Meløy - Den stille fjerding - nr 24

Årboka fra Meløy er et solid produkt. I forordet skriver redaktøren at det ikke er manko på stoff. Det motsatte synspunktet er mer vanlig i slike forord.  Meløy historielag lager ei delikat bok, meget flott oppsett av bilder og illustrasjoner, samt en kort biografi over hver skribent. Dette er for billedlig arbeid. Boka er omfattende, hele 144 sider, hvorav kun 14 sider kan kalles sam tids stoff og åtte sider er nye bilder fra Halsa i Sørbygda. Med andre ord ei solid tilbake skue nde årbok.

 

Hovedartikkelen omhandler populærmusikken i Meløy fra 1945-2008.  Øystein Birkeland har laget et musikkleksikon på 44 sider, og dette må være meget interessant for de som opplevde deler av denne tidsepoken. Godt illustrert, det kunne gjerne vært flere fotos, men da måtte det bli ei egen bok om emnet. 

I tillegg til noen personportrettet er det flere gode barndoms erindringer. Ikke nødvendigvis fra Meløy, kommunen er entilflytterkommune pga industriutbygginga i Glomfjord (Norsk Hydro). Variasjonen er stor fra en énsider om eldhuset, til en interessant gjennomgang av en gammel skoleprotokoll. Historielaget opplyser forresten at de kan tilby arkivlokaler for deponering av arkiver, for de som ønsker det. 

Brann i Emil Eriksens bakeri 1956 skildres i datterens samtidsrapport, og samme mann er også nevnt i en annen artikkel. Sykdom og tuberkulose, skeiseløpere som går gjennom isen og blir reddet, og en fiskarbondes dagbok viser noe av bredden i stoffet. Vi teller 33 store og små bidrag. Ei interessant slektshistorie om tre foreldreløse jenter er laget av DIS-medlem Liv Eggen. Gjennom godt arkivarbeid og fine illustrasjoner får vi historien om tre små som likevel klarte seg godt i livet, takket være slektas innsats. Krigen er omtalt over tolv sider, herunder noen korte biografier over de falne, hentet fra Våre falne. Et uttrekk et annet DIS-medlem har gjort - Trond Aakvik

 

Meløybok nr 24 er ei ypperlig årbok, også for oss som ikke kommer fra dette området. 

Meløy - Den stille fjerding - Årbok nr 24
144 sider, innbundet 26 * 20 cm
Utgiver: Meløy  Historielag 2008
Pris: Kr. 220,-.

http://www.denstillefjerding.org

Omtalt av Viggo Eide

Den norske ridder – Kongens håndgangne menn

Norsk adel og Svartedauden
 
Forfatteren av boken, Ola Onsrud, er fascinert av middelalderen og omtaler seg selv som frilanser. Dette er en gruppe historieinteresserte som ikke bare leser historie, men også vil prøve ut utrustning og teknikker i praksis. For dette formål har de laget seg tidsriktig utstyr. 

Hvordan hirdens ulike grupper var utstyrt og hvordan deres stridsutrustning var bygget opp fra innerst til ytterst er også bokens beste del. Teksten er supplert med mange gode illustrasjoner.

At Norge ved hirden hadde en egen norsk adel i høy- og senmiddelalderen, dokumenterer Ola Onsrud godt i sin bok. Han påviser hvordan det norske riddervesen utviklet seg utover 1000-tallet og de to påfølgende århundrene, og plasserer også de særnorske adelstitlene i forhold til riddervesenet ellers i Europa. Påstanden om at norske hirdmenn og væpnere stod over sine europeiske likemenn i rang, er imidlertid ikke dokumentert. Siden adelens titler og embeter ikke ble gjort arvelige i middelalderens Norge, ble landet ingen riktig føydalstat. Dette, samt avskaffelsen av den gamle adelen og utnevning av en ny i 1308, hindret denne norske samfunnsklassen i å bli en like sterk politisk maktfaktor, slik som i andre land. Boken forklarer derfor hvorfor den norske adel nærmest kollapser som følge av Svartedauden og de politiske hendelsene i Nord-Europa, før og etter pesten.

I boken antydes det at Folkungene, da de slo Svekerne, og gjorde seg til konger i Sverige, ikke var lært opp av korsriddere, men hadde hjelp og støtte fra Birkebeinerne i Norge. Denne tese kunne det vært interessant å forfølge.

Boken er dessverre belemret med noen feil. Eksempelvis ble St. Olavs Orden ikke opprettet i 1905 som det står i boken, men av kong Oscar I i 1847. På to motstående sider omtales «The Black Prince». På side 142 deltok han i slaget ved Crécy i 1346 som 16-åring, mens det i rubrikkartikkelen på neste side står at han var 17 år. Dette sammen med andre ordfeil, og feil og tildels manglende tegnsetting gir inntrykk av manglende korrekturlesing. 

Heraldikken oppstod i høymiddelalderen og er uløselig knyttet til riddervesenet. Boken inneholder mye interessant heraldikk, i form av segl, skjold og i de gjenskapte våpenfrakkene. Men alt er ikke blitt like riktig. I rekonstruksjonen Håkon 6 Magnusson i rustning til hest vises ekvipasjen fra høyre side. Her skulle Riksløven vært snudd mot venstre, både på hestens skaberakk og på kongens høyre skulder. Slik det er nå har løven ryggen i fartsretningen. I heraldikken heter det at den flykter. Dette er ikke et nymotens påfunn. Hadde forfatteren blant tegningene av segl tatt med Erik II Magnussons ryttersegl, som også viser hest og rytters høyre side, ville vi tydelig kunne se at disse løvene er snudd i fartsretningen.

Tross slike lyter vil boken være interessant lesning for alle dem som er opptatt av norsk middelalderhistorie.

Omtale ved Jan Eide, også trykt i
F • Forsvarets forum Nr 4 - 2011

Den norske ridder – Kongens håndgangne menn
Ola Onsrud - Licentia Forlag 187 sider 
Illustrasjoner © http://olaonsrud.vgb.no/

Lødingen 2010

Årbok for Lødingen gis ut hvert annet år, & dette er den 23. i rekka. Årgang 2009/10 er på 100 sider & inneholder 60 artikler & notiser, med andre ord få lange artikler. Derimot er noen emner dominerende. Krigen er omtalt i flere artikler på til sammen 17 sider. Transport i vid forstand på 18 sider. Forskjellig ulykker dekker ti sider, hvorav halvparten er omtale av Kvitbjørnulykka 1947 & avduking av minnesmerket i august 2010. Ulykkene dreier seg om drukning, skyting, sjarkforlis & snøras – det sistnevnte ei ung jente i 1941. Krigshandlingene er ikke regnet med her.

Jeg merket meg at Edmund Taraldsen (f. 1916) er omtalt i to artikler: han omkom på Panserskipet Norge i Narvik havn 9.april 1940, men nevnes også i artikkelen om Bård Bårnes forretningsvirksomhet i 1939. Et trekk ved denne årbokredaksjonen er at lokalt næringsliv alltid er viet plass. Godt er det, når stoffet er bra.

Jeg vil også denne gang spesielt framheve to historier. Tore Kristoffersen skriver interessant om fergeforbindelsen over Tysfjorden gjennom 60 år. Kristian Ravns ferjerederi fikk konsesjon & startet driften i 1950 – i første omgang som sommerrute. Men trafikken økte sterkt & veier ble anlagt. Etter ti år ble helårs fergedrift en realitet. Samtidig ble bilimporten til Norge frigitt. Ravns ferjerederi ble et AS - Nord-Ferger har vi vel alle engang reist med? Fullføringen av det nye fergeleiet utenfor Lødingen sentrum i 2010 er det foreløpige punktum i en rivende, men nødvendig utvikling.

Den andre artikkelen er Ole Magnus Løkholms (f. 1954) lune barndomserindringer ”Mitt Lødingen”. Fem gode, illustrerte sider fra hans oppvekst på 60-tallet. Ja, nær historie er også lokalhistorie.  Årets bildekavalkade 2009-2010 dekker fire sider på slutten av boka.

Årboka er som kommunen, variert & sentralt plassert i Ofoten. Lokalhistorisk er dette ei fin minnebok for folk med røtter i Lødingen.

Omtalt av Viggo Eide

Leddiken 2010

Leddiken fra Øksnes Historielag er ei faglig sterk årbok. Med sine seksti sider i tekst og bilder gir de gode leseropplevelser, også for folk som ikke er heimehørende i distriktet. 

Hovedtema denne gang er krigen (1940-45). Over 17 sider får vi flere fortellinger, bl.a. om de som fulgte broren under mobiliseringen i aprildagene. Han kom hjem etter kapitulasjonen, ikke alle var så heldige. Men krigen var mest hverdagsliv, enten en hadde levert inn radioen eller gjemt den på låven. Noen klarte å lytte på London, men tyskernes radiorazziaer ga både spenning og ubehag. Fem familiemedlemmer fra bygda Sørvåg fikk flere måneder i fangeleir i Tromsø etter at radioen deres ble funnet. Fangeoppholdet gjorde et sterkt inntrykk på dem, både fysisk og psykisk. Det er yngstemann Ottar – han var bare 17 år i 1941 - som gjenforteller opplevelsene deres i ettertid, mange år seinere.

En annen ung mann er Richard Toften som skriver sine erindringer om hvordan han opplevde å emigrerte fra Sydney i Australia til Toftenes i Øksnes høsten 1946. Mora var australsk og giftet seg med krigsseileren Hagbart Johnsen Toften. De nygifte immigrerte til Norge med en 8 år gammel gutt, og det er interessant å lese hvordan samfunnet i Toftenes var den gang sett med øyne fra en annen kultur. Observasjonene er skarpe, detaljert om liv og røre, både blant store, men mest blant de små: ”Ingen i familien kunne et ord engelsk. For øvrig var det ingen annen person i mils omkrets som kunne engelsk heller.”  Størst var overgangen for mora – fra en storby til ei utkantgrend med hus uten elektrisk lys, uten innlagt vann, men med utedo!

Slektsforskere finner mye interessant stoff i Leddiken. Johan Borgos leverer sin 40. artikkel til årboka. Han skriver om Øksnes for 200 år siden. Med utgangspunkt i folketellinga 1801 følger han liv og død i kirkeboka gjennom 14 år. Sviktende fiske, dårlig vær, engelsk blokade, forlis og uår ga i mange av åra en negativ befolkningsvekst. Det døde flere enn antallet som ble født. Denne analysen kan gjerne flere slektsforskere og årbokredaksjoner kopiere. Metoden er genialt enkel, tidsepoken er kort og oversiktlig. Dessuten får en gode tidsbeskrivelser som gir kjøtt-på-beina i denne tidsepoken.

Borgos skriver også om gamle gravminner på Øksnes kirkegård som ble ”ryddet bort” – uten at det var behov for å gjenbruke gravstedene på nytt. Saneringen medførte sterke reaksjoner både lokalt og fra Riksantikvaren. Etter mange år i en skrothaug ble de gjenværende gravminnene satt opp igjen i et ”minnefelt.” Ingen visste lenger hvor de egentlig hadde stått. Da ble t.d. ektepars gravminner ikke plassert ved siden av hverandre. Dette og flere andre tabber ga kommunen kun en … plen, kort og godt. Historieløst spør du meg. Les mer her.

En annen slektshistorisk artikkel er ”Greven av Langenes”  Niels Eriksens historie, ført i pennen av oldebarnet Åge B. Eriksen. Niels levde fra 1828 til 1907. Han gikk 16 år gammel fra Lillehammer til Trondheim og haiket med båter nordover til Tromsø. Der gikk han smedlære og kom til Vesterålen på slutte av 1840-tallet med 2 daler (mark?) i lomma. Niels var dyktig og jobbet seg fram. I 1884 overtok han fiskeværet Langenes med handelshus. En virkelig klassereise.

Kun sju sider er dagsaktuelt stoff. Her er også fargefotoene. De øvrige illustrasjoner er uten unntak i sort/hvitt. Ettersom mange fargeløse illustrasjoner er moderne tegninger og fotos synes jeg at flere av disse burde vært i farger. Leddiken er ei interessant årbok. I år er layouten litt forbedret med noen blanke linjer (”luft”) over mellomtitler. Det gjør leseropplevelsen rikere.

Omtalt av Viggo Eide

Fauskeboka 2009

Fauskeboka 2009 er fortsatt mer årskavalkade enn årbok. Av de trykte 80 sidene er 45 sider småreportasjer fra perioden oktober 2008 til oktober 2009. Kun 35 sider er av en karakter som jeg mener hører hjemme i ei årbok. Inkludert i det siste tallet er også blodfersk stoff. Til dømes synes jeg intervjuet med Fauskes mann på Stortinget - Frp’s Kenneth Svendsen - forsvarer sin plass.

I år er det kvinnene som får størst plass skriver redaktøren i forordet. Vel 20 sider er kvinneportretter av ulik lengde. Best her er tidligere årbokredaktør Frøydis Einseth sine jenteminner med kort biografi over Rosita fra Stranda. Ei flott dame. Interessant er også pølsebuas historie, en sentral institusjon i ethvert veikryss.

