Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825–1930

De fleste nordmenn har slektninger i Amerika, og nesten alle amerikanerne har sine slektsrøtter i andre land. I sommer kom forfatter og slektsforsker Liv Marit Haakenstad ut med et solid samleverk om de mange nordmenn og -kvinner som i en hundreårsperiode forlot gamlelandet for å skape seg et anstendig liv, hus og arbeid under fremmede himmelstrøk. De dro til mange land, de fleste til Amerikas forente stater, USA.
Derfor er det også naturlig at boka går mest i dybden på amerikanske immigranter.

Slektsforskningens popularitet og utbredelse gjør at stadig flere ønsker å leite etter slektninger i andre land. Det er ikke en enkel materie har jeg forstått: Denne anmelder kan ingen ting om emnet. Det nærmeste jeg er kommet er å søke i Digitalarkivets emigrantprotokollar. Derfor leser jeg Haakenstads bok med nybegynnerens briller.

Slektsgranskerens guide har to hovedbolker, første bolk er generelt om utvandringen og er på ca 200 sider. Andre bolk handler om kilder og metoder for å finne utvandrerne, og er på ca 175 sider. I tillegg kommer innledninger, litteraturlister, stikkord og personregister, til sammen 436 detaljerte og rikt illustrerte sider.

Utvandringens historie bygger primært på andre forfattere og Liv Marit Haakenstad henter stoffet fra svært mange bøker. I tillegg har hun gjennom reiser og egen slektsforskning første­hånds kjennskap til forholdene, spesielt i USA.  Startåret i boktittelen - 1825 - er uløselig knyttet til Cleng Persons emigrantgruppe med båten Restauration, men forfatteren omtaler også til tidligere emigranter på 1600- og 1700-tallet. Vi får vite hvilke mennesker som dro, sosiale og geografiske fellestrekk, illustrert med enkeltpersoners historier.

Reiseruten  var komplisert, ikke bare i Norge, også gjennomreisa fra øst- til vestkysten i Storbritannia og Atlanterhavsfarten. Vi får lese om agentene i Norge som solgte billetter og rekrutterte emigrantene, skipene og selskapene, samt billettpriser og prepaid tickets. Mange har sett i emigrantlistene at billetten var betalt i utlandet. Hvordan gikk det for seg? Og hvordan kommunisert utvandrerne med slekt og venner hjemme i by og bygd? Ikke alle kom fram til Amerika, noen døde, noen ble rundlurt underveis, andre ble returnert. En mulig årsak til at du ikke finner igjen dem som dro.

Ankomsten i USA og Canada er grundig beskrevet, spesielt grundig om Ellis Island. Det samme er reisen innover i landet, settlementer (større bosetninger av nordmenn) og bosettinger. Vi leser om aviser, yrker, religiøs organisering og hverdagslivet. Første bolk av boka er meget detaljert, men også overflatisk og knapp. Dette er forståelig når Haakenstad skal beskrive et stort, komplisert materiale som dekker en lang historisk periode. Det kan først virke som en ulempe, men er egentlig en stor fordel. Leseren får en grundig oversikt med gode, løpende kildehenvisninger som han eller hun kan skumlese. Når en seinere har funnet ut hvilken havn en slektning emigrerte fra og hvilken båt vedkommende dro med kan en slå opp og finne mer ut om skipsselskapet, de lokale agentene, mottakelsen i England, avreisen fra Liverpool osb. for å nevne noen dømer. Slektsgranskerens guide er i så måte en god håndbok, også på det generelle planet.

Et par avsnitt kan rettes opp i neste opplag. Det mangler tall på hvor mange som omkom ved ulykka i Eriekanalen i 1852. Døde alle 132 nordmennene? Forfatteren nevner en overlevende ved navn, var han den eneste som overlevde? Nettstedet norwayheritage.com opererer med 67 omkomne nordmenn. En annen unøyaktighet er å oppgi datoen 31. desember som telledatoen i alle seks folketellingene 1865 til 1910.

