Årbok for Skjerstad 2024

Epistler fra Skjerstad

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

«Ka du fretta dar?» spør årbokredaksjonen i Skjerstad, og med god grunn. Her er det litt av hvert leserne kan ta med seg inn i romjula, ja, lenger enn det.

Skjerstadboka inneholder i år mange personportretter, familiefortellinger og interessant industrihistorie. La oss starte med det siste; Misværosten var nok det største industrieventyret gjennom tidene, og omtales av Rune Lekang i to artikler. I Kvitteringen beskriver han landbruksprodukter fra Skjerstad som ble sendt til den store Fylkesutstillinga i Bodø i 1926. Blant timoteifrø, barket kuhud, flatbrød og vognhjul fikk ekte geitost fra Misvær Ysteri sin debut. I løpet av to dager i juli 1926 fikk Misvær-ostene en gull- og en sølvmedalje. En merkevare ble født, en industrihistorie startet. 

Åpning av fylkesutstillinga i 1926, kong Haakon taler

Lekangs andre bidrag er en morsom og tidstypisk fortelling fra krigens dager - Storsko og brunost - med varemangel og nødvendige «anvisninger fra Forsyningsnemnda». Det hjalp godt å ha med en brunost til Koch i Bodø når en var skolaus.

Tre andre fortellinger gir et sjeldent innblikk i småindustrien på landsbygda:

Trykkplate for bruk på skinn

Odd Jørgen Nilsen presenterer noen Misværinger bak industrieventyr i Utvik. Ei vadmelsstampe, drevet av et vasshjul i elva, og et tilhørende farveri var tjenester som befolkninga etterspurte. Nilsen skriver godt og har mange illustrasjoner, derav flere i farger. Han gir leserne ei fin innføring i denne bedriften. 

 

Oddmar Birkelund med kåpe og lue av kjeskinn

I samme sjanger er Ingrid Liens lille Tidsbilde fra 1932 om garving og barking av huder og skinn til reip og skotøy, samt Robert Vinjes nyere presentasjon av Misvær Skinn A/S som var virksom i årene 1978-1986. Redaksjonen kunne gjerne presentert industrihistorien som en viktig bolk i årboka, til dømes i forordet.

Jakob Normann i 1944

Et flott familie- og personportrett gir Inger Normann Øien når hun forteller sin fars historie. Jakob Normann ble født i 1926 med ukjent far «da ingen ønsket å ta på seg farskapet». Gutten vokste opp hos sine besteforeldre uten å få vite at storesøster Hedvig var hans egentlige mor og at mamma og pappa egentlig var hans besteforeldre. Etter 18 år fant han det ut sjøl, men artikkelen forteller ikke hvordan han fant det ut. Det hadde vært både interessant, og kanskje morsomt, for oss lesere å få vite? Persongalleriet, Jakobs oppvekst, utdanning og virke stopper på 1950-tallet. Artikkelen burde vært lengere, ettersom både kona Liv og Jakob ble meget gamle, han døde i sitt 96 år. Kanskje kommer det en fortsettelse i neste årbok?

 

 

Poststempel fra ferga

Smale artikler er ofte meget interessante. Bjørn Hafstein skriver om Ambulerende brevhus på M/B Skjerstadfjord. Eller for å si det andre ord: Poststemplene på ferga mellom Vågan og Skjerstad. Hafstein omtaler kommunikasjoner, båter, byggeår, eiere og post, sjølvsagt. Ei artig sideopplysning er at rutebilselskapet «Saltens Forenede Bilruter AS» i 1937 ble pålagt av Samferdselsdepartementet å drifte ei båtrute over Skjerstadfjorden i korrespondanse med bussrutene mellom Bodø og Fauske. Har du buss, får du båt – for å vri på et gammelt ordtak.

Bilferga Skjerstadfjord på lysttur med mange folk, ingen biler

Et fint kvinneportrett gjør Odd Jørgen Nilsen når han i Hverdagsfolk presenterer Bertine Støver Carlsens liv som anleggskone og overkokke. Bertine var fra Trøndelag og levde et omflakkende liv på anlegg over hele landet, både som ugift og sammen med sine to ektemenn. Nilsen forteller om mange arbeidssteder og opplevelser, det er nesten stressende å lese hvor ofte slusken forflyttet seg. «Det virker som det er noe i blodet til arbeiderne innen anleggs- og gruvevirksomhet.»

Hennes første mann het Aksel og kom fra en husmannsplass på Støver i Bodin. Da Aksel døde, satt 29 år gamle Bertine igjen i et avsides gruvesamfunn med tre barn på tre, fem og seks år. Etter fire år som enke giftet hun seg i 1923 med Håkon Karlsen fra Saltdal. Planen var klar, Håkon reiste straks til Amerika og Bertine dro etter ham et halvår seinere. Igjen satt barna Ottar på 11 år, Aliss på 10 år og Frits på 9 år. Først i 1930 hadde de klart å få alle tre ungene over til Amerika.

2024-utgivelsen har 30 artikler av gjennomsnittlig tre siders lengde. De fire lengste artiklene er på seks sider. Jeg ønsker at framtidige utgivelser får et par lengre artikler som går dypere og bredere i et emne. Språket er godt i artiklene, men et par plasser sniker det seg inn «historisk presens» i fortidsfortellingene: gikk og går, skulle og skal – om hverandre i samme artikkel. Dette må alle årbokredaksjoner ha som mål å unngå.

For ti år siden hadde Skjerstadboka et opplag på 650. I år er det på kun 300, en reduksjon på 100 eksemplarer fra i fjor. Dette tyder på at det blir færre og færre skjerstadværinger både i bygda og landet for øvrig. Det vil være synd om ei 34 års årbokrekke blir avsluttet. [1]

Årbok for Skjerstad 2024
96 sider, innbunden 25,5*18 cm
Årboknemnda i Skjerstad 2024
Pris: kr 320,

 [1] Første gang årboka for Skjerstad kom ut var i 1990. Nordlandsposten 17. desember 1990.

 

Avisa Nordland - 8. januar 2025