Meløy - Den stille fjerding 2023

Oppvekst i Den stille fjerding

 Av Inger Marie Bærug, Bokmelderlauget

Meløy historielags nye årbok vil huskes for mer enn elg i solnedgang. Jeg vil spesielt framheve flere fine beskrivelser av barns oppvekst etter krigen. Den 39. utgava utmerker seg også med flotte illustrasjoner. Synd at mange av bildene ikke er kreditert fotografene.

Jorid Lindviks fortelling om barneleker er en fryd å lese. Hun beretter detaljert om ungenes sommer- og vinteraktiviteter fra 40- til 60-tallet, med utgangspunkt i egen oppvekst på Mesøya. Tegningene av skjell og annet organisk materiale gir historia liv og merverdi. Vi får oppskrift på lørvdokke, fjøljekt og avfyring av knallpatron. Trenger du en oppfrisking av leken «Spreng med reng»? Her får du dette og mer til. Lindvik skriver at feriereiser stort sett gikk til slektninger en båttur eller to unna. «Det var ikke vanlig å reise på ferie bare for reisens skyld».

 

Rakel Solberg vokste opp på omtrent samme tid i en pinsevennfamilie på Gjerset. Hun minnes en fin barndom ved havet, men det var ikke bare idyll: Gjentatte ganger havna Rakel på brådypet utafor brygga. Svømme kunne hun ikke, og redningsvest var jo et ukjent fenomen. Oppveksten med en far som var leder i en  pinsemenighet gav mange musikalske gleder, men det blei en del erting, særlig etter at Åge Samuelsen kom på besøk. Han er avbilda i kjent stil. Bildet på sida etter er også talende!

 

Ungene på Gjerset hoppa på ski med bilveien som hoppkant. Anna Svenning beskriver derimot en skitur som var mer slitsom enn farlig. Langt, tungt og bratt, med elendig skiutstyr. Den andre turen hun forteller om, var heller ikke  lystbetont. Reisa til skoletannlegen på Engavågen sammen med resten av skolen blei en angstfylt lang dags ferd mot kveld. Jeg kjenner blodsmaken i munnen når hun beskriver møtet med tannlegestolen.

Anton Breivik

Meløy fostra selvfølgelig også barske karer: Monsterlangrennet i Glomfjord i 1958 hadde ingen kvinneklasse. Ifølge Fritz Breivik blir slalåmbakken i Cavalese en snill kopi mot siste del av traseen opp til Hydrodammen. Slitet opp og ned den 15 km lange rundløypa sitter som et tilbakevendende mareritt i minnet til faren, Anton Breivik. Men han hadde sjøl lagt løypa, og fikk dermed smake sin egen medisin med løse skispor, snø til kness og tryning i nedoverbakken. Kompottskjea i sølv for 2. plassen blei nok ei fattig trøst.

Blant menn som portretteres i årboka, er Carl Stenling. Han var sikkerhetsinspektør i Glomfjord i tretti år, og pioner for vernearbeidet i Hydro. En mann som ikke lot seg «kødde med», skriver Bjarne Flaat.

Daniel og Kaia Hansen var blant mange meløyfjerdinger som sleit for tilværelsen. I mellomkrigstida dreiv de nybrottsarbeid på den veiløse gården Fredheim; de bygde hus, fjøs og naust. Samtidig skulle ti unger forsørges.

Arnt Jørgensen har styrt MY Yarajenta, Meløys hvite svane, helt fram til nå. Han begynte som skipper på Hydrogutten for tretti år siden. Skipet blei bygd for å frakte anleggsfolk til veiløse Glomfjord på slutten av 40-tallet. Fram til slutten av 60-åra blei det også brukt til syketransport. Det var ti barnefødsler og seks dødsfall ombord. Etter utbygging av infrastrukturen til lands og til vanns gikk Hydrogutten over til turer med bedriftens gjester og forretningsforbindelser. I 2004 blei Hydro Agri til Yara, og Wenche Olsen ansatt som første kvinnelige direktør. Dermed kom  et «strategisk kjønnsskifte»: Hydrogutten blei til Yarajenta. Meløys hvite svane skal fortsette å frakte firmagjester og lokale kunder, nå i regi av RS Maritime.

Siw Jensen døper Yarajenta

Olaf Selnes tegner et fint bilde av Glomfjords utvikling fra et lite og homogent jordbruks- og fiskersamfunn til et industriprega tettsted med markante ulikheter mellom folk. Fortellinga om de to funksjonærboligene Gråmessa og Rødhuset, og de ulike beboerne der, er forbilledlig kildebelagt. Fra pionertida på 1920-tallet og framover kom mannfolk fra fjern og nær for å jobbe på smelteverket og kraftverket. Familier fulgte etter. Selnes vokste opp i Gråmessa med lærerforeldre og katten Prins Påsan.

Skole er tema i to artikler. Flyktninger som deltar i Integreringsprogrammet er hovedmålgruppe for Meløy voksenopplæring. For tjue år siden kom flyktninger fra tidligere Jugoslavia. I fjor økte elevtallet fra 25 til 77 på grunn av krigen i Ukraina. Folk fra 43 nasjoner har brukt voksenopplæringa. Det må være ei fjær i hatten for kommunen at mange har bosatt seg permanent i Meløy.

Problemer med å skaffe gode skolelokaler og kvalifiserte lærere i utkantstrøk har vært ei utfordring helt fra den første offentlige skolen blei oppretta i Meløy i 1779. Etter «Lov om almueskolevæsenet på landet» av 1860 blei det fart på organiseringa av omgangskoler på gårdene. Bjærangen skole kom i 1861, og foreskreiv ti ukers skolegang årlig. Alle elevene gikk sammen, og det var skoleplikt. Kirkesanger Ole Hoff måtte ett år skole i fire distrikter samtidig på grunn av lærermangel. Det kunne også skorte på skolemateriell. Myndighetene hadde satt opp ei liste over bøker elevene burde ha. Den er overraskende lang! Da er det litt spesielt å tenke på at mange elever i 2023 nesten ikke har lærebøker…

Årboka fra Meløy er lesverdig, fint illustrert og med delikat layout. Den har flere godbiter enn omtalt her. Kvinner er godt representert blant bidragsyterne. De er kort presentert bakerst i boka. Korrekturen er god i år. De lengre artiklene blir mer leservennlige når de har ingresser, og et kart over Meløy hadde vært fint for oss uten lokalkunnskap. Likevel: Vel blåst til redaksjonen!

PS! Redaktøren har ansvar for alt innhold i sin publikasjon. En kan ikke fraskrive seg det å skrive: «Den enkelte forfatter står selv ansvarlig for innholdsfakta i sin artikkel».

Meløy – Den stille fjerding

Årbok nr. 39
128 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgiver: Meløy historielag 2023
Pris: kr 300,-