Boka er som sagt rikt illustrert, men bare i sorthvitt. Det er synd, men har sikkert en økonomisk forklaring. Kanskje kan forlag eller forfatter legge illustrasjonene ut på et eget nettsted, ettersom mange kart og en del avisartikler blir for smått for leserne. Søylediagrammene på side 207 er direkte dårlige og må endres. Dessuten liker jeg ikke at alle bilder framstår med tredimensjonal skygge, slik at de svever over boksida. Det er enerverende i lengen. Framheving av faktabokser og transkriberte tekster fungerer fint med egen innramming. 

I bokas del 2 viser Liv Marit Haakenstad hvor vi kan finne kilder til utvandringen i Norge, England, USA og Canada. Fra amerikabrev, bilder og koppevaksinasjoner, til militærruller, auksjonsprotokoller og skipslister. Her opplyses hvor kildene finnes på nett, arkiver og museer. Ved å lese transkriberte amerikabrev får vi et tidstypisk bilde av både et skriftspråk og et hverdagsliv langt unna det vi kjenner fra vår egen tid.

Kildeopplysningene er utmerkete og detaljerte, og som novise innen emigrasjonssøk finner jeg dette både nyttig og inspirerende. Når vi lesere seinere skal arbeide med en konkret utvandring tror jeg disse opplysningene vil være til stor hjelp.

På samme måte som i bokas første bolk, er USA viet størst plass i den praktiske bolken til slutt. På internett omtales både betalingstjenester og gratis databaser og Haakenstad kommer med mange gode dømer som viser prosessen fram til å finne hvor emigrantene ble av. Det er ofte ikke lett, bare amerikaniseringen av norske personnavn kan skape uoverstigelige hindringer. Slektsgranskerens guide til utvandringen kan i så måte bidra til å komme mange skritt videre i ditt arbeid.

Boka er et solid stykke arbeid med mange gode opplysninger og tips for slektsforskere som skal lete etter utvandrere. Er du nybegynner i faget er valget lett. Liv Marits bok er nok den beste håndboka du kan finne om norsk utvandring sett ut fra et slektsperspektiv. Anbefales!

Omtalt av Viggo Eide - også trykket i Slekt & data 3/2013

Liv Marit Haakenstad:
Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825–1930
Vigmostad og Bjørke, 2013.    436 sider

Sørfold 2011

Gammelt og nytt preger denne årboka i skjønn forening. Og for å starte med det siste; boka avsluttes med en 13 siders årskavalkade i farger, en ok avrunding også på årboka. I tillegg inneholder Sørfold 2011 sju artikler om året som gikk, men heldigvis med en historisk vinkling. Vi får jubileet for 250 års kirke på Rørstad, flytting av et gammelt gårdsanlegg, kystled og postled, kombinert med lokale arrangementer. Til sammen 23 sider gjort på en elegant måte, gammel lokalhistorie i dagens samfunn.

Tre artikler omhandler emigrasjon til Amerika, det gikk godt for driftige foldværinger ”over there”. Både her, og i artikler om folk i bygda, er det en god del slektshistorie som interesserer leserne. I samme gate er også Marie Zakariassens en-sider om Navns nevnelse, om hvordan navn ble utlagt i dialekta, knyttet opp til farsnavn, stedsnavn eller skavank, samt rein forvrengning av typene Nikolone – Nekkoline, Pål – Pálj (tjukk lj).

Sørfold Lokalhistorielag har hatt kvinnelig leder i 30 (?) år. Dette avspeiles på forbilledlig vis i ei god årbok med mye kvinneperspektiv. Andre årbøker kan godt kopiere ideen denne boka: å presentere lokale sydamer som klipte, tråklet, sydde og tilpasset både nye og omsydde klær til familie, slekt og folk i bygda. Hele 17 korte, men informative biografier av kvinner som gikk fra håndsymaskinen via tråmaskinen til den elektriske varianten de tok i bruk etter 1955, da de fikk strøm fram til husan. ”Sydamene” er bokas lengste artikkel og har interesse langt utenfor kommunegrensene.

