Den norske ridder – Kongens håndgangne menn

Norsk adel og Svartedauden
 
Forfatteren av boken, Ola Onsrud, er fascinert av middelalderen og omtaler seg selv som frilanser. Dette er en gruppe historieinteresserte som ikke bare leser historie, men også vil prøve ut utrustning og teknikker i praksis. For dette formål har de laget seg tidsriktig utstyr. 

Hvordan hirdens ulike grupper var utstyrt og hvordan deres stridsutrustning var bygget opp fra innerst til ytterst er også bokens beste del. Teksten er supplert med mange gode illustrasjoner.

At Norge ved hirden hadde en egen norsk adel i høy- og senmiddelalderen, dokumenterer Ola Onsrud godt i sin bok. Han påviser hvordan det norske riddervesen utviklet seg utover 1000-tallet og de to påfølgende århundrene, og plasserer også de særnorske adelstitlene i forhold til riddervesenet ellers i Europa. Påstanden om at norske hirdmenn og væpnere stod over sine europeiske likemenn i rang, er imidlertid ikke dokumentert. Siden adelens titler og embeter ikke ble gjort arvelige i middelalderens Norge, ble landet ingen riktig føydalstat. Dette, samt avskaffelsen av den gamle adelen og utnevning av en ny i 1308, hindret denne norske samfunnsklassen i å bli en like sterk politisk maktfaktor, slik som i andre land. Boken forklarer derfor hvorfor den norske adel nærmest kollapser som følge av Svartedauden og de politiske hendelsene i Nord-Europa, før og etter pesten.

I boken antydes det at Folkungene, da de slo Svekerne, og gjorde seg til konger i Sverige, ikke var lært opp av korsriddere, men hadde hjelp og støtte fra Birkebeinerne i Norge. Denne tese kunne det vært interessant å forfølge.

Boken er dessverre belemret med noen feil. Eksempelvis ble St. Olavs Orden ikke opprettet i 1905 som det står i boken, men av kong Oscar I i 1847. På to motstående sider omtales «The Black Prince». På side 142 deltok han i slaget ved Crécy i 1346 som 16-åring, mens det i rubrikkartikkelen på neste side står at han var 17 år. Dette sammen med andre ordfeil, og feil og tildels manglende tegnsetting gir inntrykk av manglende korrekturlesing. 

Heraldikken oppstod i høymiddelalderen og er uløselig knyttet til riddervesenet. Boken inneholder mye interessant heraldikk, i form av segl, skjold og i de gjenskapte våpenfrakkene. Men alt er ikke blitt like riktig. I rekonstruksjonen Håkon 6 Magnusson i rustning til hest vises ekvipasjen fra høyre side. Her skulle Riksløven vært snudd mot venstre, både på hestens skaberakk og på kongens høyre skulder. Slik det er nå har løven ryggen i fartsretningen. I heraldikken heter det at den flykter. Dette er ikke et nymotens påfunn. Hadde forfatteren blant tegningene av segl tatt med Erik II Magnussons ryttersegl, som også viser hest og rytters høyre side, ville vi tydelig kunne se at disse løvene er snudd i fartsretningen.

Tross slike lyter vil boken være interessant lesning for alle dem som er opptatt av norsk middelalderhistorie.

Omtale ved Jan Eide, også trykt i
F • Forsvarets forum Nr 4 - 2011

Den norske ridder – Kongens håndgangne menn
Ola Onsrud - Licentia Forlag 187 sider 
Illustrasjoner © http://olaonsrud.vgb.no/