevet og handlet om en prestesønn sitt forhold til to kvinner. En er offisielt kjent mens den andre bygger på spennende historier og indisier av forfatteren. Historien rundt det hele er i seg selv god nok grunn til å lese, og Ole Rynning ender tilslutt opp i USA hvor han også døde like etterpå. Vi får her et dypdykk i hvordan man kan følge en person gjennom store deler av sitt liv. Det krever at man tar i bruk mer enn kirkebøker og folketellinger, men er til gjengjeld mye mer spennende og interessant å jobbe med. Man blir på mange måter godt kjent med de man forsker på, til en forandring.

Videre er det å finne en småkoselig artikkel om "Minner fra Snåsa år 1958". Her får vi et innblikk i en innflytters oppvekst i Snåsa for 50 år siden, som blant annet gjorde noen småkupp da lokalbefolkningen hadde nesen vendt mot byen: "Vi kjøpte noen eldre bondeting som ingen andre så ut til å bry seg om: et eldgammel tau for rørende beskjedne kr. 5 og et antikk hjørneskap fra 1840-årene for kr. 50. Tingene skulle være nye den gangen, ikke gamle fra bygdene".

For en slektshistoriker er artikkelen om Pionerene i Frostviken artig å lese. Her kommer man inn på slektsforskning i praksis. Bruk av kirkebøker, manntall, folketellinger og skifter til å finne de første personene i Frostviken, det er artikkelens kjerne. Det hele begynner mot slutten av 1700-tallet, og viser litt kildekritikk. Kirkeboken for Snåsa inneholder nødvendigvis ikke alle innførslene for annekssoknet Lierne, og derfor er det mulig de aller første ikke er nevnt. Sånn var det med kirkebøker på 1700-tallet og før den tid, ikke alt kom med, særlig det som var lengre unna soknepresten.

Kumur 2009 inneholder nesten 300 års spenn, med et variert innhold. Stoffet er lettlest og interessant. Det skal bli artig å følge med flere årganger framover.

Omtalt av Per-Olav Broback Rasch

Leddiken 2009

Øksnes Historielag har med 30. årgang av Leddiken igjen levert ei årbok med interessant innhold. Det kjedeligste ved heftet er forsida, samme tegning år etter år. Er det ikke på tide å avspeile innholdet på denne hedersplassen? Hvordan kan potensielle lesere finne ut at – ja, denne her kjøper jeg.

2009-utgaven har som forgjengerne et hovedtema. I år er det tro: overtru – folketru – religiøs tro i Vesterålen generelt og Øksnes spesielt. 14 sider om de første to stikkordene og halvparten så mange sider om religiøst liv i moderne tid. Redaksjonen skiller godt mellom overtru i form av spøkelser, spåing i kaffigruten og lignende, kontra folketruas naive, men likevel nyttige formaninger om vær og sjukdom, kjerringråd og marmel’en. Mye i folketrua hadde en nyttig funksjon.

Leddiken advarer også mot å framstille vandrehistorier som faktiske hendelser i lokal tradisjon. Ja, det er en god saga, men nei, det skjedde ikke her. Bruk av lokale stedsnavn, og tilknytning til personer som har levd, er ikke alltid av det gode. Johan Borgos går så langt at han i artikkelen Presten og samen dokumenterer at en historie utgitt i 1879 urettmessig anklager samen Anders Olsen for å ha gandet presten Jens Petter Dreyer i 1782 slik at kirkens mann døde. Ingen dokumentasjon støtter anklagene mot Anders, framsatt nesten 100 år etter at hovedpersonene var døde. Andre navn – på kvinner som ”bevitner udåden” - viser seg å være personer som ikke bodde i Øksnes på det aktuelle tidspunktet.

Uværet den 25. januar 1893 er derimot ingen oppdiktet historie. Otto Rinnan var 16 ½ år da hans båtmannskap rei stormen av på utsida av Andøya og Langnes hin natt i en åpen nordlandsbåt - en saltværingsåttring. Artikkelen er krydret med ord og uttrykk som jeg, en landkrabbe, ikke fullt ut forstår. Her må det være mye godt snadder for kystlagets medlemmer!

