Årbok for Beiarn 2024

 

Beiarværinger er det over alt

 Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Beiarn historielag har også i år gitt ut ei fyldig årbok med variert stoff fra bygdas natur og historie, kultur-, samfunns- og næringsliv. Ut fra denne leserens interessefelt begrenser jeg omtalen til artikler om etablering av barnehage, den farlige naturen, flyktningeloser og fiskarbonde- samfunnet. Andre lesere vil naturligvis finne at annet stoff er minst like interessant.

Det var daværende rådmann i Beiarn kommune, Harald Jentoft Strand, som foreslo at det burde etableres barnehage, skriver Kjell Arne Larsen. Strand var rådmann i kommunen fra høsten 1981 til høsten 1986. Både han og kona og flere andre småbarnsforeldre savnet en barnehage. Rådmannen gjorde nødvendige undersøkelser i saken bl.a. i kontakt med fylkesmannens barnehagekonsulent. Etter grundig forarbeid ble det fremmet forslag i formannskapet om etablering av kommunal barnehage. Det falt på steingrunn: «Næi, ungan har da myykj beire heim i lamme mora, må dåkker førstå», ble det argumentert.

Karneval i barnehagen

Småbarnsforeldrene gav seg ikke. Privat barnehagedrift måtte bli alternativet. Det viste seg at den gamle Losjen på Moldjord kunne fristilles av menighetsrådet til dette formålet. Alle formaliteter ble ordnet overfor Arbeidstilsynet og Fylkesmannen, som ga nødvendige føringer på mulig statsstøtte. Det ble etablert styre for den private barnehagen, og etter kort tid kom dugnadsarbeidene i gang med liv og lyst, slik at en barnehage ble etablert med 18 plasser fra høsten 1983. Etter råd og inspirasjon fra Beiarn fikk for øvrig også Gildeskål privat barnehage.

Allerede 9. april 1986 vedtok Beiarn kommune å overta Moldjord barnehage med virkning fra 1. januar 1986 under forutsetning at det ikke fulgte med andre gjeldsposter enn utbedringslånet i Husbanken på 63.000 kroner. Denne historia synes jeg er et godt eksempel på hvordan aktive byråkrater i administrasjonen i en landsens kommune kan oppnå resultater ved å alliere seg med folk utenom de ordinære, politiske instanser.

Mary og Sigfred

Knut Harry Sivertsen har skrevet en kort, men tankevekkende artikkel om foreldrenes innsats som grenseloser for angivelige flyktninger. Å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige under andre verdenskrig var forbundet med stor fare. Mary og Sigfred Sivertsen viste vei for fire personer over fjellet og mot svenskegrensa i 1945. De førte dem fram til Midtistua og tegnet et enkelt kart som viste veien videre.

Alt tyder på at de fire var provokatører på oppdrag fra Nasjonal Samling og tyskerne, og hadde som oppgave å infiltrere nettverket av grenseloser. De hadde vel håp om å få flere i garnet enn artikkelforfatterens foreldre. Heldigvis ble det slutt på krigen ikke lenge etterpå. Det må nevnes at faren også opererte som los for folk med akutte behov for å komme seg over til Sverige, mens Knuts mor fikk med seg denne ene turen som kunne ha endt fatalt.

Det kan som kjent oppstå farlige situasjoner i naturen også i fredstid. Åge Sevaldsen har skrevet om den farlige naturen: Fjorden, elvene og fjella i Beiarn har krevd mange menneskeliv. Sevaldsen har konstatert at klokkerboka for Beiarn først på 1900-tallet for eksempel forteller om flere drukningsulykker: «Det var barn som druknet i Storåga; i 1905 druknet en gutt fra Eiterjord, og i 1907 druknet to gutter fra Selfors, 8 og 11 år gamle. Samme året druknet fire fiskere fra Beiarn under forlis på vei til Lofotfiske, de to yngste knappe 15 år gamle, bare for å nevne noen av alle dødsulykkene som skjedde først på 1900-tallet.»

Gråtådalstua

Beiarskaret har flere liv på samvittigheten. Det er bl.a. en historie om en far og datter med en okse som blir overrasket av snøstorm på Beiarfjellet. Dattera berger livet fordi faren slakter oksen, tar ut innvollene og plasserer jenta i bukhulen på oksen slik at hun ikke skal fryse i hjel. Hun overlevde, mens faren omkom på tur ned fra fjellet. Moralen er at vår nordlandske natur ikke er å spøke med verken i krig eller fred.

Inge Strand har med basis i egen og andres forskning skrevet innsiktsfullt om «Hushaldsøkonomi og fiskarbønder i Beiarn». Den aktuelle foranledning for artikkelen er at fiskarbonden var tema for Vintermartnan i Beiarn vinteren 2024. Historielaget deltok med ei utstilling og en presentasjon av fiskarbondesamfunnet. Tilbakemeldinger fra publikum inspirerte historikeren Inge Strand til en fyldigere presentasjon av fiskarbondesamfunnet i Beiarn. Artikkelen bør gjerne leses av studenter ved vårt universitet som søker innsikt i landsdelens samfunnsutvikling.

Strand presiserer at begrepet fiskarbonde «rommer meir eit samfunnssystem enn ei skildring av livsverk til einskildpersonar. Fiskarbondesamfunnet var ein måte å organisere arbeidsinnsatsen på i det førindustrielle samfunnet og, like så, produksjonsforholda i dei einskilde hushalda.» I fiskarbondesamfunnet var det om å gjøre å være mest mulig sjølforsynt med mat, klær, redskaper, tjenester og realkapital som bygninger for mennesker og dyr. Det motsatte er markedsøkonomi der våre materielle behov blir dekt gjennom handel.

Begrepet fiskarbonde kan diskuteres; det er mer dekkende å snakke om mange slags sysselsetting i tillegg til husholdsøkonomi. I Beiarn ble behovet for pengeinntekt løst på forskjellig vis. Inge Strand skriver: «Perioden 1890 -1920 var et tidsskifte i Nordland. Gruvedrifta i Sulitjelma starta opp, kraftutbygging og industrireising i Glomfjord kom i gang, og arbeidet med Nordlandsbanen byrja så smått. På alle desse anlegga finn vi beiarværingar, og for mange som tidlegare hadde reist på Lofoten om vintrane, vart desse arbeidsplassane ei sikrare inntektskjelde.»

Inge Strand avslutter artikkelen med ei historie om en beiarværing som havner på månen og vil bygge flyplass. Denne skribenten kommer opprinnelig fra gruvesamfunnet Løkken Verk i Trøndelag. Der var det folk som kalte seg Moldjord og Kvæl. De hadde nok beiarblod i årene.

Årbok for Beiarn 2024
128 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2024
Pris kr 350