Mellom artiklene er det mange gode småstubber, bilder og notiser. Før nevnte Marie Z. har også ei side med gamle ord og uttrykk. Frodige språkblomster som tidligere var i bruk i hele Salten. Hva med: ”Då stormen reiv ne naust gjækk da tell dundas mæ båtan og heile sulamitten”.

Konklusjonen er at lokalhistorielaget igjen har laget ei solid årbok, vel verdt å lese.

Omtale av Viggo Eide

Sørfold 2011
112 sider, innbundet 26 * 19 cm
Utgiver: Sørfold Lokalhistorielag 2011

Fauskeboka 2011

Fauskerevyen ville vært en dekkende tittel på denne tynne boka med stort og smått fra året som gikk. Hele 55 sider med aktuelle hendelser, personer og aktiviteter. Fra tunnelåpning og kommunevalgresultatet til Fauskeværinger som har gjort noe stort eller spesielt i fjoråret. Alle tre ordførerne som kommunen hadde i fjor er sjølvsagt med.

Artiklene er så gjennomillustrert at antall sider ikke sier noe om lengden på teksten. Til sammen er det knapt 25 sider som kan fenge oss som ikke bodde i Fauske i 2011. Den unge reindriftssamen Mats Pavall er portrettert på fire korte, men interessante sider, og er faktisk åpningsartikkelen i Fauskeboka. Det samiske innslaget kunne godt vært mer utdypet.

I andre halvdel av boka er det samlet noen historiske artikler, hvorav Cato A. Hultmann igjen imponerer med et varmt portrett av jernbanemannen Magne Mælen (1915-2011) som han rakk å intervjue før Mælen gikk ut av tiden. Mælen fulgte jernbaneutbygginga nordover fra Mosjøen i 1941 til Fauske 1958, Bodø 1961 og deretter fortsatt i NSB-systemet. Nordlandsbanen er en viktig transportåre og utbygginga vi får lese om her er av stor interesse også utenfor Fauske. Hultmanns artikkel er dessuten den med mest tekst i boka.

Bjørn Erik Stemland har to gode barndomserindringer, hvorav en kort sak omtaler badedagen på Hagenes hver fjortende dag på 40 og 50-tallet. En tid da mange ikke hadde eget bad med dusj eller badekar. En fin skildring.

Den historiske artikkelen som kunne interessert flest lesere er dessverre ikke god nok. Leivsetmannen – Johannes Bratteng, død 1967 – var Nordlands mest kjente hebreder i sin tid. Like kjent som Marcello Haugen på Lillehammer og Snåsakaillen i dag. Her får vi et par gode historier, men det er så mye interessant å ta tak i at jeg likevel er skuffet over resultatet.

Johannes Bratteng var en stor og kraftig, lutrygget kar med et skarpt blikk og ”øyne som kunne se tvers igjennom en”. Han stilte blod (stoppet blødninger), helbredet sjuke og krøplinger, han hjalp både besøkende og folk over telefonen. Joralf Gjerstad fra Snåsa møtte faktisk Bratteng to ganger, men ikke for å få hjelp. Første gang var ca 1962-63 da Gjerstad og kona hadde fått en gratistur med Nordlandsbanen. Gjerstads skulle da besøke en annen familie på Leivset, men ville se til Bratteng samtidig. Da de kom til Brattenggården var det lang kø av folk som skulle ha hjelp. Kona ville snu, de hadde jo ikke noe ærend til Bratteng. Mens de sto der kom Leivsetmannen ut, ”gikk forbi hele køen, peivet fram Joralf Gjerstad” og ba ham inn. ”Du har evner du, og dem må du aldri slutte å bruke. Du må bare fortsette” sa Johannes Bratteng til Snåsakaillen.

Leivsetmannen – Johannes Bratteng – burde vært interessant for en faghistoriker.

Årets Fauskebok er en lettvekter blant årbøkene og fokuserer mest på sin samtid. Jeg håper de innfødte har glede av å lese boka, men ikke for raskt. Det tar knapt en time. Ta et hovedkapittel pr uke.  