En annen god artikkel er Kristine Holters barndomsminner fra Sunderøy. Faren Richard Hansen overtok handelsstedet der, men han er mest kjent som lokal gründer innen fiskeindustri, dampskipsselskap og handelsstipendiat i Petrograd. I en lang artikkel på hele 12 sider får vi en grundig innføring i dagligliv og leik, skole og arbeid, guvernanter og jektefart.

Av interesse for svært mange – langt utover Øksnes og Vesterålen - er en kort forklaring på de mange rasene i Øksnes under den lille istida 1300-1850, og hvorfor været ble særlig verre etter 1600. Skattelister, kirkebøker og sår i fjellet taler sitt eget språk. Fjelltoppen Enka står fortsatt, men mannen hennes ? Jo, han ligger i Ballura, rast ned for lenge sida.

Leddiken er ei god lokalhistorisk årbok, og bruk av hovedtema medvirker til dette. Dessuten er artiklene jevnt over meget velskrevet. Dog, jeg skulle ønske layouten ble litt forbedret med noen blanke linjer (”luft”) over mellomtitler og når avsnittene blir vel lange.

Omtalt av Viggo Eide

Gildeskålboka 29

Årboka for 2009 er en innbydende trykksak på 120 sider, hvorav ca 20 sider er stoff fra det siste året. Måten en inkluderer nåtidsstoffet er fin, til dette har årbokkomiteen en helstøpt stil. Innholdet er variert med stor vekt på lokalhistorie, god trykk og boka har mange fargebilder. Boka har ca 35 artikler og notiser. Slektsforskere og andre lokalhistorisk interesserte vil finne mye stoff i de mange personportretter og erindringer som trykkes i bind 29. 

Samvirkelagets utvikling gjennom flere tiår og bestas opplevelser gjennom et langt liv, jo her får vi et fin forståelse for dagliglivet før i tida. Kvinneperspektivet er også i årets bok suverent. I Gildeskål har de en stor fotoskatt. Einar Svendsen skriver om noen personer som er fotografert av Hans Skaugvold. Med utgangspunkt i fotoene forteller han både om anledningen til fotograferinga, hvem de var og hvordan det gikk dem - og deres etterkommere - videre i verden. 

I fjorårets årbok fikk vi lese historien om en fantastisk redningsaksjon i Nordishavet 18. juni 1952, da kvalfangeren M/K Kjelling var på fangstfeltet sør-vest for Novaja Semlja. Artikkelen var hentet fra ei anna bok, men i Gildeskål er etterkommerne til båtmannskapet rystet. Denne historien er ”ugjenkjennelig for alle oss som kjenner til fakta” skriver Mona Willumsen i en sjusiders artikkel. Det er flott at slike opplysninger kommer fram, feilaktige påstander som trykkes svart-på-hvitt har en lei tendens til å stå som eneste sannhet i ettertida. Mannskapets historie blir ikke dårligere av de nye opplysningene, tvert i mot slår det oss at sunt vett og godt sjømannskap var utbredt i mange fiskermiljø. 

Noen småepistler – bruddstykker fra kaffebordene – er laget av Inge Næsvik jr (f.1923). Dette er 14 sider med omtaler av personer født på 1800-tallet han husker at andre har snakket om. Hans notater er gjort mange tiår seinere. Her burde redaksjonen redigert strammere. Ikke alle egner seg på trykk (Johan Baker), noe fraser gjentas for ofte (utallige varianter over ”jeg synes jeg husker å ha hørt”), og ortografien er ikke konsistent (aldri – aldrig). Redaktører SKAL redigere, også i årbøkene. En kan jo skrive i ei fotnote at originalteksten er justert noe, for det brede publikum er det godt nok. Redaksjonen skal få pluss for at de etter hver epistel kommer med slektshistoriske opplysninger om de omtalte personene. 

 Gildeskålboka nummereres fortløpende, og denne er altså nr 29. Lokalhistorisk er dette ei fin årbok, som også de som ikke har røtter i Gildeskål har stor glede av. Kan bestilles på: thobjo@gildeskal.kommune.no

Omtalt av Viggo Eide

Lofotboka 2009

Redaktør Dag Sørli i Lofotboka forlag har gitt ut sin 31. årbok. Dette er et solid produkt med hele Lofoten som nedslagsfelt og målgruppe. Ja, målgruppa er nok større enn som så, her er noe for enhver.

