Pelle Molins død

 

Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget

Pelle Molins siste år

Historiker og forfatter Jan Oscar Bodøgaard har skrevet det han omtaler som en dokukrimbok med tittelen Pelle Molins død.  Forfatterens motto for boka er at «Ikke alle personer, hendelser og dokumenter er oppdiktet».  Hendelsene i boka er lagt til Bodø og Sulitjelma i 1895 – 1896 og til Simrishamn i Skåne i 2023.

For dem som har lest litt historie fra Salten, vil flere av personene i fortellingen være velkjente, og forfatteren og frue er blant aktørene i de begivenhetene som han vil ha oss til å tro fant sted for et par år siden i Sverige.  Slik jeg leser boka Pelle Molins død, er en dokukrim en fiksjonsfortelling om kriminelle handlinger som involverer virkelige personer i fortid og/eller nåtid.  Fortellingen er basert på såvel reelle som fiktive dokumenter, og forfatteren bruker sin fantasi til å lage sammenheng og spenning i historien.

Men tema er hvorfor og hvordan Pelle Molin døde i Bodø i ung alder og fant sitt siste hvilested ved Bodøs gamle gravplass i Breivika; der er det på en høyreist stein hogd inn følgende tekst:

PELLE MOLIN
Ådalens diktare
f. Multra Sverige 8 - 7- 1864
d. Bodø 26 - 4 - 1896

 

Pelle Molins grav t.h. Den nedlagte kirkegården i Breivika ligger vakkert til ved havet. Foto: Viggo Eide.

Jeg vil imidlertid ikke røpe for mye om Pelle Molins død og slik spolere spenningen for leserne av boka.  Den fortjener nemlig mange lesere.

Forfatteren og historikeren Bodøgaard har med sine fortellergrep levendegjort både virkelige og oppdiktede begivenheter på våre trakter for 130 år siden, og det oppleves relevant når han for eksempel refererer til filmen Sulis 1907 fra 2023.

Pelle Molin var en svensk kunstmaler, forfatter og journalist som døde i Bodø knapt 32 år gammel i 1896.  Hans mest kjente litterære verk heter Ådalens poesi som ble utgitt året etter at han døde.

 

Gruvearbeiderne ved Giken gruve i Sulitjelma ca. 1900. Foto: Nicolai Helgesen. 

Fra Sulitjelma skrev Molin i svenske aviser om de vanskelige arbeidsforholdene i gruvene, noe som gjorde at han ble bortvist av det svenske gruveselskapet. Han ble beskyldt for unasjonal og krenkende oppførsel overfor den svenske stat. Blant annet skrev han om «Den stora grufolyckan i Sulitjelma» 1. september 1895, trykt i Jämtlands-Posten i 1896. To arbeidere ble drept i en eksplosjon i Giken-gruva.  Eksplosjonen hadde sammenheng med at ingeniøren Olof Wenstrøm hadde fått plassert et gassoljefat inne i gruva. Ingeniøren hadde erfaring fra gruvedrift i Amerika. Både Wenstrøm og stiger Peder Lorentsen Solberg ble frikjent i rettssaken etter gruveeksplosjonen.

Nordland, ei av flere aviser i Bodø, var den første som omtalte «Den store gruveulykka i Sulitjelma» 9. september 1895, ei uke etter hendelsen.

Flere av artiklene i svenske aviser er lagt ut av Sulitjelma Historielag på nettstedet www.sulisavisa.no.  I denne bokomtalen trekker jeg inn stoff hentet fra avisartikler og brev fra Pelle Molin; av litteraturlista sist i boka framgår at forfatteren har basert sin framstilling blant annet på dette stoffet.  I tillegg har han altså koblet det han har funnet i kildematerialet med hva som kanskje kan ha skjedd. 

I brev til familie og venner beskrev Pelle Molin dagliglivet i Bodø og ikke minst sitt forhold til flere av byens kvinner.  Han anså seg forlovet med Marie Engen, søster til den kjente fotografen, kvinnesakskvinnen og politikeren Louise Engen.  Men han skal ha hatt flere kvinneeventyr; kvinnene i Bodø omtalte han som vakre og villige, noe han mente hadde sammenheng med at fersk fisk var en viktig del av kostholdet.

