Saltstraumboka 2023

Saltstraumen i fortid og nåtid

 

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Tekstene og bildene i 16. årgang av Saltstraumboka, utgitt av Saltstraumen Historielag, har stor spennvidde - fra det metafysiske til det absolutt jordnære, som produksjon av brenntorv. Med velvilje har beskrivelsen av det stille og hellige stedet Saltstraumen kirkegård og sagnet om havfrua i Ekkersfjæra tilknytning til det metafysiske, men først og fremst gjelder det fortellingen om ueren og uershodet eller «auårs-skolten» som det vel heter lokalt.

Ellen Margrethe Johansen var datter av sildekongen i Vikan, Jacob Ludvig Johansen.  Ellen Margrethe etterlot seg en vakker, håndskreven tekst, der hun gjenforteller hvordan faren - når det var lettsalta uer på middagsbordet - lærte barna å finne spydet, stolen til Pilatus, tornekronen «og andre av de merkelige ben som finnes i uerhodet».

Sildekongens barn i badestampen.  

Jacob Ludvig Johansen var også havnefogd i Bodø 1905-1919. Foto: Louise Engen (Nordlandsmuseets bildesamling).

Det er naturligvis viktig å rekruttere nye skribenter til arbeidet med lokalhistorie, men det er ikke minst viktig å få de eldre blant oss til å øse av sine kunnskaper, opplevelser og erfaringer slik at kunnskapen om vår relativt nære fortid blir bevart for ettertida.  Årets bok presenterer viktig stoff av kyndige folk både i 80- og 90-årsalderen.  De to jeg vil framheve her, er Karl Jan Solstad og Torbjørn Seiring.

Læreren, skoledirektøren og skoleforskeren Karl Jan Solstad gir glimt fra sin oppvekst på Knaplund på 1940-tallet, da «ungane på landet hadde tid – heile året.»

Som Solstad skriver i ingressen til artikkelen, hadde ungene på landet fram til ny skolelov i 1959 «skule berre annakvar dag, eller annakvar veke, og vi på landet hadde berre vel halvparten så mykje undervisning med lærar samanlikna med byelevane.»

I fritida kunne de hjelpe til heime i tillegg til å gjøre lekser til neste skoledag eller skoleuke.  Likevel hadde de mye tid som kunne brukes mer eller mindre fritt, «og det oftast utan støtte eller påtrengande tilsyn eller kontroll frå vaksne.» Etter en interessant – og til dels morsom – gjennomgang av skolefaglig læring og arbeid på fridagene, samt leik og frie aktiviteter konkluderer skoleforskeren med at det ikke er «vanskelig å sjå læringspotensial og meir generell stimulering til utvikling i mange av dei aktivitetane» som han forteller om. Utvikling til «gagns menneske» ble fremmet av å måtte ta initiativ, noe som styrket handlekraft, kreativitet og evne til problemløsning.

At produksjon av brenntorv er glømt i vårt område, vises ved at Torbjørn Seirings artikkel om denne virksomheten er illustrert av bilder stort sett fra andre steder – fra Andøy og Nederland.  Det fins lite dokumentasjon i tekst og bilder om en viktig energikilde som man utnyttet helt til kort tid etter siste krig.  «Elektrisiteten våget seg ikke over straumen før i 1948», skriver Seiring i denne sammenhengen.  Denne bokmelderen kunne for øvrig konstaterer at brenntorv ble produsert for fullt iallfall så seint som for 20 år sia på de ytre Hebridene, nord for Skottland.  Uansett er det svært verdifullt at 98 år gamle Torbjørn Seiring husker så godt og kan formidle levende og i detalj hvordan denne produksjonsprosessen foregikk.

Bjørnar Enoksen presenterer to artikler om den moderne energien – elektrisiteten.  Det er en oversiktsartikkel om elektrisk strøm til velsignelse og bekymring med blant annet strømrasjonering vinterstid i mange år etter krigen.  Den andre artikkelen har tittelen ««Der gjækk strømmen» - med Per Løkås på jobb i Bodø El-Verk».  Per Løkås var en lokal montør i elektrisitetsverket, som vi følger i hans hverdag – herunder på oppdrag som ikke alltid var noen dans på roser, som redaksjonen skriver.  Når strømmen gikk på Straumøya og øvrige områder sør og vest for Knaplundsøya, var det ensbetydende for Per Løkås med å få på seg «ytterklean», ta med seg det mest elementære av utstyr «og begi seg ut i det helsikes uværet som hadde forårsaket strømbruddet».  «Per var alltid en hyggelig mann uansett strabasiøse situasjoner, og det var ikke protester eller nei i hans munn når situasjonen krevde hans innsats», sa Lillemor på Valnes.  Bedre ettermæle er det vanskelig å få.  Per gikk bort i 1993.

Her er mange verdifulle artikler som jeg burde ha omtalt om plassen hadde tillatt det, som portrettene av trønderen Aud Davidsen som ble en viktig person bl.a. som rektor ved den nye Saltstraumen skole, samt musikeren Rolf Lennart Stensø, pt. orkestersjef for KORK – Det norske kringkastingsorkester.  Her er også «faste poster» som Saltstraumens orkidéer.  Vi får høre både om nødlanding på 1930-tallet og flukt fra Saltstraumen på slutten av krigen.  Besøket av etterkommere og familie til professor og rektor ved University of Wisconsin, USA, Paul Knaplund, kan vi også lese om i årboka.  Steinar Aas bruker for øvrig professor Knaplund som inngang til bindet fra 2014 av Bodø-historia.

Til årbokredaksjonen nøyer jeg meg med å påpeke feil apostrofbruk som Per’s familie og uheldig orddeling ved linjeskift som Vestf – jorden, førstnev -nte og jo – bbet.  Men her er få trykkfeil.