Sørli er tidligere lærer, det vises. I denne boka har jeg ikke funnet skrivefeil eller dårlig korrektur. Det er et fin praktbok, med mange flotte fargebilder. Jeg anslår bildestoffet til ca 50 % av sideflatene. Det er med andre ord ei lettlest bok.

Lofotboka har 12 artikler, og alle de seks kommunene i regionen har en eller flere artikler fra sitt område:

Røst og Værøy.
Flakstad og Skjellfjord i Flakstad kommune.
Kabelvåg, Digermulen og Gimsøya i Vågan.
Sørvågen og Reine i Moskenes kommune.
Leknes, Nord-Borge og
Knutstad i Vestvågøy.

Tidsspennet i årboka går fra ca år 900, Runesteinen på Gimsøya, til i dag bl.a. havne utbygg inga på Værøy. Jeg synes alle artiklene har sin plass i boka, også nåtidsstoffet. Noen artikler har mer reportasjepreg, slik det kommer fram i "Under vingene til tsarens ørn" - om Flakstad kirke. De dypdykkende artiklene finner du ikke her. Her er lite slektsforskning, arkivgraving eller gårdshistorie. Samisk stoff fant jeg heller ikke i denne boka. Moderne folkeminnestoff er det flere av; barneår i okkupasjonstida, skoletannlegen og den første kalven på garden er fine miljøskildringer.

Keiser Wilhelm II er en av de mange turistene som besøket Lofoten med cruiseskip "Da Digermulen var Lofoten". En spesiell artikkel jeg vil framheve er Ole Johansens fortelling om"Snøraset i Skjelfjord" - 1955 og 1998. En god øyenvitneskildring av en spesiell og dramatisk opplevelse.

Den lengste artikkelen er på tolv sider, men pga billedbruken er kun halvparten tekst. Som minnebok er dette ei fin årbok, den dekker vidt og bredt og har interessante tema med store praktbilder. I forhold til andre årbøker er dette ei lett tilgjengelig bok, som mange vil ha nytte og glede av.

www.lofotboka.no

Omtalt av Viggo Eide

Skjerstad 2009

Ka du frætta dar? - som årboka egentlig heter - tar i denne utgava opp kun lokalhistoriske tema. Innholdet er variert, god trykk og kun sort/hvitt bilder. Skjerstad var engang ei stor, folkerik og viktig kommune i Salten. Etter 1. januar 2005 ble restene omgjort til ei utkantbygd i Bodø kommune.

Boka har vel 35 artikler, fordelt på 112 sider. Introduksjonen er Skjerstadkirka og kirkejubileet for nykirka som var 50 år i 2009. Den erstattet gammelkirka nr 2 som brant 17. mai 1955 og er avbildet på forsida. En kort reportasje fra branndagen og noen erindringer etter tidligere (1915-21) sokneprest Paul Sæbø (1882-1981) starter årboka. Vi leser at prestens oppgaver omfattet både gårdsdrift, konfirmant­undervisning og vasskraftutbygging

En god del stoff er hentet fra tidligere Nordlandsposten. Disse gjør seg veldig godt i årboka. Slektshistorie finner vi hos DIS-medlem Hjalmar Berg når han skriver om Brekk-Jørn - Jørgen Hansen (1710-ca 1767) fra Saltdal som slo seg ned på Brekke i Misvær i 1745. Samme mann skriver også godt om Ol’Pålso (Ole Paulsen, død 1878) som kom som skreppkar til Oldegård i 1827 og blei der. Garden er fortsatt i slektas eie. Historisk interessant er dessuten en tosider om stamperiet og fargeriet i Utvik som var i drift fra 1865 til 1921. Her ser vi igjen at bygdene innafjords hadde et variert næringsliv, der handel over lange avstander som helt til Lofoten både var vanlig og uproblematisk.

En krigshistorisk bolk er om DS Skjerstad som i maidagene 1940 ble forsøkt holdt skult for bombefly både i Beiarn og Skjerstad, før den fikk sin fulltreffet på Rognan 25. mai 1940. Artikkelen - som er dagboksnotater fra 1. styrmann Olaf Iversen - er interessant, men har sin svak­het i at datoer ikke er oppgitt. Tilslutt blir historien så gjentakende at vi ikke henger med på hvor i kalenderen styrmannen er..