Marie Engen 1864 – 1932 var Pelle Molins forlovede og stelte ham ukene før han døde. Foto: Lovise Engen.

Sulitjelma Historielag har fått hjelp av Umeå universitetsbibliotek med å publisere Pelle Molins korrespondanse fra tida i Sulitjelma og Bodø.  I et langt brev til en norrlandsk venninne datert 10. februar 1896 forteller han om opplevelser og framtidsplaner. Her et kort utdrag:

«Ja, det har varit tider! Men Norge och Nordland är ett intressant land.  Det er icke sällsynt att se ett helt led af hvalfiskar gå framför kanten af ett sillstim, ett «sillberg».  Her simma hundretusental af ejder.  På sommaren lägga de sina ägg och plocka af sig sin dun, nästan inne i boningsrummet ute på de s.k. fågleværen. Och vetter fönstret åt norr, sofver man under två månaders tid med midnattssol i sitt rum.»

En av planene det ikke ble noe av, var å følge med Salomon August Andrée på hans nordpolsekspedisjon til Spitsbergen. Det er den ekspedisjonen den svenske forfatteren Per Olof Sundman forteller om i boka Ingeniør Andrées luftferd.

Oppholdet i Nord-Norge skal uten tvil ha vært Pelles lykkeligste og mest produktive tid. Det ene var forholdet til Marie Engen; dessuten skrev han flittig både avisreportasjer og noveller. Noen av hans fineste villmarksfortellinger ble til under tida i Nord-Norge. Molins kunstneriske og litterære arbeid endret seg etter at han kom til Norge; hans artikler ble mer samfunnsengasjerte. Et slikt skifte er visst ikke uvanlig blant kunstnere og forfattere i eksil. Men så ble han syk.

Pelle Molin oppfordret til forsoning mellom Norge og Sverige i unionspolitikken. Dette var noe som langt fra alle svensker satte pris på. Han ble omtalt som Norgesvenn, unionsmotstander og fiende av Sverige. Landets sikkerhet sto på spill!

Det var en oppfatning i gruveledelsen at Pelle Molin måtte stoppes. De kunne ikke la ham fortsette å skade selskapet. Han måtte svekkes, men hvordan skulle det skje? Bolaget disponerte flasker med giftmerker; rottegift med arsenikk omtalt som suliskrutt.

Oppslagsverkene har ulike versjoner av Pelle Molins tidlige død. Arkiv i Nordland opplyser at han etter en fjelltur i Sulitjelma pådro seg en forkjølelse som han aldri ble frisk av. Ifølge Svenskt biografiskt lexikon ble han imidlertid «sjuk i en leversjukdom som gick över i gulsot, han fick hög feber och efter tre veckors svåra plågor dog han i en hjärtattack.» I et brev datert 27. mai 1896 fra Marie Engen, som siteres i Bodøgaards bok, opplyser Marie at han døde av en «tarmbetennelse som etter hvert gikk over til gulsott.» Hun fortsetter:

«Han ble sett til av to leger; han hadde et sterkt, friskt legeme og ingen kunne tro at han skulle dø. Selv sa han ofte under sin sykdom, at han trodde han døde; og da han et par dager før han døde fikk vite at han måtte dø, var han svært fattet og tilfreds, synes han var ferdig med livet, hadde hatt så mange skuffelser og sorger, var trett, ville gjerne dø hos oss, som elsket han, ellers kunne jo døden komme når han engang var forlatt og alene, han hadde jo ikke noe hjem. Han var ofte ikke seg selv bevisst, smertene var så store, derfor ble det i hans siste dager ikke snakket så mye, han hadde ofte vanskelig for å snakke. Likevel var hans ånd klar i hans siste øyeblikk, og han sa farvel til oss alle. Han døde som et trett barn sovner, stille og fredelig.»

Ådalens Poesi - Pelle Molins eneste bok ble publisert året etter at han døde i Bodø. Foto av Henrik Ibsens eksemplar.

