Livskraftige lokalsamfunn i den store verden
Omtalt av Jorulf Haugen, Bokmeldarlauget
Gildeskålbokas redaksjon spenner opp et stort lerret når den skal fortelle om liv og levnet, om stort og smått, fra fortid og nåtid, i sitt geografiske område. Det er et område der mennesker kan ha eller har hatt forbindelser til mange kanter av verden. Her omtaler jeg noe av det interessante stoffet. Redaksjonen trekker sjøl - i forordet til boka - fram artikkelen om prestehaterne på Saura, som gir et sjeldent og fascinerende innblikk i livet i Gildeskål på sytten- og attenhundretallet. Dette er den mest omfangsrike artikkelen i årboka, den er på 30 sider, og er skrevet av historieprofessor ved Høgskulen i Volda, Atle Døssland.
Vi hører om Birte og Jon som tilhørte det tidligere bondearistokratiet i Gildeskål som dreiv med tørrfiskhandel og jektefart. Enda de sjøl hadde opplevd økonomisk og sosial nedtur, godtok de ikke å bli uærbødig behandlet og irettesatt av presten. Professor Døssland kommenterer dette slik:
.jpg) |
| Den gamle Gildeskål-kyrkja slik ho såg ut i 1926 |
«Den gamle standstankegangen innebar også rangering av sosial status, ære og vørnad. I ein del situasjonar fanst det reglar og normer for kva som var ærefullt eller vanærande for personar frå ulike stender. Å bli forveksla med ein lågare stand enn den ein hevda å høyre til, var såleis ei fornærming.»
Jon og Birte hadde bakgrunn fra den gamle, lokale overklassen i Salten, «et sosialt sjikt som ikke uten videre bøyde nakken uansett om motmannen hadde prestekrage», som bygdebokforfatteren Terje Gudbrandsson har skrevet. Birte dro helt til kongens kanselli i København. Der ble de vel litt imponert over denne bondekona fra den fjerne, nordlige provinsen av riket og over trua hennes på at kongen kunne ordne opp. Birte tok hardt i når det gjaldt alderen til ektefellen – at han var 90 år; derfor måtte hun sjøl og ikke ektemannen dra til Kongens by. Utfallet av reisa til hovedstaden i dobbeltmonarkiet kan du lese om i Gildeskålboka 2025.
I år er det 80 år siden Andre verdenskrig sluttet. Dette er naturligvis behørig markert i foreliggende bygdebok. Blant annet skriver Berit Åsjord om «Krigen i Arnøya slik pappa husker den». Pappa er Johan Andreassen som var bare fire og et halvt år da krigen brøt ut og vel ni og et halvt da den sluttet. Noe av det som blir omtalt, har han nok ikke husket sjøl, men er noe han er blitt fortalt.
Johans far var ikke kommet tilbake fra Lofotfiske den vonde aprildagen i 1940. Johan kjente en redsel i magen når det ble snakket om krigsskip i Vestfjorden. Fra 27. mai husket han best drønnene og røyken under bombinga av Bodø. I skjønnlitteraturen kan vi lese skildringer av hvordan barn kunne oppleve 9. april 1940 og det som fulgte i fem lange år. Artikkelen om krigen i Arnøya greier et stykke på vei å beskrive et virkelig barns opplevelser av disse dramatiske begivenhetene.
.jpg) |
| Vidar Wennersberg, rektor på Nybyggerskolen (Foto: Aftenposten, NTB) |
Randi Wennersberg har skrevet om Nybyggerskolen på Kjøpstad – en skole i sjølberging. Randi Wennersbergs ektemann, Vidar, skulle i 1981 overta som skolens tredje rektor etter Hauk Arntzen og Kjartan Jensen. Skolebygget hadde en mye lengre historie, innviet i 1939 som folkeskole og etter hvert framhaldsskole med internat. Under krigen bodde evakuerte fra Bodø gamlehjem der etter bombinga av byen. I 1975 ble Kjellingstraumbrua åpnet, og elevene ble flyttet til Saura skole. Dermed sto Kjøpstad skole med internat tomt.
Områderektor ved Folkeuniversitetet i Nordland, Wilhelm Mortensen, og styret i Folkeuniversitetet hentet de pedagogiske prinsippene for det som skulle bli Nybyggerskolen fra Twin-skolene i Danmark. Her dreide det seg i stor grad om læring gjennom praktisk arbeid.
.jpg) |
| Plantefarging (Foto: Aftenposten, NTB) |
Folkeuniversitetet kjøpte skoleanlegget våren 1978, leide jord og startet prøvedrift om høsten. Det ble satset på primærnæringene jordbruk, skogbruk og fiske på samme måte som et småbruk drevet som kombinasjonsbruk. Det ble kjøpt inn sauer, kaniner, høns og gjess. Det ble bygd ny driftsbygning som ga plass til 50 sauer, fire kyr, ungdyr og silo/fôrlager, som sto ferdig høsten 1981. Skolen fikk verkstedrom som ble kjøpt fra Statens vegvesen som hadde brukt dem i forbindelse med utbygging av riksveg 17. Skolen kunne dermed drive opplæring i mekaniske fag og snekkerfag. I ett av romma ble det også klekket ut lakserogn til smolt som ble solgt videre. Blåskjell- og haneskjelloppdrett ble utprøvd i sjøen. Internatet ble etter hvert utvidet slik at skolen kunne ta inn 24 elever.
Skolen kom under privatskoleloven i 1985. Den ble ellers finansiert gjennom skolepenger fra elevene, salg av jordbruksprodukter, fisk osv, inntekter fra seminarer og arbeidsmarkedskurs, samt statsstøtte og tilskudd fra fylkeskommunen.
Elevene kom fra hele Norge – flest fra Nord-Norge, men det var også noen få elever fra utlandet, bl.a. en iransk flyktning. De fleste elevene var under 25 år. Det var omtrent like mange kvinnelige og mannlige elever.
Folkeuniversitetet gikk konkurs sommeren 2024. Artikkelforfatter
Randi Wennersberg synes derfor det er viktig at denne spesielle skolen nå blir
beskrevet i Gildeskålboka for at den ikke skal forsvinne i tidens glemsel. Det
er imidlertid fremdeles mulig å se levende bilder fra Nybyggerskolen på
Kjøpstad i Gildeskål. På internettet ligger et ni minutters innslag ved Svein
Arne Gregersen, NRK Nordland fra 1982 om Nybyggerskolen i Nordland. I dette
korte innslaget fortelles det på en instruktiv måte om hva Nybyggerskolen
representerte som pedagogisk tilbud. NRK-innslaget burde derfor blitt nevnt i
kildehenvisningene.
.jpg)
Hans Trygve Holm har skrevet om «En ekte gildeskålværing fra
Myanmar». Det er en artikkel å bli i godt humør av. Det opplyses at Gildeskål
har innbyggere fra rundt 25 ulike land. En av dem, Kyi Kyi Win Winn (54), ble
født i Yangon, Myanmars største by med over fem millioner innbyggere. Hun ble
født i et land styrt av et brutalt militærregime. På universitetet studerte hun
zoologi. Ved siden av studiene jobbet Kyi Kyi som sekretær for et japansk firma
i Yangon.
Kyi Kyi Win Winn har opplevd mye trist og leit. Hun dro til Thailand og videre til Malaysia. Som mange av sine venner drømte hun om å reise til USA eller Europa. Med en arrestert og senere avdød ektemann ble hun registrert som politisk flyktning. Hun endte opp i det ukjente landet Norge. I september 2011 landet storbykvinnen og døtrene i Bodø. Etter en helsesjekk på sykehuset bar det videre i minibuss som parkerte på Inndyr. I 2016 fikk hun også sin far dit. Sjøl har hun arbeidet på Jokerbutikken og på sykehjemmet.