Omtalt av Viggo Eide

Fauskeboka 2011
80 sider, innbundet 26 * 19 cm
Utgiver: Fauske kommune 2011

Saltdalsboka 2011

Saltdal kommune har med 2011-utgaven laget ei god årbok. Umiddelbart virker stoffet noe sprikende, men helhetsinntrykket er godt. Artiklene er variert, bilder og illustrasjoner er gode. De ca 10-15 sidene med ”året som gikk”-stoff er illustrert med fargebilder. Øvrige artikler en god blanding av fargefotos og sort/hvitt.

Med hele 31 artikler kan jeg ikke omtale alle. En del av dem kommer innom, ja la oss kalle det ”kommunalhistorien”, eller offentlig forvaltning. Spennet går fra Den første vegen fra Saksenvik og Botn til Rognan som viser at kommunikasjonene både var viktige, men ikke minst vanskelig store deler av året. Tidsmessig omtaler en åra 1906-1910, men historien avsluttes ikke før tyskernes blodveianlegg under krigen. En epoke som faller utenom denne gangen.
Mange kommuner fikk herreds- og rådhus på 1950-tallet. Saltdalsboka omtaler denne viktige milepælen. I samme kategori er et godt skrevet portrett av Harald Bakke, skolemann og musiker.

Krigshistoriske tema finner leseren flere av, om gutters lek med våpen i Farlig lek – skal vi skyte ned det tyske flyet?, om kjøp av en lastebil og om innsamling til presten som ikke ville virke under nazistyret. Ikke mange sidene, men gode tidsbilder.

Saltdal markerte i 2011 hundreårsdagen etter Ulykka i Saltdalselva 8. juli 1911, da hele 14 personer omkom i ei vasstor elv på vei til marked og konfirmasjon på Rognan. En stor tragedie der vi både får lese historien om båtforliset og se bilder fra markeringen.

Lødige betraktninger får leseren servert om 30 års værobservasjoner på Borkamo i Øvre Saltdal. – Driften av målestasjonen ble etter hvert en livsstil, sier Jan Borkamo, som leste av instrumenthytta kl 7, 13 og 19 hver eneste dag året rund. Tørt klima, varme sommerdager og lite regn har satt Saltdal på Norgeskartet, i alle fall værkartet. Årsakene ligger i de spesielle fjellforholdene rundt bygda, som gjør at det kun kommer nedbør fra nordvest. Nordvest er en vindretning som opptrer forholdsvis sjelden i Nordland. Artikkelens lette blanding av populærvitenskap med lokal tilknytning gjør den meget leseverdig.

Saltdalsbokas viktigste artikkel er også den lengste. Hele 12 sider forteller om To kvernsteinsbrudd fra vikingtid og middelalder. Bjørg Hebba Helberg fra Tromsø Museum har en faglig god og lettlest artikkel om de mange kvernsteinsbruddene i nordre Saltdal, øst for fjorden og dagens E-6. Bruddene i granatglimmerskiferen i Saksenvik og Setså hadde ulike hoggeteknikker og vi får et godt inntrykk av industriell næring i tidlig tid. 

Artikkelen er viktig i et nordnorsk perspektiv fordi kvernsteinproduksjonen både var langvarig og omfattende. Langt flere steiner ble tatt ut enn de lokale behovene tilsa. Dermed er det klart at steinene ble solgt ut av distriktet, til Sør-Norge og sannsynligvis havnet mange kvernsteiner i utlandet. Fra de rundt 60 bruddene i Saltdal har det i en periode på 500-800 år blitt tatt ut ”rundt tretti tusen stein i løpet av produksjonsperioden.” Dermed er det ikke bare tørrfisk, skinn og huder som håløygene dro med på handelsreiser i vikingtid og middelalder.

Boka anbefales, den favner vidt.

Omtale ved Viggo Eide

Saltdalsboka 2011
112 sider, innbundet 26 * 19 cm
Utgiver: Saltdal kommune 2011

Minner fra Averøya – år 2011

Averøy historielag har utgitt sitt tolvte hefte. Denne utgaven skuffer litt. Om det er mangel på stoff eller mangel på tid vites ikke. Forsida viser husene på Røeggen i Sveggen for 100 år siden. Dette fiskeværet er omtalt i en 25 siders artikkel med mange opplysninger, historier, protokoller, brev, avsnitt og faksimiler. Det er en slags kildesamling som presenteres. Her ønsker jeg heller en rød tråd med en forfatters egne ord. Illustrasjonene er mange, både faksimiler og fotos. Felles for disse og de fleste illustrasjoner i heftet er at de framstår som uklare. Er det dårlig trykk eller manglende fokus?