I 2023 fikk angivelig forfatteren og hans frue hånd om eldre privatbrev, aviser og annet stoff med tilknytning til Pelle Molin mens paret oppholdt seg i Sverige. Da skal de ha fått to representanter for sikkerhetspolitiet på døra. Noen hadde vært løsmunnet om dette materialet som blant annet innbefattet dokumenter som muligens kunne skade den svenske stat. Etter Palmedrapet i 1986 skal forskrifter til svensk lov ha blitt innskjerpet når det gjelder å offentliggjøre opplysninger som kan skade staten. Politimennene tok med seg materialet til vurdering, men fruen hadde vært forutseende og lagret dokumenter på minnepenn.

Pelle Molins død
AvJan Oscar Bodøggaard
Forenkla forlag 2024 Bodø
111 sider

 

Avisa Nordland 15. mars 2025

Mora vårres - ho fru Gryt

Elsa Gryt som 21-åring. Bildet er tatt i Oslo på slutten av skoleåret på ungdomsskolen på Hurdal Verk i 1947-1948.

Mora vårres - ho fru Gryt

 Omtalt av Inger Bærug og Marit Helene Hernes. Bokmelderlauget

Eldrid Gryt er oppvokst i Skjerstad og har skrevet moras livsfortelling, ei rikt illustrert bok på nesten tre hundre sider i A-4-format. Forfatteren har en god penn, med fin flyt i framstillinga og interessante refleksjoner underveis. Elsa Helene Gryt (1926-2000) likte seg best i bakgrunnen, og ungene ante kanskje at hun ikke hadde ønska å få ei bok om seg. Muligens ville hun ment at flere av de mange og lange sitatene fra brev som hun og andre i familien skreiv til hverandre, og som gjengis i Mora vårres, burde fått ligge urørt. I tillegg til den store brevsamlinga er Eldrids personlige notater, søskensamtaler og notater fra Elsas reiser på eldre dager kilder for boka. Den er kronologisk framstilt, med tre hoveddeler: Livet før ektemannen Morten (1926-43), livet med Morten (1943-65) og livet etter Mortens død (1965-2000).

Bading heime i Brønnøya i Helligvær midt på 1940-tallet. Vi ser fra venstre mammas tante Helga, tremenning Astrid fra Vetterøya – medelev på Hurdal Verk, broren Arne og Elsa.

Elsa kom fra Brønnøya i Helligvær. Mora døde av tuberkulose da Elsa var fem år, og jenta vokste opp hos familie. Vi skjønner at hun lærte tidlig at livet ikke er en lek. Hun var vitebegjærlig og pliktoppfyllende, oppdratt i indremisjonsmiljø og måtte bli igjen på øya mens andre ungdommer dro ut. Men det kom noe godt ut av det: Som 17-åring møtte Elsa sin livs kjærlighet, Morten, tre år eldre og oppvokst på ei anna øy i været, Grytøy. Nå skola han på Sørvær og var aktiv i ei frilynt ungdomsgruppe. Det var mange og vanskelige diskusjoner om tvil og tro hos det forelska paret, men vi kan vel konkludere med at kjærligheten og Elsa vant; Morten blei kristen og de to planla ei framtid sammen.

Mamma og pappa forlovet seg på Landego 6.mai 1945. Dagen etter fikk de i lag med mange andre reise til Bodø for å feire freden! Tyskland hadde kapitulert den kvelden, men offisielt markeres frigjøringsdagen 8.mai.  

Familiens flotte Opel Rekord 1960-modell utafor Klokkergården sommeren 1961. I et brev skildrer pappa et biluhell vi hadde da vi nesten var heimkommet fra Alnesturen. Agnar og Eldrid ble befalt å stille oss opp for å skjule bulken!

Det blei giftemål i 1949, og i løpet av drøyt seks år fødte Elsa fem barn, Randolv, Gjermund, tvillingene Eldrid og Halvard og Agnar. Småbarnsfamilien flytta flere ganger, blant annet til Oslo, der Morten fullførte lærerskolen. I 1956 slo familien seg permanent ned på Skjerstad, først i Klokkergården, så i nybygd hus, Grytbo. Morten jobba som lærer, seinere skoleinspektør. Han var aktiv i lokalmiljøet, klokker i kirka og bidro hjemme med fem svært aktive unger pluss sauer, gris, kalv og høns. Elsa var husmor og familiens nav. Det virker som dagene og åra fløy for fembarnsmora; det var sying, strikking, matauk og kristelig- og annet foreningsliv (med selvsydd «foreningskjole»!). 