Det er mange bilder og lite tekst i boka. Fauskeboka er gruppert i bolker: kultur, idrett, oppvekst, styre og stell, næring/samferdsel samt ungdomsredaksjonens "mitt Fauske". Noe språklig slurv finnes også i årets bok, bl.a. fauske med liten f, og en faktaboks (s 37) med litt uklart innhold.

Historisk interesserte finner lite av interesse i Fauskeboka 2009. Av de bedre historier vil jeg framheve artikkelen om ”peilera og peilerunger” – nybyggere som jobbet på forsvarets radarstasjon. Den eneste slektshistoriske artikkelen er skrevet av Cato A. Hultmann og omhandler tre gruvegenerasjoner i Sulitjelma, den er faktisk god.

Kommunenes ordfører har fått fire bilder i boka, et mindre enn i fjor. Ettersom boka priært avspeiler året som gikk, forstår jeg at ordføreren er med på flere bilder. Men når han ble nr 2 i en lokal ”skal vi danse”-konkurranse lurer vi lesere på hvordan vinneren ser ut ?

Fauskeboka 2009 er for fauskeværinger.

Omtalt av Viggo Eide

Fauskeboka 2008

"I Fauskeboka 2008 speiler året som gikk." Slik innledes forordet, og setningen gir en god oppsummering av mitt inntrykk etter å ha lest boka. Noe språklig slurv, og et innhold stor sett fra nåtida, dvs 2007 og 2008. For de som bodde i kommunen de siste 12-15 månedene må boka være ei hyggelig minnebok over stort og smått. For utflytta fauskeværinger er utbyttet mindre, og for utenforstående er boka ganske kjedelig.

Det er mange bilder og lite tekst i boka. Kommunen ser tilbake på livet innen skole og barnehage, kultur, styre og stell, næring, idrett, samt ikke minst "mitt Fauske" - fotos tatt av ungdommer. Boka avsluttes med noen gamle fotos under vignetten "Bilder fra den gang". Her finner vi den mest interessante artikkelen der Bjørn Erik Stemland kåserer om året på Valnesfjord framhaldsskole 1957/58. Han gir oss del i en personlig opplevelse som nok er felles for mange ungdommer på den tida.

Den lengste artikkelen (7 sider) omhandler Arbeiderpartiet i Sulitjelma, og motebyen Fauske er omtalt i et par intervjuer. Oppstart av barnehager er i 1973 også viet plass.

Historisk interesserte finner lite av interesse i Fauskeboka 2008. Kommunenes nyvalgte ordfører er en pen mann, og har fått fem bilder i boka. Ettersom boka avspeiler året som gikk, er kvinneperspektivet ok, i form av omtale og bilder.

Omtalt av Viggo Eide 

Fauskeboka 2010

Fauskeboka er kjedelig lesning for alle andre enn fauskeværingene. Kanskje også for dem? 80 gjennomillustrerte sider med ”nyheter” fra dagligliv i 2010 er i alle fall ikke ei lokalhistorisk årbok. Kun 23 sider er av historisk karakter. Det ferske stoffet er i stor grad fotos og notiser fra lokalpressa: Saltenposten, Avisa Norland/AN Indre. Ja, ja. Det blir vel historisk stoff om 25 år?

Av det historiske vil jeg framheve Cato A. Hultmanns artikkel. Han er en skrivefør fjellfant og gir et lunt portrett av Ella Jensen (1915-2010) og livet på en avsides gård i øvre Valnesfjord. Synd med trykkfeilen 1965 – det var ikke da elektrisk strøm kom til gården. For øvrig er det lite skrivefeil i den lille teksten som årboka inneholder.

Et part artikler om krigen på Fauske er grei lesning. Både fra bombinga 22. mai 1940 og Barndom på Arsenalet (på Erikstad).  En barndoms-erindring om lang skolevei med tog på sulisbanen er også fint fortalt.

Kommunens populære ordfører har fått tre bilder i boka, et mindre enn i fjor, to mindre enn i 2008. Fauskeboka er – nok en gang - for fauskeværinger.

Fauskeboka har kun 182 venner på Facebook. Her står det:

 ”Den 28. november vil Fauskeboka 2010 være i salg. Redaktør Inger Ellen Eftervand Orvin presenterer på nytt ei bok med historiske dypdykk og nærhistorisk overblikk.”

Ja slik kan det også sies …

Omtalt av Viggo Eide