Samisk lokalhistorie er tatt med i Ljøsenhammaren som svensk.-norsk samisk boplass på 17- og 1800-tallet. Dessuten inneholder 2009-boka et gammelt samisk sagn om Lappkjerringura, ei steinur der ei vakker samisk kvinne lå begravet. Et spennende trekantdrama med tragisk utgang. Kanskje et vandresagn med lokalt tilsnitt, story & plot virker kjent.

Årboka inneholder flere andre sagn samt noen ”tvilsomme” historier, bl.a. avsløres ei oppdikta historie som sto på trykk i gamle Nordlandsposten: Ei portugisisk seilskute fra 1532 skal ligge begravet under sand og vann i Misvær? Dikt og forbainna løgn alt i hop. I samme kategori antar jeg at Argronomen er ei konstruert historie om en boklærd sunnmøring som skulle lære bøndene å dyrke noe annet i hagen enn rabarbra og noen humulstilker. ”Nei hele havebruket maatte lægges om; der skulde avles persille, salat , agurker, stangselleri, senep, makaroni, timian og sar, tomater og ræddiker. Men allerbedst vilde kaalhodene trives.” Bonden sjøl - han Hans Nilso - mente da at ”det var vist nok av kaahoder i bygda fra før, og særlig efterat agronomen var kommet”. Dyrke makaroni, gitt, Erasmus Montanus !

Blant de mange andre artiklene vil jeg trekke fram en nærhistorie som både er fornøyelig og lett gjenkjennelig: På sykkeltur til Trondheim i august 1947. Heldigvis er veiene bedre nå.

Bakerst i boka står også denne gang et register over artiklene i årbøkene etter 1990, sortert på forfatternavn. Jeg anser dette som egenreklame for boklageret. Kanskje de trykket for mange bøker før om åran ? Opplaget holder seg i 2009 fortsatt på beskjedne 600.

Lokal­historisk er dette ei variert årbok, som alle Salt- og Skjerstadværinger bør ha i hylla si.
www.skjerstad.info

Omtalt av Viggo Eide

Lófotr 2009 - Vestvågøyboka

Vestvågøyboka har flotte bunader på forsida, og nettopp Lofotbunaden og dens opprinnelse er omtalt i den første artikkelen. Klær er en interessant innfallsvinkel til lokal- og personalhistorie. Årboka følger opp med en artikkel om noen sjøstøvler – Røyserter eller Stivskafta – som fulgte styrmannen Lyder Alf Myhrvold fra 1943 og fire tiår framover.

Årbokkomiteen etterlyste i 2008 mer stoff om landbruket, og det har de fått inn i år. Livet i et landbruks- og fiskerisamfunn er godt beskrevet i en artikkel om Vettinggårdene, og i en artikkel om flere bruksnummer under gården Li. Den siste er ført i pennen av ei ungdoms­skole­jente, Synnøve Nilsen Lie, og hun imponerer stort både med skriftlig form og faglig innhold. Dette er god slektshistorie, hele 20 sider lang og godt illustrert.

Håndverk og handel presenteres gjennom ullvareagenter, Husfliden på Leknes og de mange småmeieriene som ble etablert på tidlig 1900-tall. Dessuten har de en meget grundig fortelling om sølvrevfarmene som var i virksomhet fra 1929 til krigen kom og ødela markedet for disse produktene. Fortsatt finner vi sølvrev og korsrev (krysning med rødrev) i vill tilstand på Vestvågøy, etterkommere av revene som klarte å rømme fra revefarmene.

Krigen er omtalt i flere artikler, her vil jeg framheve historien om soldat Bjarne Lakselvhaugs opplevelser i krigen om Narvik 1940. Igjen får vi bekreftet hvilken innsats norske og allierte styrker sto for i måneden fra 9. april til 8. juni. En krigshistorie som dessverre aldri har fått den plass den fortjener i norsk historie.