I vår barndom ble St. Hans på Skjerstad feira på Heia, her i 1961. Den dagen fikk vi lov til noe så sjeldent som å kjøpe oss ei lita brusflaske og en kjekspakke – fritt valgt - stor fryd!  Forfatterens valg: Eventyrbrus og Gjendekjeks

Elsa hadde sterke meninger og meningers mot, og satt en periode i kommunestyret. I lokalmiljøet var «ho fru Gryt» sikkert respektert. Å være lærerkone innebar i seg sjøl en viss sosial status, og Elsa satt ikke på stas! Å rusle i fjæra eller se sport på fjernsyn gav kjærkomne friminutt; det kunne være fotball på løkka eller skiskyting på tv. Også etter at Elsa måtte opereres for tuberkulose og var på sanatorium, virker det som livet kom i normal gjenge for den sporty og kristent engasjerte familien. Men Elsa sleit med eneansvaret når Morten var på tjenestereiser. Hun følte seg utrygg og var bekymra. Vi kommer sjelden helt inn på henne. Elsas dypere tanker var vel forbeholdt ektemannen, gode venninner, huslegen og Gud? I brevene til svigerforeldrene blir det mest om hverdagslige gjøremål, unger, klær og gaver. Som kvinner av i dag kan vi lure på om ressurssterke Elsa var fornøyd med sitt oppofrende liv, eller om hun lengta etter å ta utdanning, å «realisere seg sjøl»?

  

 Familiebilde. I mars 1961 fikk vi endelig, etter flere utsettelser, tatt det eneste familiebildet vi har av oss alle sju. Bildet ble tatt hos fotograf Johnson & Sotberg i Bodø.

I 1962 ramma tragedien: Ektemannen Morten døde uventa, 42 år gammel. Han hadde nettopp starta bygginga av Grytbo. Krisa var så stor at Elsa, 39 år gammel, hadde mest lyst til å følge mannen sin i grava. Eldrid beskriver hennes mismot og en «defensiv pessimisme». Men for ungenes skyld måtte hun bite tennene sammen. Først da barnebarna kom mange år seinere, sa hun at «isen inni meg smelta».

Som enke var Elsa bra stilt økonomisk. Hun var pris- og kvalitetsbevisst, men kunne skeie ut med dattera på kafé i Bodø og unne seg sjøl og andre fine ting. Vi leser at «et par nydelige crepestrømper» fra svigermora var kjærkomne. Elsa konsentrerte seg om ungene og deres behov, og alle fem skikka seg vel. Hun tok sertifikat, og fikk seinere jobb i eldreomsorgen, der hun stortrivdes. De siste leveåra blei vanskelige, siden hun blei ramma av demens. Eldrid skriver åpent om moras sykdom, og har interessante refleksjoner. Den konkrete beskrivelsen av Elsas sykdomsforløp oppleves veldig privat og burde kanskje ha vært forbeholdt den nærmeste familien.

 

Ute på hytta. Mamma med oppvasken ved Langvatnet på tidlig 1990-tallet. Familiens enkle hytte lå oppe på Skjerstadfjellet – et ynda turmål for henne. 

Målgruppa for Mora vårres er Elsas etterkommere. De fem søsknene ville at barnebarna og øvrige familie skal bli kjent med henne og hennes livsløp. Eldrid løfter derfor mora fram fra historias glemsel selv om hovedpersonen kanskje ikke ville bifalt det. Boka blir en hyllest til ei verdsatt mor.

 

Søskenflokken i 1996. Bildet er tatt i Rensåsparken, dagen etter at vi skulle ha feira mammas 70-årsdag. Fordi hun fikk et lite slag to dager før selskapet, måtte hun til behandling på sykehuset. Dermed samla vi storfamilien til feiring i Bodø.

