Årbok for Beiarn 2022

 Fra Bolt til «Bonderøven»

 

Markedsdag anno 1853 på Beiarn bygdetun. Her kappes det i tautrekking. 

Foto: Bente Steen Johansen

Den 42. årboka for Beiarn er profesjonelt redigert med ingresser, kort omtale av forfattere, kildehenvisninger og rike illustrasjoner. Underveis er flere dikt fletta tematisk fint inn. Jeg omtaler her et utvalg av artiklene som speiler noe av mangfoldet. 

Portretter

Sussi, fotografert av Laila Gabrielsen

To av historielagets grunnleggere og årbokas mangeårige redaktører, Sussi Gabrielsen og Inge Strand, får velfortjent omtale. De har vært faste bidragsytere, også denne gang. Sussi Gabrielsen døde tidligere i år, og I.S. har skrevet minneord. Frigg Ottar Os’ portrett av nestor Inge Strand er interessant. Du får til og med vite hvorfor beiarværingen er nynorskmann.

En annen fin personskildring finner vi i Folket på fjellgården Nesli av Laila Gabrielsen. Her møter vi Ingvald, en musikalsk bonde og møbelsnekker kjent for sekskanta krakker med løvsagutskjæringer. En allsidig mann på 95, med jernhelse.

En må beundre Ho Eli: Et grepa kvinnfolk som dattera Wenche Høyforslett portretterer. Mora blei aleine med ansvar for gård og tre småjenter da mannen døde i 1975. Men Eli hadde pågangsmot og stor arbeidskapasitet.

Hvor skal veien gå?

Jeg vil framheve Inge Strands artikkel Beiarn kommunale arbeidslag for fjellovergang for ny kildebruk. 1959 valgte Beiarn kommunestyre fjellvei til Misvær som førsteprioritet. Strand viser hvordan kildematerialet fra Eleander Myrvoll, som nå er tilgjengelig, og tilgang til digitale søk i gamle aviser utfyller tidligere forklaringer.  

Fjellvei-tilhengernes offensive organisering var viktig for stemningsskiftet fra fjord- til fjellvei. Det kommunale arbeidslagets opprop fra 1957 og en underskriftskampanje tre år tidligere, med påfølgende avispolemikk, gjorde utslag.

Mangfoldige minner

Størst inntrykk på meg gjør fotograf Rune Johansens Gode barndomsminner fra 1960 og -70-tallet. Bodøgutten entra Dampen og kom seg til besteforeldrene på Solhaug så ofte han kunne. Han beskriver nøkternt, men levende ungenes aktiviteter, sommer og vinter. Bildene taler for seg. Min favoritt er det tidstypiske bildet av bestemora på 60-tallskjøkkenet, gårdens «kommandoplass». Det gode forholdet mellom barn og bestemor skildres nydelig der han sitter trygt bakpå sykkelen til og fra sommerfjøset.

Bestemor laget verdens beste brød, lefse, gomme og rabarbrasyltetøy. Kjøkkenet var også «kommandoplassen» på gården. Foto: Kjell Solhaug

I En vinterdag i 1907 har Anne Maren Wasmuth skrevet reelle personer og en virkelig hendelse inn i ei tidstypisk ramme. Jeg vil ikke røpe hva som skjedde, men bemerke at Wasmuths dramatiserte historie bringer oss nærmere hendelsen. Hun får også sagt mye om unger og gårdsarbeid.

Ingvald har snekkerboden full av krakker og stolert. Foto: Laila Gabrielsen

 

Harald Jentoft Strand har en fornøyelig fortelling med fine tegninger om en «campingtur» på 50-tallet. For oss sportsinteresserte er Men hoppskiene mine kom aldri til Planica en innertier.

Fortid og nåtid

Omslaget på årboka viser unger og voksne i tautrekking på markedsdagen i Beiarn i juni 2022. Skolen og barnehagen spilte ut ei tidsreise tilbake til 1853, da Beiarn blei egen kommune. I Beiarn anno 1853 forteller Anne Rita Nybostad om de ulike historiske aktivitetene i beste «learning by doing»-tradisjon. Jeg skulle gjerne visst mer om hvordan ungene sjøl reflekterte over tidsreisa.

6. og 7. trinn bygde en kopi av Finnekapellet. Her representert ved en same, en arbeidskar i den tradisjonelle rødhua, en uheldig kar satt i gapestokk og prest. Foto: Bente Steen Johansen

En laftekasse på danskebåten knytter fortid, nåtid og framtid sammen. Marjastua blei frakta fra Moldjord til Århus, som ledd i et prosjekt om reversibel arkitektur som del av sirkulærøkonomien. Den gamle kafeen skulle videre til Kastaniegaarden, der tv-kjendis «Bonderøven» har laftekurs.

Marjastua på Arkitekthøgskolen i Århus. Foto: Janne Berntsen

Samiske tema og navnegransking

Jonas var Beiarns siste lokale reindriftssame. Han døde i 1946. Basert på et brev fra 1889, gir Åge Sevaldsen et fint bilde av deler av hans liv og virke. I tillegg leser vi om hva Jonas kan og skal ha gjort. Kunne han ganne?

Navneminner fra Beiarns samiske fortid, av samme forfatter, er et omfattende nybrottsarbeid i fem deler. Sevaldsen skriver denne gang om navn fra Beiarfjorden og fjellområdene rundt. Navnegransking er ingen eksakt vitenskap, det er legitimt med fortolkninger. Artikkelforfatteren er klar på at tilgjengelige kilder ofte ikke gir entydige svar.

Per Sperstads artikkel Den gamle Beiargården baserer seg delvis på Aslak Bolts jordebok fra 1430-åra. Selv om flere kilder også brukes i hans resonnement, forblir det ei gjetning at Findrepofyrde var et ad hoc-navn på Beiargården.

Hvor skal en årbokredaksjon legge lista for artikler som dels er bygd på teorier og antakelser? Jeg har ikke svaret, men refleksjon er viktig.

Et par innvendinger

Sagbruk på Birkeli omhandler et stort, pågående restaurerings- og byggearbeid. Forfatter Inge Lars Birkelis forhold til gården kunne med fordel vært klargjort fra starten: Er han oppvokst der? Når overtok han eiendommen?

Diktet Guardian av Oliver Berg Amundsen innleder årboka. Hvorfor er dette diktet plassert helt først, når det også er skrevet på engelsk?

Konklusjon

Helhetsinntrykket av årbok for Beiarn 2022 er godt. Utgava er gjennomarbeida, ryddig, stort sett godt skrevet og variert. Anbefales!

Omtalt av Inger Marie Bærug, Bokmelderlauget

Årbok for Beiarn 2022
128 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2022
Pris kr 300,-