En 20-siders artikkel skiller seg sterkt fra de andre. Den arkeologiske beskrivelsen av funnene ved Lofotr vikingmuseum blir for tung lesning. Her burde stoffet vært popularisert på en helt annen måte, og kuttet ned til det halve. Denne artikkelen er dessuten dårlig korrekturlest. Den norrøne bokstaven ð er borte i ord som biðja. I stedet står det bi¨ja. Dette forekommer flere ganger. Litteraturlista på 1,5 sider her heller ikke fullt ut alfabetisk. Det tok litt tid å finne O- og R-kildene som er ombrekt til å stå mellom J- og M-kildene

Layouten er fin i Lófotr, boka har gode bilder og illustrasjoner. Til slutt vil jeg takke årbokkomiteen for at de har skiftet skrifttype fra i fjor, og som jeg kommenterte slik: ”dessverre har årboka en fonttype som er ubehagelig for mine øyne. Her synes jeg de bør skifte til annen skrift.” Takk.

Hovedinntrykket er at 2009-utgaven av Lófotr er ei fin årbok, der også folk utenfor kommunen finner nyttig stoff. http://www.vhl-historielag.com/

Omtalt av Viggo Eide

Minner fra Averøya – år 2009

Averøy historielag har utgitt sitt tiende hefte. Her står historie sterkt, men det er plass til samtida også. Forsida viser MF Bjørnsund som på slutten av 2009 ble historie da Atlanter­havstunnelen til Kristiansund åpnet. Kommunikasjoner er et dekkende stikkord for flere artikler i det 100 sider store skriftet. Skonnerten Borge II, DS-ekspedisjonen på Kristvikbukt 1920-1954, Lastebileiere før 1955, og Lastebilkjøring i gamle dager (i 40-50 åra).
Årboka har dessuten memoarer fra både oppstarten av Aldersheimen på Dyrset, samt Minner fra skole­tida på Vebenstad etter 1913.

Minner fra Averøya har et variert innhold, og ettersom historielaget dekker ei øykommune har årboka med flere sjø­relaterte historier. Mange fra øya omkom ved Titranulykka for 110 år siden (i oktober 1909), noe Borgny Vorpbukt skriver om. En uværsdag i 1911 tok også menn fra Bremsnes og Meek.

En morsom artikkel – på dialekt – forklarer det vi egentlig vet, båtmotorer snakker:

”Når Solkjela va på veg te Molde, gikk utafor øyan, så kunna det værra dårlig ver. Da satt ho baug å så sa ho; Hustavika, Hustavika. Hustavika. Du skjønt ka ho sa, maskina snakka.”

Slektshistorie finner vi i En averøying på Lyngstad – om Knut Jonsen Folland 1702-1796 som ble gift tre ganger og fikk sitt siste barn i en alder av 78 år. Da Knut døde var eldste sønn 55 år gammel, og yngste sønn 16 år ung.
For slektshistorikere er også Harde straffer i gamle dager en flott artikkel. Her får vi høre om en ekstrarett i Tingvoll i 1791, der Jakob Knutsen ble dømt for hestetjuveri. I tillegg får vi en personalhistorisk fortsettelse om noen av de som er nevnt i hovedsaken.

To lengre artikler (12 og 13 sider) krever dypdykk for interesserte. Peder P. Grønning beskriver i 1880 Nordmøre, mens den islandske Færøyarbok i dansk oversettelse forteller om Orm Storolfssøn. Her er deler av teksten spesielt interessant for pe’kaillan (dialektisk egenbenevnelse) vedrørende Bremsneshola og et sagn knyttet til denne.

Litt for ofte bruker en ordene ”i gamle dager” i tittelen på artiklene. Her synes jeg historie­laget bør variere mer. For øvrig hadde det vært en fordel om innholdsfortegnelsen over de ti årgangene med Minner fra Averøya hadde stått helt til slutt i heftet. Årboka er godt lesestoff for alle langs kysten, og vi får sikkert kjøpe nye hefter også i de neste ti åra.

