Bestemødre, skoleliv og krigsfanger
Omtalt av Viggo Eide, Bokmeldarlauget
Sørfoldboka 2023 har foto av ildsjelen, lokalhistorikeren og entusiasten Marie Zakariassen på forsida. «Ho Maja» var krumtappen i så mye. Hun døde i august 2022, 94 år gammel og aktiv til det siste. Zakariassen omtales i tre små artikler i årboka. Årets utgave med 42 artikler på 152 sider, utgitt av et aktivt lokalhistorielag, er begge synlige bevis på hennes innsats i Sørfold. ”Merket det stend um kvinna ho stupa”, ville Per Sivle sagt.
Kvinners liv og virke omtales i flere artikler. Både i historier om fortida som Tørfjord Sanitetsforening og fra nyere tid om frisøren Heidi Skogs yrkesliv gjennom 40 år med hår.
Imponerende er Astrid B. Dolmens artikkel om sine to ulike bestemødre, Kornelia Bjørknes 1884–1961 og Karoline Larsen 1881–1954. Dolmen forteller kjærlig, men nøkternt om deres strevsomme liv, fødsler og død, forlis og sorg. Ektefeller, barn, arbeidsplasser og boligbygging. Hun deler historiene om sine bestemødres liv og virke. Fortellinger fra ei nær fortid blir gjerne interessant fordi vi har så mange kilder og fortellinger å høste av.
Ei anna bestemorfortelling er Thom Pedersens to-sider om Lilly Pedersen som døde av tuberkulose i 1944, 28 år gammel. Tuberkulose var en fryktelig sykdom som tok mange unge liv for et par-tre generasjoner siden. Morsommere er Alf Nikolaisens historie om Den standhaftige brura. Ingeborg var lova bort som kjerring til en kar på Kines, men ho ville gifte seg med Hans på Sommarset. Ho var ei bestemt dame, og Kines-karen var en som «forsto hva han måtte gjøre». Hva det var, … finner leserne ut.
Krigshistorien er omtalt i et par artikler. Okkupantenes virksomhet i Sørfold var omfattende med krigsfangeleirer og jernbanebygging.
 |
| Pavel Gavritsjenko |
Grete Evjen Kristiansen og Tatjana Toresen har årbokas lengste artikkel om de sovjetiske krigsfangene «Pavel Gavritsjenko og kameratene». Vi følger de hviterussiske soldatene gjennom kampene i Litauen, fangeleirer i Tyskland og i Sørfold. Ikke alle kom hjem i live. Historien er grundig og godt dokumentert. Krigens redsler preget Indre Salten på så mange måter.
«Brev til en kamerat» er skrevet i 1945 av en drosjesjåfør i Røsvik. Han forteller hvordan han opplevde de første dagene etter at freden braket løs. Det er interessant å lese hvordan det gikk for seg, stort sett i siviliserte former. Med dagens briller er det leit å se hvordan tyskvennlige damer ble kjørt vekk fra Røsvik «med et kraftig hurra» fra folkemengden. Ja, dette er etterpåklokskap. Vi får håpe at straffen sto i forhold til synden.
Sørfoldboka skal ha ros for like mange bidrag fra kvinner som fra menn, både i antall artikler og sider. Det gjenspeiles også i temaene. Jeg merker meg at barneskoletida presenteres flere ganger. Erna Nikolaisens minner fra småskolen er fornøyelig lesning. Hun måtte bo heimefra hos ei fremmed dame – seks dager i uka i tre år? En nydelig artikkel kunne vært forlenget og forbedret. Var hun heime hver helg, og var hun på «internat» i tre eller sju år?
Her mener jeg redaksjonen burde gått en runde eller to med
Erna og andre bidragsytere for å videreutvikle fortellingene. Da passer det
også her å etterlyse opplysninger om artikkelforfatterne. Hvordan gikk det med
Erna, hva ble hennes yrke? Dét kunne vært et poeng i artikkelen eller kommet
fram i info om de flotte medhjelperne til årboka.
 |
| Erna Nikolaisens penal |
En høydare er fortellinga fra siste lærer og erstatningslærer på Rørstad skole. Her bodde også skoleunger på legd hos fremmede, det samme gjorde læreren; bondegutten Ole Morten Reitan-Risan fra Trøndelag. Skoleinspektøren skysset han over fjorden og fortalte at «det er langt mellom husene på Rørstad!» Og det var det. Skola var udelt og alle tolv ungene gikk i samme klasse, en eller to på hvert av de sju klassetrinnene. Dette klarte den ufaglærte 20-åringen godt. Lærerutdanninga tok han etterpå og han skolte seinere både i Rana, Sørfold, Narvik og Steigen. Men det siste her står ikke i årboka.
Kulturkollisjonen var total i starten. Ole Morten forsto lite da han som skårunge på en båttur ble kalt «Din ferbainna …» – for deretter bli bedt på kaffe og vafler da de kom i land. Etter hvert lærte han lynnet og talemåtene.
Prisverdig nok skriver ikke alle om seg sjøl, om eget liv eller deler av det. I Heidi Zakariassen har redaksjonen en god medarbeider som intervjuer to gode gubber om deler av sitt liv. «Halvdan fra Haug» kom fra Vestvågøya og livets tilfeldigheter førte ham via realskola OG raset i Sigerfjord, butikkjobb i Finneidfjord og lærerskola på Nesna til lærerstilling i Sørfold. En fin presentasjon av Halvdan Egil Haug, men jeg savner noen årstall her. Ikke minst om raset 5. mars i Sigerfjord, i nitten… ?
Tittelen «En aktiv herremann» passer godt på historielagets leder, Ole Henrik Fagerbakk. Zakariassen skriver om hans start på yrkeslivet. Fra skoging i Buviknakken, til to sesonger på fiskebruk på Røst og en havarert tur på vårfisket utfor Finnmark er glitrende fortellerkunst. Heidi Zakariassen bør fortsette med slike samtaler, og skildre folks erfaringer. Det er historie det!
Årbok for Sørfold skal ha honnør for at det i for- og baksatsen er kart over kommunen. I neste utgave kan redaksjonen gjerne markere noen av stedene som blir omtalt i artiklene. Korrektur må også leses på bildetekstene.
Utgiver: Sørfold lokalhistorielag
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar