Årbok for Skjerstad 2020

Ka du frætta dar? er navnet til årboka som omhandler den tidligere nordlands­kommunen, etter 2005 en del av Bodø kommune.  Årets Jubileumsutgave er den 30. i rekka. 38 små og større artikler på 107 sider.

Den største begivenheten i 2020 er nok utgivelsen av Skjerstad gårds- og slektshistorie i fem bind. Forfatter Terje Gudbrandson avslutter (?) her minst 45 års arbeid med lokal­historien i Bodø, inkludert de tre tidligere herreder; Bodin, Kjerringøy og Skjerstad.

Randolf Gryt skriver kort og nøktern om innsamling av opplysninger og foto fram til publiseringa sist høst. Denne anmelder vil gi stor honnør til ildsjelene fra Skjerstad som klarte å få finansiert utgivelsen med gamle vannkraftmidler og politisk kløkt. All ære til dere alle!

Gryt fortsetter med rettsprosessen mot prosten Jon Torstensson rundt 1620.  Me too på 1600-tallet forteller at «utuktige og løsaktige begjæringer», fra mektig menn mot kvinner ikke er en ny oppfinnelse.  Sjølve rettssaken er en besynderlig prosess, sett med dagens briller, han ville neppe blitt dømt i dag og fratatt sitt presteembete. Men slik var regelverket da, og vi lesere kan fundere; var presten Jon skyldig eller ikke, hadde han «villet bekrenke henne»?

Kvinnenes klær i gamle dager et temaet til slekts- og lokalhistoriker Gunnar Berg når han på sju sider skriver om Quindens gangkæder  på 1700-tallet. Artikkelen er så grundig og detaljert at noe blir tungt å lese. Her skulle teksten blitt oppdelt i flere avsnitt eller blanke linjer. Den siste siden om et skifte i en rik familie er mye bedre framstilt enn de foregående.

«Ka frætta du …» inneholder flere personportretter med historier fra eget eller andres liv, personer og bygda rundt dem.

De mektige trær av Odd Jørgen Nilsen omhandler maleren Søren Fjeldnes 1876-1962, hans oppvekst Skjerstad og som ung kunstner i Bodø på tidlig 1900-tallet. Fjeldnes var også en ivrig botaniker og omtales bl.a. slik: «Søren fikk formannen i skjønnhetsrådet, en herr Bakker, til å fatte interesse for å plante noen trær i Storgata.» Hvor kommer denne opplysningen fra? Og navnet Bakker er nok skrivefeil for Bacher.  Jeg savner kildehenvisninger, bl.a. til Marie Bjørnslies artikkel i Nordlandsposten 8. august 1959 om Kunst og kunstnere i det gamle Bodø, som det siteres flittig fra.

Da er det mye mer ryddig når en hel artikkel hentes fra Nordlandsposten 26. september 1959 hvor journalist Tor Holstad skriver om plassen Fjeldnes i Skjerstad. Stedet heter på kart Fjellnes, og ligger ca 5 km øst for Breivik-bygda. I tillegg til geografibeskrivelsene har Holstad med mye god gårds- og slektsopplysninger.

‘Sandbåtan’ fra Skjerstad var viden kjent, og omtales i flere artikler, Steinar Leithe har det i Minner fra de gode gamle dager. Det samme emnet finner vi også i Robert Vinjes intervju, Arvid minnes, hvor hundre år gamle Arvid Lundbakk forteller.  Mye god lokalhistorie der om flere felt.

Personlig merket jeg meg opplysningen om Lundbakks jobb som omreisende selger av Elektrolux-støvsugere til folk flest i årene 1964-71. Var det han som kom hjem til oss i Vestbyen og solgte en støvsuger til mine foreldre? Merket stemmer, og den var i bruk i ca 50 år til helt den ble pensjonert i 2015.

Begge disse erindringsartiklene er god og underholdende lesning.

Spennende er Kirsten varsler om bestemorens uhell i bærskogen av Finn Kristiansen. Tittelen forteller alt, og det er en imponerende historie om ei tøff jente på åtte år som gikk langt, langt i delvis ukjent terreng for å varsle folk. I tillegg får vi personalhistorien til noen av hovedpersonene. Kristiansen oppgir sine kilder, i dette tilfelle nær familie med navns nevnelser samt slektsbøker og årbøker fra både Fauske og Skjerstad.

