Gildeskålboka 2024

 

Skeive streker, ålreite dyr og evige barndomssomre  

 Omtalt av Inger Marie Bærug, Bokmelderlauget

Årboksesongen er i gang, og først ute er den 44. utgava av Gildeskålboka. Den er som vanlig todelt, med historiske artikler og en kavalkade over minneverdige begivenheter i året som gikk. Årboka er utgitt av kommunen, ikke et historielag. Hjemmesida deres har et oppdatert emne- og forfatterregister for alle årbøkene, som kan brukes som oppslagsverk. Redaksjonen reklamerer med at dette er den beste boka noensinne. Det får den enkelte leser avgjøre. At den nye utgava er et kvalitetsprodukt med lekker layout og variert innhold, kan vi allerede avsløre: Humørfylte fortellinger, rørende barndomsminner, og tradisjonelle årbokartikler inkludert portrettintervjuer av både lensmann og prest, er godt sammenvevd med dikt og fine illustrasjoner. Her er det bare plass til smakebiter av innholdet.

Sankthansfeiringa på Langsanden

 

Kommunehuset på Inndyr har fylt 60 år, og vies stor oppmerksomhet i boka. At det kan være såpass morsomt å lese om kommunale funksjonærer, har journalisten «Kekkan» fra Nordlandsposten det meste av æra for. Men hvem gjemmer seg bak tilnavnet i artikkelen fra 1965? Det er nok bare eldre lesere som vet at journalist og politiker Kristian Tvenning skjuler seg bak. Redaksjonen gjenbruker flere avisartikler i årets utgave. Så lenge de passer inn i sammenhengen, og kvaliteten og kildehenvisningene er i orden, kan dette være fine tilskudd til ei årbok.

Sogneprest Nils Jøran Riedl er også en habil kunstner

Sogneprest Nils Jøran Riedl på Inndyr portretteres av Hans Trygve Holm. Vi følger hans tornefulle vei fram til å bli åpen homofil prest i Den norske kirke. Parallelt har han malt bilder, og definerer seg nå som «100% prest, 100% kunstner». Utstillinga Queer Ways på låven på kirkestedet Inndyr sommeren 2024 viste seksti kunstneres arbeider og var den første skeive maleriutstillinga i Nord-Norge. Presten bak Pride Art har fått mange positive tilbakemeldinger, men konstaterer at bygdedyret også finnes i Gildeskål. Kanskje Holm kunne utfordra Riedl mer på dette?

 

Blant flere minnefortellinger er Berit Aalborgs skildring av «den evige barndomssommeren» hos mormor og morfar på Arnøya ei lita perle. Hun følte hun kom til «Syden», når hun ankom fra Finnmark. Beskrivelsene av stemninger, arbeid og lek er gjenkjennelige. Kortspill måtte ikke foregå i påsyn av besteforeldrene; da var det godt å ha låven. Journalist Aalborg reflekterer over verdien av gammeldagse ferier der det tilsynelatende ikke skjedde så mye. Det utvider også leserens perspektiv.

 

Flere vil nok også nikke gjenkjennende til Erna Duesunds fortelling om utferdstrangen hos ei ungjente på en liten plass i Gildeskål. Ei uke på Bliksvær var ikke nok for attenåringen. Det blei en utfordrende overgang, språklig og kulturelt, fra hverdagen i Horsdal til au pair-jobben hos en familie i Nord-London. Og den var til og med jødisk. Duesund avslutter med at å reise var det lureste hun kunne gjort. Hun blei etter hvert ei verdensvant dame.

 

Samme bidragsyter har ei amerikafortelling i årboka. Det begynte med at hun, til sin store forundring, hørte faren snakke engelsk med medlemmer av et amerikansk kor som besøkte Inndyr. Ungjenta blei nysgjerrig på farens fortid, og nøsta gradvis opp flere detaljer om hans ungdomsår i Amerika. Hun fant blant annet et brev der farmora skreiv at hun var alvorlig syk. Hun ville at sønnen skulle komme hjem. Han dro, men rakk ikke fram i tide. Duesund dro seinere til Seattle og gikk i farens fotspor.

 

Det tok dager å dra fra Gildeskål til London, uker til Amerika. Før
Kystriksveien gjennom Gildeskål var ferdig i 1980, var det heller ikke gjort i en håndvending å komme seg til og fra Bodø. Det viser rutetabellen til Salten Dampskibsselskab fra 1955. Hvor lang tid tok båten fra Bodø til Inndyr på en tirsdag, tror du?

Et kongebrev fra 1854 er eneste innslag i årboka fra tida før 1900. Det gir Kristoffer Ellingsen Fleinvær af Gildeskaal og Jensine Benedikte Berg tillatelse til å gifte seg uten lysning. Men hvorfor trengte de et sånt kongebrev? Det skulle vi gjerne visst …

Vil du ha litt lystelig lesning, anbefaler jeg Inge Helgesens «Ålreite dyr». Scenen er «den himmelske freds plass», Finnset på Sandhornøy. Vi kan vel avsløre at væren Hilmar ikke ter seg så ålreit som forventa overfor den uerfarne sauebonden. Hvem som trekker det lengste strået, vil jeg ikke røpe her.

Inge Helgesens forteller også om regattaen Postskyssen for nordlandsbåter og gamle tradisjonsbåter som gikk fra Gildeskål til Bodø på 1990-tallet. Også her er forfatteren ledig og sjølironisk i formen og skriver et muntlig og saftig nordnorsk. Helgesen har et fortellertalent som bør foredles. For øvrig bør han rasjonere med utropstegna.

Historia om gutteklubben Skrotnissan er trivelig lesing. Karl Johnny Holand-Nilsen beskriver blant annet hvordan nevenyttige karer plukka en A-Ford «ned i atomer». Til teksten finner du et før- og etter-bilde.

 

I årskavalkaden utmerker reportasjen om Artic Race seg. Fotoene fra sykkelløpet er varierte og talende, det samme er bildene fra sankthansfeiringa på Langsanden. Ellers ser vi at Sandhornøy kulturforening har stått for mange interessante arrangementer, som språkkafé for ukrainere og foredrag om etterretning og kongehus. Vi kan også lese at kommunen lokker unge par med gratis barnehage. Det kan nok trengs, for når en sammenlikner elevbildene, kan en telle 20 tiendeklassinger, men bare 12 førsteklassinger.


Årboka for Gildeskål fikk kommunens Omdømmepris for 2024. Vi gratulerer, og konkluderer med at også den 44. utgava er av god kvalitet. Den bør finne sin plass i mange hjem!

Bokmelderlauget avslutter som vanlig med noen forslag og innspill:

• Det er uheldig at redaksjonen trekker fram enkelte av artiklene i forordet. Når noen belyses, faller andre i skyggen.
• Redaksjonen kan ikke fraskrive seg redaktøransvaret ved å si at hver artikkelforfatter er ansvarlig for innhold og fakta.
• Et oversiktskart over kommunen ville lette lesinga. En kort presentasjon av bidragsyterne hadde også vært fint.
• Boka har dyktige kvinnelige bidragsytere, men i det store og hele handler det meste i denne utgava om menn.
• Det historiske tidsspennet begrenser seg (med ett unntak) til de siste hundre åra. Kanskje gruppa Gamle Inndyr kan bidra med mer eldre historie og mer om kvinneliv i neste årbok?