Av forordet går det fram at boka forhåpentligvis også kan være av allmenn interesse. Det kan vi svare bekreftende på: Gjennom å følge Elsa og hennes familie i stort og smått får vi interessante glimt inn i hverdagsliv, oppvekst og levekår fra 1950-tallet og framover. For folk fra Helligvær og Skjerstad byr boka på interessant lokalhistorie. Den kan også brukes som kilde for elever i skolen, for å sammenlikne tida før og nå på ulike områder. Det vil kreve forarbeid og tilrettelegging, for Mora vårres er ei stor og tung bok i dobbelt forstand, uten mye luft mellom linjene eller tematisk inndeling.

Elsa som person og livsløpet hennes gjør inntrykk på oss moderne tobarnsmødre. Tenk bare: Fem unger på seks år, uten vaskemaskin!

Storfamilien Gryt på Graddholmen i juli 2020 i anledning Randolvs 70-årsdag. Etterkommerne til Elsa er 18 barnebarn og 42 oldebarn til nå. De aller fleste av ætlingene er til stede her.

Mora vårres - Elsa Helene Gryt - 1926-2000
Av Eldrid Gryt
Utgitt av Osberget AS , 2024
296 sider

 

Avisa Nordland 8. mars 2025

 

Fra fjord til fjell - Årbok for Velfjord 2024

 

Årbokomslaget syner «Gangarlajet i Velfjord» på tur.

Foto: Olav T. Søla.

Bygda med mange utkantar

Omtalt av Inge Strand, Bokmeldarlauget

Velfjord historielag har gjeve ut si 29. årbok, «Frå fjord til fjell», for fleire månader sidan. I tillegg ligg Velfjord langt utanfor det vanlege dekningsområdet for Bokmeldarlauget, men likevel finn vi det relevant å omtale denne boka. Grunngjevinga kjem vi attende til.

 
Årboka er i eit nett format og fyller 116 sider med stoff som gjer henne til ei klassisk lokalhistorisk årbok; mykje personalhistorie, kulturhistorie, rikeleg med stoff om busetnad i bygda og omtale av lokalt næringsliv. Somme artiklar tar utgangspunkt i samtida, men har gjerne eit tilbakeskodande perspektiv. Sjølvsagt er det forteljingar der skribenten fortel om seg sjølv, det er eit sjangertrekk. Men ulikt mange andre bøker er forteljarane i denne boka ikkje så prangande som vi ofte ser. Lik dei fleste slike bøker er godt vaksne menn i overtal mellom bidragsytarane.

 

93-årige Hans Langfjord er ein markant bidragsytar til årboka. 

Foto: Gunnar Langfjord. 

 

Den eldste er definitivt Hans Langfjord, f. 1931. Han har skrive to artiklar i årboka: Ein lang og grundig om bureising i Velfjord i mellomkrigstida og ein kortare om «Feskarveien til Strauman».

Bureising var eit statsstøtta prosjekt for å gje leveveg for ei veksande befolkning i nedgangstidene etter første verdskrigen. Hans Langfjord er sjølv oppvaksen på eit bureisingsbruk og gjer greie for bakgrunnen for ei etter måten omfattande bureising i Velfjord, som då var eigen kommune. Og han tar for seg mange av bureisingsbruka i kommunen og familiane som bygde dei. Det var mykje slit, men Langfjord får òg fram von og oppfinnsemd. Samarbeid var heilt nødvendig; dei hjelpte kvarandre med å få fram støypesand til bruka, og somme stader vart det bygd sagbruk for å kunne skjere eige tømmer til byggjematerialar. Det hjelpte godt på. (Ill03)

  

Bureising i Velfjord i mellomkrigstida er tema i boka. Tunet på bruket Myrvoll er tidstypisk. Foto: Inga Langfjord.

Kombinasjonen av eigen kunnskap og diverse kjelder – ikkje minst foto – underbyggjer framstillinga, og ho er godt skriven. Det slår meg at dei 52 bureisingsbruka Langfjord omtalar, var med på å forsterke preget av Velfjord som bygda med dei mange utkantane.