Omtalt av Viggo Eide

Saltstraumboka 2009

Andre årgang av Saltstraumboka er god, men ikke så suveren som debutboka i 2008. Det historiske står sentralt, sjøl om moderne stoff er innfelt på en elegant måte. Tretti små & store artikler gir en variert presentasjon av folket & bygdene rundt Straumen. Nytt i år er et over­sikts­kart over Saltstraumen på innleggsidene bak, men navn på bygder & steder. En forbed­ring, & til neste utgave bør redaksjonen satse på et fokusert kart. Dette forstørrete kartet framstår mildt sagt som ”uklart”.

Et trist hundreårsminne omtales i de to første artiklene. 24. mars 1909 druknet tre mennesker:
Jacob Andersen (f. 1842), hans datter Anna (f. 1868) & Annas svigerinne Anna Johansdatter (f. 1875). Anna & Anna var gift med to brødre, henholdsvis Leonardt Stenersen & Joakim Stenersen. De to damene etterlot seg elleve barn (seks & fem). På vei hjem fra butikken på Straum til Ripnes på Knap­lundsøya forliste båten i en ”kjel” dvs en sterk straumhvirvel i verdens kraftigste malstrøm. Folk på land & skolongan sto & så på, deriblant noen som ble morlause, men de kunne ikke gjøre noe. Tragedien var et faktum.
Disse to gode artiklene motsir hverandre i antallet omkomne som ble gravlagt. Jorun Leirvik skriver at Anna Johansdatter aldri ble funnet igjen, mens Arnfinn Magnus Dinesen Thesen opplyser at heller ikke Jacob Andersen ble gjenfunnet. Hva er rett? Hadde redaksjonen sett etter i kirkeboka for Straumen, side 236, står det at to omkomne verken er begravet eller jordfestet, samt merknaden ”Liket ikke gjenfundet”.

Saltstraumenområdet har hatt flere lokale publikasjoner gjennom årene, & her er det mange flotte artikler å gjenbruke. Tuv Koop. Forenings første 30 år fra 1917 til 1947 er gjengitt med festskriftet fra 1947. Her savner jeg en artikkel nr 2 om åra fra 1948 til nedleggelsen i 1985. Men den kommer kanskje i ei seinere årbok. Men festskriftet er meget godt laget & har en flott historisk gjennomgang av koop’ens utvikling. Butikkdrift er absolutt lokalhistorie.
Bjørnejakt på 1890-tallet er også publisert tidligere, i ei håndskrevet avis fra 1939.

Nye veier gir flere innfallsvinklinger i nærmiljøet. Ny Rv 17 parsell fra Løding til Godøy­straumen (mellom Knaplundsøya & Tverrlandet) er omtalt både med en reportasje fra de arkeo­logiske utgravingene før veibygginga, & beskrivelsen av denne flotte traseen. Straumen er et arkeologisk skattkammer, liggende rundt et naturlige matfat gjennom 10.000 år. Rydd et kultur­minne er viktig for å få jernalderen fram fra småkrattet.

Årboka har flere fine barndomserindringer. Fra veilause Rørvika, matros på DS Frey, & flybesøk i 1935-36. Det siste var det da velkjente Allersflyet som fotograferte Norge på lands. Flyet, med skiunderstell, gikk tom for drivstoff & landet en marsdag på et snødekt jorde.

En kort personalhistorisk artikkel omtaler helbrederen Johan Iversen (1854-1942). Han var en stram kar, håndspålegger & troende. Forresten har han i disse dager fått en vei på Straum oppkalt etter seg, i nær­het­en av husmannsplassen han bodde på.

En av de beste artiklene er nok Harald Aas sin fortelling Vikarlærer på Valnes i 1962-63. På åtte sider gir vestfoldingen oss del i sitt møte med nordlendingane, et år i ei veilaus bygd & med stor kjærlighet til de som tok imot ham. Mange vil kjenne seg igjen i hans beskrivelse fra nær fortid. Ikke alt må være gammelt-gammelt i ei årbok.

Interessant er også portrettet av Petter Pogo (Petter Taranger) som Spellemann fra Straumøya. Han er født i 1963 & har en mangslungen musikalsk karriere i Salten & Oslo. Petter er første­mann ut i en ny serie av utflytta straumværinger.

Ja, redaksjonen har levert et godt produkt, men vil også neste år oppleve å bli målt mot den suverene 2008-boka. Enn så lenge anbefaler jeg at folk leser i 2009-utgaven.

Omtalt av Viggo Eide