Kvinnene formet Averøy skriver kommunens første kvinnelige ordfører i sin hilsning. Hun oppfordrer historielaget til ”å hedre de sterke kvinnene” som skapte dette kystsamfunnet. Ann-Kristin Sørvik blir ikke hørt i 2011. Hun er eneste kvinne som har et innlegg, og noe kvinneperspektiv er ikke framtredende i hefte tolv.

Ungdommen er derimot med. Johannes Johnsen Ormset skriver ti sider om familiefirmaet Edward Johnsen AS fra 1890-1998, samt fra sin egen arbeidsuke der. Prosjektoppgaven er faktisk godt skrevet av en ung mann.

Nyttårsorkanen 1991/92 for tjue år sider er referert av Jakob Arne Dahlen, som dessuten er redaksjonskomiteen for heftet. Notatene er festet til papir vel ei uke etter uværet i 1992 og bærer preg av telegramstil. Navn er sjelden skrevet fullt ut – for det meste kun fornavn. Denne femsiders artikkelen burde vært totalt nyskrevet med bedre tekst, mer flyt og identifisering av personer og steder.

Minner fra Averøya 2011 har en god artikkel med et tema av brei interesse. Den lange reisen av Jostein Seljehaug omtaler noe så sjeldent som en families flukt med fiskeskøyte til Amerika i juni 1940. Ottar Nøvik var før krigen skipper på sin egen skøyte - MK Kaare - og ble i aprildagene beordret av norske myndigheter til å frakte personer og krigsmateriell nordover langs kysten. Etter kapitulasjonen hørte skipperen at han ville bli skutt dersom tyskerne fant ham. Dermed dro han og hele familien, til sammen 23 personer, via Færøyene til New Foundland.  

Etter en vinter på østkysten av Canada bestemmer de se for å gå til de rike fiskefeltene på vestkysten, via Panamakanalen. En reise på elleve måneder og 25.000 km avsluttes i april 1941 i Vancouver, hvor familien bosetter seg og bli værende - også etter krigens slutt. Det finnes sikkert flere slike historier, men de er sjelden kost i norske årbøker. En feil har dessverre denne artikkelen. De allierte styrkene forlot Nord-Norge i juni 1940 pga Tysklands angrep på Frankrike. Ikke pga Italias inntreden i krigen 10. juni 1949, tilfeldigvis samme dato som "MK Kaare" la i veg til New Foundland.

Averøy historielag har arbeidet mye med bind 5 av bygdeboka i år. Årets årbokhefte har muligens blitt preget av det. Heftet har 64 sider og kan bestilles hos borgvar[at]hotmail.com. Kr 100 + porto.

Omtale ved Viggo Eide

Skjerstad 2011

Ka du frætta dar? – er ei lokalhistorisk årbok for tidligere Skjerstad kommune. Årets bok har en fin blanding av gammelt og nytt i 32 små og store artikler. Teksten er rikt illustrert, som alltid kun sort/hvitt bilder. Kun 5 % av boka dekker fjorårets hendelser. Jeg skulle ønske at forsiden og de dagsaktuelle bildene var i farger.

Slektsinteresserte finner mye nyttig i 2011-utgaven. Den lengste artikkelen er på elleve sider. Randolv Gryt skriver om Gammelgården på Skjerstad fra byggeåret 1682 til i dag. Merk at ”på Skjerstad” betyr på gården Skjerstad der kirka også ligger, mens ”i Skjerstad” betyr kommunen/bygda. Har får vi mye opplysninger om personer og eiendomsforhold, prester, klokkere og lærere. Mye nytt som ikke underbygges fullt ut: ”Men det får dere lese når Gårdshistoria blir ferdig.” Ettersom Gryt er sentral i utarbeidelsen av Gårds- og slektshistorien velger jeg å feste lit til fortellinga.