Gangarlaget i Velfjord synest å vere ein institusjon. Det har i fleire år skipa til fotturar ulike stader i bygda, gjerne med ein kjentmann som fortel om staden og vegen dit. Hans Langfjord var kjentmann på ein slik tur i 2023, 92 år gamal, og i tillegg har han skrive ein artikkel i årboka om turen. Skildringa av turen blir som ei rammeforteljing rundt orientering om historiske stader og hendingar på turen, og i denne artikkelen er fisket i vatna langs ruta hovudtema. Les og bli klok! 

Eit bidrag til boka i nesten same sjanger er Alf Trygve Nielsens artikkel «På sporet av Ol’ Tomså». Ol’ Tomså var same og deltok ofte på Tilremsmartnan. Ifølgje tradisjonen skulle han ha uttalt at «ifrå Tilrem å tell Tosbotne e da ei dagsreis». Nielsen ville teste om det var mogleg å gjennomføre turen på tilmålt tid, og la i veg saman med nokre kameratar. Undervegs skildrar han landskapet og knyt historiske hendingar til det, og ikkje minst blir vi betre kjend med Ol’ Tomså. Vi kan vel røpe at turfølgjet nådde fram i tide, men den store skilnaden var at Ol’ Tomså etter det som blir fortalt, bar ei langt drygare bør på turen. 

Artikkelen er velskriven, og koplinga mellom dagens kultur- og naturlandskap og historiske hendingar er elegant gjort. Teksten er også rikt illustrert med foto.

 På Seterlandet var dei på 1920-talet sjølvhjelpte med dansemusikk. Positivet «Krægdå» gjekk på omgang rundt i bygda, nett som krægdå (meslingar). Kristian i Bakkdale sørga for at det vart sett i stand, og det er no i bruk. 

Foto: Monica Våg Lorentzen.

 

Årboka har fleire personalhistoriske artiklar der vi følgjer ein person eller ein familie – og gjerne over fleire generasjonar. Hovudpersonen er gjerne nemnd i tittelen. Slike artiklar er ofte spennande lesing, gjerne med dramatiske innslag. Men for ein utanforståande som denne meldaren, kan det stundom vere vanskeleg å følgje med når persongalleriet blir omfattande og viss strukturen og kronologien i teksten blir utydeleg. Det kan vere freistande å trekkje inn mange relasjonar og gjere spennande sidesprang, men det gjer teksten mindre lesevennleg.

Elling Meby har vakse opp i eit brevhus. Brevhuset var det lågaste nivået i Postverket og vart oppretta der det ikkje var landpostbod. Meby fortel om sine barnlege observasjonar frå Håkaunet brevhus der mor hans bestyrte; om posttransporten til og frå Hommelstø, om rutinane på brevhuset og om folk som hadde ærend der. Ikkje så reint sjeldan vart det ventetid, og då var kjøkkenet venterom der det gjerne vanka traktering. Meby set òg brevhuset inn i ein større organisatorisk og kronologisk samanheng, og gjev med det eit viktig innblikk i ein flik av dåtidas samfunnsstruktur.

Johan Arnt Groven kan representere dei som skriv om seg sjølv i artikkelen «Juletresalg og øreverk». I oppdrag for far sin skal den unge Johan levere juletre til kundar i nabolaget og greier samstundes å bli kvitt øyreverk. Groven evnar å skape eit plott av dette med gammelsparken og den lokale medisinmannen som hovudaktørar. Godt gjort! 

 

  Gammelsparken har ein sentral rolle i ein av årbokartiklane. 

Foto: Johan Arnt Groven.

 

Flytting er eit historisk fenomen som får mykje merksemd i årbøker. Slik òg i denne boka. Eg vil trekkje fram Steinar Hansens beretning om familien Røli som flytta frå den veg- og straumlause garden Ytter-Rølia i 1959. Ulikt mange andre som var på flyttefot på denne tida, flytta dei ikkje til Mosjøen eller Mo i Rana, men til Hestmona i Lurøy for å drive jordbruk. Forfattaren hjelpte til med flyttinga og skildrar den og møtet med nye omgivnader på ein kystgard – og det nye livet for familien Røli. 14 år seinare vart ringen slutta. Då flytta sjølvfolket attende til Ytter-Rølia … 

 

Årboka har eit stort tidsspenn. Denne steinalderreiskapen vart funne på Næbåsen og er omtalt i boka. 