Årbokas lengste artikkel, på 10 sider, omhandler Skiidrett i Skjerstad av Odd Lekang. Han starter med et møte på Vestvatn grendehus i mars 2020 om samme tema og forteller deretter om skieventyret gjennom 120 år etter at Misvær Idrettslag ble stiftet ved forrige hundreårsskifte. Stoffet er grundig gjennomgått og rikt illustrert.

Gårdene i omlandet solgte sjøl grønnsaker, kjøtt og juletrær til Bodø by før om åran. En ‘høydare’ er Steinar Sivertsen (1943-2020) fortelling om Torghandel i Bodø på 1950-tallet. På tre korte sider maler han et detaljert bilde om innhøsting og logistikk for å komme fram til byen og lørdagshandelen på torget.  De handlende tok ikke ferga til Vågan på nordsida av fjorden, da en del av Skjerstad herred. Nei, de leide i fellesskap ei skøyte for å frakte dem fredag ettermiddag gjennom Saltstraumen, over Saltfjorden og rundt Skagodden til Bodø.

Straumen var det største problemet, her måtte en ikke «komme for seint» pga tidevannet. Sivertsen sjøl var med den gangen skipper Sigurd Kvikstad motvillig gikk i igjennom på sterk utgående strøm. Det ble en meget dramatisk ferd gjennom verdens sterkeste malstrøm. «En opplevelse som brant seg fast i et ungt guttehjerte».

Skjerstadboka har også med årets 17. mai-tale som Odd Jørgen Nilsen holdt ved bautaen til 25 gamle Frithjof Emil Johnsen Breivik ved Skjerstad kirke. Talen er velskrevet og setter den unge mannens liv og skjebne i relieff til krigens kamp og grunnlovens verdier. En original og vellykket vri på de tradisjonelle syttende-mai-taler.

Nilsen står også bak historien om en krambod, bank og bolig i Breivik: Mer enn bare en krambod. Vi får en femsiders artikkel med mange detaljer om handel, bank, okkupasjon og vedhugst. Bittersøtt er historien om Harda fra Fleinvær som fikk to døtre med Heinz, okkupasjonsmaktens representant i Breivik under krigen.

Helt sikkert mye nytt her for årbokas lesere. Jeg synes fortsatt at kildene burde vært oppgitt, mye er nok muntlige informanter. Både de og skriftlige kilder må tas med, ikke minst for de som vil gå dypere inn i temaet.

Med mange korte artikler, 12 av dem på bare ei side, kan ikke alt omtales. Leserne vil likevel finne gode historier i både en- og tosiderne. Til dømes i «Bestefar sitt medisinskap» og «Historien om en hund» som begge inneholder transport av nødvendigheter, både til bygda og mellom bygda og utmarksgårdene.

Åtte av de 107 sidene inneholder tekst og fargebilder fra stort og smått i året som gikk.

Omtale ved Viggo Eide

Årbok for Skjerstad 2020

112 sider, innbundet 25,5 * 18cm

Utgiver: Årboknemnda i Skjerstad 2020

Pris kr 300,-

Gildeskålboka 2020

Den 40. Gildeskålboka er ei lekker årbok med interessante artikler, en variasjon av eldre og nyere tema, samt mange og store bilder. Utstyrt med god, lesbar skriftfont, fargebilder, varierte sidebakgrunner, godt tabeller og flotte titler gjør boka til ei ekte gavebok for gildeskålværinger over hele landet.

Knapt 40 artikler på 140 sider sier noe om bredden. Og om lengden, to av tredeler artikler er på 1-3 sider.

Jeg vil starte omtalen med årets hovedartikkel på 20 sider, om Jakten på den forhatte og forfulgte lærer Lindblom – en av de tre mest kjente gildeskålværingene gjennom tidene. Alle som har besøkt den gamle kirkegården i Gildeskål, og sett jernkorset til den tidligere kirkesanger og lærer, står igjen som et stort spørsmålstegn; Hvem, hva og hvorfor?

Konservator Oscar Berg ved Nordlandsmuseet er en dyktig historiker og formidler. For fire år siden gikk han til verk for å samle alle myter og historier om hr Lindblom, samt finne de nakne fakta i et mangfold av kilder. Resultatet er en spennende fortelling, der han først refererer den muntlige tradisjonen fra aviser, opptegnelser og bygdebøker.  Når Berg går over til å matche historien mot de historiske kilder; kirkebøker, folketellinger, fangeprotokoller, panteregistre og taterberetninger taper ikke spenningen seg, tvert imot.

Berg skriver godt og saklig. Hans fortelling nyanserer og forklarer mange myter og gir oss et bilde av en stridbar mann med hissig gemytt, men også en mann med mange positive egenskaper.  Fortellinga om læreren under jernkorset er grunn god nok til å kjøpe Gildeskålboka 2020

Et grundig portrett av Gildeskåls førstekvinnelige lensmannsbetjent – Vigdis Nygård f. 1947 – åpner boka under vignetten «Årets profil» Her har journalisten Kurt-Johnny Olsen levert en interessant og sympatisk artikkel om Vigdis som i 1985 ble hentet til lensmannskontoret for å jobbe merkantilt, men som raskt ble midlertidig lensmannsbetjent. Etter å ha tatt Politihøgskola i Oslo 1988-90 kom den formelle utdanninga på plass, og i dette yrket virket hun fram til pensjonsalderen som ikke oppgis, men ser ut til å være rundt 2003.

Det mest interessante i dag er ikke at hun var tidlig kvinne i dette yrket, men fortellingene om hennes arbeid i bygda med både forebyggende og medmenneskelig engasjement. Barn og ungdom var viktig å ta vare på, spesielt de med omsorgs- og rusproblemer. I tillegg til alvorlige saker, fra innbrudd, narko og ja, faktisk drap. Hun kom også borti «noen faste som holdt liv i nabokrangelen» - ei formulering som får leseren til å dra gjenkjennende på smilebåndet.

Olsen har heldigvis også lagt inn slektshistorie i portrettet, ca to av ni sider, det hører med når ei årbok presenterer en person så grundig som Vigdis Nygård blir. Det eneste jeg savner er forklaring på hvorfor hun ikke fikk fast stilling som lensmann i Gildeskål, ettersom hun var konstituert i stillinga en tid. Ville hun ikke det sjøl, eller var det andre årsaker?

Johan Sandberg skriver kort om «Drama på havet sør for Givær» i mai 1931 da tre brødre Pedersen, alle i 20-årene omkom. En trist og dramatisk ulykke der de tre mennene fikk den fjerde personen, Aud Andersen, opp på båthvelvet før de sjøl forsvant i havet. De som reddet jenta glemte aldri skrikene hennes.

«Sandvikas siste bonde» av Bibianny Kontny er også en kort sak om Odd Berg Thomesen (1948-2004) som ble stelte sine gamle foreldre i mange år og ble en familieenkemann. Odd overtok et jordløst barndomshjem og bygde det opp til et veldrevet småbruk med sau på leid grunn, etter hvert kjøpt grunn av både bnr. 1 og bnr. 2.  Jeg savner opplysninger om når han ble født og navn på hans ‘ungdomskjæreste sørfra’ som flyttet inn på et eller annet tidspunkt. Enkle søk i nb.no forteller både fødselsåret og at samboeren er identisk med artikkelforfatteren.

Prinsipielt synes jeg at alle årbokredaksjoner bør opplyse noe mer enn navnet til sine medarbeidere. Ikke minst når det er slektskap og nær tilknytning til steder og personer som omtales, og faglig bakgrunn der det er relevant. Kurt-Johnny Olsen er jo profesjonell journalist.

Gildeskålboka inneholder mye slektshistorie. Bengt-Arne Sundsfjord skriver om ranværingen Ole Davidsen 1813-1899 som levde et omflakkende liv før han gikk over fjellet til Gildeskål. Familien bodde i kummerlige kår under en steinheller på Stien i Sundsfjorddalen. Ole og slekta hans hadde mye dramatikk og ulykker, så det var ikke å forundres at han ble en særing og «ein artig skruve som det gikk mange ord om».[1] Det står både fysiske minner og mange anekdoter igjen etter karen. Jeg synes Sundsfjord framstiller Ol-Davisa med respekt og saklighet.

Svanhild Lind presenterer Poststedene i Gildeskål, de ulike poståpneri, brevhus, feltpoståpneri, underpostkontor m.v. som har eksistert på stedene Fleinvær, Fleina, Sørfugløy, Nordfugløy, Nordarnøy, Sørarnøy, Nygårdsjøen, Kjelling, Forstranda, Sundsfjord, Framnes, Mårnesstranda, Alsvik, Finsetodden, Kvarsnes i Salten, Inndyr, Sørfinset, Gildeskål prestegård og Storvik.