Ut på tur: Kyi Kyi Win Winn har lært seg gleden ved å gå i naturen. - Jeg har blitt ei ekte norsk fjellgeit, ler hun. (Foto: Privat)
- Jeg elsker å være her. Jeg elsker mørketida med alle fargene og all kosen innendørs. Og så har jeg lært meg å like å gå i naturen (...) Jeg har blitt en del av den norske naturen, eller jeg kan vel si at jeg har blitt til en norsk fjellgeit, ler hun. Kyi Kyi Win Winn er i sannhet en positiv gildeskålværing, slår artikkelforfatter Holm fast. Tanken om å flytte fra Inndyr har ikke streifet henne. Hun har ikke følt behov for å bo nært noen med samme bakgrunn som henne. Da ville det ikke vært så lett å lære norsk heller, konstaterer hun.
Avisa Nordland presenterte for øvrig som hovedoppslag lørdag 18. oktober en rekke fornøyde flyktninger i Gildeskål og dokumenterte at ingen er bedre i Nord-Norge enn Gildeskål kommune til å få ukrainske flyktninger i jobb.
Avisa Nordland ba våren 2025 ordførerne i Salten spekulere rundt kommunens framtid. Bjørn Magne Pedersen (H) erkjenner at hans kommune har opplevd nedgang i folketallet, men at det nå har stabilisert seg. Han mener at kommunen har en fordel ved å være en sentralt plassert utkantkommune med nærhet til fylkeshovedstaden. De siste åra har kommunen opplevd vekst i folketallet, blant annet fordi de har tatt imot og bosatt ukrainske flyktninger. Ordføreren mener de ukrainske flyktningene representerer et fint tilskudd til befolkningen. Han mener å ha registrert at de trives og er blitt integrert i samfunnet. Kommunen opplever stans i en lengre tids befolkningsnedgang, og folketallet synes å være stabilisert på nåværende nivå.
«- Ved rådgivende folkeavstemning som ble avholdt i 2016 stemte cirka 85% av våre daværende innbyggere for at vi skulle fortsette som en selvstendig kommune, og det tror jeg fortsatt Gildeskål kommune kommer til å være også om både 10 og 20 år. Det er i alle fall det dagens politikere har som oppgave å sørge for å bidra til blir en realitet.»
.jpg)
Godt voksne konfirmanter koser seg på restaurant i Roma (Foto: Per Bjarøy)
Kommunen har de siste par år delt ut en rekke priser som blir markert i årboka. Det gjelder omdømmepris, næringspris, kulturpris og kulturstipend, frivillighetspris og erkjentlighetsgaver. Både 10. trinn i skolen, årets førsteklassinger og 50-årskonfirmanter er avbildet i boka. Jeg vil spesielt trekke fram omdømmeprisen som i år gikk til Inger Wiik og Foreningen for integrering i Gildeskål. Omdømmeprisen skal tildeles en eller flere personer som er eller har vært gode ambassadører for kommunen og bidratt til Gildeskåls gode omdømme.
.jpg)
Anzhelika Shevchenko, Iryna Shkyria fra foreningen for integrering i Gildeskål og Inger Wiik får overrakt omdømmeprisen av ordfører Bjørn Magne Pedersen (Foto: Bjørnar Thoresen)
Årbokredaksjonen konstaterer med tilfredshet at det fortsatt er interesse for å bidra til å skrive Gildeskåls historie gjennom å utforske og formidle historier fra tidligere tider. Samtidig fortsettes tradisjonen med å minne om begivenheter fra året som gikk. Redaksjonen føler seg privilegert som får løfte fram fortellinger fra den fjerne og nære fortid, og de synes det er spennende å få et innblikk i hvordan folk lever i dag og stadig finner nye måter å livnære seg på i kommunen. Det samme tror jeg gjelder ikke bare kommunens egne innbyggere, men også de av oss som har tilhold ellers i landsdelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar