Meløy - den stille fjerding 2025

Ørnes havn. Utlån: Unni Torsvik

   

Meløydrømmen om Amerika

 Omtale ved Marit Helene Hernes, Bokmelderlauget

Årets bok fra Meløy historielag er nummer 41 i rekken. Redaksjonen har valgt et hovedtema: Utvandringen fra Meløy til Amerika fra 1830-tallet og fram mot andre verdenskrig. Det er et tidsriktig valg og faller selvfølgelig godt sammen med den nasjonale markeringen av at det er to hundre år siden den første organiserte utvandringen fra Norge til Amerika fant sted.

Temaet er rammet inn av informative opplysninger som i Bjarne Flaats artikkel. Den gir oss tall på hvor mange som utvandret fra forskjellige deler av landet fra 1836 til 1930. Det hadde vært ekstra interessant om vi kunne sett tallene for Meløy også. Elevene på tiende trinn ved EnSpire skole bidrar godt her. De har funnet fram fire historier om to kvinner og to menn som utvandret fra Meløy til USA og Canada, og vi får vite litt om hvordan det har gått med noen medlemmer i de fire familiene. Elevene har innlemmet faktabokser i teksten sin slik at leserne får en forståelse av hvorfor så mange reiste, hvordan de reiste og hvor de ofte slo seg ned. Til slutt i artikkelen finner vi oversikt over de skriftlige kildene de har brukt.

I 1933 dro fire meløyværinger hjem til Norge og flere familiemedlemmer møtte opp for å si farvel.  

Utlån: Erling Tostrup

 

Hva drev meløyfjerdingene til å reise helt til Amerika? Var det ikke plass for dem i Meløy og Norge eller var det mulighetene «over there» som fristet? Det er gjort godt arbeid med å finne fram til og dokumentere meløyfjerdinger som utvandret for en periode eller for godt. Leseren kan selv gjøre seg tanker om drivkraften bak den strabasiøse reisen og usikkerheten i et nytt land ved å lese historiene.

Flere barn som overlevde barndommen kjennetegnet 1800-tallet. Da var Norge verken preget av pest eller krig, og poteten var blitt et verdifullt bidrag i kostholdet. Men var det arbeid nok til alle så de kunne ta vare på de store barneflokkene? Det var det store spørsmålet.

Mennene fra Meløy ble ikke arbeidsløse etter å ha reist ut. Noen slo seg ned som bønder, men mange fikk arbeid i annen virksomhet som jernbanen, i gruvevirksomhet eller de tok arbeid på anlegg. Enkelte vervet seg i den den amerikanske hæren. Kvinnene var «hjemmeværende» og tok seg av barna og gårdsdriften der det var aktuelt.  

Fra Åmnes til Minnesota. Immigrantene har fått tømmeret opp på sleden. Utlån: Unni Torsvik
 

Dåpsattesten til Lula, født i Canada. 

Utlån: Lise Kildal

Fortellingene om forholdene i det nye landet ble formidlet til slekt og venner både gjennom brev, når utvandrerne besøkte «gamlelandet» og fra dem som flyttet tilbake til Meløy igjen, kanskje etter å ha tjent en god slump penger. Innholdet i de gjengitte brevene er ganske nøkterne beskrivelser av hvordan brevskriveren har det. Men vi kan også lese nedstemte skildringer av sorg og savn. Det er hjerteskjærende å lese Christianna Hansens brev til dattera si, Lovise i Bolgvær. Mora er gammel og forteller at hun er syk og må bo hos fremmede. Hun ber om brev fra dattera så snart som mulig samtidig som hun setter sin lit til Gud.

Noen valgte også å komme tilbake til Norge for godt som Gisle Johansen som var ti år i Canada før han returnerte til Neverdal og ble industriarbeider. Vi får ikke vite hvorfor han kom tilbake til hjembygda, men der levde han resten av sitt liv.

Annerledes var det for Martin Texmoe. Fra han var 17 år i 1913 reiste han flere ganger mellom Meløy og Amerika. Han og familien på fire returnerte siste gang fra Canada i 1929 til Meløy og Risøya. Fortellingen om denne familiens muligheter og valg er interessant lesing ikke minst fordi det ikke bare er Martin som flytter ut fra Meløy. Klara som skal bli kona hans flytter til Fåvang for å arbeide som hushjelp. Det er gjerne slik at den som har flyttet en gang har lettere for å flytte flere ganger.