Posthistorien gjennomgås greit, med gode illustrasjoner fra Norges Postmuseum. Det er flott at ei av mange årbøker presenterer post- og  filatelidelen av samferdsels­historia. Alle emner interesserer neppe alle lesere, og bredden gjør årbøkene til gode oppslagsverk.

Ministerialboka, side 272

Storstorm i 1893 på Lofothavet er også ført i pennen av Svanhild Lind. Her får vi historien om en båtmannskap på fire som omkom i en januarstorm som tok 130 liv. Karene i alderen 17 til 55 var fra Horsdal, Våg og Inndyr. Denne artikkelen kunne vært bedre da nesten alt er avskrifter fra et par gamle avisartikler og vedtatte regler om «anvendelse av den indsamlede kapital» til de etterlatte etter ulykka.

En av illustrasjonene er fra prestens kirkebok hvor det klart og tydelig står seks navn på gildeskålværinger som omkom i denne stormen. I høyremargen har klokkeren tydelig skrevet at de fem øverste omkom «paa en og samme baat». Også de to andre burde vært omtalt. Lind bruker antallet fire omkomne, som Nordlandsposten trykket 8/2-1893. Her har redaksjonen sviktet. Jeg synes et så dramatisk tema fortjener en litt lengre artikkel.

Trond A. Thoresen skiver ni sider om Nygårdsjøens oppvekstsenters 30 årsjubileum. Artikkelen er grundig og omfattende, med lærere og rektorer, elever og barnehagebarn, prolog, fotos og mye stort og smått. Thoresen har gjort et solid stykke arbeid som vil glede de som har vært tilknyttet Nygårdsjøen i denne perioden eller som kjenner de som blir presentert. En slik artikkel er absolutt på sin plass i ei årbok.

MS Harriet er Helge Jæger Nilsens fortelling om noen krigsdager i 1940 slik hans far Bjarne Jæger Nilsen opplevde det. Faren var flyver i marinens flyvåpen (ja det het det da) og måtte komme seg til Tromsø etter bombinga av Bodø.  Løsningen var «å kvittere ut en av kystverkets båter» ettersom han opprinnelig var utdannet styrmann.  På to sider presenteres en kort og morsom historie, men jeg kan ikke avsløre poenget her. Den må leses.

To andre krigstema følger på. Interessant å få historien Farlig nærhet til krigshandlinger - om en bolig på Sørarnøy som 26. april 1944 ble lettere skadet under et alliert flyangrep på en liten tysk konvoi. Granatsplintene kunne drept folkene i huset, men heldigvis hadde de kommet seg litt unna ytterveggene. Sverre Andreassen gjorde rett da han valgte å la en liten splint stå igjen i sengegavlen sin, for når ungene hans «får familie kan jeg fortelle denne historia, og så kan de gå og kjenne på splinten».

Forstranda skole, 1988 © Åge Hustad

Nye og interessante opplysninger får leserne i Kjell Roger Eikesets artikkel om Skolehusene fra Spillum til Gildeskål. Dampsaga og høvleriet i Namsos laget prefabrikkerte, komplette skolehus som de solgte flatpakket til mange kommuner, også i vårt fylke. Til Gildeskål kom det minst fem slike skolehus, det eneste som ikke ble levert fra Spillum var stein til grunnmur, takskifer og ovner. Til og med kateter og utedo kom fra Namsos. Eikeset beskriver prosessen fra A til Å, til og med dagens bruk av de nedlagte skolene.

Årsaken til at skoler ble masseprodusert i Namsos var kombinasjonen av tømmer og sagbruk ved Namsens munning og en ny skolelov som avviklet omgangsskole-ordningen og krevde egne skoler i hver krets. Det var mange kommuner som valgte å kjøpe ferdig-skoler. Denne historien har paralleller i nord og sør.

Den historiske bolken i Gildeskålboka avsluttes med en Dialektplakat over lokale ord som Inndyr skole har laget; mellabær, abala og æstimer med flere. Vi får med ei ordliste med forklaringer og den egner seg godt som filologisk quiz.  Dialektformen og stavinga som brukes på dialektordene er ok, men ikke konsekvent.  Forklaringa er nyttig, men her vil nok innholdet oppfattes noe forskjellig fra sted til sted i Nordland, og mellom nordlendinger og andre fylker. 