Foto: Steinar Hansen.

Vi må også nemne innslag av og om unge velfjordingar. Mellomsteget ved Hilstad skole har undersøkt sider ved garden Aspåsen og folket der under temaet «Velfjord før i tida». Dei har besøkt den nedlagde garden og snakka med folk som har vakse opp der, og resultatet er blitt ein fin og godt illustrert artikkel ført i pennen av lærar Mona Sørhegge. Ungdomssteget har vore på elgjakt, og elevane har sjølv rapportert om det. Denne meldaren er i tvil om dei alle kjem til å bli elgjegerar, men poenget med begge desse innslaga er vel at dei skaper identitet. Eg er så fri å tvile på at elevane frå Hilstad skole kjem til å skjemmast av heimbygda når dei møter storsamfunnet.

Identitetsarbeid ser for meg å vere ein raud tråd for årbokarbeidet i Velfjord. Å kjenne historia si og vere stolt av henne er etter mitt skjønn eit viktig element i å bevare og utvikle bygdesamfunn – kan hende særleg i bygder som ikkje er eigen kommune. Det er åleine ein grunn til å trekkje fram denne boka. Det varierte innhaldet utan fyllkalk og med velskrivne tekstar er ein anna. (Ill07)

 

Årboka er flink til å få med unge bidragsytarar, som mellomsteget ved Hilstad skole. 

Foto: Mona Sørhegge.

 
Layouten og biletmaterialet vil eg derimot setje fingeren på. Det er krevjande å få bileta godt fram i ei bok med så lite format. Mange liggjande foto er sett inn på ein spalte, og då er det vanskeleg å sjå detaljar. Bilettekstane er mange stader plassert på sida av biletet, og det stel òg plass frå bileta. Dessutan er mange bilete for mørke, og eg meiner det rett og slett er for mange foto i boka. Sideutforminga er i mine auge rotete, og boka verkar overlessa.

Eg saknar også info om bidragsytarane. Det er ein fin måte å kreditere dei på, og det fortel lesarane noko om bakgrunnen deira. Endeleg saknar eg kart! Mange artiklar får auka verdi når lesaren kan følgje t.d. omtalen av ein tur på eit kart. 

Konklusjonen må bli at «Frå fjell til fjord» er ei flott bok, og at neste utgåve kan bli endå betre.

«Frå fjord til fjell»
116 sider, innbunden 24,5*17,5 cm 

Opplag 450
Velfjord Historielag 2024
Pris: kr 350,-

Samiske kulturminner

 

... det har gått mange mennesker før oss 

gjennom skogene, over fjellene ...

Turbok om samiske kulturminner

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

«Dette må vi spørre noen om», sa de i 2008 i Beiarn, da praten kom inn på mulige samiske kulturminner i Beiarn og Saltfjellet. Arbeid startet straks og har nå etter 16 år resultert i ei vakker bok, takket være ildsjelene Gry H. Sivertsen, Rudolf Ingvaldsen, Gunnar Storhaug, Åge Sevaldsen og forfatterne av turboka: Toril og Knut Sivertsen. Sametinget har i mange år gitt økonomisk støtte til registreringsarbeidet.

Forfatterne har pitesamisk opphav, og det er flott at den pitesamiske kulturen blir mer synlig. Områdene sør for Saltfjorden og nord for Ranfjorden regnes som det pitesamiske kjerneområdet i Norge.

 

Offerplass
I området Tverråsandan ligger en steinsatt offerplass. Omkretsen er vel en meter. Mange regn til menneskelig aktivitet i nærområdet. Plassen ble tilfeldigvis funnet av en rypejeger. Beiarn kommune. 

Fotograf: Toril Sivertsen

«Samiske kulturminner» er ei nett, lett og informativ turhåndbok om 27 godt illustrerte steder med severdigheter i barsk natur. På knapt 90 sider, hvorav 50 helsider med meget gode fotografier. Omtrent halvparten av kulturminnene ligger i Beiarn, de øvrige er lokalisert i Rana og Saltdal. 

All tekst er på norsk og kapitteloverskriften har i mange innlegg også det samiske navnet:

Stabburstomt, Tjiegnalis /Djupvatnet, Tollådal,
618 meter over havet og GPS-koordinater i W33-systemet.