 Fra Åmnes til Minnesota. Immigrantene har fått tømmeret opp på sleden. Utlån: Unni Torsvik

Et hovedtema til preger flere artikler: betydningen av omsorg, inkludering og av og til heltemodig innsats. Anslaget kommer med den aller første artikkelen i boka der Astrid Marianne Staalesen forteller om sin tøffe oppvekst med poliomyelitt. I en periode på ti år måtte hun leve adskilt fra familien største delen av året, først på sykehuset Sophies Minde i Oslo i tre år og så på Linde i sju år. Hensikten var den beste: hun skulle både få skolegang og behandling. 

 

Det lages middag på skolekjøkkenet. Astrid helt til høyre. Foto: Vestfoldmuseene.

Linde var en internatskole i Vestfold for «vanføre» barn. Den var i drift fra 1947 til 1974. Oppholdet hadde sine lyse sider for Astrid med godt vennskap med andre barn og møte med noen gode og vennlige voksne. Men det er også fortellingen om en hverdag preget av tvang, straff, lite godhet og respekt fra andre voksne sammen med til dels smertefulle behandlingsmetoder. Astrid funderer selv over om de økonomiske ressursene kanskje var for begrenset og at arbeidspresset ble for stort for øverst ansvarlige for skolen. Det gikk ut over barna. 

 Astrid står t.v. for dama med forkle. Mange av ungene fikk ikke hjelp med de vanskelige tankene som oppsto, f.eks. at den eneste gutten på bildet snart skulle dø. Foto: Vestfoldmuseene

Journalisten og filmskaperen Arne Skouen tok allerede på femtitallet opp til diskusjon hvordan barn med funksjonsnedsettelser ble oversett og påført både kroppslige og mentale skader. Det er til stor ettertanke også når det gjelder Linde. 

De store bildene i spisesalen var til stor trøst for mange av barna på Linde. Foto: Vestfoldmuseene

Astrids beretning står i sterk kontrast til Per Swensens fortelling om de to søstrene, Jørgine og Ane, som var hardt rammet av sykdom. De to hadde ikke noe enkelt liv, men kanskje ble de møtt med større forståelse for sine behov enn barna på Linde, til tross for at de ble født nesten åtti år før Astri. Den gode hjelperen for Ane og flere andre var søsteren Else. Hun må ha vært ei varmhjertet og driftig dame. 

På vei fra til i speiderlandsleir på slutten av 40-tallet. Først båt med Mosjøen ruten til Mosjøen og deretter 33 mil på sykkel på daværende riksvei 50, nå E6. Utlån: Johan Arne Sandaa 

 

I boka finner vi portretter av flere viljesterke personer. Et av dem er Willy Dahls beskrivelse av sin morfar, skredderen, som holdt på yrket sitt så lenge han levde til tross for at han etter hvert ble lam. Det var vel viljestyrken og motet som også skulle til da han senket hakekors-flagget på gården hvor tyskerne hadde flyttet inn. Kommentaren fra morfar var: «Du må berre skjøt, så kjem e te himmeln me ein gong. Du ser jo ka liv e har her på jord.» Dessuten argumenterte han med at flagget gjorde huset til et bombemål for engelske fly. Flagget ble brettet pent sammen og båret inn i huset.

Meløyboka har flere artikler med tema fra næringsliv, humoristiske beretninger fra klasserom på realskolen, fortellingen om en kjempelang sykkeltur. 80 år etter krigens slutt er det også blitt plass til en artikkel om en flystyrt på Reipå og 13 år gamle Lula Johannas dagboknotater fra de første fjorten dagene av krigen. Årskavalkaden helt til slutt er et godt bidrag til kommunens felles hukommelse. Det er flotte kart over hele kommunen, og det er fint med oversikt over bidragsyterne bakerst i boka

Vel blåst, Meløy historielag! Det er blitt ei interessant, aktuell og fin bok. 

Meløy – Den stille fjerding
Årbok nr. 41
153 sider, innbunden 25,5 * 19 cm
Utgiver: Meløy historielag 2025
Pris: kr 350,-