De siste 50 sidene av årboka har 23 små artikler fra hva som skjedde i Gildeskål i 2019-2020. En dagsfersk andel på 35 % av årboka er mye, men jeg synes både tekst og bilder presenterer stoffet godt. Dette vil stå seg i ettertid som interessant. Vi får presentert flere markeringer og arrangementer, utdeling av priser, stipend og gaver, konfirmanter og 10. klassinger. Da får det stå sin prøve at ordføreren er avbildet hele 10 ganger. Men ettersom han ikke hovedpersonen i artiklene er det helt greit.

Litt historisk statistikk over befolkningsutviklinga 1951-2020, aldersfordelinga fram til 2040 og sysselsettinga de siste 10 årene er et interessant innslag. Færre fødes og flere blir over 80 år. Samtidig som at folketallet er redusert med 1000 personer har sysselsettinga økt med vel 100. Gildeskål er blitt en pendlerkommune, der folk pendler både inn (uten å bosette seg her) og ut til nabokommunene.

Gildeskålboka 2020 står seg godt og bør stå i bokhylla til alle gildeskål-væringer i og utenfor bygda. Noen små skrivefeil og unøyaktigheter i tekst og referanser burde redaksjonen ha fanget opp og korrigert.

 Omtale ved Viggo Eide

Gildeskålboka 2020 

144 sider, innbundet 25,5 * 19 cm

Utgiver: Gildeskål kommune 2020

Pris kr 275,- 

---

[1] Gildeskålboka s. 26 siterer fra Folkeminne frå Salten III, 1952.

Beiarn 2020

 

40 år er en anseelig alder i årbok-sammenheng. Årbok for Beiarn 2020 gir et variert og interessant innblikk i bygda, både nå, men mest før i tida. Det er jo årbøkers primære fokus.

Tidligere skogvokter 1923-32 i Beiarn – Arnt Opsal – presenteres bredt i to artikler.

Først av redaktør Inge Strand som har gjennomgått 300 sider minner og beskrivelser fra sin samtid i Beiarn for over 90 år siden. Strand skriver lekende lett, og fletter bruddstykker av Opsals skildringer på en leservennlig og interessant måte. Familien Opsal trivdes godt de ti årene de bodde her, og beskrivelsene av natur og kultur, folk og fe er fornøyelig lesning. Bl.a om gubben som ville ta ned ei storfuru på statsgrunn, oppe på Blåmoliryggen. Det var umulig for skogvokteren å si nei, når han fikk begrunnelsen, gubben skulle lage likkistebord til seg sjøl.

Familien Opsal

Den andre Opsal-artikkelen er skogvokterens egen fortelling om en strabasiøs vandring fra Trolia til Årstaddalen. Fine naturskildringer og dialoger mellom de fire som gikk i lag, men for en utenbygds og ukjente leser, meg, datt jeg av fortellinga da artikkelen inneholdt beskrivelser og stedsnavn som ikke sto på kartet som viste ruta de gikk.
Morsomt at arbeidet med disse artiklene utløste et Opsaltreff for etterkommerne sommeren 2020. Dette omtales bak i boka sammen med annet hent og husket fra året som gikk

Kvinnehistorie er godt ivaretatt. Elisabeth Haugmo skriver rørende om grandtante Otea Johannesdatter Olsen 1906-1995 som levde et stille og beskjedet liv. Mest i Beiarn, men også 10 år på Nord-Arnøy i Gildeskål. Det er en bragd å finne så mye ut av livet til ei ugift og barnløs kvinne, tjenestejente fra hun var 15 år, ei som satte seg sjøl bakerst i rekka hele livet.  Like fullt beskriver Haugmo godt de store linjene, gjennom anekdoter og dialoger forteller hun varmt om Otea og et levd liv.

