Saltdalsboka 2021

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

 

Årets bok er den tredje etter at Saltdal historielag i 2019 gjenopptok årbokarbeidet som Saltdal kommune sto bak i årene 1980-2015. Den nye redaksjonen skriver at deres konsept «er å sette søkelys på bruk av bilder og korte historier». Den målsettinga holder ord, og umiddelbart kan årboka framstå som en lettvekter, sammenlignet med de andre utgivelsene i Salten. Men skinnet bedrar, Saltdalsboka er full av interessante historier, god fortellerglede og raus bildebruk. Mye annet kan forbedres til seinere utgivelser, men mange og gode bilder må beholdes. Jeg ble imidlertid forbløffet over at så mange artikler var usignert. Hvem er forfatterne? 

  

Det tradisjonelle årbokstoffet er godt ivaretatt ved omtale av predikanten Hans Nielsen Hauges reise til Nordlandene og hans besøk i Saltdal i 1803. Reiseruta hans ble seinere til telegrafruta, og redaksjonen utfyller historien godt med topografiske og geografiske opplysninger. Fortellingene om kirka på Saltnes, hvor opprøreren H. N. Hauge kun fikk tale på trappa, passer godt inn her. Kirka ble seinere solgt til Trondenes herred og satt opp på Evenskjer i Tjeldsund, mens inventaret kom til Tovik kirke i Skånland. Fire artikler på til sammen 20 sider gir en bred og innsiktsfull presentasjon av predikantens ferd og lokal kirkehistorie knyttet til jubileet.

 

T.v.: Peder Mikkelsen fulgte som 7-8 åring H. N. Hauge på deler av hans Nordlandsreise.

T.h.: Prekestolen fra Saltnes kirke.

 

Personportretter er det mange av i årboka, knyttet til liv og virke, men mest hobbyer. Kjell Kristoffersen var i 25 år en aktiv fotoinnsamler i Saltdal, noe alle årbøkene har hatt stor nytte av. Arne Johansen i Botn bygde sin egen tresjark på 90-tallet. Odd Pedersen samlet biler, og vi får fortellingen om en Volvo PV 1953-modell. Saltdal Tempoklubbs medlemmer tar vare på mopedhistorien, de holder fortsatt hjulene i gang med felles mekking og lange sommerturer. Og Sverre Støre samler fortsatt veteranbiler i den gamle lokstallen på Røkland.

Et fotballfenomen i Oslo på 60- og 70-tallet omhandler en tiårig epoke der Saltdalskameratene og Fauske-Sprint møttes til vennskapelig lokalderby i hovedstaden. Jusstudentene Bjørn Richard Monssen (Kameratene) og Johan Fredrik Remmen (Sprint) fikk med seg spillere som arbeidet eller studerte i Oslo. Oslotreffet ble raskt en årlig tradisjon som samlet mange deltakere og tilskuere. Artikkelen med mange foto er Saltdalbokas lengste med 13 sider. 

Remmen og Monssen

Per Koren Solvang

Tidstypisk er Per Koren Solvangs erindringsartikkel om Punkrockbandet Svartedauen. Han skriver lett og ubeskjedent om egne påfunn og provoserende tekster på tidlig 80-tall. Nordlandsposten skrev på første side om «popgruppe fra Rognan med bunnrekord i sjofelheter», og avisas lesere fulgte opp med rasende innlegg i «Dagens telefon». Kanskje ikke så rart når en sang om skjending på kirkegården ble avsluttet med oppfordringa sett «fyr på alle kjerken og dræp alle præstan». Dette til tross, jeg synes Solvang er både modig og redelig når han trekker fram historiene fra den tid, som mest handler om musikk og bandmedlemmer.

Det er vanlig, ja nær sagt forventet, at ei årbok trykker historier fra egen bygd eller kommune som aldri har stått på trykk. Årets Saltdalsbok bringer krigshistorie fra Narvik 1940 som erfarne krigshistorikere aldri har hørt om. Det er ganske unikt så gjennomdokumentert denne historien er. Hele sju artikler på 33 sider omhandler andre verdenskrig, fra nøytralitetsvakt våren 1940 til Tysklandsbrigaden i 1950.

Oddmund Joakimsens artikkel om Feltkremasjon i Narvik 1940 er grunn god nok til at alle krigshistoriske entusiaster bør lese Saltdalsboka. Hva skulle de norske styrkene gjøre når fienden flyktet mot svenskegrensa og etterlot seg mange døde soldater? Samtidig var det mange norske ofre som måtte prioriteres på kirkegårdene.

Feltkremasjon ble løsninga for å bli kvitt tyske lik i hopetall. Smittefaren var akutt og det ble besluttet å brenne de døde fiendene i strandsona ved Orneset, nordøst for byen. I dag starter Hålogalandsbrua like bortenfor. Det ble sanitetstroppen i IR 15 som fikk den utrivelige oppgaven, ferske og utrente soldater som kun hadde vært innrullet vel ei uke tidligere. Beskrivelsene er heldigvis ikke detaljerte, men historien og de unike fotoene viser krigens redsler i en uvanlig og ukjent fortelling. Her navngis også flere saltdalinger som var involvert i skipsforlis, krigshandlinger og den nesten uutholdelige kremasjonen av døde mellom kreosotbehandlete jernbanesviller, dynket i olje: Dette var mye verre å være med på, enn de groteske kampene mot tyskerne på Taraldsfjellet!

Saltdalsboka 2021 skiller seg ut når de legger ved et laust bilag til leserne. Årets gave er sogneprest og botaniker Søren Christian Sommerfeldts kart over Saltdal fra 1827. Kartet er nydelig håndkolorert av Heidi Johansen fra Bodø. Jeg antar at det kommer opp i ramme i mange Saltdalshjem. 

 

Hovedkonklusjonen er at Saltdalsboka 2021 er ei meget god årbok.

Litt av Sommerfeldts kart fra 1827

Mine umiddelbare forslag til redaksjonen er å gjøre titlene tydeligere, gjerne midt på linja og med fonter i en gjennomgående stil og farger. Bruken av lange avsnitt med fet skrift er tungt å lese og må opphøre. Nesten like ille er lange avsnitt i kursiv. Innrykk er bra når sitatene er lange.

Teksten kan gjerne være satt over to spalter når det ikke kolliderer med bildene, og lange ord må deles. Det siste sjenerer leseren når setninger blir tidlig avsluttet fordi neste (lange) ord ikke er delt, og havner på linja nedenfor.

Korrekturen må bli bedre, og trykksatsen, som i år er produsert og sendt til trykkeriet i fire (?) bolker gir pussige utslag. Til dømes forsetter side 47 på side 49, og sistnevnte fortsetter på side 48. Artikkelen om Skonnerten Orianna staver båtnavnet med dobbel n sju ganger, og med enkel n tre ganger.

Saltdalsboka 2021 

127 sider, innbundet 24,5 * 17,5 cm
Utgiver: Saltdal historielag 2021
Pris kr 300,-