Vargfot 2023 - Årbok for Flakstad

Kvinnfolk, mannfolk og mink

Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget

Vargfot er navnet på Årbok for Flakstad Historielag 2023.  Sjuende årgang faktisk, det er prisverdig at nye redaksjoner utgir lokalhistorie fra sitt område. Redaksjon og historielag skal ha honnør for arbeidet. 17 artikler på 96 sider, i et format litt mindre enn andre årbøker, gjør boka både nett og lettlest.

Kjell Inge Nilsen er både redaktør, grafisk formgiver og forfatter av fire artikler. Alle rollene takler han godt.  Hans og bokas første artikkel heter «I begynnelsen var det en lensmannsbetjent» om handelsmannen Johan Ludvig Johansen (1863-1933) på Ramberg. 17 år gammel ble han lensmannsbetjent, og etter noen år bestyrer på butikken i bygda. I 1891 kjøpte han firmaet. Fortellinga er et utdrag av jubileumsavisa etter 100 års drift i 1991, og den passer godt i ei årbok. Mest interessant er årene før krigen. Vi forstår hvor viktig Johan Ludv. Johansen, som også var fiskekjøper, var i et nesten pengeløst samfunn. Enkelt var det ikke da både havna på Ramberg og Sundstrømmen (mellom Flakstadøya og Moskenesøya) var så grunne at store båter bare kunne seile der på flo sjø. 

Allerede i første artikkel savner jeg et kart over kommunen og Vest-Lofoten.

Lofotferge II

Nilsens andre artikkel er en kort og spennende fortelling om et nesten-havari i 1976. I uvær med stiv syd-sydvest kuling og kraftige snøbyger, sviktet motoren i den åpne ferga over Nappstraumen. En buss, tre biler og et 30-talls passasjerer seilte bokstavelig talt sin egen sjø nordover, med faretruende retning mot Hundholmen. Flott at fergas seilas, både med og uten motorkraft, er tegnet inn på et kartutsnitt.

Vargfots lengste artikkel er om «Viktens siste ‘bygdeoriginal’ – Alfon Herman Abelsen» 1890-1971. Einar Anton Eriksen beskriver Abelsens oppvekst og liv, hvor han bl.a. sluttet som fisker midt i førtiårene for å ta seg av sine gamle foreldre. Abelsen omtales respektfullt, med alle sine særegenheter og opplevelser. Slike einstøinger får gjerne stor oppmerksomhet i bygda.

Nyere tid er presentert i et tilbakeblikk fra bibliotekar Oddrun Geitung fra Karmøy. Hun forteller om biblioteket, katter, venner og lokalmiljøet i årene 1995-2003. Det er alltid interessant å lese hvordan vi nordlendinger tar imot søringan, og gjør dem til en av oss. Folket var «inkluderande og eg fikk mykje hjelp og støtte i arbeidet». Rart var mangelen på fisk i butikken, men det ordnet seg ved hjelp av lokale fiskere, både «til meg og kattane».  Teksten er på nynorsk og godt fortalt. Dagen i dag blir fort historie, og slike erindringer kan vi gjerne lese mer av.

Tre artikler er skrevet av kvinner, og i tre artikler er kvinners innsats en vesentlig del av fortellinga, t.d. i «Fra tuberkuloseforening til helselag». Den avsluttes med bygging av Solhøgda sykehjem i Nordbygda. 

Magnar Johansen gir et godt portrett av sin mors liv og virke i artikkelen «Konfirmasjon og dårlig Lofot-sesong». Jeg vil også framheve Karly Kirkesæthers gamle avisartikler som er omarbeidet til «På besøk i rorbua i mars 1966». I mennenes domene, lofotfisket, er det den sterke kokka Paula Nilsen som er sjefen i rorbua; streng, men også omsorgsfull. Inn i rorbua kom aldri sjøstøvler eller arbeidsklær. Ei god historie.

I «Minkoppdrett i Flakstad» fra ca 1930 til 1971 forteller Willy Pettersen om innføring av dette nordamerikanske skadedyret, som dessverre nå er blitt en del av vår fauna, som villmink. Det var lett å tjene gode penger på skinnet, men uvær og snøras ødela mange bur, og dyrene slapp fri. Beskrivelsen av avlivningsmetodene og beredninga av skinnene er ikke for sarte sjeler!
Av mange gode bidrag vil jeg også trekke fram «Norsk stil» av Konrad Lind Gjertsen, f. 1899. Tre små skolefortellinger fra da han gikk på middelskola, den tids ungdomsskole. De passer fint inn i årboka.

Et intervju med Flakstads store sønn, radiokjendisen Viggo Valle, er hentet fra Trønder-Avisa sist april. Innholdet dreier seg mest om radioprogrammet Påskelabyrinten og er et lunt intervju med en av våre som gjør det stort sørpå. Muligens er Valle presentert i tidligere utgaver av Vargfot, men jeg vil tro at redaksjonen kan få fram flere lokale fortellinger fra hans penn. Redaktørens forord etterlyser sterkt mange flere bidrag.

Artiklene i Vargfot 2023 er satt opp i en fin layout og har en god skrifttype. Hver artikkel har ingress, noen av dem er laget av redaksjonen, antar jeg. Andre er begynnelsen på den påfølgende artikkelen. En stor andel av boka, minst 30 %, er gjenbruk av stoff fra lokalavisene. Det er en helt ok måte å få inn lokalt stoff. Men referansene svikter av og til. Her må redaksjonen tydelig vise hvor stoffet kommer fra, og om originalteksten er redigert. Det går ikke alltid fram at det er forfatteren som er opphavspersonen.

Andelen nyere historie bør økes, ikke minst for å formidle lokalhistorien til den yngre generasjonen. Et samarbeid med ungdomsskola kan være en vei å gå. Dessuten savner jeg presentasjon av forfatterne; navn, alder, yrke, bosted. Men like viktig er å presentere avisartiklenes opphavsmenn og -kvinner godt. Ta med fødsel- og dødsår, det kan øke forståelsen for leserne når historien er laget i samtiden for et helt annet publikum.
Vargfot 2023 er vel verdt å lese, men skal en klare å vinne et større publikum, må forbedringspunktene tas opp i redaksjonen.

Vargfot - Årbok for Flakstad historielag 2023
96 sider, innbunden 24,5 * 17,5 cm
Flakstad historielag 2023
Pris: kr ???