Samiske Kristine Larsdatter fra Arjeplog 1838-1912 hadde et hardt liv i Beiarfjellene, forteller Åge Sevaldsen. Mye hard arbeid falt på hennes skuldre med en 19 år eldre mann og etter hvert fem barn og et nomadisk liv på begge sider av landegrensa. Minnene om henne er mange, bl.a. flere Kristinegammer i bygda. Enke en alder av 37 år med små barn fortsatte hun med reindrifta. Årboka har en godt dokumentert historie om hennes og familiens liv. Bl.a. ble alle fem ungene konfirmert i Arjeplog, og ikke i Norge. Praktisk siden begge foreldrene var svenske pitesamer.
Det er meget interessant at kvinne- og samehistoriene kan formidles under ett, ikke ofte det skjer. Litt pirk; et kongebrev fra 1653 i dansketida var neppe særlig relevant i 1850-årene da familien sluttet å flytte reinen til Sverige om vinteren. Vi var på den tid kommet inn i en ny union.

Et annet kvinneportrett – Josefine Isaksen, gift Steensen (1887-1974) – finner vi flott beskrevet i artikkelen om transportpioneren Håkon Kristian Steensen (1888-1976) og familiens virke i 3-4 generasjoner som vognmann med hest og slede, lastebileier, melketransportør m.m. gjennom 100 år, fra 1922. I ei avsides bygd med dårlige veier, ingen vei til riksveinettet, vareleveranser kun med lokalbåtene, om vinteren ute på den islagte Beiarfjorden var ei pionertid som interesserer leserne bredt. Bård Yngve Gullvik gjør en god jobb her, inklusive fortellingene om Josefine som holdt hus, heim og humøret oppe når mann, sønner, og etter hvert barnebarn kommer inn i familiebedrifta.

Her får vi lese hvor godt de unge sjåførene, gutter som menn, ble tatt vare på og opplært av de eldre og mer erfarne. En kar fikk lastebilsertifikatet, med alle bokstavene, hos Biltilsynet på bakgrunn av attest fra Håkon og sønnen John.
De fleste artiklene er laget av pensjonister, mens Gullvik er universitetslektor i Bodø. Vel og bra, men det burde også stått at han er oldebarn av hovedpersonene, sjøl om leserne skjønner av teksten at han skriver om egen familie, sånn for ordens skyld.

Elgjakt i Eggesvik skriver Odd Even Olafsen om. Jeg var i utgangspunktet litt skeptisk til temaet, men den lette blandingen av litt fortid og mye, morsom og hyggelig samtid overrasket positivt. Mine fordommer ble satt til skamme, nå kunne jeg tenkt meg å bli med på slitet, regnværet, ventinga, kameratskapet og røff matlaging på Birkeli.

Gamle dager er godt stoff i enhver årbok og når forfatteren også tilhører fortida blir det virkelig gammelt.  Harald Jentoft (1873-1942) forteller fra tida da Beiarn var uten kirke og kirkegård på 16-1700-tallet. Hovedinnholdet dreier seg om dødsfall og begravelser vinterstid, når isen stengte fjorden og alle mannfolkan rodde på Lofoten. Da ble de døde fraktet i sine kister over isen til ‘Likviken’ uti fjorden. Båreferden til Gildeskål kirke skjedde etter våronna var unnagjort, og ble en slags folkefest med både sorgtungt sinn og søndagsglede.
Beretningen er meget interessant, og neppe unikt for Beiarn. Mange folk i Norge har død på steder og tider der ingen skulle tru at nokon kunne bli begravd … om vinteren.
Flott at de gode illustrasjonene er laget av barnebarnet med samme navn; Harald Jentoft Strand, f. 1948. Det er også på sin plass at konservator Oscar Berg kan korrigere faktaopplysninger som er feilaktige. Dette øker bare verdien av artikelen.

Tre artikler med barndomsminner fra Beiarn er fornøyelig lesning. Tre kvinner, født mellom 1962 og 1970, deler sine morsomme og meget interessante øyeblikksbilder fra tidlige barneår. Ei Sareptas krukke av glade barn i ei fortid ikke langt fra vår tid i antall år, men likevel i et annet samfunn enn dagens beiarunger har det. Første sykkeltur, klesvask i elva, arbeid og fritid, og oldemors lange, hvite hår. Dette er evige minner som årboka trekker fram på en suveren måte.