GPS er en fornuftig henvisning i ødemarka. Likevel tror jeg at både sofanyteren og turgåeren savner et kartutsnitt. Hvor langt unna er dette fra stien vi står på nå?

Arbeidslaget bak boka har gjort en betydelig innsats for å finne gamle kulturminner. Bl.a. ble det i 2013 funnet 60 tjæremiler i Tollådalen. Dessuten har de funnet igjen samiske steder som er omtalt i litteraturen, bl.a. et samisk offersted nevnt i Axel Hagemanns bok «Blant lapper og bumænd» fra 1889.

Hvor viktig dette nybrottsarbeidet er, skjønner vi når et spektakulært kulturminne, en offerplass i området Tverråsandan ved elva Tverrågas begynnelse, tilfeldigvis ble funnet av en rypejeger. En eldre mann på over 90 år, som i alle år hadde gått i området, visste ikke om konstruksjonen.

Forfatterne tar i boka forbehold om enkelte funn kanskje ikke er et gammelt kulturminne.  En steinformasjon kan være naturskapt uten at mennesker har benyttet det til religiøse, sosiale eller yrkesmessige aktiviteter.

Samisk boplass med fjøs
I Tollådalen bodde Anna-Greta Jakobsdotter noen år sammen med sine geiter. Hun hadde «fjøs» mellom de to steinene. Hun var gift med Nils Johannsson, men de bodde ikke i lag. I Tollådalen er det flere kulturminner knyttet til Anna-Greta. Beiarn kommune. 

Fotograf: Toril Sivertsen

Turboka, som jeg velger å kalle den, har sin største styrke i lokaliseringa og fotografiene. Opplaget er på beskjedne 400 eksemplarer, kanskje fordi utgiverne tenker at kjøpergruppen stort sett er spesielt interesserte? Det er neppe riktig, en ny utgave kan nå mye lenger hvis teksten blir redigert, utvidet og supplert.

Tekstene oppfattes av denne anmelder som lite samstemt. Noen notater er kanskje fra tidlig i registreringsarbeidet, andre er ferskere nedtegnelser. Forståelsen og tolkingen av funnene har endret seg over tid, og kildereferanser er ikke samstemt mellom kapitlene på side 7 og 44. Stedsnavn varierer også, uten at leseren forstår hvorfor. Hva er forskjellen mellom Haron og Harondal? 

 

 Sirkel i terrenget
 På ei frodig gresslette vest for Nordre Bjøllåvatnets sørside ligger en sirkelrund fordyping som ser ut som den er skapt av mennesker. Diameter ikke oppgitt. 20 m nordvest for sirkelen er en kvit kvartsstein lagt oppå ei flat heller. Arkeologer antar at dette er en rituell plass. Saltdal kommune. 

Fotograf: Tommy Sivertsen

Det er vanskelig å lese korrektur på egen tekst. Derfor må det alltid være eksterne korrekturlesere som både sjekker språk, fakta og oppsett. Funnstedenes høyde bør beskrives på kun én måte. Kort sagt, en språkvasker bør gjennomgå teksten og gi den en enhetlig stil og form. Både med tanke på neste opplag og eventuelle andre utgivelser, for det er mange andre samiske kulturminner som kan trekkes fram.

Hvis målet er å nå flere lesere, bør enkelte ord forklares i tekst eller fotnoter; Stallo, tjæremiler, Árran. Kulturminner forteller om folk før oss, og mange historiske personer er nevnt i teksten. Storlappen er omtalt flere ganger, og mange kvinner er nevnt. Et par oppsummerende sider til slutt med navn, fødsels- og dødsår vil minne leserne om at det har gått mange mennesker før oss gjennom skogene, over fjellene.

Enn så lenge kan vi nyte boka, se på de flotte bildene og vurdere når vi skal ta turen sjøl.

Toril og Knut Sivertsen 
Samiske kulturminner
Et utvalg av registrerte kulturminner i Beiarn og Saltfjellet
Eget forlag - 2024, 90 sider - 15,5*19 cm

Avisa Nordland 15. januar 2025