To bidragsytere jeg vil trekke fram er Ole Jørgen Nilsen og Hjalmar Berg med hhv to og tre interessante artikler. Nilsen skriver om ”flygarn” fra Breivik – en ung manns ferd fra mekaniker til flyger i forsvaret. Det er viktig å få med historiene til dem som dro ut. I samme sjanger er Nilsens artikkel om sin egen far som jobbet for ing. F. Selmer i Australia i 1951-53. Nytt for meg at så mange som 250 nordmenn jobbet flere år ”down under” med kraftverkutbygging på 50-tallet. 15 sider til sammen.

Hjalmar Bergs artikler har mer spredning i tema: Et par samiske ski og litt om Sara-Jonas 1858-1916 som brukte dem. De underjordiske i Jordbrudalen er aktive også i vår tid, kan vi lese: Akt dokker førr Jordbrudalen. Dar e da ikkje trutjt. Bergs lengste artikkel er nyttig for mange langt utover bygda. Tidsbilde fra en svunnen tid handler om hvordan legebesøk og syketransport foregikk i ei tid uten telefoner, dårlige veier og komplisert transport. Vi er i mars 1943, og den unge gutten kommer fram til sykehuset for seint. Dermed får vi også vite mer om begravelseskikkene, riter og selskaper som neppe var ulikt fra andre bygdelag på den tid og sikkert uendret gjennom tohundre år. Elleve sider til sammen.

Ellers inneholder årboka mange dikt og epistler om helsestell, sangerlag, hytteliv og ferdaveier. Kvinneperspektivet er tilstede, samisk er som nevnt med i en artikkel og krigshistorien er med, sjøl om det ikke er regulære krigshandlinger som omtales denne gangen.

Bakerst i boka står også denne gang et register over artiklene i årbøkene etter 1990, sortert på forfatternavn. Jeg anser dette som uinteressant fyllstoff. Opplaget er i 2011 økt til 650. Lokal­historisk er dette ei variert årbok, som alle Skjerstadværinger bør ha i hylla si.

Årbok for Skjerstad 2011
112 sider, innbundet 25 * 18 cm
Utgiver: Årboknemnda i Skjerstad 2011
Pris: 250
www.skjerstad.info

Omtale ved Viggo Eide

Keiser Wilhelm i Norge

”Noen ganger lurer jeg på om jeg virkelig er keiser, eller bare stormannsgal?” sier keiser Wilhelm II. ”Kanskje begge deler” svarer hans venn i følge vittighetsbladet Simplicissimus i 1895. Denne oppdiktede dialogen beskriver Tysklands og Europas siste keiser i et nøtteskall, men den belyser ikke hvorfor Norge og nordmennene tok så godt imot ”der Reisekaiser” som kom hit 23 somre.

Den forklaringa har imidlertid historiker Svein Skotheim gitt oss i boka Keiser Wilhelm i Norge. På 240 lettleste og illustrerte sider gir Skotheim en grundig innføring i Wilhelms bakgrunn og opphav før han som 29 åring blir Keiser i 1888 – det såkalte trekeiseråret. Det året døde både bestefaren Wilhelm I og faren Fredrik III etter tre måneder regjeringstid.

Keiserens fortid var 500 års prøyssisk kongedømme og samlingen av Tyskland i 1871 som bestefaren og Otto Bismarck sto for. Keiserens framtid var 30 år med sterk politisk og industriell utvikling, kombinert med adelen og monarkiets ferd inn i solnedgangen. Boka viser oss hvorfor Wilhelm II ble populær i sin samtid samtidig med at hans bakgrunn og oppførsel gjorde han til en litt latterlig operalignende karakter. Men vi skal ikke bare vurdere keiseren i etterpåklokskapens grelle lys, han var også en mann med betydelige liberale tanker.

Svein Skotheim beskriver Wilhelms liv i Tyskland, reisene i Norge og krigen og dens følger for ham. Den største bolken er naturlig nok bokas tittel Keiser Wilhelm i Norge, et fremmed land han tilbrakte til sammen mer enn to år i.