Årbokas lengste artikkel, på 15 sider, står redaktør Strand bak når han redegjør over 30 års kamp for – og mot – vannkraftutbygging i Fortellinga om Beiarutbygginga. Artikkelen gir en god, men summarisk gjennomgang av nasjonale og lokale instanser holdninger, vedtak og allianser. Et godt grep er å la en vellykket sivil ulydighetsaksjon på fjellet i september 2000 være aksen i fortellinga. Her møttes både motstandere og utbyggere til et fredelig og ikkevoldelig møte på tampen av mange års kamp. Til og med politimesteren i Bodø ville ikke bruke politimakt mot sindige demonstranter når utbyggingsvedtaket om kort tid sannsynlig ville bli omgjort.

Vi gir oss ikke!

Det er mitt inntrykk at forfatteren framlegger historien på en så objektiv måte som mulig, her tas ikke parti for én interesse. Saken og utviklinga oppsummeres greit i artikkelen ettersom både utbyggere og motstandere rundt år 2001 var enige om at det beste som hadde skjedd var at de opprinnelige 30 år gamle planene ikke ble gjennomført, dog med ulik begrunnelse sett fra ulike ståsted.

En raritet i årboka er et vel 45 år gammelt brev fra en nå avdød herredsagronom i Skjerstad som i sterke ordelag fraråder «ei natural folkehøgskole» i Beiarn. Han mente denne ville føre bygda tilbake til steinalderen.  Morsomt nok å lese, ja, men var det nødvendig å ta inn et dobbelt så langt motinnlegg skrevet i vår tid?

Kurt Hermann Carlsen gir oss ei grei slekts- og bygdehistorie når han forteller om  tante og onkel på Osbakk.  Flere slekter, på Naurstad, Hopen, Valle, Hernes og Soløya veves sammen og vi får hyggelige tidsbilder over en hundreårsperiode.

Annbjørn og Sussi i midten

Min aller første skoledag, av Sussi H. Gabrielsen, er en morsom liten sak om jenta som fikk én dag på skola, våren før første klasse. Det var nabogutten og bestevennen Annbjørn som tok ho med, fordi ‘Ho Sussi kan læs!’

Slekts- og gårdshistorie på Savjord er tema for veteranen Øystein Ringaker på 91 år. Eldre slektsbøker i bygda er lite pålitelige om det tidligste årene, og her har forfatteren gitt denne gården oversiktlig gjennom gang fra ca 1610 og vel 200 etterpå.
 

 To brødre Nerdum, Per Christian, f. 1937 og Jan Bredo f. 1935, skriver om sine 6-7 år i Beiarn der faren var distriktslege fra årsskiftet 1937/38. Den lange og kompliserte reisen til bygda, som også nevnes i andre artikler, og den hjertelige mottakelsen fra bygdefolket er en lun fortelling om samhold og friluftsliv. Leif Larsen har illustrert flere artikler med fine tegninger. I denne artikkelen er de på sitt beste.

Ei veddrift i Stornes på 40-tallet omtaler interessant de materielle forholdene i hus og utmark, og hvilket slit det de var å få favnvedene i hus eller til oppkjøpere. Inge Strand skriver godt, men her savner jeg noen ordforklaringer. Vale, valene og strangene er ikke umiddelbart forståelig for en bygutt.

De siste sidene av årboka vies kortere artikler og viktige hendelser siste året. Gode fargebilder og korte tekster om nytt, som en gang blir gammelt, er på plass i ei slik bok.

Redaksjonen innleder alle artiklene med en redaksjonell ingress. Dette gir en enhetlig innføring i de ulike tema og viser at de er det redaksjonelle ansvaret bevisst. Positivt.  Språket i artiklene er gjennomvasket og korrekturlest på en god måte. Ingen skrive- eller trykkfeil som jeg har merket meg. Her står Beiarboka i ei særstilling.

Det jeg savner ved årboka, og de fleste andre årbøker, er kart over bygda eller kommunen. Det kan gjerne være på indre omslagsside, slik kollegaene i Saltstraumboka har gjort, og det øker ikke sidetallet, men øker leserutbyttet betydelig. Boka har smussomslag med et flott foto av turfolk og kaffekok’ i skogen. Mens permene under er ensfarget med boknavnet i gullskrift i ryggen.

Årbok for Beiarn 2020 er sjølvsagt mest interessant for bygdas folk og etterkommere, men svært mye av innholdet er nyttig kunnskap for flere utenfra, både i nabokommunene og storbyene.

Omtale ved Viggo Eide

Årbok for Beiarn 2020
144 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2020
Pris kr 300,-