Meløy - den stille fjerding 2024

 

Saltvann og slektshistorie

Omtale ved Viggo Eide, Bokmeldarlauget

Jubileene står i kø i årbok nr. 40 av Meløy – Den stille fjerding. Både historielaget og årboka runder 40-tallet i god stil. Samtidig markerte kommunen at det er 140 år siden skilsmissen fra Rødøy herred fant sted, 1. januar 1884. Ei god anledning for å trekke linjene hhv 140 og 40 år bakover, samt fortelle om markeringene i år. En tidel av årboka er passende lengde på de tre jubileene. Visste du forresten at kommunesenteret de første 70 åra lå på Meløya og de siste 70 åra på Ørnes?

Årbok nr. 40 inneholder mest stoff fra hav og sjø, fjorder og seiling, Og hør, her det det virkelig mye godt stoff.

Unni Torsvik forteller i bokas lengste artikkel historien om Støtt fyr på mellomste Seiskjæret. Hun beskriver kort fyrvesenets historie og lokaliseringa av Støtt-fyrene, samt ei grundig fortelling om fyrvokterne, fyrassistentene og deres familie med kjerringer, unger og husdyr. Her kommer de barske fortellingene på løpende bånd, og kronologien er glimrende. Samtidig bruker Torsvik slektsforskning til å fortelle fyrfolkets liv og virke både før og etter tjenesten på Støtt.

Støtt fyr på mellomste Seiskjæret

Bare grunnmutene står igjen på Seiskjæret

Opplevelsene av hav og storm, folk og fe gjør fortellinga gripende. Kombinasjonen av ytre hendelser og levd liv gir oss lesere ei god fortelling. Ikke minst blir kvinnenes viktige og utsatte rolle godt formidlet. Petrine Amalie Osvaldsdtr. Holm (1857–1883) fikk sju barn på fyret i løpet av åtte år! Bare en gutt overlevde, alle hans seks helsøsken døde i sitt første leveår. 

Brødrene Odd Lind, Karl Normann og Johan Andreas

Bakfjord-ulykken 1925 av Frank Bjørkum omhandler fire mann, derav tre brødre fra Meløysund, som reiste til Finnmark på kveitefiske i slutten av juli. Rett nord for Hammerfest kom de ut for et forferdelig uvær. Båten ble funnet flytende i Bakfjord to dager etterpå, skadet og uten folk ombord. Mannskapet ble ikke funnet, og erklært død etter to dager. Et knapt år seinere fant likevel noen turgåere liket av en av dem, Olaf Meløysund. Ei stor ulykke ble plutselig enda større: Olaf var begravd av mennesker i ei steinur. Bjørkum redegjør saklig og nøkternt for rykter og etterforskning, uten at han konkluderer på den ene eller annen måte. Ei forunderlig historie, som både den gang og i dag gir grunn til spekulasjoner.

Beukelsdijk var et meget stort malmskip

 Et annet skipsforlis forteller nederlandske Hans van den Berg om Da Beukelsdijk gikk på grunn i 1923. Ei fortelling som var gått ut av «manns minne», men ble vekket til live da den historisk interesserte nederlenderen tok kontakt med historielaget i 2023. Dermed kunne han, med hjelp av lokalkjente, løfte fortellinga opp i lyset ved hjelp av kilder i begge land. Nok en god artikkel der spenninga og fortellerkunsten river leserne med seg.

Jens Tønder seilte i tre kriger

Den fjerde av seks saltvannfortellinger er historien om sjøkaptein Jens Tønder av Øyvind Jenssen. Også her gir supplerende lokal- og slektshistorie fortellinga en dypere bunn. Det er heldigvis sjeldent at et nyfødt barn kommer foreldreløs til verden. Faren var død før Jens ble født, han druknet på Lofoten. Mora døde samme dag som gutten ble født. Likevel fikk han en god oppvekst og reiste til sjøs tyve år gammel som så mange andre gjorde. Jens opplever opp og nedturer både i privatlivet og som sjømann i tre kriger: første verdenskrig, den spanske borgerkrigen og andre verdenskrig. Tønder døde utenfor Brasil i 1942 da en italiensk ubåt torpederte båten hans. Artikkelen er rik på opplysninger og setter Jens livshistorie inn i både mindre og større hendelser langs kysten og som krigsseiler i utenriksfart.

Sjølvsagt er det flere andre tema som artiklene tar opp. Krigshistorien er uuttømmelig. Hans Breckan (1918–2011) skrev for 34 år siden i Årbok for Helgeland artikkelen Meløy i krig, om det første Glomfjordraidet i 1942. Fortellinga gir en grundig oversikt over både de allierte kommandosoldatenes ferd gjennom industristedet, hjelpen fra fastboende og kampen mot de tyske styrkene etter at rørgata og kraftstasjonen i Fykan var «blåst i lufta». Ei spennende historie, og det er tydelig at forfatteren hadde førstehånds informasjon fra samtidige tidsvitner i Glomfjord. Jeg synes det er flott at Meløyboka trekker fram Breckans beretning.

Fyrstikk-furua

Et annet gjenbrukt tidsbilde har Anfinn Myrvang hentet fra gamle Lofotposten. I 1931 besøkte maleren Thorolf Holmboe og hans datter Erna Nordlands perle, Grønøy. Det var her Thorolf malte den berømte Grønøy-furua som vi fortsatt kan se i forenkla form på fyrstikkeskene fra Nittedal. I artikkelen gir frøken Holmboe et malerisk tidsbilde av «det rene Eldorado». «Vi er kommet til en skyggefull park, en Edens have, hvor ingen fare finnes». Det siste avsnittet sikter til fraværet av huggorm! To flotte skisser ledsager artikkelen som har sin naturlige plass i årboka for Meløy. 

Willy og Gunnlaug

Til slutt vil jeg trekke fram Jula på Høgseth på femtitallet av Gunnlaug Gjersvik. I en detaljert og morsom fortelling leser vi om smått og stort av aktiviteter under forberedelsene til den store høytida. Vi voksne mennesker kjenner oss godt igjen i de gamle tradisjonene Gjersvik deler med oss; kakebakst, julekortskriving, kjøttrullsying, pappeska med julepynt. Og pussig nok: Lille juleaften skulle alt gjøres. Det var en travel dag i familien til Gunnlaug.  En slik mimreartikkel er god dokumentasjon for ettertida. 

Forsidebildet viser et isblått foto av vandring på Svartisen. I den dagsaktuelle bolken er det mange flotte fargebilder fra Meløy, samt en rapport fra de underjordiske marmorsjaktene på Mesøya, av Sturla Nilssen-Waageng. Takk for fotoene fra en unik verden, dit skal vi ikke, de fleste av oss lesere.

Svartisen

I fjor etterlyste Bokmeldarlauget «et kart over kommunen for oss uten lokalkunnskap». I år har de satt inn et flott oversiktskart både foran og bak! Meløy historielag har laget ei allsidig og godt redigert årbok i år. Den kan med stort utbytte også leses av flere enn bare meløyfjerdingene.

Avisa Nordland 27. november 2024

Meløy – Den stille fjerding

Årbok nr. 40
128 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgiver: Meløy historielag 2024
Pris: kr 350,-

 

Årbok for Beiarn 2024

 

Beiarværinger er det over alt

 Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Beiarn historielag har også i år gitt ut ei fyldig årbok med variert stoff fra bygdas natur og historie, kultur-, samfunns- og næringsliv. Ut fra denne leserens interessefelt begrenser jeg omtalen til artikler om etablering av barnehage, den farlige naturen, flyktningeloser og fiskarbonde- samfunnet. Andre lesere vil naturligvis finne at annet stoff er minst like interessant.

Det var daværende rådmann i Beiarn kommune, Harald Jentoft Strand, som foreslo at det burde etableres barnehage, skriver Kjell Arne Larsen. Strand var rådmann i kommunen fra høsten 1981 til høsten 1986. Både han og kona og flere andre småbarnsforeldre savnet en barnehage. Rådmannen gjorde nødvendige undersøkelser i saken bl.a. i kontakt med fylkesmannens barnehagekonsulent. Etter grundig forarbeid ble det fremmet forslag i formannskapet om etablering av kommunal barnehage. Det falt på steingrunn: «Næi, ungan har da myykj beire heim i lamme mora, må dåkker førstå», ble det argumentert.

Karneval i barnehagen

Småbarnsforeldrene gav seg ikke. Privat barnehagedrift måtte bli alternativet. Det viste seg at den gamle Losjen på Moldjord kunne fristilles av menighetsrådet til dette formålet. Alle formaliteter ble ordnet overfor Arbeidstilsynet og Fylkesmannen, som ga nødvendige føringer på mulig statsstøtte. Det ble etablert styre for den private barnehagen, og etter kort tid kom dugnadsarbeidene i gang med liv og lyst, slik at en barnehage ble etablert med 18 plasser fra høsten 1983. Etter råd og inspirasjon fra Beiarn fikk for øvrig også Gildeskål privat barnehage.

Allerede 9. april 1986 vedtok Beiarn kommune å overta Moldjord barnehage med virkning fra 1. januar 1986 under forutsetning at det ikke fulgte med andre gjeldsposter enn utbedringslånet i Husbanken på 63.000 kroner. Denne historia synes jeg er et godt eksempel på hvordan aktive byråkrater i administrasjonen i en landsens kommune kan oppnå resultater ved å alliere seg med folk utenom de ordinære, politiske instanser.

Mary og Sigfred

Knut Harry Sivertsen har skrevet en kort, men tankevekkende artikkel om foreldrenes innsats som grenseloser for angivelige flyktninger. Å hjelpe flyktninger over grensa til Sverige under andre verdenskrig var forbundet med stor fare. Mary og Sigfred Sivertsen viste vei for fire personer over fjellet og mot svenskegrensa i 1945. De førte dem fram til Midtistua og tegnet et enkelt kart som viste veien videre.

Alt tyder på at de fire var provokatører på oppdrag fra Nasjonal Samling og tyskerne, og hadde som oppgave å infiltrere nettverket av grenseloser. De hadde vel håp om å få flere i garnet enn artikkelforfatterens foreldre. Heldigvis ble det slutt på krigen ikke lenge etterpå. Det må nevnes at faren også opererte som los for folk med akutte behov for å komme seg over til Sverige, mens Knuts mor fikk med seg denne ene turen som kunne ha endt fatalt.

Det kan som kjent oppstå farlige situasjoner i naturen også i fredstid. Åge Sevaldsen har skrevet om den farlige naturen: Fjorden, elvene og fjella i Beiarn har krevd mange menneskeliv. Sevaldsen har konstatert at klokkerboka for Beiarn først på 1900-tallet for eksempel forteller om flere drukningsulykker: «Det var barn som druknet i Storåga; i 1905 druknet en gutt fra Eiterjord, og i 1907 druknet to gutter fra Selfors, 8 og 11 år gamle. Samme året druknet fire fiskere fra Beiarn under forlis på vei til Lofotfiske, de to yngste knappe 15 år gamle, bare for å nevne noen av alle dødsulykkene som skjedde først på 1900-tallet.»

Gråtådalstua

Beiarskaret har flere liv på samvittigheten. Det er bl.a. en historie om en far og datter med en okse som blir overrasket av snøstorm på Beiarfjellet. Dattera berger livet fordi faren slakter oksen, tar ut innvollene og plasserer jenta i bukhulen på oksen slik at hun ikke skal fryse i hjel. Hun overlevde, mens faren omkom på tur ned fra fjellet. Moralen er at vår nordlandske natur ikke er å spøke med verken i krig eller fred.

Inge Strand har med basis i egen og andres forskning skrevet innsiktsfullt om «Hushaldsøkonomi og fiskarbønder i Beiarn». Den aktuelle foranledning for artikkelen er at fiskarbonden var tema for Vintermartnan i Beiarn vinteren 2024. Historielaget deltok med ei utstilling og en presentasjon av fiskarbondesamfunnet. Tilbakemeldinger fra publikum inspirerte historikeren Inge Strand til en fyldigere presentasjon av fiskarbondesamfunnet i Beiarn. Artikkelen bør gjerne leses av studenter ved vårt universitet som søker innsikt i landsdelens samfunnsutvikling.

Strand presiserer at begrepet fiskarbonde «rommer meir eit samfunnssystem enn ei skildring av livsverk til einskildpersonar. Fiskarbondesamfunnet var ein måte å organisere arbeidsinnsatsen på i det førindustrielle samfunnet og, like så, produksjonsforholda i dei einskilde hushalda.» I fiskarbondesamfunnet var det om å gjøre å være mest mulig sjølforsynt med mat, klær, redskaper, tjenester og realkapital som bygninger for mennesker og dyr. Det motsatte er markedsøkonomi der våre materielle behov blir dekt gjennom handel.

Begrepet fiskarbonde kan diskuteres; det er mer dekkende å snakke om mange slags sysselsetting i tillegg til husholdsøkonomi. I Beiarn ble behovet for pengeinntekt løst på forskjellig vis. Inge Strand skriver: «Perioden 1890 -1920 var et tidsskifte i Nordland. Gruvedrifta i Sulitjelma starta opp, kraftutbygging og industrireising i Glomfjord kom i gang, og arbeidet med Nordlandsbanen byrja så smått. På alle desse anlegga finn vi beiarværingar, og for mange som tidlegare hadde reist på Lofoten om vintrane, vart desse arbeidsplassane ei sikrare inntektskjelde.»

Inge Strand avslutter artikkelen med ei historie om en beiarværing som havner på månen og vil bygge flyplass. Denne skribenten kommer opprinnelig fra gruvesamfunnet Løkken Verk i Trøndelag. Der var det folk som kalte seg Moldjord og Kvæl. De hadde nok beiarblod i årene.

Årbok for Beiarn 2024
128 sider, innbundet 24,5 * 18 cm
Utgiver: Beiarn historielag 2024
Pris kr 350

Avisa Nordland, 25.11.2024 - side 21