Reisene er ikke presentert i kronologisk rekkefølge, men geografisk-kronologisk. Etter å ha lest boka to ganger er jeg stø på at dette var et klokt valg. Med 23 norgesbesøk mellom 1889 og 1914, hvorav flere steder ble besøkt over 15 ganger må forfatteren velge innfallsvinkel for å presentere stoffet. Besøkene før 1905 presenteres i en Vestland- og fjordbeskrivelse der det viktigste som skjedde t.d. i Stalheim tas opp samlet. Byene langs kysten er viet et eget kapittel, med fokus på Molde som var favorittbyen og ble besøkt hvert eneste år, samt Ålesund og bybrannen i 1904. Keiserens innsats etter at Ålesund brant var en av de viktigste årsakene til hans langvarige popularitet. Nord-Norge presenteres for seg, dessverre er Bodø litt kort omtalt, noe som ifølge Skotheim - i et foredrag hos DIS-Salten Slektshistorielag – skyldes lite kildemateriale og få lokale informanter.

Keiseren og Hans Dahl med hvitt skjegg

Keiser Wilhelm er gitt en redelig og saklig presentasjon i denne boka som tiltross for sitt europeiske utgangspunkt i stor grad er ei god lokalhistorisk bok. Keiserens popularitet skyldes dels at han var så godt som den eneste monark som besøkte broderfolket i Norge under unionstiden, nødhjelpen til Ålesund, de få besøkene i Sverige (tre mot 23 i Norge) og hans sosialliberale lovgivning, men mest av alt keiser Wilhelm som person. Han kom i kontakt med både høg og lav i samfunnet, og tok imot alle med åpent sinn, åpen båt og elskverdig vesen. Så får vi heller være overbeærende men hans fascinerende forkjærlighet for vikingtidens sagahelter. Han var – på norsk jord og fjord – hel ved.

En liten feil finnes i boka under omtale av kunstnerkolonien i Balestrand. I avsnittet Balholm nevnes at historiske malerier og skulpturer sto høgt i kurs. På side 67 står denne teksten:
”Det samme gjaldt for nasjonalromantikere som Hans Dahl og Adelsteen Normann, som malte bunadskledde søndagsmennesker i båter og ved naust i norske fjorder.”

Skotheim sier at han har fått kritikk fra flere for omtalen av Eilert Adelsteen Normann, og ba meg om en alternativ tekst. I andre opplag vil dette stå:

”Det samme gjaldt for nasjonalromantikere som Hans Dahl, som malte bunadskledde søndagsmennesker i båter og ved naust i norske fjorder. Dahl - som opprinnelig kom fra Granvin i Hardanger - malte gjerne ferme jenter i hardangerbunad i Sognefjorden.

Landskapsmaleren Adelsteen Normann fra Bodin i Salten sto derimot for en annen stil i sine store komposisjonsmalerier der vestnorske fjordarmer eller nordnorske fiskevær viste et vilt og dramatisk bilde av det norske landskapet. Allerede i 1890 kjøpte Wilhelm Normannmaleriet Fra Nærøyfjord i Norge på Berlinerakademiets utstilling.

Keiseren var så begeistret for Normann at han sommeren 1914 bestilte et over tre meter langt maleri av Lyngsalpene i Troms. Pga krigen fikk han ikke med seg maleriet til Berlin. Adelsteen Normann var ikke ferdig med det da keiseren seilte hjem for siste gang.”

Wilhelms jakke

Svein Skotheim har med Keiser Wilhelm i Norge gitt oss ny og nyttig kunnskap om hverdagsliv og fest i Norge for hundre år siden. Det 20ende århundre starter med skuddene i Sarajevo og slutter med Berlinmurens fall. 1900-tallet er på godt og ondt Tysklands århundre. Skal vi forstå forrige århundre, må vi også kjenne til Wilhelm II (1859-1941). Et poeng som Skotheim gjør mer ut av i sine foredrag enn det framkommer i teksten. Konklusjonen er entydig: Boka anbefales på det sterkeste. 

Omtalt av Viggo Eide